Måsahuset er gammelt og værbitt. Mye kunne vært oppgradert, ingen ting her er av nyere dato, likevel har det sin sjarm. Jeg elsker det gamle, det som har en historie, og interiøret bærer preg av at det er brukt bbåde lenge og vel, også av generasjoner før oss som bor her nå. Jeg liker det sånn. Arv og bruktfunn. Nå skal det også sies at jeg fra tid til annen får lyst på noe nytt også. Freshe opp litt liksom, pynte litt etter årstidene, bytte litt farger. Om du har lest bloggen en stund har du sikkert fått med deg at jeg har sort belte i akutt fargebytte på stueveggen, og en mastergrad i spontan ommøblering. For selv om man holder fast på det gamle gode, så er det ingen hemmelighet at forandring fryder! Å blande det gamle med det nye er alltid spennende, og da jeg fikk tilbud om et samarbeid med Posterstore.no ble jeg sånn litt over snittet gira. For mer enn en gang har jeg vært innom nettsidene deres, og stadig tar jeg meg selv i å kikke på instagramkontoen deres for ideer og inspirasjon. De har altså SÅ masse fint.
Er det flere som er sånn? At de liksom “vindus-shopper” litt på nettet av og til? Drømmer seg bort litt?
Det har ikke skortet på tilbud om samarbeid fra diverse nettbutikker det siste året, men jeg klarer bare ikke å få meg til å reklamere for ting jeg ikke kan stå inne for. Jeg synes det er vanskelig å skulle anbefale slankeprodukter, og aldringshemmende hudpleieprodukter, eller piller for hår og negler. Aldring er jo ikke en belastning, det er et privelegie. Men Posterstore, det liker jeg! Interiør skader ingen, og når butikken i tillegg er proffesjonell til fingerspissene, ja da samarbeider selv denne skeptiske måsakjerringa mer enn gjerne.
Jeg elsker dette bildet, og bestilte to. Et til mellomste poden, og et til meg selv. Fint på veggen, eller som en del av et stillben på kommoden.
Denne uka har jeg bestillt meg en fin samling både postere og rammer fra Posterestore.
Jeg ønsket meg noe som kunne freshe opp den gamle og litt slitte trappegangen opp til andre etasje. Noe nytt, moderne, men som likevel kunne stå i stil til de malte panleveggene, og det gamle Norgeskartet som har fast plass på veggen.
Moderne kunst og drømmende bilder, alle i samme fargeskala, og de passer så fint i den gamle trappa.
Jeg falt sånn for teksten på dette bildet. “I love you”. Så veldig treffende på veggen med bildene av alle de vi er så glad i.
I tillegg ønsket jeg meg noen bilder som kunne stå i stil til alle familiefotografiene jeg er så glad i, noe som kunne bryte opp litt, men likevel passe inn.
Litt enkel fornyelse på bildeveggen over sofaen. Noe litt nytt mot det gamle og kjente.
Og podene, de ønsket seg litt nytt til veggene på gutterommene oppe.
Helt perfekt plakat for en ung musiker med forkjærlighet for gamle slagere. That`s my boy!
Det var vaskelig å velge, faktisk! For utvalget er så bredt, og prisene er også gode.
Grønt er skjønt. Enkelt og delikat.
Jeg fikk bestemt meg til slutt, og i går kom pakken pakken i posten, kun et døgn etter bestilling. Lynrask levering, og super service. Sånnt liker jeg. Og nå har både stuen, trappegangen, og gutterommene fått en liten oppgradering på dekorfronten. Vi er superfornøyd. Tykk og god kvalitet på posterne, og flotte rammer.
Posterstore har et stort utvalg av rammer i alle størrelser, farger og materiale.
Og du…embalasjen posterne og rammene kommer i er til stor glede for de firbente vennene våre. Bolla la sin elsk på både pappeske og tape.
Noe for deg? Eller kanskje som julegave til noen du er glad i? Eller enda bedre, en julegave til deg selv!
Her finnes det noe for alle. Søte motiver til barnerommene, kule plakater til ungdomshula, natur og dyrebilder til hytta kanskje? Og noe for ethvert hjem, uansett hvilken stil du liker å innrede i. Ta deg en titt.
Dersom du går inn på posterstore.no og finner noe du liker får du nå, i forbindelse med Black Weekend, 40 % avslag på hele bestillingen frem til 13 Desember. (gjelder ikke selection) dersom du bruker rabattkoden Jannenordvang40
Jeg har akkurat funnet et morsomt bilde jeg ønsker meg til veggen over sengen, slik at det er det første jeg ser hver morgen…eller rett etter nesegrevet til måsagubben da. Bildet jeg har lyst på finnes HER . Helt meg lissom 😉 Tror jammen jeg skal ta meg en liten shoppingrunde på nett i dag også, benytte meg av tilbudet… må jo ikke komme ut av trening 😉
Sitter i grunn her og funderer på om jeg i det hele tatt har sett snurten av sola denne uka. Ikke som jeg kommer på nå. November kan være skikkelig mørk altså! Ikke sånn mørk i sinnet, for det er jeg ikke, men mørk-mørk, om du skjønner. Mørkt når man våkner, mørkt når man går til jobb, mørkt når man går hjem fra jobb. All verdens belysning i måsahuset hjelper liksom ikke, det er mørkt uansett.
Jeg kjenner at jeg liker det litt. Den mørkeste mørketiden. Mest fordi jeg hele tiden har samvittighet til å tre kroppen inn i en av de mange myke flanellpysjene, tenne stearinlys og pakke meg nn i et hjørne av sofaen, uten noen konkrete planer. Jo mer jeg tenker over det, jo mer innser jeg det. Jeg er lat! Rett og slett! Og jeg elsker latskapen!
Lenge leve latskap i flanell.
