God morgen, og riktig god 4 søndag i advent. På bordet foran meg blafrer det rolig i tre tente lys. ikke fordi jeg ikke kan telle, men fordi denne stua er for liten til en adventsstake, så akkurat den tradisjonen ble ikke prioritert i år. Koselig med julemorgen er det uansett. Jeg venter på at juleferie-følelsen skal komme snikende, men jeg kjenner den ikke helt enda. Kanskje fordi jeg skal jobbe bittelitt på skolen i morgen, men sikkert mest fordi hodet rett og slett ikke helt har landa etter en travel høst. Når det er sagt, jeg GLEDER meg til noen fridager nå. Feriefølelse eller ei, fridager skal bli skikkelig godt.

Oppe i andre etasje sover minstepoden. Vi hentet han på flyplassen sent fredag kveld, og nå skal han ha juleferie fra forsvaret noen uker. Akkurat det er herlig. Han kommer nok til å bruke det meste av tiden ute i garasjen for å få 240`n på veien, slik at han kan starte med prosjekt rallybil. Engang bilgutt, alltid bilgutt. Gubben fyrer i peisen, og lager frokost, og måsakjerringa selv, hun har stjerten godt plantet i sofaen, klar for å notere ned noen av ukas mange små øyeblikk. Noen søndager sitter jeg her og lurer på hvorfor jeg egentlig skriver om øyeblikkene.. hva er det godt for egentlig, bortsett fra at det stagger fortellerlysten, og foreviger små deler av livet. Jeg har bestemt meg for å skrive til jeg fyller 50 neste år. Da har jeg skrevet om øyeblikkene i 10 år. Og denne uka, som alle andre uker har vært proppfull av små øyeblikk, og litt low key hverdagsmagi.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mandagen var den dagen ALT skulle gå galt, og det før kl 08.40. Paraplyen vrengte seg i vinden, og jeg ble klissvåt før jeg kom på jobb. Da jeg skrudde på pc`n trengte den oppdatering, som to over en halvtime, så jeg fylte kaffekoppen, og skulle sette meg ved skrivebordet og slappe av mens jeg ventet. Men enkelte dager er den litt for breie røven til plunder og heft, og før den traff setet skjøv den stolen med hul unna, og jeg landet på gulvet, med koppen høyt for ikke å søle varm kaffe over hele meg. Det landa på gulvet, OG oppe i veska istedet. Og hva gjør de to kollegene for å hjelpe til??? Jo, en lener seg tilbake, og takker for showet, den andre tar opp telefonen for å knipse bilder. Og såret stolthet og halebein til tross, det var så latterlig ukontrollerte lemmer over alt, at latteren tok meg! Gøy øyeblikk. Takk til Martin og Mimmi som ikke gjorde et døyt for å hjelpe en gammel dame ut av knipa. Håper nissen legger kull i strømpene deres!

Men så tok dagen seg betraktelig opp! For allerede da jeg var ute på morran og hilste på elevene, kom en av de fine ungdommene løpende mot meg med en gave i hånda, og den kunne åpnes med en gang. Det har nesten vært julaften hele uka!!! Og jeg elsker når elevene både skjønner humoren min, og biter seg merke i ting jeg synes er gøy. Så t-skjorta jeg fikk er et resultat av en veldig intern, og litt mørk spøk, og jeg ELSKER det!!! Fantastiske fine, de ungdommene våre! Så herlig øyeblikk.

Tirsdag var det tid for nok en fotballkamp i skoleligaen, denne gangen lærerlaget, mot det andre lærerlaget. Jeg, som hadde bestemt meg for å være mindre hissig på banen i år, brøt eget løfte 7 sekunder inn i første omgang, da det andre lærerlaget scoret mål… Altså, vi vet jo at laget vårt suger, det er ikke det, og det andre laget består av lærerne på toppidrett og sånn, men konkurranseinstinktet mitt våkner, og jeg blir liksom tidenes største lemmen!!! Vårt lag består av en vaktmester som spiller med vernesko, to lærere som slutta å vokse i fjerde klasse, og de insisterer på å spille forsvar, MEN de er redde for ballen! En elektorlærer som var god i fotball i 1882, og en rådgiver som ikke kunne løpe fordi hun synes gulvet i hallen var for glatt. Også har du meg! “Diesel-Doris” i polyesterdress, og det eneste som er større enn rævva, er kjeften… Det sier seg selv at det ikke blir seier av sånt, men moro var det lell! På et tidspunkt befant jeg meg i en brytekamp i målgården med en idrettslærer med rødt skjegg, og så intenst ble det, at det kan hende jeg ble gravid! Tap ble det, men et skikkelig herlig øyeblikk også!

Torsdag bestemte elevrådet seg for at hele skolen skulle ha gender-swap day. På verkstedet fantes det gutter i skjørt og tubetopp, og jentene sagget med buksene, og hadde capsen bak frem. Selv dykket jeg dypt ned i det personlige kostymelageret, for alle damer meg respekt for seg selv har selvsagt det, og der fant jeg den største løsbarten i manns minne. Hele dagen gikk jeg rundt med et kadaver av en ihjelkjørt grevling på overleppa, som forsvant opp i lillehjernen på hvert innpust! Jeg sniffa mer løshår enn noen skap-trønder har gjort tidligere, og har nå en fornyet respekt for menn med bart! Fine øyeblikk.

Fredagen ble en gavebonanza!!! Jeg har aldri opplevd maken! Avslutning med ungdommene, lærerlunsj i Aulaen, men allsang og tale fra rektor, og så mange poser med julegaver at kollega Martin ga meg skyss hjem! (så nå er vi skuls med tanke på at han bare lo da jeg datt av stolen på mandag!) Fredagen ble jo julaften og bursdag på en gang. Miljøteamet hadde handlet inn en flytte-eske full av ostepop og lakris, så den røven vil dekke enda mer av målet i fotball-ligaen på nyåret. For noen øyeblikk.

I postkassa har det dukket opp julekort, og fantastiske fine julesokker strikket av Irene, til både meg og gubben. De er så himla fine! For et håndverk! Jeg gleder meg så masse til å ta de i bruk! Tusen hjertelig takk Irene, for tidenes fineste julesokker.

Og slik gikk hverdagsuka, den nest siste i 2025. Latter, gaver, klemmer, og julekort. Ukas aller fineste øyeblikk må være julekortene, fra fjern og nær, og fra elevene. Så mange som som har kommet med gode ord, skrevet på papir, og jeg har lest, ledd, og grini noen tårer.

Håper uken som kommer er snill med deg, og at øyeblikkene er gode. Vær raus med deg selv, det fortjener du, og riktig god jul ❤️

God morgen, og riktig god søndag. Den tredje i advent, allerede. Nå går tiden for fort. Ventetiden bare raser forbi. Jeg som skulle sitte hver kveld, bare nyte tente lys, og røkelse og pepperkaker med blåmuggost…men så farer bare dagene forbi. De er fine altså, det er ikke det. De bare går for fort. Altfor fort.

