Slankekrans…

Sykemeldt dag 2.

Måsafruen kan melde om særdeles dårlig balanse, ømme overarmer og puppemuskler som følge av unødvendig høy krykkeføring og elting av gjærdeig, dog stigende humør som følge av formiddagsbesøk med kaffeslarv og kalorifattig klippekrans

 

( Klar- ferdig- bak! )

 

En trivelig dame, Hege, spurte meg etter en oppskrift på en krans jeg postet bilde av på Instagram forrige uke, og fordi jeg i morges, da gutteflokken hadde satt kursen mot skolen  satte en gjærdeig til heving, med planer om en aldri så liten klippekrans til formiddagskaffen, passet det bra å dele oppskriften med Hege i et bittelite blogginnlegg.

Så Hege, her er oppskriften på slankekrans, alà Janne.

Den er stappfull av godsaker man knapt legger på seg av, og ansees derfor i det godt etablerte og mye omtalte jo-jo slankemiljøet som en bombe full av vitaminer og energi.

Utgangspunktet er tatt i en helt vanlig søt gjærdeig.

 


( Ferdig hevet søt gjærdeig )

 

6 dl melk

1 dl vaniljekesam (kan sløyfes, men gir saftig og god smak)

?150 g smør

?1 pk gjær

?11⁄2 dl sukker

?2 ts malt kardemomme

?1 kg hvetemel

 

1.Smelt smør og ha i melk. Rør ut gjær i den lunkne blandingen.

 

2.Bland mel, kesam, sukker og kardemomme sammen med den lunkne gjærblandingen. Ha eventuelt i mer mel til deigen slipper bollen. (Fordi jeg aldri har somlet meg til å kjøpe kjøkkenmaskin elter jeg for hånd, og bruker ofte ca 1 dl ekstra hvetemel undervis i eltingen. Sikkert ikke nødvendig om man elter i en fancy-schmansy kjøkkenmaskin, men jeg hater å bli skikkelig klissete på hendene )

 

3.Hev deigen under plast på et lunt sted til den er dobbelt så stor (30-40 minutter).

 


( Klargjøring av krans…nesten det samme som salat lissom! )
 

Jeg varierer fyllet i kransene jeg baker fra gang til gang. Det avhenger av hva jeg har tilgjengelig i skapet, eller rett og slett hva jeg er fysen på. I dag lå det tre epler igjen på benken, litt overmodne og myke i skallet, derfor perfekt til bakverk. Småhakkede epler gjør bakverket både søtt og saftig, dessuten er eple en frukt, frukt er slankende og sunt for kroppen, ergo, denne kransen kan regnes som en av fem om dagen. Tre av fem, om man tar tre biter i stedet for en av den ferdige kransen. Enkel hoderegning!

Eple og salt karamell er en sykt digg kombinasjon, og selv om denne posen med myke karamellbiter egentlig er ment som topping på is bruker jeg den både i bakst av gjærdeig og muffins. Karamell er laget av fløte og sukker, og er dermed dødssunt, i følge den matsirkelen man lærer om på skolen. Fløte er et meieriprodukt, så om du spiser nok karamell unngår du altså benskjørhet og knirkende hofteledd, og sukker kommer fra planter, og er dermed nesten som en egen vegetar-rett å regne.

 


( Salt karamell…meieri og planteprodukt…slankende….total fornektelse! )

 

Den ferdig hevede deigen kjevles ut til en lang leiv, og fylles med epler, karamell, sirup, sukker og kanel. (Eller hva som helst annet du har liggende av slankeprodukter og matvarer du ellers måtte fyse på. Kun fantasien, høyt blodsukker, eller en overhengende fare for arvelig belastede sykdommer som potte tette blodårer og hjerteinfarkt setter grenser her. )

 


( Ferdig hevet deig, klar til kjevling av ømme husmor-muskler. )


( Man tager hva man haver, fyllet her representerer hele kostsirkelen. )

 

Rull så deigen sammen til en godt stappet pølse, sleng den over på et bakepapirdekket stekebrett, og finn frem kjøkkensaksa. Klipp grove hakk med ca 2 cm mellomrom og brett de til annenhver side, før kransen igjen heves på et lunt sted i ca 40 minutter.

 


( Sløv kjøkkensaks gjør nytta si )


( Med stødig hånd, og teknikken til en plastisk kirurg klippes kransen på bakebrettet. )


( Nyklippet og ferdig stappet krans klar til heving. )

 

Mens kransen hever er man fri til å gjøre andre ting, som for eksempel sende uvanlig dumme vitser til gubben på SMS, SnapChat til ungene med bilder av bakverket med en liten tekst som sier «Jeg skal spise opp hele før dere kommer hjem!», se gamle episoder av «Home and Away» på YouTube eller observere hvordan de den dummeste av de tre kattene ikke klarer å komme seg ut av gjemmestedet han bygget seg av filleryene på kjøkkengulvet.

 


( Mens deigen hever… Litt korttenkt pusekatt fanget i fillerye av litt smartere pusekatt med sadistiske tendenser… )

 

Kransen stekes så midt i ovnen på 220 grader i ca 20 minutter. Det avhenger sikkert litt av hva slags ovn man har, men i min ovn er det akkurat passe.

 

Etter avkjøling på rist dynkes slankekransen med melis. Melis er jo så finkornet at den sklir rett igjennom tarmen før kroppen rekker å tenke på om den skulle ta opp kaloriene eller ikke, og dermed er tilogmed glasuren på bakverket rene Nutrilett-kuren?

 


( Rykende fersk slankekrans, klar til servering. )

 

Serveres til slutt på lekkert blått porselen fra favorittbutikke på senteret, (Hos Mona) for når hjernen oppfatter det du skal innta som lekkert dandert glemmer den å telle antall kalorier, og tadaaa, spis så mye du vil, uten å legge på deg.

Gurimalla, jeg kjenner nesten midjemålet minke mens jeg spiser. Helt sant.

 


( Beskjeden bit på blått porselen )
 

Der Hege, oppskrift og fremgangsmåte her herved servert.

 

Nå legger jeg bena høyt og gafler i meg et bittelite stykke til av slankekransen, med verdens beste samvittighet, mens jeg åpner den selvhjelpsboken jeg fikk til jul og leser meg opp på kapittelet om fornektelse?

Ønsker alle en fortreffelig torsdag.

Fra nesten død, til solskinnsrød.

Sykemeldt dag 1.

 


( Endelig ferdig, krysser ihverfall finger og tær for det )
 

Pasienten melder om lite nattesøvn, høy benføring, og overdreven kjedsomhet.

For tredje gang på 6 måneder la jeg meg igjen under kniven til det som må være Norges kjekkeste danske kirurg på Martina Hansens i Sandvika. Det sies at alle gode ting er tre, jeg satser på at det stemmer. Nå venter 14 dager med høy benføring og masse hvile, og så skal jeg ut å gjøre landeveien utrygg i et par skikkelig heftige rosa joggesko. Frem til da kan måsahuset melde om lettere irritert kjærring uten særlig mye annet å gjøre enn stillesittende sysler, og et og annet blogginnlegg full av eder og galle.

Jeg hater så innmari å ikke være på jobb, og man blir så låst her hjemme når man skal hinke rundt på en fot. Det er kun drøye to uker til konfirmasjon for den mellomste poden, så jeg satser på litt småsyssel med bordkort, menyer, prøvebaking , taleskriving og mekking av enkel bordpynt. Regner med at det vil få tiden til å gå fortere, men de aller nærmeste dagene, de må tilbringes på sofaen.

 


( Fra denne utsikten kan det meldes om flere usaklige og til dels kjedelige blogginnlegg de kommende to-tre ukene. du er herved advart! )
 

Gårsdagen var litt pes. Jeg og narkosen var ikke helt enige om hvordan vi ville ha det, og narkosen vant. Selv da vi kom hjem satt den fremdeles i, og jeg flata ut på sofaen flere timer i skrekk. Jeg våknet til lyden av et mobilkamera som knipset iherdig rett foran nesa mi, og en stemme som sa :

“Du ser akkurat ut som et lik!!!”

“HÆ?” svarer jeg og må virkelig jobbe for å løfte blytunge øyelokk, før mobilkamera nok en gang går av bare millimeter fra hornhinna på høyre øye.

“Ja, helt sant. Du ser dau ut! Sånn gul i ansiktet, sånn som oldefar var når de lukket igjen lokket på kista! Du mangler bare en blomst i hånda lissom!!! Jeg tar bilder, så kan du få se. Det er dødskult!!”

