Ukas små øyeblikk.

God morgen. Solglimt gjennom soveromsvinduene i dag tidlig gav lovnader om enda en nydelig sommerdag. Jeg kjenner at hodet er i feriemodus, selv om kroppen ikke har kommet dit helt enda.

Straks er kaffen ferdig traktet, og en kopp står klar til å bli med meg ut på trammen. Frokost ute, barføtt på trappa, og Bolla som jager sommerfugler, og hisser på seg ei kråke eller to. Sånn har det vært nesten hver morgen denne uka. Frokost ute før jeg rusler på jobb. Skikkelig fine øyeblikk, nesten sommerferiefølelse.

I skrivende stund er det halvannen uke igjen av skoleåret. Jeg gleder meg til ferie. Gleder meg skikkelig, og kjenner at det skal bli godt etter et langt og  annerledes skoleår. Jeg gruer meg også. Nok en gang skal jeg si hadet til elever som slutter på skolen vår for godt. Heldigvis for meg vil mange av elevene dukke opp på skolen igjen til høsten, men ja, jeg kjenner at det er mange det skal bli tungt å ta farvel med, selv om de er klare for å sendes videre.

Denne uka startet vi filmingen av et nytt prosjekt for Albatross Films. En satsning fra Javier, som er hjernen bak prosjektet. Hvor det ender opp hen, og hva det vil brukes til vil tiden vise, men denne uka filmet vi altså første sekvens, til første episode, og jeg fikk intervjue en av disse fine ungdommene jeg stadig snakker om.

Marte er ei sånn jente som kommer under huden på en, og nå er hun straks ferdig med tre år på videregående. Vi har blitt godt kjent på disse årene, så det var ekstra stas å intervjue henne, tilbringe en time sammen på skolens område, snakke, le, og grine litt. Glemte jo nesten av kameraene var der. En sånn fin ettermiddag med sol, fine samtaler, også kjentes det ikke ut som jobb i det hele tatt. Vi avsluttet med en kopp kaffe og en is nede i parken da kameraene var skrudd av. Fin ettermiddag, fine øyeblikk. Lykke til med alt du skal fremover Marte, jeg er skikkelig stolt av deg!

Den dagen jeg glemte nøklene mine på kontoret, og var førstemann hjem. Så ble jeg sittende der da, ute i hageteltet på verandaen, og vente på den av podene som kom først hjem og kunne låse oss inn. Vanligvis ville jeg blitt litt smått oppgitt og irritert på meg selv, men det var egentlig ganske behagelig å bare slenge seg ned på sofaen, lene hodet mot putene og bare lukke øynene litt. Sitte der som et slakt i skyggen, og ikke ha mulighet til å starte på haugen med klær som skulle brettes på badet, eller gulvene som burde vært støvsuget. Egentlig burde jeg glemme nøklene på kontoret flere ettermiddager, for det var jammen meg et ganske fint øyeblikk.

 

Sommeravslutning med folka på kontoret. En liten samling fredag kveld, for vår lille kohort. Vi er heldige som fikk det til, et stort pluss at mange på kontoret er ferdig vaksinert. Vi trengte denne kvelden! Samles utenom jobb, grille litt, leke litt, skravle litt, danse litt, spille litt, le en hel masse! For herlighet som vi lo. Kan faktisk ikke huske sist latteren satt like løst i noen sammenheng. Særlig fint var det å ha Line med på festen, for fra høsten er hun hos oss på fulltid, og når dama med verdenes mest smittende latter er med på laget er det duket for tidenes skoleår! Største poden var sjåfør, og jeg har ikke vært like sent i seng siden julebordet med jobben i 1997. For en nydelig kveld, og for en flokk fantastisk fine mennesker. Glede!

Line med latter`n ❤

Bryllupsdagen. Du veit du har vært gift ei stønn, når ingen av oss husker bryllupsdagen, men kommer på det tre dager senere, og ingen vil innrømme at de har glemt det. Det ble ingen store romantiske gester dette året, ingen blomster eller sjokolade. Men vi fikk oss en god latter da…det er vel i grunn en bekreftelse på kjærleiken det også, at man har det godt nok til å glemme merkedagene.