Oppe ligger minstepoden og sover. Han har hatt en siste kort-perm fra forsvaret før juleferien. Han fikk innvilget en ekstra permisjon for å reise på en konsert han var bedt med på. De resterende dagene av helgen har har stort sett tilbragt ute i garasjen der “prosjekt Volvo” har inntatt løftebukken. Kun i korte drag er han inne i måsahuset, for å sove, åpne kalenderpakkene, spise litt, og for å høre med pappaen om tips og råd i forbindelse med mekkinga. Et par lange kveldsturer har vi også fått til, bare poden og jeg. Rusle rundt i bygda, og snakke sammen. Vår greie, fine øyeblikk. Om noen få timer skal vi kjøre han til flyplassen, deretter skal vi levere ut noen julegaver på veien hjemover, til noen av de vi ikke ser mer til før jul. Så blir det bakst av krumkaker, før håndballfinale i kveldinga. Så ja, søndagen kommer til å rase forbi i en forrykende fart den også, men først, først skal jeg bla gjennom den mentale minneboka, og notere ned noen av ukas små øyeblikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Frokosten i dag består av restebaksten fra i går. Like god etter et par omdreininger i mikron. En kopp varm kaffe, og en lussekatt. Akkurat dette er skikkelig julestemning, og et skikkelig fint øyeblikk. Det knitrer i tørr bjørkeved borte i peisen, lysene på juletreet er tent, gubben steker rundstykker, og jeg bare nyter et stille øyeblikk før søndagen starter for alvor.

Uka har nok en gang bydd på mange, fine, små øyeblikk. Tidlig i uka fikk jeg en så innmari søt gave fra en elev. En julekopp, rett fra julemarked i Tyskland. Så nå kan jeg gå rundt resten av tiden frem mot juleferien, og drikke kaffe, kakao og gløgg, rett fra en “støvel”. Slike ting gjør meg så glad. Ikke bare gaven i seg selv, men omtanken bak den, og det faktum at akkurat denne ungdommen hadde meg i tankene da gaven ble kjøpt. Bare det er en gave stor nok i seg selv, for så gammal og sentimental har jeg blitt. Herlig øyeblikk.

Denne uka spilte vi inn den siste episoden av årets julekalender. Det har, i år som i fjor, vært artig å jobbe med Javier. Så herlig å møte nye mennesker, og gamle kjente, farte rundt i bedriftene på Bjørkelangen. Bare herlige øyeblikk. Når det er sagt, det er kjempedeilig å være ferdig også, for det er jo tidkrevende. Også er det ikke bra for helsa tror jeg. For å skulle stupe kråke i treningsdress av polyester, for så å tørke støv på bunnen av bassenget på Bjørkebadet, det tar på en sliten og utrent skrott. Men, moro var det lell, og fine øyeblikk har det blitt.

Sånn reint værmessig er det fint lite som tyder på julestemning, og så langt er vi på denne kanten av landet så langt unna hvit jul som man kan komme…så sant ikke man har en kjeller full av kokain da… Likevel kjenner jeg, merkelig nok, på julestemninga hver morgen når jeg rusler gjennom skolegården. For grønt gress og våt asfalt til tross, de lyser i juletreet vaktmesteren har satt opp, det henger julestjerner i alle vinduene i kantina, og inne på skolen lukter det pepperkaker nesten i alle kriker og kroker. Fine øyeblikk, selv uten snø.

Og selvom det er sparing, sparing, nedskjæringer og mer sparing i skolen og fylkesskommunen, hender det at det dukker opp en aldri så liten uventa “julebonus”. Særlig når man jobber tett med en av de som har et langt bein innafor utdanningsforbundet. Ei gedigen konfekt-eske har prydet kontorpulten denne uka, og fredag var jeg alene på kontoret nesten hele dagen. Så da ble den esken både frokost buffet, OG lunsj buffet!!! DET var en bra dag for denne over snittet fysne ganen! Smakfulle øyeblikk.

En ettermiddag denne uka var huet litt for fult. Det hender det blir det, de dagene ekstra mange ungdommer trenger en prat, en skulder å gråte på, eller hjelp til en “siste liten” innlevering. Istedet for å dure rett hjem etter jobb, ruslet meg meg en ekstra tur, bare for å få litt luft mellom øra. Og det var så deilig. Kjente at klumpen i hjertet lettet litt da jeg nærmet meg juletreet nede ved den gamle stasjonen, og mer skulle det ikke til før den mørke kvelden ble litt lysere. Juletre-magi, og herlig øyeblikk.

Midt i uka, midt på arbeidsdagen, da jeg skulle gå fra det ene bygget til det andre, ringte det plutselig i bjeller, og tvers gjennom skolegården ruslet et tog av nisser på nissehester. En helt plutselig hverdagsglede, og akutt snev av julemagi.  Hvem de var, og hvorfor de var akkurat der, det vet jeg ikke, jeg vet bare at de skapte et nydelig lite øyeblikk for meg.

Og slik gikk uka. Den nest siste før juleferien. Jeg har smug-smaktpå mer julesnop enn jeg har godt av, ledd mer av morsomme kolleger enn jeg sikkert burde, og jeg har pyntet enda flere kroker av måsahuset. Jeg har spist middag med to gode kolleger hjemme hos Anne Grethe, skrevet de siste julekortene, sendt avgårde to julegaver med postmannen, og bakt nisseboller bare fordi misntepoden mente jeg burde skape litt ekstra julestemning i magen hans, når han først var hjemme.

Hverdagsuke, en av de siste i et hverdagsår, fylt av herlige små hverdagsøyeblikk. Håper uken som gikk var raus med øyeblikkene for deg, og at uken som kommer er god. Ta vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så ble det søndag igjen, og det er ganske merkelig, for det var fredag for et kvarter siden. Kjennes ihvertfall sånn ut. Jeg vet ikke om det er alderen, eller om det rett og slett er hverdagen som byr på for mye, men øyeblikkene og dagene går både i ett, og lott for fort. Jeg ville fremdeles gått i fakkeltog for en ekstra lørdag i uka!

Nok en travel uke er på hell. Det knitrer i peisen, juletrelysene er tent, det lukter røkelse og kaffe fra stua, og egg og bacon fra kjøkkenet. Gubben kokkelerer frokost, jeg har plassert føttene i mjuke ulltøfler, røven i sofahjørnet, og er klar for å starte dagen med øyeblikkene uka bød på. Mange øyeblikk, store og små.

Dagene har vært lange, og det har vært så mange gjøremål. Jeg kjenner det på skrotten, men det gir likevel så mye mer enn det tar. Fem ettermiddager og kvelder denne uka har vi, Javier og jeg, spilt inn 10 nye episoder til julekalenderen for næringsforeningen. 10 nye bedrifter og butikker er besøkt, og selv om det er tidkrevende, er det så gøy. For folkene vi møter er så herlig bide og positive, og Javier er proff til fingerspissene, og en drøm å jobbe med. Så har du meg, som snubler i orda, ler på upassende steder, og glemmer hvilen luke vi filmer, men så får vi liksom ting på plass likevel. En språkutfordra spanjol, og en forvirra nordmann. Fin kombinasjon, som gir masse fine øyeblikk. Denne uka har jeg endelig fått bruk for jule-joggedressen min. Et impulskjøp fra Sparkjøp, en sånn lettantennelig polyester dress, som ikke har noen funksjon annet enn å synes. Om det satt litt langt inne å reise på offentlig treningssenter med kameramann på slep, i glinsende snømann-joggedress? Absolutt! Om det var verdt det? Å jadda!

Og den joggedressen er ikke det eneste lettantennelige juleantrekket jeg har brukt denne uka. For målet mitt i år er å kle meg så julete som overhodet mulig i Desember, og enkelte dager er jeg mer “på” enn andre. Som den dagen jeg skulle rett i begge de lokale bankene og filme episoder etter jobb, så jeg tok på meg ei juleskjorte fra Kina under dressjakka. Enkel forskning viser at den type skjorte er laget at et anti-pustende materiale, og når tempoet i øktene på skolen økte, gjorde temperaturen på overgangsalder-kroppen innafor skjorta det også. Det var som å gå kledd i et drivhus! Klamt, innestengt, og farlig fuktig! Jeg tror jeg gikk ned rundt 7 kilo den dagen, hovedsakelig væsketap. Vinn-vinn! Julepynta og akutt syltynn. Spiste ostepop til middag for å bøte på skaden. Gøyale øyeblikk.

