Jeg registrerte han så vidt der borte på parkeringsplassen. Syklende i ring. Da jeg kom nærmere så jeg at han syklet langs de opptegnede hvite strekene, som om han prøvde å balansere dekkene på de oppmerkete parkeringsplassene.

Jeg syklet rundt parkeringsplassen, langs grusveien. Bare snaut 300 meter igjen til skolen.  I hodet hoppet tankene fra elevsamtale i første økt, til tverrfaglig prosjekt, til møtet i midttimen, og om det var nok karbonader igjen i fryseren dersom alle poder og podekjæreste skulle spise middag hjemme i dag. Med andre ord, tankene var ikke på gutten på parkeringsplassen.

Ikke før en ivrig barnestemme avbrøt tankerekka.

 

«Hei, kul sykkel! Har du ny?»

Stemmen var plutselig rett bak meg, så jeg bremset ned litt.

«Nesten.» svarte jeg. «Den var ny i fjor:»

Gutten smilte bredt under hjelmen som satt godt nedover panna.

«Ikke sant at det er kult med nye sykler?!»

Toneleiet hans avslører ikke helt om han nettopp kom med en konstatering, eller om han stilte meg et spørsmål, men en ting er helt klart. Han har fått ny sykkel, og vil mer enn gjerne at jeg skal bemerke akkurat det.

«Har du fått helt ny sykkel, eller?», spør jeg, og vet selvsagt svaret.

«Ja! I overigår. Den har 21 gir!»

«Stilig!», sier jeg. “Gratulerer med ny sykkel da!»

Gutten smiler om mulig enda bredere, der vi sykler to i bredden, litt sakte, langs grusveien i slak oppoverbakke.

 

«Hvor mange gir har din?», spør han.

«Ingen.», svarer jeg.

«Ingen?????»

Det er helt klart at sykler uten gir er nærmest forhistorisk….uhørt, ukjent objekt.

«Hvorfor har den ikke gir?»

En liten nestetipp med et dryss av fregner myser opp mot meg under sykkelhjelmen.

«Fordi jeg har så sterke bein at jeg ikke trenger det:», sier jeg, og smiler litt for meg selv.

Gutten er stille bare et par sekunder, akkurat lenge nok til å vurdere om jeg snakker sant eller om jeg tuller.

«Vil du sykle om kapp?» spør han, og reiser seg så han står på sykkelen, klar til å tråkke brennkvikt dersom jeg sier ja.

Det er omtrent 150 meter igjen til skolen.

«Kan vi vel.», svarer jeg, og gutten virker ikke overrasket engang. Som om de voksne i hans liv har for vane å si ja til spontan lek. Fin barndom.

 

Han bråbremser, så jeg stopper opp jeg også. Han slår ned støtta på sykkelen, skritter foran oss, og sleper høyre fot etter seg slik at han lager en startstrek i grusen. Jammen ikke rart unger sliter ut sko på en halv sommer, tenker jeg, og minnes at podene mine gjorde akkurat det samme for ikke veldig mange år siden.

Så peker han på den nyeste tomannsboligen ca 60 meter lenger fremme, og sier:

«Det store hvite huset med svart tak, det rett før krysset der borte, der er målstreken! OK? Førstemann dit vinner! Greit?»

«Greit», svare jeg.

Gutten slår opp støtta, har et bein på pedalen, og et på bakken.

«Klar….ferdig….Forresten. Vil du tyvstarte, siden du ikke har gir?»

En liten gentleman der altså. Enten er han bare høflig, eller så undervurderer han min evne på den gule doningen. Jeg holder en knapp på det første.

«Neida. Vi starter på likt.» svarer jeg, og gutten nikker fornøyd.

 

«Klaaaar…..Feeeeerdiiiig… .. ….GÅ!!!!»

 

Også tråkker vi avgårde så det svir i beina. To ukjente, en ung og en…vel, ikke fullt så ung, syklende om kapp på gangveien midt på et byggefelt, tidlig en morgen, helt i starten av Juni. Vi suser forbi løvetenner som strekker seg mot morgensola fra grøftekanten og epletrær i full blomst, under blå himmel med bomulls-skyer.

 

Det blir tidlig klart at gutten med 21 gir har syklet om kapp mer enn denne gamle skrotten, og hadde det ikke vært for at mine sykkelhjul var betraktelig større hadde jeg havnet langt bak. Han når målstreken først, noen meter før meg. Han bråbremser på streken, det samme gjør jeg.

 

«Du vant!» smiler jeg.

«Ja!» svarer han. «Men du fikk lengst bremsespor! Så da vant vi på en måte litt begge to.»

Leken, høflig OG sympatisk.

Jeg ser meg bakover og nikker fornøyd. Jeg har faktisk laget skikkelig lange bremsespor. Dype er de også. Min indre 7 åring smiler tilfreds. Tenk hvor viktige sykkel-bremsespor en gang i tiden var. Mye viktigere enn møter i midttimen og tverrfaglige prosjekter, og antall karbonader i fryseren.

 

Så sykler vi side om side de siste få meterne før jeg er fremme på jobb, og skal parkere på sykkelparkeringen.

«Ha en fin dag, da!» roper jeg, og vinker, og hører en barnestemme gjennom luften i det han forsvinner videre bortover veien:

«Du er skikkelig god til å sykle til å være så gammel!»

Må være det beste komplimentert jeg har fått på lenge. Ikke på grunn av ordene i seg selv, men på grunn av oppriktigheten i stemmen.

Tenk om hver dag startet sånn. Et lite møte med en ukjent, sykle om kapp, ønske en liten fremmed en god dag…

Følelsen av sommer, og glede. Sommerglede. Ganske fint egentlig.