Så tikket ordrebekreftelsen inn på mail. Regnbuearmbånd, regnbue-skolisser, og en Pride t-skjorte. Det betyr lite i den store sammenhengen, man redder ikke verden med regnbuer, MEN…når skoleåret begynner i midten av august skal det stå en litt sigen, halvgammal, smårynkete kjerring med høyt hår, midt i skolegården, med regnbue-skolisser, og ta imot nye og gamle elever. For noen ganger er det de små tingene som kanskje får et ungt sinn til å trekke pusten og tenke skuldrene, og tenke “Her er det rom for å være meg selv.” Skolen skal være trygg, Oslo skal være trygg. Du skal være trygg. Du skal elske den du elsker, og du skal elske deg selv.Og mer klarer jeg ikke å si om den saken akkurat nå.

God morgen, og god søndag, fra hun som det plutselig har gått opp for at har sommerferie. Det slo med egentlig først på fredag, for da hadde gubben fri også, og da jeg endelig slo opp øya og tenkte at det sikkert var morran, da var klokka jammen med 09.30. Det er ny personlig rekord dette året! Uka har vært som uker flest den, bortsett fra at jeg ikke har rusla bort på jobben om morran, og hjem igjen på ettermiddagen.

Men savn etter ungdommene har det heldigvis ikke rukket å bli enda. Noen har skrevet en melding på teams, bare for å si god sommer, eller for å fortelle noe som har hendt. Jeg har fått meldinger om kjærlighetssorg, nye sko, og feiring av bursdag. På butikken er det stadig et kjent ungdomsfjes som roper “Hei, Janne” borte fra is-disken, så helt jobb abstinenser har jeg ikke fått enda. Og bare fordi jeg er skikkelig lur, og i mitt hode ganske morsom, så satte jeg papp-Paul, jobbmannen min med ansiktet mot vinduet da vi låste kontoret før ferien, og da jeg gikk kveldstur med minsten denne uka gikk vi gjennom skolegården for å hilse på. Minste synes selvsagt at mora var i overkant teit, men fikk selvsagt beskjed om å ikke snakke sånn om “bonuspappaen” sin. Også lo vi. Eller, jeg lo mest da, poden rista bare på hodet. Fint øyeblikk likevel.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

På den nedre plattingen er bassenget endelig skuret rent, og fylt med vann. Det måtte en del silikon og gaffatape til for å få det tett, for det har fått noen skrammer i vinter, og var like lekk som underlivet til denne middelaldrende dama etter tre tette barnefødsler, men nå er det fullt! Nå venter jeg bare på at det skal bli bittelitt varmere enn sånn skrump-penis temperatur som gubben kaller det. Flytemadrassen er blåst opp, og solsenga er ferdig redd opp i påvente av sommerdager. Å gjøre det i stand, selv om det enda ikke egentlig er tatt helt i bruk, var et fint øyeblikk. Følelsen av ferie.

Lunsjbesøk av kollega og venn. Greit å møtes med jevne mellomrom gjennom sommer`n for å unngå disse abstinensene liksom. Det var så koselig å pusle rund på kjøkkenet, kokkelere litt for noen andre enn bare meg selv og gutta, dandere litt sommermat på fat. dekke bordet, sånne ting. God mat og godt selskap, gode samtaler, og kaffe på terrassen. Skikkelig fine øyeblikk!

Teit øyeblikk nå altså, jeg vet det, men det er de små dumme tingene som gleder meg da. Stod egentlig i min egen verden ute ved kjøkkenbenken, og skar opp agurk til spekematen. Og den nest siste agurkskiva, den kikket liksom opp på meg fra fjøla, og lo! Og ja, jeg ser jo selv når jeg skriver dette at hadde det vært for 30 år siden hadde jeg sikkert blitt ufrivillig lobotomert, men jeg synes det var gøy da. Lattermild agurk, fint øyeblikk!