Man kommer ikke gjennom ukas små øyeblikk uten å nevne håndball-jentene! Altså, de sto siste kampene!!! Noen av den beste håndballen jeg noen gang har sett av Norge! Ikke særlig spennende, for kampene virket jo avgjort fem minutter ut i første omgang, men spillet har vært så godt at det har gjort opp for spenninga. Håndball i Desember er tradisjon, og julestemninga kommer snikende med hver kontring, og hvert straffekast. Å ligge rett ut på sofaen, og se andre være sportslig, en av mine absolutte favorittsysler. Herlige øyeblikk.

Årets julebord gikk av stabelen på fredag. Festløven i meg hadde allerede tatt juleferie, så det lå ikke i kortene at det skulle bli tenna i tapeten, men det  ar hyggelig med en kveld med kolleger uansett. Da vi satt på kontoret rett før vi skulle starte i auditoriet med å se lærer-revyen, kikket jeg meg rundt, og etter en kort sekvens med enkel hoderegning, kom jeg frem til at jeg var eldst på “vorset”! Mental knekk! Og når jeg da fulgte opp med å være førstemann hjem den kvelden, vurderte jeg å søke om pensjon og spaserstokk denne helgen… men, dagen ble jo lang. For når arbeidsdagen starter kl 07.00, og skrotten karrer jeg hjem kl 21, da var dette hodet og hjertet fult. Uansett, revy, middag, taler og festivitas med venner og kolleger, det ga masse fine øyeblikk. Mads, på bildet, hilser til søsteren sin 🙂

Lørdagen var det duket for årets tur til Hageland på Aurskog. Vi må innom der hver jul, for ingen butikk fikser julestemning som Hageland. Jeg kan gå der i timevis! Drømme meg bort i de vakreste julelandskapene, lukte på blomstene og edelgrantrærne, kjenne lysten til å handle julepynt nesten sette fyr på lommeboka. Jeg dro med meg måsagubben og svigerfar, så det ble kaffe og noe attåt i kafeen også. To fine timer brukte vi, og ble enda noen øyeblikk rikere.

Årets første julekort har funnet veien til postkassa, og jeg ble så glad! To flotte hjemmelagede kort, og et kort fra en kollega, med bilde av verdens søteste lille nissegutt. Så nå har de første julekortene funnet veien til julekort-snora i trappegangen, og med det steg julestemninga enda noen hakk <3 Tusen takk, Anne, Helle og Roald, for herlige øyeblikk denne uka.

Og slik gikk hverdagsuka. Jobb, jobb etter jobb, møter med gamle kjente, og møter med nye bekjentskaper. Sliten kropp, lykkelig hode, julekalender på jobb, og pakkelykke på kontoret, regnfulle desemberdager, og varme flammer i peisen hver kveld. Fine, små øyeblikk, hver eneste dag. Nå skal det andre adventslyset tennes, så skal frokosten ned i magen, før fuglebrettet skal fylles opp med solsikkefrø, og så skal jeg finne frem litt vannmaling. Jeg skal male et par ekstra julekort, og skrive de som snart skal sendes.

Håper uka som gikk ga deg mange gode øyeblikk, og at uka som kommer gjør deg godt, Vær snill med deg selv, det fortjener du, og riktig god søndag. Vi blogges.

Endelig. Første advent. Det er jo nesten bare et kvarter siden vi runda oktober, og noventer starta, og nå, nå er det offisielt lov å glede seg til jul. Måsahuset er pynta. Det er grønt og kongler i hver krok, bare juletreet mangler. Skal ikke se bort i fra at det kommer opp snart også, men først skal søndagen nytes. Oppe sover minstemann som er hjemme på en miniperm. Kom hjem fredag ettermiddag, flyr tilbake til Trøndelag og tjeneste om noen få timer. Han skulle bare hjem og bruke noen av mammaen sine penger på nye finklær, for troppen skal ha julebord om noen uker. Også skulle han ut en tur med papsen i går. Det er fint å ha han han hjemme, godt å se han, klemme på han, skravle med han. Gubben har kokt egg og stekt rundstykker, og jeg har nytrukket kaffe i julekoppen min. Akkurat nå er et godt øyeblikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Uka som gikk bød på mange gode øyeblikk. Ei travel uke! Sånn fra en jobb til en annen type travel. For vi er i gang med innspilling av årets julekalender for næringsforeningen på Bjørkelangen, og i morgen slippes første episode. Mange episoder ble spilt inn i uka som gikk, men over halvparten gjenstår, så de kommende ukene blir vel så travle. Det er slitsomt, men også veldig, veldig moro. Kameramann og regissør Javier er så dreven at han er en fryd å jobbe sammen med, og det er så herlig å få treffe så mange fine folk når vi er ute og besøker bedriftene. Jeg har ledd med magen flere ganger, snubla i egne ord, og kost meg skikkelig mye. Og når kvelden kommer, etter å ha først vært på skolen til kl 16, så rett på filming til utpå kveldinga, da er det ekstra deilig å lande i sofaen. Mange herlige øyeblikk.

Den dagen jeg fikk tidenes herligste overraskelse av elever på skolen. Jeg fikk en melding på Teams da jeg satt i et møte, med spørsmål om å komme til et klasserom i c-blokka, for jeg måtte “fikse” noe der. Så jeg gjorde meg ferdig med møte, og labbet over skolegården, og da jeg kom inn i klasserommet ble jeg møtt av jubel, og latter, og overrekkelse av Janne-pleddet!

For elevene kjenner meg, og humoren min litt for godt, og vet jeg digger at som er ironisk u-lekkert. Og dette personlige pleddet er noe av det herligste jeg har fått noen gang. Og selv om latteren satt løst, så ble jeg skikkelig rørt også. For tenk at noen har tatt seg bryet med å fikse mitt gedigne ansikt på flere kvadratmeter med fleecepledd. For en fantastisk gruppe ungdommer jeg er så heldig å få tilbringe dagene mine sammen med. Jeg er heldig! Ferdig snakka. Fantastisk herlig øyeblikk.

Jeg skulle bare lage en krans til en kollega tidligere i november, også balla det på seg. Mange ville ha, og jeg synes det er et herlig tidsfordriv å lage dem, så det har blitt noen barkranser produsert på Måsan denne vinteren. Denne uka laget jeg den aller siste, trodde jeg, men så kom det jammen meg en forespørsel til. Så jeg tok med meg den store plast-sekken, og ruslet ut i skogen med hodelykt, for å samle nok gran og furu-kvister til en siste krans. Det var bekmørkt da jeg starta, men plutselig åpnet skylaget seg, og månen stakk frem over tretoppene. Og da ble jeg bare stående å beundre lyset, med snuta vent mot himmelen. For det var jo som natt og dag. Eller natt, og lysere natt da. Og skogen ble plutselig ekstra vakker, i blått månelys. Et sånt øyeblikk hvor man bare blir stående å være takknemlig for at man får oppleve det.

Alle latterkulene på jobb. Med elevene selvsagt, men også med kollegene. Jeg har pynta litt ekstra på kontoret, og i korridoren på avdelingen denne uka. Det er liksom ikke skikkelig jul på skolen før lokalene bugner av litt “tacky” julepynt som henger både skjevt og bakvendt. Og midt i pyntingen driver kollega Kine bak meg og pynter seg selv, egentlig i et forsøk på å bære mest mulig opp i et klasserom på en gang. Så der stod jeg da, med limegrønne mini-busker fra Temu i hånda, med “frihetsgudinnen” bak meg, og lo, og lo. Sånne øyeblikk, de er gull verdt.

