Ukas små øyeblikk.

God morgen fra bobilen. Trollstigen resort  har vært plassen i natt. Flott liten plass mellom berg og daler. Straks er det frokost, og avreise til neste destinasjon (selv om vi enda ikke helt vet hvor neste destinasjon er), men først skal det blogges litt fra sengekanten. Verden utenfor er stille enda, foreløpig høres bare fuglekvitter. Morgensola titter inn gjennom vinduene, og det lukter natur. Rein natur. Det har vært så mange fine små øyeblikk denne uka, så mye å ta innover deg. Hverdagsuke og ferieuke kombinert, der har du et  konsept man burde ta patent på.

 

Ja, for det starta jo som ei hverdagsuke med tre dager på jobb, så to dager ferie, og nå helg. Bra greier, skikkelig bra.

 

Mandagen ble som ventet både fin og trist. Det er godt å sende elever ut i sommerferie, ønske dem en fin sommer, be de spise en ekstra is, og senke skuldrene. Si “på gjensyn, pass på hverandre!”, men det er ikke like stas å skulle gi slipp på de som ikke kommer tilbake til skolen til høsten. Så mandag ble fin, om enn noe tårevåt. Plaster på såret er jo at jeg vet hva denne ungdommen er duganes til. De kommer til å klare seg bra, bedre enn bra. Så tårer til tross, mandagen bød på mange fine øyeblikk.

Det er alltid slik at de siste dagene på skolen før ferien byr på fine øyeblikk. Mange av dem. Sola, elever som endelig slapper av, og personalet som kjenner lukta av rykende fersk sommerferie gjør stemningen lett og god. Derfor er det vanskelig å plukke ut bare et spesielt øyeblikk fra de siste arbeidsdagene. Det er nærmest umulig faktisk.

Det var fint da jeg ruslet inn i skolegården tidlig om  morgenen, og hele plassen badet i sol. Så tidlig at kun et fåtall ansatte hadde ankommet enda. Fint å rusle nedover korridoren og hilde på renholdspersonalet som var i gang med flytting av pulter, boning av gulv, og skrubbing av klasserommene.

Fint å låse seg inn på kontoret å finne koselig sommergave fra “frokostgjengen”, to av kollegene som alltid er tidlig ute og som rekker frokost og et par kopper kaffe sammen før resten av skolen og kontoret fylles opp. Så koselig.

 

Fint å spise frokost på kontoret for siste gang før sommeren.

Fint å spise kake sammen gjengen, også rusle hjem onsdag ettermiddag, med blomst fra sjefen, og hjertet fullt av alt som var godt ved et litt annerledes skoleår. Følelsen av å ta det første skrittet ut i sommerferien. Herlige øyeblikk, alle sammen.

Frokost på trammen, kjenne at sola varmer i ansiktet enda det fremdeles er tidlige morgentimer. Det er noe med den blandinga der altså….lukten av gresset som var nyklippet dagen før, fremdeles vått av natte-dugg. Rådyrfamilien som gresser nederst i hagen, litt skeptiske til menneskene på trammen, men likevel uredde nok til å bli værende i hagen. Bolla som jager sommerfugler på gresset. Skravlekoret fra fuglene i alle tretoppene rundt på tomta, morgentrafikken på veien, lyden av postbudet som lukker lokkene på kassene på postkassestativet over veien, lukten av nytraktet kaffe, og smaken av iskaffen jeg hadde spart fra kvelden før. Fikk ihvertfall i meg nok koffein, si… Alt dette, og vissheten om at det ikke finnes en eneste plan for dagen. Rett og slett en nydelig følelse. Et nydelig øyeblikk!

Den dagen pakken fra Zalando kom. Åkei, så går det kanskje ikke inn i boka som et slikt strålende øyeblikk. Mer morsomt egentlig. For i mitt hode, når jeg satt på nettet forrige uke, og kikket på sommer- t-skjorter som skulle klikkes hjem, så jeg at den ene modellen hadde på seg hvite jeans til den ene t-skjorta jeg synes var så fin, også tenkte jeg, i mitt noe uerfarne mote-hode, at det hadde sikkert vært skikkelig stilig på meg og…. Men jeg tok feil. Så innmari feil! For det å bestille bukser på nett er et sjansjespill for damer med forkjærlighet for ostepop, og når du i tillegg bestiller i hvitt stoff….ja, da er du egentlig bare litt dum. Spontan bestilling funka dårlig denne gangen, for buksa var jo rett og slett gjennomsiktig og avslørte hemmeligheter jeg ikke engang var klar over at jeg hadde, og akkurat i det jeg stod foran speilet, etter å ha brukt 45 minutter for å åle cellulittene inn i buksa, stoppet måsagubben i døra inn til stua, lot øynene gli over fruen, hevet et øyebryn, og sa: “Jasså…er det Michelin-mannen som er ute å lufter seg…” Trendy eller ei, det ble retur på buksa.

