“Janne venneløs”, og trenings”kameratene”.

Har du lest denne bloggen tidligere har du sikkert fått med deg historien. Historien om hobbytorturisten «Mona» (jeg bruker dekknavn på jentene her i bloggen da de ikke er så gira på å bli eksponert på blogg!), som mer eller mindre tvang tre venner, meg inkludert, til å melde oss på Hvalerløpet. Et sånn ordentlig løp, hvor det er meningen at man skal løpe. Med startnummer og hele pakka. Seriøse greier.

Noe motvillig, og aller mest under tvang meldte vi oss på, «June», «Tine» og jeg. Det var Mars måned, og vi hadde all verdens av tid, da løpet ikke skulle finne sted før St.Hans helgen.

 

Tre utrente og delvis umotiverte damer langt uti overgangsalder-åra gikk friskt til verks, og avtalte faste treningsdager, med opplegg av ulik karakter, men med en felles oppfattelse av at innen Juni, da skulle vi være syltynne, dødsdigge, og mer enn nok kapable til å løpe 5 km i strekk. Selv hadde jeg allerede funnet treningsgleden for en tid tilbake, og kunne på daværende tidspunkt løpe 5 km uten store problemer, og raus som jeg er, kvinnen med det store hjertet, anså jeg det litt som min oppgave å motivere de andre damene, til tross for at det var «Mona» som var primus motor.

 

Mona, troppleder, og primus motor. Stadig på vandring i skogen, på let etter fine steder å “drekke vin” eller ta en selfie til snapchat!

 

Vi startet friskt med fast treningstirsdag, og selv om vi bare jogget en lyktestolpelengde den aller første turen, hadde jeg trua.

Da vi den andre tirsdagen skulle løpe opp trappa til hoppbakken burde jeg begynt å ane ugler i mosen da «June» bare kunne gå til det første platået, fordi hunden hennes hadde «høyedeskrekk.» Det hjalp heller ikke at «Tine», ei sånn nett lita flis av ei dame som lider av manisk vinnerinstinkt, beinflaug opp 318 trappetrinn , og ble stående på toppen og gaule «Kom igjen damer, dette klarer dere! Det er nyyydelig utsikt her oppe!», da det viste seg at «Mona» er allergisk mot positiv motivasjon, og ble stående midt i trappa og skrike tilbake «Hold kjeft, di flis!!! Ellers tupper jeg deg på hue og rævva ned derfra!»

 

Tine. Frøken ” Åh, kjapp dere til toppen da damer, jeg er nesten ikke svett engang, og det er døøøødsfiin utsikt her oppe!!!”

 

Ettersom tiden gikk, slik tiden ofte gjør, og det var lite som tydet på at løpsformen ville være på plass innen avtalt tid, begynte selv primus motor for hele skiten, «Mona» å lure på om det beste kanskje ville være å melde seg av løpet. For ikke på en eneste trening har det vært særlig fokus på akkurat det med løping. Joda, riktig nok har vi trasket mye rundt på mange av bygdas vakre skogsstier, men hovedfokuset har liksom alltid vært litt sånn på nivå med «Åh, her var det fint! Her kunne vi ha drekki vin!» eller «Åååååjjj, her var det vakkert! Skal vi ta en selfie til snapchat???»

 

Så har jeg da, mor go-hjerta, tenkt som så, at om jeg kanskje legger inn noen treningsøkter alene også, så kan jeg muligens klare, når løpsdagen kommer, å «dra» disse damene litt. Være litt sånn motivator. Kanskje ikke for «Tine» da, for hun er sta som et esel, og hadde garantert varmet opp med å løpe fra Oslo til Hvaler om noen utfordret henne på det, men jeg hadde et ørlite håp om å få hele gruppa samlet i mål på en respektabel tid.

 

Oppmann Beate, som etter ønske fra løpsgruppa hadde høyere fokus på trivsel enn på trening. Det angrer vi kanskje litt på nå…eller ikke! Først etter løpet kom hun med tidens kanskje beste treningsråd. ” Neste gang dere trener damer, kanskje dere skal fortsette lenge nok til å bli litt svette?”

 

Selv ikke da planleggingen av selve hytteturen, og drikkevarene som skulle handles inn tok mer fokus enn selve løpet, mistet jeg trua. For med sprett nye rosa lag t-skjorter med navnene våre trykket på ryggen, i regi av lagets egen oppmann «Beate», økte selvtilliten noe, og da sola skinte og musikken ljomet over torget på Skjærhalden på løpsdagen hadde jeg skikkelig trua da starten gikk.

Det skulle jeg ikke hatt!

For ikke bare fikk vi ufrivillig vokset leggene våre da vi før løpet desperat forsøkte å åle oss inn i sprett nye og trange treningstightser, bukser som på et tisdpunkt nesten forårsaket koldbrann på bena til «June» da de kuttet alt blodomløp fra ankelen og ned til skoa, men oppmann «Beate» hadde ordnet proviant til løpet bestående av marsipan, sjokolade og cider!!!

Og med trange tights, og magen full av sjokolade gikk det som det måte gå!

 

Etter ca 48 meter opp i den første bakken hørte jeg «June» rope bak meg: «PAUSE!!!»

I samme øyeblikk hørtes offing fra «Tine», som forbannet magetasken som ikke var noe god å løpe med likevel, etterfulgt av et hjertesukk fra «Mona» som stønnet «Er det langt igjen???»

Etter ca 102 meter ble det klart at vi hadde dannet baktropp, og den holdt vi! Halvveis ut i løpet var det kun et menneske bak oss, og det var en aldrende, dog blid og hyggelig funkjsonær på sykkel.

Med jevne mellomrom prøvde jeg å inspirere til litt lett jogging, for bare å bli møtt av «Herregud Janne!!! Slutt å stress da!»

Det var da jeg innså at her var det bare å kaste inn håndkle. Jeg døpte laget til Team Baktropp, og satset heller alt på å nyte turen. Det klarte vi. For flere steder i løypa dukket det opp vakre plasser hvor vi som «Mona» så fint poengterte «kunne ha drekki vin!», og vi nøt utsikten. På stien nedover mot drikkestasjon holdt vi til høyre for å slippe forbi de andre løperne som var på vei tilbake, og på et tidspunkt løp vi så sakte at funkjsjonæren på sykkel mistet balansen og kjørte på «June» så hun hadde sykkeldekk-spor fra ankelen og opp til hofta på den nye tightsen!

 

Og midt oppe i alt dette lot jeg løp være løp, og begynte å nyte turen. For ikke bare trasket vi rundt i de vakreste omgivelser, vi fire damene, sammen, men over alt i løypa stod blide mennesker og heiet, inderlig og oppriktig, og den ene barske funksjonæren etter den andre viste tommel opp, og ropte «Bra damer, ikke langt igjen nå!», til glede for gruppas single jenter!

 

Så nærmet vi oss målstreken, og plutselig fikk damene opp farta. For i mål stod en fotograf fra Fredrikstad Blad, alle de andre 996 deltagerne som hadde kommet i mål før oss, oppmann Beate, og på hytta lå x antall liter sprudlevann på kjøling og ventet på oss. På oppløpssiden kjente jeg hjerte boblet av glede over samholdet i gjengen, og stolthet over damene som sånn helt på tampen av løpet virkelig ga jernet. Endelig følte jeg at alle forsøk på å motivere gruppa gjennom løypa i 5 km var verdt det, for nå skulle vi, som avtalt, løpe i samlet tropp over målstreken, juble, og klemme hverandre, slik skijentene gjør etter OL-gull på stafetten!

 

June “jeg vant” Enger! Mål for dagen, først over målstreken, samme om det koster de et vennskap eller to!