Den dagen det lukta pepperkaker på hele skolen, fordi Barne-og Ungdoomsarbeider klassen hadde pepperkakehus konkurranse. Det ble bakt, og pyntet, og dandert, og hele korridoren lukta jul. Julesmusikk på høyttaleren, ungdommer som ler, synger, og lærer, selv om det ikke kjennes ut som skole og undervisning i det hele tatt. Prøvesmaking ble det også. Gode øyeblikk.

I går var minsten med pappsen til Lørenfallet. De skulle besøke pappaen til kameraten vår som døde i fjor sommer, og minsten skulle plukke med seg deler til rallybil-prosjektet han har arvet av onkel Knut. For første gang på veldig lenge var det så mye ekte glede å spore i minsten, og det var kanskje ukas aller fineste øyeblikk. Smilet gikk nesten rundt da de dro, og var om mulig enda bredere da de kom hjem, med bilen full av “gammelt gull”. Dette prosjektet betyr så mye for han, og selv om det enda bare er et blankt karosseri, med mange, maaange timer med iherdig mekking foran seg, gleder det han så mye. Så får tomta bare fylles opp av det jeg kaller skrot, men som gutta kaller gull og grønne skoger. Jeg gleder meg til den dagen han er hjemme for godt, og virkelig skal bygge en Volvo original rallybil fra bunnen. Om noen kommer til å klare det, så er det minsten.

Og det var hverdagsuka. Jobb, mer jobb, julestemning i øsregn, og øyeblikk delt med de menneskene jeg holder kjærest. Ei uke trenger ikke mer enn det. Marsipan, ostepop, og håndball vm er bare en bonus. Nå skal tre adventskalendere klargjøres, slik at de to utflytterpodene og podekjæresten kan hente de i kveld. Så skal minsten kjøres til flyplassen, og graven til mamma skal få en julekrans. Men først, frokost med to av gutta mine.

Håper uka som gikk var raus med deg, og at uken som kommer byr på julestemning og brede smil. Vær grei med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Dette er historien om hun som skulle vente til første advent med å pynte til jul i år, men som ikke helt klarte å vente ei hel uke til likevel. Jeg sier ikke at det er ferdig pynta altså, men jeg starta liksom bittelitt denne uka (egentlig forrige uke), også balla det bare plutselig på seg, og før jeg visste ordet av det var eskene med julepynt ute av boden.  Og da stod de eskene plutselig litt i veien, sånn at vi (eller egentlig bare jeg) snubla i dem (med vilje), så da tok jeg like godt ut pynten for å kunne sette eskene tilbake i boden. Men… da var jo all pynten i veien, og jeg orker ikke rot, så da måtte den jo plasseres rundt omkring, og da kunne jeg like gjerne sette den der den skulle være, så sparte jeg meg selv for jobben neste helg. Tro meg, i min hjerne er det kjempe-logisk!!!

Så nå er huset nesten pynta til jul. Ikke mye altså. Bare litt granbar. Og noen kongler. Også et par nisser, og noen nøtteknekkere. Kanskje noen julekuler… Også litt sånn smått annet. Ikke så mye rødt enda, det får komme enda nærmere jul. Så ja, litt pynta, ei uke før jeg pleier, men du verden så herlig det er å sitte her en søndagsmorgen, og kjenne at noventer er på hell, og at Desember er rett rundt hjørnet. Fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og ja, det er ekstra godt å sitte i sofakroken denne søndagen, for uka har vært hektisk. Ikke så masse ekstra om kveldene, for det starter i ukene som kommer, men det har vært travle og lange dager på jobb. Det er sånn hvert år, i ukene etter høstferien, at det blir ekstra travelt, men jeg glemmer det liksom litt fra år til år. Også smeller det! I ukene før jul. For når det nærmer seg halvårsvurderinger for ungdommene, og når det har hatt noen måneder på å bli kjent med skolen og de som jobber der, da kommer alt. Litt fordi de er spente og usikre på vurderinger og karakterpress, men mest fordi de nå er trygge nok til å åpne seg om det som er vanskelig. Så mange samtaler, så mange veiledninger, så mye herlig ungdom å bli kjente med på godt og vondt, men også så innmari travelt. De aller fleste dager har jeg hatt 10.000 skritt på klokka før arbeidsdagen er over, og det sier sitt, for skolen vår er ikke kjempestor. Gøy, litt slitsomt, men også så mange fine øyeblikk. Det er mørkt når jeg rusler til jobb, og det er mørkt når jeg rusler hjem igjen. Ekstra takknemlig for late søndager i ukene frem mot jul.

To av elevene fikk med seg et knippe kolleger denne uka, og styra no voldsomt. Jeg styra med så mye rart den dagen, og var bittelitt i ei febertåke som ble holdt i sjakk av no ibux og paracet, da det halga inn en haug meldinger fra både ungdom og gamlinger som sa jeg måtte skynde meg til miljøteamkontoret, og alle hadde en eller annen litt usannsynlig krise som jeg måtte løse, og jeg ble helt svett bare av å lese meldingen. Så jeg dura inn på kontoret, og ble møtt av en haug ballonger, masse bilder av meg selv på veggene, og sjokolade!! Anledning??? Janne sin dag!!!! Tenk på det da! At to fine ungdommer dro med seg noen ansatte, og gjorde stas på denne slitne skrotten, sånn ut av det blå!!! Det er jo reint for mye, men du verden så herlig. Ukas morsomste øyeblikk.

Og det var ikke den eneste gangen jeg ble rørt denne uka. For mellomste poden og podekjæreesten svingte innom rett etter jobb på fredag, for å hente en bil måsagubben har fikset til EU-kontroll, og podekjæresten hadde med gave til både meg og gubben. Så da satt jeg utover kvelden da, etter at de hadde reist videre, og drakk te av ny kopp, og sippa og grein fordi jeg er så heldig med alle de fine menneskene jeg har i livet mitt. Så fine folk, og så fine øyeblikk.

Det har vært noen latterkramper denne uka også. Som den dagen jeg kom hjem, og gubben konstant gikk i veien for meg. Han bare kløna til alt følte jeg! Gikk i veien for meg når jeg skulle i kjøleskapet, stod foran døra til badet når jeg skulle på do…og sånn holdt han på i nesten 15 minutter før jeg skjønte at han iherdig forsøkte å få meg til å se på t-skjorta hans  For joda, mann 51, hadde vært på shopping alene, og funnet en t-skjorte han synes var sååå fin! Og da dævva jeg, lo så hardt at jeg måtte ned på knea for å hente meg inn igjen. For gubben trener ikke stort, og kona hans er ihvertfall ikke hot, om man ikke regner med en og annen hetetokt! Han er kjempeironisk, helt uironisk, og det er sånne ting jeg synes er kjempegøy. Herlig øyeblikk.

Også hadde jeg elever som spurte om de kunne filme meg til en skoleoppgave, og jeg skulle si så mange ting jeg forbinder med jul, på kortest mulig tid. Og jeg stod der og ramsa opp, stolt som en hane, fordi jeg kunne så mange ord. Gnooomer, gløgg, juletre… Og når de viste meg videoen viste det deg at det var en del av tik-tok trenden, der folk blir lurt til å ramse opp ting de har puttet i røven. Kjempebarnslig!!! Meg jeg er jo barnslig, og det viser det seg at resten av verden er også, for snart en halv million mennesker har nå sett hva jeg angivelig liker å putte opp i tarmen. Livets små gleder, gøy øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Jeg skulle spare penger på fuglemater, og laget en selv istedet, men endte opp med å stikke meg så hardt i øyet med en bjørkekvist, at synet fortsatt er tåkete. Er sikker på at hele hornhinna ligger igjen i den fuglemateren. Ekstra kult om kun grå stær spiser meisebollene derfra…

Men søt ble den, og er allerede klar for påfyll av mat, for det ble en svært populær matstatsjon for både fugl og ekorn og rådyr…

Jeg har laget appelsinkranser, spist lunsj mens jeg spilte fotball på kunstgresset i midttimen, sovet en hel natt, ligget våken en hel natt, gledet meg stort over første snøfall, og pakket inn enda en kalender, bare fordi jeg hadde gaver nok.

