Det er komfortabelt å blogge i liten skala. Det kjennes ufarlig å kaste ut et innlegg i ny og ne, innlegg som omhandler det som skjer innenfor disse fire veggene. På den måten tråkker man ingen på føttene, innleggene blir personlige, slik bloggen i utgangspunktet var ment for å være. En journalist fra lokalavisen spurte for noen uker siden, over et lite telefonintervju angående skoene som ble borte, om akkurat det innlegget var starten på noe nytt. Om jeg kom til å blogge om noe litt mere samfunnsrelaterte temaer i fremtiden, engasjere meg i den meget omtalte «samfunnsdebatten».

Det var aldri planen med bloggen, jeg trives altfor godt i min trygge lille «boble», og ikke tenkte jeg at jeg hadde stort å bidra med heller, hva denne såkalte samfunnsdebatten angår.

For selv om hodet til denne middelaldrende hobbyblogger`n er fullt av meninger om det meste, har jeg aldri vært spesielt engasjert i å dele de verken på sosiale medier, eller i festlige lag hvor det er duket for diskusjon. En gang på 80 tallet meldte jeg meg inn i AUF, men det var mest fordi jeg hadde en crush på Eskil, sønnen til daværende ordfører i Sørum kommune. På 90-tallet skulle jeg og en venninne demonstrere mot bruk av pels i Oslo, men bommet på datoen, kom en dag for sent, og endte opp på Burger King i Karl Johansgate i stedet.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Så da journalisten spurte svarte jeg nei, og jeg mente det.

( 113 )
 

Helt til fredag forrige uke, da en leser sendte meg melding på Facebook, med link til en status, og med spørsmål om akkurat dette temaet kanskje var noe å belyse å bloggen. Jeg kjente samfunnsdebatt-angsten komme krypende. Frykten for å belyse et tema man vet lite om, si noe som folk kan misforstå, tråkke noen på tærne, fyre opp ei kruttønne at et nett-troll, eller rett og slett drite meg loddrett ut, og skrive noe jeg senere ikke kan stå inne for.

Etter noen flere meldinger frem og tilbake med Elisabeth, og etter å ha lest statusen til Eivor Berg, ombestemte jeg meg. Ikke at jeg fikk et akutt og intenst ønske om å være en sånn « Nå har jeg blogget i 6 måneder og er villig til å kjempe kamper jeg ikke vet noe om»- blogger, men akkurat dette temaet fenget meg. Statusen jeg snakker om kan du lese HER, men i korte trekk handler det om manglende muligheter for hørselshemmede til å kontakte nødetatene dersom de havner i en ulykke, eller er førstemann til et ulykkessted. Det finnes i dag ingen offentlig app eller SMS, til dette formålet, og det sjokkerte meg. Kall meg naiv, men jeg trodde da noe slikt allerede fantes. Det gjør det altså ikke!

Seriøst folkens!

 Finnes det ikke en eller annen teleoperatør eller et geni av en datanerd der ute som kan koke sammen en brilliant app til akkurat dette formålet? Et lite ikon på mobilen du kan trykke på, som automatisk sender et nødanrop til 112 eller 113, og som samtidig oppgir hvor anropet kommer fra. Nå er jeg så langt fra et teknisk vidunder som man overhodet kan komme, jeg sliter jo med sette batteriene i fjernkontrollen til TV`n riktig vei, og i forrige uke satte jeg mobilen opp-ned i dekselet og brukte en halvtime på å finne ut hvor det hadde blitt av  volumknappen, men et eller annet sted der ute finnes det vel et menneske som kan gjøre det mulig for hørselshemmede å ringe etter hjelp om man skulle trenge det???

( Politimann tar ekstra lang smultring-pause fordi enkelte ikke har muligheten til å ringe etter hjelp.)
 