 

Men så!!! 30 meter fra mål «mister» «June» flasken sin med vann, og i det jeg bøyer meg ned for å ta den opp våkner konkurranseinstinktet i damene som helt fra begynnelsen av Mars har hatt «vondt i vil ikke». «Hei!!! Vent på meg da!» roper jeg, Vi skulle jo løpe sammen over streken!!!

Men gjengen, de såkalte «vennene» mine gir en lang faen, flyr som om de har treningstightsene fulle av smuglervin over grensa til Sverige, nyter jubelen fra publikum, og løper samlet, de tre, smilende over målstreken der fotografen fra Fredrikstad blad knipser bilde av trioen til avisa i nye rosa t-skjorter med navnene på ryggen, og alt du ser av meg på bildet er en arm, med flaska til «June» fem meter bak de andre!

Målfoto, oss “fire” damene. Dette er nok ikke venner jeg ville tatt med meg i krigen…men på Hvalerløpet dugde de sånn passe!

 

Jeg, mor go-hjerta, hun som motiverte og heiet og fikk flokken helskinnet igjennom, hun ble etterlatt til seg selv på oppløpssiden, endte på en imponerende sisteplass av i alt 1000 deltagere!

 

Når alt kommer til alt må jeg likevel si at det var verdt det. Turene vi har hatt i vinter og i vår, all latteren, alle samtalene, all den friske luften, alle stedene vi har funnet hvor det ville vært fint å drekke vin, det er verdt den sisteplassen, og aldri, ALDRI har jeg ledd så mye som jeg gjorde den helgen, og oppmann Beate, hun kunne meddele at hun aldri hadde aldri fraktet en idrettsgjeng som fremdeles luktet frisk deodorant og skyllemiddel hjem fra noe som helst idrettsarrangement tidligere.

 

Og tilbake på hytta spratt vi en flaske bobler, skålte for begrenset innsats, og danset, og sang, og lo hele midtsommernatten igjennom.

 

Neste løp er allerede planlagt. Det blir bakkeløp på Hafjell, den 28 September. Innen da har vi lovet oss selv å trene masse, eller i hvert fall rusle nok rundt i skogen til at vi finner enda flere steder det hadde vært fint å drekke vin.

 

Og tror du denne historien er noe overdrevent, og full av oppspinn, så kan du tro igjen, og ta en titt på bildebevisene under!

Når du har store forventninger til dagen, og gleder deg til å løpe sammen med vennene dine.

 

Mor go-hjerta, altså meg ligger bakerst på oppløpssiden, for å sørge for at ingen blir hengende bak, slik at vi kan løpe over mål sammen. Etter 5 km kjentes det riktig lissom!

 

June mister vannflaska, men mor go-hjerta tar ansvar og plukker opp. Innser plutselig at lagmoralen er på vei ned i dass, for her setter de tre andre inn nådestøtet og og setter opp farten!

 

“Hei, jenter!! Vent på meg da! Vi er jo bestevenner, dette skulle være VÅR opplevelse!!!” Men brydde de seg det grann?? NEIDA!!!

 

Tre blide damer som har kjent hverandre hele livet stråler på målstreken, særdeles fornøyde med relativt laber innsats i 4,9 km. Bakerst skimtes mor go-hjerta med vannflaska til June…. Jommen sa jeg lagånd!

 

Det synlige beviset på totalt nederlag, og enorm skuffelse, fotografert av bloggleser Kari etter målgang. Jeg har valgt å kalle dette bildet “Janne venneløs!”

 

 

Ja, neida, så… Om ikke annet må det ihvertfall være noe som er positivt. Vi er kanskje de deltagerene med absolutt høyest forbedringspotensiale!

 

Vi jogges blogges!

Ukas små øyeblikk.

­Det er fremdeles ganske stille på hytta. Stille før stormen kanskje. Fire damer i sin beste alder samlet under samme tak gjør sitt til at stillheten nødig varer særlig lenge. Snart vil hønene kakle igjen, akkurat like mye som i går. Lørdagen altså. For en dag, og for en kveld! Flotte damer, fy flate så flotte. Tenk at vi løp i går! Saktest av alle,  men fy flate så mye som vi lo. Til tårene rant og magen var støl. Vi gjennomførte, og det er pokker meg så rått det! Akkurat det skal jeg tillate meg å være stolt av, i en lang, lang stund!

 

Team gjennomført.

 

Det har vært en sånn uke igjen, hvor øyeblikkene har kommet som perler på ei snor. Jeg er trøtt i øynene, sliten i både hodet og kroppen, men godt sliten! Livet smiler, rett og slett!

Den ettermiddagen vi fartet til den lille perlen inne i skogen, vi jentene. Da vi skulle trene en siste skikkelig hard økt før løpet i går, men endte opp med to minutters styrketrening på brygga, og nærmere syv timer med grilling, sjokolade, latter og fjas. En sånn ettermiddag og kveld som bare gav og gav, i form av glede. Det  er jo videns kjent av hvile er vel så viktig som trening, så den naila vi skikkelig! Pakke sammen når sola er på vei ned, og kjøre hjemover med masse ny energi i bagasjen. Uansett, det var virkelig noen herlige timer, mange små øyeblikk å glede seg over.

 

“Trening” på brygga. Herlig øyeblikk!

 

Hobby. Å ha tid til litt hobby! Det var lenge siden kjente jeg. Skulle egentlig bare mekke sammen et par sommerkort til to kolleger som fortjente en ekstra oppmerksomhet, men det kortslutter et eller annet inne i hodet mitt når jeg finner frem papir og lim og glitter og fjas, og før jeg viste ordet av det hadde det gått flere timer, og en aldri så liten kortproduksjon var i gang. Musikk på høytaleren, kaffe i koppen, og en eske full av mønsterark. Rein lykke for en scrappe-entusiast, og nå er lageret fylt opp med både bursdags og julekort for det neste halvåret. Så deilig å kjenne litt på kreativiteten igjen. Fint øyeblikk!

 

 

Skulle bare mekke et par små kort…

 

Sommeravslutning med de flotte damene jeg deler kontor med. Bjørkelangen Videregående består av en diger gjeng supre kolleger, men damene på Helse og Oppvekst er helt spesielle. En sammensatt gjeng fulle av hver sine egne flotte egenskaper, og på mandag tilbragte vi noen ettermiddagstimer sammen i Gerdas Garasje, en slik liten lokal perle av en plass. Brukskunstbutikk, og spiseri. Fantastisk sted, så nære hjemme. Tenk hva bygda kan by på, bare man leter. Nydelig mat, herlig selskap, fint øyeblikk. Det er sånne stunder man føler seg heldig som får være en del av fellesskapet, selv om jeg ikke er lærer slik resten av flokken.

 

 

En løpetur til Stigtjern med minsten. Det var godt. Røre litt på støle bein, svette ut litt skikkelig, bli hengende etter tenåringen som flyger overraskende og irriterende lett opp bakkene på unge, milelange bein. Litt flaut å bli hengende så til de grader etter, med likevel så glad for å kunne tilbringe en liten time i skogen med minsten. Stoppe inne ved tjernet, tøye ut litt på stenene, puste ut og skravle litt før vi småjogger hjemover igjen. Fine fjortisen min, fint øyeblikk.

 

Når kidden knapt er svett, og mora ser ut som om hun er døden nær… Jogging er ingen lek ass!

Oransje roser! Ikke et øyeblikk kanskje, mer en glede. Blomster fra en kollega. Så knalle i fargen at man neste ikke får sett seg mett på dem, og de blir bare finere og finere jo mer utsprunget de blir. Jeg brydde meg knapt om blomster før, nå gleder jeg meg så veldig over dem! Luktene og fargene, hvordan de pynter opp huset. Er det et alderdomstegn kanskje? Uansett, en liten bukett lykke!

