Det var en gang en uke, og snipp, snapp, snute… Jeg satt her og skulle bla gjennom minnene på telefonen før jeg begynte å skrive om ukas øyeblikk, men innså fort at uka har flydd så raskt, at flere av øyeblikkene denne gangen ikke er fanget på bilder. Noen av minnene hadde jeg uansett tenkt til å la forbli i hjertet, ikke alt verken skal, eller kan deles med alle. Noen øyeblikk er forunt de som er tilstede, slike øyeblikk har funnet sted denne uka.

Men søndagen kom, selv om dagene gikk fort, og her sitter jeg igjen, slik jeg har gjort hver eneste søndag i snart ti år. I peisen har flammene allerede rukket å varme opp deler av måsahuset. Jeg har satt meg til rette i mitt faste hjørne av sofakroken, med skrotten pakket inn i varme pledd. På bordet foran meg ruker det fra en kopp kaffe, og en søt fristelse venter. Hvilke næringsstoffer som finnes i den kokosbolla orker jeg ikke engang å leite etter. Til mitt forsvar. Jeg hadde en kokosbolle, jeg hadde lyst på den, og jeg har spist havregryn… dessert er en av livets gleder, og et av denne søndagens fine små øyeblikk. Ferdig snakka.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Oppe sover minstepoden. Den siste morningen han er hjemme på en stund. I ettermiddag kjører vi han til flyplassen igjen, og det er tilbake til tjenesten. Det har vært så fint å ha han hjemme igjen, om enn bare for ei uke. Nesten hver eneste kveld har vi hengt sammen, poden og jeg. Bare for å snakke. Om det som er sårt, om det som er nytt, om det som er fint, om alt egentlig. Noen kvelder har vi kjørt lange turer, funnet oss en liten cafe og spist middag, eller bare en vaffel. Noen kvelder har vi tredd lua langt nedover ørene, og gått lange turer i snøværet. Og skravla går. Og slike kvelder, etter slike turer, når jeg legger meg i senga, da går tankene til den lille, litt ensomme og forsiktige lillebroren han engang var. Også tenker jeg på den unge mannen han har blitt, med fremtidsplaner, og et hjerte større enn han noen ganger selv forstår. Sånne øyeblikk er fine.

Forrige søndag fortalte jeg om idrettsskadene etter skolens fotballturnering. Om blåmerket på kneet, og tommelen som som gjorde vondt. Denne uka spilte lærerlaget den siste kampen. (takk og pris for at det er over for vår del!!!) Det endte med tap denne kampen også, for vi synes det var like greit å ikke bryte tradisjonen! Kamp, tap, og tilrettelagt idrettsglede for slitne ansatte, fint øyeblikk! Du vet det er på tide å legge opp idretten, når det beste med kampen er en halvannen liter Pepsi Max på høykant i pausen, OOOOG!!! jeg fikk livets først gule kort for dårlig munnbruk!!! Jeg har aldri vært stoltere!!! Lovbryter-dronninga!

Men da jeg skulle kle meg klar til kamp var tommelen fremdeles så vondt, ei uke etter forrige kamp, at det var vanskelig å få på keeperhanskene. Det gikk på et vis, og jeg stod i mål, med forbehold om å bytte dersom det gikk åt skogen. Jeg stod kampen ut, og synes det gikk overraskende fint, helt til jeg skulle ta av hanskene igjen. Da kjente jeg at noe var gæli! Og gæli var det. Resultat: 4-6 uker med skinne, brist i båtbenet (spør meg ikke hav det er!). Og nå har jeg helt offisielt fått livets første idrettskade!!! På papiret!!! Det er både pinlig og gøy på samme tid! Jeg sendte snap til hele laget i håp om sympati, slik en ekte hobbyhypokonder gjør! Fortalte det til rektor også, i håp om et par ekstra fridager, men har foreløpig verken mottatt blomster eller billett til syden med ønske om god ekstra ferie… Fortsettelse følger!

