Riktig god morgen, og riktig god søndag. Enda ei hverdagsuke er over. Øyeblikkene har ikke stått i kø denne uka, men sånn er det jo, når man er for lat til å stå for øyeblikkene selv. For lat uke har det jammen vært. Litt jobb, men ingen elever, og svært få kolleger på skolen, da så godt som alle har hatt vinterferie. Så hjemme alene dager, tre på rappen, og jeg har ikke gjort noe som helst fornuftig. Hjernen har rett og slett koblet ut. Jeg har nesten ikke engang vært utenfor døra, selv om planen var mange turer i skogen. Istedet har jeg jeg gått i pysjen til langt utpå formiddagen, for så å skifte til joggebukse… Det har vært OL på TV, og bomull i hodet. Egentlig overraskende godt. Og nå sitter jeg her, på tampen av enda ei uke, og skal liksom oppsummere øyeblikkene, som nesten ikke har funnet sted. Men, kaffekoppen er full, knekkebrødene er smurt, peisen er tent, og søndagen ligger blank og urørt foran meg. Jeg tviholder på det som er igjen av vinterferien, fast bestemt på å nyte enda en lat dag.

Gubben stod opp først i dag, for å tenne i peisen, slik at det var litt varme i stua når jeg stod opp. Hverdagsromantikk. Jeg ligger sånn halvveis i drømmeland da jeg hører gubben kjefte høyt på noen utenfor vinduet. -“Fy!!! Kom deg vekk! Skam deg, din slemming!!!” Jeg skvetter, hopper inn i pysjen, og tenker at nå er det tjuvradder på tomta, klar for å ringe 112, klar for å gå ut og sloss mot vinningskriminalitet, side om side med mannen i mitt mitt liv. Ser for meg VG oppslag, kanskje et helte-innslag på Dagsrevyen senere i kveld. Men i det jeg skal sette på meg skoa kommer gubben ruslende fornøyd inn igjen. Han har rett og slett sett gjennom vinduet, en hønsehauk som tok ei kråke, så løpt ut for å redde kråka! Gubben er strålende fornøyd med egen innsats. Snøen utenfor ser ut som et åsted fult av fjær, men kråka lever… Det blir neppe et dagsrevyen innslag i kveld, men det ble jo litt av et øyeblikk tidlig på ukas siste dag… Nå er han ute i pysjen og legger en kilo solsikkefrø på fuglebrettet. Jeg har ikke hjerte til å fortelle han, at han med det lokker til seg småfugl nok til et helt koldtbord for hønsehauken… Modige mannen min, sloss for fedreland og fjærkre!

Mandag, og halve tirsdag var jeg på jobb. Litt kjedelig å pusle med inventar, og skrive referater, når det ikke er andre der, men desto koseligere å kunne planlegge en lunsjdate med Anne Grethe og Renate. Å ha tid til å sitte nes å spise matpakka, og drikke kaffe, uten at noen banker på døra, eller lurer på noe. Voksentid, rett og slett. Det er jo litt mangel-tid ellers når man arbeider på en skole. Det fineste øyeblikket med å jobbe i ferien var uansett å komme hjem på tirsdag, å henge fra seg veska på knaggen i gangen, vel vitende om at resten av uka var FRI! Det var en skikkelig god følelse, og et herlig øyeblikk.

Fredag kom en kollega hjem til måsahuset på lunsj. Ja, for det kan jo ikke gå ei hel uke, uten at man skravler med noen fra jobb. Det var så koselig! Fyr i peisen, kaffe, lunsj, og masse herlig skravling! Sånne dager er så fine, og gir så gode øyeblikk. Kine hadde med så herlig gave til meg også. Blir litt satt ut av sånt jeg, men du verden så koselig!

Blomstene fra forrige ukes middagsslaberas med venner og kolleger står fremdeles så fint i vasen. De har fått plass i kjøkkenvinduet, bare fordi lyset derfra gjør de ekstra vakre synes jeg. Så gir de meg gode øyeblikk, hver gang jeg står i vinduet, og titter på elgene og rådyrene som daglig rusler rundt i hagen.