 


( Åkæi…kanskje ikke “profilbilde på facebook-materiale”… )
 

Husets 12 åring skal i tiden fremover få lov til å jobbe litt konseptet komplimenter…akkurat der suger han! Men at han hadde rett…joda! Bildene han sendte meg på Snap taler for seg! Narkose er ikke en farge som kler meg, jeg ser den!

Uansett, kvelden ble bedre, for med et par piller med varseltrekant, og en gubbe som vet å skjemme bort kjærringa begynte sykemeldingsperioden allerede å se lysere ut. Jeg er jo egentlig på sånn intens slankekur frem til konfirmasjonen, men bryter selvsagt reglene når det blir servert tre favoritter på fat. Dessuten legger man ikke på seg så kort tid etter en narkose, for tarmen er fremdeles så bedøvet at den ikke klarer å ta til seg kalorier. De bare sklir rett igjennom!! Helt sant!

 


( Kaloribomber på fat til kveldsmat, likevel slankende før narkosen forsvinner helt ut av systemet! )
 

Nattesøvnen ble det så som så med, for kl 02.30 i natt klarte de to kattekrekene å knekke koden på hvordan man åpner soveromsdøra, og mens den ene hoppet opp og dro i dørhåndtaket, dyttet den andre poten mellom dørsprekken, og tadaaaa!!! Herr og Fru Nordvang hadde senga full av malende katter med våte snuter og mye energi.

 


( Baghera, tyv og manisk samler! Hva da?? Viktige papirer?? Får jeg ikke lov å stikke av med resepter og sykemelding? Like I care!!! )
 

Jeg må seriøst lære meg å oppdra de dyra! De er utspekulerte som bare pokker, og så kontaktsøkende at det å skulle være hjemme med dem i 14 dager vil komme til å kjennes som fengsel. Men det skal de ha, når det var på tide med en liten powernap på sofaen da gutta hadde dratt på skolen, da var de gode å ha, for ikkeno er med varmende eller beroligende enn en sovende katt eller to over føttene.

 


( To kattekrek og en måsafrue inntar powernap-stilling i en tre-seter fra Ikea! )
 

Midt på dagen sovnet jeg enda en gang, denne gangen i en stol i hagen, i stekende sol og nydelig vårvær, og da kidsa kom hjem igjen fra skolen tok eldstemann mopeden på butikken for å handle inn litt middagsmat. Endelig ser jeg fordelen av å ha en pjokk med mopedlappen, selv om jeg fremdeles er livredd hver gang han stikker ut i trafikken.

Nå er gubben kommet hjem, middagen er fortært, 12 åringen har kokt kaffe, og jeg har nok en gang inntatt sofaen. På bordet ligger en stabel rykende ferske kioskromaner, nok til å holde meg belest og opptatt de kommende dagene.

 


( Billig kiosklitteratur, kruttsterk kaffe og smågodt fra dagkirurgisk på Martina Hansens )
 

Ved sien av ligger godsaker med varseltrekanter fra Dr.Dreamy, han med smilehull man kan drukne i, og en kopp kruttsterk kaffe a`la 12 åringen med de dårlige komplimentene.Ja, for den “Kult, du ser dau ut!” kommentaren fra i går ble nettopp erstattet med; “Wow…er du solbrent ? Du er like rød som djevelen lissom!!!”

 


( Når du sovner i vårsola med faktor 6, og våkner opp som en kokt hummer. )
 

Jaja, bedre rød enn død!

 


( Uoppdragen og utspekulert kattekrek, men et blikk som bare roper ” Klø meg, eller DØ!” )
 

Ønsker alle en fin onsdagskveld. Med eller uten dårlige komplimenter, narkose eller utspekulert kattekrek i fanget!

 

 

Har du “hørt” på maken???

Det er komfortabelt å blogge i liten skala. Det kjennes ufarlig å kaste ut et innlegg i ny og ne, innlegg som omhandler det som skjer innenfor disse fire veggene. På den måten tråkker man ingen på føttene, innleggene blir personlige, slik bloggen i utgangspunktet var ment for å være. En journalist fra lokalavisen spurte for noen uker siden, over et lite telefonintervju angående skoene som ble borte, om akkurat det innlegget var starten på noe nytt. Om jeg kom til å blogge om noe litt mere samfunnsrelaterte temaer i fremtiden, engasjere meg i den meget omtalte «samfunnsdebatten».

Det var aldri planen med bloggen, jeg trives altfor godt i min trygge lille «boble», og ikke tenkte jeg at jeg hadde stort å bidra med heller, hva denne såkalte samfunnsdebatten angår.

For selv om hodet til denne middelaldrende hobbyblogger`n er fullt av meninger om det meste, har jeg aldri vært spesielt engasjert i å dele de verken på sosiale medier, eller i festlige lag hvor det er duket for diskusjon. En gang på 80 tallet meldte jeg meg inn i AUF, men det var mest fordi jeg hadde en crush på Eskil, sønnen til daværende ordfører i Sørum kommune. På 90-tallet skulle jeg og en venninne demonstrere mot bruk av pels i Oslo, men bommet på datoen, kom en dag for sent, og endte opp på Burger King i Karl Johansgate i stedet.

Så da journalisten spurte svarte jeg nei, og jeg mente det.

 


( 113 )
 

Helt til fredag forrige uke, da en leser sendte meg melding på Facebook, med link til en status, og med spørsmål om akkurat dette temaet kanskje var noe å belyse å bloggen. Jeg kjente samfunnsdebatt-angsten komme krypende. Frykten for å belyse et tema man vet lite om, si noe som folk kan misforstå, tråkke noen på tærne, fyre opp ei kruttønne at et nett-troll, eller rett og slett drite meg loddrett ut, og skrive noe jeg senere ikke kan stå inne for.

Etter noen flere meldinger frem og tilbake med Elisabeth, og etter å ha lest statusen til Eivor Berg, ombestemte jeg meg. Ikke at jeg fikk et akutt og intenst ønske om å være en sånn « Nå har jeg blogget i 6 måneder og er villig til å kjempe kamper jeg ikke vet noe om»- blogger, men akkurat dette temaet fenget meg. Statusen jeg snakker om kan du lese HER, men i korte trekk handler det om manglende muligheter for hørselshemmede til å kontakte nødetatene dersom de havner i en ulykke, eller er førstemann til et ulykkessted. Det finnes i dag ingen offentlig app eller SMS, til dette formålet, og det sjokkerte meg. Kall meg naiv, men jeg trodde da noe slikt allerede fantes. Det gjør det altså ikke!

Seriøst folkens!

 Finnes det ikke en eller annen teleoperatør eller et geni av en datanerd der ute som kan koke sammen en brilliant app til akkurat dette formålet? Et lite ikon på mobilen du kan trykke på, som automatisk sender et nødanrop til 112 eller 113, og som samtidig oppgir hvor anropet kommer fra. Nå er jeg så langt fra et teknisk vidunder som man overhodet kan komme, jeg sliter jo med sette batteriene i fjernkontrollen til TV`n riktig vei, og i forrige uke satte jeg mobilen opp-ned i dekselet og brukte en halvtime på å finne ut hvor det hadde blitt av  volumknappen, men et eller annet sted der ute finnes det vel et menneske som kan gjøre det mulig for hørselshemmede å ringe etter hjelp om man skulle trenge det???

 


( Politimann tar ekstra lang smultring-pause fordi enkelte ikke har muligheten til å ringe etter hjelp.)
 

Tenk litt på det. Hvor mange apper har du på din mobil som kun er til lek og spill, eller for å informere kjente og ukjente om hva du har på deg, eller hva du spiser akkurat nå? Tenker du noen gang over at mens du oppdaterer Instagram med en selfie med tanningfilter og dagens dype visdomsord, slik som « Når alt går i vasken er det viktig å ha stort avløp!», så sitter kanskje en hørselshemmet fastklemt i en vraket bil uten mulighet til å ringe etter hjelp.

En slik app, hvor mange kunne den hjulpet? I tillegg til hørselshemmede, hvem fler kan ha nytte av noe liknende? Hva om din tenåring på fest er vitne til rus og voldtekt, men ikke tør å ringe etter hjelp i frykt for å bli hørt, men i stedet kunne trykket på en app på mobilen, og så visst at hjelpen var på vei.

Hva om hun som er fanget i et hjem hvor vold er like dagligdags som det å puste kunne trykket på en app, og dermed tilkalt nødvendig hjelp.

Et eller annet sted i verden sitter en multimillionær og ler seg skakk mens han gnir seg i hendene fordi han fant opp en app som gjør at mennesker over hele verden går med nesa tredd ned i mobilen, snubler i stokk og stein, blir påkjørt i fotgjengerfelt, og som detter ned fra tak for å fange en fordømt Pokemon som ikke eksisterer.