Torsdag kveld. Da kaffekoppen var full, og kveldsmaten med inntatt ute i hageteltet. Minsten og jeg. Det var varmt ute, likevel pakket vi føttene inn i myke pledd. Så satt vi der, selv etter at resten av flokken hadde lagt seg for kvelden, spiste knekkebrød, spilte gitar, og skravlet. Jeg lar meg, som alltid på denne tiden av året, fascinere av dagen som liksom er så lang. Av mørket som så vidt kommer innom før sola står opp igjen. Nydelige øyeblikk.

Hageland. Den dagen Javier skulle filme neste sekvens til prosjektet, og jeg skulle intervjue Line, sjefen på Hageland. I en times tid fikk jeg rusle rundt på det flotte anlegget, lære om blomster, trender og hagemøbler. Fremdeles fryktelig ukomfortabelt å snakke til kamera, men øvelse gjør mester. Sies det da…  Mens Javier filmet litt rundt i butikken etter intervjuet ble jeg servet kaffe og verdens beste vaffel inne i kafeteriaen. For en plass, og for en service. Det er spennende å være med på noe nytt, spennende å lære noe nytt. Fine øyeblikk!

 

Fredag ettermiddag banket det på døren. Der stod Eli, med favnen full av roser, og et kort som rørte meg til tårer. Har lest det fire ganger, blir like glad hver gang. Eli er ei sånn varm og god dame som man bare blir glad av å være i selskap med, og at hun ville glede meg er for min del ei stjerne i boka, rett og slett. Så tusen hjertelig takk Eli, for et av ukas aller fineste øyeblikk.

 

Og så dro vi på tur. Gubben, jeg og bobilen. Gubben stod ikke fritt til å velge ferieuker i år heller, så denne sommeren må ting tas litt på sparket. Neste gang han kan ta noen uker fri er jeg på vei tilbake på jobb, men akkurat denne uka har vi fri samtidig, og det må bare utnyttes og nytes. Hvor ferden går er litt usikkert. Vi har en plan som både kan følges og avfølges, og det passer oss bra. Uansett, ut på veien, opp i fjellene, nydelige øyeblikk, og flere skal det bli. Jeg kommer nok, som alltid når vi er på tur, til å være litt i overkant irriterende mye på instagram. Om du følger meg der er du herved advart!

 

Og nå rumler magen, og måsagubben kjenner det rykker litt i gasspedal-foten, så jeg avslutter her. Ønsker alle som titter innom en riktig fin søndag. Håper den kommer med haugevis av fine små øyeblikk. Vi blogges.

 

 

 

 

Kjære ungdom.

Kjære ungdom.

Nok et skoleår er i ferd med å avsluttes, og du står med et bein plantet i startgropa av ferien. Det andre beinet har tjuvstarta, og har tatt et langt skritt ut i sommeren allerede. Vi her på skolen har prøvd å holde igjen litt de siste ukene, dratt deg litt tilbake, messet om at orden og oppførselskarakterer enda ikke er satt, bedt deg om å roe ned, ta til deg bare bittelitt mer læring, men sol og late dager er forlokkende. Du ville ha en forsmak av sommeren. Noen har allerede tatt en diger bit av feriekaka, andre har bare prøvesmakt.

Det er vanskelig å skulle skrive noen ord til ungdommen, ord og setninger som både inkluderer og treffer alle. For selv om store deler av samfunnet har satt dere litt i bås, og mener at ungdom er ungdom, så vet vi som jobber tett på dere hver dag at dere er høyst forskjellige individer, i likhet med oss som har levd litt lenger, og som skryter uhemmet av «livserfaring» og voksenpoeng.

Hver og en av dere er unike.  Du er helt spesiell. Selv i strevet etter å følge normene, blende inn, være tilnærmet lik alle andre, skinner personligheten din igjennom, og heldig er jeg som innimellom får lære å kjenne ditt egentlige jeg!

Jeg vil at du skal vite en ting. Ingen stor hemmelighet, likevel noe de færreste er klar over. De gangene du har grått fortvilet over tverrfaglige oppgaver du ikke har forstått, har det sittet så mange andre og grått over akkurat det samme. Du var ikke alene.

De gangene du har revet deg i håret, frustrert over læreren som ikke har forstått hvor kjedelig undervisningen er, eller hvor strenge de har vært på karakterene, har mange like frustrert, om ikke enda mer enn deg. Du var ikke alene.

De tidlige morgentimene da verden liksom aldri våknet, da du lå i sengen og tenkte at i dag, i dag klarer jeg ikke å møte verden, da lå det så innmari mange andre i sine senger og tenkte akkurat det samme. Om du bare visste hvor mange det var som samtidig som deg slo av alarmen, dro dyna over hodet, og kjente seg så tom at alle tankene var som en uendelig lang og blytung gråværsdag. Du var ikke alene.

 

Du var heller ikke alene om å kjenne på kjærlighetssorgen, på sinnet over en mamma eller pappa som sviktet igjen og igjen, på misunnelsen på vennene som tilsynelatende fant noe å smile av hele tiden, på ensomheten da verden stengte ned på nytt, og atter en gang satte ungdomstiden på vent. Du så det kanskje ikke, men det gjorde jeg. Tro meg, du var ikke alene.

Du trenger ikke å være best i alt. Du trenger ikke å være best i noe. Bare jobb med å være glad i deg selv!