En hel dag ved elvebredden. Lørdagen fartet vi til fossen igjen. I et par timer lå vi på hver vår klippe under fossen. Jeg sovna, gubben vaket i vannet, overraskende varmt vann forresten, og timene gikk grådig fort. Så tok vi på sekk og joggesko, og klatret litt i terrenget nedover elva, og ente opp ved elvebredden der vannet renner litt roligere. Satt oss ned på gresset, lot føttene dingle rett over vannskorpa, og spiste matpakkene som gubben hadde smurt. Han var nemlig litt tidligere opp lørdags morgen enn den festløven her, som hadde danset halve natta. Perfekt lørdag i mitt hode. Rennende vann, solskinn, en andefamilie som “raftet” nedover elven, også avsluttet vi med middag ute på vei hjem. Nydelig dag, nydelig øyeblikk, og noen ferske sol-fregner rikere.

OMG!!!!! Den dagen det lå brev i postkassa fra den andre siden av verden. Først kobla jeg liksom ikke helt brevet sammen med skribenten, men da jeg snudde konvolutten og så avsenderadressen kortslutta hodet, og min indre 14 åring trengte seg på, og plutselig stod jeg der med brevet i ei hånd, den andre hånda på sykkelstyret, og dansa fetere enn Kevin Bacon gjorde i Footloose.  Stefan Dennis, helten over alle helter fra tenårene, kjekkasen fra favorittsåpeoperaen Neighbours, og han som jeg egentlig hadde planlagt skulle være far til alt mitt avkom, hadde ikke bare skrevet et to siders langt brev, han hadde tilogmed tatt seg bryet med å skrive det på norsk. Noe gebrokkent, og tydelig oversatt fra Google, men likevel…jeg ble sjarmert. I senk! Sklir jo nesten av stolen her jeg sitter når jeg tenker på det! Har kjøpt ei ny ramme, en sånn dobbel en, for å kunne ramme inn hele brevet. Skal henge det ves siden av det andre brevet han skrev i fjor. “Fangirling” her, seriøst lissom, men sabla kult øyeblikk altså!!!!

Unnskyld meg mens jeg bare dør litt på meg en smule…

Og slik var hverdagsuka. Mange fine små øyeblikk fordelt på soldager, fire regndråper, førstehjelpskurs, et par is, en pizza fra pizzabakeren, tur i skogen, middagshvil i en stol på gresset,  nyvaska tøy på snora, nysgjerrig sau som helst ville inn i bilen, pusekatt som nektet å forlate senga vår ei hel natt, lunsj på pauserommet med storfint besøk av fantastisk gode, fine Eli, og en kopp kaffe bakerst i butikken til Mona mens jeg ventet på en pode som var på shopping på egenhånd.

 

Nå venter den nest siste uka før skoleferie, og timeplanen er travel og tettpakket. Litt i meste laget for en som funker aller best med mye egentid, men det gir jo også rom for mange fine øyeblikk da. Jeg er spent på hva som venter. Håper søndagen din blir fin, og at uka som kommer byr på fine øyeblikk. Vi blogges.

 

 

Ukas små øyeblikk.

Sol og sommer. For ei uke. Fregner på nesa, rød på skuldrene. Hele Bjørkelangen lukter varm asfalt, nyklippet gress og solkrem. Herlig!

 

God morgen fra måsahuset. Søndag igjen, og atter en gang tid for en slags oppsummering av ukas øyeblikk. De har vært mange, herlig mange. Små, fine øyeblikk, noen over raskere enn dietten min… Jeg sitter ute på trammen med frokost og kaffekoppen.

Jeg har tatt morgenkaffen ute på trammen nesten hver morgen. Herlige øyeblikk hver eneste gang. Bolla er tydeligvis en sommerkatt, for lykkeligere pelsdott enn det hun er om dagen har vel verden knapt sett tidligere. Så hver morgen mens jeg drikker kaffen min på trammen, spretter hun rundt i hagen på jakt etter alt som flyr lavt gjennom lufta. Blader, sommerfugler, tuster av vissen løvetann, og gresshopper. Sistnevnte smaker tydeligvis som grilla kylling, for det knaser godt i tenna, og katta maler som en turbomotor hver gang en ny står på menyen. Fin start på dagen i hvert fall, for både pus og meg. Fine øyeblikk.

