Så fortalte kalenderen at det plutselig var søndag igjen, og her sitter jeg under dyna i sofaen og lytter til den velkjente knitringa i peisen. Det står ingen rundstykker i ovnen i dag, for kun en av ungdommene sover i annen etasje, og både gubben og jeg synes det var like kjekt med et par knekkebrød med brunost til frokost. Søndagen skal nytes. Ukeslutt denne gangen betyr også slutten på ei uke med vinterferie, og i morgen venter ei ny arbeidsuke. Om jeg hadde klart ei uke til med fri akkurat nå? Oh yes!! Men om det skal bli fint med helt vanlige hverdager igjen også? Garantert.

Det ble ingen hyttetur denne vinterferien heller. Mest på grunn av mangel på hytte, og fordi ingen andre i måsahuset hadde ferie. Men, jeg har alltid likt den uka med fri midt på vinteren, fri til å ikke gjøre stort, bare ha masse ekstra tid. Døgnet blir lengre om man kan pusle hjemme med ting man vanligvis utsetter. Og da koser jeg meg! Så selv om jeg bare har “surra rundt” hjemme, har uka gått lidderlig fort likevel. Mandag var jeg bedt på barsel visitt til en kollega som nylig fikk en liten datter. Så jeg og kollega Line dura til Urskau med litt bakst i veska, og fikk snuse på silkemyke baby-kinn noen timer. Så innmari koselig. Bysse, snuse, kose, og skravle. Så innmari koselige øyeblikk at timene bare fløy. Bilde av den vakre skatten deles selvsagt med mammaens tillatelse.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Da jeg bare skulle over veien og i postkassa en morra, og stoppet opp midt i innkjørselen for å klø meg i hue over et avtrykk i snøen. Altså…jeg klarer bare ikke å fatte hva slags avtrykk det er, og ble stående så lenge å glane ned på bakken at folk som kjørte forbi sikkert trodde jeg hadde et pågående illebefinnende eller noe. Men altså, jeg landa på at her må det ha stått en elg, men alvorlig grad av nedsunkne baller. Skikkelig pung-prolaps eller no. Gubben prøvde å innbille meg at han hadde rusla ut med søpla i bare morgenkåpe, og at det var hans avtrykk, men jeg har sjekka. De henger ikke SÅ langt ned. Enda. Uansett, festlig øyeblikk. Og stakkars elg. Må jo ha frostskader på bjellene.

Så var det den morran jeg stod å pussa perleraden på badet, da jeg plutselig kjente et nys komme. Og da jeg nøs strakk jeg lysken så jeg skvatt, og slo albuen i skapdøra, og fikk kjerringstøt. Sann historie. Jeg kan ha tissa litt på meg da jeg nøs også, men det passer seg ikke å fortelle på en søndagsblogg. Altså, jeg ble rett og slett lettere skada. Av å nyse!!!! Og da tenkte jeg et øyeblikk på om jeg bare skulle gå bak låven å vente på å bli avliva… Faderullan, for en psykisk knekk. Så satt jeg der da, med varmeflaske i lysken, med truse nummer to for dagen, FØR frokost, og synes synd på meg selv, da det tikka inn ei melding fra en av svigerdøtrene som lurte på om jeg ville bli med å gå tur i skogen. Pessimisten i meg antok at jeg kanskje skulle avlives der istedet for bak låven, men optimisten i meg var overlykkelig for at ungdommen faktisk ville ha med gamla ut på luftetur. Og tur ble det. I deilige kuldegrader og solskinn, inn i skogen, og utpå isen, svigerdatter, voffs og gamla. Vi avslutta med kaffe her hjemme. Aldeles nydelig dag, skadeomfang til tross, og skikkelig gode øyeblikk. Og bare så det er sagt, jeg har nok verdens fineste svigerdøtre!

Hjemmetid betyr kvinnfolk med trang til å gjøre om, og denne uka bytta sofaene plass. Igjen. Gubben bare kommer hjem og typ: “Hvor skal jeg sitte nå a???”, som om han plutselig ikke har plass i sofaen lenger, til tross for at dette omgjøring-ritualet blir gjennomført fire-fem ganger i året. Men det er så deilig, dra ut sofaen, skure skikkelig bak, flytte rundt på ting, og bare kjenne at bittelitt forandring gjør godt for kvinnehjernen. En god grunn til å rydde litt, kaste litt, og å vaske litt er det også. Vinn-vinn, spør du meg. “Ny” stue, gode øyeblikk. Fant fire litt hårete ostepop under sofaen. Var frista til å smake, men lot vær. Viljestyrke der altså!