Jeg håper du vet at du er god. Ikke bare god nok. Du er skikkelig bra. Det er mulig du suger i matte! Det kan godt hende du strøyk i engelsk, eller sprengte et reagensglass på laben i det kjipe naturfagsforsøket. Kanskje er du så dårlig i stikkball at selv gymlæreren lo av deg, og det kan hende du har så høyt fravær at det ble IV flere fag.

Du er bra likevel! Det er ikke karakterene dine som definerer deg. Tror du virkelig at om fem år fra nå vil klassekameratene du møter igjen huske deg som hen som ikke fikk teken på brøk og likninger? Eller som den som misforstod og strøk på den tverrfaglige oppgaven? Da tar du grundig feil. Ta det fra en som har levd ei stønn.  Du vil huskes for smilet du gav den som trengte det. Du vil huskes for de varme klemmene, og oppriktigheten i stemmen da du sa «Så fint å se deg i dag!»  Du vil huskes for latteren, de freidige, morsomme kommentarene, og for å være den som sa «God Jul», «Gratulerer med dagen» og som hilste og hevet blikket da andre kom inn i rommet.

 

Det er som om verden på en måte har frarøvet deg dette året av ungdommen. Dette året da du skulle ta enda et skritt ut i den store verden, finne deg selv, være fri og sorgløs. Det er som om verden har frarøvet deg enda et normalt skoleår, hindret deg i tradisjonell undervisning, likevel hatt forventninger tid deg. Ja, for ungdom er jo så tilpasningsdyktig sies det.

Det er en viss sannhet i det. Du ER tilpasningsdyktig. Du er også sårbar, skjør, usikker og avhengig av faste rammer. Og enda, til tross for at verden kanskje ikke har klart å gi deg alt du trenger dette året, dette skoleåret, så står du enda oppreist. Du er enestående! Tenk litt på det. Klapp deg selv på skulderen. Du er her, du kom deg gjennom det. Kanskje med noen avstikkere på veien, noen overraskende fartsdumper og et par motbakker som så ut til å ikke ha en bakketopp, men du er her!!! Det er så bra! Du er så bra!

Så vil jeg du skal vite dette, du kjære, flotte ungdom. At selv om jeg ikke alltid har klart å fange opp akkurat dine behov, kanskje ikke alltid har hatt tid til den samtalen, ikke har kunnet gitt deg den klemmen du så inderlig trengte og fortjente, så skal du vite dette. Jeg har hatt deg i tankene. Når du har grått de stille tårene, og når du har latt de renne i strie strømmer. Jeg har stille frydet meg med deg når du mestret den fremføringen, eller rakk den innleveringsfristen. Jeg har krysset fingrene før matteprøven din, ledd av din ungdommelige, herlige galskap, og hele tiden har jeg heiet på deg! Ta med deg det. Selv de gangene jeg har vært kjip og urettferdig har jeg heiet på deg. Jeg er så uendelig stolt av deg.

Så len deg bakover i høyt, grønt gress, mys mot sola, senk skuldrene, vass i vannkanten, spis den isen, se ferdig den serien, smil til den du synes er aller finest, kjenn på de sommerfuglene i magen, la de tårene renne, le til ditt eget speilbilde, våg å tro at det blir bra, at DU er bra, og ta det skrittet ut i sommerferien. Det fortjener du. Takk for at jeg fikk være en del av ditt skoleår, det har vært en sann glede!

Ukas små øyeblikk.

Riktig fin søndag fra måsahuset. Kaffekoppen som har vært inntatt ute de siste søndagene har blitt stående inne i dag. Temperaturen ute på trammen sier herlig sommer, men skyene er ikke like innbydende som sola. Fint å kunne krype opp i sofakroken også, med kaffe, frokost, og en kjapp oppsummering av ukas små øyeblikk. Håper du har hatt mange av dem, gode øyeblikk som om ei stund blir fine minner.

 

Det er tre arbeidsdager igjen til sommerferien, og akkurat nå kjennes det veldig bra ut. Så fort karakterer er satt, blir jo ungdommen i overkant utålmodige, og skoledagene fylles med det vi voksne mener er hygge, og det elevene ofte mener er unødvendig tortur. I morgen skal jeg si hadet til mine gjenger, da har elevene aller siste skoledag.. Det blir både vemodig og fint, jeg gleder meg, og jeg gruer meg.

Denne uka hadde vi for første gang i historien camp med alle elevene fra Helse og Oppvekst, som en slags avslutning på skoleåret. Vi samlet i overkant av 80 elever, en drøy hånfull lærere og dro til bygdas ferieparadis for lek, selskap og overnatting. Slitsomt, men fantastisk fint. Det går liksom ikke an å bare plukke ut ett øyeblikk fra denne turen, for det ene fine øyeblikket avløste det andre, og slik gikk det, i mer enn 24 timer. Blide ungdommer, latter, lek, bading, spill, grilling, kanopadling, soling, volleyball. For et fantastisk arrangement, og en haug med minner ble skapt, både for ungdom, og antikk ungdom, også kalt lærere. Mitt favorittøyeblikk må kanskje ha vært kl 02.15 o natten. Ikke bare fordi alle elevene sov… (tulla!!!ikke egentlig…), men fordi vakreste Mjermen badet i svak soloppgang, og nattetåke. Blikkstille vann, stille telt-leir, bare undertegnede som nattevakt som spaserte nede ved vannet, i selskap av to beitende rådyr, og allsang fra fugler i hver eneste tretopp rund innsjøen. Helt fantastisk øyeblikk.