Den oransje t-skjorta, Jeg har jo en sånn fetisj for kaffekopper og t-skjorter med skrift på, og denne oransje t-skjorta gjør meg glad. Rart egentlig, at et plagg kan få en til å smile, men denne gjør altså det. En farge litt utenfor komfort-sonen, for den er jo over snittet synlig på avstand, men søren eller, det må da være lov å synes litt innimellom, eller? Perfectly imperfect! Akkurat sånn det skal være. Oransje t-skjorte, fine øyeblikk!

Skatter i grøftekanten. Jeg hadde vært på butikken på morrakvisten, og sykkelkurven var full av varer. Egentlig hadde jeg stø kurs mot måsahuset, i passe bra fart og i medvind, men så står det sånne fine markblomster langs gangveien da, og svaier med kronbladene i lett sommervind, og hvis ikke det er et tegn på at de ønsker og plukkes, så vet ikke jeg. Så da stoppet jeg den gule sykkelen da, og ruslet rundt i grøfta, med hodet ned og stjerten opp, og plukket med meg så mange blomster jeg fikk plass til i ei hånd, før jeg sykla hjem. Nydelige fager, nydelige lukter, sukkertøy for øyet. Så får det heller være at en og annen blomst kaller frem nys og rennende øyene, for det er de verdt! Skatter i grøftekanten, nydelige øyeblikk!

Torsdagen var bare en sånn dag hvor øyeblikkene stod i kø. Først møtte jeg filmprodusent Javier nede på Bjørkelunden, for å filme en sekvens, egentlig flere sekvenser til prosjektet vårt, Aurskog-Høland rundt. Det  ar den dagen musikkfestivalen skulle kickes igang, og Helbillies skulle ha konsert. Vi fikk filmet en hel masse, og i strålende solskinn møtte jeg så mange kjentfolk at jeg ikke har tellinga på hvor mange jeg sa hei til. Så mange gamle skolekamerater av podene som kom med klemmer, og historier om “gamledager”, fordi 5 år siden visstnok er gamledager for 20 åringer.

Innimellom filming ble det tid til middag på Kina`n med minsten. Så fint å sitte sånn med god mat og skravle med denne kloke unge minstepoden. Skikkelig kvalitetstid, og det er å herlig å vite at man har laget et sånt skikkelig bra menneske!

Så ble poden med mora på festival for å filme siste halvdel av konserten, også ble vi stående der blant kjentfolk å digge musikk i sola, nede på Bjørkelunden, sammen med 1000 andre bygdefolk. Perfekt st.hans aften. Så mange fine øyeblikk, nydelig start på sommeren!

Gitarspell og sang på verandaen, kveld etter kveld. Poder som sitter i kveldssola og spiller gamle slagere, eller mekker nye sanger. Og jeg og måsagubben blir sittende i sofaen i hageteltet med kaffekoppen i hånda, og bena på bordet, og bare lytte. Nye gitarspillet, og innimellom le litt av forsøket på å synge reint. Alle kan`ke værra gode i alt si…De har arvet sangstemmen til mora disse podene, og selv om det er litt trist, er det ganske festlig også! Fine øyeblikk!

Og med det skal denne skrotten ta fatt på søndagen. Klær skal vaskes og brettes, handleliste til en liten bobil-tur skal skrives, og om jeg får ånden over meg skal det mekkes ei kringle til kaffen, bare fordi. Riktig fin søndag til alle som titter innom. Ta vare på hverandre, snakk pent til deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig fin søndag. Jeg sitter her under pleddet i sofaen og prøver å finne frem den sommerferiefølelsen jeg trodde jeg skulle ha akkurat nå, men jeg finner`n ikke! Det er som om det ikke helt har gått opp for meg enda, at skoleåret offisielt er over, og at jeg har flere sommeruker foran meg.

