Alder, mer enn bare et tall.

Alder er bare et tall sier folk.

Men alder er mer enn et tilfeldig nummer i tallrekka. Alder er klokskap, dumskap, kunnskap, egenskaper og erfaringer på godt og vondt. Alder er bastante meninger som sitter i oss fra barne- og tidlige ungdomsår, meninger vi nekter å endre, til tross for at nyere forskning forteller oss at vi tar feil. Ut-daterte synsinger og rustne holdninger. Alder er evnen til å tenke nytt til tross for gamle vaner. Alder er også muligheter og utfordringer, og alder er, uansett om du ønsker det eller ei, forandringer.

Forandringer i teknologi, tankesett og kropp.

 

Kropp.

Kanskje det største markedet for å tjene millioner. Alder og kropp kombinert er selve kilden til rikdom for de som klarer å overbevise oss, damer især, om at ting kunne vært bedre. Ting som i kropp. Ting som i alt med og på kroppen. Ting som ledd og muskler. Ting som hår, ønsket og uønsket. Ting som hud, tarm, lepper, hode, skulder, kne og tå…kne og tå…

Og som et motsvar til en verden som vil selge oss ting vi tror vi burde ha for å bli en bedre utgave av det som allerede virker helt greit, har vi de som kjemper i den andre enden. De som har laget et eget, og tilsvarende lukrativt, marked av paroler under mantraet «kropp er topp» på sosiale medier, de som tjener stort på å vise oss «ekte mennesker», som om halvparten av oss ikke skulle vært det. Ekte mennesker. Vi er jo det, alle som en.

For uansett hva du mener og synser om folk og fe som har pussa opp kroppen, så burde kanskje vi voksne holde oss for gode til å kritisere høylytt og mye, både den ene og den andre veien. Til syvende og sist så er det du, og du alene som skal bo i din kropp, så da holder det vel å ta vare på den. Vær vaktmester i din egen bolig, og ikke for hele borettslaget. Gi litt faen i om naboen har etterisolert underleppa, eller om venninna til venninna har bytta ut et par panelbord med råte og soppskade. Drit i hvem som har sparkla over hva, og hvem som har pussa på sprekkene i grunnmuren. Hovedsaken er jo at du står støtt på din, og at du er frisk, og mett opptil flere anger om dagen.

 

Om jeg selv klarer å trives i egen aldrende kropp hele tiden? Nei! Så langt derifra, for selvsagt lar jeg meg også påvirke, men jo eldre jeg blir, jo mer glad blir jeg for alt som fremdeles virker, til tross for at jeg har latt det forfalle.

Ja, for det er ikke til å komme bort fra at x antall år med fagbrev i ostepopping, mastergrad i horisontalt sideleie i sofahjørne med og uten pledd, og en doktorgrad i unnskyldninger for ikke å trene har satt sine spor, og selv om det aldri er for sent å begynne, er jeg født med vondt i vil-ikke, og er teknisk ufør når det kommer til å endre tankesett.

Og alt dette til tross, er livet godt, med alle de forandringer alderen har gjort, og fremdeles gjør med kroppen.  For selv om kroppen forfaller, blir hjertet større, så stort at det nesten fyller hele meg. Og det hadde jeg aldri trodd, at jeg skulle klare å bli så glad i meg selv. Ikke på en sånn selvgod måte, at jeg tror jeg er bedre enn alle andre, men på en slik måte at jeg omfavner de feil og mangler samfunnet, sponsorene, og næringslivsmillionærene prøver å fortelle meg at jeg har.

Rundt øyene har jeg rynker. Rynker og furer som blir enda dypere når jeg smiler, og det finnes ikke en krem i verden som kan fjerne dem, uansett hvor dyre kremene er. Og hvorfor skulle jeg kvitte meg med dem, når det fineste jeg vet om er bildet av mormor, det siste bilde av henne, der hun smiler så bredt at øynene blir borte blant rynkene. Hvorfor ønske vekk det som vitner om et levd liv, når man selv har erfart å miste noen i ung alder, noen som ikke engang rakk å irritere seg over de første smilerynkene?

Magen, hoftene, og rumpa er ifølge markedet i største laget, og hadde hatt godt av en runde lavkarbo muffins med glutenfri fløtekrem uten laktose fra frittgående ku og veganske bringebær, eller kaffe med søtsug-dempende kollagen i pulverform med sitronsmak uten sitrus, og rumpa er, ifølge motparten på sosiale medier, stort nok til å avbildes i «utfordrende» positurer i sponset undertøy med og uten blonder, for å normalisere kropper i «alle størrelser», etterfulgt av en dyp tekst som skal minne deg på meningen med livet, eller en rabattkode.

Men alderen har heldigvis gjort hjertet enda større en magen og rumpa, og hjertet vet at så lenge magen er mett, og så lenge rumpa ikke er tett, så funker kroppen, og det er det viktigste!

Da gjør det ingenting om puppene innimellom kommer i klem i bukselinninga dersom de forviller seg ut fra BH`n, for de puppene har gjort nytta si, både til fest og hverdag, OG de er friske! Tenk å væra så heldig!

 

Det gjør ingenting om det som engang var ei flunkende ny, lyserosa, blankpolert stram høne nå ser ut som to litt herja first price kyllingfileter som henger til tørk mellom beina, for jeg er ikke det miste skamfull. Det er jo ikke sånn at hvermansen skal innom hønsegården min og fore den høna uansett, men om de skulle det, kan jeg fortelle at den funker greit enda, og det til tross for at den har satt tre flotte guttebarn til verden.

 

Og med det svarer jeg på nok en mail, og takker nei til enda et sponset skjønnhetsprodukt. Ikke fordi jeg ikke hadde trengt pengene, eller fordi jeg mener at folk skal slutte å bry seg om utseende eller egenpleie, for all del. Deg om det, gjør det som gjør deg godt, men fordi jeg nylig runda forhåpentligvis halvveis i livet, og priser meg lykkelig for at kroppen virker. Fordi jeg er for gammel til å fortelle andre hva de burde og ikke burde, og fordi jeg er vaktmester for denne «boligen», og bare den. Skulle det bli «fukt i kjelleretasjen», så skal jeg ta et sjau, og skulle dørene trenge smøring skal jeg sørge for det også, men så lenge alt virker velger jeg heller å omfavne alderen, og alt som følger med. For alderen er så mye mer enn bare et tall! Nyte det som nytes kan, så lenge det lar seg gjøre. Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

Så var man ett år eldre enn forrige søndagsblogg. Tusen takk for alle gratulasjoner, det har varmet, og varmer enda. Og det trengs, for jammen er det gulvkaldt i måsahuset. Her vikes det derfor ikke fra fast søndags-antrekk, og dagens øyeblikk blir derfor servert av en femogførr gammel skrott iført digre pysjbukser, gubbens genser og et par litt hullete, dog varme og lodne ullsokker. Livet er godt. Utenfor vinduet ligger morgendisen over hagen, det er rimfrost på gresset, og de få bladene som ikke enda har blåst av trærne lyser i gult, rødt og oransje. Det knitrer fra peisen i hjørnet, og jeg prøver å se for meg hvordan stua hadde sett ut i en litt lysere brun-beige farge… Noen må stoppe meg, eller snakke meg bort fra det, for jeg kjente malelysten komme snikende en kveld denne uka, og det har fremdeles ikke gått helt over.

Uken har vært god. Vanlig og god. Vanlig er godt det, og jeg elsker slike helt ordinære hverdagsuker.

Mandagen. Gurimalla så fint det var å komme på kontoret mandag morgen. skjenke seg en kopp kaffe og snakke med kolleger igjen etter høstferien. Det er jo som om latteren og skravla sitter enda løsere når man ikke har sett hverandre på lenge. Da gjør det liksom ikke noe om mandagen er ekstra lang, og med  litt ekstra møtetid. Å være førstemann på kontoret om morgenen gjør heller ikke noe når man finner en sånn herlig overraskelse på skrivebordet. For på plassen min lå det tre store favoritter, de aller største faktisk. Troika, ostepop og Pepsi Max. Hvem hverdagsengelen er var det ingen hint om, men en ting er sikkert. Mine kolleger er verdens aller beste, og sånn er det med den saken. Fantastisk herlig øyeblikk, og ja, jeg spiste ostepop til lunsj den dagen.

Annerledes-uke på skolen. En hel uke med fokus på psykisk helse, annerledes timer. Fine dager egentlig, selv om jeg er et ihugga vanedyr, og liker svært godt de vanlige skoledagene også. Men å rusle til jobb om morgenen, i det verden er i ferd med å lysne, trekke inn kjølig luft, og vite at man har litt mer spillerom til å se alle elevene i løpet av dagen, det er en god følelsen, og en flott start etter høstferien.

