Reklame |

God morgen, og god søndag. Så var det plutselig ukeslutt igjen, og vi kan se tilbake på nesten en uke på veien i bobilen. Vi har ikke kjørt så voldsomt mye altså. Denne gangen, etter litt endring i original planene for den første reisen, endte vi opp med å parkere lenge på samme plass, bare for å sanke ro i kropp og hode, og for å hvile ut litt skikkelig noen dager. Til uka er det igjen et par dager på jobb for meg, mens gubben skal slappe av hjemme, før ferien hans allerede er over i første omgang. Heldigvis blir det noen dager til med fri for oss begge mot slutten av sommeren. Sommerferie følelsen har latt vente på seg litt denne gangen, men jeg jobber med saken, og det kommer seg. Og selv om hodet fortsatt tidvis er koblet på litt annet enn feriemodus, så har uka bestått av flere gode øyeblikk.

Mandag startet jeg med sjauing av noen kontorer på skolen. Det ble ei skikkelig treningsøkt. Gjennomsvett, og støl i mange dager etterpå. Meget mulig jeg spytta ut et par velvalgte gloser da et bord datt ned på stortåa og gjorde den både blå og svær også, men sjauing ble det, okke som. Og når svetten rant som verst, og musklene var godt brukt, tok jeg en kaffekopp med vaktmesteren og et par av renholderne, smugspiste Twist som lå igjen etter skoleavslutningene, og til slutt satt jeg i over en time og bare snuste på babyen til kollega Fredrik, som hadde tatt med familien på jobb. Den lille, lubne, og smørblide jenta på snaue seks måneder gjorde underverker for sjela, og da arbeidsdagen var over fikk jeg sommergave av kollega Fredrik. Vi har for vane å dele en del sjokolade, og annet som inneholder sukker i arbeidstiden, og de ettermiddagene vi sitter litt etter skoleslutt for å diskutere, støtte,  oppsummere eller planlegge, og derfor hadde han fylt en hel liten bag med ulike sjokolader og annet snacks. Og nå har jeg smakt livets første svindyre Dubaisjokolade. Oppskrytt? Næh! Den var kjempegod. Verdt prisen? På ingen måte, men det er gøy å ha prøvd. Sjokolade i fleng, alltid fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så satte fruen og måsagubben seg i bobilen og fartet til sjøen. Vi var fremme litt sent på ettermiddagen, så kvelden gikk med til å lage middag, sette opp forteltet, rigge til campen, før vi endelig kunne sette oss ned, slappe av, og nyte utsikten. Det er noe med sånne sommerkvelder nede ved sjøen, når sola så vidt går ned, før den titter frem igjen. Akkurat den halvtimen både sjøen og stranda bader i varmt lys fra kveldssola, og den eneste lyden som høres er bølgene som slår inn mot sanden. Da er det godt å sitte ute da, med et pledd over skuldrene, og bare nyte tanken på enda flere slike sommerkvelder. Så herlige øyeblikk.

Så kom en barndomsvenn av gubben til sjøen også, sammen med frua. Så ble det to dager med skravlings, middager sammen, og god stemning. Damene solte seg, badet i saltvann, og snakket om typiske dameting, mens gutta slappet av i skyggen, og mimret om gamledager. Denne uka var det ett år siden bestekameraten døde, og Espen, som også var kommet til sjøen, var en av gutta i den gamle kompisgjengen som hadde så mange timer med kameraten i tiden før han døde. Det ble mye mimring, litt sårt, men mest fint. Tenk at vi nå skriver et år uten deg, Knut Arild. Du er savnet.

Syklene har blitt flittig brukt denne uka, en super måte å få rørt litt på ferieskrotten, og veldig greit å kunne sykle litt rundt og oppdage nye steder. Espen og Kristin ba oss med på stolpejakt, i terreng, på sykkel. De sanka stolper, jeg hadde mer enn nok med å holde balansen, men gøy var det!

Og slike treningsøkter i terreng har det blitt flere av denne uka. På med hjelmen, av med jakka, opp på hjula, og til slutt, fryktelig øm i røven. Jeg var faktisk ikke klar over at jeg hadde bein i rumpa jeg, men etter så mange dager på et litt hardt sykkelsete, viser det seg at det har jeg! Og de gjør vondt!!!

Men gode øyeblikk har sykkelturene gitt, til tross for ømme bakender. Vi har syklet til Oddanesand, og gravet føttene ned i kritthvit sydensand. Vi har syklet til Nevlunghavn, og spist burger på brygga, og vi har syklet til Helgeroa for å spise den største softisen jeg noen gang har inntatt. Mange, mange gode øyeblikk.

En dag hadde jeg en hel strand, helt for meg selv. Været var strålende, sol fra skyfri himmel, men det var sterk vind. Sikkert derfor stranda var tom. Så jeg tok med meg sekken, pakket ned litt niste, og et håndkle, og gikk på jakt etter et lunt hjørne.

Og jeg fant, jeg fant. På den midtre stranda, litt oppe i en slak skråning, midt imellom to nyperose-busker som luktet så godt at nesa hadde fest, fant jeg et lunt sted der vinden ikke kom til. Så varmt ble det i kroken at det ble intet mindre enn tre svømmeturer i sjøen de timene jeg lå der. Podcast på øret, litt musikk på en liten høytaler, fersk gjærbakst fra kiosken, og masse, masse deilig sol. Drømmetimer. Jeg sov litt, bada litt, sovna litt til. Kanskje ukas mest avslappende dag, proppfull av deilige sommerøyeblikk.

Og slik gikk uka. Jeg har trasket alene på nye stier, med vannflaske i sekken, og raske briller på nesetippen. Funnet roen i raske skritt og litt svett rygg, for så å hoppe i sjøen og svømme noen tak, deretter tørke skrotten i sola før middag.

Jeg har spist grillmat tilberedt av måsagubben, gått turer på stranda om kveldene, og sovnet til lyden av bølger, uten å våkne til vekkerklokken.

Til uka venter et par nye arbeidsdager, men også mer ferie, og det gledes. Håper uka som gikk gav deg fregner på nesa, og grunner til å smile. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges, og fortsatt god sommer.

Så var det plutselig en ny søndagsmorgen. Egentlig skulle jeg våknet opp i trøndelag, vært på besøk hos minsten i forsvaret, men måsahuset er fortsatt basen. Det er slett ikke værst å våkne opp hjemme heller, og det blir snart tur på både måsagubben og kjerringa. Nederst i trappa ligger klærne minsten glemte å rydde sist han var hjemme på perm. Jeg har latt det ligge dere denne uka, da er det nesten som om han er her. Gubben står på kjøkkenet og mekker frokost, jeg nyter en kopp kaffe, og elsker lukten av gårsdagens plenklipp som siver inn gjennom det åpne vinduet. Planene for dagen er ikke store, eller mange. En tur i skogen for å lufte skrotten litt, vaske siste rest av klær som skal pakkes i feriebagen, og kanskje skure bittelitt i kriker og kroker. og ja, også durer vi over grensa til Sverige for å kjøpe shorts til gubben… Han mener det holder med den ene han har, jeg er uenig! Skrotten er, om jeg skal være helt ærlig, litt tappet akkurat nå. Hodet er fullt, skuldrene høye. Tankene er litt overalt, men om noen dager er det ferie, og jeg har bestemt meg for å klare å lande. Og uavhengig av skrottens tilstand, så har uka vært full av fine små hverdagsøyeblikk.