Jeg koser meg likevel da, her jeg sitter. Jeg vet jo at jeg har fri i morgen. Vet at ingen matpakker skal smøres, ingen vekkeklokke trenger å ringe. Det en ren herlig tanke. Faktisk har jeg smurt min aller siste matpakke, sånn egentlig. ikke til meg selv da, men til gutta. For fra og med nå har jeg ikke lenger skolebarn! DET er rart det!

Minstepoden hadde sin aller siste skoledag denne fredagen, og det var ikke en reint lite stolt mamma som gjerne skulle ha sendt bilder av det vitnemålet til hele verden. For en innsats han har gjort! For noen karakterer, og alt dette kun fordi han rett og slett har valgt et yrkesfag han brenner for, og passer til. Og som om ikke det var nok signerte han lærekontrakt samme dagen. i samme firma som en av storebrødrene, et firma han kjenner etter en praksisperiode dette skoleåret, et firma hvor kolleger og ledere har tatt han imot med åpne armer. Det er så godt for mammahjertet når ting faller på plass for denne stille og rolige poden som aldri helt har turt å ta særlig plass andre steder enn her hjemme. Minstepoden, ukas aller fineste øyeblikk ❤❤❤

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det har vært en god uke. God, men ganske fullstappet, og om jeg skal være helt ærlig, bittelitt stressende. Men så skjer det slike fine øyeblikk da, oppe i alt dette hverdagskaoset, og de øyeblikkene gir liksom så mye. Mandagen for eksempel. Da var jeg invitert til fantastisk flotte Eidsverket, for å holde motivasjonsforedrag for kommunens veiledere. Og jeg sa ja, selv om jeg alltid egentlig gruer meg for sånnt, men så gikk det så fint likevel. Jeg snakket om veien til voksenlivet, for det er jo mine ungdommer disse veilederne skal guide gjennom læra de neste årene, og det ble rom for både latter og alvor, for ikke å snakke om skikkelig god lunsj! Derfor, å mestre noe man egentlig gruer seg litt til, i vakre omgivelser, på en helt vanlig mandag, det var et fint øyeblikk!

Tirsdag pakket jeg ryggsekken og soveposen, og satte kursen mot Halsnes friluftssenter sammen med et knippe gode kolleger, og rundt 90 ungdommer fra Helse og Oppvekst avdelingen på skolen. For et døgn! Det er vanskelig, nesten umulig, å velge seg ut bare ett øyeblikk fra turen, for de kom jo som perler på en snor. Det er slitsomt å være så til de grader pålogget et helt døgn, og man har jo det hele tiden i bakhodet at selv om dette er oppegående ungdommer, så har du ansvar for andres barn. Men så kommer man jo så tett på ungdommen også, på slike turer, og det er så fint. Turen ned til vannet på kvelden med ett knippe glade jenter var nydelig. Sjokolade på brygga, fiskesprett i vannet, hemmeligheter og latter. Nydelig øyeblikk!

Å sitte nattevakt sammen med kollega Miriam var herlig. Utrolig hvor festlig selv de dummeste tingene blir midt på natta, når man kommer inn i den overtrøtt-sonen. Da jeg ruslet en runde blant telt og sovende ungdommer klokken 03.30, og soloppgangen farget hele leieren oransje, mens tåka fløt over Mjermen. Det var et av disse fantastisk flotte øyeblikkene!

T-skjorta mi. Den røde t-skjorta som elevene signerte i timene før bussen kom å skulle frakte oss tilbake til skolen. Drøssevis av gromme ungdommer som skrev en hilsen til den litt kleine elevassistenten, hilsener som varmer et voksent hjerte, og gir minner for livet. For en gjeng jeg har fått dele hverdagene mine med dette året, og det er så sårt å skulle sende de videre. Fint, men sårt.

Kaffe bak disken i butikken til Mona. Eller, egentlig drakk vi te, faktisk, selv om det er totalt uinteressant informasjon. Men å sitte der en times tid en formiddag, en avspasseringsdag, skravle og slarve, og le skikkelig, det var herlig. Voksenselskap er ikke å undervurdere etter en tur med 90 tenåringer!