Så da kan man like gjerne si at mørket var et fint øyeblikk da. Eller mange fine øyeblikk. Som det å rusle til jobb en tidig morgen. Ikke for kaldt, akkurat passe grått, akkurat passe vått, men tørr nok under paraplyen. Ankomme skolen idet en av skolebussene slipper av et lass morgentrøtte tenåringer, vinke til vaktmesteren, glede seg til å komme inn på kontoret og kjenne kaffelukta. Fint øyeblikk.
Å ankomme jobben i vått ruskevær. Ganske fint egentlig.
Ny, gammel stol. Lenge har jeg tenkt at jeg ønsker meg hjørnesofa. Eller større sofa, men med hjørne. For størrelsesmessig er vi nå fem voksne i dette måsahuset, og vi tilbringer masse tid sammen i stua. Drikker kakao, snakker, ser film, eller bare henger sammen uten mål og mening. Legg til tre pelskledde pusedyr, og stua er full! For lite sittepasser. Har vært inne på tanken å kjøpe en litt riomslig lenestol også, men så er det det der med penger og slikt da. Passer liksom aldri å gå på storshopping, for det er alltid noen som trenger noe, eller noe som må fikses, eller regninger som må betales. Men, plutselig, mens jeg surfet på nettet, dukket det opp en rimelig brukt lenestol på facebook, av alle steder, og 20 minutter senere stod den i stua mi. Hjemkjørt av selger og greier. Billig og fin, og jeg ble glad. Enda en plass til en måsakropp eller en pelsdott, uten at lommeboka led nevneverdig. Sånt gleder. Fint øyeblikk!
Ok..innser at stolen kanske ikke kom helt med på bildet…men jeg liker`n fordet!
4 søvnløse netter, mer eller mindre. Trodde jeg skulle bli gal. Det er slitsomt når søvnen uteblir. 1-2 netter, ok, det kan jeg leve med, men 4!!! Fytte flate, da begynte jeg å bli desperat. Men så er det nå slik da, at å bli liggende i senga, høre gubben snorke så taket løfter seg, og bli mer og mer frustrert, det hjelper lite. Så da har jeg heller stått opp. Fire netter for meg selv i stua denne uka. Slitsomt, men noen fine øyeblikk likevel. Jeg har fått jobbet litt med oppgaver til enkelt elever, jeg har laget noen julekort, sett en film, ryddet i boden, bakt ferske rundstykker til frokost, eller bare sittet i sofaen pakket inn i dyna, drukket urte-te, bladd i gamle album og latt tankene vandre. Og slike øyeblikk, i stillheten midt på natten, de er faktisk ganske fine.
Midt på natten, helt alene, helt stille, helt ok.
Den kvelden to av podene pusset opp boden oppe og laget egen garderobe i arbeidsklærne. Så kjekt med store og nevenyttige gutter som ordner selv. Under ryddingen fant de en gammel skoeske full av bilder jeg ikke engang husker å ha spart på, og den ene gamle skatten etter den andre dukket opp. Kort måsagubben skrev den gangen vi var nyforelska, og bildet av mamma. Bildet jeg knapt husker å ha tatt, men likevel så kjært. Jeg har så få bilder av mamma, for hun var en sånn som trivdes best bak kamera. Bildet er tatt fra den aller vaskeligste perioden i livet, likevel den perioden vi var så nære, så nære. Mamma og meg. Så herlig å finne, så fint øyeblikk.
Så herlig øyeblikk, å finne igjen slike minner.
Blomstene jeg fikk forrige lørdag på Grinder. De står fremdeles, er akkurat like fine. Blomster altså. Jeg flytter dem liksom rundt i huset, bare for å glede meg over de flest mulig steder. Blomster er sike fine fargeklatter, og gir alltid fine øyeblikk, enkelt og greit.
Når Bolla går Blomster-Finn i næringa, og danderer litt på buketten fra forrige helg.
Også Bolla, selvsagt. At det går an, å se så uskyldig ut, likevel være så utspekulert. Ja, for den katta har snart fagbrev i ugang, men hun har et blikk som gir meg dødsdårlig samvittighet om jeg kjefter. Uansett, høyt i gardiner og sabotasje av blomsterpotter, og jakt på mennesketær…Bolla gir oss det ene fine øyeblikket etter det andre, hele tiden!
Når man sitter i skammekroken og jobber intenst med “unnskyld-blikket!”
Gamle ukeblader. Du vet, når man rydder boden finner man mye rart, og når man rydder boden midt på natta, den tredje i rekken uten søvn, da blir alt man leser i overkant festlig. Som den natten jeg ble sittende å lese Norsk Ukeblad fra 1961, og tenkte på hvor mye verden har forandret seg. Illustrasjonene, måten de skrev på, reklamene. Ble sittende å lese høyt helt alene, med sånn rask “filmavisen-stemme”, og lo høy av meg selv. Fint øyeblikk.
“Åh, Lorang. Kyss på meg prolaps i nakken slik bare de kan!!!”
Den ettermiddagen vi ble liggenede på hver vår sofa, poden og jeg. Jeg trøtt etter ikkeno, poden sliten etter tentamen. Så lå vi bare der, under hvert vårt teppe, hørte på musikk, snakket om rommet han har pusset opp, hva vi ønsker oss til jul, og om han skal ha sløyfe eller slips på juleballet. Rolig fin ettermiddag på sofaen, poden og jeg, akkurat passe late. Fint øyeblikk.
Trøtt og lat. Fotograf: Minsten!
Den dagen måsagubben bare fant ut at han skulle sende en spontan lite kjærlighetserklæring på tekstmelding. Han er egenlig ikke en sånn kar som strør om seg med store, dype ord denne måsagubben, derfor ble jeg liksom akutt mistenksom. En slik kjærlighetserklæring er som regel etterfulgt av en eller annen tilståelse typ “Jeg har tatt med to gamle rustne pansere hjem som skal stå og ta plass i gangen noen måneder”, men neida, ikke denne gangen. Hyggelig melding, fin mann, fint øyeblikk.