Hagen full av elg og rådyr ja. Jeg har ikke anelse på hvor mye tid jeg bruker ved det kjøkkenvinduet om dagen, men dyrelivet der ute er så herlig å se på. Fugl og ekorn, elg, rådyr, hare, grevling… Og sporene til rådyrene i nysnøen!! Små hjerter over hele hagen. Fine, fine øyeblikk.

Kveldene blir lysere og lysere. I går ettermiddag dro vi ut for å spise middag, gubben og jeg. Da vi kjørte hjemover ble jeg så overrasket da jeg kikket på klokka, og innså at den var over fem. For ute var det fremdeles lyst, selv om sola var i ferd med å gå ned. Det magiske vinterlyset, den tynne stripa av flammende oransje og rosa som ligger lavt på himmelen, bare meter over snøskorpa. Den er vakker den. så vakker at vi stoppet bilen, gikk ut bare for å se. Fremdeles vinter, men vår i sikte. Fine stunder, og fine øyeblikk.

Og det var vel egentlig det. Late dager hjemme, mest inne, begrenser jo de store øyeblikkene, men det har vært så deilig å bare være i sin egen boble noe dager. Jeg har bakt brød, rundstykker og fylte horn, puttet masse fryseren, masse matpakkemat for gubben og meg til arbeidsdagene som kommer. Jeg har sett siste sesong av Bridgerton, og er overbevist om at jeg jeg født i feil tid!!! Heller hest og kjerre enn Tesla, for å si det sånn! Jeg har lest ut tre bøker, spist smågodt til frokost noen dager, og laget middag fra bunnen hver dag, bare fordi jeg har hatt så mye herlig tid. Slike øyeblikk er mer enn nok. Nå skal søndagen nytes, krysser fingrene for at ikke flere fugler må reddes av superhelten i rutete bukser! Siste rest av OL på TV, og enda mer sofasitting, i pysj! Enkelt og greit.

Håper uka var raus med deg, og at øyeblikkene står i kø kommende uke. Vær snill mot seg selv, det er du verdt. Vi blogges.

God morgen, og god OL-søndag. Ja, for i dag blir det mye sofa sitting på denne dama. Det skal ljome sport fra Tv`n i stua, og jeg skal bli sympati-svett uten å løfte en finger. Måsahuset er gulvkaldt og stille. Kulda kommer av temperaturene ute, men de varme flammene borte i peisen jobber med saken. Snart har den gamle pipa som står midt i måsahuset varmet opp alle rom. Foreløpig holder jeg med under teppet mitt her i sofakroken, iført ei sliten joggebukse hvor jeg plutselig fant en lapp i lomma, en koselig hilsen jeg fikk av en kollega for flere uker siden. En hyggelig overraskelse å finne igjen en søndagsmorgen. Stille er det fordi det igjen bare er gubben og meg hjemme. Minsten er tilbake i tjeneste i Trøndelag, og utflytterpodene våkner selvsagt opp hjemme hos seg selv. Akkurat nå nyter jeg stillheten, etter enda ei uka hvor det har kokt litt på jobb. Det bruker å være sånn, den siste uka før en ferie, og vinterferien er intet unntak. Mange har hatt behov for en prat, litt mekling, en skulder å gråte på, eller hjelp til en innlevering eller prøve. Det er ikke helt ferie på meg enda, men arbeidsdagen er uansett annerledes når elevene ikke er på skolen. Og noen fridager skal jeg ha. Det skal bli godt å senke skuldrene litt utover uka.