Også røyk jeg på noen nye kopper til samlinga også! De kom mens jeg var der, og av rein godhet (egentlig nysgjerrighet) hjalp jeg til å pakke de ut. Klarte ikke å bestemme meg for bare en, så det ble intet mindre enn fem med meg hjem denne gangen. Jeg digger dem. Perfekte for kaffe og Pepsi Max, og tekstene gjør meg i godt humør. Nye kopper, fine øyeblikk!!!

Å rusle hjem fra jobben etter personalavslutning på fredag. Det var fint. For selv om jeg sitter her og ikke helt kjenner på feriefølelsen enda, så var fredagen en fin avslutning på skoleåret. Jeg ruslet rundt i alle klassene mine, fikk sagt god sommer til elevene jeg ser igjen til høsten, og gitt en klem til mange av de elevene som videre ut i arbeidslivet eller over til andre skoler. Jeg fikk spist god lunsj med de gode kollegene, og kunne rusle ut av skolegården i herlig sommervær. En fin avslutning på enda et annerledes, men godt skoleår. Fint øyeblikk.

Og slik gikk uka. Preget av skoleslutt og ungdom, våkennatt og klemmer, grillmat og nyklippet gress. Jeg har spist kake fra pappasjett, gått lange turer med minsten og filosofert om fortid og fremtid og valg som må tas. Jeg har kjøp fire poser solsikkefrø, for ekornene har formert seg, og er nå en familie på fem som venter på servering ved fuglebrettet hver morgen, Jeg har drukket kaffe, spist is, og enda ikke klart å bestemme meg for om jeg skal spandere på meg den nye sommerkjolen eller ikke,

Men nå skal denne skrotten opp av sofakroken, og ut på badet for å brette ett fjell av klær. Livet er ikke glamorøst denne uka heller, bare akkurat passe fullt av hverdagsøyeblikk.

Ønsker deg som titter innom en nydelig søndag. Vær snill med deg selv, det fortjener du.

Vi blogges.

God morgen og god søndag. Det sa bare svosj denne uka også, og så var det søndag igjen. Hektisk var uka som gikk, og hektisk blir uka som kommer, MEN, det blir den siste uka før sommerferien starter, og hvis jeg tviholder på den tanken, så blir dagene som kommer overlevbare.

Skrivende stund er, som vanlig, et av ukas fine små øyeblikk. Varm kaffe i kruset, nystekt rundstykke med smør og brunost, og lukten av sommer siver inn gjennom åpne vinduer i hele første etasje. Podene sover, ullteppet varmer knærne, og på badet går dagens første vaskemaskin. Helt utrolig hvor fort det hoper seg opp med klesvask når man har litt for mye annet å drive med et døgn eller to….

Har uken din bydd på noen gode øyeblikk da?

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Fridagen på mandag var kjærkommen! Det gjør noe med skrotten når den får en ekstra fridag. Vi pakket sakene våre og satte snuta mot sjøen. Litt nedtur når vi kom frem og det ikke var mulig å parkerer slik at vi kunne være på stranden slik vi hadde tenkt, men det er jo så mange flotte plasser ved sjøen. Vi endte opp på et svaberg, ble sittende der noen timer. Ro i sjela, rett og slett. Sitte sånn å se utover havet, høre bølgene slå mot steinene, kjenne sola varme i ansiktet, og lukten av salt sjø og varme svaberg. i mitt neste liv skal jeg bo ved sjøen. Eller på fjellet…. Eller så må jeg bare bli lottomillionær i dette livet, og kjøpe hytte begge steder. Hadde funka det og. Uansett, en dag ved sjøen, fine øyeblikk.