Så var det fredagen, da største poden som denne uka har jobbet med svennebrevet endelig kunne kalle seg svenn. Da satt tårene løst da! Av stolthet selvsagt, for det aller meste rein stolthet, men også av en slags lettelse. Tenk at den lille gutten min, han som aldri var lenger enn en meter unna meg, han som trengte ro og trygghet, og ei hånd å holde i hele døgnet, i lang tid, har blitt så boksen, så selvsikker, så trygg. Og nå er han tømrer. Ikke lenger lærling, men ferdig utdannet tømrer, med svennebrev, fast jobb i godt firma. Ferdig utdannet i en alder av 20, men egen bil, og sparekonto som om en stund vil gi han mulighet til å kjøpe egen bolig. Tenk at min lille gutt er en voksen mann, med planer, drømmer og et hav av muligheter, på god vei ut i voksenlivet. Det er fint det! Mer enn fint faktisk. Så ja, jeg tillater meg å være litt ekstra stolt denne uka! Gratulerer Petter`n min!

Prestekragene. Nå blir jeg veldig sånn kjerring igjen, for dette er jo ikke en stor greie, ikke et spektakulært øyeblikk. Men hvert år, omtrent på denne tida, spretter de opp, prestekragene, og plutselig er grøftekanten kledd i et hvitt og gult teppe, og det er nærmest umulig å komme seg hjem uten å ha plukket med deg en bukett. Tenk at disse enkle blomstene kan være så dekorative. Så nå har jeg plukket flere dager på rag, med arbeidsveska over skulderen, med skoa langt ut i gresset ved grøfta, og med rumpa i været har jeg stått og plukket, og hjemme står store buketter av prestekrager spredt rundt i huset. Følelsen av sommer. Fine øyeblikk.

Og når vi er inne på blomster. Jeg fikk en så nydelig bukett på fredag, av en elev som hadde sin siste skoledag da. Blomstene er nydelige, kortet enda vakrere, men det vil jeg holde for meg selv. Noen ord er, og skal forbli private. Jeg felte noen tårer, og nyter synet va en vakker blomsterbukett. Uff, de er så tunge å miste, disse ungdommene man bare har til låns for noen år.

Avspasering! Det må jo være en av tidenes beste oppfinnelse eller??? Torsdag var avspaseringsdag, og selv om dagen likevel ble brukt til litt jobbing hjemmefra, skriving av et par taler, og et legebesøk, så var det skikkelig digg å skru av alarmen da den ringte om morgenen, snu seg, og sove en time til. Spiste frokost i pysj, liggende på sofaen, og spilte musikk så vinduene stod i spenn mens jeg støvsugde første etasjen. Bon Jovi på full guffe, mjuke pysjbukser, og salte kringler er sterkt undervurdert, og anbefales herved på det sterkeste. Sleng det sammen med avspasering, og det er duket for drøssevis med gode øyeblikk. (faderullan ass, jeg skulle vært sånn livs-coach eller noe…)

Den dagen podcasten kom ut. i våres ble jeg spurt av et team fra kommunen om å bli med på en podcast som skulle handle om ungdommer, og tilhørighet. Vi snakket om temaer som rus, skole, fritidstilbud. Artig å få være med, spennende å prøve noe nytt, og resultatet  ble bedre enn jeg trodde. Det er alltid ubehagelig å høre sin egen stemme, men så skal jeg jo ikke delta i noen sankonkurranse heller, så hva betyr vel den stemmen, sånn egentlig. Fin opplevelse, gøy å få være med, og ikke minst, flott satsning av kommunen. Om du vil høre kan du gjøre det HER.

Sommergaven fra Lena. Jeg mister en god kollega til høsten, og det er skikkelig kjedelig. Nå bor hun bare et steinkast unna, så det er jo ikke slik at vi mister kontakten, men det er noe med å se det blide fleste på jobben da. På fredag hadde Lena med seg en sånn liten sommergave, og Lena kjenner meg tydeligvis godt! Se på den fantastisk fine lekebilen da, sliten og velbrukt, så masse historie i en liten sak, og jeg ELSKER den. Akkurat slike presanger som får dette samlerhjertet til å hoppe over et slag. Perfekt. Tusen takk, Lena!

Det er så mange flere øyeblikk fra uka som gikk. Små øyeblikk, fine øyeblikk. Rusle til jobben i regnet under den turkise paraplyen. Kjenne lukta av våt, varm asfalt, lukten av sommer. Spise is i varmen, drikke en kopp kaffe på trammen før jobb, se Bolla jage ekorn opp i trærne. Minsten som har fått sitt høyeste snitt i standpunktkarakterer noen sinne, så himla stolt av den poden, snakk om å havne på rett hylle med valg av skole og studie. Våkne til solskinn, legge seg til lyden av regn, ettermiddagsdupp i solstolen, og knuse mellomste poden i badminton. Fine, fine øyeblikk.