 

Sjekk den fargen da!

 

Å komme hjem. Høres sikkert rart ut. Jeg kommer jo hjem hver dag. Men den dagen jeg kom hjem en time senere enn vanlig. Ruslet litt småstressa og irritert oppover stien, i ruskevær. Våt på skoene, hadde glemt paraplyen, litt murring i hodet…sånne små ting som irriterte litt. Så kommer jeg til enden av stien, og kjenner en eim av mat. Skimter måsahuset gjennom trærne og gresset som har vokst seg så stort de siste dagene, hører musikken fra gutterommet i andre etasje, ser at kjøkkenvinduet står åpent, skimter poden gjennom vinduet mens han kokkelerer, og kjenner plutselig på en sånn intens glede over å komme hjem. Komme hjem til ferdig middag, tørre sokker og dette gamle litt slitne måsahuset. Det var et fint øyeblikk det

Å komme hjem <3

 

Få lov til å holde tale for alle avgangselevene. Det var et fint øyeblikk.

Det er rart, det å skulle si hadet til elever man har fått kjenne i to og tre år. Grue seg til gi de en klem for siste gang, grue seg litt til å stå på scenen foran en fullsatt aula med elever og foresatte, men likevel bare hoppe i det. Det gjør noe med meg. Det å få lov. Ganske fint. Måtte det gå dem vel, alle disse flotte ungdommene, og måtte de senke skuldrene litt og nyte sommeren. Det fortjener de, alle og enhver. Så ja, torsdagen var en fin dag.

 

En sånn dag hvor alt skulle skje samtidig, likevel gikk kabalen opp. Jobb, dugnad på ungdomsskolen, holde tale på egen skole, og så komme hjem, og rekke en siste kaffekopp i skogen bak huset, mens jeg holdt poden som trente pull-ups i trærne med selskap. Det er på slike dager man føler at man eier verden. Det liker jeg! Fint øyeblikk! Flott å avslutte skoleåret og innta ferieformen akkurat når man er som høyest på livet.

 

 

Og sånn gikk uka, med enda flere øyeblikk en hva jeg har rukket å gjengi her fra hytta på Kråkerøy. Stille junikvelder på måsan, fine meldinger fra så mange av dere der ute, tre nye forespørsler om å holde foredrag, og jeg har bare hoppet i det og takket ja til alle.Så spennende, og jeg er så takknemlig for muligheten. Ostesmørbrød med Brie og nøtteblanding, fy flate for et fint lite gastronomisk øyeblikk.  Sove med vinduet vidåpent bare for å kjenne lukten av vått gress etter regnet. Se “Norsemen” på Netflix og le så tårene triller bare fordi hele serien er SÅ teit, og SÅ min humor. Middag på brygga med måsagubben midt i uka, sovne på sofaen mens han masserer føttene mine. Rein hverdagsluksus.

 

Oh-la-la! Foodgazm!

 

Og sist men ikke mist, våkne her på hytta, sammen med disse flotte damene. Tenk at vi løp i går, her på Hvaler. At vi gjennomførte. Tror nesten det får bli en egen blogg i morgen.

Håper din uke har bydd på fine øyeblikk, og at uka som kommer blir full av fremtidens gode minner.

Vi blogges.

Bootcamp og sjokolade.

Noen dager gir energi. Sånn skikkelig god energi. Energi du kan leve lenge på.

I går var en slik dag. Det er lenge siden hobbytorturist og nyfrelst mosjons-entusiast Mona nærmest tvang et knippe godt voksne og relativt utrente kvinnfolk til å melde seg på Hvalerløpet. Siden Mars har vi trent. Vi har ikke trent jevnlig, og ikke spesielt effektivt heller, men vi har trent. Faktisk. Sporadisk innimellom, gjerne i slakke nedoverbakker, og med innlagte sjokolade og “Oi her var det fint, la oss ta en selfie!”– pauser.

Trim for eldre….

 

Men, til tross for en noe kanskje slækk oppkjøring til ufrivillig maraton har det kommet noe godt ut av det, sånn rent helsemessig. For selv om vi kanskje ikke slår ut på Richters skalaen når det handler om å sprenge fysiske grenser, så sies det jo at en god latter forlenger livet, og om det så er tilfelle, ja da blir denne gjengen steingamle! Og med kun få dager igjen før vi til helgen setter snuta mot Hvaler og vårt aller første løp, noensinne, brukte vi dagen i går på en siste innspurt. En slags bootcamp på hytta til June. Planen var ei god treningsøkt, planlegging av helgens løp, osv.

 

Et lite paradis, midt inne i skogen.

 

Det viktigste er ikke å å trene, men å ha innmari fine strikkegensere! Beate og Mona, flotte damer!

Nå ble det vel slik med denne bootcampen som det har blitt med de aller fleste andre treningsøkter vi har hatt i disse månedene. Altså, ikke helt etter planen og med større inntak enn forbrenning av kalorier, men igjen, FOR en dag!

Fine Tine. Nettopp tatt planken, lenger enn noen andre, og ser uforskammet lite sliten ut. Litt kjipt med slike venner. Fint også da, men litt kjipt!

 

Av hele syv tilbragte timer ved et lite paradis langt ute på Rømskauen ble to og et halvt minutt brukt til effektiv trening av “planken” nede på brygga. Tre minutter gikk med til en liten økt vi i ettertid har valgt å kalle “Ser dette ut som yoga?” , og de resterende seks timene og 54,5 minuttene gikk med til grilling, og høyt inntak av potetgull, sjokolade og smågodt.

Yoga for kvinnfolk uten særlig balanse.

 

Likevel er musklene herlig støle i dag. Lattermusklene vel og merke, men hva gjør vel det?

For en finere gjeng kvinnfolk skal du lete lenge etter, og jeg er heldig som får tilbringe tid i denne kokende gryta av latter, lek, sarkasme, ironi, hemmeligheter, alvor og fjas. Som jeg sa, helsemessig gjør slike dager, og slike damer underverker, og jeg skulle ønske de fantes på resept for alle som trenger en opptur.

Pause…på i overkant av seks og en halv time…

 

Og formen sier du? Den fysiske, og ikke bare den psykiske? Joda, den kommer seg den også! Sakte men sikkert. Noe fyrverkeri av noen idrettsutøvere kommer vi aldri til å bli, men forbedring er det, helt klart. Vi klarer planken, ihvertfall litt.

Når konkurranseinstinktet er det eneste som holder deg opp!

 

Vi klarer å jogge, ihvertfall i nedoverbakker, og i korte intervaller, bikkja (som jeg fremdeles er ganske sikker på bare er et litt overvektig marsvin) har aldri vært lykkeligere, og June har fått minst en synlig muskel oppe ved skuldrene.

Stella. Halvt hund, halvt marsvin, stadig på jakt etter falne kongler og vannmelon.

 

På lørdag er det løp. Med nummer på brystet og hele sulamitten. Vi gruer oss til å løpe, men vi gleder oss til alt det andre. Hytteturen, vinen, reker og loff, saltvann, og til å bruke de kule nye rosa skjortene med navnene våre på. Samhold og glede er tross alt, langt viktigere enn kondisjon!

 

Takk for i går damer, det var en herlig dag!

Vi blogges!

Ukas små øyeblikk.

Jeg har nytrukket kaffe i koppen, og slike runde knekkebrød med kanelsmak på asjetten. Resten av måsahuset sover enda. Ikke engang den pusen som har vært inne i hele natt gløttet på øynene da jeg satte meg her, bare en meter unna, i det andre hjørnet av sofaen. Livet er godt, søndagen er god.