Sommermiddager. Når jeg har gått rundt og vært sånn passe varm i skrotten og toppen en hel dag, frister det ikke særlig å kokkelere en tre-retters for flokken etter endt arbeidsdag. Særlig ikke når sommervarmen ligger over måsan. Men de lette, gode sommermiddagene, de er fine. Ferdig salat i kjøleskapet, noen kyllingfileter eller grillspyd på grillen, og ta-daaaa…fiks ferdig sommermiddag. Spise ute, sove middag ute, gode øyeblikk.

Så var det meg og disse koppene da. Trenger jeg fler? Nei! Men de er jo så kule. T-skjorter og kopper med artige tekster like tiltrekkende for meg som en ruke kumøkk er for en døgnvill flue. Og Mona har fått inn nye kopper. Gikk på en smell igjen jeg da, men jeg digger det. Også er denne koppen gul, og matcher det gule sommerteppet fra det glade 70 tallet. Tror nesten egentlig det var en dypere mening med at denne koppen skulle bli med meg hjem. Sånn er det, og den historien holder jeg meg til! Ny kopp = fint øyeblikk.

Og når vi er inne på kjøpeglede, eller det å gå på en smell da… jeg «trengte» visst nye lysestaker også.  Litt nytt på sofabordet, slik at noe av det gamle kan flytte ut i utestua. Det heter bærekraft faktisk, og siden jeg er sjukt opptatt av miljøvern og sånn, så rettferdiggjør det enda en sånn spontan handel. Faktisk. Nemlig. Dæven, jeg burde jo vært en sånn politisk forhandlingsekspert, så god jeg er på å overbevise meg selv.

Den morgenen på vei til jobb da en ung herremann men sprett ny sykkel inviterte meg til å sykle om kapp. Det ble et eget blogginnlegg m den hendelsen, for selv om det kun varte bare et par minutter, fordelt over ca 300 meter gangvei, var det veldig, veldig hyggelig.

 

Kveldene i utestua…som egentlig bare er et litt fancy partytelt. Det er så godt og svalt å ligge der på sofaen, høre fuglene kvitre (noen ganger kakle som en gjeng høner på første vinkveld etter corona vaksina) Varme dager, jobb…det tar jo på litt, og skrotten er slækk om ettermiddagen. Så de kveldene vi ligger på hver vår langside av sofaen ute, og bare kobler helt ut, det er gode øyeblikk det.

Kvelden hos Lena. Slike fine lyse sommerkvelder med et par herlige damer, ost og kjeks på asjetten, vin i glasset, og litt ør i topplokket. Smil, latter og gode samtaler.  Tenk så lite som skal til for å finne seg litt ro i sjelen og energi i kroppen. Godt selskap på en terrasse et sted i bygda, en varm sommerkveld. Påfyll heter det. Mentalt påfyll.

Gaver med mening. Jeg trodde jeg hadde to diller. Kule kopper og t-skjorter med gøyale tekster. Men så kom jeg på at armbånd også er en greie for meg. Særlig i sommersesongen, for t-skjorte vær gir bare armer, og da er det så gøy at disse gavene synes. De gjør meg glad, disse armbåndene. Et fra en raus bloggleser, et fra en elev, og et fra podene, en gammel gave.  Gull er pent og skinner flott, men gaver med mening skinner jammen godt de også.

Grønne sko. Jeg har ei sånn fin skjorte fra butikken til Mona. Egentlig en litt sånn søt blondeskjorte. Men jeg føler meg sjelden søt, er liksom ikke helt komfortabel med det, så da rocka jeg opp skjorta med grønne sko. Skrev en litt ironisk snapchat om matchende antrekk en morgen før jobb, og det hadde tydeligvis flere på kontoret sett, for en etter en dukket kolleger opp den morran med sko som matchet skjorta. Og slikt blir det litt latter ut av. Et kontorlandskap fullt av trendsettende moteløver der altså. Gøyalt øyeblikk. Kjekt med folk som ikke tar seg selv så høytidelig!