Hvor mange av oss har vel ikke vært på pokemonjakt i Frognerparken, og fått en anatomisk ukorrekt statue-tissemann av stein eller bronse tredd i øyet, fordi vi har samlet ikke-eksisterende fantasidyr med en ubrukelig, dog underholdende app?

 


( Når du må forklare for legen at du i din jakt på fantasifigurer fikk en tissefant av bronse i øyet…)

 

Det finnes dating-apper som registrerer mulige «matcher» innen en radius på ti kilometer, og om du tilfeldigvis skulle befinne deg i samme lokale som en av disse såkalte «matchene» vibrerer mobilen din i lomma verre enn et batteridrevent leketøy fra Kondomeriet!

Det finnes apper som sender deg tekstmelding når du er i nærheten av pizzarestauranter. Om den reagerer på GPS, eller lukten av oregano og cheddar er uvisst, men det som er sikkert er at om vi kan spise pizza og samle ikke-eksisterende Pokemons mens vi er på Tinder-date, for så å legge ut selfie med daten, med et aldri så lite filter mot uren hud, og så spille Candy Crush på sengekanten når det er leggetid, før vi sjekker saldoen på nettbanken, og bestiller dagligvarer for hele uka hjem på døra ved et tastetrykk, før vi med en app skrur på varmen på hytta vi skal på neste helg,  så må det da for pokker meg være mulig for en som ikke kan høre å tilkalle hjelp dersom vedkommende skulle trenge det????

 


( Ding-ding-ding!!! “Din perfekte match er bare et tungekyss unna!!! Appen for deg som er verpesyk og vårkåt!)

 

Så kjære Telenor, Chess, OneCall, Telia, datanerd med regulering og heftig brilleinnfatning, Kong Harald, Erna, Politimester Engen, Blomster-Finn?hvem som helst!!! Kan vi pliiiis gjøre noe med dette???

Sånn, med nøyaktig 899 ord smøyg denne amatørbloggeren seg ut av husmorkomaen og komfortsona, og beveget seg inn i samfunnsdebatten likevel, takket være en meget klok dame med viktig status på Facebook, og en våken leser med gode ideer.

Hvem vet, kanskje finnes det allerede en app for nøyaktig dette formålet, kanskje sitter noen og jobber med den akkurat nå. Jeg håper det, for den trengs. Den trengs mye mer enn all verdens bildefilter og Pokemons.

Er du enig kan du jo dele DENNE statusen på Facebook, om du ikke allerede har gjort det. Eller du kan finne opp en app?det hadde også vært fint. Veldig fint.

Og helt til slutt, bare en liten tanke jeg har hatt helt siden tenårene. Burde ikke tegnspråk vært et obligatorisk fag i den norske grunnskolen?

Den debatten kan vi ta så snart vi har en nødanrops-app for hørselshemmede!

 

 

Vi blogges!

.

 

Følg gjerne bloggen på FACEBOOK

Kjære MaryAnn.

Kjære MaryAnn

 

Av og til kommer mennesker inn i livet ditt på de merkeligste tidspunkt, finner seg en plass i hjertet ditt, og blir der.

Du er sånn.

Noen kaller det stemor. Andre kaller det bonusmamma.

Jeg vet ikke helt hvilken kategori jeg kan putte deg inn i. Jeg vet bare at jeg er så innmari glad i deg!

Jeg har tenkt på det mange ganger, hvor rart, og kanskje litt vanskelig det måtte være for deg å gå inn it nytt forhold, og inn i en relasjon med en familie der flere fremdeles var i sorg.

Jeg sørget fortsatt over tapet av mamma da vi møttes for første gang, jeg følte at hun ikke hadde vært borte lenge. Jeg følte at livet som hadde stått på vent i noen år, akkurat hadde begynt å gå videre. Og så kom du, tok pappaen min med storm, (i den grad en litt sær gubbe med inngrodde vaner og til tider gammeldagse meninger kan tas med storm ) og det som for mange kanskje kunne vært litt rart, litt sårt, det ble bare bra.

Det ble bra, fordi du er deg!

 


( Nygift bonusmamma overtar ansvar for aldrende gubbe med diva-nykker og prompehumor )
 

Du tok ikke plassen til noen, likevel fylte du et tomrom.

Det er vanskelig å sette riktige ord på det.

Jeg trengte ingen ny mamma, ønsket det ikke heller, men jeg ønsket meg deg, uten at jeg viste det selv.

Du tok liksom ingen sin plass, du bare fant din egen. Så naturlig, og så enkelt.

Ikke over natten, men over tid.

 

Jeg så hvor godt du gjorde pappaen min, hvordan du fremdeles gjør han godt. Så fint det er at vi er flere som kan «forbarme oss over» den gamle gubben, oppdra han, passe på han, og le av han.

Jeg setter så pris deg, og jeg er så innmari glad for at du er i mitt liv. Jeg er så glad for at akkurat du er mormoren til mine barn. Blod er tykkere enn vann sies det. Kanskje det, men kjærlighet er kjærlighet, og jeg vet at du er glad i dem. De er glad i deg også. Mormor er ikke en tittel basert på slekt og familie, det er en rolle man gjør seg fortjent til. En mormor er en som har plass til alle på fanget. En som forteller eventyr, og som alltid har tid til å lese «bare en bok til», selv om det for lengst er sengetid. En mormor rer opp gjestesengen med nyvasket sengetøy, og ligger der til barnebarna har sovnet. En mormor trikser med fotballen bedre enn de største gutta på lekeplassen, og en mormor griller pølser på bålet bak i hagen. En mormor sier ifra når morfar forteller skrøner om overdrevent stor fiskefangst eller handicap i golf, og hun taper med vilje i vri åtter. En mormor er en som lager taco til middag to kvelder på rad, bare fordi det er favorittmaten til små sultne mager. En mormor koker Wienerpølser til kresne tenåringer selv om alle andre skal spise kalkun. Du er verdens beste mormor, og gutta mine er så heldige som har nettopp deg.

 


( To middeladrende mennesker rømmer til nord for å gifte seg i smug )
 

Tusen takk for at du har blitt når ting har vært vanskelig. Takk for at du har delt sorg, og takk for at du har deler og sprer glede. Takk for at du så hjertelig har tatt imot min familie, og takk for at vi har blitt inkludert i din.

Gratulerer så masse med dagen, og takk for kaffekoppen og den gode samtalen i dag.

Jeg er så glad i deg.

 

 

Klem fra «Askepott»

Privatliv

Alenetid.

Herregud så digg! Og så innmari etterlengtet. Ikke fordi jeg har masete unger eller innpåsliten gubbe, eller arbeidsdager fulle av stress, men bare fordi at av og til er det så sinnsykt deilig å sitte helt alene, tømme hodet for tanker ( det tar for øvrig ikke spesielt lang tid i mitt tilfelle ), og bare la verden utenfor suse og gå en times tid, uten å være med på lasset.

 


( Måsafruen, klar for litt etterlengt alenetid med badekar, barberhøvel, billig Shampo og Pepsi Max! )

 

Måsahuset er lite, og gammelt. Her finnes hverken en sånn bitteliten og delikat gjeste-do som alltid er ren og lukter sitrus og lavendel, eller et vaskerom hvor skittentøy på magisk vis forsvinner alene inn i vaskemaskinen og kommer ut igjen  ferdig brettet og plassert i hyller. Nope, det er sånn som bare skjer på Instagram. Her i huset må vi sitte på do og trykke til takten av en tørketrommel som synger falskt på siste verset, lappet sammen av en kyndig mekaniker med gaffa-tape og strips, mens vaskemaskinen tømmer vannet i et sluk bak sokke-kommoden, og med treningstøy hengende til tørk over stanga til dusjforhenget. Her er do, dusj og vaskerom klemt sammen i husets minste rom. Det er konstant støvete, og vasken er så vidt synlig bak et tonn av Axe bodyspray for menn og kvisekrem.

Likevel, akkurat i dag, skulle dette instagram-finetlige rommet være mitt lille fristed for en liten stund. Den litt for store kroppen skulle åle seg ned i det litt for lille badekaret, nyte en flaske avkjølt Pepsi Max ( til tross for at denne familien ikke skal drikke brus på hverdager, og flasken med det guddommelige innholdet skulle nytes i smug for resten av gjengen i huset ), og la tankene (og flesket) flyte i vannskorpa en snau time.