Hverdagsøyeblikk på rekke og rad. Håper uka som gikk fikk deg til å smile, og at uka som kommer oser av granbar og gløgg. Snart er det Desember. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

“Skal du ikke ligge litt lenger?” spurte gubben. Jeg svarte “Bruh, jeg får vont i ryggen av å ligge lenger nå!” Bruh!!!! Jeg er smitta. Forpestet av ungdomsspråket som smyger seg inn i hjernen min, litt og litt, for hver arbeidsdag som går! Bruh, wallah, å lø! Jeg trodde jeg hadde kontroll, at jeg ikke tok med meg ungdomkulturen hjem, men i dag kalte jeg altså gubben min for “bruh!” Gi meg styrke!!! Det er fem uker til juleferie, jeg har startet nedtelling.

Søndagen starter som søndager flest. Knitring i peisen, kaffe i krus, gubben mekker frokost, og ute er det plutselig blitt så kaldt at man kan kjenne det i vinduskarmen. Vintertemperaturen drar med seg litt julestemning. Frost på gresset og trærne gjør dagene litt lysere, samme med den kalde blåfargen på himmelen. Og inne lukter det appelsin! I hele huset. For i går tørket jeg appelsinskiver i ovnen hele dagen. Noen skal henges på juletreet, når den tid kommer, noen skal brukes til dekor på fat, og noen skal jeg ha med for å pynte litt på skolen. Jepp, for i år skal jeg pokker meg kjenne på julestemning hele desember, om jeg så skal kjempe hardt for det! Tørkede appelsinskiver, og lukten av jule. Fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I går skulle jeg etter planen være ute i mange timer. Jeg skulle binde bjørkekranser, så plukke granbar, og flette barkranser. Jeg hadde rigga til bordet i hagestua og greier, med ståltråd, tørka kongler, og silkebådnd. Men innen jeg hadde plukka kvister av halvparten av trærne i skogen bak huset, var fingrene iskalde! Enkel forskning viser også at jeg bør investere i et par vintersko, for tærne var også frosne. Så jeg flytta like godt hele kranseverkstedet mitt inn foran peisen i stua.

Hva er det verste som kan skje liksom? At jeg måtte rydde etter meg? Det måtte jeg jo uansett ha gjort ute. Så da fikk jeg laget flere kranser som skal få nye eiere, slått ihjel noen timer med kreativt kose-kaos, også hadde jeg en grunn til en miniatyr storrengjøring etterpå, med støvsugeren, mobben, og et snev av grønnsåpe. Vinn-vinn! Skikkelig fine øyeblikk.

Ikke all julepynt skal lages. Jeg falt for fristelsen til å bestille noe julepynt på Temu, fordi jeg har så lyst til å pynte Helse og Oppvekstavdelingen litt ekstra i Desember. Jeg bestilte det som etter beskrivelsen var to store, realistiske juletrær, og gledet meg til de skulle dekoreres og lyse opp korridoren. Meeeen, trærne, som egentlig ikke kan kalles trær, går inn under kategorien “Hva pokker skjedde her???” Ikke er de store, ikke er de realistiske, og de er slettes ikke juletrær heller… Kjempebommert, men vi fikk oss en god latter på kontoret da, og man skal ikke kimse av det heller. Gøye øyeblikk.

For noen uker siden forsov en kollega seg. Shit happens, sellavi (kan ikke den franske stavemåten) Så jeg bare tok klassen mens kollegaen kastet på seg genseren bak-frem, lukket bukseknappen, men ikke gliselåden, og kjørte til jobb. Sånt skjer, det fikser man, null stress, bortsett fra for den som forsov seg da. Vedkommende hadde stressnivå over skyene resten av dagen. Jeg hadde glemt hele greia, frem til det plutselig dukket opp en king size pose med gule drømmer, ostepop, på pulten en dag denne uka, men en herlig liten hilsen på. Det gjorde dagen min. Så da teller vi en ostepop i uka fra en kollega, to uker på rad. Nesten så man skulle tro kollegene mine kjente meg, og kostholdsplanen min. Herlig øyeblikk.

Den morran  det hadde fryst! Jeg hadde glemt hvilken barnslig lykke det er å være førstemann til en frossen sølepytt! Lyden av å tråkke foten ned på tynn is, høre det knase skikkelig, og skli forsiktig (for vi på snart 50 er nøye på det med hele lårhalser og sånn) Frossen søledam, herlig lite øyeblikk.

De dagene en eller flere av podene kommer innom etter jobb. Det er som om de kan lukte når det er noe de liker til middag. Enten det, eller så er det voksenlivet som tar knekken på lommeboka, og de sparer penger på å spise hjemme. Uansett grunn, sånne besøk gleder meg så mye. Middag med podene, skravlings og latter. Små øyeblikk som gir meg mer energi enn de noen gang aner. Så fine øyeblikk.

Og så kom jule-is-kaffen i hylla. Favoritten av alle iskaffer, enda en del av den noe lurvete kostholdsplanen min. Og ikke skal man grine av priskkrig på salat heller, i form av kvernede mandler trukket med kakaobønner, også kjent som marsipangris. En god bok i kveldinga, og noe munngodt attåt. Minn meg på å lage et par ekstra hull i beltet.

Og der har du enda ei helt vanlig hverdagsuke. Litt preget av den barnslige gleden over at det snart er jul kanskje, men dog, ganske vanlig. Det har vært dager på jobb så travle at jeg har sovnet med gaffelen i hånda ved middagsbordet, mens en tilsvarende sliten miljøarbeider sendte meg snap fordi han gråt da nasjonalsangen ble sunget på fotballarenaen. Jeg har møtt gråtende ungdommer, smilende ungdommer, slitne ungdommer, og rause ungdommer. Jeg har pyntet trappa med så mye granbar, at det ser ut som om skauen har spydd på trammen vår, uten at gubben har sett det. Skjønn det den som vil.

Jeg  har sett “Den første julen i skomakergata”, bakt brød for hele uka, matchet sokker for et helt halvt år, og badet to kvelder på rappen bare for å få tilbake varmen etter å ha gått tur i kveldskulda. Små fine øyeblikk, på rekke og rad.

Håper uka som gikk brakte med seg små gleder, og at uka som kommer byr på flere smil enn tårer. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. God søndag til alle, vi blogges.

God morgen, og riktig fin søndag til alle som titter innom. Måsahuset er stille, men jeg begynner å bli vant til det. Det er godt, på en måte, likevel gleder jeg meg til jul, når minsten igjen skal være hjemme noen uker, slik at det blir litt mer lyd mellom de fire veggene her. Gubben har fyrt i peisen, og jeg nyter synet og varmen av flammene fra sofakroken min. Det lukter en blanding av kaffe og røkelse, for jeg klarte ikke vente med noen av delene. Røkelse hører jula til, men jeg har jo drevet med litt sånn snikpynting hele uka, og røkelse er en av de tingene som har funnet veien inn i stua.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Lysene på bordet er tent, gubben mekker frokost på kjøkkenet, og jeg planlegger enda en litt lat søndag. Jeg har tenkt meg en tur bak i skogen vår for å finne litt mer grønt til å pynte trappen med. Det skal bakes litt, ryddes litt, også skal jeg lage noen flere julekort. Godt med alt som er gjort. Men før jeg begynner med effektiv latskap, skal ukas små øyeblikk oppsummeres. Og, selv om det har vært ei ganske så vanlig hverdagsuke, er det nok av fine små øyeblikk å se tilbake på.