Tjue års bryllupsdag. Vi tilbragte dagen slik vi tilbringer dager best. Hverdagslig og godt. Vi var på jobb, spiste middag, betalte regninger, og kjørte et lite stykke til der vi gikk hånd i hånd som nyforelska ungdommer, og gikk tur der. Ikke like nyforelska selvsagt, bare lykkelig over å fortsatt dele livet med en bestevenn. Det ble en god kveld, med fine øyeblikk.

Den største gleden den dagen var uansett alle meldingene vi fikk fra ungene utover kvelden. For etter noen litt tøffe uker og dager hadde de sitt livs opplevelse den kvelden! Pappa, altså podenes morfar tok med seg alle gutta til Oslo for å reise på konsert med Alice Cooper. En drømmedag rett og slett, for disse tre podene. For morfar er over snittet kul å henge med, samme humor, samme musikksmak, og overdrevne kule historier fra “gamle dager”. De var på pub, restaurant, og konsert med et av de aller største idolene, og fikk oppleve at en barndomsdrøm gikk i oppfyllelse. Nå er jo ikke dette min opplevelse, eller mine øyeblikk, men å se noen du er glad i glede seg så stort over noe, det er jo nesten enda bedre enn å være der selv. Herlige øyeblikk.

Så er det disse bitte-bitte små øyeblikkene da. De som bare skjer, og sekunder etter er de over. Jeg har skrevet om de før. Det kan være et smil fra en du går forbi. En liten hånd fra en barnevogn som vinker til deg i butikk-køen. Lukten av løvetann som åpner seg igjen etter regnet. Eller som denne gangen, meter etter meter med vissen løvetann. Og jeg ble gående å beundre synet. En hel grøftekant full av disse nesten gjennomsiktige bomullsdottene so bare venter på et vindkast, slik at de kan fly fritt. Jeg er ikke bedre enn at jeg plukket meg en, blåste på den og ønsket meg noe. Den som intet våger, intet vinner, ikke sant? Fint øyeblikk.

Fredagen. Altså, det var klart for årets sommerfest for personalet på skolen, og temaet var P! Min første tanke var selvsagt å komme som en penis, for så umoden er jo hjernen min, men så fant noen av oss på avdelingen at det hadde vært gøy å gå som Pink Ladies fra filmen Grease, så da ble det sånn. Vi fant jo tidlig ut at snittalderen på jentene i gjengen var såpass høy at navnet Pink Tena Ladies ville vært mer treffende, men alder er ingen hindring for å ha det gøy!!! Og gøy ble det. Rosa bobler i glasset, rosa jakker og rosa hår. Og høy stemning selvsagt, med masse latter og fjas fra en passe sliten lærergjeng som er klare for årets sommerferie straks.

Da talen var holdt. Jeg sa ja til å holde tale, men angret som vanlig da det nærmet seg… At jeg aldri kan lære, og bare si nei! Men, spist er spist, livets første takk for maten tale ble holdt, og jeg overlevde. Og da kunne skuldrene senkes og festen nytes. Fint øyeblikk!

En koselig kveldstur med en kollega. Vi ruslet i akkurat passe “dette er ikke ei treningsøkt” tempo inn til Stig-tjern, og ble sittende der i kveldssola en time og drikke kaffe fra termosen. Fine samtaler, nydelig vær. Så ruslet vi videre runden rundt vannet, og jeg ble akkurat passe svett på ryggen og rød i toppen. Slike øyeblikk er så gode, og gjør det bare ekstra godt å strekke ut føttene på bordet når man kommer hjem.

Og slik gikk uka. Enda en helt vanlig hjerdagsuka bundet sammen av små fine øyeblikk. Kake i lunsjen, en bunt rabarbra fra hagen til Torunn i sykkelkurven, slitne med glade unger, sol, regn, varm kaffe og rosinboller i solveggen etter jobb. Nydelig.