Den dagen jeg endelig klarte å spille de første strofene fra Flåklypa på det gamle munnspillet, uten at dyrepolitiet banket på døra fordi de antok at jeg flådde testiklene til en hane…. Menn sånn seriøst, for en som ble erklært tonedøv av musikklærer Ulven under blokkføløyteuka i fjerde klasse, var det stor personlig jubel i stua da jeg klarte den første strofen. Litt kjipt at jeg var alene akkurat da, for da jeg skulle spille det samme for flokken seinere den kvelden gikk det langt fra like bra, men DET ER SANT! Jeg klarte den en gang! Og det var et sabla bra øyeblikk.

De siste gule bladene er i ferd med å miste den brennende fargen, og greinene på trærne begynner å bli nakne. Kun ett og annet løv klamrer seg fast. Her om dagen ruslet jeg rundt i hagen og raket opp små hauger med løv, og da jeg var ferdig, sånn passe varm i luggen, ble jeg sittende i stolen på verandaen og kikke på de få bladene som var igjen på villvinen. Så hvordan de danset og sloss med vinden på samme tid. Tenk å ha tid til det. Sitte sånn og bare se, vente på at løvet skal falle. Snål kaller noen det, privilegert tenker jeg! Fint øyeblikk.

Fredagen. Skolen, Bjørkelangen Videregående Skole fylte 50 år, og det ble feiret. Pyntede lærere, pyntede elever, pyntet skole, og fest. Fest i hallen, med 700 gjester, og undertegnede var så heldig å fikk lov til å holde tale. Litt skjelven i bena, men det gikk greit nok. Aldri lett å vite hva man kan si som treffer ungdommen. Høydepunktet for meg var likevel lærerbandet, som denne uka dannet eget lærerkor. Jeg var, med mine manglende sangferdigheter, selvsagt ikke en del av koret, men derfor var det ekstra stas å sitte i salen, og se herlige kolleger bjuda på! For en gjeng, og for en arbeidsplass. Stolt og glad.

Det er som om arbeidsplassen, kollegene især står for 90 prosent av ukas små øyeblikk. Fredagen ble litt i overkant mye for en lettrørt sjel, for oppmerksomheten ville liksom ikke noen ende ta. Bursdagshilsner , nydelige varmende kort, og så herlige presanger. Det er vanskelig å sette ord på hvor mye de betyr for meg. Kolleger som er mer enn kolleger, mennesker jeg ikke ønsker å leve uten. Venner, av beste sort. Så innmari takknemlig

Elevene også. De som sendte melding fredag kveld, da festen var over, og arket med talen lagt i skuffen. Tenk det, at ungdommen tar seg tid til å sende meldinger, på Teams, og sosiale medier, med gode ord. Fremtiden vår er i trygge hender, det er helt klart, for det er verdens beste gruppe ungdommer som skal ta over etter oss, og jeg kjenner de fineste av de fine. Nydelige, varmende øyeblikk.

Da minsten fylte 17. Tenk på det! At det minste lille gullet nå har ett år igjen til han offisielt er voksen. Tradisjonen tro startet vi dagen med skikkelig bløtkakefrokost, minsten og mamma. Mormor, morfar og bestefar kom til lunsj, og for første gang siden pandemien ble det en slags bursdagsfeiring. Det  var fint øyeblikk det. Skikkelig fint!.

Beina på bordet. Du vet, den følelsen. Det å lande om kvelden, noen timer før sengetid. Når dagen har vært lang, gjøremålene mange, og man endelig kan strekke ut føttene, plante beina på bordet, og bare puste ut. Like mye en følelse som et øyeblikk egentlig, men så herlig det er. Den landinga om kvelden. Jeg har hatt noen sånne denne uka, og det er like godt hver eneste gang.

Tente lys, og lukten av kaffe. Hver morgen, og hver kveld. Det er liksom tiden for det. Stirre inn i flammen på et tent lys og nyte den første kaffekoppen om morran, eller nyte det duse lyset om kvelden, før man blåser de ut. Koselig, det er vel egentlig det rette ordet. Høsten er koselig. Fine øyeblikk.

Lørdagkveld. Da jeg endelig hadde landa etter kakebaking, husvask, besøk, og feiring, og satt nydusja og nypysja i sofaen, idet blålysene blinker inn gjennom vinduene og sirenene uler ute på gårdsplassen. Skvatt, skjønte ikke bæret, og smilte fra øre til øre da kollega Martin står smilende på tomta, og serverer verdens største bamseklem. For Martin kjører ambulanse nå og da, og mellom to turer rakk han innom måsahuset for å gratulere med dagen. Sendte meg han og kollegaen sjokoladekake og eplesider, og kunne ikke annet enn å le da ambulansen og spetakkelet kjørte ut fra tomta igjen. Herlig øyeblikk.

Og dett var dett. I kjøleskapet står restene av maten fra bursdagslunsjen i går, og to halve kaker. Jeg skal søke på nett etter varm beige-brun veggfarge, spise restemat til magesekken legger inn protest, nyte blomstene fra Heidi, og rektor, og gutta, og pappa og bonusmamma, og jeg skal være akkurat passe lat. Bortskjemt og lat. Det er ikke dårlig på en søndag. Måtte uken din bli god og full av fine små øyeblikk, også ønsker jeg deg en nydelig søndag. Vi blogges <3

 

 

 

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

God morgen fra måsahuset, og fra tidenes kanskje største vanedyr. Ikke for det, knekkebrødene er byttet ut med et nystekt rundstykke…føler meg jo neste som en rebell her jeg sitter. Sofakroken er den samme da, likeså det tjukke gule pleddet, pysjen og ullsokkene. Stemningsrapport : Litt gusten i huden (hallo høsten lissom), trøtt i øya, stiv i kroppen, varm i hjertet, og veldig takknemlig for ukas mange små fine øyeblikk. For de har vært mange, og ikke minst fine, tross alt.  Svossssjj…så var høstferien over. Jeg visste at uka ville gå fort, likevel er det litt sånn søndag med bismak. Ikke fordi jeg ikke gleder meg til å komme tilbake på jobb i morgen, men fordi jeg liksom ikke helt fikk landa i høstferien, slik jeg hadde håpet.  Verken kropp eller hode blir jo helt uthvilt når nettene er like lange og våkne som dagene.

Så handler det om å snu fokuset da, finne de små gledene der man kan, enten det er når resten av verden sover, eller når alle er våkne samtidig.  ordelen med å uansett være tidlig oppe er jo å kunne rusle seg en tur på butikken i det den åpner. Sjansen for å møte en drøss kjentfolk er minimal, bortsett fra de som jobber i butikkene her på bygda da. Det var jo litt sånn denne uka, de morgenene hvor hodet ikke helt ville være med fordi Jon Blund hadde missa med GPS`n igjen, at jeg ikke akkurat følte for å hverken gre hankammen, eller pynte nevneverdig på noen som helst fasade. Men hva gjør vel det, når høstregnet slår mot asfalten, og vinden river i håret. Da er det jo ingen som kommer helstkinnet og polert frem til butikken likevel. Jeg tenkte på det, hver morgen når jeg ruslet bort for å kjøpe brød, eller melk, eller…ehhm…ostepop, hvor deilig det er å kunne gjemme seg under ei hette i vindjakka, rusle avgårde i bukser med strikk i livet, og bare nyte vinden og regnet. Bli våt, se ut som et takras, gi litt faen! Det er fine øyeblikk det! Tillate verden å se deg lut, og upolert, litt grå, nyte å bare være! Sparke opp gule løv fra våt asfalt, studere lønneblandene som er så fulle av høst at de ser ut som flammer. Stå rolig midt i en sølepytt, sette nesa i været og kjenne at vannet skyller ansiktet. Det er vanskelig å ikke smile da!

 

 

Enda bedre, å komme hjem etter en slik tur i morgentimene. Ta en varm dusj, på med pysjen igjen, for man skal jo ingen verdens ting uansett, spise frokost i en stol foran knitrende flammer i peisen, drikke te med honning, og vite at om man ikke sover nevneverdig til natten heller, da kan man gjøre akkurat det samme i morgen tidlig. Finne varmen og roen etter en tur i regnet. Gylne små øyeblikk! Jeg tror egentlig jeg har glemt litt hvordan jeg grer håret…eller knepper igjen ei olabukse. Må øvet litt i kveld før jobben i morgen…hvis jeg ikke bare går i pysj på skolen da…

 

Pakke i posten. Det er altså så hyggelig med post som ikke er regninger eller reklame. Denne uka lå den en sånn tjukk polstret konvolutt i postkassa, og det er jo nesten som om man ikke ønsker å åpne slike konvolutter med en gang, bare for å bevare spenningen. Men så er denne dama utstyrt med minimal selvkontroll da, så spenningen fikk ikke vare lenge. Jeg måtte lese brevet som fulgte med gavene tre ganger. Blir brått litt slik tåkesyn når tårene sitter løst. Jeg blir så rørt over enkelte mennesker. Birgitte er god med ord, dyktig med håndarbeid, og rausere enn de fleste. Slike gleder i postkassa, fantastisk øyeblikk.