Så godt som alle øyeblikkene denne uka består av nærhet, omsorg, vennskap og kjennskap. Det hører jo liksom med til avslutningen av et skoleår, når både elever og kolleger går hvert til sitt, men dette året har jeg kjent ekstra på det. Kjent på varmen og omsorgen, særlig de dagene jeg har tvilt mest på meg selv. Innerst inne vet jeg at det er dette jeg ønsker å gjøre, kanskje tilogmed resten av arbeidslivet. Så skrev jeg noe om det på instagram, egentlig bare en liten tekst under bilder fra siste dag med elevene, også kom det en kommentar fra en gammel klassevenn, som jeg måtte lese flere ganger. Hun skriver så klokt om akkurat det der med å tvile. Jeg skal prøve å endre litt på akkurat det, hva jeg lar tvilen gjøre med meg. “Gammel dame vond å vende” er mitt favoritt ordtak, men jeg skal gå litt i meg selv i sommer. Vi gamlinger har heller ikke vondt av endring.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En ettermiddag gikk ferden ned til cafeen rett etter jobb, for å spise litt mat, litt kake, og for å være litt sammen med kollega, tidligere kollega, og venner, Anne Grethe og Sandra. Og det var så koselig. Bare sitte der og snakke om alt og ikkeno, oppdatere hverandre på livet og hverdagene, og til slutt klemme litt og ønske hverandre god sommer. Nydelige øyeblikk.

Da jeg kom hjem den kvelden åpnet jeg sommergaven fra Anne Grethe, og tror du ikke jeg har fått meg ny kaffekopp til neste skoleår. Jeg har en forkjærlighet for kopper med gøye motiver og tekster, og koppen fra Anne Grethe er så teit at den er kjempekul. Gubben tok den ikke, derfor er jeg sikker på at det er god humor.

Så var den vondeste, men samtidig fineste dagen. Torsdag, da det var avslutning for ungdommene som ikke skal rusle rundt i korridorene neste høst. Da skoledagen var over var minneboken min full av de nydeligste hilsner, og da starta tårekrana. Tidligere på dagen hadde jeg hatt flere samtaler med elevene, for aller siste gang, også toppes det med minner i ei minnebok. Jeg måtte vente til det var sent på kvelden med å lese ferdig, så jeg ble sittende oppe til over midnatt med tårene trillende nedover kjakan.

Avslutningen i Aulaen var fin, og elevene verdig, og heldig er jeg som fikk holde tale til ungdommene som nå er ferdige på yrkesfag. En ære, rett og slett. Det er så rart det der, å stå foran i aulaen, skue utover en flokk ungdommer som gjennom skoleåret har ruslet i gangene, spist i kantina, vandret over skolegården, løpt til og fra skolebussen, engasjert seg i klasserommene…også er det plutselig over. Fint for mange, trist for mange, og veldig, veldig rart for meg. Hvor mange ungdommer han man egentlig plass til i et hjerte? Jeg fyller ihvertfall opp hvert eneste år.

Etter avslutninga måtte jeg bli med kollega Line ut på parkeringsplassen, for hun sa hun hadde kjøpt en “liten” sommergave til meg. Og ut av bilden drar hun intet mindre enn en diger solstol, en som som gjør at man strekker ut skinnet, og unngår solskille mellom bilringene. Line er det gøyeste mennesket jeg kjenner. Et som kvinnfolk som bare er en eneste lang fest å være sammen med. Herlig øyeblikk.

Så kom den aller siste skoledagen, når man skulle avslutte året med de som aller mest sannsynlig kommer tilbake til høsten. Ikke like trist, men vemodig likevel. Også noen av kollegene forsvinner. Noen for et år, og noen for godt. Gavedrysset på fredagen var enormt. Fra elever og kolleger, og det er vanskelig å sette ord på hvor mye det betyr. Ikke gavene i seg selv, men klemmene, ordene, kortene, alt som følger med. Jeg kan, med hånda på hjertet, si at menneskene på denne arbeidsplassen er av aller beste sort. Det finnes knapt et sted med mer omsorg, men humor og latter, mer kunnskap og godhet, enn det finnes i c-blokka på Bjørkelangen videregående. Gode, overveldende øyeblikk.

Og akkurat i det man tar helg, og skoleåret er over, og man tror man skal vente på høsten for å kjenne på samholdet igjen, så tikker det inn en melding med varsel om morgenlevering, lørdag morgen.

Og det gjorde dagen. Tenk å få frokosten levert rett i postkassa, toppa med varme, ferske kanelsboller. Det er hverdagslykke det!

Og slik gikk hverdagsuka. Jeg har grini så manga tårer at denne skrotten er på kanten til dehydrert. Heldigvis har kollega Roald sørget for påfyll til tørr skrott, og laget egen vin-etikett til forfriskningene. Bare en av ukas svært interne latterkuler.

Jeg har spist jordbær ute i hage teltet, i stedet for middag, bare fordi det er sommer, og fordi jeg var lei av å lage mat.

Jeg har fått de blåeste joggeskoa i gave av gubben, slik at jeg er klar for turer i fjellet senere i sommer. Jeg har fått flere klemmer en jeg har klart å telle, mottatt den kuleste t-skjorta noen sinne av elever med tilsvarende humor som meg, og jeg har kjent på at det skal bli skikkelig fint med sommer.

Håper uka som gikk gav deg mange gode øyeblikk, og at uka som kommer gjør skrotten og toppen din godt. Ta vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så var det søndag igjen. Sommersøndag. Jepp, for nå viser kalenderen langt inn i Juni, og det kjennes endelig ut som sommer på ekte. Enkelte dager denne uka har jeg syklet til jobb uten jakke, og da jeg luftet voffsen til podekjæresten i går morges ruslet jeg bare ut i ei tynn skjorte. Endelig! Årets sommerfest med jobben er unnagjort, de praktiske og skriftlige eksamener er over, og om man ser bort fra siste eksamenstrekk til tirsdag, så hersker det en sånn egen følelse av sommer på skolen nå. Litt kaos, virrvarr av elever som har undervisning ute, spiller volleyball i timene, spiser is i friminuttene, og sitter ute i sola i skolegården og snakker om alt annet enn skole. Det er ei uke igjen før jeg skal si hadet til mange av de for godt. Jeg utsetter å kjenne på den følelsen litt til!

Uka har vært såpass hektisk at jeg ikke helt har benyttet muligheten til å stoppe opp og nyte de små øyeblikkene. Likevel har de vært der. Derfor er det ekstra fint å sette seg ned denne søndagen for å tenke gjennom dem, bla litt i bildene jeg har knipset med mobilen, gjenoppleve noe av det som har gjort uka fin. Det er virkelig de små tingene som betyr noe. I går hadde jeg et sånt øyeblikk. Det var den halvtimen da sola forsvinner bar det høyeste treet utenfor gjerdet, og det meste av hagen får skygge, før sola kommer tilbake rundt tretoppen. Da fylte jeg bensin på gressklipperen, og klippet gresset. Det var ikke så langt at det var krise, men det var deilig likevel, å få tatt de tustene og blomstene som vokser litt fortere enn resten. Så er det en uke til neste gang det trengs en klipp. Så ble jeg sittende litt i skyggen på plattingen, strekte ut bena, drakk et stort glass is-te, og nøt synet av en nyklippet plen. Voksenpoeng, og fint øyeblikk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vesle voffsen har vært her i helgen, og det gir alltid fine øyeblikk. En liten tur tre ganger om dagen, og selskap når jeg driver i hagen. alltid bare et par skritt bak, nysgjerrig, og litt lat. Og hver gang vi har ruslet en tur, så tripper hun mot godteskapet og stirrer meg og gubben i senk, helt til vi gir etter, og tilbyr en godbit. Og i går, da jeg hadde knipset et par bilder av en godtesjuk bikkje, måtte jeg glise da jeg så bildene. Makan til fornøyd firbeint venn skal du lete lenge etter. Herlige øyeblikk.

Minste poden er hjemme på en veldig kort helgevisitt, ene og alene fordi det var Aurskog-Høland Rally denne helgen. Gubben og gutta har gjort det til en tradisjon, hvert år fra de ble født har de vært på rally med papsen, i år var intet unntak. Så poden tok flyet fra Trondheim for å se biler kjøre på to hjul i svingen. Fint for mammahjertet da, å få han litt hjem, for det ble jo tid til skravling, grilling, og litt lek i hagen også.  Mange gode øyeblikk.