Morgenlys, og snorkende pusekatt. Herlig øyeblikk.

 

Jeg begynner å bli god på dette nå, finne de små øyeblikkene, glede meg over hverdagslige små ting. Slik som akkurat nå, akkurat dette øyeblikket. Det tikket nettopp inn en snapchat fra en dame jeg aldri har møtt, men som likevel sender meg noe  bilder og fine meldinger i løpet av uka. Det er altså så mange fine folk som leser disse små oppdateringene mine. Fine, rause folk! “Gleder meg til søndagsbloggen, setter på kaffen.” stod det. Så fint! Så innmari koselig! Lese en slik melding, kjenne lukten av egen kaffe, høre katta som durer der borte på teppet i hjørnet, se dagslyset trenge inn gjennom stuevinduet. Et ubetydelig øyeblikk i den store sammenhengen kanskje, men akkurat nå nyter jeg det. Jeg har det godt!

Så la oss se nå da, hvilke av ukas øyeblikk som får bli med i bloggen denne søndags morgenen. Snekkerbuksedagen!

 

42 og et halvt år, og snekkerbukse. Vill og gæærn!

Den dagen jeg bare hoppet i snekkerbuksa som har ligget i skapet noen uker, og bare ventet på at denne dama skulle hoppe ut av komfortsonen, og inn i ei gammal bukse. Nå handlet det vel egentlig ikke så mye om buksa, men om å tørre. Ikke snakke seg selv ned, fortelle seg selv at alle andre kan, men ikke du!  Det var den samme dagen jeg somlet. Somlet skikkelig!

 

Det var et fint øyeblikk det. Kjøpe en is på vei hjem fra jobb, rusle langs den gamle traktorstien helt hjem, den som slutter ved porten inn til hagen til måsahuset. Somlet skikkelig. Stoppet opp, plukket blomster, nøt solskinn i nakken, og langt gress som kilte på leggene. Så herlig det var, å kunne nyte det å ha al verdens tid til rådighet, bare roe ned skikkelig etter en lang dag på jobb. Herlig øyeblikk. Man skulle så absolutt somle mye oftere.

 

Den ettermiddagen jeg gikk gjennom skogen og opp til crossbanen for å se gutta trene litt.

Mellomste poden tester sykkelen etter en nylig fikset motorhavari.

Nå har jeg vel aldri lagt skjul på at motorsport ikke helt er min greie, at det er aller mest måsagubben og podene som nyter motordur og høy fart, MEN, det gleder meg skikkelig å se deres glede! Og det er helt sant. For det er noe eget å kunne stå på sidelinjen, se podene svever over eden ene grushaugen etter den andre, sette nye personlige rekorder, heie på hverandre, og glede seg så intenst over en økt med kall, fall, fart og grus mellom tenna. Når podene er lykkelige, da er mammahjertet lykkelig også. Fint øyeblikk!

 

Uventede gaver! Det er fint det!

 

 

Crazy Cat Lady sokker. Harru sett noe kulere noen gang eller???

 

Lena kom innom jobben denne uka, med verdens fineste sokker til meg. Litt sånn “grattis med fagprøven” gave. Blei helt satt ut jeg, og skikkelig glad. Har du sett noe så stilig? Mer passende gave skal man lete lenge etter. Jeg er helt avhengig av varme sokker, sommer som vinter. Føttene har jo ikke lenger hverken nerver eller følelse etter utallige reparasjoner, og jeg er alltid kald på bena. Nå begynte samlingen med ullsokker å bli slunken, og strikke selv kan jeg ikke, så dette fikk liksom ikke vært mer midt i blinken. Hjemmelagede gaver er de aller, aller beste. Noen burde seriøst designe en kofte med sånt kattemønster. Jeg er garantert første kunde!

 

Avslutning med en spesiell klasse. Fint, og rart.

Jeg er sammen med mange elever hvert år. Elever fra ulike klasser, i ulik alder, fra ulike studieretninger. Jeg blir glad i de alle sammen, det er ikke til å unngå. Skyggesiden av det å arbeide i skole, eller med mennesker generelt er jo når de dagene kommer at man skal si hadet. Når dette klasserommet ble tomt denne uka, og det var for siste gang i år kjentes det rart. Ganske trist, men litt fint også. Og det er på sånne dager, når man kjenner på følelsen av å ha blitt skikkelig glad i andres barn, at man gleder seg stort over fremgangen de har hatt, at man innser hvor glad man er i jobben sin. Og det, det er fine øyeblikk!

 

Også har man sine egne ungdommer da. De ingen kan måle seg med.

 

Og ett av ukas aller fineste øyeblikk var helt klart ettermiddagen jeg fikk tilbringe med denne fine poden. En langtur i en gammel Skoda, latter og gode samtaler, hemmeligheter delt, drømmer fortalt. Middag på en kro langs veien, stoppe ved stille skogstjern og duppe føttene i kaldt vann helt til tærne blir blå, bli ute til sola går ned. Så herlig. Dagen etter avsluttet han en tredagers eksamen med glans. Så rart å tenke på at han nå er ferdig med skole. At foran han ligger en spennende læretid, siste skritt på veien mot å leve ut drømmen om å bli tømrer. Han kommer til å bli en helt fantastisk arbeidskar. Fin pode, fint øyeblikk!

 

Søvnløse netter denne uka også. Ikke en glede egentlig, men jeg har lært meg å like deler av det. Se det fine i å ikke sove bort natten. For jeg vet jo at søvnen kommer tilbake, før eller senere.

Så gjør man det beste ut av det. Rigger seg til på sofaen. Leser noen kapittel i en bok som har stått i hylla lenge, nyter varmen fra en durende pusekatt som gladelig holder en med selskap hele natten, og gleder seg over dagslyset som trenger inn i stua lenge før resten av bygda våkner. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. En våkennatt nå og da, de kan by på fine øyeblikk, om du bare tillater det.

 

Å være trett dagen derpå kan faktisk by på noen fine øyeblikk det også. iallefall gjorde det det denne uka. Etter å ha gnidd trette øyne en hel dag på jobb, og gjespet seg gjennom siste økt med engelsk var det herlig å kunne rusle hjem, i varmt duskregn, med en iskaffe i hånden og musikk på øret.

 

For en herlig følelse. Lukke lydene av verden ute, høre to låter på repeat hele veien hjem, bare fordi de er favorittene denne uka, kjenne varmt sommerregn på nesetippen, og la koffeinen ta knekken på de trette øynene for et par timer. Få beskjed fra en venn på snapchat om at man må bytte spilleliste, tre inn i dette århundret, og flire høyt for seg selv der man rusler på gangveien.

 

 

Ukas favoritter, herlige låter å synge med til, nostalgien har tatt tak i meg. En får meg til å minnes morfar, og danse på tærne hans rundt på kjøkkenet i mormorhuset, den andre tar meg med tilbake til jenterommet i barndomshjemmet, og den aller første LP platen jeg kjøpte meg for oppspart ukelønn. Fine minner, fine øyeblikk. ( Bare le du Ida, og hør på den mååådææærne musikken din 😉  )

 

Ok, nå skriver jeg meg bort igjen. Sånn går det, når man noterer seg de små øyeblikkene. Det finnes mange flere små øyeblikk å glede seg over denne uka. Tur med måsagubben til Mangen, sitte side om side i sola på stenene ved vannkanten, og bare nye stillheten. Å endelig ha fått kjøpt matchende ROSA t-skjorter til de u-trente damene som skal løpe maraton på Hvaler neste helg…så kommer vi ihvertfall til å SE kule ut, selv om vi muligens aldri når målstreken. Varme kanelboller til kveldsmat, årets aller første grillmiddag, bruke moppen som mikrofon og ha konsert i egen stue under helgevasken av parketten. Fy flate så god jeg er til å synge når ingen andre hører på!