Tror fortsatt han har gjort no gæli!
Og slik var hverdagsuka. Full av gode små øyeblikk, og fine stunder. Kopper med varm kaffe, et spennende møte med kreative mennesker om et nytt prosjekt, kringle og kaffe til middag den ettermiddagen jeg var helt alene hjemme, tid til å binde en julekrans til peisen, trekning av adventskalender vinner, regn på nesetippen, og varme flammer i ovnen. Pusekatter som sovner i fanget, en uåpnet og ny bok på nattbordet, musikk på ørene på vei hjem fra jobb, og to nye julegaver handlet og pakket inn. Hverdagsøyeblikk på sitt beste.
Denne gangen er det advenstkalender, og ikke bare en sånn ny pakke å åpne hver dag. Neida! Sånn på film! Sånn med ekte mennesker, noe skuespill, intervjuer, litt musikk, litt tradisjoner, noe alvor og en god del fleip og humor. Julekalenderen skal være av Aurskog-Høland, og for Aurskog-Høland, og i spissen for det hele står idemaker og resigør Javier fra Albatrossfilms.
What to do??? Skal man driste seg ut i en rolle med med litt volum i håret da?
Og her trenger jeg hjælp! Eller ideer er kanskje mer rett å si. For min oppgave i dette virrvaret jeg har begitt meg ut på er som følger:
Finn en rolle, lag deg en karakter. Du skal i hver episode ha liten en monolog, deretter intervjue lokale bygdefolk om jul, tradisjoner og liknende, fortsatt i karakter. (Blir jo nesten litt sånn Asbjørn Brekke show over det hele.)
Monolog skal jeg klare. Gudene skal jo vite at jeg er utstyrt med et relativt hyperaktivt snakketøy. Intervjuene skal jeg nok også fikse, da skal jo hovedfokuset være på intervjuobjektet.
Men!!! Jeg skal altså lage meg en karakter. En personlighet som skal vare i seks episoder eller mer.Og nå trenger jeg ideer.
Jeg tenker at karakteren skal være litt overdreven, i den grad at man skjønner at det er snakk om en oppdiktet personlighet, skuespill, men likevel gjenkjenbar for folk flest. For mye av det gode blir ofte slitsomt, her må det altså finnes en gyllen middelvei.
Har du noen ideer til type menneske jeg kan karrakterisere? Kostyme? Stemme og dialekt? Navn? Talefeil, eller spesielle uvaner eller fakter?
Det er en uke til filmingen starter, og alle episoder vil etterhvert bli tilgjengelig på YouTube.
En sånn uke man trenger litt tid til å fordøye, sånn er den nok best forklart, denne uka.
I det ene øyeblikket skinner sola, snøen kniterer under skoa, sparkstøttingen sklir avgårde bortover gangveien så fort at vinden lager tårer i øynene, og livet smiler.
Bardommes fartsfantom duger enda!
Så kommer budskapet om at et ungt menneske har gått ut av tiden, og sola forsvinner. Været blir vått og grått, og sparkstøttingen står på en litt leirete gressflekk i enden av innkjørselen, der det bare for noen dager siden var hvit, knitrende snø. Så kommer helgen, igjen snør det, bakken dekkes av et hvit, rent lag, og jeg står på scenen og koser meg i en rolle jeg egentlig ikke er helt trygg i, men som likevel gjør meg godt.
Og sånn var uka. Opp og ned, frem og tilbake. Ikke ulik alle andre uker, ikke sånn egentlig, men øyeblikkene har vært en påminnelse om hvordan livet svinger, fra ytterpungt til ytterpungt.
Den dagen temperaturen steg, og snøen ble kram. Da jeg tredde føttene ned i et par litt for store langstøvler, og vasset ut i snøen i hagen. Stod under vinduet til minste poden og ropte at han måtte “komme ut og leke!”. Så lekte vi, i kram snø, på barnlig vis. En på 43, og en på 15. Lo av den skjeve snømannen med gulrot plassert strategisk på feil kule (ja, vi er skikkelig umodne). Laget snølykter over hele plenen og tente stearinlys. Stod i kjøkkenvinduet da mørket kom og så hvordan hageflekken ble lyst opp til et ganske så vakkert, magisk lite vinterland. Fint øyeblikk.
Barnslig glede.
Komme inn med våte føtter. Ta en lang og varm dusj, pakke seg inn i en litt for stor flanellpysj, sitte foran peisen og drikke kakao med krem fra den fine koppen jeg fikk av Anne. Lytte til radioen i bakgrunnen. God gammeldags radio der ekte mennesker snakker om stort og smått innimellom gamle slagere man har hørt så mange ganger at man kan teksten på nesten alle sangene. Flire av podene med krembart, lurer på når poder egentlig blir for store til krembart. Flire av gubben som ikke er like stiv i gamle slagere og synger både feil og surt til radioen. Rolig, men herlig stemning i stua. og kakao med krem, nevnte jeg det? Fint øyeblikk.
Tid til litt juleforberedeleser av det gode slaget. Litt kretivitet. ikke fordi man må, men fordi man vil. Avspaserte den dagen, for å være hjemme med syk pode, og mens han snorket av seg feber og bassilusker under et teppe i sofaen lekte jeg meg noen timer i et herlig kreativt kaos av lim, papir, hyssing og en syv uker gammel pusekatt som skulle jakte på alt som lå på bordet. Resultatet? Senkede skuldre, og gaveposer som skal fylles med små personlige hilsninger til mennesker som fortjener en liten ting nå i førjulstiden.Fint øyeblikk, herlig å være litt kreativ igjen.