Uka som gikk var full av øyeblikk, selv om dagene nok en gang har gått så i ett, at ikke alle øyeblikkene ble dokumentert i bilder. Det går fint, jeg har de jo i hodet, og øyeblikkene blir jo ikke mindre betydningsfulle selv om det ikke blogges.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En tidlig morgen denne uka gikk jeg med hodet ned på vei til jobb. Egentlig aller mest for å gjemme nesa ned i skjerfet og jakkekraven, fordi vinden bet i ansiktet, og snøen prikket kaldt i kinnene. Mens jeg gikk fikk jeg øye på en bitteliten klump med snø på gangveien, formet som et hjerte. Jeg gikk bare videre, fordi jeg var så frossen. Fremme på jobb angret jeg på at jeg ikke hadde stoppet, og tatt et bilde. Så glemte jeg øyeblikket. Helt til dagen etter, da jeg enda en gang gravde nesa ned i skjerfet, og tuppen av skoen sparket til et bittelite snøhjerte på gangveien. Det lå der enda. Helt urørt, til tross for vind, snø, og mange føtter som har ruslet langs veien i et døgn. Så da stoppet jeg opp, tok et bilde, bare for å minnes øyeblikket. Det lille snøhjertet betyr ingen ting. Det endrer ingen ting. Det var bare fint synes jeg, og noen ganger er det nok.

Uflaks dagen. Eller klønedagen. For jeg vet ikke lenger om jeg har uflaks, eller om jeg bare er et kjøtthue som blir mer og mer klønete med alderen. Dagens første kaffekopp brant meg på tunga. Jeg har to kopper stående på pulten. En til Pepsi Max, og en til kaffe. Og jeg tok feil kopp. Skulle ta en diger slurk brus, tok feil kopp, og brant tunga så jeg utvikla en ufrivillig talefeil. Dagens andre kaffekopp førte jeg rolig opp til fjeset, men bomma på munnen. Kaffen rant nedover skjerfet, videre over magen, og satte flekker på ALT av klær!!! Bare høyre sokk gikk fri. Og innen lunsjen hadde jeg klart å skalle nesa i pc skjermen så blodet rant, og det eneste av nytte i medisinskapet på kontoret var en tampong…. Noen dager burde man bare blitt i senga.. Men, sånne dager gjør også de gode øyeblikkene, uten noen form for ulykker, enda mer verdifulle. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe.

OL sending i lunsjen på miljøteamkontoret. Små gleder, fine øyeblikk. Smørbrød fra kantina, der man blir bortskjemt av kantine-damene med ekstra bacon på skiva. Åpen dør, elever som kommer inn og ut av kontoret fordi de blir nysgjerrige når en gjeng miljøarbeidere med en snittalder på 50+ sitter og heier. Kaffe, lunsj, ski på skjerm. Fine øyeblikk, midt i uka.

Fredag fikset elevrådet, tradisjonen tro, litt ekstra stemning i anledning Valentines dagen. Det var roseutdeling, og heldige meg fikk rose av flotte jenter i påbyggsklassen. Små øyeblikk som rusker litt i hjerterota.

Og bare for å toppe dagen stikker enda en gullunge innom kontoret, og skriver en herlig liten hilsen på en serviett, før hun forsvinner tilbake til norsk-timen. Små, små øyeblikk som gir så mye mer glede enn disse ungdommen noen gang kommer til å forstå. Hverdagsglede.

Kvelden med Sandra og Anne Grethe. Kollega, og tidligere kollega. Vi møtes innimellom for å oppdatere hverandre på livet, skravle litt, spise litt og le litt. Så koselig med besøk, en kveld midt i uka. Pai, salat, sjokolade, smultringer, og en kulerund babymage. Så herlige øyeblikk. Jeg er så heldig som har disse fine damene i livet mitt. Blomstene på bordet er en nydelig påminner om herlig besøk, og enda en koselig jentekveld. Herlige øyeblikk.

Og slik gikk uka. Jeg har holdt litt i tradisjonen med kveldsturer jeg og minsten har når han er hjemme, og gått med et par turer i mørket noen ettermiddager. Det gjør så godt for kroppen og hodet å rusle en runde i bygda etter middag.