 

Og slik gikk uka. Pusekatter i fanget, og pusekatter på ullsokkene. Kvalitetstid med gutta, og kvalitetstid med gubben. Tårer og latter sånn på tampen av skoleåret, regn og sol, smågodt og styrketrening, søvnløse netter, og lange lyse dager. Fin kombinasjon, fine øyeblikk.

Har du et favorittøyeblikk fra denne uka?

 

 

 

 

Er du ikke bare bittelitt nervøs engang?

“Men er du ikke bar bittelitt nervøs engang?”

Ordene blir liksom hengende litt i lufta. Jeg studerer han. Nøye. Gransker nesten ungen min. Eller, ungen og ungen, fru Blom. Poden er 18. Langt fra noen unge lenger. Likevel står jeg her og gransker han, leter etter tegn på den forsiktige og litt engstelige lille gutten han engang var. Tar meg selv i å lure på om jeg er mer nervøs enn han.

“Fælt som du gnåler om det da mamma! Nei, jeg er ikke nervøs. Ikke egentlig. Litt kanskje, men ikke egentlig!”

Så står jeg der, og en del av meg kjenner at jeg er glad på hans vegne, glad for at han er trygg. Mens den andre delen av meg, den står bare der og lengter etter den lille gutten som klamret seg til føttene mine, han som trengte meg. Fælt å si, ikke sant? For alt jeg ønsket den gangen var en gutt som skulle bli trygg på seg selv.

 

 

Det var dag to, av en i alt tredagers eksamen. Han hadde korntroll. Følte seg sikker. Godt preppet etter to år på skolen, guidet gjennom pensum av dyktige faglærere, på en helt enestående videregående skole. Og han var trygg.

“Jeg tror det kommer til å gå helt fint jeg, mamma!”

Så er det han som studerer meg. Gransker meg, slik jeg akkurat hadde gransket han. Så kommer det.

“Eller forresten, litt nervøs er jeg jo da! Kanskje vi skulle finne på noe, få tiden til å gå liksom!”

Han lyver! Jeg skjønner det på tonefallet. Denne gutten er, og har alltid vært lett å lese. Som en åpen bok. Han er ikke nervøs for eksamen. Ikke i det hele tatt. Han bare forstår at jeg, denne masete mora, trenger litt tid med poden. Trenger å være litt mamma. Så teit! Så flaut. At det nå er han som leser meg som en åpen bok. Så teit. Og så herlig!

 

Så gjorde vi som vi alltid har gjort, når tankene har hatt behov for sortering. Vi stakk ut på tur. Før kunne vi pakke sekken og vandre innover på myra, ut i skogen, tenne et bål, drikke kakao, bade. Snakke, helt til ingen ting lenger var usagt, og de største hindrene bare var små ubetydelige bagateller.

Men poden er ingen unge lenger, ikke en usikker liten gutt. Han er en ung voksen. En ung mann med egen bil. Og det måtte utnyttes. Så da dro vi ut på tur i går ettermiddag, poden og jeg. På raggen i en gammel Skoda, kjøpt og betalt for egne opptjente penger. På raggen i en bil hvor basskassa og klynga med wunderbaum i sladrespeilet tilsammen kostet mer enn hele kjerra.

 

 

I flere timer kjørte vi rundt, lyttet til musikk. Noe fra hans spilleliste, og noe fra min. Plumbo og Pavarotti på grusveier som snodde seg langs stille tjern. Stoppet opp langs veien, fant en kro, og bestilte pizza for to. Ble sittende slik og snakke, mimre, le høyt og lenge, bare han og jeg. Kvalitetstid heter det visst! Eller terapi, for mammaen da i det minste.

Kjøpte med oss brus og sjokolade, på en torsdag, og spiste med god samvittighet. Følte oss nesten litt gærne. Kjørte rundt på veier vi har kjørt på hundrevis av ganger tidligere, stanset flere steder langs veien bare for å nyte utsikten, eller dyppe tærne i vann som enda er for kaldt for et skikkelig sommerbad. Ble sittende på stenene ved vannkanten nesten helt til sola gikk ned før vi kjørte hjem.

 

 

I dag tidlig spiste vi frokost sammen, og så gikk vi hvert til vårt. Jeg på jobb, han på skolen, klar for siste og avgjørende eksamensdag.

“Lykke til da!” sa jeg. “Håper du ikke er altfor nervøs!”

” Neida, det går nok fint. Hjalp skikkelig med den turen i går!” svarer han, og ler. Vel vitende om at i går var det omvendt. I går var det han som roet meg. I går var det poden som “passet på” mamma!

 

 

Og nå er det over. Poden har hatt eksamen, og han bestod, med glans. Ikke bare litt glans heller. Beste karakter! 6! Helt rått faktisk, synes jeg da! Poden selv er helt avslappet. Glad selvsagt, men lugn som bare han kan være! “Joda, gikk helt fint! Jeg sa jo det, ikke noe å være nervøs for!”, ropte han i det han igjen forsvant ut døra, omtrent før han kom hjem, for å stikke på jobb. Og her sitter jeg. Stolt som en høne. ( Vet det heter hane, men jeg er dame liksom…føltes feil å si hane! )

For den lille usikre og forsiktige gutten min, gutten vår, han finnes knapt lenger. Foran meg står det istedet en ung mann, med føttene plassert et langt og trygt skritt ut i voksenlivet. En ung mann med bestått eksamen, med lærlingplass fra høsten av, med trygt og våkent blikk, med drømmer og visjoner, ståpå-vilje og arbeidslyst, og med akkurat den selvsikkerheten jeg en gang drømte om at han skulle få eie. Så inderlig fortjent!

 

 

Og jeg, jeg bare klorer meg fast til den tiden han er villig til å gi meg, og vil leve lenge på turen vi hadde i går.

Jeg er så stolt av deg, Petter.

Somle litt.

Av alle teite ting å skrive om liksom. Somling. Det var da jeg gikk der og somlet, da øyeblikket var så fint, at jeg tenkte på det. Dette øyeblikket skal jeg ta et bilde av, og skrive litt om på søndag. Men så gikk jeg der og somlet, på vei hjem fra jobb, og fant det ene øyeblikket etter det andre, tenkte på hvilket øyeblikk jeg skulle velge meg på søndag, hvilket bilde som skulle få illustrere somlingen…også tenkte jeg bare, “Pokker eller!“, hvorfor kan ikke bare et av ukas små øyeblikk få sitt eget innlegg? Hvorfor må alle blogger, alle blogginnlegg ha en dypere mening, eller en agenda. Kan man ikke bare skrive litt om det å somle litt da?

 

Det startet i dag tidlig. I skapet har det ligget en snekkerbukse et par uker, en jeg har arvet av ei venninne. Jeg synes den er kul! Skikkelig kul. Men det er med snekkerbuksa, som det er med den slengbuksa som også ligger innerst i skapet. Den er litt sånn…“Eeeeh, er jeg kanskje litt for gammel for denne?”, også blir den liggende. Helt til i dag. Jeg bare bestemte meg for at det var en sånn snekkerbukse dag. At Janne, 42 og et halvt år skulle ha snekkerbukse på seg.

 

 

Mellomste poden har arvet humoren og den alltid så underliggende sarkastiske tonen i alt han sier, og lo godt da han kom ned trappen i dag tidlig!