Og nå begynner søndagen. Hva den bringer vites ikke, for jeg har ingen planer utover det å hvile. I morgen skal jeg si hadet til de gode elevene mine…tenker jeg må forberede meg litt på det.

vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

God morgen. Solglimt gjennom soveromsvinduene i dag tidlig gav lovnader om enda en nydelig sommerdag. Jeg kjenner at hodet er i feriemodus, selv om kroppen ikke har kommet dit helt enda.

Straks er kaffen ferdig traktet, og en kopp står klar til å bli med meg ut på trammen. Frokost ute, barføtt på trappa, og Bolla som jager sommerfugler, og hisser på seg ei kråke eller to. Sånn har det vært nesten hver morgen denne uka. Frokost ute før jeg rusler på jobb. Skikkelig fine øyeblikk, nesten sommerferiefølelse.

I skrivende stund er det halvannen uke igjen av skoleåret. Jeg gleder meg til ferie. Gleder meg skikkelig, og kjenner at det skal bli godt etter et langt og  annerledes skoleår. Jeg gruer meg også. Nok en gang skal jeg si hadet til elever som slutter på skolen vår for godt. Heldigvis for meg vil mange av elevene dukke opp på skolen igjen til høsten, men ja, jeg kjenner at det er mange det skal bli tungt å ta farvel med, selv om de er klare for å sendes videre.

Denne uka startet vi filmingen av et nytt prosjekt for Albatross Films. En satsning fra Javier, som er hjernen bak prosjektet. Hvor det ender opp hen, og hva det vil brukes til vil tiden vise, men denne uka filmet vi altså første sekvens, til første episode, og jeg fikk intervjue en av disse fine ungdommene jeg stadig snakker om.

Marte er ei sånn jente som kommer under huden på en, og nå er hun straks ferdig med tre år på videregående. Vi har blitt godt kjent på disse årene, så det var ekstra stas å intervjue henne, tilbringe en time sammen på skolens område, snakke, le, og grine litt. Glemte jo nesten av kameraene var der. En sånn fin ettermiddag med sol, fine samtaler, også kjentes det ikke ut som jobb i det hele tatt. Vi avsluttet med en kopp kaffe og en is nede i parken da kameraene var skrudd av. Fin ettermiddag, fine øyeblikk. Lykke til med alt du skal fremover Marte, jeg er skikkelig stolt av deg!

Den dagen jeg glemte nøklene mine på kontoret, og var førstemann hjem. Så ble jeg sittende der da, ute i hageteltet på verandaen, og vente på den av podene som kom først hjem og kunne låse oss inn. Vanligvis ville jeg blitt litt smått oppgitt og irritert på meg selv, men det var egentlig ganske behagelig å bare slenge seg ned på sofaen, lene hodet mot putene og bare lukke øynene litt. Sitte der som et slakt i skyggen, og ikke ha mulighet til å starte på haugen med klær som skulle brettes på badet, eller gulvene som burde vært støvsuget. Egentlig burde jeg glemme nøklene på kontoret flere ettermiddager, for det var jammen meg et ganske fint øyeblikk.

 

Sommeravslutning med folka på kontoret. En liten samling fredag kveld, for vår lille kohort. Vi er heldige som fikk det til, et stort pluss at mange på kontoret er ferdig vaksinert. Vi trengte denne kvelden! Samles utenom jobb, grille litt, leke litt, skravle litt, danse litt, spille litt, le en hel masse! For herlighet som vi lo. Kan faktisk ikke huske sist latteren satt like løst i noen sammenheng. Særlig fint var det å ha Line med på festen, for fra høsten er hun hos oss på fulltid, og når dama med verdenes mest smittende latter er med på laget er det duket for tidenes skoleår! Største poden var sjåfør, og jeg har ikke vært like sent i seng siden julebordet med jobben i 1997. For en nydelig kveld, og for en flokk fantastisk fine mennesker. Glede!

Line med latter`n ❤

Bryllupsdagen. Du veit du har vært gift ei stønn, når ingen av oss husker bryllupsdagen, men kommer på det tre dager senere, og ingen vil innrømme at de har glemt det. Det ble ingen store romantiske gester dette året, ingen blomster eller sjokolade. Men vi fikk oss en god latter da…det er vel i grunn en bekreftelse på kjærleiken det også, at man har det godt nok til å glemme merkedagene.

En hel dag ved elvebredden. Lørdagen fartet vi til fossen igjen. I et par timer lå vi på hver vår klippe under fossen. Jeg sovna, gubben vaket i vannet, overraskende varmt vann forresten, og timene gikk grådig fort. Så tok vi på sekk og joggesko, og klatret litt i terrenget nedover elva, og ente opp ved elvebredden der vannet renner litt roligere. Satt oss ned på gresset, lot føttene dingle rett over vannskorpa, og spiste matpakkene som gubben hadde smurt. Han var nemlig litt tidligere opp lørdags morgen enn den festløven her, som hadde danset halve natta. Perfekt lørdag i mitt hode. Rennende vann, solskinn, en andefamilie som “raftet” nedover elven, også avsluttet vi med middag ute på vei hjem. Nydelig dag, nydelig øyeblikk, og noen ferske sol-fregner rikere.