Etter sol kommer regn. Ja, for selv om det er sommer, så har jo noen av dagene bydd på nedbør også. En kveld denne uka ble det endelig litt opphold etter mange timer med nedbør, og gubben dro meg med ut på tur. Det var så deilig å rusle en lang runde sånn uti kveldstimene. Gå i sikksakk mellom sølepyttene som lå som små speil på asfalten. Lufta etter regn på sommeren er helt magisk. Også blir man så godt sliten av en lengre tur i slik frisk luft. Vel hjemme ble det en varm dusj, tørre sokker, kveldsmat, og tidlig natta. Herlige øyeblikk.

Onsdag kveld var jeg invitert til å holde et foredrag for Sørum revmatiker-forening. På Bestefarhuset i Blaker i gamlebygda rigget jeg meg til, klar for å gi et skråblikk på det å være kvinnfolk. I publikum satt det så mange gamle kjente jeg ikke har sett på mange år. To av mamma sine venninner, en mamma til en av de ungene jeg husker aller best fra tiden jeg jobbet i barnehage på Sørumsand, gamle kolleger. Det var liksom som om hverdagen plutselig ga meg minner som har vært gjemt bort en stund, og det var så innmari fint. Onsdagen på Bestefarhuset ble et skikkelig fint øyeblikk. Latter, mimring, og høner og haner som kaklet og gol utenfor den åpne låvedøra. Kjempe-kjempefin kveld.

Fredag var det duket for årets sommerfest med jobben. Jeg er så glad jeg valgte å dra, selv om skrotten og hodet var sliten etter uka. Fine kveldstimer sammen med noen av verdens aller beste kolleger og venner. Jeg tenker så ofte på det, hvor heldig jeg er som har så mange fine folk rundt meg på jobb hver dag. For selv de vondeste, travleste dagene har noe godt over seg, når man føler at man jobber sammen med gode venner. En kveld ute, sånn på tampen av arbeidsåret, ga skikkelig mange fine øyeblikk.

Og slik gikk enda en hverdagsuke, og den nest siste uka før sommerferien. Nå skal jeg lade opp til en uke jeg både gruer og gleder meg til. Jeg forbereder meg på å si hadet til gode kolleger som slutter, eller som skal i permisjon. Jeg skal klemme elever som ikke kommer tilbake til skolen etter sommeren. Jeg skal felle noen tårer på avslutningskvelden til torsdag. Også skal jeg glede meg til ferien.

Håper uken som gikk bød deg på mange gode øyeblikk, og at uken som kommer gir deg mange grunner til å smile. Pass godt på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag fra oss to gamliga i måsahuset. Jeg sitter her i sofakroken min, i julepysjen, godt pakket inn i dyna. Vinduet bak meg står åpent, og det lukter friskt regn og våt skog. Skal ikke skryte av skikkelige sommertemperaturer akkurat i dag, selv om deler av uka har bydd på skikkelig sol og sommer også.  Kaffekoppen er full, gubben har stekt rundstykker, og vi går inn i enda en av søndagene i tospann, som vi har begynt å venne oss til. Også er det fridag i morra også. Akkurat det er kjempedeilig å tenke på. Eksamensukene på skolen er ekstra hektiske, følelsesladde ungdommer over hele linja, og miljøarbeidere som har skuldre høye som fjell på slutten av hver arbeidsdag. Uka som kommer vil gå i akkurat samme tralten, med møter, eksamen, oppkjøring til avslutning…men i morra, da er det fridag. Gode øyeblikk.

Uka har hatt så mange fine hverdagsøyeblikk. Alt fra sol til regn, latter til tårer, salat til sjokolade. Små øyeblikk, en salig blanding av arbeidskaos, og nedtelling til sommerferie. Mandag morgen stod jeg og en kollega i miljøteamet ute og hilste på elevene da de kom. Vi var skjønt enige om at vi sikkert hadde de kuleste skoene på hele skolen, og synes egentlig at fargerike sko burde være et kriteria i vår og sommerhalvåret.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dagen etter brukte jeg de hjemmelagede regnbue skoene mine for første gang i år. Måtte jo matche flagget i flaggstanga på skolen. De skoa er så kule at jeg ser ned hele tiden mens jeg går. Fargerike sko gir gode øyeblikk. Ferdig snakka.

Skoleuka har bydd på et gavedryss uten like. Har aldri opplevd maken. Litt bannking på døra til kontoret, lure smil. Elever som har plukket blomster i midttimen, bakt blåbærmuffins til lærerne, eller tegnet noe til oppslagstavlen min som jeg har på veggen bak pulten min. Minneveggen kaller jeg den. Så mange koselige øyeblikk.

Flere kvelder denne uka har vi rusla på tur, gubben og jeg. Tanken er at jeg sover bedre, om vi går en lang tur på kveldene. Enkel forskning viser at det stemmer omtrent halvparten av gangene, men deilig å gå en tur i kveldinga er det uansett. Bjørkelangen er helt ok alle årstider, for det finnes plasser som er vakre på hver sin årstid, men når det begynner å gro til på sommeren, da blir liksom alle steder vakre. Gubben blir gitt oppgitt over kjerringa som stopper opp hver 50`nde meter for å gestikulere med armene, og si: “Ååååiii, se så pent det er her da, Ronny!!”, mens han bare : ” Det er da vel for pokker akkurat den samme grøfta og det samma jordet som det var rett borti her!!!”  Vi har ulikt syn på grøftekanter og spirende jorder, gubben og jeg, men fine øyeblikk er det uansett.

Borte i skråningen ved den gamle HV leieren, har geitene kommet på beite igjen. Å gå forbi der gir nesten følelsen av sommerferie på fjellet. Dyr på beite gjør meg glad, uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Det er bare noe befriende med å stoppe og se på dyra som rusler rundt på jakt etter gode vegetarmåltider, som tar livet med ro, og ikke har en eneste bekymring bortsett fra at noen i kompisgjengen kanskje har driti litt i matfatet… Tenk å leve så enkelt, og så godt.

På den ene turen denne uka kom en liten pusekatt løpende ut fra gresset i grøftekanten, og klatret nesten opp på beina våre for å få litt kos. Gubben klarer ikke å gå forbi en katt uten å sette seg ned, klø den bak øret, og snakke med den. Sånn skikkelig samtale liksom, av typen: “Næmmen, hvor kommer du fra da? Har du noe navn? Så fin du er, er du ute på tur helt alene du da?” Høres jo ut som om han er på speed-dating i regi av “De Ensliges Forbund” ellerno. Men kos er det da, når en liten pusekatt følger deg på deler av kveldsturen, bare for å holde deg med selskap, før den smyger deg inn i gresset igjen. Gode øyeblikk.

Ukas gøyeste øyeblikk var fredag, i midttimen. I auditoriet skulle det være premieutdeling etter fotball cupen som har pågått hele skoleåret. Jeg har jo vært så “heldig” å få være målvakt for det ene lærerlaget. Laget vårt tapte alle kampene i sesongen, og scoret 1 mål! Kun et mål. Jeg ble toppscorer på laget… Så da skjønner dere hvor dårlige vi var. Men plot twist!!! Gjett hvem som ble årets kvinnelige spiller, og fikk pokal og greier???? Jeg! Og her har nok både elever og lærere stemt med en god dose humor og ironi, men den tar jeg lett altså, for jeg skulle bli 48 og et halvt år før jeg fikk livets første pokal! Fikk to tilogmed, men den andre husker jeg ikke hva var for, for jeg var fortsatt så gira over den første. Takketalen min var særdeles ydmyk! “Noen vinner i fotball, noen vinner i livet. Jeg vinner i begge deler. Takk for meg!” Rein poesi! Vaktmester Stian fikk også pokal! Dette lever vi leeenge på! Knall øyeblikk!

Stolt av premiene og utnevnelsen sendte jeg bilde til tidligere fotball trener fra sesongen 89/90 på Sørumsand jenter 14, også kjent som pappaen min, for å skryte litt! Det gikk så som så… Han er en sånn sjel av den gamle skolen som mener at ærlighet varer lengst, og at kritikk bygger selvbilde… Jeg tror han er grunnen til at jeg trøstespiser ostepop seks av syv kvelder i uka!