Novemberværet har så langt vært skikkelig november…om det gir mening. Grått, vått, og passe lunkent. For å unngå å bli søkkvåt før jobb, har jeg gått under den digre paraplyen til skolen fire av fem morgener, istedet for å sykle. Og regnet til tross, det har vært fint med en spasertur under paraplyen tidlig på morrakvisten. Gangveien er mørk, kun lyst opp av en og annen lyktestolpe, og frontlyktene til møtende biler. Gjennom byggefeltet før skolen er det sjelden lys i vinduene så tidlig på morran, men det er fint det også. Som om man får noen minutter for seg selv, før resten av verden våkner. Alene, men ikke ensom, Fin start på dagen, og fine øyeblikk hver morgen.

Etter endt arbeidsdag denne uka, da miljøteamet samlet seg for en kort de-brief før vi dro hjem, fikk jeg overlevert en pose reint gull av en kollega. Jon Elling hadde rett og slett spandert middag på meg. Han kalte det dessert da, men erfaren smugspiser jeg er vet jeg at det heter middag. Og for en hverdagslykke. Å kunne rusle ut av skolegården med en pose ostepop i hånda, og bare glede seg til å komme hjem. Verdens beste kolleger, herlig øyeblikk. Ekstra gøy at jeg fikk poden den dagen jeg sykla, for snopet matchet sykkelen! Moteløve, OG smugspiser. Det er komboen sin det!

Denne uka var det duket for ny fotballkamp for det “dårlige” lærerlaget i midttimen. Vi skaffa oss en trener fra de gode lærerlaget, og han satte opp en idiotsikker strategi, så før kampen hadde vi skikkelig trua! Men… enkel forskning viser at et lag sammensatt av middelaldrende pedagoger uten balltalent, fart, og koordinasjon, ikke er oppskriften på lett seier. At rundt 80 prosent av laget også spiller med slitasje gikt, nedsunkne eggstokker, skrumplever, skjeve hornhinner, grå stær og dompapp er heller ingen fordel sånn rent idrettsmessig! Og for å toppe det hele, møtte vi jentelaget med semiproffe fotballspillere som går toppidrett. Kort forklart, ny trener og idiotsikker strategi til tross, tapte vi 6-0. Men gøy var det! De gulkledde, haltende pedagogene koste seg på banen, og flere herlige øyeblikk ble skapt.

Så kom en av de skoledagene som ikke gikk på skinner. Det hender jo. Sånne dager hvor man møter utfordringer man ikke er forberedt på, hvor ungdommer enten utfordrer, eller trenger deg på måter som gjør at man gir så mye av seg selv, at man kjenner seg litt som en brukt skureklut når lunsjen  er over. Jeg hadde en sånn dag, hvor hodet var tomt, og energien nesten borte, lenge før øktene var over. Men så banket ei gruppe ungdommer på døra til lærerværelse, på jakt etter en ball til en rørepause, og jeg ble bedt med ut på kunstgresset for en liten uformell fotballkamp. Og så lite skulle til for å snu dagen. Såpass gøy var det at jeg sendte melding til kollega og kontaktlærer Tine, for å spørre pent om vi bare kunne leke liiiitt lenger…

Luft, lekne, inkluderende ungdommer, latter, og spurting denne kroppen ikke er skapt for. Men fy filler`n så herlig det var. 15 minutters avbrekk, svett som pokker, og plutselig full av energi og humør igjen. Sånne øyeblikk altså!

I midten av uka var en av rådgiverne vikar for rektor, og som vikar er det viktig å gå “all in” for å komme på godfot med resten av arbeiderne på skolen. Så den nye rektoren spanderte kake, sendte melding, og ba meg komme å få et kakestykke. Men inne jeg rakk opp på personalrommet hadde andre vært der før meg, og det var bare fatet igjen…  Så da fikk jeg kakefatet plassert i hendene sammen med ei skje, og fikk beskjed om å skrape det jeg kunne. Slankekake fant vi ut! Smaken av marsipankake, nesten ikke noe kalorier. Gøy øyeblikk, men jeg savnet rektor den dagen. Hun pleier å bestille større kaker!

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Slankekake, og ostepopmiddag, 10 av 10. Jeg har hentet ut sovemedisin etter flere utredninger av legen de siste ukene, og har sovet to hele netter på rad. En helt ny opplevelse! Har ikke gjort det på mange, mange år. Fantastisk service-innstilte Målfrid på apoteket gjorde uka komplett med sitt smil og trivelige vesen, og enda et par julepakker har ankommet med posten. Gode øyeblikk, på rad og rekke. På peisen tørkes kongler som skal brukes i kranser og andre juledekorasjoner, og straks skal jeg mekke de siste julekortene. Søndagen kan begynne.

Håper uka som kommer er raus med deg, og at du er snill med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

Så var det November. Ventemåneden. November virker alltid så lang. Mørk, grå, våt og lang. Likevel sitter jeg her og gleder meg over den første søndagen i November. Gleder meg over flammene og knitringa borte i peisen, gleder meg over lukta av kaffe`n fra det svære kruset, og gleder meg over at det fremdeles er mange timer igjen av søndagen. Lysene på bordet er tent, et par saueskinn som har ligget oppe på “kvisten” siden forrige vinter har igjen fått plass i sofaen og stolen, og stua virker lun, til tross for at det trekker på gulvet i dette gamle måsahuset.

Uka har gitt rom for ettertanke. Nok en gang har man fått en påminner om hvor skjørt livet er. Det har vært en annerledes arbeidsuke. Derfor har kveldene gått med til hvile og ro, slik at man skal kunne møte de som trenger det, på en verdig og god måte.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Øyeblikkene blir plutselig enda mer betydningsfulle, selv de minste øyeblikkene, og uka har bydd på mange. Mandags kveld fant gubben frem maling og lerret vi handlet inn for lenge siden. De har ligget i et skap og samlet støv, helt til han bestemte seg for at vi plutselig slukke male hverandre. Så vi fant frem snop og brus, dekket bordet med glass med stett og malepensler, også malte vi et portrett av hverandre. Å herregud som vi gliste! Gubben var så himla sjølgod under hele seansen, og var oppriktig fornøyd med eget mesterverk! Han var så fornøyd, og sverget på at det var treffende likt!

Og da vi skulle avsløre mesterverkene for hverandre, etter å ha jobbet med de en snau time, da klarte vi ikke slutte å le. Du veit når krampa setter seg i magen, når latteren blir mer lydløs og hvesende, og tårene ikke slutter å renne. Sånn type latterkrampe! Tidenes beste mandags-date. Maleriene har vi “truet” med å gi podene i julegave, og nå sier de at den ungen vi liker minst sikkert kommer til å få dem, så de har gjort dette til en intern favoritt-unge konkurranse. Gubben mener at ikke ante noe om hvor stort talent han hadde, og truer nå med å male hele familien… Herlige øyeblikk.

Julemarsipanen har tatt sin velfortjente plass i butikkhyllene. Og nei, jeg vil ikke høre et ord om at det er for tidlig! Marsipan er 99% mandler (sånn ca), og mandler vokser på trær, og trær er planter, så julemarsipan er så godt som rein salat! Jeg motstod ikke fristelsen på butikken, jeg glemte å kjøpe!!! Var så opptatt av å forevige det nydelige synet av hyllevis med rein glede, at jeg måtte løpe etter gubben som allerede stod i kassa, og når jeg kom hjem og pakka ut av handleposene innså jeg at jeg ikke hadde tatt med så mye som en gris engang. Litt skuffa over tomskallen min der altså, men jeg kommer sterkere tilbake. Bare det at hyllene bugner av herligheten er nok til fortjene en plass i ukas små øyeblikk.