Nå skal jeg fikse litt på en PowerPoint, og forberede meg litt til et motivasjonsforedrag jeg har sagt ja til å holde for kommunens veiledere i morgen. Enda en ting jeg angrer på, men som sikkert kommer til å gå helt fint. Ønsker deg som titter innom en strålende søndag. Håper uka blir god og øyeblikkene mange. Vær snill meg deg selv, det fortjener du. Vi blogges ❤

Den sommeren vi møttes var den beste. Ikke fordi vi møttes, for jeg ante jo ikke da hvor vi ville ende opp. Det var den beste sommeren fordi mamma var på bedringens vei etter å ha kjempet mange måneder mot kreften. Den beste sommeren fordi skolen var ferdig, jeg hadde en jobb som lønnet akkurat nok til å leve fra en lønn til den neste. Den beste sommeren fordi sola skinte hver dag, ingen hadde enda oppdaget den hemmelige badeplassen vi hadde for oss selv, og den beste sommeren fordi nettene var lange, lyse og full av musikk. Og innimellom alt dette møttes vi. Fra tid til annen var vi på de samme grillfestene, de samme festivalene, den samme badeplassen, og et rykende fersk vennskap ble formet. To litt sjenerte unge voksne. To kleine skrotter med akkurat like mange håp og drømmer for fremtiden som alle andre ungdommer.

Det ble ikke noe “oss” før året etter. Rett over jul. Da DJ`n spilte den sangen, når vi dansa på tett dansegulv, og du litt klønete spurte: “Er det oss to da eller?”

Også var det oss to. Og det var fint og spennende og nytt, alt på en gang. Den første kjæresten.

Det gikk ikke så mange dager før ting skulle bli vanskelig igjen. Mamma ble syk på nytt, og denne gangen var det ikke mer legene kunne gjøre. Vi fikk beskjed om å forberede oss på døden, gjøre mest mulig ut av den siste tiden. Og jeg klarte ikke helt å se for meg en kjæreste i alt det vonde, så jeg bremset litt, sa vi kunne ta det litt roligere, fortalte at dagene som kom ville bli tunge og annerledes. Da jeg kom hjem senere den kvelden satt han ved kjøkkenbordet og snakket med mammaen min. Mellom dem stod en liten bukett blomster. “Se hva han kjøpte til meg da!” smilte mamma. Mamma som egentlig ikke skulle ha noen grunn til å gjøre annet enn å gråte, sørge.

For han ville ikke bremse. Han bare så for seg at det skulle bli oss to, og at det var på sin plass å bli kjent med hun som snart skulle bli borte, slik at når jeg i årene som kom snakket om henne, så hadde han også et ansikt til historiene, noen egne minner.

Og sånn ble det. Vi var kjærester. Vi bada på det stedet nesten ingen visste om. Vi kjørte motorsykkel til ukjente steder. Vi så dårlige filmer, grilla pølser på bål, og kasta snøball! Alle de tingene kjærester gjør, og vi snakket om mammaen min.

Så kjøpte vi hus, det lille røde huset på Måsan som ikke var rødt, men hvitt den gangen. Vi hadde knapt rukket å henge bilder på veggen før vi ønsket å fylle huset med unger. Vår egen familie. Og sånn ble det. To små gutter på under to år. Akkurat sånn vi hadde drømt om. Så ble det giftemål. Ingen storslått feiring. Egentlig hadde vi ikke tenkt til å fortelle det til noen, men en håndfull gjester ble med på feiringen likevel. 7 juni. Den varmeste dagen den sommeren sa vi ja i skyggen under trærne i den vakre hagen hos sorenskriveren. Og mellom amming, og taler, og lek med en lyslugget liten pjokk på stabbende bein ble feiringen akkurat slik vi ville.

Morfar danset i barbeint i hagen, svingte den ene bestemoren etter den andre. Vi lo og danset om hverandre.