 


( ( Titanic…bare sekunder før isberget / fleskeberget )
 

I det jeg skal sette den første foten opp i badekaret hører jeg baderomsdøra knirke bak meg, og blir akutt irritert fordi husfreden allerede er brutt. Heldigvis er det bare den eldste og litt sære katta som har kommet for å ta den daglige ettermiddagsluren på toppen av skapet. Hun digger å ligge der når varmen (og støvet) fra tørketrommelen når takhøyde, og siden hun ikke akkurat er selskapssyk og skravlete, får hun bli værende på badet.

Med armene hengende over kanten på badekaret, og bena opp langs veggen finner jeg endelig litt etterlengtet ro, men blir kjapt avbrutt av to katter til, som smyger rundt langs badekarkanten. Den ene på jakt etter såpebobler, den andre på jakt etter en flytende pupp i vannskorpa. Den jaktende og pelskledde duoen forsvinner først da jeg spruter vann på dem, og begir seg ut på klatretur i dusjforhenget bak meg i stedet. Litt forstyrrende, men ikke nok til at jeg ikke klarer å slappe av, så jeg lukker øynene og synker så langt ned i karet jeg kommer uten at det renner over. Jeg rekker akkurat å lukke øynene før en hårete gubbe, som ikke akkurat er lett på foten snubler inn døra. I ren panikk griper jeg flaska med Pepsi Max fra skittentøyskurvern, den jeg i smug har sneket med meg fra mitt hemmelige lager på soverommet, legger den nedi vannet og holder den fast mellom rumpeballene, og kniper som om det står om livet!!!

« Hallo!!!!??? Jeg prøver å ha litt «meg»tid her assa!!!» kjefter jeg, men gubben har tredd nesa opp i speilet, vrenger øyelokkene og mumler noe om kontaktlinser, tørre øyne og briller. Så, mens gubben står der og skreller av kontaktlinser fulle av sveisestøv og mototrolje, kommer tenåringen inn på badet, drar ned buksene og setter seg på doen. Han har tydeligvis tenkt til å bli en stund også, for han finner frem mobilen, ørepropper, og det som ser ut til å være siste episode av “Skam”!

 

 

( Hårete mann jakter på bortkommen kontaktlinse mellom lillehjernen og øret… )

 

«Haloooo???!! Du kan ikke bare sette deg ned å tømme tarmen nå!! Jeg bader her assa!!!»

Poden ser på meg som om jeg har hisset meg opp over bagateller.

-« Djiiiises!!! Chill a mutter! Det er ikke sikkert jeg må bæsje engang, jeg bare blir sittende en stund for å være på den sikre sia!!»

Jeg lukker øynene for å telle rolig til ti, i et håp om å kunne overse klatrende katter, mannfolk med vrengte øyelokk og tenåringer med usikker tarm og ørepropper. Jeg klarer det nesten da døra smeller opp enda en gang, og tenåring nummer to stormer halvnaken inn for å finne treningsklær og sokker. Jeg tror ikke engang han registrerer at det er tre andre folk inne på det lille badet, for med armene fulle av sokker, løpesko og treningstights vrikker han hoftene til rytmen av Lady Gaga mens han synger «Baby I was born this way» av full hals, før han setter seg på gulvet foran tørketrommelen og begynner å kle på seg!

-«HALLOOOO!!!! JEG BADER HER!!!!!»,

roper jeg så høyt at katta på skapet skvetter, og gubben stikket fingeren langt inn i øyet der han er på jakt etter en kontaktlinse som har lagt ut på tur på egenhånd, og som nå, i følge gubben, er på god vei mot lillehjernen! ( Av og til tror jeg lillehjernen er den eneste delen enkelte mannfolk er utstyrt med…)

 


( Stor dame i lite badekar. Privatliv er oppskrytt! )

 

-« Jada, chill a bruuur!» , svarer tenåring nummer to. « Det er bare så digg å kle på seg foran tørketrommer`n! Det blåser så digg varmt her, og i stua var det dødskaldt lissom!!!»

 

Og så, liksom bare for å gjøre familielykken komplett, knirker det så vidt i døra som nå står på vidt gap, og inn kommer 12 åringen, med ei brødskive med nugatti i den ene hånda, og en bunt knaskegulrøtter i den andre. Han sier ingen ting! Bare loffer inn på badet, og steller seg midt på gulvet, og tygger.

-« Hva i helsikke er det du vil da???» spør jeg. «Ser du ikke at jeg bader???»

-«Øh, joda!», svarer ungen. « Men alle andre var her lissom, så jeg trodde vi bare skulle henge her?ville ikke gå glipp av noe viktig eller noe lissom???!!»

 

«UUUT!» roper jeg, og gestikulerer med armer og bein så flyende pupper og sideflesk skvalper i badevannet, og lager nok bølger til en aldri så liten flom på gulvet.

Og en etter en drar de opp buksesmekker, titter forundret på hverandre og trekker på skuldrene, samler sammen mobiler med episoder av Skam og ørepropper, og tusler hengslete ut av badet, på rad og rekke, som et tog av slukøret og molefunkent testosteron. Jeg hører 12 åringen mumle stille i det de når døra? «Wow, tror du hun fikk mensen akkurat nå eller, pappa?»

Så kniser mannskoret utenfor døra akkurat i det pelsdotten av en pusekatt ramler ned fra dusjforhenget og lander midt i badekaret, før han spinner som en propell ut av badet, klissvåt og i ren panikk, og jeg endelig er alene.

 


( Alene på badet…nesten… )
 

Ikke det minste avslappet kjenner jeg noe som lirker seg løs under to fastklemte rumpeballer nedi badevannet, og da slår det meg, idet jeg ser noe flyte opp til vannskorpa mellom de dvaske, vinterbleike låra?

Du vet du ikke har hatt privatliv på lenge, når du sitter kliss naken i et altfor lite badekar, men fire mannfolk tråkkende, bæsjende, og tyggende rundt deg, og det eneste du tenker på å dekke til, er den fordømte flaska med Pepsi Max!

 

Påskeferie, kvalitetstid og brakkedo med ekko!

Folket i måsahuset er i feriemodus. Fire av oss var det forrige fredag da skoleklokka ringte ut for siste gang, gubben var det først i dag tidlig, da hans første feriedag startet. Vi skal ingen ting. Ikke har vi hytte på fjellet, ikke har vi hytte ved sjøen og ikke har vi en eneste plan for påskedagene annet enn å være sammen. Vi har kost oss likevel, helt frem til i dag.

 


( Påskefrokosten over alle påskefrokoster. Pannekakekake med blåbær! )
 

Altså, gutteflokken har kost seg  dag også, kanskje mer enn de har gjort i fridagene frem til nå, men ikke jeg. Kald vind, grus mellom tenna, og bittelitt magesjau på campingdo midt i ingenmannsland, er ikke akkurat noen høydare hva ferie angår, ikke for min del ihvertfall, men sånn er det når den spermhaugen man valgte å gifte seg med skøyt blink tre ganger på rappen, og befruktet det ene egget etter det andre med avkom som er over snittet interessert i fart og motorbråk. Mer om det om bittelitt…

Gubben har som sagt jobbet frem til i dag, mens vi andre i måsahuset har sovet lenge, spist lange usunne påskefrokoster, grillet pølser på bålplassen i skogen vår, og bare kost oss med tanken på litt etterlengtet fri fra skolen.

Martin har etter et helt år med intens sparing av puddelrock sveis endelig tatt til fornuften, og latt mutter`n klippe luggen, da han plutselig på mandag fikk en akutt hårkrise og frisøren var på ferie. Med hårklippermaskin og sløv kjøkkensaks forvandlet han seg fra “Rapunsel/ Joey Tempest til (i følge han selv) sykt digg damemagnet på ti minutter. Igjen på badegulvet lå det krøller nok til å donere til foreningen for “Kongepudler på cellegift”, eller noe liknende.

 


( Prinsesse Rapunsel – En rykende fersk og stuerein labradoodle – Tadaaa…damemagnet med mer selvtillit enn selvinnsikt! )
 

Tirsdag hadde vi fått nok av kaloriholdige frokoster, og gikk en lang tur på Bjørkelangen bare for å “chille”, kjøpe is, og snakke sammen, og onsdag fikk jeg klemt inn en date på strømmen Storsenter med den eldste poden, mens de to andre gutta, som i de senere årene har utviklet samme sykdom som sin far, “store folkemengder på kjøpesentre-allergi”, valgte å bli hjemme for å øve på hitlåten ,- “En hyllest til kattepusen Nelly”, til bandet de akkurat har startet.