Den dagen det raknet litt. Da budskapet om at en av de unge har gått ut av tiden. Døden er så endelig. Det var litt uvirkelig for oss voksne, og så indelig vondt for podene. Så gjorde vi slik vi gjør hver gang ting blir vanskelig. Når tankene tar så stor plass, og spinner så voldsomt at det nesten kjennes som om hodet skal sprekke. Vi snakket. Snakket og snakket. Satte ord på tankene, gråt og lo. Det hjelper. Bare bruke tiden sammen, side om side i sofaen. Drikke te, stryke på ryggen, og snakke. Det er i slike stunder man kjenner hvor heldig man er, når man som mamma fremdeles har en rygg å stryke på, en stemme som svarer deg når du spør. Det setter ting i perspektiv, virkelig. Vondt øyeblikk, men godt øyeblikk.
De dagene man har mer enn nok med å puste inn, og ut. De kan inneholde fine øyeblikk, de også!
Gaven fra Torunn. De varme sokkene som lå på arbeidsplassen min da jeg kom inn på kontoret mandag morgen. Hjemmestrikkede lilla, kjempefine sokker. Rein lykke! Slike varme sokker, hjemmelagede gaver av alle sorter egentlig, de gir bare det ene fine øyeblikket etter de andre.
Å rusle en tur i kveldinga. Det var fint. Helt spontant, og helt alene. Når det suser i hodet etter lange økter på jobb, når middagen er fortært og huset ble for stille, fordi gubben og minsten var i garasjen, og de eldste podene hjalp en kompis med flyttelass. Da var det godt å gå ut. Frisk luft, rolig i gatene, rusle rundt på et byggefelt og bare nyte en time ute for seg selv. Herlig øyeblikk.
Å rusle alene i skumringstimen. Ganske ålereit øyeblikk.
Kaffe bak disken Hos Mona. Ja, jeg gjentar meg selv. Folk må jo snart tro jeg ikke gjør annet enn å drikke kaffe hos Mona. Men det er noe med dette lille friminuttet innimellom, og denne uka var det sårt trengt, og ganske festlig. Jeg hadde ikke sovet på to netter, og når jeg er overtrøtt skjer to ting.
1. Jeg mister alt av filter, og snakker ukitisk om akkurat det som detter inn i hjernen min, uavhengig om det er fornuftig, snillt eller viktig.
2. ALT blir morsomt.
Kjempefin kombinasjon egentlig, for Mona gir igjen med samme mynt, og da sitter latteren ekstra løst. Så kaffe, fliring til tårene triller, og ufiltrert jentesnakk rett fra levra, det var et fint øyeblikk!
Kaffe og latter i julepyntet butikk. Liker det!!!
Så var det lørdagen. Så heldig jeg er som får gjøre dette. Reise rundt, og snakke om ingenting til folk som har lyst til å høre på. For en opplevelse, og for en dag! Turen til Grinder, og inspirasjonsdagen der var et eneste langt fint øyeblikk, et jeg kommer til å leve lenge på!
Snakk om å være i godt selskap 🙂
En sal utpå bygda, stappet til randen av flotte damer i alle aldre, alle med samme formål. De skulle kose seg. Flotte folk på scenen også, en skikkelig tøff og grepa konferansier, gode råd om sparing og forsikring, tips om kosthold og gode vaner, en sterk fortelling om sykdom og redsel, også meg. Som bare skulle snakke litt om brukanes kvinnfolk. Makan til stemning i salen, og makan til flotte tilbakemeldinger. Jeg koste meg på scenen, og etterpå smilte jeg fra øre til øre. Jeg smiler enda når jeg tenker på det. SÅ HIMLA GØY! Få lov til å tråkke enda en gang utenfor komfortsonen, by litt på seg selv…og litt på gubben, og så få treffe så mange rause, snille mennesker etterpå. Nei, for en dag! En sånn dag, med slike øyeblikk jeg skal ta med meg videre! Tusen takk Grinder! Tusen takk!
Åkei…altså…fotogen skal jeg ikke anklages for å være, men artig, det hadde jeg det!
Og der har du uka. Sorg, tårer, glede og latter. Kakao med mer krem enn hva kroppen har godt av, etterfulgt av en vitaminbombe av en grønnsakssuppe. Våkennetter, og ettermiddagshviler på sofaen. Snø som kniter under skoa, og sludd og regn i håret. Frosne fingre og varme tær, gamle venner og nye bekjente, og Bolla. Fine lille Bolla!
Bolla, skogen kong(l)e!
Hele spekteret av følelser, og små og store øyeblikk, alle som har fått en plass i hjertet.
Håper din uke har vært spekket av fine øyeblikk, og at uka som kommer blir full av fremtidige minner.
Jeg var stressa i går. Stressa, litt irritert, litt lei meg, egentlig litt uten grunn. Sånn er det bare av og til, når ting hoper seg opp litt, uforutsette ting skjer, skuldrene er høye, når begeret renner litt over. Renner over av det som i den store sammenhengen bare er små ting.
Hva jeg stresset over, og hva jeg tenkte på? At minste poden var blitt syk igjen. Sånn syk at jeg gjerne skulle vært hjemme med han, men barn over 12 år har man ikke lov å være hjemme fra jobben med. Føle at man skal være to steder samtidig. Fullt fokus på jobb, mens tankene egentlig er med poden hjemme. Sende mail til læreren, ringe gubben.
En hadde glemt matpakka på benken, lurte på om jeg kunne vippse noen kroner til brødskiver i kantina. Småpenger, likevel var jeg oppgitt. Hvor vanskelig er det å ta med seg den matpakka lissom?
Regningene. De som kommer samtidig som alle kjøretimene til mellomste poden. Hvordan pengene ser ut til å fly ut fortere enn de kommer inn. Litt lei meg med tanke på julegavene som skal handles inn. Det blir mindre, eller rimeligere julegaver på gutta i år. Sånn må det bare bli.