Tenk litt på det. Hvor mange apper har du på din mobil som kun er til lek og spill, eller for å informere kjente og ukjente om hva du har på deg, eller hva du spiser akkurat nå? Tenker du noen gang over at mens du oppdaterer Instagram med en selfie med tanningfilter og dagens dype visdomsord, slik som « Når alt går i vasken er det viktig å ha stort avløp!», så sitter kanskje en hørselshemmet fastklemt i en vraket bil uten mulighet til å ringe etter hjelp.

En slik app, hvor mange kunne den hjulpet? I tillegg til hørselshemmede, hvem fler kan ha nytte av noe liknende? Hva om din tenåring på fest er vitne til rus og voldtekt, men ikke tør å ringe etter hjelp i frykt for å bli hørt, men i stedet kunne trykket på en app på mobilen, og så visst at hjelpen var på vei.

Hva om hun som er fanget i et hjem hvor vold er like dagligdags som det å puste kunne trykket på en app, og dermed tilkalt nødvendig hjelp.

Et eller annet sted i verden sitter en multimillionær og ler seg skakk mens han gnir seg i hendene fordi han fant opp en app som gjør at mennesker over hele verden går med nesa tredd ned i mobilen, snubler i stokk og stein, blir påkjørt i fotgjengerfelt, og som detter ned fra tak for å fange en fordømt Pokemon som ikke eksisterer.

Hvor mange av oss har vel ikke vært på pokemonjakt i Frognerparken, og fått en anatomisk ukorrekt statue-tissemann av stein eller bronse tredd i øyet, fordi vi har samlet ikke-eksisterende fantasidyr med en ubrukelig, dog underholdende app?

( Når du må forklare for legen at du i din jakt på fantasifigurer fikk en tissefant av bronse i øyet…)

Det finnes dating-apper som registrerer mulige «matcher» innen en radius på ti kilometer, og om du tilfeldigvis skulle befinne deg i samme lokale som en av disse såkalte «matchene» vibrerer mobilen din i lomma verre enn et batteridrevent leketøy fra Kondomeriet!

Det finnes apper som sender deg tekstmelding når du er i nærheten av pizzarestauranter. Om den reagerer på GPS, eller lukten av oregano og cheddar er uvisst, men det som er sikkert er at om vi kan spise pizza og samle ikke-eksisterende Pokemons mens vi er på Tinder-date, for så å legge ut selfie med daten, med et aldri så lite filter mot uren hud, og så spille Candy Crush på sengekanten når det er leggetid, før vi sjekker saldoen på nettbanken, og bestiller dagligvarer for hele uka hjem på døra ved et tastetrykk, før vi med en app skrur på varmen på hytta vi skal på neste helg,  så må det da for pokker meg være mulig for en som ikke kan høre å tilkalle hjelp dersom vedkommende skulle trenge det????

( Ding-ding-ding!!! “Din perfekte match er bare et tungekyss unna!!! Appen for deg som er verpesyk og vårkåt!)

Så kjære Telenor, Chess, OneCall, Telia, datanerd med regulering og heftig brilleinnfatning, Kong Harald, Erna, Politimester Engen, Blomster-Finn?hvem som helst!!! Kan vi pliiiis gjøre noe med dette???

Sånn, med nøyaktig 899 ord smøyg denne amatørbloggeren seg ut av husmorkomaen og komfortsona, og beveget seg inn i samfunnsdebatten likevel, takket være en meget klok dame med viktig status på Facebook, og en våken leser med gode ideer.

Hvem vet, kanskje finnes det allerede en app for nøyaktig dette formålet, kanskje sitter noen og jobber med den akkurat nå. Jeg håper det, for den trengs. Den trengs mye mer enn all verdens bildefilter og Pokemons.

Er du enig kan du jo dele DENNE statusen på Facebook, om du ikke allerede har gjort det. Eller du kan finne opp en app?det hadde også vært fint. Veldig fint.

Og helt til slutt, bare en liten tanke jeg har hatt helt siden tenårene. Burde ikke tegnspråk vært et obligatorisk fag i den norske grunnskolen?

Den debatten kan vi ta så snart vi har en nødanrops-app for hørselshemmede!

Vi blogges!

.

Følg gjerne bloggen på FACEBOOK