“Hahahaha! Serr mutter`n??? Øøøøh, 1985 ringte og ville ha tilbake buksa si!”

Men denne mora lar seg ikke vippe av pinnen av en litt rappkjefta tenåring, og svarte like godt:

” Eh, ja? 2001 ringte og ba meg bruke prevensjon, men heldigvis for deg hørte jeg ikke etter da heller!!!!”

 

Også lo vi til vi knegget av våre egne morsomheter, og gikk hvert til vårt.

 

Så kommer vi til det med somlingen. For etter fjerde og siste økt på jobb gikk jeg nedom butikken for å kjøpe meg et eple en is, og istedet for å gå gangveien hjem, bestemte jeg meg for å nyte sola og sommervarmen før regnet som er meldt resten av uka ankommer, og trasket på stien istedet. Det vi kalte snarveien da gutta var små, men som egentlig ikke er en snarvei i det hele tatt.  Det er bare en sti. En gammel gjengrodd traktorvei som går fra siloen og helt opp til hageporten ved endene av hagen til måsahuset.

 

Så gikk jeg der, sakte, som for å dra ut tiden, få ettermiddagen til å vare. Nyte stunden mellom jobb og middag. Kom til å tenke på sist jeg brukte snekkerbukse. Det er faktisk mulig vi må helt tilbake til 1985, slik poden foreslo i dag tidlig. 1985. Juni. På vei hjem fra skolen. Sekk på ryggen, t-skjorte, lette sommersko, all verdens tid, og snekkerbukse. Og jeg er ganske sikker på at jeg somlet litt, for det var stort sett det jeg gjorde på den tiden. Somlet.

 

 

Og i dag, på turen hjem ble det nesten litt 1985 igjen. Somle så mye at man knapt rekker å spise opp isen før den smelter i varmen. Gå så sakte at man kjenner det lange gresset langs stien kile på leggene. Stoppe opp og se marihønene sole seg på bladene til bjørka, se sommerfuglene fly fra blomst til blomst.

 

Somle slik at tankene får tid til å vandre, vandre bort fra hverdagen og tilbake igjen. Blåse på en vissen løvetann og ønske seg noe. Barnslig, så barnslig at jeg først måtte se meg rundt, forsikre meg om at jeg var alene på stien, og at ingen så. Blåse, så ønske seg noe. Somle lenge nok til å lukte på rosene på buskene ved de gamle gjerdestolpene, stå rolig, lenge, prøve å huske navnet på de vakre små blomstene som danner et helt stort blå-lilla teppe langs kanten av det nysådde jordet.

 

Blå stående med hendene i lommene, speide mot skogkanten på den andre siden av jordet, der rådyrene beiter hver kveld vet solnedgang, snuse inn luften av varmt gress og våt jord. Tråkke gjennom langt gress og høye stråd forbi den gamle gården til Holen, den som snart ikke er annet enn et minne, og skimte måsahuset i enden av stien.

Bli møtt av veslepus som sitter og venter på gjerdet ved hageporten, som om hun viste at jeg skulle komme denne veien akkurat i dag, akkurat nå. Løfte opp hårballen som stryker seg mot leggene, mot snekkerbuksa, ta seg tid til å lytte til duringen av en malende katt. Også var jeg hjemme. Etter en liten halvtime med rein somling, i snekkerbukse. Og det var et fint øyeblikk det.

 

Og har du akkurat brukt et par minutter på å lese dette innlegget om absolutt ingenting, så er det bare å si tusen takk for at du ble med på turen hjem, og at du somlet bittelitt sammen med meg i dag.

Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

Rett fra senga til sofaen. I dag og. Litt lei det nå, om jeg skal være helt ærlig. Det har vært mange våkenetter denne uka. Et hjerte som raser unaturlig fort, og en kropp som blir litt utslått etterpå. Men i det store og det hele er det en bagatell, og jeg vet det. For selv om jeg har tilbragt mer tid enn ønskelig med røven smurt utover på sofaen denne uka, gir det både tid til, og rom for refleksjoner. Og denne uka, den har bydd på en hel drøss av små øyeblikk som er verdt å reflektere over! Sånne øyeblikk som bringer frem smilet, latteren, gode minner, og unødvendig mange, men deilige kalorier. Sånne fine små øyeblikk som fester seg til minnet, som man gleder seg over, og som tilsammen lager innholdsrike, nydelige hverdager, og uker.

 

Jeg kan like gjerne bare starte med å si tusen hjertelig takk for alle hyggelige gratulasjoner på bryllupsdagen. For noen rause, flotte mennesker det finnes der ute. Overveldende, rett og slett.

 

I år runder vi 23 år som “oss”, og fredag kunne vi feire 17 år som herr og fru. Rart å tenke på egentlig, at det har vært vi, og ikke bare jeg, i mer enn halve livet nå. Vi ser kanskje ikke overlykkelige ut på bildet over, men vi er ikke velsignet med slike typiske bloggfjes, og klarer sjelden å se inn i kamera samtidig. Men vi var lykkelige altså, på vår måte. Et lite avbrekk på ettermiddagen, en time på brygga oppe ved tjernet, utstyrt med kaffe, wienerbrød og hverandres selskap. Ganske så fint øyeblikk.

 

Noen storslått og ekstravagant feiring ble det ikke, for selv om jeg øynet håp om middag ute da gubben foreslo “Peppe`s”, fikk jeg føttene raskt ned på jorda igjen da han fyrte opp en frossenpizza og helte brus i stetteglass.  Passet i grunn godt for en sliten kropp, som bare kunne forbli i pysjamasen, i sofahjørne, i armkroken på måsagubben. “Så sparte vi de pengene!” sa gubben, som for tiden fikser enda et motor-ras på den ene crosseren til mellomste poden, og får småpanikk hver gang han betaler regninger på nødvendige sykkeldeler, og ser pengene flyr fra lommeboka. Jaja, sånn er det å være foreldre…ganske fint det også! Ville aldri ha byttet det mot noe uansett. ( Selv om et beger rømmedressing ikke hadde vært å forakte, som prikken over ièn på dette gourmet måltidet.. )

 

Den ettermiddagen vi pakket middagen i piknik-kurven, og kjørte opp til stranden. Det var fint.

Solen glimtet med sitt fravær, men temperaturen var nydelig. Noen ganger er det så herlig å sitte her oppe etter jobb. La hodet få hvile etter en dag full av kaklende tenåringer. Misforstå meg rett, jeg ELSKER jobben, og tenåringene, men etter fire fulle økter med “OMG, WTF, chll, fett, diggbart, walla, bab, hoes and bros`. players, beefing, maddafakkas”, og “kan jeg pliiiiis gå på do!”, så er det deilig med total stillhet. Eller nesten da…måsagubben er så lugn i stemmen at det er til å holde ut. Så jo, middag her oppe, på et teppe nede ved vannkanten, duppe av litt mens myggen surrer og fisken vaker, det var et herlig øyeblikk!

 

Da uværet kom. Jeg er av den sorten som elsker uvær. Litt fordi ikke et støvkorn synes inn når sola ikke skinner gjennom vinduene, og litt fordi jeg elsker å pakke meg inn i et teppe, tenne stearinlys, og nyte at regnet trommer mot ruta. Bare eldste poden og jeg var hjemme da regnet startet, altså virkelig startet. Da vannet slo så hardt ned på bakken at det sprutet opp igjen.

Vi stod i døråpningen, poden og jeg, og bare glante ut på uværet, da poden plutselig spurte ” Husker du åssen vi pleide å løpe rundt i hagen bare badetøyet når det regna sånn? Da vi var små?” 