Ingen aviser å tenne opp i peisen med. Brukte lang tid på å få skikkelig fyr på plankehaugen.
Måle feber, glemte å ringe til avtalt tidspunkt, de fordømte skjærene hadde rotet i en søppelpose på trappa…hvorfor er det alltid jeg som må ta med søpla ut?
Var sliten når jeg la meg, sov likevel dårlig. Avspaserer i dag. Bruker avspasering fordi det kjentes rett å være hjemme med poden.
Hadde nettopp tråkket ut av senga da største ringte. Gråtkvalt. Vonde nyheter. Uvirkelig for oss voksne, tungt for podene, alle tre.
Største poden kom hjem igjen. Trengte å snakke, gråte… Mellomste er på skolen enda. Lillebror og storebror henger sammen, prøver å samle tankene, snakker, slik bare brødre kan.
Minste poden er i bedre form.
En ødelagt søppelpose har funnet veien til dunken, og fuglemateren har fått påfyll av solsikkefrø og brødskorper. Kanskje ikke søppelposene frister så mye da. Skoene har for lengst tørket, sokkene også. Det brenner godt i peisen, middagen står i ovnen. Gutta har ingen konkrete julegaveønsker, de blir glad for alt! Sånn er de bare, og sånn er det bare. Regningene er betalt, det er fortsatt nok penger på kontoen til neste kjøretime, og best av alt…
Jeg har tre poder jeg kan stryke og klemme på, snakke med. I dag år tankene til de som ikke lenger har det. En liten påminnesle om hva som virkelig betyr noe. En liten påminnelse om hvor heldig jeg er. I kveld skal vi bare være sammen. Håper du tilbringer kvelden med noen du er glad i.
Jeg fikk to gaver i går. Nydelige ullsokker fra snilleste kollega Torunn, og en så herlig kopp fra Anne. Helt uten grunn, og bare fordi, og jeg ble så glad. Tenk det, to fine overraskelser på samme dag, og humøret mitt bare lissom SVOOOSJ, rett til værs!
Så satt jeg her hjemme på kvelden, og reflekterte over dagen, hvor heldig jeg er, hvor gøy det er med overraskelser, så hvordan dere lesere meldte på det ene fine kvinnfolket eter det andre til adventskalenderen, også tenkte jeg: Hey, jeg skal ikke bare dra en sånn liten konkurranse på bloggen da!!!
Premien, en sånn liten apekatt i tre. For å vinne den må du se på bildet, og finne ut hva jeg skal forestille. Svaret er egenlig skikkelig enkelt, særlig dersom du er kvinnfolk 😉
Og dersom flere skulle vise seg å være skrekkelig smarte, og ha riktig svar, ja da trekkes rett og slett vinneren med en god gammeldags loddtrekning i kveld kl 20.00.
Du kan legge igjen svaret ditt i kommentarfeltet her på bloggen, eller på facebooksiden til bloggen under linken til nettopp dette innlegget.
Den største gleden du kan ha, er å gjøre andre glad. Mormor sa alltid sånne kloke ting, for mormor var en sånn klok dame. Stillferdig, full av integritet, lugn, snill og god. Og mormor hadde rett. Det finnes knapt en større glede, enn det å glede noen. Smil er til for å deles, latter er best flerstemt, og en julekalender full av små overraskelser gleder aller mest når du kan gi den bort til en som fortjener det!
Bolla følger selvsagt ikke med kalenderen, men har som du ser kvalitetssjekket alle pakkene 😉
I to år på rad har jeg pakket inn, og gitt bort en kalender til en som fortjener det, rett og slett fordi det gleder meg. Jeg bestemmer ikke hvem som får kalenderen, jeg bare trekker ut en av de påmeldte, og hvem som er påmeldt, det er det du som bestemmer.
Jeg har pakket inn 24 små pakker. De inneholder gaver av ulik art som vil kunne glede et skikkelig brukanes kvinnfolk i alderen 20-99. Så er spørsmålet da, om du kjenner et brukanes kvinnfolk, ei bra dame, ei grom kjæring, ei som fortjener en helt egen adventskalender i år?
Da synes jeg du skal melde henne på. Om hun blir trukket som vinner er hun ekstra heldig, om hun ikke blir det vil hun likevel vite at akkurat du unnet henne denne gleden, og det i seg selv vil kanskje være en glede stor nok! For det koster ingeneting, men betyr likevel så innmari mye, å vite at noen tenker på deg, at noen unner deg noe, at noen vil glede akkurat deg!
Du kan melde henne på ved å legge igjen en kommetar under dette innlegget her på bloggen, eller i en kommentar under linken til akkurat dette innlegget på facebooksiden til JanneNordvangBlogg. Det er selvsagt hyggelig om du skriver noen ord om hvorfor akkurat hun fortjener det, men det er slettes ikke et krav, og husk at ikke alle liker all oppmerksomhet på nett 😉 Vær gjerne raus, men også diskret, om det kjennes rett.
Om du vil kan du selvsagt melde på fler enn en.
Vinneren av adventskalenderen vil bli trukket i kveldingen fredag 22 Novemer, offentliggjort i et innlegg på facebook samme kveld, slik at kalenderen kan bli sendt i god tid før 1. Desember.
Vil du bli med å glede en du er glad i? En som fortjener det? Meld henne på da vel.