OMG!!!!! Den dagen det lå brev i postkassa fra den andre siden av verden. Først kobla jeg liksom ikke helt brevet sammen med skribenten, men da jeg snudde konvolutten og så avsenderadressen kortslutta hodet, og min indre 14 åring trengte seg på, og plutselig stod jeg der med brevet i ei hånd, den andre hånda på sykkelstyret, og dansa fetere enn Kevin Bacon gjorde i Footloose.  Stefan Dennis, helten over alle helter fra tenårene, kjekkasen fra favorittsåpeoperaen Neighbours, og han som jeg egentlig hadde planlagt skulle være far til alt mitt avkom, hadde ikke bare skrevet et to siders langt brev, han hadde tilogmed tatt seg bryet med å skrive det på norsk. Noe gebrokkent, og tydelig oversatt fra Google, men likevel…jeg ble sjarmert. I senk! Sklir jo nesten av stolen her jeg sitter når jeg tenker på det! Har kjøpt ei ny ramme, en sånn dobbel en, for å kunne ramme inn hele brevet. Skal henge det ves siden av det andre brevet han skrev i fjor. “Fangirling” her, seriøst lissom, men sabla kult øyeblikk altså!!!!

Unnskyld meg mens jeg bare dør litt på meg en smule…

Og slik var hverdagsuka. Mange fine små øyeblikk fordelt på soldager, fire regndråper, førstehjelpskurs, et par is, en pizza fra pizzabakeren, tur i skogen, middagshvil i en stol på gresset,  nyvaska tøy på snora, nysgjerrig sau som helst ville inn i bilen, pusekatt som nektet å forlate senga vår ei hel natt, lunsj på pauserommet med storfint besøk av fantastisk gode, fine Eli, og en kopp kaffe bakerst i butikken til Mona mens jeg ventet på en pode som var på shopping på egenhånd.

 

Nå venter den nest siste uka før skoleferie, og timeplanen er travel og tettpakket. Litt i meste laget for en som funker aller best med mye egentid, men det gir jo også rom for mange fine øyeblikk da. Jeg er spent på hva som venter. Håper søndagen din blir fin, og at uka som kommer byr på fine øyeblikk. Vi blogges.

 

 

Ukas små øyeblikk.

Sol og sommer. For ei uke. Fregner på nesa, rød på skuldrene. Hele Bjørkelangen lukter varm asfalt, nyklippet gress og solkrem. Herlig!

 

God morgen fra måsahuset. Søndag igjen, og atter en gang tid for en slags oppsummering av ukas øyeblikk. De har vært mange, herlig mange. Små, fine øyeblikk, noen over raskere enn dietten min… Jeg sitter ute på trammen med frokost og kaffekoppen.

Jeg har tatt morgenkaffen ute på trammen nesten hver morgen. Herlige øyeblikk hver eneste gang. Bolla er tydeligvis en sommerkatt, for lykkeligere pelsdott enn det hun er om dagen har vel verden knapt sett tidligere. Så hver morgen mens jeg drikker kaffen min på trammen, spretter hun rundt i hagen på jakt etter alt som flyr lavt gjennom lufta. Blader, sommerfugler, tuster av vissen løvetann, og gresshopper. Sistnevnte smaker tydeligvis som grilla kylling, for det knaser godt i tenna, og katta maler som en turbomotor hver gang en ny står på menyen. Fin start på dagen i hvert fall, for både pus og meg. Fine øyeblikk.

Sommermiddager. Når jeg har gått rundt og vært sånn passe varm i skrotten og toppen en hel dag, frister det ikke særlig å kokkelere en tre-retters for flokken etter endt arbeidsdag. Særlig ikke når sommervarmen ligger over måsan. Men de lette, gode sommermiddagene, de er fine. Ferdig salat i kjøleskapet, noen kyllingfileter eller grillspyd på grillen, og ta-daaaa…fiks ferdig sommermiddag. Spise ute, sove middag ute, gode øyeblikk.

Så var det meg og disse koppene da. Trenger jeg fler? Nei! Men de er jo så kule. T-skjorter og kopper med artige tekster like tiltrekkende for meg som en ruke kumøkk er for en døgnvill flue. Og Mona har fått inn nye kopper. Gikk på en smell igjen jeg da, men jeg digger det. Også er denne koppen gul, og matcher det gule sommerteppet fra det glade 70 tallet. Tror nesten egentlig det var en dypere mening med at denne koppen skulle bli med meg hjem. Sånn er det, og den historien holder jeg meg til! Ny kopp = fint øyeblikk.

Og når vi er inne på kjøpeglede, eller det å gå på en smell da… jeg «trengte» visst nye lysestaker også.  Litt nytt på sofabordet, slik at noe av det gamle kan flytte ut i utestua. Det heter bærekraft faktisk, og siden jeg er sjukt opptatt av miljøvern og sånn, så rettferdiggjør det enda en sånn spontan handel. Faktisk. Nemlig. Dæven, jeg burde jo vært en sånn politisk forhandlingsekspert, så god jeg er på å overbevise meg selv.