I konvolutten lå det bursdagsgave til minsten også, til tross for at det er ei uke igjen til 17 årsdagen. Et saftig gavekort fra Biltema, et “lite bidrag til bilprosjektet” stod det! Og poden fikk liksom ikke helt satt ord på det. “Til meg??? Men hvorfor??? Jammen???” Kjære Birgitte, om du leser bloggen i dag, tusen takk!!! Du gjorde en ung herremann, og moren hans så innmari glade!

Raske kjeks. Det er no gæli med meg, det er jeg helt sikker på. For jeg kan være så mett at jeg nesten sprekker, likevel roper dessertmagen etter no godt. Det er et syndrom eller noe, en medfødt feil, gudene veit. Og når dessertmagen ber meg om noe, da lystrer jeg, for såpass service-innstilt synes jeg man bær være, faktisk. Problemene oppstår først når skapene er tomme, da blir man på grensa til mannevond. Man blir kreativ også. Som den dagen dessertmagen ba om noe søtt, og det eneste som lå i skapet var en sånn rull kransekakemasse, kjøpt til et bakeprosjekt for ei stønn sia som aldri ble noe av. Så i desperasjon skar jeg rullen i skiver, dyttet nedi tre mandler, stekte, og ÅT! Raske kjeks, fint øyeblikk. Ikke spør meg åssen det går med slankinga!!!

 

Ferdig med årets julekort! Godt med alt som er gjort si! Jada, jeg veit jeg stresser enkelte folk når jeg sier slik, men når man ikke får sove, og når man har ei uke høstfri, så kan man like gjerne bruke de til noe kreativt. Nettopp fordi det får meg til å senke skuldrene. Musikk på anlegget, kaffe i koppen, noen biter Troika og Gullbrød, og en hel haug med papir og lim. Det tok to dager, og noen nattetimer. Noen enkle kort, noen litt mer kreative, men alle er laget med omtanke og glede. Nå pakkes de bort, og skal ikke graves frem igjen før Desember. Da skal de får ord og adresselapper. En bunke rykende ferske julekort, fint øyeblikk.

Jeg er så dårlig på det der med uterom. Skulle så gjerne vært god med blomster og hage, men får det liksom ikke til. Synes sjelden pengene strekker til nok til å kunne være kreativ ute. MEN, denne uka fikk jeg i det minste ryddet verandaen, og uteplassen der etter sommeren. Det er da noe. Møbler er stuet vekk, blomsterpotter satt inn….slike ting. Ble stående ute en stund og ta innover meg at sommeren er over. Villvinen har vokst masse, og de siste badene er i ferd med å falle. Uansett, orden på verandaen, check.✔  Fint øyeblikk.

Og mer spennende enn det var ikke uka. Det var nok likevel. Gleden over å finne den aller siste After Eight sjokoladen nederst i boksen. Makaløst!

Tid til å sitte og tegne i timevis, komme litt ajour med bestillinger, og personlige julehilsner. Tid til å bare være, sitte i sofaen og stirre ut av vinduet, se bladene falle, lytte til regnet mot ruta, alt det der! Savner så innmari en pus som tusler rundt bena på sånne dager. Og slik gikk uka, og plutselig er det søndag. På tide å starte dagen. Måsagubben fyller år i dag. Så fort han står opp blir det pakker og kake. Low-key feiring, akkurat slik han vil ha det. Fin avslutning på uka blir det, tross alt.

Måtte øyeblikkene stå i kø for deg og dine i uken som kommer, og måtte søndagen bli god. Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

Tenk å kunne sitte i sofakroken under et pledd søndag morgen, og vite at man har fri i morgen også. Feriefølelse. Det er fint det. En herlig uke med ro og forhåpentligvis etterlengtet søvn. Det er noe eget med søndager, når påfølgende mandag er fridag. Jeg har knekkebrød med brunost på asjetten, te i koppen, og på TV surrer Bohemian Rapsody. Det er umulig å ikke bli i godt humør når man hører musikken til Queen!!! Bra start på søndagen!

Jeg gleder meg til en uke med langsomme frokoster alene, tente stearinlys fra morgenkvisten av , litt fyr i peisen, og pysj til langt på dagen. Så gjenstår det å se da, om feriedagene blir slik jeg tror, for det blir jo som regel ikke helt som tenkt, men bare det å vite at jeg har muligheten til alt dette akkurat nå er nok til at skuldrene senker seg litt. At det er spådd grått og vått gjør liksom ikke noe, det gjør det desto bedre å være inne og litt lat med god samvittighet.

Til tross for mange søvnløse netter med påfølgene dager med tåke i hodet, har uka vært god. Full av de fine små øyeblikkene som gjør hjertet litt varmere og latteren litt løsere.

 

Ta fredagen for eksempel. Når hele kontoret, egentlig hele skolen var i høstferiemodus. Det gjør noe med stemningen, den siste dagen før ei fri-uke. Elevene er litt mer avslappa, smilene er litt bredere, og for å toppe det hele med skikkelig feriestemning trakk jeg ett av to vinnerlodd i “godteri-lotteriet”, og fikk med meg en flaske rødvin hjem i sekken. Da snakker vi fint øyeblikk.

Det kunne fort blitt ei sånn uke hvor alt gikk litt på tverke, for det er ofte slik det går når nettene blir søvnløse, og særlig mange netter på rappen. Og etter natt tre uten at Jon Blund klarte å vrenge innom (kan noen gi den gnomen en GPS ???) var jeg så svimmel da jeg satte meg opp i senga, at jeg like gjerne kunnet sittet in en karusell på Tusenfryd. Vurderte et øyeblikk å bare bli liggende, og sendte melding til sjefen om at jeg ble litt sen, men så er det disse små øyeblikkene da, som sniker innpå og snur litt på en tverr og sliten tankegang. Døren inn til soverommet åpnet seg på en gløtt, lysene i stua ble skrudd på, og vernesko som tripper over parketten etterfulgt av en podestemme som sier, “Det er litt kaffe igjen på kanna! Ha en fin dag!”. Så kiler lukten av nytraktet kaffe litt i nesa, også kjennes plutselig ikke verden så kjip ut likevel. Kom tidsnok på jobb også, med kaffe i termokoppen. Fin morgen, fint øyeblikk.

Jepp, jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige, men høstlukta, og høstfargene!!! Jeg får hverken sniffet eller sett meg mett på høsten. Tenk at vi skriver Oktober allerede, og at det i skrivende stund er 13 dager igjen til denne skrotten runder 45, og minsten 17. Det var en ettermiddag denne uka at jeg ruslet hjemover fra butikken, litt lut under paraplyen, og litt våt på føttene. Jeg må få handlet meg et par langstøvler straks… Uansett, midt på stien stoppet jeg opp, slo ned paraplyen, og bare tok inn alle fargene som virvlet rundt i lufta! For vinden tok med seg fargerike blader fra busker, trær og kratt, og der stod jeg, midt i virvelen og bare nøt!!! Et sånt herlig lite øyeblikk, hvor regnet datt på nesa, og de våte sokkene ble litt glemt. Høsten ❤

Og for å følge opp det med våte sokker da! Jeg har slutta å irritere meg over det! Rett og slett fordi den følelsen av å skrelle av seg et par våte sokker, erstatte de med tørre ullsokker, for så å tre tærne så langt inn mot flammene i peisen man kan komme uten at det lukter stekt bacon, den er så herlig! Så da gjorde jeg det da, etter å ha samlet høstløv og fine øyeblikk ute. Fikk varene på plass i kjøkkenskapene, tente i peisen, og ble sittende lenge å la tankene vandre, mens tærne tinte og tørket, og regnet fortsatte å hamre mot vinduene. Nydelig øyeblikk.