Så fortsatte livet. Vi lo og vi grein, og vi malte huset rødt. Vi så flere dårlige filmer, grillet flere pølser på bål, og utvidet familien vi trodde var stor nok med enda en liten pode. Vi vokste sammen, ble voksne sammen. Vi skifta bleier, og vi vugget vogga, bysset unger i søvn. Vi var på dugnader, skoleavslutninger og flere crosstreninger enn jeg kan telle. Vi plastra skrubbsår, og monterte støttehjul, tørka snørr og tårer, og gledet oss over å ha skapt det aller fineste i verden. Vi to.

Og nå sitter vi her, og har plutselig vært gift i 20 år, kjærester enda lengre. Unga er store, og de aller fleste som var med å feiret bryllupsdagen vår er borte. For mens vi har levd livet har mange av våre levd livet ferdig. Noen ganger flirer vi, sier at vi sikkert burde ha kommet lengre enn et gammelt rødt hus og en rusten bil, men vi er da heldige også. Heldige som har bevart vennskapet, latteren, åpenheten, tålmodigheten. Alt dette som er kjærlighet. Vi har hverandre, bestevenner og kjærester. Ja, også ektefeller da. I tjue år. Middagen vi skulle spise ute i dag røyk i ei kjip tannlegeregning. Sånn er livet, hverdagslivet, og jeg ville ikke bytta det bort i noe. Det er ekte, det er godt, og det er vårt. Oss to. Takk for de første tjue åra måsagubben. Jeg elsker deg!

God morgen, god søndag, og takk for at du titter innom. Alt er duket for en god pinsedag. Kaffe i koppen, frokost på asjetten, poder sover fremdeles, det er fridag i morgen og ute på fuglebrettet har frokostbuffeen vart i flere timer allerede. Og, det beste av alt, formen er stigende. Ikke riktig på topp enda, men så absolutt stigende. Det slo oss liksom ut som en tornado dette Covid-viruset, og før vi egentlig rakk å tenke over hva det kunne være, lå vi alle sammen. Gubben i tre uker, minsten i over 14 dager, samme med meg, og de eldste podene deler av ei uke. Feber, tung pust, hostekuler, vonde ledd, hodepine, magen i ulage…hører du at jeg synes en smule synd i meg selv her eller???

Men nå, sakte men sikkert, stiger formen, og ingen ting er så digg som akkurat det. Uka har væt fin den, til tross for noe redusert. Høydepunktet var nok å kunne rusle på jobb igjen. Litt roligere dager enn til vanlig, men likevel jobb. Det var så herlig å se kolleger igjen, menge seg litt med elevene, godsnakke litt med papp-mannen min, le høyt, og danse seg nedover korridorene. og det beste av alt, følelsen av at det går mot sommerferie på skolen. Blide elever, sol gjennom vinduene i timene, grønne trær og varm asfalt i skolegården, og lærere som gladelig slipper ungdommen ut noen minutter før friminuttet starter, slik at de rekker å kjøpe is på butikken, før neste økt! Herlige øyeblikk!

Den dagen luktesansen bestemte seg for å returnere. I flere dager hadde jeg tuslet molefonken rundt her uten smak og luktesans, og i mellom to feber-økter hadde jeg ruslet rundt i skogholtet nederst i hagen, og plukket en god bukett liljekonvall. Så satt jeg der, morningen etter, og drakk te mens jeg leste nyheter på nettet, sånn bare for å sjekke om Jonny Depp hadde noen fremgang i rettsaken lissom, og plutselig kilte lukten av liljekonvall i nesa. For en lykke. Litt fordi luktesansen som nevnt var på vei tilbake, mest fordi ingen blomst lukter så godt som de små hvite bjellene. Lukten av sommer og barndom. Nydelig øyeblikk.

Ny kopp. eller, nye kopper. flertall. Røk på to i samme slengen. Mona hadde fått inn et par nye krus i butikken, og et par av tekstene talte til meg, tagg om å få bli med meg hjem. Så da ble det sånn da, for jeg er svak for kopper som taler til meg altså. Skikkelig svak. To nye kopper i samlinga, enkle hverdagsgleder, fine øyeblikk.