Jeg har spist mye mer snop enn jeg burde, men har klart å kjøre på med litt grønnsaker også. En slags balanse… Jeg har tråkka på bar asfalt, og jeg har tråkka på snø. Sett ungdommer gråte, og sett ungdommer smile. Og nå, nå skal jeg spise ost og kjeks til frokost, før jeg setter deigen til ukas matpakker, før OL skal få dominere de største delene av dagen. Straks mandag og jobb, ganske snart vinterferiedager, men aller først, god søndag. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Det var en gang en uke, og snipp, snapp, snute… Jeg satt her og skulle bla gjennom minnene på telefonen før jeg begynte å skrive om ukas øyeblikk, men innså fort at uka har flydd så raskt, at flere av øyeblikkene denne gangen ikke er fanget på bilder. Noen av minnene hadde jeg uansett tenkt til å la forbli i hjertet, ikke alt verken skal, eller kan deles med alle. Noen øyeblikk er forunt de som er tilstede, slike øyeblikk har funnet sted denne uka.

Men søndagen kom, selv om dagene gikk fort, og her sitter jeg igjen, slik jeg har gjort hver eneste søndag i snart ti år. I peisen har flammene allerede rukket å varme opp deler av måsahuset. Jeg har satt meg til rette i mitt faste hjørne av sofakroken, med skrotten pakket inn i varme pledd. På bordet foran meg ruker det fra en kopp kaffe, og en søt fristelse venter. Hvilke næringsstoffer som finnes i den kokosbolla orker jeg ikke engang å leite etter. Til mitt forsvar. Jeg hadde en kokosbolle, jeg hadde lyst på den, og jeg har spist havregryn… dessert er en av livets gleder, og et av denne søndagens fine små øyeblikk. Ferdig snakka.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Oppe sover minstepoden. Den siste morningen han er hjemme på en stund. I ettermiddag kjører vi han til flyplassen igjen, og det er tilbake til tjenesten. Det har vært så fint å ha han hjemme igjen, om enn bare for ei uke. Nesten hver eneste kveld har vi hengt sammen, poden og jeg. Bare for å snakke. Om det som er sårt, om det som er nytt, om det som er fint, om alt egentlig. Noen kvelder har vi kjørt lange turer, funnet oss en liten cafe og spist middag, eller bare en vaffel. Noen kvelder har vi tredd lua langt nedover ørene, og gått lange turer i snøværet. Og skravla går. Og slike kvelder, etter slike turer, når jeg legger meg i senga, da går tankene til den lille, litt ensomme og forsiktige lillebroren han engang var. Også tenker jeg på den unge mannen han har blitt, med fremtidsplaner, og et hjerte større enn han noen ganger selv forstår. Sånne øyeblikk er fine.

Forrige søndag fortalte jeg om idrettsskadene etter skolens fotballturnering. Om blåmerket på kneet, og tommelen som som gjorde vondt. Denne uka spilte lærerlaget den siste kampen. (takk og pris for at det er over for vår del!!!) Det endte med tap denne kampen også, for vi synes det var like greit å ikke bryte tradisjonen! Kamp, tap, og tilrettelagt idrettsglede for slitne ansatte, fint øyeblikk! Du vet det er på tide å legge opp idretten, når det beste med kampen er en halvannen liter Pepsi Max på høykant i pausen, OOOOG!!! jeg fikk livets først gule kort for dårlig munnbruk!!! Jeg har aldri vært stoltere!!! Lovbryter-dronninga!

Men da jeg skulle kle meg klar til kamp var tommelen fremdeles så vondt, ei uke etter forrige kamp, at det var vanskelig å få på keeperhanskene. Det gikk på et vis, og jeg stod i mål, med forbehold om å bytte dersom det gikk åt skogen. Jeg stod kampen ut, og synes det gikk overraskende fint, helt til jeg skulle ta av hanskene igjen. Da kjente jeg at noe var gæli! Og gæli var det. Resultat: 4-6 uker med skinne, brist i båtbenet (spør meg ikke hav det er!). Og nå har jeg helt offisielt fått livets første idrettskade!!! På papiret!!! Det er både pinlig og gøy på samme tid! Jeg sendte snap til hele laget i håp om sympati, slik en ekte hobbyhypokonder gjør! Fortalte det til rektor også, i håp om et par ekstra fridager, men har foreløpig verken mottatt blomster eller billett til syden med ønske om god ekstra ferie… Fortsettelse følger!

