En sånn uke man trenger litt tid til å fordøye, sånn er den nok best forklart, denne uka.

I det ene øyeblikket skinner sola, snøen kniterer under skoa, sparkstøttingen sklir avgårde bortover gangveien så fort at vinden lager tårer i øynene, og livet smiler.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Så kommer budskapet om at et ungt menneske har gått ut av tiden, og sola forsvinner. Været blir vått og grått, og sparkstøttingen står på en litt leirete gressflekk i enden av innkjørselen, der det bare for noen dager siden var hvit, knitrende snø. Så kommer helgen, igjen snør det, bakken dekkes av et hvit, rent lag, og jeg står på scenen og koser meg i en rolle jeg egentlig ikke er helt trygg i, men som likevel gjør meg godt.

Og sånn var uka. Opp og ned, frem og tilbake. Ikke ulik alle andre uker, ikke sånn egentlig, men øyeblikkene har vært en påminnelse om hvordan livet svinger, fra ytterpungt til ytterpungt.

Den dagen temperaturen steg, og snøen ble kram. Da jeg tredde føttene ned i et par litt for store langstøvler, og vasset ut i snøen i hagen. Stod under vinduet til minste poden og ropte at han måtte “komme ut og leke!”. Så lekte vi, i kram snø, på barnlig vis. En på 43, og en på 15. Lo av den skjeve snømannen med gulrot plassert strategisk på feil kule (ja, vi er skikkelig umodne). Laget snølykter over hele plenen og tente stearinlys. Stod i kjøkkenvinduet da mørket kom og så hvordan hageflekken ble lyst opp til et ganske så vakkert, magisk lite vinterland. Fint øyeblikk.

Komme inn med våte føtter. Ta en lang og varm dusj, pakke seg inn i en litt for stor flanellpysj, sitte foran peisen og drikke kakao med krem fra den fine koppen jeg fikk av Anne. Lytte til radioen i bakgrunnen. God gammeldags radio der ekte mennesker snakker om stort og smått innimellom gamle slagere man har hørt så mange ganger at man kan teksten på nesten alle sangene. Flire av podene med krembart, lurer på når poder egentlig blir for store til krembart. Flire av gubben som ikke er like stiv i gamle slagere og synger både feil og surt til radioen. Rolig, men herlig stemning i stua. og kakao med krem, nevnte jeg det? Fint øyeblikk.

Tid til litt juleforberedeleser av det gode slaget. Litt kretivitet. ikke fordi man må, men fordi man vil. Avspaserte den dagen, for å være hjemme med syk pode, og mens han snorket av seg feber og bassilusker under et teppe i sofaen lekte jeg meg noen timer i et herlig kreativt kaos av lim, papir, hyssing og en syv uker gammel pusekatt som skulle jakte på alt som lå på bordet. Resultatet? Senkede skuldre, og gaveposer som skal fylles med små personlige hilsninger til mennesker som fortjener en liten ting nå i førjulstiden.Fint øyeblikk, herlig å være litt kreativ igjen.

Den dagen det raknet litt. Da budskapet om at en av de unge har gått ut av tiden. Døden er så endelig. Det var litt uvirkelig for oss voksne, og så indelig vondt for podene. Så gjorde vi slik vi gjør hver gang ting blir vanskelig. Når tankene tar så stor plass, og spinner så voldsomt at det nesten kjennes som om hodet skal sprekke. Vi snakket. Snakket og snakket. Satte ord på tankene, gråt og lo. Det hjelper. Bare bruke tiden sammen, side om side i sofaen. Drikke te, stryke på ryggen, og snakke. Det er i slike stunder man kjenner hvor heldig man er, når man som mamma fremdeles har en rygg å stryke på, en stemme som svarer deg når du spør. Det setter ting i perspektiv, virkelig. Vondt øyeblikk, men godt øyeblikk.

Gaven fra Torunn. De varme sokkene som lå på arbeidsplassen min da jeg kom inn på kontoret mandag morgen. Hjemmestrikkede lilla, kjempefine sokker. Rein lykke! Slike varme sokker, hjemmelagede gaver av alle sorter egentlig, de gir bare det ene fine øyeblikket etter de andre.

Å rusle en tur i kveldinga. Det var fint. Helt spontant, og helt alene. Når det suser i hodet etter lange økter på jobb, når middagen er fortært og huset ble for stille, fordi gubben og minsten var i garasjen, og de eldste podene hjalp en kompis med flyttelass. Da var det godt å gå ut. Frisk luft, rolig i gatene, rusle rundt på et byggefelt og bare nyte en time ute for seg selv. Herlig øyeblikk.

Kaffe bak disken Hos Mona. Ja, jeg gjentar meg selv. Folk må jo snart tro jeg ikke gjør annet enn å drikke kaffe hos Mona. Men det er noe med dette lille friminuttet innimellom, og denne uka var det sårt trengt, og ganske festlig. Jeg hadde ikke sovet på to netter, og når jeg er overtrøtt skjer to ting.

1. Jeg mister alt av filter, og snakker ukitisk om akkurat det som detter inn i hjernen min, uavhengig om det er fornuftig, snillt eller viktig.

2. ALT blir morsomt.

Kjempefin kombinasjon egentlig, for Mona gir igjen med samme mynt, og da sitter latteren ekstra løst. Så kaffe, fliring til tårene triller, og ufiltrert jentesnakk rett fra levra, det var et fint øyeblikk!

Så var det lørdagen. Så heldig jeg er som får gjøre dette. Reise rundt, og snakke om ingenting til folk som har lyst til å høre på. For en opplevelse, og for en dag! Turen til Grinder, og inspirasjonsdagen der var et eneste langt fint øyeblikk, et jeg kommer til å leve lenge på!

En sal utpå bygda, stappet til randen av flotte damer i alle aldre, alle med samme formål. De skulle kose seg. Flotte folk på scenen også, en skikkelig tøff og grepa konferansier, gode råd om sparing og forsikring, tips om kosthold og gode vaner, en sterk fortelling om sykdom og redsel, også meg. Som bare skulle snakke litt om brukanes kvinnfolk. Makan til stemning i salen, og makan til flotte tilbakemeldinger. Jeg koste meg på scenen, og etterpå smilte jeg fra øre til øre. Jeg smiler enda når jeg tenker på det. SÅ HIMLA GØY! Få lov til å tråkke enda en gang utenfor komfortsonen, by litt på seg selv…og litt på gubben, og så få treffe så mange rause, snille mennesker etterpå. Nei, for en dag! En sånn dag, med slike øyeblikk jeg skal ta med meg videre! Tusen takk Grinder! Tusen takk!

Og der har du uka. Sorg, tårer, glede og latter. Kakao med mer krem enn hva kroppen har godt av, etterfulgt av en vitaminbombe av en grønnsakssuppe. Våkennetter, og ettermiddagshviler på sofaen. Snø som kniter under skoa, og sludd og regn i håret. Frosne fingre og varme tær, gamle venner og nye bekjente, og Bolla. Fine lille Bolla!

Hele spekteret av følelser, og små og store øyeblikk, alle som har fått en plass i hjertet.

Håper din uke har vært spekket av fine øyeblikk, og at uka som kommer blir full av fremtidige minner.

Vi blogges!