Den dagen alle gutta var samla hjemme til frokost, etter å ha startet dagen med to timer golftrening i simulator. Etter treninga var alle hjemom for å spise mor og far ut av huset, og slike stunder er noe av det fineste jeg vet om. Brødre gjengen, som for ikke mange år siden bygget lego på gulvet i stua, sitter nå og diskuterer golf, reisverk, og bilmotorer. Ja, også mobber de hverandre! Sånn godsinna ondsinnet mobbing som nesten tar knekken på mora! Jeg ler så magen får kramper, og koser meg med en voksen gutteflokk som er like stølllete nå, som for 20 år siden. Det er rein, skjær mammalykke, retten og sletten. Så herlige øyeblikk.

To dager denne uka har miljøteamet vært på kurs på Sørumsand videregående skole. Kurs om rus, i regi av Bry deg, og politiet. Lærerikt, og fint å bryte opp skoleuka bittelitt, selv om arbeidsmengden synes større så fort man kommer tilbake etter et par dager borte. Uansett, to dager med den beste lunsjen jeg noen gang har fått på kurs, møte kolleger fra andre videregående skoler, danne relasjoner, og henge med noen av de fineste kollegene jeg vet om, definitivt noen av ukas fine små øyeblikk.

Og slik gikk uka. Jeg har grått noen tårer, og jeg har ledd høyt. Jeg har gått turer i snøen, og sittet sammenkrøllet foran peisen med en god bok, og varm kaffe. Jeg har spist pizza mens jeg har sett på OL, lappet et par votter, og to par sokker, og jeg har satt fyr på et øyebryn i et forsøk på å blåse ut et stearinlys som stod litt lavt på bordet. De fleste ulykker skjer som sagt i hjemme. Eller i et fotballmål på skolen…

Nå skal jeg nyte de siste timene med gubben og poden, før soldaten skal fly til Trøndelag. Håper uka som gikk bød deg på fine øyeblikk, og at den kommende uka er raus med deg og dine. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges. Tommel opp, om du kan… (hilsen hun med idrettsskade!!!!)

Og plutselig var det søndag igjen. Jeg synes denne uka, og helgen især, gikk så altfor fort. For det var liksom fredag i sted, også våkner man og innser at i morgen er det ny uke igjen, og lørdagen forsvant i deilig latskap. Det eneste som vitner om at uka faktisk fant sted er en vond tommeltott, et blåmerke på kneet, og minstepoden som sover oppe i andre etasje, fordi han igjen er hjemme fra leir for noen dager.  Noen uker er sånn. De kommer og går. Hverdagene fylles opp av det ene øyeblikket etter det andre, men øyeblikkene glir over og inn i hverandre, som ei tåke som ikke helt viser hvordan landskapet riktig ser ut.

Nok en gang har livet vist seg fra sin skjøreste side, og en jeg er glad i finnes ikke lenger i dette livet. Nok en gang har livet bydd på mennesker som bare ved sin tilstedeværelse gir meg en følelse av å være trygg, verdsatt og glad. Nok en uke har bydd på bittesmå øyeblikk av hverdagslighet, som viser at verden går videre, uansett hvem og hva som titter innom hverdagen din. Og akkurat det kjenner jeg er skikkelig fint akkurat nå. At selv om uka liksom forsvant litt under føttene på meg, så kan jeg sitte noen minutter i sofakroken nå på morgenkvisten, og lete frem alt det som gjorde uka til enda en bit av livet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mandag spilte lærerlaget sin nest siste fotballkamp i midttimen, i skole-ligaen dette året. Vi varmet opp med kokosboller…. Ingen oppskrift for sier det heller, men det var absolutt verdt forsøket. Det ble stortap denne gangen også, men hvis noen spør, ga vi med vilje bort seieren for å styrke lag-og selvfølelsen til elevene, slik gode pedagoger gjør. Jeg endte kampen med en forstuet (tror jeg)tommel, som enda verker langt opp over håndleddet enda. Den er hvertfall nesten dobbelt så stor som den andre tommelen, sånn røfflig. En litt fet idrettsskade jeg skal leve på ei sund, for den er et resultat av en redning av klasse! Knallhard overfylt lærball skutt av tenåringsfot med høy styrke, reddet av tjukk og forvirra Barne-og ungdomsarbeider i gul grilldress! En skade jeg skal leve lenge på.