Uka jeg lot meg distrahere…AV ALT! Tror det er en lidelse egentlig, en uoppdaget diagnose av noe slag. Sånn seriøst, i alle samtaler, enten med andre eller meg selv (ja, jeg snakker med meg selv!) Har jeg avbrutt egne setninger og begynt på nye, eller hoppet fra den ene tanken til den andre, uten å fullføre noe. Litt sånn: “Åh, rød velour julestjerne, den vil jeg kjøpe, men da må jeg ha rosiner til gløggen, for det er tomt for kaffe, men skoa er våte, så jeg henger opp den paraplyen, hvis jeg husker koden til låsen på, oi, den lua har jeg leita etter, men i dag er det for varmt til lue, fy flate så kaldt det er, shit nå er jeg sulten!, og hvor pokker er paraplyen min?”
Skjønner du? Jeg skylder på øyeblikkene jeg. At det har vært mange av dem lissom. Det høres bedre ut enn en diagnose. Jeg er sliten, men godt sliten. Det er hektiske dager på jobb, det er godt å komme hjem hver ettermiddag, og jeg tilbringer de aller fleste kveldene hjemme, fordi jeg vil det. Det kjennes godt.
Tidlig i uken fikk jeg endelig somlet meg til å tegne lit igjen, til en histore jeg har skrevet for det lokale næringslivet, og et julemagasin som kommer ut i Desember. Det er gøy å bli spurt, fint å få være med å gjøre noe for bygda, og ikke minst var det herlig å svinge blyanten og tusjene litt igjen. Kaffe, ei litta sjokoladebit, den morsomste episoden av “Neighbours” jeg har sett på lenge, og en date med alle de nye tusjene jeg fikk av Anita i sommer. Fint øyeblikk!
Den morgenen frosten beit skikkelig i nesa. Uansett hvor jeg gikk klaget folk. “Nei, nå er det kaldt dere!!!” Men hallo!!??? Det er November, det skal være kaldt. Hvilken fantastisk unnskydning til å kle seg i uformelige store ullgensere, tykke sokker og votter, rusle til jobb som en overkledd slabbedask, og bare nyte det! Kulda altså. Den gjør det jo pent over alt. Frost, eller rim da, og snø- det er liksom naturens hold-in underbukser! De skjuler skavankene, og dekker over alt vi ikke her helt fornøyd med. Fint er det, slett og rett. Likte øyeblikket!
Når frosten pakker inn naturen.
Jeg kommer aldri til å bli ei sånn smellvakker dame, det har jeg innfunnet meg med for lenge siden, og det kjennes helt greit! (og nei, jeg fisker ikke etter komplimenter, jeg bare realitetsorienterer meg selg selv!), og jeg er på mitt aller verste på morningene. MEN, jeg har funet ut at når jeg er på mitt verste, da er jeg skrekkelig lik ei dame, som faktisk er ganske vakker, da hun kanskje var på sitt aller beste, og det er i det minste noe. Uansett, de dagene jeg ler skikkelig av meg selv på morgenkvisten, bare fordi jeg synes jeg sev er ustyrtelig gøyal, det er fine øyeblikk! Jgg og Lindfors lissom, skilt ved fødselen. Må ta en prat med pappa om dette, mulig jeg ikke er enenbarn likevel!
Fy flate, som to dråper i havet. Klin like!
De aller minste tingene…. Når du går i dine egene tanker, frossen på fingrene etter å ha løpt mellom to blokker over skolegården i kulda i flere økter, ser ned i bakken, og plutselig hører bak deg: “Høiii, Janne!!! Du matcher dørene i c-blokka ass! Skills!!! Ha en bra dag a!” Også snur man seg og ser så vidt ryggen på en av elevene som sjelden snakker, som stort sett bare smiler, også vinker vi til hverandre, roper “Takk, du og!”, også var øyeblikket over. Et lite delt sekund. Han så meg, jeg så han, og det holder til et fint øyeblikk!
Den dagen jeg kanskje var den eneste i verden som ikke hadde fått med meg værmeldinga, og ruslet til jobb i tøysko da det begynte å snø. Det gikk fint, snøen lå enda ikke på bakken da jeg gikk til jobb, den fløt liksom bare sakte rundt i lufta. På vei hjem derimot…kliss-klass, og våte tær. Men hjemme var det fyr i ovnen, og det luktet nype-te fra kjøkkenet. Jeg digger det når en av podene kommer hjem før meg og steller litt! Skal ratt se det blir brukanes mannfolk av disse gutta til slutt. Jeg puttet føttene inn i nye varme sokker, skjenket en kopp te, skrelte to mandariner og holdt føttene så nære ovnsdøren av det luktet svidd fotsopp over hele myra! Herlig øyeblikk!
Ettermiddagskos på sitt aller beste!
Og jada, folk klager enda mer over snøen enn kulda, selv om snøen strengt tatt heller ikke burde komme som noe sjokk på den gjennomsnittelige nordmannen, men jeg liker det! Kun ett tynt lag nysnø enn så lenge, men som jeg sa…naturens hold-in undebukse, og selv denne slitne tomta og dette gamle huset på måsan ser idyllisk ut i nysnøen. Jeg liker det! Fint øyeblikk!
Måsahuset i vinterdrakt, en sånn fin og kald ettermiddag.
Den kvelden måsagubben kokte te, fylte to stetteglass med Pepsi Max, dempet lysene i stua og hvisket hest inn i øret mitt: “Skal vi se en klein julefilm fra Netflix på TV`n?” Å herregud…akkurat når du tror du ikke kan elske en mann høyere lissom, så gjør han sånt. Nesten så jeg sklei av sofaen og hoppa på`n! Neida, eller joda, for mer skal ikke til før denne gamle sklia smelter som smør på rista loff. Så da ble det kjærestetid i sofakroken, med bjelleklang og nissefar og romantikk i nysnøen, pakket inn i en litt halvdårlig B-film av ymste kvalitet hva både rekvisitter og skulespillerprestasjoner angår, men hvem bryr seg? Jeg elsker sånne kvelder! Kjenne at førjuls-julefølelsen kommer sigende, bare chille helt, det er herlig det. Fint øyeblikk!