For å sette et “plaster på såret” satte gubben på en julefilm den ettermiddagen, og selv om det ikke kunne sammenliknes med den femstjerners gastronomiste lykkeopplevelsen en marsipangris med sjokoladetrekk gir, så var det et fint øyeblikk likevel. Prøysenmagi på TV, skikkelig julestemning, første dag i November: Fint øyeblikk.

Poden og podekjæresten har vært på tur til Polen denne uka, og jeg har kost meg med diverse oppdateringer fra ungdommen i det store utland. Da podekjæresten sendte meg en oppdatering fra “barnevakta” en kveld denne uka lo jeg ekstra godt. Det var så fint, midt oppe i eget kaos og tankekjør, å senke skuldrene, le litt, og glede seg over at ungene har det bra sammen. Herlige øyeblikk.

Og jeg tror jeg skal avrunde her, sånn ca. For uka har bydd på så mye, og jeg skal bruke dagen til å hvile, puste, og fordøye inntrykk. Så skal jeg lage et par grønne kranser til døra og veggen ute, så her må støvlene på, også bærer det ut i skogen for å samle vintergrønt. Og mens jeg binder kranser, bretter klær, baker brød til ukas matpakker, og venter på besøk fra eldstepoden, skal jeg glede meg enda mer over alle øyeblikkene uka bød på.

Elevrådet som laget halloween-rebus på skolen, og lot meg være en del av moroa.

Damen som ropte på meg utenfor OBS i går, og gledet meg stort med et enkelt “hei!”. Lakrisen jeg hadde glemt at jeg hadde gjemt, som plutselig dukket opp da jeg leitet etter munnspillet i skuffen, invitasjonen til venninnekveld om noen uker, alle klemmer og samtaler med rause , fine ungdommer, og å sovne i armkroken til han som er tryggheten selv. (selv om han suger i å male portretter!)

Håper uka som gikk ga deg fine øyeblikk, og at uken som kommer gjør deg godt. Vær god mot deg selv, det fortjener du, og riktig, riktig fin søndag til deg. Vi blogges.

Så rundes enda en uke av, med enda en ny søndag, og klokka skal atter en gang tulle med hodene våres noen dager fremover. Jeg sitter med litt sånn blanda følelser i magen. Blanda fordi minsten, akkurat nå, sover oppe på rommet sitt, og det er så godt å ha han så nær. Men snart skal den allerede ferdig pakka bagen settes i bilen, og poden skal kjøres til flyplassen for å reise tilbake til forsvaret. Det har vært så godt å ha han hjemme ei uke, fint å være nær nok til å klemme, gå turer side om side, se i øynene når vi snakker til langt utpå kvelden. Nå skal det ratt gå frem til jul før han er hjemme igjen. ikke så lenge egentlig, men lenge nok likevel.

Borte i peisen knitrer det, og varmen har begynt å spre seg i måsahuset. Gubben, som vanlig, fikser rundstykker og egg på kjøkkenet, og dekker på til søndagsfrokost. Jeg nyter lukten var kaffekoppen, og er klar for et lite gjensyn med noen av ukas små øyeblikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Snakker om kaffkoppen… Jeg er altså så himla klar for jul nå. Det skjer alltid i det oktober er i ferd med å bikke over til november. For november er så dørgenes mørk og grå, og jeg bare lengter etter å sette lys i alle vinduer, og fylle vaser med kvaster av granbar. Til bursdagen min forrige uke fikk jeg julekopp av kollega Line, for hun veit at jeg elsker å tjuvstarte på jula. Denne koppen gjør meg glad ass! Bittelitt snik-jul, ikke for mye, bare akkurat passe. Egentlig er det faktisk en helårskopp, for juletreet er jo ikke pynta. Faktisk! Fint øyeblikk.

Det meste av uka har blitt tilbragt sammen med minstepoden, og de fleste av øyeblikkene er derfor sammen med han. Hver eneste kveld har jeg hørt “Blir du med å går en tur, eller?” Det er litt vår greie, og har alltid vært det. Det er da vi kan snakke aller mest, om alt. Side om side, langs veien, i skogen, overalt. Og noen dager, da sola har ligget lavt på ettermiddagen, og ventet på at månen skal avløse, da har skogen vært ekstra vakker. Skogen om høsten gjør så godt for skrotten. Den friske lukta, den friske lufta… Herlige øyeblikk.

En annen kveld tok vi ettermiddagskaffen på en stubbe ved vannet, midt inne i skauen. Den lave tåka liksom danset over vannet på den andre siden av tjernet, og skogen rundt var så stille, at vi tok oss selv i snakke lavt, som om vi forstyrret noen, om vi skravla høyere. Trolsk, stille, kaffe, og ro. Nydelig opplevelse, nydelige øyeblikk.

Tirsdag spilte lærerlaget (det dårlige lærerlaget) den aller første fotballkampen i årets skole-liga, og undertegnede ble i år, som i fjor, satt til å være målvakt. Jeg tror egentlig bare de andre har sett for seg om man setter det største kvinnfolket i mål, så er det mindre rom for baller å rulle inn i nettet. Egentlig er jeg litt redd ballen, men alternativet er jo å være spiller ute på banen, og det innebærer en del løping, som jeg i utgangspunktet er motstander av… Så da er det bedre å stå i mål. Problemet er at jeg får med meg kampen… Og da kommer trangen til å både kommentere, OG dømme samtidig, og jeg er vokst opp med en pappa som kjefter på TV`n under tippekampen… Såååå, det kan hende jeg i perioder av kampen ble i overkant hissig, og laget uheldige kallenavn på motstanderne… Innsatsen var ok, selv om vi tapte. Keeperdrakta er ti av ti… At jeg muligens blir sendt på sinnemestringskurs når rektor ser kampen på film, det får vi ta når den tid kommer. Gøyale øyeblikk var det ihvertfall, selv om blåmerkene på skrotten forteller en litt annen historie.

Gul keeperdrakt, gul kake! (skulle nesten vær journalist jeg, med slike freshe vendinger i skriveteknikken. For når poden er hjemme på perm, er mammaen mjuk som smør, og når poden ønsker seg gul kake til kaffen, da blir det sånn. En hel kveld lå vi på hver vår sofa, poden, gubben og jeg, og så dårlige komiserier på tv, drakk kaffe, og spiste oss kvalme på suksessterte. Ja til flere slike kvelder. Jeg har ikke dårlig samvittighet engang, så mye som den guttungen har dratt meg ut på turer denne uka. Dessuten er kaka full av egg, nøtter og fløte, reine naturprodukter. Nesten slanke-kake det der! Digge øyeblikk.

Lørdagen tok vi en siste tur med bobilen, før den parkeres for vinteren. Riktig nok en tur uten overnatting, kun ut på veien, for å kjøre den varm, men fint likevel. Vi endte opp med en middag langs veien, og en skikkelig ukeshandling, med mat til både oss, og småfuglene på brettet ute. Bittelitt følelsen av ferie, å være på tur, selv om det ikke ble langt. Fint øyeblikk.

Så avsluttet poden og jeg ei uke med turing, men et tur til Elgheia, og branntårnet. Noe så inni gampeskauen bratt, og bløtt! Og selv om jeg fikk kalde føtter, blodsmak i munnen, og så livet passere i revy av bare tanken på å klatre i det tårnet, var turen fantastisk fin. Minsten klatra, jeg ble stående på bakken, og begge var fornøyde. Og blaute som to brukte skurefiller stakk vi innom Coop, og handa smågodt for mer penger enn jeg vil innrømme, og koste oss foran peisen resten av kvelden. Minner skapt, gode øyeblikk.