Kne”skaden” har en litt flauere bakhistorie. Jeg tok rennafart fra sidelinja for å redde en ball som kom i sneglefart mot målstreken, bomma “Litt” på skritt- beregninga med tanke på forholda mellom avstand til ball og lengden på elgebeina mine, tråkka OPPÅ ballen som rulla forover, tryna med nesa først mot parketten, og slo kneet i måstanga. Ikke akkurat en skryte-skade, men skade okke som. Den kvelden sendte jeg snap til kollegene mine, og ba de be for meg. Mest for oppmerksomhetens skyld, selvsagt!

Og jeg har kolleger som leverer! Alltid. Så da jeg mottok følgende sympati-snap fra kollega Kine, kun sekunder etter at jeg sendte min, da lo jeg så tårene trilla! Gøy øyeblikk! I morgen spiller vi den ALLER siste kampen dette året, gudsjelov!!!! Vi skal atter en gang varme opp med kokosboller, og det planlegges bankett med gjærbakst senere i uka! Sånn er det å være idrettsutøver!

Så skada var jeg etter fortallkampen på mandag, at jeg overbeviste gubben om at den eneste medisinen ville være en tur til McDonalds. Det er mye smertestillende i en cheeseburger med bacon, og en karamell frappe. Og gubben innfridde! Sånn er det å være gift med en toppidretts utøver. Så jeg satt med tommelen i været slik at ingen skulle lure på hvor jeg var skada, og ventet tålmodig på gubben som bestilte et herremåltid. Men altså, fra spøk til alvor, middag på Maccer`n midt i uka. Bare spise, kaste papiret, reise hjem igjen. Mett, lykkelig, og ikkeno oppvask. Det er gode øyeblikk. Vi “rikfolk” har det godt!

Fredag etter jobb hadde jeg noen timer alene hjemme, for gubben skulle hente poden på flyplassen på kveldinga, og jobbet derfor litt lengre. Og jeg har ikke godt av en ekstra time alene hjemme, for da klør det i prosjektfingrene. Så jeg kappet til et par plank, lakkerte et par hylleknekter, og mekket hyller til veggen jeg spontan-malte for et par uker siden. En bitteliten forandring, men det gjør så godt for sjela. Jeg spurte gubben da han kom hjem om hva han synes om fornyelsen, men han trodde hylla alltid hadde hengt der…

Lørdag morgen fikk jeg melding av eldstepoden, han som fylte 25 denne uka. Måtte bare nevne det, for jeg klarer ikke helt å skjønne at jeg nå er mamma til så voksne poder. Uansett, store unger byr også på utfordringer, for han sendte meg et bilde fra lokalavisa! For i bildeserien under artikkelen “Se hvem vi møtte på låve-puben” (Ja, lokalavisa er like bondetamp som resten av bygda!!) dukket dette bildet opp av poden og to kompiser, men den sjarmerende underteksten du selv kan lese…. Og jeg lo! For kjærlighetsspråket i måsahuset har alltid vært en kombinasjon av omsorg, og det å drite hverandre ut. Gøy øyeblikk, “stolt” mamma.

Og slik gikk uka. Gode øyeblikk, triste øyeblikk. En del av dette hverdagslivet. Jeg har holdt tale for en feiende flott 60 åring, en av de damene jeg setter aller høyest. Jeg har fått nydelige blomster av en enda nydeligere kollega. Jeg har lest ferdig en bok, varmet tærne foran peisen, hatt filmkveld sammen med minsten og måsagubben, og jeg har hatt fine samtaler med de grommeste ungdommene jeg vet om.

Jeg håper uken som kommer byr på fine øyeblikk, og at du setter av bittelitt tid til å anerkjenne dem. Noen ganger kan de små øyeblikkene gi de største gleden. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.