Ei litta luftetur med storepoden. “Blir du med ut en tur og hører på lyden i anlegget, eller mutter?” Klart mutter blei med. En halvtimes kjøretur og Mangen-fjellet, med vinduene nede slik at lukten av skog slapp inn i den gamle Volvo`n , og overdøvet duften av wunderbaum og Burn. Så fint å sitte i bilen med poden, høre musikk på fett anlegg (hans ord, ikke mine!), synge litt, skravle litt, komme seg ut litt. Herlige øyeblikk.

Kvelden ved tjernet. Også et av disse fine små øyeblikkene.Vi fartet opp en kveld, måsagubben og jeg. Bra slitne i skrottene etter arbeidsdagen. Da er det så godt å bare sitte i sandkanten nede ved vannet, myse utover det blanke vannet, nyte at alt rundt tjernet er lysegrønt og nytt. Fine øyeblikk.

Mellom oss hadde vi en kurv knallrøde jordbær, matpakke med knekkebrød og brunost, kaffe på termos, og en iskald halvliter Pepsi Max. Sånn er det når fintfolk reiser på tur…reine pikniken ved tjernet den kvelden. Fine øyeblikk, helt til brannbilen kom med fem uniformerte brannmenn, for å teste aggregatet nede ved brygga. Da pakket vi sammen, og kjørte hjem. Merkelig hvor mye lettere hodet er i kveldstimene, etter å ha sittet sånn ute og kikket utover vannet ei stund. Medisin for skrotten!

Når syrinen endelig blomstret. Det gikk liksom fra den ene dagen til den andre. Fra knopper på kvelden, til åpne blomster som dufter sukkertøy og sommer morgenen etter. Så da rusla jeg rundt i hagen da, barføtt i gubbens altfor store slippers, kledd i pysj, eller Covid-antrekket, som vi har kalt det i et par uker, og hørte humlene suse blant blomstene, og kjente lukta av sommer, og nøt fargene. Nydelige øyeblikk.

Så var det den formiddagen elevene. 6 klasser, skulle lage hver sine oppgaver og aktiviteter til en kommende camp ti skal ha på Helse og Oppvekst. Og hva fant den ene klasse på som aktivitet? Joda,, “Sett halen på Janne!”. Først fryktet jeg at jeg måtte løpe rundt med bind for øya mens ungdommer i hytt og pine jaktet på meg med tegnestift og hale, men de knipset istedet et bilde, printet det ut i gedigent format, og mekket plakat. Hadde det enda stoppet der, men neida…kopimaskinen slo seg litt vrang og spydde ut intet mindre en 7 plakater. De ble satt sammen og henger nå på dører rundt om på skolen, inkludert et lite bidrag på rektors kontor. Takk og pris for en god dose selvironi, for det bød på mye latter og fjas, og det gir jo alltid fine øyeblikk!

Nyklippet gress og volleyballnettet opp i hagen. Da er det plutselig sommer. Deilig var det den kvelden vi kunne nyte sola i hagen, spille badminton og volleyball turnering med poder og podekjærester og kompiser, drikke kald brus fra blikkboks, og bare nyte å være barbeint i gresset. Fine øyeblikk.

Og slik har uka gått. Sliten, men fattet. Hostesaft er byttet ut med ostepop. Enda et ekorn har joinet gnager-squaden på fuglebrettet, så nå er de fem. Visne løvetann blåser med vinden gjennom hagen, sola varmer i nakken, regnet gir lukten av varm, våt asfalt, et par bøker er utlest. Gode dager, fulle av gode øyeblikk, akkurat slik ei vanlig hverdagsuke skal være. Nå pakker vi den gamle piknikveska og det gule strandteppe bak i bilen, og setter kursen mot ei strand ved sjøen. Vi unner oss en dag i sommerparadiset. Ønsker deg en riktig fin søndag, og en fortsatt god pinse. Vær snill med deg selv. Vi blogges.