Ikke så mye viljestyrke den dagen jeg bakte larveboller. To ganger denne uka har jeg bakt de, bare fordi de forsvant så fort første gangen. Skikkelig gode, men kanel, sukker OG sjokoladefyll. Halleluja. Kurerte nesten lyskestrekken! Nystekt bollebakst og en kopp te, inne i ny-ommøblert stue… Deilige øyeblikk!

Og fordi jeg hadde spist boller to dager på rad, gikk jeg enda en tur mot slutten av uka, og da kom barnet i meg frem igjen. For midt i turen tuppa jeg til en isklump som ble flyvende bort langs veien. Så jeg sparka den en gang til, så en gang til, og plutselig fikk jeg det for meg, voksen som jeg er, at jeg måtte sparke den hele veien hjem! Og det gjorde jeg. Man redder ikke akkurat verden med sånne stunt, men barnet i deg jubler litt. Gøy øyeblikk.

Og fredag var jeg på en åtte timers rundtur med største poden, for å se på møbler til den nye leiligheten, og for å handle inn litt stæsj. Vi var over hele romerike. Jysk, Skeidar, Rustad, Møbelringen, og til slutt landa vi på Ikea før vi tok kveldsmaten på Mc.Donalds, fintfolk som vi er. Og selv om beina var trøtte, var det en så fin dag. Til uka skal vi innover igjen, bestille møbler med levering til flyttedagen, og handle litt kjøkkenutstyr. Poden har overraskende stor interesse av interiør, og det gleder et mammahjerte å få ta del i prosessen. Fin dag, full av fine øyeblikk.

Og slik gikk vinterferieuka. Bare hjemme, men ikke et eneste kjedelig øyeblikk. Jeg har lest ut et par bøler, skura ned badet, rydda og vaska, gått turer i snø og regn, snakket med tante Mariann på telefonen, fått meldinger av pappa som har manneinfluensa med visstnok 44, 9 i mannefeber, og jeg har spist kokosboller foran peisen. Balanse, feriefølelse, kjerring på lading. Og nå skal søndagen nytes, slik søndager skal, før jeg prepper skrotten for nye arbeidsuker.

Håper uka som gikk ga deg mange grunner til å smile, og at uka som kommer bjudar på. Stell pent med deg selv, det er du verdt. Vi blogges.

Så våknet jeg opp i dag tidlig, og for en liten stund kjennes alt normalt ut. Normalt i den forstand at oppe ligger flere ungdommer og sover. Vaskemaskinen kjører ei svær klesvask, og oppvaskmaskinen er full av oppvask fra flere som spiste middag her i går. Om ei stund vil det være liv rundt frokostbordet. Og så, i løpet av noen formiddagstimer, vil huset bli stillere igjen. Minsten kom hjem på helgeperm fredag kveld, og reiser igjen i dag. Akkurat nå bare nyter jeg at det er folk i huset. To poder, en podekjæreste, en firbeint liten koseball, også gubben da.

Jeg blir sakte men sikkert vant til stillheten nå som to av tre poder er ute av redet, men jammen er det godt de øyeblikkene vi er mange her hjemme. Et tomt rede kjennes fremdeles merkelig. Så at minsten er hjemme på perm, med alt det drar med seg av skittentøy, og oppvask, og kakebaking, og latter og skravling, det er herlige øyeblikk.