Lukten av syrin og liljekonvall. Jeg tror aldri syrinbuskene her på måsan har blomstret så mye som i år. I fjor glimret de hvite og lilla blomstene med sitt fravær, men i år henge ralle buskene tunge av blomster, og de lukter aldeles nyyydelig. Uansett hvor jeg sitter rundt omkring på tomta bærer vinden med seg en eim av blomsterlukt. Bak huset står en hel eng med liljekonvall og strekker seg mot sola, og i hvert hjørne av tomta sår en blomstrende syring. Lukten av sommer. Magisk!!!

Pakke sekken, smøre faktor på kroppen, kjøre ut av bygda, og rigge seg til ved en gjemt liten perle etter å ha klatret ned klippene langs fossen- Åååååh, for en sommerlykke. Bare måsagubben og jeg. Ligge på klippene som er varme av solskinn, helt nede ved elvebredden, så nære vannet at tærne dypper i vannskorpa mens man soler seg. Bruset fra fossen, sømme litt i strømmen, og tørke ved siden av hverandre i sola. Sovnet jammen litt der vi lå, og spiste middag ute på veien hjem. En aldeles nydelig lørdag. Så herlige øyeblikk.

Og slik var hverdagsuken. Fylt av sol, sommer og fine mennesker. Jeg har hatt et hjertelig gjensyn med en tidligere elev, og det er så godt å se hvor flotte unge mennesker de blir. Jeg har tråkket i barbeint i nyklippet gress, spist meg mett på søte jordbær, plukket store buketter med markblomster, sovet med soveromsvinduet vidåpent, og blitt vekket av fuglesang i det sola står opp. Jeg har sovnet i sola og fått solskille mellom bilringene. På avstand, og med armene i været slik at magen strekkes ut, kan det skillet forveksles med sixpack..om man myser, eller har behov for førerhund og hvit stokk…Hverdagsmagi fordelt på mange små øyeblikk.

Jeg håper uken som gikk gav deg noen fine øyeblikk til minneboka i hjertet, og at søndagen blir god. Det fortjener du. Vi blogges.

Skal vi sykle om kapp?

Jeg registrerte han så vidt der borte på parkeringsplassen. Syklende i ring. Da jeg kom nærmere så jeg at han syklet langs de opptegnede hvite strekene, som om han prøvde å balansere dekkene på de oppmerkete parkeringsplassene.

Jeg syklet rundt parkeringsplassen, langs grusveien. Bare snaut 300 meter igjen til skolen.  I hodet hoppet tankene fra elevsamtale i første økt, til tverrfaglig prosjekt, til møtet i midttimen, og om det var nok karbonader igjen i fryseren dersom alle poder og podekjæreste skulle spise middag hjemme i dag. Med andre ord, tankene var ikke på gutten på parkeringsplassen.

Ikke før en ivrig barnestemme avbrøt tankerekka.

 

«Hei, kul sykkel! Har du ny?»

Stemmen var plutselig rett bak meg, så jeg bremset ned litt.

«Nesten.» svarte jeg. «Den var ny i fjor:»

Gutten smilte bredt under hjelmen som satt godt nedover panna.

«Ikke sant at det er kult med nye sykler?!»

Toneleiet hans avslører ikke helt om han nettopp kom med en konstatering, eller om han stilte meg et spørsmål, men en ting er helt klart. Han har fått ny sykkel, og vil mer enn gjerne at jeg skal bemerke akkurat det.

«Har du fått helt ny sykkel, eller?», spør jeg, og vet selvsagt svaret.

«Ja! I overigår. Den har 21 gir!»

«Stilig!», sier jeg. “Gratulerer med ny sykkel da!»

Gutten smiler om mulig enda bredere, der vi sykler to i bredden, litt sakte, langs grusveien i slak oppoverbakke.