Den morgenen på vei til jobb da en ung herremann men sprett ny sykkel inviterte meg til å sykle om kapp. Det ble et eget blogginnlegg m den hendelsen, for selv om det kun varte bare et par minutter, fordelt over ca 300 meter gangvei, var det veldig, veldig hyggelig.

 

Kveldene i utestua…som egentlig bare er et litt fancy partytelt. Det er så godt og svalt å ligge der på sofaen, høre fuglene kvitre (noen ganger kakle som en gjeng høner på første vinkveld etter corona vaksina) Varme dager, jobb…det tar jo på litt, og skrotten er slækk om ettermiddagen. Så de kveldene vi ligger på hver vår langside av sofaen ute, og bare kobler helt ut, det er gode øyeblikk det.

Kvelden hos Lena. Slike fine lyse sommerkvelder med et par herlige damer, ost og kjeks på asjetten, vin i glasset, og litt ør i topplokket. Smil, latter og gode samtaler.  Tenk så lite som skal til for å finne seg litt ro i sjelen og energi i kroppen. Godt selskap på en terrasse et sted i bygda, en varm sommerkveld. Påfyll heter det. Mentalt påfyll.

Gaver med mening. Jeg trodde jeg hadde to diller. Kule kopper og t-skjorter med gøyale tekster. Men så kom jeg på at armbånd også er en greie for meg. Særlig i sommersesongen, for t-skjorte vær gir bare armer, og da er det så gøy at disse gavene synes. De gjør meg glad, disse armbåndene. Et fra en raus bloggleser, et fra en elev, og et fra podene, en gammel gave.  Gull er pent og skinner flott, men gaver med mening skinner jammen godt de også.

Grønne sko. Jeg har ei sånn fin skjorte fra butikken til Mona. Egentlig en litt sånn søt blondeskjorte. Men jeg føler meg sjelden søt, er liksom ikke helt komfortabel med det, så da rocka jeg opp skjorta med grønne sko. Skrev en litt ironisk snapchat om matchende antrekk en morgen før jobb, og det hadde tydeligvis flere på kontoret sett, for en etter en dukket kolleger opp den morran med sko som matchet skjorta. Og slikt blir det litt latter ut av. Et kontorlandskap fullt av trendsettende moteløver der altså. Gøyalt øyeblikk. Kjekt med folk som ikke tar seg selv så høytidelig!

Lukten av syrin og liljekonvall. Jeg tror aldri syrinbuskene her på måsan har blomstret så mye som i år. I fjor glimret de hvite og lilla blomstene med sitt fravær, men i år henge ralle buskene tunge av blomster, og de lukter aldeles nyyydelig. Uansett hvor jeg sitter rundt omkring på tomta bærer vinden med seg en eim av blomsterlukt. Bak huset står en hel eng med liljekonvall og strekker seg mot sola, og i hvert hjørne av tomta sår en blomstrende syring. Lukten av sommer. Magisk!!!

Pakke sekken, smøre faktor på kroppen, kjøre ut av bygda, og rigge seg til ved en gjemt liten perle etter å ha klatret ned klippene langs fossen- Åååååh, for en sommerlykke. Bare måsagubben og jeg. Ligge på klippene som er varme av solskinn, helt nede ved elvebredden, så nære vannet at tærne dypper i vannskorpa mens man soler seg. Bruset fra fossen, sømme litt i strømmen, og tørke ved siden av hverandre i sola. Sovnet jammen litt der vi lå, og spiste middag ute på veien hjem. En aldeles nydelig lørdag. Så herlige øyeblikk.

Og slik var hverdagsuken. Fylt av sol, sommer og fine mennesker. Jeg har hatt et hjertelig gjensyn med en tidligere elev, og det er så godt å se hvor flotte unge mennesker de blir. Jeg har tråkket i barbeint i nyklippet gress, spist meg mett på søte jordbær, plukket store buketter med markblomster, sovet med soveromsvinduet vidåpent, og blitt vekket av fuglesang i det sola står opp. Jeg har sovnet i sola og fått solskille mellom bilringene. På avstand, og med armene i været slik at magen strekkes ut, kan det skillet forveksles med sixpack..om man myser, eller har behov for førerhund og hvit stokk…Hverdagsmagi fordelt på mange små øyeblikk.

Jeg håper uken som gikk gav deg noen fine øyeblikk til minneboka i hjertet, og at søndagen blir god. Det fortjener du. Vi blogges.

Skal vi sykle om kapp?

Jeg registrerte han så vidt der borte på parkeringsplassen. Syklende i ring. Da jeg kom nærmere så jeg at han syklet langs de opptegnede hvite strekene, som om han prøvde å balansere dekkene på de oppmerkete parkeringsplassene.

Jeg syklet rundt parkeringsplassen, langs grusveien. Bare snaut 300 meter igjen til skolen.  I hodet hoppet tankene fra elevsamtale i første økt, til tverrfaglig prosjekt, til møtet i midttimen, og om det var nok karbonader igjen i fryseren dersom alle poder og podekjæreste skulle spise middag hjemme i dag. Med andre ord, tankene var ikke på gutten på parkeringsplassen.