Lørdag, sånn ca midt på dagen, kom vi på at vi hadde bryllupsdag. 23 år som lovlig ektefolk, og ca 28 år sammen. Tenk det a! Vi begynner å bli gamle, mer enn et halvt liv har vi vært sammen. Tren unger, en enebolig, bobil, og et helt hav av hverdagsøyeblikk. Lenge leve kjærligheten, selv om man husker bryllupsdagen lovlig seint.

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Hverdagsøyeblikk som perler på ei snor. Nå skal søndagen nytes. Det skal bakes, to poder som har vært på Iron Maiden konsert med lillebror i helgen skal hentes på Gardermoen, to klesvasker skal brettes, sprell til skolens avslutninger skal forberedes, og fryseren skal fylles opp med brød og rundstykker. Hverdagsting.

Håper uken som bød på grunner til å smile, og at uken som kommer er raus med øyeblikkene. Smil bredt til deg sjøl i speilet, husk at du var den spermen som vant. Vi blogges.

God morgen, og riktig fin søndag til alle innom-tittere.  Nok en søndag ligger jeg godt plassert under dyna bakerst i bobilen, mens gubben mekker frokost. Jeg har enda ikke tittet ut av vinduet, men krysser fingrene for at været er godt nok til å spise frokosten ute før vi setter snuta hjemover. En drøy halvannen times kjøretur, over landegrensa, og hjemover til måsahuset. De to neste uken blir travle på jobb. Lange og intense dager, da mange av elevene jeg følger skal opp til eksamen. Kan like gjerne bruke søndagen til å lene meg bakover, slappe av, og nyte fridagen.

Uka gikk fort. Det kjennes ut som om det er et kvarter siden jeg våknet opp i Fredrikstad. En uke fylt med små øyeblikk, både til glede og frustrasjon. Mest glede da, tross alt. Mandagen var god. En kollega som nå er i fødselspermisjon fylte 30 år, og ble invitert til lunsj på jobben, med kake og kalas. Så mye kalas man kan lage i en midttime da. Men hyggelig var det! Vi spiste kake, og jeg fikk snuse på de mjuke og runde babykjakene til vesle Hedda. Også fikk jeg vært litt kreativ med penn og papir igjen, for sånne feiringer fortjener jo en liten karikatur. Deilig å sone ut litt foran tegnebrettet igjen. Musikk på øret, kaffe i koppen, og nye streker på papiret. Gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En liten tur ut, nesten hver kveld, bare for å nyte våren. Enda en tur til Ørje denne uka, i nydelig solskinn. Ikke hastet det med å komme seg hjem utpå kveldingen heller, for det var jo himmelsprett og fridag dagen etter. Så vi spiste middag ute, handlet litt fuglefrø til endene, og ble sittende på en krakk nede på stranda nesten til sola gikk ned, bare for å slappe av og nyte kvelden.

Innimellom titter vi bort på hverandre og ler litt, fordi vi glemmer å snakke sammen, men det er litt fint det også. Å bare kunne sitte side om side, bare være. Sånne øyeblikk er skikkelig, skikkelig fine, og gjør underverker for slitne hverdagshoder.

En tidlig morgen fikk jeg melding om at pakken jeg hadde bestilt lå på dørmatta! Jeg pleier å kjøpe meg et pas sko hver sommer, for å ha noe nytt å tråkke rundt i frem til neste sommer. Vanligvis går jeg for sånne helt stilreine, hvite sneakers av noe slag, men i år var jeg vill og gæærn da jeg bestilte, og landa på et par ganske så knallgule sko. Trodde det skulle bli en tilvenningssak for et gammalt vanedyr som meg, men jeg digger dem! Lyser liksom opp litt, passer egentlig ikke til noen av klærne mine, men veldig gøyale. Ekstra stas da jeg så de passet perfekt til kaffekoppen på jobb. Så da gikk jeg rundt hele dagen, med kaffekoppen i hånda, selv da den var tom for kaffe, bare for at det skulle se ut som om jeg hadde skikkelig sans for detaljer. Skoa gjør meg glad, rett og slett.

Onsdag var det duket for årets førstehjelpsdag på Helse og oppvekst-studiet, både vg 1 og vg 2. og det ble en skikkelig god dag. Solskinn, engasjerte og knallflinke elever, masse lærdom, masse gøy. Jeg fikk æren av å stå for sminken i år også. Alt fra ble ansikter, til brannsår og åpne beinbrudd. Kjempegøy å få være litt kreativ med flytende latex og falskt blod. Makabert underholdende, og herlige øyeblikk.

Den kvelden jeg var så innmari fysen, men tenkte jeg skulle være flink, og knaske på ei gulrot istedet! Men, så ser jeg at hele pakka med gulrøtter har liggi med hverandre i en sånn kjøleskapsorgie, og alle har begynt å formere seg. En hel pose hippi-gulrøtter som har latt hårene gro. Joda, de er sikkert spiselige og alt det der, men sånn seriøst, det der hadde aldri skjedd med en sjokolade. Så jeg spise sjokolade. Det  var et fint øyeblikk!

Vi har kjøpt oss sykkelhjelmer. Det var litt av en prosess skal jeg si deg, for å kjøpe noe man bør ha, men virkelig ikke kler, det er ei utfordring. Men jeg har altså glist så masse, for gubben er sånn kjempestolt av hjelpem og sykkelen sin, og har nå brukt den både inne og ute i flere dager, for å tilpasse den. Mens han laget middag, mens han leste nyheter, mens han så på tv, og mens han “steila” med sykkelen i hagen. Å være gift er egentlig det samme som å jobbe i en døgnbemannet bolig. Det er bare mye mindre betalt!

Også skal man ikke kimse av fredagsfølelsen altså. Når klokka var to på fire fredag ettermiddag gikk jeg ut av skolegården. Snudde meg for å sjekke at døra var låst bak meg, og nøt synet av tom skolegård i solskinn. Plutselig er det bare tre uker igjen til sommerferien, skal bare få noen gjennom eksamen og litt sånn smått først. Men å rusle hjem fra jobb på en fredag, i solskinn, det gjør noe med humøret! Skikkelig fint øyeblikk.

Og så dura vi til Sverige, og her er vi. Straks klare for frokost, før vi vender nesa hjemover etter enda en bitteliten miniferie med bobilen. Så godt å reise bort litt, sitte i sola, rusle langs vannet, og vasse i vannkanten. Herlig å sitte ute om kvelden, pakke seg inn i pledd og lese en bok, når sola fra dagen har gjort nestetippen litt rød. Enda en forsmak på sommeren. Tenk at det er Juni allerede! Herlige, herlige øyeblikk.

Og slik gikk uka. Regn og sol, varmt og kaldt, dårlig nattesøvn, og god nattesøvn. Jeg har klippet gresset, plukket markblomster, blåst på vissen løvetann og ønsket meg noe.