De mørke kveldene. Jeg elsker dem! Litt fordi at de møkkete rutene er litt mindre synlige i mørket, men mest på grunn av stemningen i huset. Det er som om roen senker seg over måsahuset på en helt annen måte når mørket kommer. Som om kvelden blir lengre, planene færre og stresset mindre. Som om ingen ting haster, og skuldrene senkes. Når det er mørkt ute tenner vi lysene på bordet, spiser kveldsmaten sammen, leser bøker, spiller kort, eller jobber litt med egne hobbyer. For meg er mørke kvelder ro. Og jeg liker ro! Fine øyeblikk.

Også har man de mørke kveldene som er alt annet enn rolige da, for innimellom er det som om brødreflokken glemmer at de er så godt som voksne, og det er om å gjøre å lekesloss, le høyest, eller som denne uka, rett og slett skremme livsskiten ut av hverandre, og forårsake hjerteinfarkt som gjør at arven en gang i fremtiden kan deles på to istedet for tre. Mellomste poden to ansvar for denne ukas rabalder, da han kjøpte seg maske kun for å terge brødrene. Så da minste og største poden kom hjem fra handletur satt mellomste poden på verandaen og ventet på dem, i mørket, med klovnemaske og brødkniv. Så om sambygdinger hørte det ulte og skrek fra måsan den kvelden må jeg bare beklage. Det var bare gutta mine som ikke er helt voksne enda. Det ble mye latter da, alltid fine øyeblikk med latter.

Enda noen julegaver ferdig pakket inn, og lagret i boks. Det er så godt med alt som er gjort, og jeg koser meg så masse med denne innpakkingen. Krysse ting av “gjøre-lista”, fint øyeblikk.

En pose polkagriser på pulten en morgen. Herlig! Snille kollega Torunn som hadde vært på shopping, og skjenket meg en tanke. Så takknemlig for de fine folkene jeg har rundt meg.

Og slik gikk uka. Søvnløs, slitsomt, men full av de fineste små øyeblikkene. Jeg har tegnet en hel kveld, gjort ferdig noen små bestillinger på personlige kort, spist sjokolade rett fra posen, sunget høyt og surt, brettet klær, og stirret tomt inn i flammene i peisen. Jeg har dissekert innvollene til en hel gris sammen med kloke og engasjerte elever, klappet en bitteliten kosehund, og skreket som en burhøne kylling da jeg ved et uhell syklet over en brunsnegle og delte den i to….  Joda, uka har vært full av hendelser. Nå skal det bakes. Brød og eplekake. Og deretter skal jeg bare stirre litt tomt ut i lufta igjen, og nyte det faktum at om jeg vil, så kan jeg sove lenge i morgen tidlig også.

God søndag ❤

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tandem-skiting og synkron-trykking. Et ferie-eventyr.

Jeg tilhører nok en av de som så på campingentusiaster som en gruppe litt oversosiale og lettere primitive mennesker. Min erfaring med bobil og campingvogn-livet begrenset seg til hva jeg hadde sett på diverse statskanaler i det som betegnes som «utenfor beste sendetid». Programmer som gjerne hadde litt skrå vinkel på kameraene, og hvor regissører klippet filmen i hytt og gevær for å få mest mulig ut av fint lite. Programmer som viste overfylte campingplasser med ektefeller i matchende grilldresser i blank polyester, bygdeoriginaler med hjemme-mekkede kulegriller med påhengsmotor og eget stativ til batteridrevet manuell pølseklype og fingerheklede grytekluter i alpakkagarn fra vill-alpakka i nedre Odalen.

Slike programmer som viser særdeles frittalende campingentusiaster med spikerfrie spikertelt, elsykkel med kurv i sykkelstativ, sokker i sandaler, badedrakt med foldeskjørt og rynkekant, og solskille på steder man ikke skulle tru at nokon kunne bu.

Mennesker som helt uten hemninger stoppet på hvert hjørne av campingplassen for å slå av en prat om vær, vind og politikk med mennesker de aldri har møtt, og som tilsynelatende har null problemer med å stifte bekjentskap med folk og fe fra ulike sosiale lag og settinger.

 

Så har du meg da. Ei sånn litt selektivt forhåndsdømmende middelaldrende selvdiagnostisert introvert, som etter mange år med prøving og feiling i felten har funnet ut at hun trives aller best i eget selskap, eller i samvær med den tilsvarende usosiale gubben. Og jeg, jeg skulle aldri bli bitt av campingbasillen.

Bare tanken på grilldress og sosial omgang med andre i samme plagg, eller i badedrakt med rysjer virket fremmed og uaktuelt.

Men så handlet svigerfar bobil, og overtalte gubben til en helg på hjul, og dett var dett.

Vi så den norske fjellheimen i høstfarger, matet sau på vidda, hørte fisken sprette i iskaldt fjellvann, og så solnedgangen over Jotunheimen, og på under en helg var det helt hallelujastemning i heimen. Vi var bobilfrelst!

 

At jeg ble sosialt anlagt over natten vil være en overdrivelse, for fordelen med bobil er at man kan kjøre rundt med senga på slep helt til det er på tide å ta kvelden, og med det kan man sjekke inn på campingplasser så sent at man unngår de fleste sosiale settingene, slik som tilfeldig snakk om været, akutt vinparty ved Bjølseth`n på plass 87, eller minigolf ved aktivitetsanlegget, men likevel rekker en dusj på sanitæranlegget uten å møte på så mange. Genialt for en selvdiagnostisert introvert.

 

Så utprega usosiale er både gubben og jeg at da vi så antydning til grillfest den kvelden vi ankom campingplassen i Evje, tok vi turklærne på og utforsket tettstedet i stedet.

Evje viste seg å være en fin liten plass der folk stort sett holdt seg i egne hus eller hager, og de få vi møtte snakket med bløte konsonanter i en vennlig tone. Da duften av friterte strimla poteter med klassisk grillkrydder nådde nesene våre nede i gata, falt vi begge for fristelsen. Etter fire dager i bobil, med diett bestående av knekkebrød med brun og gul ost, samt enkle pastaretter tilberedt på gass, bestemte vi oss for å sette til livs hver vår meny fra det lokale gatekjøkkenet. Blant lokale bløte konsonanter og andre introverte campingturister nøt vi kveldssolen akkompagnert av marinerte kyllingstrimler, rifla pomfritt, og en ukjent mengde dressing av ymse sort!

 

Mette og glade ruslet vi tilbake til campingplassen, og innså med dårlig skjult glede at det kommende regn og tordenværet hadde satt en stopper for alle sosiale campingsamlinger, og fornøyde kunne einstøingene tre inn i den parkerte bobilen, og med god samvittighet nyte eget selskap frem til sengetid.

 

Det var rett over midnatt da jeg våknet av det jeg trodde var et kraftig tordenskrall, men som kjapt viste seg å være en høylytt protest fra en kraftig misfornøyd tarm! Et snaut minutt senere kjente jeg en luftansamlig i nedre mellomgulv som uten forvarsel fant veien ut nærmeste nødutgang, og som svei så til de grader i nesa ar flimmerhårene krøllet seg.

En liten stund forsøkte jeg å ligge helt rolig i håp om at smerten skulle avta, men enkel forskning viser at fritert fjærkre i feriemage som regel ikke samarbeider nevneverdig. Å sette seg på en liten bobil do på under en kvadratmeter, hvis bobil egentlig tilhører svigerfar, i underkant av 25 cm under senga der gubben lå, for å tømme tarmen for fjærkre og syrnet dressing var uaktuelt! Ekteskapet hadde rett og slett ikke tålt den påkjenningen. Heldigvis var campingplassen stille, lyset i hytter, biler og vogner slått av, og nøkkelkortet til sanitæranlegget lett tilgjengelig i dashbordet.

Halvveis påkledd i en delvis åpen morgenkåpe, og i gubbens sine slippers, løp jeg det en middelaldrende kvinne med akutt diare klarer å løpe over plassen mot do og dusj- anlegget, låste meg inn, fant nærmeste do-bås, og priset meg lykkelig for at det var midt på natten, og ikke i verste rush-tid.

Det faktum at slike do båser kun har en skillevegg bestående av tynne finerplater mellom seg, og vegger som stopper 15 cm over gulvet har jo liten betydning om man har hele campingdoen for seg selv. Med magesyre helt oppe i drøvelen, og et pågående tordenskrall i mageregionen rakk jeg knapt å lande på skåla før det smalt skikkelig! Et drønn av den sorten som gjør meg forlegen selv alene på doen hjemme, etterfulgt av et salig «Aaaaahhhh….»

 

Jeg kjente et nytt trykk bygge seg opp, og skulle akkurat til å løsne på knipemekanismen da jeg hørte en kvinnestemme i båsen ved siden av meg.

«Grillmat?»