Ikke før en ivrig barnestemme avbrøt tankerekka.

 

«Hei, kul sykkel! Har du ny?»

Stemmen var plutselig rett bak meg, så jeg bremset ned litt.

«Nesten.» svarte jeg. «Den var ny i fjor:»

Gutten smilte bredt under hjelmen som satt godt nedover panna.

«Ikke sant at det er kult med nye sykler?!»

Toneleiet hans avslører ikke helt om han nettopp kom med en konstatering, eller om han stilte meg et spørsmål, men en ting er helt klart. Han har fått ny sykkel, og vil mer enn gjerne at jeg skal bemerke akkurat det.

«Har du fått helt ny sykkel, eller?», spør jeg, og vet selvsagt svaret.

«Ja! I overigår. Den har 21 gir!»

«Stilig!», sier jeg. “Gratulerer med ny sykkel da!»

Gutten smiler om mulig enda bredere, der vi sykler to i bredden, litt sakte, langs grusveien i slak oppoverbakke.

 

«Hvor mange gir har din?», spør han.

«Ingen.», svarer jeg.

«Ingen?????»

Det er helt klart at sykler uten gir er nærmest forhistorisk….uhørt, ukjent objekt.

«Hvorfor har den ikke gir?»

En liten nestetipp med et dryss av fregner myser opp mot meg under sykkelhjelmen.

«Fordi jeg har så sterke bein at jeg ikke trenger det:», sier jeg, og smiler litt for meg selv.

Gutten er stille bare et par sekunder, akkurat lenge nok til å vurdere om jeg snakker sant eller om jeg tuller.

«Vil du sykle om kapp?» spør han, og reiser seg så han står på sykkelen, klar til å tråkke brennkvikt dersom jeg sier ja.

Det er omtrent 150 meter igjen til skolen.

«Kan vi vel.», svarer jeg, og gutten virker ikke overrasket engang. Som om de voksne i hans liv har for vane å si ja til spontan lek. Fin barndom.

 

Han bråbremser, så jeg stopper opp jeg også. Han slår ned støtta på sykkelen, skritter foran oss, og sleper høyre fot etter seg slik at han lager en startstrek i grusen. Jammen ikke rart unger sliter ut sko på en halv sommer, tenker jeg, og minnes at podene mine gjorde akkurat det samme for ikke veldig mange år siden.

Så peker han på den nyeste tomannsboligen ca 60 meter lenger fremme, og sier:

«Det store hvite huset med svart tak, det rett før krysset der borte, der er målstreken! OK? Førstemann dit vinner! Greit?»

«Greit», svare jeg.

Gutten slår opp støtta, har et bein på pedalen, og et på bakken.

«Klar….ferdig….Forresten. Vil du tyvstarte, siden du ikke har gir?»

En liten gentleman der altså. Enten er han bare høflig, eller så undervurderer han min evne på den gule doningen. Jeg holder en knapp på det første.

«Neida. Vi starter på likt.» svarer jeg, og gutten nikker fornøyd.

 

«Klaaaar…..Feeeeerdiiiig… .. ….GÅ!!!!»

 

Også tråkker vi avgårde så det svir i beina. To ukjente, en ung og en…vel, ikke fullt så ung, syklende om kapp på gangveien midt på et byggefelt, tidlig en morgen, helt i starten av Juni. Vi suser forbi løvetenner som strekker seg mot morgensola fra grøftekanten og epletrær i full blomst, under blå himmel med bomulls-skyer.

 

Det blir tidlig klart at gutten med 21 gir har syklet om kapp mer enn denne gamle skrotten, og hadde det ikke vært for at mine sykkelhjul var betraktelig større hadde jeg havnet langt bak. Han når målstreken først, noen meter før meg. Han bråbremser på streken, det samme gjør jeg.

 

«Du vant!» smiler jeg.

«Ja!» svarer han. «Men du fikk lengst bremsespor! Så da vant vi på en måte litt begge to.»

Leken, høflig OG sympatisk.

Jeg ser meg bakover og nikker fornøyd. Jeg har faktisk laget skikkelig lange bremsespor. Dype er de også. Min indre 7 åring smiler tilfreds. Tenk hvor viktige sykkel-bremsespor en gang i tiden var. Mye viktigere enn møter i midttimen og tverrfaglige prosjekter, og antall karbonader i fryseren.

 

Så sykler vi side om side de siste få meterne før jeg er fremme på jobb, og skal parkere på sykkelparkeringen.

«Ha en fin dag, da!» roper jeg, og vinker, og hører en barnestemme gjennom luften i det han forsvinner videre bortover veien:

«Du er skikkelig god til å sykle til å være så gammel!»

Må være det beste komplimentert jeg har fått på lenge. Ikke på grunn av ordene i seg selv, men på grunn av oppriktigheten i stemmen.

Tenk om hver dag startet sånn. Et lite møte med en ukjent, sykle om kapp, ønske en liten fremmed en god dag…

Følelsen av sommer, og glede. Sommerglede. Ganske fint egentlig.