Og snart blir det enda stillere her i måsahuset. For minsten har fått stilling som ingeniørsoldat i luftforsvaret, og blir dermed borte i 18 måneder istedet for 12. Den er litt tung å svelge for denne mammaen. Og i starten av uka kjøpte storepoden egen leilighet, så på to måneder flytter alle tre podene ut. Trøsten er at storepoden også blir å finne bare en spasertur unna. Han har kjøpt naboleiligheten til mellomste poden. De to gutta som alltid har vært så tette under oppveksten skal nå fortsette å bo side om side, i hver sin leilighet. Akkurat det er skikkelig fint å vite. Så til tross for at jeg helt ærlig kjenner litt på den sorgen det er at de alle tre er ute av redet, så er jeg så innmari stilt av dem også. Tenk, de tre små knøttene som ruslet rundt beina mine her i det lille måsahuset i alle år, de står nå på egne bein. Alle har fått seg utdannelse, alle har fast jobb, de har spinket og spart, kjøpt seg bolig, og mestrer voksenlivet. Det er egentlig verdt mer feiring en mammatårer. Ja, jeg kjenner på stolthet. Fine smågutta mine.

Jobbuka har vært travel, men travel av den gode sorten. Så mange såre, men nære og fine samtaler med ungdommene. Noen tårer, mange smil. Jeg har fått hjelpe til med det faglige, jeg har vært vikar, og jeg har fått leke. Ja, for ungdommer leker de også! Jeg har vært på jobb klokken syv, og på vei hjem lokken fire. Lange dager, travle dager, fine dager. Og for å toppe det hele har skolegården nesten hver morgen vært lyst opp av en flammende vinterhimmel som har speilet seg i alle vinduer i alle skolebyggene. Hele skolegården har i noen minutter hver morgen vært oransje. Vakkert skue. Så vakkert at jeg har stått ute med lua på snei, og sekken på ryggen, med nesa vendt mot himmelen, bare for å nyte nuet. Gode øyeblikk.

Jeg har aldri vært særlig god på å holde liv i blomster og planter, har aldri hatt sånne grønne fingre som mamma hadde, eller alle besteforeldrene mine. Har alltid tenkt at akkurat det talentet hadde hoppet over en generasjon. Men, når jeg skulle fikse en kjapp middag her om dagen, men egg og stekte poteter, fant jeg ut at lykken har snudd. For uten å ha prøvd engang, hadde jeg klart å lage en gedigen buske av en pose poteter. Da snakker vi talent da!!! Skulle kanskje vært gartner likevel. Neida, men artig var det. For jeg hadde sagt til gubben at han ikke trengte å dra innom butikken på vei hjem, for jeg hadde alt vi trengte til middagen… Det ble pasta istedet, for å si det sånn! Men jeg gliste fælt altså, mens jeg prøvde å huske når jeg egentlig kjøpte de potetene. Artig øyeblikk. Lurer på om jeg skal plantet et ostepop-tre senere i dag. Det er ihvertfall verdt et forsøk!

Podekjæresten sin voffs! Det er så herlig å ha den firbeinte i hus igjen. Det gjør noe med oss alle, det å ha en sånn bitteliten sak tassende rundt beina våre. En som ikke gjør stort mer av seg enn å forlange å bli klødd bak øret, eller å få ligge tett inntil en av oss når vi sitter i sofaen eller foran peisen. Ja, og noen ganger lurer hun veldig på om ikke det er på sin plass at vi “mister” ei bittelitta skive med brunost ned på gulvet når vi spiser frokost. En liten skatt som koser, og som tvinger oss ut på små lufteturer i løpet av dagen, det gir alltid så fine øyeblikk.

Da en av elevene stoppet meg i korridoren og spurte om jeg ville ha kjeks. Det skulle være valentins-kaker, med hjerte av glasur på midten. Og selv om hjertet kanskje så litt mer ut som enhjørnings-bæsj, var alle skjønt enige om at kakene smakte helt fortreffelig. Noe søtt til formiddagskaffen mellom første og andre økt, på en fredag. Det var en knallstart på helgen. Elever burde egentlig bake noe hver dag i uka. Skulle vært en skoleregel.

Og bare for å følge opp tradisjonen med tydelige meldinger på brøstet minst en dag i uka, sendte jeg elevene ut i høstferien med den kuleste t-skjorta jeg eier. Samlingen t-skjorter med tydelige meldinger begynner å bli sliten, men er fremdeles like gøye å bruke. Herlige øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Sorger og gleder, hånd i hånd. Jeg har snufsa og hosta, og gått lange turer i kulda. Jeg har sitti i timevis foran peisen, og lest ut ei bok. Jeg har bakt grovt og søtt, vært helt alene, og omringet av mennesker. Hverdagsuke, full av hverdagsøyeblikk, både store og små. Nå skal frokosten klargjøres for flokken min, så skal det bakes til matpakkene for kara som skal på jobb i morgen, og jeg, jeg skal nyte at jeg har en hel uke vinterferie til å bare være! Det skal bli skikkelig deilig. Håper uka som gikk var snill med deg, og at uka som kommer fylles av øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig fin søndag. Tidlig oppe igjen i dag, etter å ha sovet så rekordlenge i går, at hodet ikke skjønte et kvekk. Gubben ligger enda, etter å ha hostet og harket hele natta. Covid har atter en gang inntatt måsahuset. Vi er heldige da, for allmenntilstanden er fin, det er bare den slitsomme tørrhosten og litt hodepine som ødelegger nettene våre. Men, nå knitrer det i peisen, tærne krøller seg i mjuke tøfler, og det ryker av kaffekoppen. Alt i alt, et godt øyeblikk. Straks skal det settes to deiger som skal bakes ut senere i dag. En grov til matpakke-mat, og en søt til ei kringle eller noe. Jeg har fyst på kringle siden i går, så da er det bare å bake.

Uka som gikk var fin. Travel, sånn reint jobbmessig. Det er en uke igjen til vinterferien, og det merkes på ungdommen. Det er mange som har noe på hjertet, noe de gjerne vil snakke om, før det er flere fridager på rad. Et mønster jeg har sett i mange år nå. For å ha litt oversikt over dagen, sortere rekkefølgen på oppgavene, er det godt å være tidlig på kontoret. Den timen før de andre kommer kan jeg drikke kaffe, sette opp samtaler, finne ut når det passer med møter, eller en til en undervisning. Og da jeg rusla til jobb denne uka, til vanlig tid, gikk det plutselig opp for meg at morgentimen var så mye lysere. Selv under det grå skylaget kunne man se antydning til lysere blå himmel. Og tilogmed for en som elsker vintermørket, gjorde det godt i sjela. Lysere tider. Det er gode øyeblikk.

Det er fortsatt vinter da, til tross for lysere dager. Iskaldt den en dagen, regn den andre, snø den tredje, og solskinn og bar asfalt den fjerde. Jeg klarte ikke å motstå fristelsen til sommersko den dagen det var sol og bart på veien. Jeg har jo en greie for gøye sko og t-skjorter. Simpsons-skoen gjør meg glad. Fargeklatter mot grå asfalt. Så sommersko midt på vinteren, litt gøy øyeblikk. Skal ikke så mye mer til enn å titte ned en gang i bland, også har man en grunn til å smile.

Fredagen var jeg så ferdig med å be folk om å “ta seg sammen” at jeg like gjerne kledde på meg en relativt tydelig beskjed. Så hver gang noen gjorde noe teit, eller sa noe som burde vært usagt, åpnet jeg jakka, og viste t-skjorta. Og da blir man ikke helt den gnagete gamle kjerringa som alltid gnåler om det samme, for meldinga er tydelig, men litt gøyal også. Skulle gjerne hatt et helt skap fult av sånne skjorter, til enhver anledning.

Endelig tid og overskudd til å være litt kreativ igjen. Jeg prøver stadig å venne meg til dette med tommere hus, mindre matlaging, mer alenetid. Det er litt vondt, litt vanskelig, og samtidig veldig fint. Denne uka har jeg vært med storepoden på visning, og sener ei dag skal vi på en til. Boligkjøp haster ikke, men det er fint å sjekke markedet. Det går stadig opp for meg at huset snart blir enda tommere. Minsten i førstegangstjenesten har fått svar på videre stilling, og alt tyder nå på 18 måneder tjeneste, istedet for 12. Vondt i mammahjertet, men uendelig stolt også. Så jeg jobber med å få tiden til å gå, jobber med nye rutiner, ny hverdag. Denne uka brukte jeg en kveld på å tegne bursdagskort til en feiende flott kollega som fylte 30. Miriam er en sånn Mini-me! Kunne vært meg, bare 20 år yngre. Så fint å kunne sette seg ned en kveld og bare tegne. Kose meg med tusjer, leke med detaljer, lytte til musikk. Gode øyeblikk.

Kvelden etter hadde jeg fremdeles masse tid, så jeg fant frem eskene med scrappesaker, for å lage et kort til jubilanten. Og plutselig slappet jeg av, midt i alt rotet av papir, og lim, og glitter og ende mer lim. Så ble det ikke bare et kort, men fem-seks stykker. Lenge siden jeg har mekket opp et lite lager av kort, men det er så kjekt å ha liggende noen til ulike anledninger. Om tiden strekker til, og lysten kommer over meg, er det mulig det blir litt flere kort i dag, innimellom all bakningen og turen ut med poden. Kreativt papir-rot, definitivt gode øyeblikk.

Barnevakt for podekjæresten sin firbeinte koseball. Det er så herlig når hun entrer måsahuset, og bare krøller seg opp i fanget for å kose. Jeg slapper så fullstendig av når hun ligger sånn på armen og snorker. En liten voffs som ikke krever annet enn oppmerksomhet, ei mjuk pute, og en og annen godbit. Så herlige øyeblikk.

Hele tre kaker har jeg bakt denne uka. Brownies med karamell-fudge, bare fordi vi ville ha noe digg til kaffen en kveld. En krydderkake for å ha i fryseren, og ei eplekake til bursdagsfeiring på jobben, bestilt av en 30 åring med smaksløker som ei dame på 90. Men eplekake er godt da!! Og jeg koser meg når jeg står på kjøkkenet og blander alt som skal bli til snadder. Det er avslappende å bake, skikkelig fine øyeblikk.

Den morran vi fikk frokostbesøk av utflytterpoden. Det er så herlig at han tross alt bare bor en snau kilometer unna. Han kommer stadig innom bare for å snakke litt, eller spise litt. Litt sånn “shopping” i matlageret her hjemme. Han setter seg ned i sofaen, beina på bordet, spiller litt gitar, forteller vitser bare han synes er morsomme, akkurat som før han flytta for seg selv. Et herlig bevis på at hjemme alltid vil være hjemme, og skikkelig gode øyeblikk for pappaen og meg.

Og slik gikk hverdagsuka, de første i februar. Jeg har hosta meg gjennom flere netter, og trøstespist meg gjennom et par-tre vafler. Jeg har tråkka på løsnegler, og ledd høyt av de synlige bevisene på at jeg jobber med ungdom.

Jeg har kasta snøball, sklidd på isen, og rusla på tørr asfalt med sommersko. Huset har vært reint, og huset har vært støvete. Skinnetøyskurven har vært full, og den har vært tom. Hverdager har kommet og gått, øyeblikkene har vist seg fra sine beste og sine dårligste sider. Enda ei uke i et helt vanlig a4 liv, og jeg setter så pris på det. Håper uka som gikk var grei med deg, og at du i uka som kommer er grei med deg selv. Det er du verdt. Vi blogges.

Ny morgen, ny søndag, ny ukeslutt. Nye øyeblikk å oppsummere. Gubben har fyrt i peisen, og varmen begynner såvidt å nå hit bort til sofakroken. Enda er det gulvkaldt, og veggene knirker litt. Gamle hus skravler jo mer enn en syklubb når det er væromslag. Jeg har pakket meg inn i ei dundyne, tredd føttene ned i tøflene, og en ny ladning grove gulrot rundstykker er nettopp tatt ut av ovnen. Slang sammen en deig på slump i går kveld, stekte de når jeg stod opp. Lukter helt himmelsk, og jeg gleder meg til å sette tenna i en av dem straks. Planen var egentlig ikke å bake rundstykker til frokosten i dag, men når huset igjen plutselig yrer litt av liv, da blir det lett endring i planene.

Oppe på rommet til poden som er i forsvaret, sover kjæresten hans, og voffsen. Hun overnatter etter bursdagsfeiring av eldstepoden i Lillestrøm i går. Han bestilte bord til hele venneflokken, så ungdommen har spist middag, og kost seg ute på byen etter det. Mellomste poden og hans kjæreste var også med, mens minsten var med vis snap, fra leir i Madla. Vi var litt med via snap vi to gamlinga her hjemme også. Små glimt fra kvelden ble sendt oss med jevne mellomrom. Skikkelig koselig.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Så i går kveld, mens ungdommer feiret, var vi så heldige å få være barnevakt for den firbeinte. En liten og rolig pelsball som vekslet mellom å ligge i fangene våre og på gulvet foran peisen. En liten pelsball som så på oss med bedende øyne når leverposteien stod på benken, og en liten pelsball som bare fyller dette lille måsahuset med sitt bittelille vesten. Så fine øyeblikk.

Uka gikk slik uker alltid gjør. Fem hverdager, og to helgedager. Helt normalt. Fine små øyeblikk hver dag, både på jobb og hjemme. Veldig sånn standard uke dette, egentlig. Jobbdagene på skolen har vært travle denne uka. Vinteren er ofte litt sånn. Januar, Februar og Mars har en tendens til å være lange for ungdommene. Noen trenger ekstra samtaler, en skulder å gråte på. Noen trenger bare å snakke, om alt og ingenting, bare fortelle om smått og stort. Noen stresser med karakterer og neste års skolesøknad, og noen er, dessverre, i ferd med å gi opp hele skolegreia. Det er mye å ta tak i, på godt og vondt. Og midt oppe i høye skuldre, og en pågående følelse av å ikke klare å være der for alle, så kan plutselig smil og latter være avkoblende og helt nødvendige. Og der har jeg kolleger som leverer hver eneste uke. Denne uka var det vaktmester`n som fikk meg til å drar på smilebåndet, da han kom med en liten gave han hadde funnet på Bjørkebadet. “Denne anda var bare helt deg!” sa han. Så nå har jeg tidenes feteste gangster-gakkgakk på pulten min! Flirer hver gang jeg ser på den. Herlige øyeblikk.

En tidlig morgenstund med en ung herremann. Tradisjonen tro, til tross for at unga begynner å bli store, starter vi bursdagene med kake og gaver rundt bordet i stua. Det er det alltid tid til, selv om alle skal på jobb. Storepoden ble 24 denne uka. Sannsynligvis den siste bursdagen han starter med kake og presang her hjemme. Og jeg bare nøt øyeblikket. En kopp kaffe, et kakestykke, bursdagslykke. Fin start på dagen, fint øyeblikk.

Minstepoden sendte meg melding og spurte om jeg kunne hente en pakke for han på posten. En pakke med et knippe bilder tatt av forsvaret. Jeg fikk lov å pakke de opp, og ble sittende en stund å se på dem. Aleine i stua, kaffekoppen i hånda, sittende å stirre på ansiktet til ungen min som plutselig ikke er en unge lenger. Så ble jeg sittende å fundere da, på når det egentlig skjedde. Når gikk han fra liten gutt med tusen spørsmål, og like mange usikkerheter, til en voksen mann med utdannelse, jobb, kjæreste, og nå uniform? Hvor ble det av tiden? Og jeg var ikke direkte trist heller, bare undrende. Kikket meg selv i speilet seinere på kvelden, studerte de grå hårene, rynkene rundt øynene. Tiden altså…svisj. Fra søndag til søndag, år etter år. Øyeblikk etter øyeblikk. Så viktig å bare nyte øyeblikkene.

Snø den ene dagen, bar og tørr asfalt den andre. Og med bar asfalt under joggeskoa mens jeg rusla til jobb her en morra, kom følelsen av tidligere vårer. Det skjer hvert år, når man finner årets første flekk med tørr asfalt uten grus. Får plutselig lyst til å hoppe paradis, eller ta rennafart og løpe så fort man kan, i “småskoa”. Lysten til å løpe fort gikk over før jeg starta å løpe da… Realiteten av voksen alder. Men bar asfalt under skoa, en dag i slutten av Januar. Fint øyeblikk.

Og slik gikk den siste uka i årets første måned. Vi har feiret 28 år som kjærester, 25 år som eiere av måsahuset, 24 år som foreldre. Jeg har bakt sunt brød, og søte boller. Jeg har spist salat og vaffel, drukket vann og rødvin. Jeg har ledd av kolleger, ledd av elever, ledd av gubben, og ledd av mellomste pode som sendte teit snap. Han treffer humoren min hver gang.

En ny uke banker på døra, men jeg har ingen planer om å lukke opp før i morgen tidlig. Søndagen skal nytes, med alt den gidder å bjuda på. Håper uken som gikk ga deg glimt av fine øyeblikk, og at uka som kommer er raus med deg. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.