I sjokket over å oppdage at jeg ikke var alene i bygget likevel, og i rein akutt sjenanse over kroppslyder som hører hjemme i skrekkfilmer, knep jeg så brått at jeg mistet pusten, og måtte holde meg fast i dosetet for å ikke lette.

 

«Eeehhh…gatekjøkken!» hvisket jeg, da jeg omsider fikk summet meg litt, fremdeles livredd for å slippe opp trykket som bygget seg  opp der bak.

 

«Skjønner!» svarte en forståelsesfull stemme i nabobåsen. «Sommerkoteletter her….»

 

En pinlig stillhet som virket å vare lengre enn et vondt år oppstod. Alt som hørtes var tung pust fra bås nummer 1 og 2, og et og annet smertefullt stønn.

 

Til slutt hadde jeg knepet så hardt og så lenge at jeg nesten så stjerner, og magen brummet som en gammal senket Volvo 240 med revehale og høl i potta. For selv om denne dama er introvert så det holder, finnes ikke tarmen det minste sjenert, noe som har vist seg å være en heller uheldig kombinasjon, særlig på offentlige toaletter med tynne vegger.

 

«Jeg er lei for det!» hvisket jeg stille, «Men jeg er helt nødt til å slippe opp nå, og det kommer ikke til å bli pent!»

« Åh, gudsjelov!!! Samme her! Skal vi bare si klar-ferdig-gå?»  spurte eieren av nabotarmen, og der og da ble jeg overbevist om at det finnes engler iblant oss, og at hun var en av dem!

Så satt vi der, to arme sjeler med feriemage, i hver vår do-bås, vegg i vegg, midt på natten på en campingplass i Evje, og lot det stå til. I kor hvisket vi «Klar-ferdig-gå!» før vi begge slapp opp, og holdt «konsert» i synkron-skiting og tandem-tarm. Etter langt og lenge, og lenger enn langt hørte jeg det trekkes i dopapir i båsen ved siden av, omtrent samtidig som jeg, andpusten og svett, strakk armen bak for å spyle ned.

 

«Du kan vaske hendene, og rusle ut først du. Om du kjenner deg ferdig da!» hører jeg engelen ved siden av meg si, med en stemme full av sympati og forståelse.

«Takk.» svarer jeg, tar en rask håndvask, og går mot døren.

Jeg snur meg idet jeg lukker opp døren og rusler ut i natten. «God bedring!» roper jeg.

«Takk for selskapet!» svarer engelen, fremdeles gjemt i bås nummer 1..

 

 

Etter en lett frokost, fri for frityr og tvilsom dressing, spenner vi sikkerhetsbeltene fast og kjører sakte mot resepsjonen og utsjekking. På veien durer vi forbi et lite folkehav av stereotypiske camping gjester i matchene polyester grilldresser, badedrakter med rysjer, og sokker i sandalene. Jeg tar meg i å smile. For bak fasaden, bak kulegrillene og solbrillene finnes det skikkelige bra folk. Folk som er sosiale selv midt på natten, engler med sarte tarmer, og forståelsesfulle stemmer. En av disse damene som rusler rundt her har jeg delt ting med, ting jeg aldri vil, eller håper å dele med noen andre. «What happens in Evje, stays in Evje!»

«Da drar vi!» smiler gubben. «Ut på veien igjen, mor! Klar-ferdig-gå!» Jeg får assosiasjoner til nattens strabaser i do-bås nummer to, men kan ikke annet enn å smile likevel. Det er noe eget med campinglivet altså.

Ukas små øyeblikk.

Jeg sitter her i sofakroken min, med søndagsantrekket på. Jeg har planlagt dette antrekket hele uka. Nettshoppa på mandag, lå i postkassa på torsdag, sparte det til i dag. Eller, antrekk er vel å ta i, men ei sprett ny og diiiger pysjbukse fra en tilfeldig herreavdeling varmer nå nedre del av en litt sliten kvinneskrott. Det var på tide med ei ny pysjbukse, da de to jeg hadde begge hadde fått hver sin litt ufrivillige franske åpning, og stoffet var så tynnslitt at det ikke var stort å lappe sammen. Det er et takknemlig plagg å handle. Ta den største størrelsen, klikk hjem, kle på deg og drukne i komfort! Nyyydelig!!! Og sik tror jeg denne søndagen kommer til å forsone seg. I pysj, mer eller mindre kontinuerlig.

Elsker slike søndager, særlig på denne årstiden. Gjerne en tur ut i frisk luft i løpet av dagen, men så rett tilbake i pysjen igjen. Bake litt, spise litt (egentlig spise mye), lese litt, duppe litt på sofaen. Gode øyeblikk på rekke og rad venter på meg, og det kjennes fint.

 

Andre gang på scenen etter at Covid overtok hverdagen. Jeg liker sånne arrangementer som er litt “nedpå”. Ikke noe fjas, bare normale folk, i normale omstendigheter. Camilla driver butikken Stil og Sjarm på Årnes, og på onsdag arrangerte hun rumpekveld. Masse flotte modeller fra 17 til 76, ulike rumper og mager, alle i hver sin Jeans, og jeg trakk vinnerlodde og fikk flette det hele sammen. Akkurat passe hes på slutten av oppvisningen, det betyr at man har snakket akkurat nok. (litt mer enn nok!)

God stemning i butikken, god stemning blant de flotte damene. Sånne ting er store hverdagsgleder for meg. Virkelig store gleder. Gruer meg stort før jeg skal på, på grensa til å angre for at jeg sa ja, men storkoser meg likevel under arrangementet. Fine øyeblikk.

 

Middag til lunsj, i et klasserom, midt i uka. Kollega Martin hadde mekket middag til alle på kontoret, og plutselig ble det dekket til langbord, en helt vanlig hverdag, i midttimen. Sosialt, herlig, og sååå mye bedre enn den matpakka jeg hadde med den dagen. Nå skal det sies at Martin hadde stort sett stått for oppvasken mens samboer hadde kokkelert, men jeg tar av meg hatten likevel. Slike spontane greier, samle folket litt i en travel skoledag, spise en bedre lunsj blant sykesenger, rullestoler, blodtrykksmålere og et og annet skjelett,  fantastisk herlig øyeblikk.

En halvtime på brygga. Været veksler noe voldsomt om dagen. Litt kaldt, litt varmt, litt regn, litt sol. Den kvelden vi kjørte gjennom Årnes var kvelden lun! Herlig lun, til tross for at den rosa himmelen og de gule bladene på trærne sa det var høst. Så vi ruslet en tur på brygga på kvelden, gubben og jeg, satt os ned på krakken og bare nøt lyden av båtene som skvulpet forsiktig i bølgene inn mot brygga. Fant roen noen øyeblikk før vi satte snuta hjemover til måsahuset igjen. Fint øyeblikk.

Pappaen min er 65 år i dag. Kvalifiserer snart som passe voksen kar han papsen. I går fartet vi til Sørumsand for å feire litt, gubben, podene, podekjæreste og jeg. Boller, brus og kaffe, servering en ungdommelig pappa verdig. Det ble noen fine timer på Sørumsand hos pappa og bonusmamma. Koselig selskap, gode samtaler. Godt å være fullvaksinert, og for øyeblikket ikke nærkontakt til smitte. Godt å ta hverdag og slike små feiringer litt tilbake. Fin dag, fin pappa, fine øyeblikk.

Møtte foreldrene til barndomsvenninne Gry mens vi ruslet gjennom Sørumsand. Bente og Willy. Enda et fint øyeblikk. Ikke all verdens tid til å prate, likevel nok til en liten oppdatering på hverandres ve og vel. Fint lite øyeblikk det også.

 

Vottevær. Tynnvottevær! Endelig kaldt nok en da denne uka til å sette på seg de fine rosa vottene. Blir fort litt kald på fingrene når man sykler til jobb om dagen, og da er det så herlig å kunne tre slike fargeklatter på hendene før sykkelturen bort til skolen. Slike fargeklatter gjør meg glad, og disse ligger fremme i en kurv på kommoden hele året, slik at jeg kan glede meg litt over dem hele tiden. Gleden er likevel enda større når de sitter på hendene. Fint øyeblikk.

Også paraplydagen. Man er liksom ikke lei regnet så tidlig på høsten. Regnvær er herlig synes jeg, om det ikke varer mange dager i strekk da! Og når man rusler rundt sånn, litt gjemt under en paraply, så er det ingen som ser at du synger med til musikken i øret. Det betyr at ingen som kjører forbi tror det feiler deg noe fordi det ser ut som du går der og snakker med deg selv. Vinn-vinn kalles det. Dessuten er følelsen av å komme inn i varmen etter å ha ruslet ute i regnet helt nydelig! Under en paraply, i ly for regne, tidlig en hverdagsmorgen. Fint øyeblikk altså!