Og slik gikk uka. Morgentåke, og kveldsdis, søkkvåte joggesko, kake, biff, og bananer. Fine ungdommer på jobb, triste ungdommer på jobb, dansende ungdommer på jobb. Latterkuler med kolleger, tårer, besøk av pappa og bonusmamma. Små øyeblikk, fine øyeblikk, i ei ganske vanlig hverdagsuke.

Håper uken som gikk bød på gode stunder, og at uken som kommer gjør deg godt. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig god søndag. Jeg sitter her og tenker at helgen atter en gang gikk altfor fort! Ikke det at den er helt over riktig enda, hele søndagen ligger jo ubrukt foran meg, men det er likevel søndag. Siste fridagen før ny uke. På kjøkkenet fikser måsagubben frokost, og lukten av nystekte rundstykker er i ferd med å spre seg i huset. Borte i hjørnet knitrer det godt i peisen, gubben hadde allerede fyrt opp innen jeg karret meg ut av senga. Allerede er det gulvkaldt om morran i dette gamle måsahuset, men tjukke sokker og tøfler hjelper. Jeg har pakket meg inn i et pledd i den faste sofakroken, og nyter tanken på at minsten sover oppe i andre etasje. Han er hjemme på høstferie fra forsvaret, og det er godt å ha han hjemme noen dager. Litt mer lyd, litt mer matlaging, litt flere rundt middagsbordet. På bordet står det nyeste tilskuddet i samlingen av kaffekopper med gøyale tekster, en bursdagsgave fra Mona. Denne teksten passer meg ekstra godt i disse dager, og nå vurderer jeg om det faktisk skal stå det samme på gravstøtten min, når den tid kommer.

For ei uke det har vært. Øyeblikkene har ikke engang stått i kø, de har bare løpt forbi meg, i stor fart. Det ene etter det andre. Så mange øyeblikk at jeg blir sittende å lure på hvilke øyeblikk som skal få plass i denne søndags-minneboken min. Store øyeblikk, små øyeblikk, gøyale øyeblikk, øyeblikk til ettertanke. Mandag tok jeg med en elev ut av skolen litt. Noen ganger er det lettere å tømme hjertet litt når man bare rusler en tur, side om side. Så vi gikk, ungdommen og jeg, snakket, og funderte, delte tanker og løsninger. Så nærmer vi oss skolegården, og stopper opp da vi ser den litt mørkeblå himmelen som danner et fantastisk bakteppe for de store trærne, de med et bladverk som nesten ser ut til å stå i full fyr. Vi ble stående sånn å kikke på verden, side om side. Så plukket vi hvert vårt blad, bare for å kjenne på det, før vi gikk inn og fortsatte skoledagen hver for oss. Tenk hva farger gjør med oss. Bare den lille pausen for å stoppe opp og beundre, puste litt ekstra med magen, om enn bare for noen sekunder. Godt øyeblikk.

En dag ble jeg sittende en ekstra time på jobb, og var helt susete og tom i hodet da jeg omsider syklet hjemover. Var passe irritert da trafikken på veien var så tett at jeg måtte vente lenge før jeg kunne krysse veien og rusle inn porten hjemme. Plutselig hører jeg noen som hoier og roper, en litt sånn lys “Yuhuuuu!!!” Først tror jeg det er et eller annet kvinnfolk i nabolaget som prøver å få oppmerksomheten min, og i et forsøk på å finne ut hvem, virra jeg så fælt med huet at jeg nesten dro på meg nakkesleng. Så forstod jeg at lyden kom fra gubben som stod på verandaen og viftet kongelig med armen. Den svære, litt skjeggete måsagubben veivet, og smilte, og da forsvant liksom irritasjonen over den ekstra jobb-timen, og over trafikken. Jeg lurte ei stund på om det var veldig søtt, eller om det var litt sånn spes-ped aktig, men da det viste seg at han hadde middagen nesten klar også, da landa jeg på at det rett og slett var koselig. Herlig øyeblikk.

Bursdag! Og kjære vene så mye oppmerksomhet det var den dagen. I overkant mye, skulle nesten tro det  ar rundt tall, men det var det altså ikke. Dagen startet med blomster på døra og morgenlevering fra fineste Heidi.

På bordet lå gavedrysset fra måsagubben, som hadde reit på jobb for lengst innen jeg stod opp. Gubben hadde handlet både kjole og gavekort Hos Mona, og jeg mistenker at Mona har vært veldig behjelpelig med å velge ut kjole. Ja, også lo jeg så mye da jeg oppdaget bursdagskortet. For gaver er han god på, romantiske kort derimot, ikke helt hans grei. En kort gratulasjon skrevet med halvtom kulepenn, på en flik av en dorull. Akkurat stor nok hilsen til ett tørk. Gøyalt øyeblikk.

På jobb ventet et enormt gavedryss fra både kolleger og elever, og jeg mistet tellinga på hvor mange bursdags sanger jeg danset til i løpet av dagen.

Og da arbeidsdagen var over var jeg så høy på livet og på meg selv at kun den nærmeste familien kunne få meg ned på jorda igjen. Og det gjorde de! For eldstepoden stakk innom med en liten gave, og som far, så sønn, også han er av den enkle typen når det kommer til hilsninger, så han skrev en enda kortere hilsen på neste tørk av samme dorull. Her i huset får man aldri vært høy på seg selv lenge, og takk og pris for det.

Så runda klokken sju, og verdens aller beste bursdagsgave kom hjem. Jeg trodde at vi i år, for første gang siden han ble født, skulle feire dagen vår hver for oss, men sånn ble det ikke. For minsten fikk høstferie på bursdagen sin, så da rakk vi en liten feiring sammen på kvelden likevel. Kake og gaver, og mange varme klemmer. Så godt å få han hjem, så gode øyeblikk.

Jeg har ledd så mye av meg selv denne uka. Som en kollega sa for ikke så lenge siden: “Jeg ser at du koser deg veldig inne i ditt eget hode!”, og det er så sant. Torsdag var temadag på skolen. Alle skulle bruke hodepynt eller hodeplagg. Jeg hadde glemt det, men seint på natta fikk jeg en kjempe-ide (synes jeg selv da), og tredde litt spekeskinke på ei hårbøyle. Så kunne jeg går rundt hele dagen og være KJØTTHUE! Hvis ikke det er humor, så vet ikke jeg. Mulighetene her er utallige! Kålhue, suppehue…

Dagen før møtte jeg et lokalt jaktlag da jeg gikk til jobb. De rigget seg til for en dag på post utpå myra, og jeg tenkte at med den brune buksa og den brune ullkåpa var jeg ganske så utsatt, om jeg ikke retta meg opp i ryggen. Kunne fort blitt tatt for å være ei elgku i den dystre morgentåka! Så jeg rauta litt på gøy da jeg gikk forbi dem, i håp om en liten streifskudd-skade, sånn at jeg kunne melde inn en tre-dager med god samvittighet, men ingen av jegerne gikk fem på. Jeg lo for meg selv da…for som sagt, inne i hodet mitt er jeg fryktelig morsom! Gøyalt øyeblikk!

Og slik gikk uka, full av hverdagsøyeblikk. Jeg har holdt seksualforedrag i forbindelse med livsmestringsuka, for alle ungdommene på vg 1. Jeg har spist mer kake enn jeg vil innrømme, kjøpt årets først persimon fra fruktdisken, og jeg har startet en utredning, for å finne ut hva som rører seg i skrotten. Bedre sent enn aldri.

Håper uka som gikk var raus med deg, og at uka som kommer byr på fine øyeblikk. Vær snill mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.