Den dagen alle gutta var samla hjemme til frokost, etter å ha startet dagen med to timer golftrening i simulator. Etter treninga var alle hjemom for å spise mor og far ut av huset, og slike stunder er noe av det fineste jeg vet om. Brødre gjengen, som for ikke mange år siden bygget lego på gulvet i stua, sitter nå og diskuterer golf, reisverk, og bilmotorer. Ja, også mobber de hverandre! Sånn godsinna ondsinnet mobbing som nesten tar knekken på mora! Jeg ler så magen får kramper, og koser meg med en voksen gutteflokk som er like stølllete nå, som for 20 år siden. Det er rein, skjær mammalykke, retten og sletten. Så herlige øyeblikk.

To dager denne uka har miljøteamet vært på kurs på Sørumsand videregående skole. Kurs om rus, i regi av Bry deg, og politiet. Lærerikt, og fint å bryte opp skoleuka bittelitt, selv om arbeidsmengden synes større så fort man kommer tilbake etter et par dager borte. Uansett, to dager med den beste lunsjen jeg noen gang har fått på kurs, møte kolleger fra andre videregående skoler, danne relasjoner, og henge med noen av de fineste kollegene jeg vet om, definitivt noen av ukas fine små øyeblikk.

Og slik gikk uka. Jeg har grått noen tårer, og jeg har ledd høyt. Jeg har gått turer i snøen, og sittet sammenkrøllet foran peisen med en god bok, og varm kaffe. Jeg har spist pizza mens jeg har sett på OL, lappet et par votter, og to par sokker, og jeg har satt fyr på et øyebryn i et forsøk på å blåse ut et stearinlys som stod litt lavt på bordet. De fleste ulykker skjer som sagt i hjemme. Eller i et fotballmål på skolen…

Nå skal jeg nyte de siste timene med gubben og poden, før soldaten skal fly til Trøndelag. Håper uka som gikk bød deg på fine øyeblikk, og at den kommende uka er raus med deg og dine. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges. Tommel opp, om du kan… (hilsen hun med idrettsskade!!!!)

Og plutselig var det søndag igjen. Jeg synes denne uka, og helgen især, gikk så altfor fort. For det var liksom fredag i sted, også våkner man og innser at i morgen er det ny uke igjen, og lørdagen forsvant i deilig latskap. Det eneste som vitner om at uka faktisk fant sted er en vond tommeltott, et blåmerke på kneet, og minstepoden som sover oppe i andre etasje, fordi han igjen er hjemme fra leir for noen dager.  Noen uker er sånn. De kommer og går. Hverdagene fylles opp av det ene øyeblikket etter det andre, men øyeblikkene glir over og inn i hverandre, som ei tåke som ikke helt viser hvordan landskapet riktig ser ut.

Nok en gang har livet vist seg fra sin skjøreste side, og en jeg er glad i finnes ikke lenger i dette livet. Nok en gang har livet bydd på mennesker som bare ved sin tilstedeværelse gir meg en følelse av å være trygg, verdsatt og glad. Nok en uke har bydd på bittesmå øyeblikk av hverdagslighet, som viser at verden går videre, uansett hvem og hva som titter innom hverdagen din. Og akkurat det kjenner jeg er skikkelig fint akkurat nå. At selv om uka liksom forsvant litt under føttene på meg, så kan jeg sitte noen minutter i sofakroken nå på morgenkvisten, og lete frem alt det som gjorde uka til enda en bit av livet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mandag spilte lærerlaget sin nest siste fotballkamp i midttimen, i skole-ligaen dette året. Vi varmet opp med kokosboller…. Ingen oppskrift for sier det heller, men det var absolutt verdt forsøket. Det ble stortap denne gangen også, men hvis noen spør, ga vi med vilje bort seieren for å styrke lag-og selvfølelsen til elevene, slik gode pedagoger gjør. Jeg endte kampen med en forstuet (tror jeg)tommel, som enda verker langt opp over håndleddet enda. Den er hvertfall nesten dobbelt så stor som den andre tommelen, sånn røfflig. En litt fet idrettsskade jeg skal leve på ei sund, for den er et resultat av en redning av klasse! Knallhard overfylt lærball skutt av tenåringsfot med høy styrke, reddet av tjukk og forvirra Barne-og ungdomsarbeider i gul grilldress! En skade jeg skal leve lenge på.