Gaven fra Line. Line er en sånn skrott det er umulig å ikke bli akutt glad i! Jeg er så glad for at akkurat Line begynte å jobbe på skolen vår, min selvutnevnte speilegga tvilling. Det går liksom ikke ei arbeidsuke uten av vi deler en intern spøk, høylytt og særdeles upassende latter, og sjokolade! Denne uka fikk jeg, helt ut av det blå, verdens søteste gave. En sånn bok, som egentlig er en boks, som egentlig er en minnebok… Enkelt forklart. Og i denne boka/boksen, skal minner spares. Blei så glad, passe rørt, og skikkelig hverdagslykkelig. Heldige meg!!

Og sånn var uka. Vær i bøtter og spann. Latter og fjas, jobb og alvor, hverdag og bursdag. Jeg har smilt av den lille gutten som stod midt i veien mellom senteret og bussholdeplassen og stappet lommene fulle av gule og røde bjørkeblader bare fordi “De er såååå pene!!”. Jeg har gått kveldstur med minstepoden for å lufte en forkjølet podeskrott, og jeg har krøllet meg sammen foran en knitrende peis, og sovnet der! Små, fine hverdagsøyeblikk.

 

Så krysser jeg fingrene for at den siste uke før høstferien byr på små gleder, at at søndagen, både min og din, blir god. Gå på lysglimtjakt i dag, det lønner seg alltid. Vi blogges.

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Nyter kaffekoppen. Nyter ferske rundstykker. Nyter knitringen i peisen. Nyter stearinlys, og stille måsahus. Skikkelig høstfølelse i måsahuset denne søndagsmorgenen, og det er så herlig. Storetåa har forvillet seg ut av et hull i ullsokken, så da har jeg en plan for dagen. Stoppe sokker. Jeg har flere sokker som lider samme skjebne nemlig. Også skal jeg bake og levere ei kringle til en knakandes fin konfirmant. Bare kosedag med andre ord. Tror jammen meg det blir ei kringle på oss i måsahuset også, ville jo vært for gæli om det luktet nystekt bakverk her hjemme, uten at vi satt igjen med noe å sette tenna i. Uhørt! Det blir definitivt ei ekstra kringle.

Det har, etter mange uker med litt for mye, vært ei rolig uke. Ikke en kveld eller dag med planer utover jobb og andre helt dagligdagse gjøremål, og det har vært så godt. Godt for hode, og godt for kropp. Forrige uke ble det litt for mye. Jeg tror jeg blir mer og mer sær med åra, men alenetid, eller hjemmetid da, det er så viktig for meg. Jeg henter aller mest energi hjemme, i rolige omgivelser. Så da sier vi det sånn da, all hjemmetiden denne uka, den har gitt både overskudd, og skikkelig fine øyeblikk.

 

Våt asfalt. Det har vært så tørt ute så lenge, så den morgenen frostrøyken kilte under nesa, og jeg kunne sette skoene ned på våt asfalt, det ar ganske herlig. Det er noe med den høstlukta, og våt asfalt er en del av den lukta. Våt asfalt, små vannpytter, kald luft. Herlig å rusle til jobb. Ikke sokker i skoa den dagen, men frøs ikke på føttene likevel. Akkurat passe herlig!

Og når vi snakker om sko. Forrige uke var jeg liksom så voksen, ihvertfall trodde jeg det, inne i hodet mitt, da jeg for første gang gikk med høye heler. Men denne uka falt jeg tilbake til gammel vane, og kjøpte sko jeg faktisk liker å gå med, men som ikke akkurat skriker verken klasse eller sofistikert eleganse. Egentlig skriker det litt mer sånn typ: “FÅ DENNE DAMA I TERAPI, OG DET LITT KJAPT!” Men jeg digger det! Skopar nummer 1, til en pris av slik og ingenting, Simpsons!!!! Jeg har ingen klær skoa passer til, likevel kommer jeg til å bruke de til alt. Skjørt og kjoler også! Så stygge at de er kule! Digger dem! Så kule er de at jeg muligens bruker dem til bunaden førstkommende høytid!

Og par nummer to, også i samme latterlig lommebokvennlige prisklasse, skikkelig søte snoopy-sko. Også er de lyseblå!!!! Jeg vet ikke egentlig hvorfor, men jeg har en tendens til å helle mot lyseblå hver gang det finnes flere farger å velge mellom. Men altså, lyseblå snoopy-sko, det er glede det. Skikkelig barnslig, herlig glede, og det gir fine øyeblikk.

Besøk fra kollega fra i fjor på kontoret, etter at jeg hadde reist hjem. Typisk uflaks, men denne kollegaen har gått en skikkelig skole, så hun hadde lagt igjen spor etter seg. Det var genialt. Så da jeg kom på kontoret dagen etter lå det en pose sjokoladeovertrukket lakris på pulten, med en koselig liten post-it lapp. Perfekt hverdagsglede! Kan tro de smakte godt til kaffen!

Rykende ferske grove rundstykker, så varme at smøret og brunosten smeltet. Og et glass iskald melk. Det er hverdagsglede det! Å komme hjem fra jobb en dag midt i uka, sette en deig så grov at selv et hamster hadde synes det var i overkant mye frø, bake ut etter middag, og steke akkurat i tid til kveldsmat. Sånne små ting som lokker poder ut fra garasjer og gutterom, og inn på kjøkkenet, det er så fint. Samles rundt spisebordet akkurat i det skumringen gjør stua mørk, tenne levende lys, og spise kveldsmat sammen. Herlig øyeblikk.

Kaffe bak disken hos Mona. Rusla innom senteret etter jobb, kjøpte en kopp kaffe på cafeen, og slappet av litt i butikken til Mona før jeg gikk hjemover. Så fin måte å runde av ettermiddagen på. Kaffeslarv, rett og slett! Trenger ikke mer enn det for å ha et fint lite øyeblikk.

Da kollega Ragnhild kom med et glass hjemmelaget ripsgele! Åååh, da snakker vi hverdagslykke da!!! Det fristet så veldig at jeg ikke klarte å vente med den første prøvesmaken til jeg kom hjem, så da ble det knekkebrød med smør og ripsgele til frokosten på kontoret. Nyyyydelig! Det er fortsatt litt igjen i glasset, så i dag blir det havregrøt med ripsgele til lunsj. Holder med en snau time mellom lunsj og frokost, ikke sant???

Ferdigmat! Eller posemat heter det kanskje. Jada, jada, jeg vet man skal framsnakke sunne verdier og det å lage mat fra bunnen av. Økologisk og alt det der, men noen ganger er det lov å være herlig lat også. I går var en sånn dag. Jeg fikk så lyst på noe som smakte litt, men som ikke tok lang tid å mekke, for rundstykkene jeg hadde bakt tidligere på dagen mettet liksom lysten på å stå så veldig mye lenger på kjøkkenet. Så da ble de gryterett, fra pose. Fikk litt sånn flashback til barndommen også, for gryterett var liksom en innertier som lørdagsmat hjemme hos oss på 70 og 80-tallet, helt til pizza og taco ble mer poppis. Så i går ble hele flokken foret med en Toro gryterett, og jeg er ikke flau engang. Vi kosa oss! Enkel middag, mer tid til å gjøre ikkeno, fint øyeblikk!

Når minsten i tillegg hadde fått lønning, og tok mopeden bort på Europris for å handle lakk til “prosjekt guttebil”, og kom hjem med favorittbitene mine fra smågodthylla, da var i grunn uka komplett for min del!

Og slik var uka. Spe på med ei bittelita tulle i armkroken noen dager, enda en liten Tiktok dans med herlige elever, en lang kveldstur gjennom bygda, en liten hvil og en pust i bakken nede ved elva, sofakrok, te og en rykende fersk pocketbok. Små gleder i bøtter og spann. Uka som kommer blir noe mer travel, men jeg gleder meg. Onsdag kveld er jeg på Årnes og er konferansier for en jeans-aften, også kalt rumpekveld for Stil og Sjarm. Er du i nærheten av Årnes den kvelden, så stikk gjerne innom. Hvem vet, kanskje ei ny olabukse blir et av ukas små øyeblikk for noen av oss.

Nå skal jeg logge av og sette deigen til kringlene. Søndagen er offisielt i gang. Håper uken som kommer byr på masse gode øyeblikk for folk og fe. Nydelig søndag ønskes alle, vi blogges.

 

 

 

 

God nok.