 


( To tomsinger på tur med moder`n )

 


( Shoppingsenter-date med kidden! )
 

Så mye kos kan man altså klemme inn på tre dager i en helt alminnelig “hjemmepåske”, men som tidligere nevnt…lykken varer ikke evig…

I dag satte vi kursen for Magnor, og et sandtak midt i ingenmannsland. Med piknik-kurven full av trøstemat som kvikklunsj og iskaffe, og hengeren full av crossykler klemte vi oss inn i en gul bil, og satte snuta mot det som for gutta er et påske-eventyr, og for meg, et bittelite mareritt.

 


( Is it a bird? Is it a plane? No! Tadata-taaaaa…It`s a motocross rider fra Liermåsan!!! )
 

Misforstå meg rett.

Jeg gleder meg over idrettsgleden gutta viser, jeg er stolt av talentet deres, og jeg setter pris på miljøet rundt idretten. Men!!!!! Motocross er best midt på sommeren, når mor kan sitte tilbakelent i en campingstol, med hørselvern og en kald Pepsi Max, og jobbe iherdig med et aldri så lite bikiniskille, mens gutta leker seg på banen.

 


( Grus og motor, så langt øyet kan se! )
 

I dag var det fler utøvere på banen enn det var mulig å telle, snø og stiv kuling gjorde fingre og tær frosne og kalde, og vinden fylte øyne og tenner med mer grus enn ei gjennomsnittlig sandkasse i en middels stor kommunal barnehage. Magnor mx-bane innfridde som alltid til forventningene, sånn rent kjøremessig, men for en under middels motorsportinteressert kjærring på 40 ble dagen for lang til å ikke trøstespise seg gjennom det ene heatet etter det andre.

 


( Når kidden din er tøffere enn toget! )

 

 I kiosken solgte de nystekte vafler, og i bagen hadde jeg tre mocca latte iskaffe og en pakke Tom og Jerry kjeks.

Det skulle vise seg at overfyll av denne kombinasjonen ikke var det aller lureste næringsinntaket for en med antydning til gluten og laktose intoleranse, og etter moccalatte nr tre, og vaffel nr to, var trykket i mellomgulvet høyere enn blodtrykket til gubben på en lørdag ettermiddag i kø på Cubus, på Stømmen Storsenter, og jeg var nødt til å finne en do for å unngå å gå lekk midt i enduroløypa.

 


( oppblåst blogger med brakkedo-vegring )
 

Når man ikke er et utpreget campingmenneske, og når kroppen under angrep av laktose lager fler lyder man aller helst ikke vil dele med omverdenen, er ikke et brakkerigg med dobåser på rad og rekke å foretrekke. Spesielt ikke om døra til hver bås sitter høyt nok festet på veggen til at en gjennomsnittlig norsk mann på 175 cm kan se rett inn i glufsa om han bare bøyer seg ned for å klø seg på knærne. Det er heller ikke optimalt at brakka er laget av stål, metall og hardplast slik at hver utblåsning fra ulike deler av kroppen gir gjenklang og ekko nok til å nå langt inn i de svenske jaktmarker.

 


( campingdo med innebygget ekko og minimalt med privatliv! )
 

Men, må man, så må man, og mens tre poder ga stram wire utså crossbanen, ga mor stram wire i dobrakke et steinkast unna. Mens svettedråpene piplet i panna, gjorte jeg mitt aller beste for å være så usynlig og lydløs som ei overvektig dame på 180 cm og løs mage  kan være i det bittelille avlukket kalt bås nr tre. Og mens jeg sitter der og kniper den ene fisen eter den andre, og det blåser av laktosetarmen som ei sliten fløyte sist i 17 mai toget, ankommer et usjenert mannfolk bås nr fire, og fyrer av et tordenskrall av en bæsj, uten så mye som å blunke engang. Normalt ville jeg flyktet foretere enn faen på flatmark, men her måtte jeg bare kaste inn håndle, og utnytte situasjonen og bråket som utspilte seg i båsen ved siden av, løsne fiseringen, og bli med på “fyrverkeriet”! Som på kommando trykket jeg når han trykket, og la inn pauser mens han også hev etter pusten! Det var som om vi synkroniserte hver vår fødsel, der vi gav etter for hver press-rie, i håp om å bli raskt ferdig med et aldri så lite smertehelvete.

 


( ikke lett å være anonym med eksplosiv tarm og 40 cm åpning under dodøra! )
 

Så satt vi der, en blogger fra Bjørkelangen og en godt voksen mosjonist med oransje cross-støvler fra Eidskog, med bare en skillevegg av tynn finer mellom oss, og dreit om kapp som om det skulle stå om livet… Jeg full av mocca latte og vafler, han av dynamitt…etter omfanget av skaden å dømme.

 


( Når han i båsen ved siden av deg er hakket mer gal i magen enn deg… #DenFølelsen )

 

Vi fikk aldri hilst ordentlig. Han ventet høflig ( kanskje også litt flau) i sin bås til jeg hadde kneppet igjen buksa, vasket hendene, og lagt på flukt mot bilen, der jeg ble sittende til gutta hadde kjørt ferdig, og vi kunne sette kursen mot måsahuset igjen.

I ovnen står det nå en skinkestek og godgjør seg, i skapet ligger et påske-egg fullt av marsipan og venter på meg, og akkurat nå har den herlige feriefølelsen kommet tilbake. Resten av kvelden inntas horisontalt på sofaen, og jeg skal få tilbake varmen i kroppen ved hjelp av en kopp te, to lag ull, og en mørk, mystisk og muskuløs rancheier fra Texas, med forkjærlighet for kaldt øl og formfulle kvinner. Skinkestek og kioskroman – det er påske det!

 


( Ulltøy og kioskroman. Påske assa!!! )
 

Helt på tampen, tusen takk til snilleste og dyktige Thea som har hjulpet meg med litt nytt design på bloggen. Så fint det er å kjenne ungdom som har peiling på HTML og design, når man selv er helt grønn!

Ønsker alle som er innom riktig fine påskedager, helst med litt sol og uten magetrøbbel!

 

 

 

Eggløsning og karma.

Noen vokser aldri helt fra den barnslige gleden med en helt ny tegneblokk full av kritthvite ark, det å tegne innenfor strekene med flunkende nye spisse fargestifter, den kreative gleden man får når man kan leke seg med farger, saks og lim. Jeg er en av de som aldri blir helt voksen der, og boden, som til gubbens fortvilelse er gjort om til et kaotisk hobbyrom, er fullt av glitter, lim og papirer i alle slags farger og mønstre. Jeg kan sitte i timevis for å lage bursdagskort til en som ikke gidder å lese hva som står i det engang, bare fordi det er moro.

 


( Eggløsning for oss uten livmor og eggstokker )
 

Skapertrangen kommer ofte like akutt som et sukkersug etter trening, og når den kommer, MÅ den tilfredsstilles. Med en gang! I går klødde det skikkelig i fingrene da jeg var innom Europris for å kjøpe en …eh…proteinshake. ( Jeg kjøpte egentlig Gullbrød og Pepsi Max, men velger å lyve på bloggen for  fremstå som et voksent og sunt eksempel! ) I en kurv ved kassa solgte de små søte påske-egg til 5 kr stykket, og jeg tok med en håndfull. Jeg tror det kan defineres som en sykdom når man betaler for en høyst brukbar vare, for så å ta den med hjem for å rive den fra hverandre, før den får en total makeover, bare fordi det er gøy.

 


( Ødelegg noe helt nytt, bare for gøy lissom. )
 

Uansett, hele ettermiddagen i går ble tilbragt med en  slags kreativ eggløsning midt på stuebordet, og det resulterte i en liten ladning påske-egg jeg tenkte å dele ut til alle de fine damene jeg deler kontor med i dag, litt sånn “Siste dag på jobb og god påske”-hilsen.

Jeg handlet inn en liten ladning snop også, for å fylle eggene. Litt kjiper`n å gi bort tomme egg lissom, ingen grunn til å være den gjerrigste høna på Bjørkelangen. Den minste poden er alltid overraskende rask til å tilby sin ekspertise og hjelp når det er godteri involvert, så sammen fylte vi eggene, og var nøye med at det skulle være likt i hver.