Kne”skaden” har en litt flauere bakhistorie. Jeg tok rennafart fra sidelinja for å redde en ball som kom i sneglefart mot målstreken, bomma “Litt” på skritt- beregninga med tanke på forholda mellom avstand til ball og lengden på elgebeina mine, tråkka OPPÅ ballen som rulla forover, tryna med nesa først mot parketten, og slo kneet i måstanga. Ikke akkurat en skryte-skade, men skade okke som. Den kvelden sendte jeg snap til kollegene mine, og ba de be for meg. Mest for oppmerksomhetens skyld, selvsagt!

Og jeg har kolleger som leverer! Alltid. Så da jeg mottok følgende sympati-snap fra kollega Kine, kun sekunder etter at jeg sendte min, da lo jeg så tårene trilla! Gøy øyeblikk! I morgen spiller vi den ALLER siste kampen dette året, gudsjelov!!!! Vi skal atter en gang varme opp med kokosboller, og det planlegges bankett med gjærbakst senere i uka! Sånn er det å være idrettsutøver!

Så skada var jeg etter fortallkampen på mandag, at jeg overbeviste gubben om at den eneste medisinen ville være en tur til McDonalds. Det er mye smertestillende i en cheeseburger med bacon, og en karamell frappe. Og gubben innfridde! Sånn er det å være gift med en toppidretts utøver. Så jeg satt med tommelen i været slik at ingen skulle lure på hvor jeg var skada, og ventet tålmodig på gubben som bestilte et herremåltid. Men altså, fra spøk til alvor, middag på Maccer`n midt i uka. Bare spise, kaste papiret, reise hjem igjen. Mett, lykkelig, og ikkeno oppvask. Det er gode øyeblikk. Vi “rikfolk” har det godt!

Fredag etter jobb hadde jeg noen timer alene hjemme, for gubben skulle hente poden på flyplassen på kveldinga, og jobbet derfor litt lengre. Og jeg har ikke godt av en ekstra time alene hjemme, for da klør det i prosjektfingrene. Så jeg kappet til et par plank, lakkerte et par hylleknekter, og mekket hyller til veggen jeg spontan-malte for et par uker siden. En bitteliten forandring, men det gjør så godt for sjela. Jeg spurte gubben da han kom hjem om hva han synes om fornyelsen, men han trodde hylla alltid hadde hengt der…

Lørdag morgen fikk jeg melding av eldstepoden, han som fylte 25 denne uka. Måtte bare nevne det, for jeg klarer ikke helt å skjønne at jeg nå er mamma til så voksne poder. Uansett, store unger byr også på utfordringer, for han sendte meg et bilde fra lokalavisa! For i bildeserien under artikkelen “Se hvem vi møtte på låve-puben” (Ja, lokalavisa er like bondetamp som resten av bygda!!) dukket dette bildet opp av poden og to kompiser, men den sjarmerende underteksten du selv kan lese…. Og jeg lo! For kjærlighetsspråket i måsahuset har alltid vært en kombinasjon av omsorg, og det å drite hverandre ut. Gøy øyeblikk, “stolt” mamma.

Og slik gikk uka. Gode øyeblikk, triste øyeblikk. En del av dette hverdagslivet. Jeg har holdt tale for en feiende flott 60 åring, en av de damene jeg setter aller høyest. Jeg har fått nydelige blomster av en enda nydeligere kollega. Jeg har lest ferdig en bok, varmet tærne foran peisen, hatt filmkveld sammen med minsten og måsagubben, og jeg har hatt fine samtaler med de grommeste ungdommene jeg vet om.

Jeg håper uken som kommer byr på fine øyeblikk, og at du setter av bittelitt tid til å anerkjenne dem. Noen ganger kan de små øyeblikkene gi de største gleden. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.