Og jeg, barnslig som jeg er, tok det som en utfordring. Så da kastet vi på oss badedrakt og shorts, løp ut i hagen, og sprang rundt på gresset med armene i været, som to tullinger, og lo til krampa tok oss, og vi hadde leire til langt oppe på leggene. Herlighet…godt vi ikke har naboer sier jeg bare, for da hadde vel ratt folk ringt snuten! En halvgal middelaldrende kjerring i badedrakt, og avkommet på 18, som danset regndans i gjørma på måsan…skulle likt å lese det avisinnlegget. Uansett, herlig øyeblikk!

 

Slappe av etterpå. Pakke seg inn i morgenkåper og varme tepper, flate ut på hver vår sofa, med hver vår pus  fanget, drikke kakao, høre regnet fremdeles tromme mot ruta, mens tordenværet herjet noen kilometer unna. Fint øyeblikk!

 

 

Løpe i skogen, den kvelden kroppen orket det. Nydelig! Mykt underlag, sola som henger høyt på himmelen, selv sent på kvelden. Svette som en gris i oppoverbakkene, puste som en hval, men ikke møte et eneste annet menneske, så hva gjør vel det? Nydelig øyeblikk!

 

Stoppe i grøftekanten på vei hjem fra skogen. Stå med den treningstightskledde røven i været, og plukke markblomster. Altså, finnes det noe vakrere? Fylle en gammel te-kjele med skatter fra en grøftekant, sette de på sofabordet, og nyte synet og lukten av sommer hver gang man går forbi. Små gleder riktig nok, men du verden. Flott altså!

 

Hahaha! Den dagen jeg ble så innmari fysen på burger! Da jeg bare gikk rundt og dagdrømte om frityrstekt altmuligrart, og iskaffe. Også sendte jeg melding til måsagubben som bare innfridde alle mine ønsker og “våte drømmer” lissom. Det var et fint øyeblikk det!

 

 

Du veit du er lett å tilfredsstille, når en melding som denne gjør deg til den sklia lissom!

Så ble det en bitteliten svenskehandel på vei hjem også. Jeg liker aller best å handle lokalt, og som oftest gjør vi det, til tross for at svenskegrensa er relativt nær heimen. Men noen ganger er det fint å kunne fylle bagasjen med slike små ting man liker, men ikke år tak i på butikkene her i bygda. Sånn som iskaffe med karamell. En sånn som får tarmen til å krølle seg og gå til krig mot resten av innvollene, men som likevel er verdt det!

 

Denne er sånn. Du bare vet du kommer til å tilbringe litt kvalitetstid med et gammelt Se og Hør på doen noen timer senere, men den er så god at det gjør ikke noe. Ren nytelse, fint øyeblikk!

 

 

Og slik gikk uka, øyeblikk for øyeblikk! Lyden av summende humler som farter fra løvetann til løvetann, lukten av nyslått gress, selv om man har slått det selv, tordenvær og solskinn, tøysko og sommerkjole på en helt vanlig hverdag. Trene så hardt med June på Avancia at man knapt kan røre en finger uten å vri seg i smerte resten av uka, ligge på sofaen og vente på at hjertet skal slå rolig, få selskap av en pus som gladelig deler en halvtime med deg i roen. Legge seg sent, og våkne tidlig, tegne midt på natten mens alle andre sover. Dra på visning i det nye huset til Ida og John Ingar, få melding fra en gammel elev som har bestått eksamen og skal ut i læra. Hverdagslykke!

 

( Når du skal prøve å være elegant og grasiøs, men du ler til krampa tar deg, og blæra lekker ufrivillig… )

Fandenskap og krampelatter, og masse, masse kjærlighet. Jo, dette har vært en riktig så fin uke, full av mange små øyeblikk!

Håper du har hatt en nydelig uke. Hva var ditt fineste øyeblikk?

 

 

 

 

 

Kjære måsagubben.

Det hender du spør meg om jeg ville gjort det annerledes, om vi kunne gjort det på nytt. Om jeg vill valgt kirken, stor feiring, alle tradisjonene.

Men jeg ville ikke det. Kunne jeg gjort det på nytt ville jeg gjort akkurat det samme.

Jeg ville sagt ja en gang til, da vi stod der og kikket ned i vogga på den lille gutten vår, og du helt ut av det blå bare helt rolig sa: “Vi skulle ikke bare ha giftet oss da?”

 

Enda en gang ville jeg ha tatt på meg den billige sommerkjolen, og de lyse sandalene. Enda en gang ville jeg ha ledd da fotografen måtte knyte slipset ditt fordi du ikke fikk knuta rett selv, og enda en gang ville jeg ha ledd da du etter vielsen endelig kunne kaste slipset, og puste igjen.

Enda en gang ville jeg sittet i skyggen under eiketreet i hagen på Sorenskriveren og ammet lillegutt, mens vi ventet på å bli herr og fru. Jeg ville ha nytt synet av den største poden som stabbet rundt på ustødige ben, lykkelig av all oppmerksomheten fra morfar som gladelig var med på leken.

 

Enda en gang ville jeg lagt babyen i armene på oldemor og oldefar, stått ved siden av deg mellom rosebuskene, og sagt “ja” til resten av livet sammen med deg!

På nytt ville jeg ha kjørt derfra i en gammel Volvo, med to små i baksetet, og en bunt brusbokser skranglende fra hengerfestet. Jeg ville ha spist middag med bare de aller nærmeste, hørt talen til pappa igjen, og feiret utover kvelden her hjemme.

 

Enda en gang ville jeg danset barbent på gresset i hagen  til musikk fra et dårlig stereoanlegg, på den varmeste junidagen det året, spist kake, smilt til hverandre selv når ingen andre så, før vi vugget ungene i søvn for kvelden og sa hadet til feststemte gjester. Enda en gang ville jeg stått sammen med deg i skogen bak huset i det månen tok over for sola, og risset bokstavene våre i inn i den store bjørka.

Enda en en gang ville jeg lagt meg for kvelden, holdt hånden din helt til vi sovnet, og bare visst, kjent med hele meg, at dette var rett. At dette, i all sin enkelhet, du og jeg,  skulle vare livet ut.

 

Så nei, om jeg kunne velge, om vi kunne gjort alt på nytt, da hadde jeg gjort akkurat det samme.

Gratulerer med bryllupsdagen, måsagubben min. Jeg elsker deg!

 

Kjære ungdom.

Kan du gjøre meg en tjeneste?

Ta deg en velfortjent ferie. Unn deg selv det! Senk skuldrene. Nyt sola. Stikk nesa opp mot skyene på regnværsdager og kjenn, virkelig kjenn, varmt sommer-regn i ansiktet!

 

Tillat deg selv å klarne tankene. Noen ganger er det faktisk ok å gjemme unna det vonde, det vanskelige, det triste. Du trenger ikke glemme det, bare lov meg at du leter like mye etter alt det gode som alt det vonde. Det vil gjøre deg godt, jeg lover.

 

 

Fikk du god karakter på eksamen? Så bra! Klapp deg selv på skuldrene, hold lenge på den gode følelsen.

 

Gikk det dårlig på eksamen? Det går helt fint! Helt sant! Tro meg altså. Been there, done that! De er kjipt der og da, men det går over. Gi det litt tid, en dag husker du det ikke engang. Det kommer nye muligheter. Noen ganger «bæsjer du på leggen», andre ganger er du helt sjef. Det er livet!

 

Ble du ikke trukket opp i eksamen? Nice! Eller «chill». (var jeg kul nå, eller er det ingen som bruker «chill» lenger? Kanskje jeg høres ut som en gamling som prøver litt for hardt? ) Gled deg over det. Man skal ha litt flaks her i verden!