 


( Men lakristwisten min får du aldri… )
 

Midt under seansen måtte jeg stoppe poden som var i ferd med å putte to lakristwister i et egg. Jeg forklarte at det ikke er noen av damene på mamma sitt kontor som liker lakris, men sannheten er at jeg egentlig er gnien som pokker. Jeg liker å glede andre, og synes det er gøy å gi bort små gaver, men IKKE ting jeg liker selv!!! Altså, det smerter meg for eksempel å gi bort alt av lakris, og sjokoladeovertrukket marsipan!! Det gjør fysisk vondt å helle twist i en skål, for så å se at noen forsyner seg av lakrisen før jeg har rukket å nappe den til meg! Jeg er slik med flaxlodd og. Jeg kan godt gi de bort, men da må jeg ha skrapet de først og forsikret meg på at det ikke er premie på de…

Jeg lurte ikke poden….

“Du vil bare spise lakrisen selv, du mamma!!!”

 


( verpesyk…)
 

Avslørt, og skamfull, bestakk jeg poden med to sukkertøy og en “After Eight”, og fikk umiddelbart bedre samvittighet. Så lenge ungen tygger, er det mindre sannsynlighet for at han snakker og avslører skamfulle sannheter. Da alle eggene var stappet og pakket spør poden hvorfor jeg egentlig ville gi bort påske-egg til voksne damer som kunne kjøpe sitt eget lørdagsgodteri, og av en eller annen grunn svarte jeg “karma”… Det åpnet selvsagt for en helt annen type diskusjon, og poden ville gjerne vite hva det betød.

Jeg forklarte kort om “å høste som man sår” osv. Hvordan mennesker som gjør snille ting, ofte får god karma, og at mennesker er snille tilbake, og om at mennesker som ofte gjør ting de ikke skal på et eller annet tidspunkt møter dårlig karma, og får igjen så det smeller. Så la jeg eggene i veska, og dyttet innpå to lakristwist.

Etter godis-utskeielsen og middag fikk jeg med to av tre poder på en liten tur rundt Bjørkelangen. Storebror, lillebror og moder`n. Minsten gnålte i det vide og det brede om karma meg her og karma meg der, ivrig etter å lære mer.

 


( storebror og lillebror, på tur med moder`n )
 

“Dårlig karma…er det sånn som når du ber pappa om å slutte å fise, også gjør han det en gang til bare for å irritere, også plutselig er fisen blaut og han må skifte underbukser?”

Kidden hadde skjønt det, men som mannfolk flest slutter han ikke å gnåle om noe når det først er noe han synes er fascinerende, og halvveis rundt Bjørkelangen spurte jeg pent, om enn noe oppgitt om vi ikke kunne snakke om noe annet.

Akkurat i det jeg har sagt det snubler jeg i egne føtter, havner i grøftekanten og trer ei halv furu inn i øyet! Ikke for å overdrive, men det var seriøst nok kongler og granbar i tårekanalene til å fore en hel ekornfamilie med dine, mine, våre OG fosterbarn, over vinter`n. Men tror du jeg høstet noe som helst sympati fra 12 åringen??? Nope, i alle fall ikke før den obsternasige og bedrevitende ungen klarte å lire av seg:

“Karma mamma!!! Lakristwist-karma! Hadde kanskje vært en ide å dele likevel?”

 


( jasså, fikk du “øye på no”? )

 

Så i dag har jeg hatt eggløsning på kontoret, som en verpende påskehare full av maling, lim og glitter, har jeg hoppet fra skrivebord til skrivebord og lagt egg på plassen til damene som enda ikke hadde tatt ferie.. Hva den gryende blåveisen angår…

I don`t care!!!

Karma kan gå å kysse seg et visst sted. Jeg har verpet mer egg enn påskeharen på en god dag, det er helg, jeg har påskeferie, jeg har inntatt sofaen, øynene mine luker barnål og frisk vårskog, OG jeg har syv lakristwist jeg har gjemt unna, som er bare mine!!!!

 


( Ronny, det er bare å skynde seg hjem fra jobb…tungekyss med smak av godteri venter 😉 )
 

 

PS: Jeg har verpet mer egg enn jeg har kollegaer på kontoret, og tenkte derfor å lodde ut to små påske-egg på bloggens facebook side.

 

 

Om du vil være med på trekningen, og få en aldri så liten eggløsning i postkassen til uka, kan du delta ved å skrive JA i kommentarfeltet  HER. Vinnerne trekkes lørdag kveld av poden som nylig har lært en del om god og dårlig karma…

Ønsker alle som titter innom en fin helg.

“Guttestreker” , sinna mamma, og foreldrenettverk.

På lørdag hadde vi bursdagsselskap for Martin. På søndag tok vi med poden til Sverige hvor han etter måneder med sparing av lommepenger, og med bukselomma full av rykende ferske bursdagspenger endelig kunne kjøpe seg treningsklær, og et par sko han har ønsket seg lenge. Mandag formiddag forsvant skoene fra guttegarderoben på skolen da poden hadde gymtime med klassen!

Han ringte hjem, og med gråten i halsen kunne han fortelle at skoene var borte. Han og kameratgjengen lette over alt, men skoene var og ble borte.

Jeg ringte skolen, fortvilet og lei meg på Martin sine vegne, men også sint. Sint fordi noen kunne tillate seg å stjele. Stjele noe som noen har spart til og jobbet for så lenge!

 

 

Det ble satt i gang en leteaksjon på skolen. Lærer og inspektør lette. Elever lette. Andre lærere spredde ordet, lette gjennom sine klasserom, snakket med elever, men skoene var borte, og da skoledagen tok slutt tok Martin bussen hjem, uten de nye skoene sine.

Det var dårlig stemning i måsahuset den ettermiddagen. To brødre var oppriktig lei seg på Martin sine vegne, og det ble som det har lett for å bli når man er lei seg fordi ting er urettferdig. Man blir rett og slett sint!

Jeg ble også det! Sint, oppgitt og frustrert.

Jeg gikk noen runder med meg selv. Prøvde å tenke at i den store sammenhengen betyr det kanskje ikke så mye. Det er et par sko lissom. Ikke verdens undergang, med tanke på hvor masse annet man kan sette fingeren på i dagens samfunn. Om gubben og jeg roterer litt på bankkontoene, omprioriterer litt, så hadde vi klart å punge ut med 700 kr til et nytt par til poden, men det handler ikke om pris, og verdien på selve varen. Det handler om at de ble tatt! Stjålet fra en som endelig har fått noe han har ønsket seg lenge.

 

Gutta delte en status på Snap, ba folk om å holde øynene oppe.

Jeg skrev et innlegg på Facebook. Kanskje var jeg sint og frustrert da jeg skrev det, men statusen var saklig. En oppfordring til elever ved skolen, og særlig til foreldre om å følge med litt ekstra. Om noen litt tilfeldigvis hadde fått med seg et par sko de ikke eide hjem, var det fint om noen sa i fra.

I løpet av et par timer var statusen delt over 100 ganger, hovedsakelig av elever ved skolen, og foreldre. Responsen var nesten utelukkende positiv, for vårt vedkommende. Noen var sinte, mente skolen burde ta ansvar. Snille mennesker ville samle inn penger til nye sko til poden, men i all hovedsak bestod kommentarene av forståelse over frustrasjonen, og signaler om at denne type oppførsel ikke er godtatt av oss foreldre, og her skulle det snakkes med ungene, tenåringene våre! Noen kalte det “guttestreker”.

 


 

Skolen gjorde det de kunne da skoene ble borte. La, det være helt klart. Selvsagt kan det diskuteres hvorvidt garderober burde låses, faste rutiner på hva som gjørs når slike ting skjer, og om det skal legges mer vekt på læren av rett og galt i undervisningen osv, men seriøst folkens!!!

Det er ikke skolen som skal oppdra ungene våre! Allerede den dagen barna begynner i første klasse skal de vite at det å stjele ikke er greit, og det er VI, foreldrene, som har ansvar for å lære dem det!

Jeg vil at lærerne til bara mine skal lære dem å lese og skrive, regne ut arealet av en trekant, om Norges historie og geografi. Jeg vil at de skal gjøre alt de kan for å unngå mobbing på skolen.

Men forskjellen på ditt og mitt, å si takk for maten, å ikke snike i køen, normal folkeskikk…det er da vel for pokker ikke læreren sin oppgave!!!

Det er min!

Og folkeskikken til ditt barn, det er din oppgave!!!

Det er ikke skolen som ene og alene har ansvar for at Martin i går mistet sine sko! Det er den eller de menneskene, sannsynligvis ungdommene, som akkurat i går, tok et skikkelig lite gjennomtenkt og dårlig valg!!! For noen ganger er det sånn, at selv om vi foreldre messer og maser om hva som er lov og ikke lov, så driter ungene seg ut. Sånn er det å bli voksen. Noen lærer saktere enn andre, noen har dårligere forutsetninger for å lære, og noen må gå på ei blemme eller to før de lærer! Og av og til, når poden eller podetten rett og slett har driti seg ut, så må vi foreldre stikke finger`n i jorda, innse at vi kanskje har feila litt med oppdragelsen, la det få konsekvenser, og så starte på scratch. For det blir folk av de aller fleste, bare vi er tålmodige nok, og tydelige nok.

