Oss to.

Den sommeren vi møttes var den beste. Ikke fordi vi møttes, for jeg ante jo ikke da hvor vi ville ende opp. Det var den beste sommeren fordi mamma var på bedringens vei etter å ha kjempet mange måneder mot kreften. Den beste sommeren fordi skolen var ferdig, jeg hadde en jobb som lønnet akkurat nok til å leve fra en lønn til den neste. Den beste sommeren fordi sola skinte hver dag, ingen hadde enda oppdaget den hemmelige badeplassen vi hadde for oss selv, og den beste sommeren fordi nettene var lange, lyse og full av musikk. Og innimellom alt dette møttes vi. Fra tid til annen var vi på de samme grillfestene, de samme festivalene, den samme badeplassen, og et rykende fersk vennskap ble formet. To litt sjenerte unge voksne. To kleine skrotter med akkurat like mange håp og drømmer for fremtiden som alle andre ungdommer.

Det ble ikke noe “oss” før året etter. Rett over jul. Da DJ`n spilte den sangen, når vi dansa på tett dansegulv, og du litt klønete spurte: “Er det oss to da eller?”

Også var det oss to. Og det var fint og spennende og nytt, alt på en gang. Den første kjæresten.

 

Det gikk ikke så mange dager før ting skulle bli vanskelig igjen. Mamma ble syk på nytt, og denne gangen var det ikke mer legene kunne gjøre. Vi fikk beskjed om å forberede oss på døden, gjøre mest mulig ut av den siste tiden. Og jeg klarte ikke helt å se for meg en kjæreste i alt det vonde, så jeg bremset litt, sa vi kunne ta det litt roligere, fortalte at dagene som kom ville bli tunge og annerledes. Da jeg kom hjem senere den kvelden satt han ved kjøkkenbordet og snakket med mammaen min. Mellom dem stod en liten bukett blomster. “Se hva han kjøpte til meg da!” smilte mamma. Mamma som egentlig ikke skulle ha noen grunn til å gjøre annet enn å gråte, sørge.

 

For han ville ikke bremse. Han bare så for seg at det skulle bli oss to, og at det var på sin plass å bli kjent med hun som snart skulle bli borte, slik at når jeg i årene som kom snakket om henne, så hadde han også et ansikt til historiene, noen egne minner.

 

Og sånn ble det. Vi var kjærester. Vi bada på det stedet nesten ingen visste om. Vi kjørte motorsykkel til ukjente steder. Vi så dårlige filmer, grilla pølser på bål, og kasta snøball! Alle de tingene kjærester gjør, og vi snakket om mammaen min.

Så kjøpte vi hus, det lille røde huset på Måsan som ikke var rødt, men hvitt den gangen. Vi hadde knapt rukket å henge bilder på veggen før vi ønsket å fylle huset med unger. Vår egen familie. Og sånn ble det. To små gutter på under to år. Akkurat sånn vi hadde drømt om. Så ble det giftemål. Ingen storslått feiring. Egentlig hadde vi ikke tenkt til å fortelle det til noen, men en håndfull gjester ble med på feiringen likevel. 7 juni. Den varmeste dagen den sommeren sa vi ja i skyggen under trærne i den vakre hagen hos sorenskriveren. Og mellom amming, og taler, og lek med en lyslugget liten pjokk på stabbende bein ble feiringen akkurat slik vi ville.

Morfar danset i barbeint i hagen, svingte den ene bestemoren etter den andre. Vi lo og danset om hverandre.

 

Så fortsatte livet. Vi lo og vi grein, og vi malte huset rødt. Vi så flere dårlige filmer, grillet flere pølser på bål, og utvidet familien vi trodde var stor nok med enda en liten pode. Vi vokste sammen, ble voksne sammen. Vi skifta bleier, og vi vugget vogga, bysset unger i søvn. Vi var på dugnader, skoleavslutninger og flere crosstreninger enn jeg kan telle. Vi plastra skrubbsår, og monterte støttehjul, tørka snørr og tårer, og gledet oss over å ha skapt det aller fineste i verden. Vi to.

Og nå sitter vi her, og har plutselig vært gift i 20 år, kjærester enda lengre. Unga er store, og de aller fleste som var med å feiret bryllupsdagen vår er borte. For mens vi har levd livet har mange av våre levd livet ferdig. Noen ganger flirer vi, sier at vi sikkert burde ha kommet lengre enn et gammelt rødt hus og en rusten bil, men vi er da heldige også. Heldige som har bevart vennskapet, latteren, åpenheten, tålmodigheten. Alt dette som er kjærlighet. Vi har hverandre, bestevenner og kjærester. Ja, også ektefeller da. I tjue år. Middagen vi skulle spise ute i dag røyk i ei kjip tannlegeregning. Sånn er livet, hverdagslivet, og jeg ville ikke bytta det bort i noe. Det er ekte, det er godt, og det er vårt. Oss to. Takk for de første tjue åra måsagubben. Jeg elsker deg!

 

 

10 kommentarer
    1. Av og til (ofte egentlig) skriver du så fint at jeg må tørke en tåre eller to. Så også idag.
      Gratulerer så mye med dagen til dere 2. størst av alt er kjærligheten ❤️ Og hverdagskjærligheten er den aller viktigste, den slår festtaler og diamanter langt ned i støvlene

    2. Gratulera med 20 års bryllupsdag! ❤️ Min aller aller beste og eg har óg vore gift i 20 år litt seinare denne månaden 😉 Nyt dagen og kvarandre, og lykke til med dei neste 20 åra ❤️

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg