Så våknet jeg opp i dag tidlig, og for en liten stund kjennes alt normalt ut. Normalt i den forstand at oppe ligger flere ungdommer og sover. Vaskemaskinen kjører ei svær klesvask, og oppvaskmaskinen er full av oppvask fra flere som spiste middag her i går. Om ei stund vil det være liv rundt frokostbordet. Og så, i løpet av noen formiddagstimer, vil huset bli stillere igjen. Minsten kom hjem på helgeperm fredag kveld, og reiser igjen i dag. Akkurat nå bare nyter jeg at det er folk i huset. To poder, en podekjæreste, en firbeint liten koseball, også gubben da.

Annonsørinnhold

Anti-age-produktene som gikk viralt

Jeg blir sakte men sikkert vant til stillheten nå som to av tre poder er ute av redet, men jammen er det godt de øyeblikkene vi er mange her hjemme. Et tomt rede kjennes fremdeles merkelig. Så at minsten er hjemme på perm, med alt det drar med seg av skittentøy, og oppvask, og kakebaking, og latter og skravling, det er herlige øyeblikk.

Og snart blir det enda stillere her i måsahuset. For minsten har fått stilling som ingeniørsoldat i luftforsvaret, og blir dermed borte i 18 måneder istedet for 12. Den er litt tung å svelge for denne mammaen. Og i starten av uka kjøpte storepoden egen leilighet, så på to måneder flytter alle tre podene ut. Trøsten er at storepoden også blir å finne bare en spasertur unna. Han har kjøpt naboleiligheten til mellomste poden. De to gutta som alltid har vært så tette under oppveksten skal nå fortsette å bo side om side, i hver sin leilighet. Akkurat det er skikkelig fint å vite. Så til tross for at jeg helt ærlig kjenner litt på den sorgen det er at de alle tre er ute av redet, så er jeg så innmari stilt av dem også. Tenk, de tre små knøttene som ruslet rundt beina mine her i det lille måsahuset i alle år, de står nå på egne bein. Alle har fått seg utdannelse, alle har fast jobb, de har spinket og spart, kjøpt seg bolig, og mestrer voksenlivet. Det er egentlig verdt mer feiring en mammatårer. Ja, jeg kjenner på stolthet. Fine smågutta mine.

Jobbuka har vært travel, men travel av den gode sorten. Så mange såre, men nære og fine samtaler med ungdommene. Noen tårer, mange smil. Jeg har fått hjelpe til med det faglige, jeg har vært vikar, og jeg har fått leke. Ja, for ungdommer leker de også! Jeg har vært på jobb klokken syv, og på vei hjem lokken fire. Lange dager, travle dager, fine dager. Og for å toppe det hele har skolegården nesten hver morgen vært lyst opp av en flammende vinterhimmel som har speilet seg i alle vinduer i alle skolebyggene. Hele skolegården har i noen minutter hver morgen vært oransje. Vakkert skue. Så vakkert at jeg har stått ute med lua på snei, og sekken på ryggen, med nesa vendt mot himmelen, bare for å nyte nuet. Gode øyeblikk.

Jeg har aldri vært særlig god på å holde liv i blomster og planter, har aldri hatt sånne grønne fingre som mamma hadde, eller alle besteforeldrene mine. Har alltid tenkt at akkurat det talentet hadde hoppet over en generasjon. Men, når jeg skulle fikse en kjapp middag her om dagen, men egg og stekte poteter, fant jeg ut at lykken har snudd. For uten å ha prøvd engang, hadde jeg klart å lage en gedigen buske av en pose poteter. Da snakker vi talent da!!! Skulle kanskje vært gartner likevel. Neida, men artig var det. For jeg hadde sagt til gubben at han ikke trengte å dra innom butikken på vei hjem, for jeg hadde alt vi trengte til middagen… Det ble pasta istedet, for å si det sånn! Men jeg gliste fælt altså, mens jeg prøvde å huske når jeg egentlig kjøpte de potetene. Artig øyeblikk. Lurer på om jeg skal plantet et ostepop-tre senere i dag. Det er ihvertfall verdt et forsøk!

Podekjæresten sin voffs! Det er så herlig å ha den firbeinte i hus igjen. Det gjør noe med oss alle, det å ha en sånn bitteliten sak tassende rundt beina våre. En som ikke gjør stort mer av seg enn å forlange å bli klødd bak øret, eller å få ligge tett inntil en av oss når vi sitter i sofaen eller foran peisen. Ja, og noen ganger lurer hun veldig på om ikke det er på sin plass at vi “mister” ei bittelitta skive med brunost ned på gulvet når vi spiser frokost. En liten skatt som koser, og som tvinger oss ut på små lufteturer i løpet av dagen, det gir alltid så fine øyeblikk.

Da en av elevene stoppet meg i korridoren og spurte om jeg ville ha kjeks. Det skulle være valentins-kaker, med hjerte av glasur på midten. Og selv om hjertet kanskje så litt mer ut som enhjørnings-bæsj, var alle skjønt enige om at kakene smakte helt fortreffelig. Noe søtt til formiddagskaffen mellom første og andre økt, på en fredag. Det var en knallstart på helgen. Elever burde egentlig bake noe hver dag i uka. Skulle vært en skoleregel.

Og bare for å følge opp tradisjonen med tydelige meldinger på brøstet minst en dag i uka, sendte jeg elevene ut i høstferien med den kuleste t-skjorta jeg eier. Samlingen t-skjorter med tydelige meldinger begynner å bli sliten, men er fremdeles like gøye å bruke. Herlige øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Sorger og gleder, hånd i hånd. Jeg har snufsa og hosta, og gått lange turer i kulda. Jeg har sitti i timevis foran peisen, og lest ut ei bok. Jeg har bakt grovt og søtt, vært helt alene, og omringet av mennesker. Hverdagsuke, full av hverdagsøyeblikk, både store og små. Nå skal frokosten klargjøres for flokken min, så skal det bakes til matpakkene for kara som skal på jobb i morgen, og jeg, jeg skal nyte at jeg har en hel uke vinterferie til å bare være! Det skal bli skikkelig deilig. Håper uka som gikk var snill med deg, og at uka som kommer fylles av øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.