Bolla er over alt, og da mener jeg OVER ALT! Hun er søt og alt det der, men det går jo ikke an å ta et skritt rundt i måsahset uten at hun er hakk i hel. Men for all del, denne hypre, lodne, nysgjerrige, og fantastisk søte lille pusekatten, sammen med mor og onkel, skaper så mange øyeblikk at jeg knapt rekker å absorbere alle. De som følger meg på Instagram og SnapChat må være bra lei meg nå! Eller ihvertfall lei den katta. Det blåser jeg i! Hun er og blir enda ei lodden liten lykkepille!
Lille Bolla, skogens kongle.
Den dagen Mona hadde pyntet julehjørnet i butikken, og jeg satt bak disken og drakk kaffe, og bare tenkte at “Filler`n!!! Jeg skulle jo ikke handle noe ny julepynt i år!” , og likevel fikk jeg lyst på ALT!!! Har fortsatt ikke handlet noe, med fy flate så mye fint det er Hos Mona akkurat nå. Uansett, det koster ingen ting å drømme seg bort, så da regner jeg det som et fint øyeblikk også. Og kjære julenissen, om du leser blogger, jeg tror jeg ønsker meg en eller annen sånn her nøtteknekker til jul i år!
Så var det lørdagskvelden. Janne gjør ting hun ikke kan…jadda, for Janne (ja, jeg omtaler meg selv i tredje person når jeg har gjort noe dumt…det tar liksom litt brodden av dumskapen!) hadde sagt ja til å gjøre et lite stand-up nummer på restaurant SYD i Lillestrøm, på damenes aften…angret som en hund, men hey, koste meg litt likevel! For rundt bordet satt en drøss flotte damer som allerede var i strålende humør etter et par timer intensiv boblesmakings-fest, så da var det bare for meg å ta over stafettpinnen. Jeg fortalte om det jeg kan best, livet på måsan, med måsagutta, måsaubben, pg denne litt velbrukte halvgamle måsakroppen, alt den kan, og alt den ikke kan. Og det ble en kjempefin kveld! Jeg kom, jeg turte, og det er jeg skikkelig glad for!
Det finnes egentlig ingen god unnskyldning for bilder som dette…jeg er bare sånn, og noen ganger gjør jeg sånne ting. Sånn er det med den saken! Foto: Ida Ø. Evjemo
Og that`s it, det var den uka. Proppet av enda fler øyeblikk enn dette, men noen lagres kun i hjertet også. Har du lagret noen fine små hverdagsøyeblikk i hjertet ditt denne uken?
“Halla mamma!!!!! Bra dag eller? Ta følge resten av veien?” Det forundrer meg stadig hvordan tenåringer kan stille spørsmål helt uten bruk av spørreord. Jeg lo da jeg hørte stemmen hans rope noen meter bak meg. Denne lange, snåle, snille poden som tok meg igjen med slike “syv-mils-skritt” slik som kompisen til Askeladden. Han gliste og laget grimaser, gjorde seg til for kameraet. Skikkelig typisk tenåringspode, snakker med korte setninger, for kul til å legge vekt på konsonanter, mumler mer enn han snakker, likevel så grom! Så innmari grom! Også hadde han småløpt bak meg i noen hundre meter, bare så vi kunne ta følge den siste biten hjem etter jobb og skole. Fra postkassa, over veien, og inn døra. Så fint øyeblikk! Så lite, men så innmari fint! Og slik startet uka!
“Halla mamma!”
Lukten av klementiner. Det ga meg plutselig en sånn litt akutt lykkefølelse forleden. For nå begynner de å bli søte som sukkertøy, disse små appelsinene. Det er jo nå de er skikkelig gode, nå i tiden før jul. Og butikkene er så greie (eller egentlig mest lure) for de fikser i stand slike ferdige poser med klementiner, og legger de passe strategisk ved kassa, slik at man lissom bare må ta med seg en pose før man betaler. Og den dagen jeg skrelte den første, og i det lukta bare sprer seg i rommet, og pirret neseborene, det var herlig! Barndomsminner, lukten av jul, den lille ekstra skatten i matboksen. Herlig. Fint øyeblikk.
Den dagen det var kaldt nok til å bruke de nye fine vottene jeg fikk av Evelyn. Da var jeg glad da, og det var et fint øyeblikk. Frostrøyk når jeg pustet, iskald på nesetippen, men god og varm på hendene. Jeg gikk hjem fra jobben den dagen, skulle rett på et møte, og gikk liksom å bare tittet ned på vottene, beundret de fordi de er så fine, og kjente enda en gang på hvor heldig jeg er som fikk en slik overraskelse i postkassa. Så tenkte jeg at “Hey, nå skal jeg ta bilde av vottene i bruk”, og i det jeg knipsa så jeg at kringla jeg gikk og gnaget på matchet både skoene og jakka, OG veska. Så da begynte jeg å le høyt fordi jeg følte meg som en sånn “wanna-be moteblogger”, også tok jeg bilde av det også! Jada, skikkelig teit, men helt min type humor. Altså, hvorfor ikke jeg er toppblogger, når jeg er så himla gjennomført i stilen, det er vanskelig å forstå!
Snakk om å matche da! Skulle vært moteblogger vel!
Eller forresten, kanskje ikke så vanskelig likevel, for slik så jeg ut da jeg ruslet til jobb dagen etterpå!
Skjønner ikke hvorfor folk stirra så veldig når jeg ruslet til jobb…har dem ikke sett folk før lissom???