I går delte som sagt over 100 mennesker fra nærområdet denne statusen. Foreldre engasjerte seg. Viste tydelig at dette ikke er akseptabel oppførsel, og resultatet???

Sent i går kveld fikk vi melding om at skoene var funnet, satt tilbake i garderoben de var forsvunnet fra etter skoleslutt, og deretter tatt vare på av en av skolens ansatte.

 

 

Dette er foreldrenettverk på sitt beste. Noen ville i går ha hatt et realt forklaringsproblem om de kom hjem med nye sko, når mutter og fatter var noen av de som hadde engasjert seg i saken  tidligere på dagen. Noen har fått “kalde føtter” ( treffende beskrivelse, ikke sant ? ), antageligvis fordi ugjerningen ble så til de grader tydeliggjort, og fordi engasjementet vars så stort.

Og helt til slutt. “Guttestreker”?

Ikke pokker!

Å legge tegnestift på stolen til læreren, det er guttestreker.

Å nappe lua av en kompis, det er guttestreker.

Å knuffe og dytte, gjøre narr av noen i bussrekka, det er guttestreker.

Gjentar du dette over tid, da driver man ikke lenger med guttestreker, da er det vel innafor å si at man driver med mobbing.

Og tar du noe som ikke tilhører deg, uten å si fra, eller å umiddelbart levere det tilbake, ja, da har du faktisk stjålet!

 


( Et par sko, betalt med skattepenger sommeren 2014. Et par betalt med oppsparte lommepenger. Et par betalt av oldemor som takk for hjelpen med husarbeid en hel sommer. Et par betalt med penger tjent på gressklipping sommeren 2016, og et flunkende nytt par, betalt med oppsparte lommepenger og bursdagspenger fra tante Mariann og onkel Øyvind )
 

Tusen takk til alle som på sin måte engasjerte seg i går. Det er riktig nok kun et par sko, og en bitteliten sak i en stor og tidvis urettferdig verden, men for oss, og særlig for Martin var dette en erfaring vi gjerne skulle vært foruten. Når det er sagt, hva foreldrenettverk og hvordan sosiale medier noen ganger kan brukes til noe positivt angår, er det en erfaring vi er glade for å ta med oss videre!

Vi kan konkludere med at vi kjenner masse fine, snille ærlige og engasjerte mennesker. Lærere, elever og foreldre! Vi kjenner mange flotte foreldre som tar tydelig avstand fra “guttestreker” som dette, og med slike foreldre er jeg sikker på at dagens ungdom, til tross for en del prøving og feiling på veien, en dag vil bli flotte oppegående mennesker, som ikke stjeler sko fra garderoben.

Kjære Martin.

Kjære Martin.

Det finnes ingen i hele verden jeg ler mer av, eller med, enn deg!

 


( 15 år, helt unik, skikkelig sløv, innmari snill, og verden hadde vært så kjedelig uten deg! Finingen vår! )
 

For 15 år, fire timer, 36 minutter og ca 7 sekunder siden kom verdens fineste lille pjokk til verden, og i dag tidlig, tradisjonen tro skulle en noe sentimental og rørt mamma fortelle bursdagsgutten om da du ble født. Men du kan tydeligvis historien utenat, og med morratryne og stålånde som bare en slapp 15 åring kan ha tok du over historien… Jeg må innrømme at både fortellerevnen, ironien og sarkasmen din er overraskende god for en som gjør det bare sånn passe bra i både muntlig og skriftlig norsk!

“Jada, jada!! Du og fatter rakk akkurat inn på fødestua før jeg sklei ut av livmora som et glatt såpestykke i våte hender, og lissom bare “Tadaaa, her er jeg!” Bla-bla-bla- lykkelige foreldre, lett fødsel, lite blod og gørr, og alt det der!!!”

Joda, til tross for et noe fantasifullt ordlag forklarte du i grunn din egen fødsel i korte trekk, før du lissom bare måtte legge til:

” Flaks for meg at Petter er så sykt tjukk i hue!!! Etter han blei jo underlivet ditt som ei vannsklie, ikke rart det var lett for meg å bare skvette ut!”

 


( Skulle bare dele en is med en liten vepsefamilie…også lissom bare stakk de deg på øret… uflaks! )
 

Det finnes ingen som deg Martin, og jeg tør å påstå at livet her i måsahuset hadde vært så innmari mye stillere og kjedeligere uten deg.

Du er og har alltid vært et vemehue uten like, og av en eller annen grunn er ting som andre anser for farlig, for deg en utfordring!

Det finnes ikke en musefelle du ikke har tredd fingrene i, en hekk du ikke har stupt ned i, et gjerde du ikke har satt deg fast i, en høyde du ikke har hoppet fra, en sykkel du ikke har tryna med, en stein du ikke har snublet i  eller et tre du ikke har hengt opp-ned i. Du er en vandrende ulykke “waiting to happen”, og har eget klippekort på akuttmottaket på Ahus. Til tross for armbrudd, hjernerystelser og såret stolthet er du tøffere enn toget, og for hver motbakke blir stuntene bare større og større!

 


( Kattehviskeren! Finnes ingen jeg kjenner med mer dyretekke enn deg. )
 

For deg er det like naturlig å gå på hendene som på føttene.

Du er en super lillebror, en god storebror, og vennegjengen er stor!

Du er herlig avslappet. Kanskje litt for avslappet. Faktisk så avslappet at mer enn en skolelærer har vært inne på tanken om at du kanskje  muligens har en diagnose eller to… Vi som kjenner deg vet at den eneste diagnosen er “makelig anlagt med tendens til lat”.

I dag fyller du 15, og er prototypen på en pubertetslus av en ungdom. Lang som en flaggstang, tynn som ei reke, 9 hår på overleppa, og en såte av et ullhue som ville fått de mest hardbarka puddelrockerne fra 80-tallet til å dø av misunnelse!!!

Du sliter med å pugge ti engelske gloser, men kan lære deg den ene sangen etter den andre på gitar i løpet av en ettermiddag! Det går så absolutt ikke på evnen, men på interessen. Du er god på ALT du interesserer deg for! På crossbanen flyr du høyere en fugger`n og hopper lenger enn Virkola! På gitaren tar du grepene raskere enn noen andre jeg kjenner, og du har en styrke og en kroppskontroll du slett ikke har arvet fra hverken pappa eller meg! (og det skal du være glad for!)

Jeg er så innmari glad i deg!

 


( TB til året før krøllene kom og du forbannet morfars afro-gener herfra til evigheten! )
 

Jeg elsker humoren din, varmen din, omtanken din for andre, hvor treig du er om morran, og hvor utspekulert du er når du egentlig ikke vil legge deg om kvelden. Jeg elsker krøllene i håret ditt som du hater! Jeg elsker at du aldri skjønner vitser, men ler av dem likevel, og jeg elsker alle de kreative unnskyldningene og motsvarene du kommer med når jeg snakker til deg eller vil ha deg til å gjøre noe!

 


( Det er alltid en “sånn” unge i hver søskenflokk lissom… )
 

 

Meg: ” Herregud!! Du kan i de minste åpne kjeften når du snakker, sånn at vi forstår hva du sier!”

Du: ” Jeg kan vel ikke no for at jeg er født med delvis lam overleppe og følelsesløse fortenner!!!”

 

 Meg: “Djiiissses!!! Du stinker! Datt du ned i en sprayflaske med aftershave eller?”

Du.” Det du kjenner nå mutter, det er lukta av en skikkelig damemagnet!”

 

Meg: ” Åssen i helsikke er det mulig å brekke begge armene på en gang???”

Du: “Veit ikke, men sett deg ned, så skal du få instrukser om hvordan jeg liker å bli tørka når jeg har vært på do! Det er din jobb de neste seks ukene veit du!”

 

Meg: “Her, ta en serviett og tørk deg, du har noe rundt munnen!”

Du: “Øh, det heter bart!!! Og jeg har spart i 9 uker så den skal pokker ikke tørkes bort!”

 

Meg:” Klokka er kvart på åtte!! Se til helsikke å få den kroppen ut av senga, og pell deg ned på badet! Bussen går om 15 minutter!”

Du: ” Martin er ikke mentalt til stede! Vennligst legg igjen en beskjed etter pipetonen. Piiiiiip!”