 

«Hvor mange gir har din?», spør han.

«Ingen.», svarer jeg.

«Ingen?????»

Det er helt klart at sykler uten gir er nærmest forhistorisk….uhørt, ukjent objekt.

«Hvorfor har den ikke gir?»

En liten nestetipp med et dryss av fregner myser opp mot meg under sykkelhjelmen.

«Fordi jeg har så sterke bein at jeg ikke trenger det:», sier jeg, og smiler litt for meg selv.

Gutten er stille bare et par sekunder, akkurat lenge nok til å vurdere om jeg snakker sant eller om jeg tuller.

«Vil du sykle om kapp?» spør han, og reiser seg så han står på sykkelen, klar til å tråkke brennkvikt dersom jeg sier ja.

Det er omtrent 150 meter igjen til skolen.

«Kan vi vel.», svarer jeg, og gutten virker ikke overrasket engang. Som om de voksne i hans liv har for vane å si ja til spontan lek. Fin barndom.

 

Han bråbremser, så jeg stopper opp jeg også. Han slår ned støtta på sykkelen, skritter foran oss, og sleper høyre fot etter seg slik at han lager en startstrek i grusen. Jammen ikke rart unger sliter ut sko på en halv sommer, tenker jeg, og minnes at podene mine gjorde akkurat det samme for ikke veldig mange år siden.

Så peker han på den nyeste tomannsboligen ca 60 meter lenger fremme, og sier:

«Det store hvite huset med svart tak, det rett før krysset der borte, der er målstreken! OK? Førstemann dit vinner! Greit?»

«Greit», svare jeg.

Gutten slår opp støtta, har et bein på pedalen, og et på bakken.

«Klar….ferdig….Forresten. Vil du tyvstarte, siden du ikke har gir?»

En liten gentleman der altså. Enten er han bare høflig, eller så undervurderer han min evne på den gule doningen. Jeg holder en knapp på det første.

«Neida. Vi starter på likt.» svarer jeg, og gutten nikker fornøyd.

 

«Klaaaar…..Feeeeerdiiiig… .. ….GÅ!!!!»

 

Også tråkker vi avgårde så det svir i beina. To ukjente, en ung og en…vel, ikke fullt så ung, syklende om kapp på gangveien midt på et byggefelt, tidlig en morgen, helt i starten av Juni. Vi suser forbi løvetenner som strekker seg mot morgensola fra grøftekanten og epletrær i full blomst, under blå himmel med bomulls-skyer.

 

Det blir tidlig klart at gutten med 21 gir har syklet om kapp mer enn denne gamle skrotten, og hadde det ikke vært for at mine sykkelhjul var betraktelig større hadde jeg havnet langt bak. Han når målstreken først, noen meter før meg. Han bråbremser på streken, det samme gjør jeg.

 

«Du vant!» smiler jeg.

«Ja!» svarer han. «Men du fikk lengst bremsespor! Så da vant vi på en måte litt begge to.»

Leken, høflig OG sympatisk.

Jeg ser meg bakover og nikker fornøyd. Jeg har faktisk laget skikkelig lange bremsespor. Dype er de også. Min indre 7 åring smiler tilfreds. Tenk hvor viktige sykkel-bremsespor en gang i tiden var. Mye viktigere enn møter i midttimen og tverrfaglige prosjekter, og antall karbonader i fryseren.

 

Så sykler vi side om side de siste få meterne før jeg er fremme på jobb, og skal parkere på sykkelparkeringen.

«Ha en fin dag, da!» roper jeg, og vinker, og hører en barnestemme gjennom luften i det han forsvinner videre bortover veien:

«Du er skikkelig god til å sykle til å være så gammel!»

Må være det beste komplimentert jeg har fått på lenge. Ikke på grunn av ordene i seg selv, men på grunn av oppriktigheten i stemmen.

Tenk om hver dag startet sånn. Et lite møte med en ukjent, sykle om kapp, ønske en liten fremmed en god dag…

Følelsen av sommer, og glede. Sommerglede. Ganske fint egentlig.