Halloween på jobb, fint øyeblikk. Eller, kanskje ikke fint, men ganske gøy, til tross for at det bare var jeg og Elin som møtte opp i kostymer. Ja, og noen elever selvsagt, men bare jeg og Elin av de ansatte. Samma det, vi hadde det artig vi. Skremte vannet av et par i ledelsen og et knippe tenåringer, og endte opp med jakkelomma full av karameller og nutrilettbarer. Dessuten var jeg dødsstolt av kostymet mitt, selv om ingen klarte å gjette hva jeg var… PMS-ditt verste mareritt. Synes jeg var genial jeg, rett og slett!
Elin og jeg, Zombie-brud og PMS! Team galskap.
Den dagen jeg liksom skulle være litt sånn voksen huseier, og bestemte meg for å rake litt løv i hagen. Det er så kjedelig, og akkurat i sånne tilfeller er jeg glad jeg ikke bor på byggefelt og kaster skam over naboene med rotete hage. Uansett, jeg kvinnet meg opp, fant frem hageriva, raket fire blader før jeg ble opptatt med et hjerteformet blad. ( Herregud, jeg er jo lettere å distrahere en Bill Clinton i det ovale rommet!) Så da løp jeg inn og hentet mobilen istedet for å rake, for jeg måtte jo ha bilde av hjertebladet, og når gubben spurte om jeg ikke hadde raket løv svarte jeg “Nei, jeg har raket løøøøv!” (liksom sånn på engelsk, som i LOVE), også lo jeg høyt og lenge av egen vits. Fint øyeblikk. Har fortsatt ikke raket mer i hagen da….
Løv me tender!
Skapet fra Tante Mariann. Det har stått i boden lenge nå, i mange måneder. Det er så fint, det var liksom bare helt feil farge i forhold til måsahuset, så det har ikke kommet opp på veggen. Før nå! For plutselig fikk jeg ånden over meg, svingte penselen, malte hvitt, pusset og skrapte litt, og vipps, nytt skap i stua. Eller, hylle kanskje. Uansett, litt gammelt nytt gjør meg glad, for all forandring fryder, selv om den er aldri så liten. Tante Mariann altså, huset hennes er ei sånn levende skattekiste, og nesten alt i måsahuset har en gang vært hennes. Jeg digger gjenbruk. Også digger jeg tante Mariann! Om du leser bloggen i dag, tante…Jeg er glad i deg, så vet du det! Og takk for skapet.
Enda en skatt fra tante.
Bolla! Aldri en “ukas øyeblikk” uten Bolla vår. Den katta blir bare herligere og herligere for hver dag som går. Intensiv tvangskosing fra dag 1 har gitt resultater, og jeg tror vi kanskje har fått verdens mest hengivende lille loball i huset. Vi har knapt kommet inn døra før hun klatrer opp langs bena våre, og finner en plass i armkroken. Gjensynsglede på sitt aller vakreste. Når hun ikke ligger i potekroken til Lillegrå fotfølger hun oss, på jakt etter nye eventyr. Skikkelig selskapspus. Fem uker liten, og så innmari elsket. Bolla altså, fine øyeblikk, hver eneste dag!
Ja, jeg klemte inn to bilder av Bolla, bare fordi hun er søt!
Å kle seg i kjole. Jeg utfordrer meg selv stadig vekk. Jeg er jo liksom litt sånn dronningen av gamle jeans, pysj og joggesko, selv om jeg synes kjoler er stilig…men mest på andre damer og ikke meg selv. Jeg har ei venninne som går med skjørt hver fredag. Trine er kul. Tenkte jeg skulle bli litt mer som Trine, så på fredag hadde jeg på kjole. En skikkelig kosekjole i varm ull, en gave fra Grete-Marie og Makeløs. Og for første gang på lenge følte jeg meg fin. Altså, ikke sånn sykt digg og deilig, men akkurat passe fin. (Må vel være lov å si det?) Og det var et fint øyeblikk, faktisk.
Myk kosekjole i herlig varm ullblandng. Digger det! Fredag er herved kjoledag…tror jeg.
Også er det jo disse dumme tingene som får meg til å le. Sånn som den dagen jeg låste opp et klasserom, og fant denne skrøplingen foran vasken. Litt sånn typ “Sulte foran brødboksen”, eller i dette tilfellet “Tørste foran springen”. Til mitt forsvar var jeg skikkelig sliten den dagen, og da er alt morsomt! Så da tok jeg bilde, og sendte til den ene veninna mi som alltid sverger til lavkarbodiett før julebordsesongen! Jeg lo ihvertfall. Har i grunn ledd mye av meg selv denne uka….
Når du tar lavkarbodietten til nye høyder!
Det har vært flust av fine øyeblikk denne uka, virkelig!
Kort oppsummert…tja…her kan nevnes den timen høstlyset fikk alt på måsan til å glitre som diamanter. Da jeg bare måtte rusle rundt i hagen, puste inn kald luft, og forevige hvordan lyset kastet glans over plantene som egentlig har gått i hi. Nydelig øyeblikk.
Dette vakre kalde lyset.
Å sette tennene i en ny kreasjon, bare fordi jeg ville bake noe, og brukte restene jeg fant liggende på kjøkkenbenken. Søtt mango og eplebrød, innertier. Skulle vært kokk jeg. Eller moteblogger. Eller komiker….herlighet så allsidig jeg er, verden er full av muligheter ass! (tulla!)
Mango og eplebrød. Fy fader, jeg skulle vært baker altså! Dødsgodt!
Tacokveld med svigerfar, gubben og podene, fint øyeblikk! Levende lys på mørke kvelder, fyr i peisen, og fersk kjøttsuppe og flatbrød til middag. Herlig! Poden som handlet Toblerone i Sverige, på en hverdag. Å kjenne det romle i magen, være skikkelig sulten etter noen dager uten matlyst. Nydelig!
Sitte her på en søndag, og kjenne at det er helt ok at det er mandag i morgen, bare fordi jeg gleder meg til en ny helt vanlig uke, ganske fint øyeblikk!