 


( Kaffepause på crosstrening…kaffekjærring fra treårs alder…koffeintryne! )
 

 

Gratulerer så mye med 15 årsdagen gutten min!

Jeg digger deg Martin! Elsker deg faktisk!

 

 

 

Ukeslutt igjen.

Søndag kveld, igjen.

Nok en gang setter jeg meg ned for å føre noen ord inn i denne “online dagboken”, og oppsummere ukeslutt og helg, og nok en gang tar jeg meg i  ( med fare for å høres ut som en pensjonist men rullator og blå permanent ) å undres over hvor fort tiden flyr. Det var fredag, så blunket jeg, og plutselig er det søndag kveld, og kroppen skal omstille seg til nok en arbeidsuke.

Familien i måsahuset har i alle fall hatt en fin helg. Fredagskvelden ble brukt til baking, kokkelering og pannikkvasking av bad og yttergang, for på lørdag skulle vi ta imot besteforeldre, tanter og onkler til bursdagsfeiring for den mellomste poden som fyller 15 år om et par dager. Uansett hvor godt man kjenner, og hvor avslappet man er til de som kommer, så blir det alltid til at vi rydder og vasker litt ekstra i forkant av besøket, altså, i den grad man kan kalle det gubben bidrar med for vasking og rydding.

Oppgavene fordelte vi omtrent slik:

Janne baker marsipankake, sjokoladekake og eplekake.

Ronny leser nettaviser.

Janne lager lassagne, spanske kjøttboller, salat, kyllingvinger, gratinerte poteter, karbonader med løk, eggerøre og spekemat.

Ronny dusjer.

Janne vasker bad og do, rydder yttergang samt stue, vasker gulv i hele første etasje, samt trappen opp til andre.

Ronny sjekker værmeldingen for påsken på YR.no.

Janne koker kaffe, setter frem mat og dekker bord.

Ronny soper sand og aske fra peisen under teppet til spisestua.

Janne klager, og synes Ronny bidrar for lite i forkant av familieselskap.

Ronny klyper Janne  i puppen, sier “Beep-Beep”, og tror han med humor og sjarme har reddet dagen til Janne.

 

Uansett…Feiringen ble akkurat så fin som en bursdagsfeiring pleier å bli. Jeg elsker denne familien. Livlig prat, god mat, masse latter, folk som oppdaterer hverandre på smått og stort av livets hendelser siden forrige gang vi møttes, og en lykkelig og bra bortskjemt snart 15 åring med en lommebok full av rykende ferske bursdagspenger.

Dagen etter slike familiebursdager er alltid bra. Som regel finnes det masser av restekaker og mat igjen i kjøleskapet, og fordi det er allmenn kjent at restekaker ikke inneholder kalorier nesten i det hele tatt, var det helt innafor å starte dagen med et aldri så like (ca 15 cm bredt) stykke marsipankake med mango, valnøtter og sjokolade.

 


( Frokost…restekaker er som alle vet fri for kalorier, og regelen sier at kakestykkene på være minimum 10 cm brede! )
 

Med magen full av kakefrokost tok vi med den mellomste poden til Sverige slik at han kunne svi av litt bursdagspenger på nytt treningstøy, og slik at måsagubben og undertegnede kunne handle vår og sommersko til guttegjengen.

 


( Poden og mora på vei til Sverige…vi spiser litt i bilen også, viktig å vedlikeholde muskulaturen i kjeven…)
 

Minstemann var så fornøyd med nye sko at de måtte testes, så poden og mamma tok en lang runde rundt Bjørkelangen i strålende vårsol, med en aldri så lite pit-stop nede ved elven. Lykken er å rusle slik et par timer, og snakken med en åpen 12 åring om alt han måtte ha på hjertet. Det foregår så masse i hodet på denne poden nå om dagen, særlig med tanke på alle de nye utfordringene som står i kø når han skal over på ungdomsskolen til høsten .Han gleder seg og han gruer seg. Gruer seg til å bytte klasse, men gleder seg til å bli kjent med nye elever. Gleder seg til nye utfordringer, men gruer seg til karakterjaget. Vi har snakket om savnet av en skikkelig god bestevenn, gleden i det å ha mange bekjente likevel, og hvor vanskelig det vil bli å si hadet til en lærer som rett og slett er og har vært helt enestående. Når alt kommer til alt tror jeg det kommer til å gå kjempefint, og en ny start blir spennende.

 


( Mattis-minstemann på tur i vårsola med nye sko. Fin gutt med mange fine tanker, og veldig fine sko 😉  )
 

Poden og jeg hadde i alle fall en kjempefin tur, og vi avsluttet den gode praten her hjemme ved spisebordet over en stor porsjon restemat.

Og mer spennende enn det var ikke helgen, bortsett fra at blogginnlegget jeg postet etter en tur til gynekologen tidligere denne uka fikk en dobbeltside i avisen på lørdag. Jeg viste ikke noe om akkurat det før det haglet inn meldinger på SnapChat fra folk som nesten hadde satt morgenkaffen i halsen da de leste kultursidene til Romerikes Blad, og fikk undertegnedes underliv tredd rett opp i nesa.

 


( Når du får Snap av stesøster`n din en lørdag formiddag… )
 

Fikk du ikke med deg hvordan turen til “hønseforvalteren gikk, kan du lese det HER.

Og for de som mener dette er i meste laget, og kanskje tror at gutta her i måsahuset synes det er flaut at “høna” til mor er lesestoff for halve Romerike, kan jeg meddele at den midterste poden kom med følgende melding da han så avisa:

“Du har ikke oppnådd noen ting, før “GLUFSA” til mora er klint utover en dobbeltside i avisa! Fett assa! Fint at du ikke brukte ordentlige bilder i bloggen da mutter`n!”

 


( Har jo alltid drømt om å bli “midtsidepike” lissom… )
 

På tampen av helgeoppsummeringen vil jeg bare takke alle som ikke bare leste, men som tok seg tid til å legge igjen en kommentar til den eldste poden under innlegget der jeg delte hans kåseri. Aldri før har jeg sett poden så stolt, som når den ene hyggelige tilbakemeldingen etter den andre tikket inn. Dere gjorde en 16 åring så innmari rørt, og så veldig fornøyd. Mange har spurt om karakteren han fikk, og på fredag kom poden hjem med årets aller første sekser! Selv tror han at læreren muligens har lest bloggen og følte på presset, men er uansett strålende fornøyd. Vil du lese kåseriet hans om hvordan det er å være tenåring, finner du innlegget HER 🙂

 


( Meget fornøyd, stolt, en smule overrasket, og ganske så ydmyk 16 åring )
 

Og helt til slutt, en liten historie gubben ikke trodde på, men som er helt sann, og nå skal det bevises.

Noen ganger er jeg så heldig å få bli kjent med ungdommer som ikke er elever på min egen skole, men som kommer på besøk for å tilbringe noen timer der likevel. På Fredag var en sånn dag, og jeg fikk bli kjent med en gruppe livlige og morsomme ungdommer fra ei bygd litt bortenfor Bjørkelangen. Etter å ha tilbragt noen timer sammen på skolekjøkkenet, og bussen skulle til å ta med gjengen tilbake dit de kom fra, kom en av elevene tilbake inn i klasserommet med sekken på ryggen , mobilen lett tilgjengelig, og verdens herligste smil om munnen.

-“Eh, du Janne, hadde du giddi å bli med på en selfie?”

Ser du Ronny!!!!!! JEG, kona di, ble bedt om å bli med på en selfie!!! AV EN DØDSKUL TENÅRING!!!! Og det var HUN som spurte!!! Jeg tvang henne ikke bittelitt engang!!!

Og her er beviset!!! En filterfri frittalende blogger på 40, og en dødskul tenåring fra nabobygda! Sofie, YOU MADE MY DAY!!!

 


( Dødskul tenåring og steingammal blogger tar selfie. Både bilde, og innlegget er selvsagt godkjent av både Sofie og mammaen hennes!)
 

Og etter Sofie kom jammen meg enda en råkul tenåring løpende for en selfie hun også, og min dag var komplett!!!

Altså, nå er jeg bare 40 kg og en tannbleking unna å være helt der oppe med de rosa toppblogger`ne!!!

Så sånn er det, når du har tatt selfie med kule tenåringer,  høna di er midtsidestoff i lokalavisa, kjøleskapet er fullt av restekaker, og alle ungene har nye sommersko, da kan man konkludere med at det tross at har vært en bra helg!

Håper helgen din har vært fin, og ønsker deg en knallfin kommende uke.