Hverdagsøyeblikk, i en helt vanlig hverdagsuke. Nå lukter det frokost fremme i bobilen. Jeg skal komme meg ut av senga, spise litt, også skal vi dure himmat til måsahuset.  Håper uka som gikk ga deg fine øyeblikk, og at uka som kommer gir nydelig smak av sommer. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig fin søndag til deg. Jeg halvveis ligger, halvveis sitter i senga bak i bobilen, god og varm under dyna, mens gubben mekker frokost for to. Det ble en litt spontan tur med bobilen i går, og vi endte opp med å tilbringe natten i Fredrikstad. Snart går turen hjemover igjen, for jeg skal bake bursdagskake til en kollega, og gubben skal skru litt på bilen til storepoden. Det var godt med en tur ut likevel, komme litt bort hjemmefra, om enn bare for et drøyt døgn. Vi var heldig med oppholdsvær og litt sol i går, i dag er det meldt regn igjen. Perfekt vær å kjøre hjemover i. Men først, en liten gjennomgang av ukas små øyeblikk, og straks frokost. Akkurat nå er et fint øyeblikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne uka fikk vi en forsmak på sommeren, før våren kom litt lunefull tilbake med regnbyger og litt kjøligere dager. Det gav mersmak, de varme dagene og kveldene. Sola gjør at jeg umiddelbart føler at jeg får litt mer ut av dagene. Litt mer smil, litt mer energi, litt lengre kvelder, litt mer utetid. Og mer utetid betyr bedre søvn om nettene, ihvertfall mesteparten av tiden. Frisk luft hele dagen gjør noe med kroppen, man blir sliten på en helt annen måte. En bedre måte. Og sola drar med seg så mange fine små hverdagsøyeblikk. Som klesvask på snora. Soltørket klesvask lukter så himmelsk godt. En kveld denne uka vasket jeg flere av sommerkjolene som har hengt i skapet hele vinteren. Da jeg stod på trammen ved plattingen i hagen, og kikket bort på den hvite blondekjolen som tørket på snora ute på plenen, da ble jeg oppriktig glad. Glad for sola, og kjoletid, og lukten av tøymykner og varm vind. Fint øyeblikk.

En kveld denne uka skulle jeg etter planen være alene hjemme, for gubben skulle stå i verkstedet til svigerfar etter jobb, og fikse en takluke på bobilen. Jeg hadde bestemt meg for å nyte alenetiden, lese bok i hageteltet, drikke brus med sugerør, plante litt i kassene på verandaen. Men alenetid ble fort litt kjedelig, så jeg ringte storepodene som har flytta, og ba de på grillmat. Og podene kom, for mat er alltid et godt lokkemiddel for ungeflokken her i huset. Og det ble en så innmari koselig ettermiddag, skikkelig godt for mammahjertet. Skravling, grilling, litt badminton og lek i hagen, latter og fjas. Herlige øyeblikk.

Og dagen etter dukket de like gjerne opp igjen for å gafle i seg restene fra dagen før, og for å snekre litt på noen prosjekter. Eldste poden skulle lage seg en hylle for å ha på veggen over sofaen i leiligheten, og mellomste poden fikset ferdig porten på verandaen som skal holde voffsen til yngste podekjæresten trygt oppe på trammen de dagene hun er her. Senere på kveldinga kom kjæresten til mellomste poden innom også, og vi ble sittende ute og skravle til sola gikk ned. Herlige øyeblikk.

Den ene natten da søvnen uteble og føttene var rastløse, satte jeg på meg skoa og ruslet en liten tur langs gangveien, bare for å røre litt på kroppen før jeg gjorde et nytt forsøk på å få noen timers søvn før jobb. Egentlig synes jeg det er bittelitt skummelt å være alene ute i mørket, men så er det jo den tiden på året det ikke egentlig blir helt mørkt. Og lysene fra lyktestolpene hjalp… Å rusle en liten tur på natta, kjenne på lukta av varm vind og blomster fra grøftekantene, det var faktisk et fint øyeblikk.

En kveld denne uka ruslet gubben og jeg en runde rundt på Bjørkelangen. Litt for å bare få en liten luftetur, litt for å kjøpe en flaske ketchup. Gubben sier at et hushold uten ketchup ikke er et møblert hjem. Gud forby vil skulle gå tom for en slik delikatesse. På stien hjem tok vinden tak i de visne løvetennene, og plutselig stod vi midt i en liten virvelvind av hvite frø, som fløy rundt oss som en snøstorm. De kilte i nesa, og festet seg på klærne, sånt som så lett kunne vært irriterende, men synes det var så herlig øyeblikk. Er jo umulig å være i dårlig humør når man har ketchup i posen. Det finnes helt klart noe vakkert med vissent ugress også.

Så endte vi opp i Fredrikstad da, på det som skulle bli årets første tur ut med bobilen. Altså, vi har kjørt den tidligere i år altså, men vi har ikke overnattet enda. Vi kikka litt på værmeldingen lørdag morgen, så at det var lagt ut lovnader om sol i Fredrikstad, så vi handlet inn litt grillmat, litt brødmat, og satte snuta mot byen der det prekær med bred L.

Vi brukte lørdagen på å rusle rundt i gamlebyen. Tråkke gjennom de historiske gatene med brostein under føttene, mens jeg drømte meg tilbake i tid, da hest og kjerre stod parkert der Teslaene nå stod på rekke og rad. Vi kikket i butikker, klappet geiter, spiste is på fortauskanten utenfor en koselig kafe, og ruslet langs vannet og tok inn lukta av salt sjø. Enda en forsmak på sommeren, og skikkelig fine øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Jeg har plukket en stor bukett markblomster og satt i vase på spisebordet. Jeg har hatt årets kanskje travleste dag på jobb, og jeg har sovet natten gjennom tre netter på rad. Skikkelig hverdagslykke.

Men, nå skal denne dama spise frokost med gubben, kle på seg, pakke sammen og gjøre seg klar for et par timers kjøretur hjem. Jeg håper uken som gikk gjorde deg godt, og at uka som kommer serverer deg det ene gode øyeblikket, etter det andre. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges. Eller som de sier her i Fredrikstad, “Vi bloggæs!”

God morgen, god søndag, og vel overstått 17 mai. Oppe ligger poden, som er hjemme på en bitteliten helgepermisjon fra forsvaret, og sover. Podekjæresten har reist på jobb, men kommer tilbake etter endt dagvakt. Gubben koker egg, og steker rundstykker, mens han planlegger hvordan han skal legge opp dagen. En bil skal hit, en annen dit, en takluke skal byttes… Jeg har mista oversikten. Jeg har kun en plan, og det er å gjøre minst mulig, og ihvertfall ikke gjøre ting jeg ikke har lyst til. Jeg håper på sol, og lite vind, slik at jeg kan få inn mange timer med frisk luft, ute i hagen. I går gjorde jeg i stand paviljongen, i dag håper jeg å kunne nyte den litt. Grillmaten ligger allerede til marinering, satser på en koselig middag sammen før poden flyr tilbake til leir i kveldinga. Men først, først er det kaffe, og en liten oppsummering av ukas små øyeblikk.

Forrige søndag, på akkurat samme tid av døgnet, satt jeg på akkurat samme sted i sofaen, og leitet frem de små, gode øyeblikkene, fordi noen dårligere øyeblikk lå som en skygge over huet mitt. Skyggen er ikke helt borte, men tar tar langt mindre plass denne søndagen. Jeg har fine folk rundt meg, nære kolleger især har lyttet, og forstått. Det gjør godt. Ukas første døgn var preget av våkenetter og tankekjør. De to henger jo gjerne sammen. De gangene søvnen tok over hadde jeg den samma dumme drømmen, og bråvåknet av den. Snåle greier.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er ikke spirituell, ikke på noen måte, men så mange netter på rad har jeg drømt at jeg sklir i trappa, drar foten over et trappetrinn, også våkner jeg mens beina rykker i senga, før jeg faller. Og det er sånn dagene har kjentes ut også, at jeg står på randen til å snuble, eller rope ut høyt hva som kjennes så gæli, men så våkner jeg, og tier. Jeg faller ihvertfall ikke og slår meg. Sånn reint symbolsk stemmer det godt med hverdagen. Litt på randen av opprør, men tar ikke kampen. Likevel går det bedre. Gode kolleger, som også er verdens beste venner, kan være verdens beste støtteapperat.

Også er det gubben da. Det er liksom oss to. Vi passer på hverandre. Og denne uka har han passet litt ekstra på meg, selv om jeg (og det er helt sant) klarer å passe på meg selv. Flere kvelder denne uka har han pakket tursekken med vannflasker og kaffe på termos, og dratt med seg kjerringa i skauen. Vi bytter på å bare rusle side om side, helt stille, begge i egne tanker, og å skravle i munnen på hverandre. Alltid fine øyeblikk.