 

 

 

Vi har vært mye sammen i år, du og jeg. Det har vært fint, i hvert fall for meg. Jeg har gledet meg med deg over gode karakterer, og jeg har sagt at «da leser vi bare litt mer neste gang!», når du ikke fikk den karakteren du ønsket deg. Jeg har sett deg når du har sittet alene i friminuttet. Noen ganger har jeg oversett deg. Trodde at du ville være alene. Hvis ikke det var tilfelle beklager jeg det. Noen ganger er det så vanskelig «å lese deg».

Andre ganger synes følelsene dine lang vei. Noen ganger ligger alle følelsene dine utenpå kroppen. Vi voksne ler litt da. Ikke av deg altså, jeg lover, men vi ler gjenkjennende. Vi har vært der. Ikke det du vil høre der og da, når kaoset raser i kroppen og i hodet ditt, men vit at en dag vil du kjenne på den indre roen du savner akkurat nå. Jeg lover. Det er kanskje det aller beste med å bli voksen. Roen.

 

Jeg har sett deg når du står midt i vennegjengen også. Når du blomster. Når du er trygg, når du er skikkelig varm i trøya. Jeg unner deg det. De gode vennene. De er gull verdt.

Du er flink til å ta vare på andre. Flinkere enn jeg var når jeg var på din alder.

Du har så lett for å snakke åpent. Sende en melding. Gi en klem. Du og vennene dine. Dere krangler, åpenlyst. Og dere blir venner igjen. Drama egentlig. Unødvendig drama har jeg tenkt ofte. Noen ganger har jeg vært oppgitt over deg. Sagt det, kanskje av og til i en litt krass tone.

Du har ledd av meg da. Sagt at det er jeg som er «dramatisk». At alle krangler hele tiden, også blir de venner igjen. At sånn er det å være ungdom. Jeg må jobbe med meg selv, jeg vet det. Jeg ER gammeldags. Dette er din verden, her er jeg bare en tilskuer. Noen ganger en gjest, heldig som blir invitert inn!

 

Det skjer så mye rundt deg. Du blir sliten. Alle forventer noe av deg. Mamma og pappa, besteforeldrene, søsken, vennene, lærerne, og jeg. Så mange roller du villig tar på deg, så mange roller du må spille. Når er du bare deg selv? Og når du er det, er det da det rakner litt?

Det er det du sier. At det er når du er alene det er mørkest. At det er når du kan senke skuldrene at du blir mest andpusten.

 

Jeg forstår det. Jeg ser det. Jeg ser deg!

Derfor vil jeg du skal gjøre meg en tjeneste.

 

 

Nå som skoleåret går mot slutten. Senk kravene til deg selv. Senk kravene andre har til deg. Våg å si nei, gled deg over å kunne si ja, de gangene du kjenner at det er det du vil. Sett grenser, for deg selv og andre.  Nyt de små øyeblikkene, når du legger de sammen vil du se at de til sammen utgjør mye glede. Ikke legg lista så høyt. «Chill» litt lissom. De små gledene kan gjøre stor lykke. Brune føtter i hvite tøysko, hullete jeans, brownies og is, dyppe tærne i vannet, gå barbent i gresset, se en hel serie på Netflix i løpet av en dag, lås deg inne på rommet og spill høy musikk, syng når du er alene, høyt! Sov lenge, vær våken hele natten. Forelsk deg i det mennesket du liker aller best, forelsk deg litt i livet, tillat deg å kjenne sommerfuglene virvle i magen! Gjør du det? Kan du gjøre meg den tjenesten?

Gled deg over de få dagene som er igjen av skoleåret.

Ta deg en velfortjent sommerferie.

Jeg gleder meg til å se deg igjen til neste skoleår. Du fine ungdom!

Er dette en pupp?

Vi er litt satt, gubben og jeg. Jeg innrømmer det. Ekstravagant romantikk finnes ikke i måsahuset. Store gester som gastronomeksplosive middager med levende lys, eller overdådige blomsterbuketter og champagne i stetteglass forekommer sjelden, men hverdagsromantikken, den litt lunkne men likevel trygge og harmoniske tilnærmingen til ekteskapelig lykke, den er høyst tilstede.

Ta i går for eksempel. Da skjønte jeg allerede tidlig på ettermiddagen at det var duket for muligheter utpå kveldinga! Måsagubben er nemlig, etter over halve livet som tospann, relativt lett å lese.

  1. Han barberte seg!
  2. Han brukte (som han kaller det) “Audi toalatt” ( Au` de toilette), og ikke bare vanlig Nivea deodorant.
  3. Han tente to duftlys fra Halvor Bakke etter en litt uheldig og relativt kraftig krydret promp!

Jo, det kom helt klart til å bli litt sengebonanza på fruen! ( I den grad to lettere overvektige middelaldrende litt utrente mennesker kan bonanzere noe som helst… )

 

Parfymert og nybarbert, på en søndag! Mer sexy blir det ikke!

 

Og ganske riktig! Så fort vi hadde sagt god natt til avkommet, og lagt oss til rette under dyna kjente jeg den varme pusten i nakken. En eim av tannkrem. Frisk pust. Jo, han hadde virkelig gjort seg flid i kveld! Noen lette kyss bak øret, ru arbeidshender som med lette fingre men likevel med forfriskende mandig dominans som stryker meg lett i nakken. Herlig.

Når spenninga er til å ta og føle på….

 

Ligge sånn, i skje. Kjenne den røsslige hårete magen mot ryggen min.

Begynte å kjenne at de skranglet lett i eggestokkene. Absolutt lovende! Gledelig lovende, og det tilogmed på en søndag! Selve hviledagen!

 

Er det her det er party?

 

Men så kommer det. Det som brått ødela erotikken, fantasien, og mulighetene for et nummer! Det som la grunnlaget for dagens blogg, et kjapt innlegg til hjelp for andre ikke så veldige romantiske hverdagsmenn der ute.

Hvordan ødelegge en potensiell hyrdestund på under 40 sekunder.

For selv om kjærringa di har nådd middagshøyden, for lengst! Selv om ostepop og melkerull har satt sine spor, og glansdagene for lengst er forsvunnet bak løs hud som i både stabilt og ustabilt sideleie tidvis velter seg ned dit tyngdekraften roper, så tenk før du snakker!!!!

 

En famlende hånd under dyna, i mørket. Finner kneet!

-“Heeeeyyy….stram pupp da pusen min!”

-“Hæh??? Dust, det der er kneet mitt!”

 

 

Flytter hånden oppover. Tar tak i den nederste delen av magen, det daukjøttet som henger litt skjevt over keisersnittarret og øvre det av busken.

“Åh sorry! Er dette en pupp da?”

” Nei!”

 

 

Lettere fortvilt nå, innsiden av hånden hans kjennes stress-klam ut da han tar et godt tak i midterste bilring.

“Dette da?”

“NEI!”

 

 

Og selv om alle eventyr forteller deg at “alle gode ting er tre”, så gjelder ikke det på soverommet. Selv om det er aldri så mørkt, og selv om det er mer daukjøtt å bla seg gjennom enn det er gamle ukeblader på et tannlegekontor! Sorry mann, tre strikes, og du er ute!

Så da la jeg meg på magen, gjorde meg så flat jeg bare kunne, lot flesket flyte utover og ikke nedover, slik at ikke en eneste  kroppsdel kunne tas for å være noe annet enn det den er, og knep låra sammen. Buffe`n er STENGT!

 

Buffe`n er stengt!

 

Moralen i historien er! Er du i tvil om det er en pupp! Ikke spør!!!!!

 

Vi blogges!