Jeg gleda meg så innmari til å bli voksen. Ikke nødvendigvis det høye tallet på alderen, men det som fulgte med av klokskap, erfaringer, og selvtillit. Som barn gledet jeg meg til å bli ungdom.

Som lita, sjenert jente, i en stor verden, var jeg full av nesegrus beundring over de unge vokse. Tenåringene. De som syklet på bakhjulet, gikk uten lue på vinteren, og hadde store hull på knærne i olabuksene.

De hadde livet på stell de! Lo og snakket høyt, eide liksom veien når de gikk i store flokker. Skumle, men kule!

Men jeg ble aldri en sånn tenåring. Jeg forble stille. Var nesten litt revet mellom ønsket om å være en del av den store gjengen, og behovet for alenetid. Bare sitte på rommet, dagdrømme, tegne hjerter i skoledagboka.

Fortsatt var jeg sjenert, men likevel trygg blant mine. Den lille jentegjengen som trakk sammen i alle friminutt, vi som så på de samme tv-seriene, forelsket oss i de samme pop-stjernene, og beundret de samme kule gutta med Levis bukser og hockeysveis i klasse 9c. Her var jeg trygg. Her, og hjemme. Og slik gikk tenårene.

Så gledet jeg meg til å bli voksen. For voksne kunne, og voksne turte. Alt!

Og jeg ble voksen, i hvert fall hva alderen  tilsa. Jeg møtte den snille gutten som ble kjæresten, så ektemannen. Voksen nok til å være gift.

Jeg kjøpte hus, voksen nok til å eie egen bolig, betale på huslån.

Jeg fikk barn. Tre fine gutter. Voksen nok til å være mamma.

Men selvsikkerheten, roen, erfaringene, klokskapen og selvtilliten, den lot vente på seg. Overraskende nok, og til tross for at livet var godt. Akkurat så godt jeg hadde våget å håpe på.  For barna var friske, mannen så snill, huset varmt, og det var alltid akkurat nok penger på kontoen slik at familien ble mette til hvert måltid.

Hver gang jeg sammenliknet meg med andre kjente jeg på følelsen av å ikke være nok.

Huset var ikke stort nok, tomta ikke ryddig nok, blomsterbeddene ikke fargerike nok.

«Bare» hjemme med gutta, karrière på pause. Kun husmor.

Det var jo dette jeg ville, dette jeg ønsket, og jeg koste meg. Oppdro tre, til tider fire poder på egenhånd, stod i trassalder og tårer, pusset hver forkjølte nese, skiftet hver eneste våte bleie.

Jeg var klassekontakt. Hvert eneste år. Huset var alltid åpent, alltid fullt av liv. Gangen fylt til randen av sko, gutterommene fulle av latter og høy musikk, og kveldene rolige, side om side med mannen.

Likevel var jeg, i mitt hode, ikke nok. Hvor ble det av den etterlengtede selvtilliten, roen, følelsen av å være noen, eller noe? Følelsen av å være nok?

Det var rett før 40 årsdagen jeg tok grep. Tenkte at nå får nok jammen meg være nok. Jeg hadde ryddet i det ene skapet i stua, og ble sittende å lese i mammas dagbøker som hadde ligget ulest i skuffen i flere år.

Jeg nærmet med faretruende fort akkurat samme alder som mamma var da hun døde. Med klump i magen husket jeg at jeg strøk henne på armen, og holdt henne i hånden det aller siste døgnet. At vi ventet på døden, og at jeg, på daværende tidspunkt tenkte at selv om det var usigelig trist at mamma skulle dø, så var hun i det minste voksen. Hun hadde levd, i mange år. Ungdommelig dumskap fra min side.

Og der satt jeg, på samme alder som mamma var da hun trakk pusten for siste gang, og jeg kjente meg så langt fra voksen som det gikk an å bli. Voksen i alder, ja, men alt det andre??? Nei!

Og da tok jeg grep! Man kan ikke, man skal ikke, sitte der i sin beste alder, og snakke seg selv ned. Sitte der og tro at man burde være litt bedre, litt flinkere, litt rikere, litt mer etablert, litt rausere, litt snillere, litt vakrere!

 

Nok var nok. Og slik ble bloggen født! Den skulle være mitt fristed, en påminner til meg selv. En påminner om alle hverdagsgledene, alle øyeblikkene som betød noe. Noe å skrive ned, noe å se tilbake på.

 

Og det skjedde en endring. For ved å sette ord på alle de små gledene, ved å ta vare på øyeblikkene fikk jeg en indre ro jeg ikke helt har kjent på før. Det kom ikke over natten, men gradvis, sakte, men sikkert, ble jeg klar over alt jeg har, alt jeg greier. Og det er ikke lite! I den store verden synes jeg knapt, men det er helt greit! Jeg trenger ikke sette dype spor over alt, jeg trenger bare å være nok! Og det er jeg.

Noen ganger er jeg mye. Noen ganger er jeg lite. Noen ganger tar jeg mer enn jeg klarer å gi, og noen ganger gir jeg mer enn jeg får. Men når alt kommer til alt går regnestykket opp!

Timeglassfiguren jeg en gang strebet etter har litt for mange minutter i timen, men kroppen virker! Jeg lever! Måsahuset som egentlig skulle byttes i noe større, noe nyere, rommer fremdeles en familie på fem, ofte mange flere, og uansett hvor trangt det er rundt bordet, så er det plass til alle. Plass nok.

Karrieren jeg trodde andre forventet av meg ble ikke noe av, men jeg brenner for jobben. Fagarbeiderlønn, alltid litt slunkent på kontoen uka før lønning, men jeg kunne ikke tenke meg en bedre jobb. Ungdommen gir meg så mye, hver eneste dag.

Vennegjengen jeg trodde jeg måtte ha, det store fellesskapet jeg trodde jeg burde ønske meg, de er redusert til et fåtall nydelige mennesker. Mennesker jeg har valgt, og mennesker som har valgt meg, fordi de mener jeg er god nok. Mennesker som gjør meg godt, som gir meg energi. Mine mennesker! Det er fint å tenke på det!

Om en drøy måned runder jeg 45. Jeg skylder mammaen min å være glad i meg selv! Hun som ikke rakk å bli skikkelig voksen engang.  Innimellom kan jeg fremdeles si til meg selv at jeg burde kunne mer, være mer, orke mer, ville mer. Men for det aller meste kan jeg se meg i speilet, smile, og tenke at jammen var det rette spermen som kom først til egget! Tenk på det, helt i starten var jeg raskest….første og siste gang jeg har vunnet noe som helst!

Om få dager er bloggen 5 år.  Fem år med små øyeblikk og hverdagsgleder. Fem år med god nok. Takk til deg som stadig stikker innom, som innimellom legger igjen små spor etter deg. Husk at du er god nok!

Kveldstanker fra måsahuset. Klem til alle som vil ha. Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

God morgen, og god søndag. Er det innafor å starte helgen på nytt? Kan vi spole tilbake til fredag ettermiddag? Jeg er sliten, men fikk likevel ikke sove lenge. Gårsdagen var bra, skikkelig bra! Uka var lang! Lang, litt tung, men god likevel. Det er bare det at introverten i meg akkurat nå hadde trengt enda en helgedag eller to til å hente seg inn på, før vi kjører i gang med ei ny uke. Heldigvis ligger hele søndagen urørt og blank foran meg. Kommer jeg meg opp fra sofaen i løpet av dagen er det er stjerne i boka for min del. Blir jeg bare sittende her er det også helt greit. Vi får se hva dagen bringer.Heldig vis er det både grått og vått ute, perfekt innevær!!!

Foreløping har søndagen bestått av flanellspysj, hettegenser, ullsokker, sofahjørne, pledd, kaffe med fløte, knekkebrød med brunost, og kokosbolle. Viktig å kose seg sånn på tampen av uka. Enda kjenner jeg på et savn etter en varm pusekatt på fanget i stunder som dette, og avgjørelsen om å ikke lenger ha pus i huset virker litt overilt, selv om det også kjennes riktig. Får spørre om gubben vil komme å legge seg litt i fanget mitt…han har jo pels på ryggen han og…

 

En usedvanlig travel uke. Rart hvordan det av og til virker som om alt skal skje i løpet av så kort tid, mens andre ganger går det så lang tid mellom hver gang noe skjer.