Og fordi skog og litt høyere puls er rein terapi har det blitt mange turer i kveldstimene denne uka. For første gang på de nå 25 åra vi har bodd her i kommunen, tok vi turen opp til Elgheia via Aurskog. Vi snakker klatring i terreng. Fanken så bratt, og SÅ mange bakker. Jeg var ikke helt mentalt forberedt på det, men det ble en kjempefin tur likevel. Vinden må ha røska hardt i sveisen på vei mot toppen, for håret stod enda mer opp enn til vanlig.

Vind og bakker, og såre leggmuskler til tross, det ble en kjempefin kveld. Nesten ei mil fikk vi tråkka, og det var to svært fornøyde halvgamle skrotter som krøp opp i sofaen i kveldinga, med kveldsmat og pysj. Skikkelig fint øyeblikk.

Poden kom hjem på helgeperm fredag kveld, for å kunne feire 17 mai med kjæreste, brødre og venner. Vi har knapt sett han, men jeg nyter likevel å ha han hjemme. Nattaklem, lun humor, litt oppdatering om livet i forsvaret. For med han fylles måsahuset med podekjæreste og voffs, og da kjennes det ut som om det er litt liv i veggene her igjen, og det er så fint. Mange fine øyeblikk pakkes inn i en helg med minsten hjemme.

Denne uka har vi også sett podekjæresten gasse rundt på crossbanen. Gubben, eldste poden og jeg tok turen opp i Eksismoa da det var trening, og det var herlig å kjenne grusen svi litt i øya igjen… Faktisk. Hele barndommen til podene her hjemme er jo tilbragt på akkurat denne crossbanen. Det er rart hvor mye skumlere det er å se andre kjøre, for jeg måtte rett og slett lukke øynene da hun ga gass over de største hoppene, men fy flate for ei beintøff jente. Herlige øyeblikk.

Fredag var det mangle på eksamensvakter på skolen, så jeg meldte meg frivillig. Tenkte at det var sikkert enkelt, bare sitte bak der og se ungdommene slite seg gjennom Norsk hovedmål eksamen, bli med et par av dem på do..lett! Men så var jeg på lynkurs dagen før hos assisterende rektor, og hun kunne fortelle at den viktigste, dog vanskeligste jobben ville være å holde seg våken i et så stille klasserom, i så mange timer… og da angra jeg. Jeg får jo stadig det jeg kaller “12-knekken”, de dagene jeg ikke har sovet stort om natta. Så jeg mekket meg briller, løsningsorientert som jeg er. Satte dem på meg da jeg gikk inn i klasserommet. Jeg brukte dem ikke altså, men de løsnet ihvertfall den spente stemninga i rommet litt, før eksamen startet. Fint øyeblikk.

Ukas latterkrampe kom den eftan jeg duppet av i sola etter jobb. En god blanding av lun krok på trammen, overgangsalder og varmegrader gjorde at det ble avtrykk i stolen da jeg våkna. Og da gliste jeg på meg hofteknekk når jeg så avtrykket, for det likner, og du har like god humor som meg, på en litt stutt flodhest med BH. Fader ass, burde ha kjørt på med no lavkarbo greier før bikinisesongen, men jeg glemte det helt i år også…

Og slik gikk hverdagsuka. Grøftekanter som bugner av blomster, lyse kvelder, solskinn og vind. Gode kolleger som støtter og pusher, venner å drikke kaffe med, poder som stikker innom på middag, eller for en hårklipp, elg som sover i hagen under syrintreet, og siste krampetrekk av “dunk-dunk” musikk og slitne russ som tusler inn i skolegården på morrakvisten.

Håper uka di var god, og at du har fine folk i livet ditt. Stell pent med deg selv, såpass fortjener du. Vi blogges.

Den første setningen i dagens blogg har jeg starta på et titalls ganger. Sletta, stoppa, starta, sletta, stoppa og starta. En bitteliten stund, mens jeg satt å lukta på kaffen i kruset jeg knuget i to hender, vurderte jeg å bare skippe søndagsbloggen akkurat i dag. Men, til tross for en liten krasjlanding fredag ettermiddag og kveld, og en del tankekjør i helgen, har uka bydd på helt vanlige små øyeblikk. Små øyeblikk som gjorde uka fin, vanlig hverdags-fin. De er verdt å notere seg, verdt å hente frem igjen, kanskje spesielt etter en litt har landing. Jeg har tross alt stått på beina, de fleste dager i sterke farger, og med klare tanker.

I dag er det helt rolig i måsahuset, og dette er kanskje den aller første søndagen etter at alle tre podene flyttet ut, at jeg kjenner at stillheten er deilig. Måsagubben er jo her da, pusler med sitt, fikser frokost til oss, gjør seg litt flid med pådekking av bordet, men han bråker særdeles lite til å være en såpass røslig kar. Innimellom snur han seg og smiler, sjekker at det går bra med meg. Min trygge havn, alltid, den stillmodige gubben. Dette er et godt øyeblikk. Ro, stillhet, lukten av litt fuktig skog siver gjennom et åpent vindu, og den eneste planen for dagen er en lang tur i skogen, som ender opp på crossbanen der vi skal se svigerdatter trene ATV. Det ser ut til å bli en bra søndag.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En morgen denne uka var jeg på jobb før klokka syv. Da er det stille på skolen da! Kun renholdere som svinger moppen, usynlige hverdagshelter som sørger for at skolen er ren, lenge før mange av oss andre er ute av senga. Jeg hadde ikke sovet den natta, og var så lei av å rusle rundt hjemme, at jeg likevel dro tidlig på skolen. På kontoret satte jeg over kaffen, kokte te-vann, lot en ensom russ få sove ut bittelitt på krakken, og satte meg ned for å sjekke mail, teams-meldinger, og lese lokalavisa på nett. Og hvilket ansikt lyser mot med fra forsiden av avisa? Største poden. I et sånn typ 15 kjappe intervju. Jeg ble en blanding av passe flau, og skikkelig lattermild. For poden er nok lik mora si hva dårlig humor angår, og svarene bar nok preg av det. Artig lell, og litt gøy start på dagen.

Jeg har gått opp slalombakken! Det er så mange år siden jeg valgte akkurat den måten å ta ei treningsøkt på. Litt fordi det er blytungt, mest fordi sist jeg gikk der møtte jeg på så mye huggorm at jeg ikke hadde ren underbukse da jeg kom hjem. Jeg er LIVREDD huggorm! Har en sånn ide om at de kommer løpende etter meg for å bite. Men akkurat nå var gresset og lyngen så kort oppover henget, at jeg tenkte det gikk bra. Og det gjorde det. Ikke en eneste orm å se, bare et pesende kvinnfolk med knekk i ryggen og bein stive som pålar på vei oppover. Det blir ti år til neste gang, men, jeg gjorde det! Helt kongefølelse å stå på toppen mens svetten renner, og vite at etter bare nedoverbakker på vei hjem ventet vaffel med brunost. Balanse er viktig. Fint øyeblikk.

Torsdag hadde Mona nok en gang invitert bygdas flotte kvinnfolk på handlekveld, og damenes aften. Det  ar kvinnfolk over alt, deilige kaker og kaffe fra Axels, kundekveld hos Fru Flon, og moteshow og shopping hos Mona. Jeg sier stort sett alltid ja til det Mona ber om, angrer litt, men det blir som regel gøy uansett. I år, som i fjor, fikk jeg “gleden” av å lede moteshowet via en mikrofon. Javier, den lokale filmmannen, og min medskyldige i filmene om Aurskog-Høland, stod for dokumentasjon av eventet, og løp rundt med kamera. Jeg ba om et, bare ett bilde, uten dobbelthake, men innser jo at han er fotograf, ikke tryllekunstner. Jeg prøvde å flirte med kameraet en gang eller to, men på bildene ser det ut som om jeg har en hittil ukjent muskelsykdom, og et alkoholproblem. Lite fotogen til tross, det var en fin kveld, proppet av gode øyeblikk.