Det er ihvertfall helt tydelig at smitteøkingen blant ungdommen påvirker oss. Grønt nivå på skole er både godt og skummelt, og det merkes på elevene at usikkerheten påvirker hverdagen. Så mange samtaler denne uka. Så mange tårer, men også smil. Å skulle bli kjent med nye elever i denne situasjonen er både vanskelig og fint. Jeg har hatt så mange samtaler med ungdom denne uka, og det slo meg da jeg gikk hjemover etter jobb en dag, hvor fint det er at de faktisk tør å ta kontakt, og at de tør å snakke, tør å dele. Heldig er jeg som får være den som deles med. Fine øyeblikk.

Den dagen jeg måtte dra opp glidelåsen i jakka på vei til jobb. I det siste har det jo kjentes som om sommeren har kommet tilbake. Nydelig på alle måter, med varme dager, og lune netter, men det er litt godt når lufta blir kjøligere og friskere også. Så rusla jeg bortover gangveien en tidlig morgen, med jakka lukket, og plukket visne løvetenner, og nøt synet av begynnende gule løvtrær. Vi er liksom midt imellom to årstider, og får med oss det beste av de begge. På en og samme morgen. Nydelige øyeblikk.

Elevrådeseminar. I år, som i fjor, og i årene før var jeg kjøkkenvakt, kokk for ca 70 engasjerte elever, og noen lærere. Fossheim er en så nydelig plass, og det er fint å se engasjementet blant ungdommene. Eleven som ikke lenger er “min”, men som kom ned på kjøkkenet og tok seg tid til en lang prat, herlig øyeblikk!

 

Rusle ned til vannet et lite kvarter mellom lunsj og middag, bare strekke ut såre føtter, og kjenne sola varme skikkelig, før det var tilbake til kjøkkentjeneste. Aaah, herlig øyeblikk!

Sjokolademus. En liten boks lykke på pulten på kontoret, liten gave fra kollega Torunn som bare visste at jeg trengte noe søtt. Kontoret er fullt av snille og omsorgsfulle damer, og Torunn er en av dem. Til å bli glad av, tvers igjennom glad. Disse små hverdags-overraskelsene, hverdags-øyeblikkene.

Første foredrag etter at Covid inntok hverdagen. På onsdag var jeg invitert til å holde foredrag for en avdeling ved Aurskog sykehjem, en gjeng fantastisk flotte damer som, i likhet med resten av folk et i helsevesenet, har jobbet beinhardt det siste halvannet året. Så på Fjøset, i flotte omgivelser på Aurskog fikk jeg lov til å snakke om og med brukanes kvinnfolk. Nervøs, som alltid, men veldig gøy når man står i det. Utfordre seg selv litt igjen, gjøre noe litt annet i en ganske A4 hverdag, fint øyeblikk.

På lørdag var en kohort feiende flotte damer samlet for å feire Mona! For Mona fylte 50 denne uka, og om noen fortjener å feires, så er det henne. Så feststemte kvinnfolk i sin beste alder gjorde det kvinnfolk i sin beste alder kan best, koste deg!!! Meg god mat, godt drikke, og godt selskap. For en kveld!!! Hurrastemning og latter, så fantastisk herlig.

Sko med høye heler. For andre er det bare et par sko, for meg, som er 180 cm er det en risikosport. Ikke kan jeg gå med de heller, for jeg har jo aldri øvd!!! Der er jeg fryktelig lite dame altså, når det gjelder sko. Det mest feminine jeg har på beina er ballerinasko. Flate. Men jeg har altså dristet meg til å kjøpe et par, og jeg gikk med dem på lørdag, på festen, til ære for Mona. Gikk er å ta litt kanskje. Jeg satt med dem! Det teller det også, ikke sant??? Ikke hele kvelden da, må begynne i det små, for lufta ble så tynn der oppe at jeg fikk høydesjuken etter en drøy halvtime, men tanken på å endelig, etter 44 og et halvt år, å eie et par sko med heler er skikkelig kult! Kult øyeblikk!

 

På trykk igjen. Jeg blir liksom like stolt, hvor unorsk det enn er, hver gang jeg ser mine skriverier og karikaturer på trykk, og det er stas, retten og sletten, hver gang et nytt magasin ligger i postkassa mi. Artig. Det gjør noe med selvtilliten. Høye heler, og på trykk samma uka…dæven!! Selvtillitsboost! Fine øyeblikk!

 

 

Og slik har uka fart med dette kvinnfolket fra måsan. Latter og tårer, fine samtaler, stille samtaler, lattermilde samtaler. Slitne kolleger og frustrerte men blide elever. Kjøreturer med storepoden som er så snill, og stadig farter rundt i Volvon med mora si. Over slettene, vinduene nede, wunderbaumen i sladrespeilet, og musikk vi begge liker på full guff på anlegget. Kvalitets tid, og fine stunder. jeg har blåst på en vissen løvetann og ønsket meg noe, utfordret meg selv, og gått litt i dvale noen kvelder.

Nå skal søndagen nytes, og øyeblikkene fra uka, og festen i går skal nytes. Det har vært fine øyeblikk denne uka, selv om hodet ikke hele tiden har hengt med. Nå skal jeg sjekke om høye heler er kult til flanellspysj…skal se det blir trendsetter av denne dama til slutt. Skal gå med dem bort til kaffetrakteren og tilbake til sofaen igjen. Øvelse gjør mester!

Lag deg minst et fint øyeblikk i dag da, det fortjener du.

Vi blogges!

 

Om du kunne se deg selv.

Jeg skulle ønske du kunne se deg selv med mine øyne. Når du hopper av bussen, rusler sakte over parkeringsplassen og skolegården med nesa ned i mobilen. Når du litt sjenert hever blikket, ikke helt ser meg i øynene, men likevel stille sier «Hei!» Se hvor nydelig du er.

 

Jeg skulle ønske du kunne se deg selv med mine øyne når du glemmer deg bort,  nynner til musikken du har på øret, gjemmer deg i tonene og teksten i airpodsene dine, når overkroppen din danser selv om underkroppen sitter pent og pyntelig ved pulten. Se hvor glad du gjør andre.

 

Jeg skulle ønske du kunne se deg selv med mine øyne når jeg ser du kan svaret, men likevel ikke tør å rekke opp hånda. Da ville du sett ditt eget potensiale, og forstått at frykten som hindrer deg i å snakke høyt bare sitter i ditt hode, at alle andre rundt deg kjenner på akkurat det samme, og at du, om du rakk opp hånda, ville være et forbilde for så mange. At du, ved å rekke opp hånda, var en de andre beundret for å tørre.

Tenk om du svarte feil. Tenk om du turte å svare, selv om svaret kanskje var feil. Tenk for en bør du tok vekk fra andres skuldre da, om du “tok en for laget”, når du viste alle at verden ikke går under selv om du et øyeblikk trodde at 4+4 kanskje var 9, at du blandet verb og substantiv,  eller at andre verdenskrig sluttet i 1965.

For du tror kanskje at det å svare feil er det samme som å drite seg ut, men det er ikke det. Det å svare feil er en del av å lære. Du er ungdom! Du skal ikke kunne alt. Om du kunne det, hva pokker skal verden med lærere da?

 

Jeg skulle ønske du kunne se deg selv med mine øyne. Sett hvor vakker du var. På innsiden og utsiden. For du er ikke bare fin, du er fantastisk. Helt unik, enda så godt du prøver å passe inn i mengden. A work of art. Et ufullstendig kunstverk, et som kanskje aldri vil bli helt ferdigstilt, men som likevel allerede klart for utstilling. Du fortjener å skinne, fortjener å synes. For hele deg er flott, hver skramme, hver kurve, hver kant, og hvert penselstrøk gjør deg hel. Tenk om du kunne se hvor verdifull du er.

 

Jeg skulle ønske du kunne se deg selv gjennom mine øyne. At du så det potensiale som ligger i deg selv, det du selv tror ikke finnes, men som skinner igjennom hele deg. Jeg skulle ønske du så talentene dine, at du satte pris på dem, og brukte dem, slik jeg vet du kan.

Jeg skulle ønske du kunne se deg selv med mine øyne, hvordan de rundt deg lyser opp når du ser dem, når du smiler, når du hilser, når du ler, og når du inkluderer. Se hva du betyr for så mange.

 

Jeg skulle ønske du så sjarmen med tannreguleringa, de litt keitete bevegelsene, sjenansen, trangen til å være som alle andre, å ikke synes, men likevel med et ønske om å bli sett. Jeg skulle ønske du nøt alle de små gryende forelskelsene, selv om de ikke ble gjengjeldt, for om noen år fra nå vil alt dette bare være minner, og du vil angre om du ikke steller pent med deg selv, om du ikke er snill med deg selv.

 

Jeg skulle ønske du så deg selv med mine øyne. Da ville du hevet blikket, snakket høyt, rettet ryggen. Da ville du vært så stolt!