Fredag fikk jeg også “æren” av å holde foredrag for veiledere for lærlinger i kommunen. Og selv om jeg alltid gruer meg til slike ting, så er det så gøy også. Og akkurat dette temaet brenner jeg så for. Gode veiledere for ungdommen vi sender fra oss etter endte år på skolen. Så koselig å treffe igjen tidligere elever, få noen klemmer og oppdateringer på livet. Det ble noen skikkelig fine øyeblikk.

En morgen denne uka kom kollega Miriam inn på kontoret om morgenen, og planta en iskaffe og en Stratos på pulten min, mens hun kvitret “Bare fordi!”. Små ting er store gleder. Tenk å starte dagen sånn. Sjokoladen forsvant før lunsj, og med forsvant mener jeg spist opp! Iskaffen ble med meg hjem, og så glemte jeg den litt, før jeg kom på den litt utpå kveldinga, og da ble jo liksom overraskelsen og gleden litt ny igjen. Så da lå jeg på sofaen, drakk iskaffe, og tenkte på hvor fine kolleger jeg har, og hvor heldig jeg er som har dem. Fint øyeblikk.

Litt kreativ fikk jeg også vært på tampen av uka, da bygdas triveligste dame bestilte en hjertekrans til døren sin. Jeg skyndte meg å plukke de få grenene jeg fant som ikke hadde særlig knopper og blader, og bandt et hjerte. En halvtime ute en varm vårkveld, med hagesaks og ståltråd. Ro i sjela!!! Det er ikke så mye som skal til, heldigvis.

Se der ja… da ble de nedskrevet for evigheten likevel, ukas små øyeblikk. Små, men betydningsfulle øyeblikk. Jeg har gått lange turer om kveldene, og fått bake marsipankake til vårens fineste konfirmant. Feiringen i går var så fin. Må bare vise frem det fine bildet av storepoden og pappaen min.

Jeg har ledd så høyt av han som plutselig befant seg i grilldressen en kveld, mens han vasket bilen, og sa han trente til årets bobil-sesong. For en dame-magnet altså…

Jeg har grått noen tårer, og jeg har ledd så tårer har trilla. Jeg har kjent varmen fra sola, og regndråper på nesa. Jeg har møkket til nye hvite sko fordi jeg har gått “all in” i en volleyballkamp med elever, og jeg har spist matpakka mi på krakken ute i skolegården, mens sur vind sendte knekkebrødet mitt avgårde mot parkeringsplassen. Hverdagsøyeblikk.

Håper uken som gikk ville deg vel, og at uka som kommer byr på de fineste små øyeblikkene. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Plutselig søndag igjen. Gjennom det åpne vinduet siver lukten av nyklippet gress inn. Det lukter ekstra nå på morran, for nattefukten forsterker lukten av våren. Hadde det ikke vært for at denne skrotten blir råtten av å ligge for lenge våken i senga, hadde jeg ligget lengre i dag. Vi var tidlig våkne, både gubben og jeg, men akkurat nå er vi kommet til den delen av livet hvor det er lite som haster. Det er bare vi to som skal stå opp, bare vi to som skal spise frokost, drikke kaffe… Ingen kø på badet, ingen som MÅ noe. Så vi ble liggende litt side om side, skravle litt. Så fint, de dagene når ikke noe haster, bar ligge bittelitt til, se solstrålene danne dansende striper gjennom gardina som blafrer litt med vinden. Kjenne lukten av vått nyklippet gress. Fin start på en ganske så vanlig søndag, fint øyeblikk.

Også denne uka går inn i rekken av helt vanlige hverdagsuker. Litt jobb, litt fri, litt asfalt, litt skog, litt regn, litt sol. En stund mandag morgen trodde jeg rett og slett at uka skulle bli tung. Alt lå liksom til rette for det, men dårlig søvn, hodepine, regn, og for å toppe det hele snubla jeg i en brostein, og slo hull på buksebenet, før jeg kom på jobb og sølte kaffe på genseren. Så da klokken nærmet seg halv ni, og det var tid for å gå ut å hilse elevene god morgen, var lunta kortere enn vanlig. Men så stelte jeg meg under taket mellom to av blokkene, og jeg hadde ikke stått der lengre enn to minutter før den første ungdommen kommer løpende mot meg, kastet seg rundt halsen min, og hvisket -“Vi ble sammen i helgen!!!” Så snudde det. Tenk å få ta en del i det da, en del i sommerfugler i ungdoms-mager, forelskelse og ungdommelig lykke. Vi snakket noen minutter før hun gikk inn til klasserommet, og jeg bare stod og speidet i i en våt og grå skolegård, litt lykkeligere fordi den fyltes opp av unge mennesker som tross alt gir meg så mye. Buksebenet kan lappes, genseren kan vaskes. Fint øyeblikk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I den lille bekken ved porten vår blomster Bekkeblommen. Det skjer over natta, hver eneste år, og jeg blir like idiotisk lykkelig hver gang. “Seeee da, gubben!!! Bekkeblommen har blomstra!!!” roper jeg, med øya fulle av kjærleik og hjerter. Og han bare- “Er ikke det bare ugress a???” Og ikke kan de plukkes, for i en bukett varer de ikke over natta engang, men jeg må liksom sitte på huk da, i det lange gresset nede ved bekken, og kjenne litt på de gummi-aktige stilkene, og bare bli glad at gulere en gult. Små ting, store gleder, fine øyeblikk!

Men så var det gubben da, som pekte på buskene langs linna, da vi gikk tur en kveld, og sa at “Dissa greiene her har blomstra litt tidlig eller???” Og plutselig kom følelsen av Mai over oss begge. Blomstrende busker, grønt gress i grøfta, og varm vind i ansiktet mens sola henger lav og rødlig over Bliksrudåsen. Skal ikke lenger så mye til å glede de gamle i måsahuset, Herlig øyeblikk.

Søvnløse netter kan bringe noe fint med seg. Noen ganger bruker jeg det til noe fornuftig. Natt til onsdag  ar en sånn natt, så da søvnen uteble satte jeg en gjærdeig istedet, og tok den med på jobb. Noen ganger, når ungdommer synes både livet og fag kan være vanskelig, blir det enklere å jobbe side om side, istedenfor ovenfor hverandre i et grupperom. Så på kjøkkenet stod vi side om side, ungdommen og jeg, bakte kanelsnurrer, og skrev aktivitetsplan med kort leveringsfrist. Jeg elsker å kunne jobbe på den måten. Pluss i boka var å kunne samle avdelingen til felles lunsj i et klasserom med sofa, og spise boller, skravle og senke skuldrene. Det trengs innimellom, på denne tiden av skoleåret. Gode øyeblikk.

Lørdag ettermiddag dro vi innover for å spise middag ute. Kjøleskapet var tomt, og fordelen med tomt rede er at mulighetene for å kose seg litt i tospann er enklere. Så vi spiste middag i Lillestrøm, og kjørte hjem via Sørum for å kunne ta en tur på kirkegården. Med bagasjen full av blomster, jord, og en spade fikk vi rettet opp stenen på mamma sin grav, rettet opp blomsterbedet, og plantet litt før  17 mai.

I april var det 27 år siden mamma døde. Det er så lenge siden, likevel kjennes det så nært. Sorgen har avtatt, for lenge siden. Savnet kan jeg fremdeles kjenne på, eller, kanskje mer et ønske om at hun hadde fått oppleve gutta, blitt bedre kjent med måsagubben. Jeg har levd lenger uten mamma, enn med. Akkurat det er rart. Vi plantet på gravene til svigermor også, og på graven til gubbens besteforeldre.

Så gikk vi bort til minnelunden. Vi ble stående lenge, snakket om bestevennen vi holdt i hånden på denne tiden i fjor, da vi klamret oss til alle de øyeblikkene vi fikk, vel vitende om at det gikk mot slutten. Vi savner han så mye, hver eneste dag. Fremdeles kan jeg kikke ut vinduet når jeg hører en bil på tomta, og tenkt at det sikkert er Knut som kommer innom, før det går opp for meg at det er det jo ikke. Verden kan være så brutalt urettferdig noen ganger. Likevel er det vår, enda en gang, Nye grønne knopper på trærne, ny varm vind i håret, nye fregner på nesa av vårsola. Heldige er vi som får oppleve flere slike øyeblikk.

Og slik gikk enda en hverdagsuke. Jeg har laget noen konfirmasjonskort på bestilling. Det er jo den tiden av året nå.

Jeg har sovet gjennom hele netter, og vært våken andre. Jeg har bakt sjokoladekake, og jeg har bakt grove brød. Jeg har vært så inni granskauen sinna, og jeg har ledd så magen har gjort vondt. Hverdagsøyeblikk, noen fine, noen kjipe. Helt vanlig!

Nå skal jeg sette på ei klesvask, google laktosefri marsipankake, også skal jeg ut i sola. Om været holder skal jeg være ute hele dagen, så kropp og hode får ei god natt søvn før en kommende, litt hektisk uke.

Håper øyeblikkene har stått i kø for deg i uka som gikk, og at dagene som venter byr på latterkramper og solskinn. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Søndagens kaffekopp er sponset av ukas humør 😉 Om du er fast leser av søndagsbloggen, så har du kanskje fått med deg at forrige uke dro med seg den ene uløkka etter den andre. Kjøleskapet røyk, så fikk vi varsel om jordfeil i huset vi ikke klarte å finne, deretter takket bilen for seg. Så, forrige søndag drakk jeg kaffe med begge hendene, og vurderte illegal import av beroligende tabletter og hvitevarer… Det ble ikke så gæli. Eller, gæli ble det jo, men det ble ikke import av verken det ene eller det andre. Kun en ibux fra Rema for en dundrende hodepine etter ei søvnløs natt, og hvitevarer fra Power. Så denne søndagen er preget av en uro som sitter litt igjen, bare fordi kroppen er litt tregere enn hjernen til å henge med på notene, litt uro fordi jeg er litt i tenkeboksen igjen, hva hverdagen angår, men også ro og takknemmelighet for en gubbe som beholder roen, som fikser, og for at selv om livet ikke alltid går på skinner, så er ikke avsporingene helt katastrofale eller. Toget styres sakte men sikkert opp på skinnene igjen, og nå satser vi på rolig tøffing til neste stasjon. (Jeg registrerer at første avsnitt ble fullt av dårlige metaforer, men jeg har ikke nok koffein innabords så tidlig, at jeg orker å endre det. Sorry, not sorry!)

Tidlig i uka ble det ny bil. Ikke ny-ny da, men ny for oss. For uansett hvordan man vrir og vender på det, så må vi ha bil for at gubben kommer seg til jobb. Offentlig transport på bygda er god, men ikke så tidlig på morgenen (fremdeles egentlig natta) som gubben reiser innover. Jeg sykler jo bort til jobben, går på ti minutter om jeg har gode sko, men Lørenskog-Bjørkelangen strekningen krever mer enn tråsykkel med kurv. Bilen er kjøp bærekraftig lokalt, og der stopper vel bærekrafta, men som sagt, hjul må vi ha. Uansett, en bil som starter når den skal, og som er god å kjøre…det er rein lykke. Trenger ikke mer enn det, og vi er heldige! En vakker dag håper jeg gubben kan unne seg helt ny bil, men først må jeg få fart på den “import av illegale piller og hvitevarer ideen!” Tulla!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så var det den jordfeilen da. Den er jeg litt mer bitter på kjenner jeg. For vi gjorde ALT Elvia sa vi skulle gjøre, og mer til for å lokalisere feilen. Likevel stod jordfeilen registrert som aktiv. Så vi ringte lokal elektriker, sabla trivelig kar fra ST elektriske, og han fant feilen etter fem minutter. Vaskemaskinen! Men jordfeilen er fremdeles registrert som aktiv, fordi Elvia sannsynligvis har en feil på sitt nett. Den litt småbitre gamle overgangsalder kjerring-hjernen min tenker at vi kunne spart den elektriker regninga, om Elvia hadde fungert optimalt, for vi sjekka faktisk den vaskemaskinene, flere ganger, i flere dager.  Men så er det sånn at jeg stadig leter etter små øyeblikk da, og for det første: Lokal elektriker, rask, knall service, det var en fin erfaring! Og for det andre, vi handla en ny vaskemaskin, og den har så mye større trommel enn den gamle etter bestemor, at denne uka har jeg kunnet vaske to doble dynetrekk i en omgang! Og sånne små ting varmer et gammelt husmorhjerte! Også er det litt digg med en vaskemaskin som ikke har kols og kronisk gangsperre også. Men nå holder det altså! Nytt kjøleskap, ny vaskemaskin, og ny bil! Alle gode ting er tre, ferdig snakka!

Og for å koble av fra pengesluk og hverdags-stress, har vi brukt skogen denne uka også. Når to netter uten søvn og masse tankekjør hadde gjort to gamle kropper stive og råtne, tok vi affære og klatra oss opp til Høgåsen et par kvelder på rad. Skog, og bratte oppoverbakker er terapi. Tung, svett, terapi. På toppen hang tunga som et slips nedover brøstkassa, og pusten hørtes ut som vaskemaskinen med jordfeil, men det var gode øyeblikk likevel. Og det hjalp! Lang skogstur, dusj, og kveldsmat, resulterte i sy timer sammenhengende søvn. Lykke!

Fredag etter jobb satte vi oss i “ny”bilen og fartet til Ørje. Årets første gakk-gakk tur. Hvis det er noe gubben virkelig ser på som avkobling, så er det å sitte på en stein nede ved vannet, og mate ender med solsikkefrø. Så vi tok middagen i Ørje litt seint på kveldinga, stakk ned til strandkanten med en pose full av frø, og til gubbens store lykke hørte vi kvekking i sivet så fort vi hadde satt oss. og jeg er litt ening med måsagubben. Det ER noe veldig avkoblende med å sitte og se disse skapningene vagge frem og tilbake, mens de gasser seg med mat, kvekker, dykker og svømmer. Ekstra bonus var sol og bølgesus. Vakker avslutning på ei litt hektisk arbeidsuke.

Onsdag var første skoledag for ungdommene etter påskeferien. Hver morgen klokke 08.00 har jeg stelt meg ute i skolegården med et par kanner kaffe og noen remser pappkrus, og tatt imot litt sliten russ. Akkurat det er fine øyeblikk. Noen skravler masse, blir sittende mens de drikker kaffe. Noen tar med seg en kopp, og satser på at koffeinen skal få dem gjennom første økt, og noen vil ikke ha kaffe i det hele tatt, men bruker anledningen til å slå av en prat, dele smått om nattens rulling og festivitas. Tett på, viktige små stunder. God start på dagen for meg er det ihvertfall, masse fine øyeblikk.

Og slik gikk uka. Mas, tjas og festivitas, og midt oppe i alt har det bugnet av fine små øyeblikk. Jeg snubla i ei rot oppe i skauen en ettermiddag jeg gikk alene. Fikk ikke vondt, bare innså at om noen hadde sett meg hadde de stussa. For jeg landa jo i en eng av hvitveis, og derfor hadde jeg det ikke travelt med å reise meg. Fisket heller mobilen opp av lomma for å ta et bilde. (Jeg er nok ikke en folk flest hadde tatt med seg i krigen… blir jo liggende når jeg tryner bare fordi bakken er vakker!)

Jeg har plukket hestehov som har gått ut på dato, bare fordi jeg synes de er vakre. Jeg har bakt kake, selv om jeg var alene hjemme, bare fordi jeg var fysen! Jeg har vasket gulv, for så å glemme det senere på kvelden, og tråkket inn med leirete sko.

Jeg har tatt årets første plenklipp, spist is på vei hjem fra butikken, og sovnet i sola ute på trammen etter jobb. Hverdagsøyeblikk på rekke og rad.

Håper uken som gikk bød deg på fine stunder, og at latteren har sittet løst. Stell pent med deg selv, det er du verd. God søndag, vi blogges.