Ukas små øyeblikk.

Hvordan er det mulig å ha en hel uke vinterferie, også sitte her etter syv dager og lure på hvor den uka ble av? Ukene forsvinner jo fortere enn en uåpna pose ostepop her i måsahuset. Jeg tenker at jeg har brukt uka til absolutt ingenting, men om jeg går hverdagen litt nærmere i sømmene vet jeg jo at det ikke stemmer helt. Kamerarullen på mobilen viser at jeg har fått gjort litt.

Noen ganger fnyser jeg av det faktum at hendene våre, mine også, er så limt fast i den mobilen, men når jeg blar gjennom albumene er jeg glad for at jeg knipser mye. For nå sitter jeg her en søndagsmorgen, og tenker at øyeblikkene har flydd forbi, men bildene viser det motsatte. For mobilen er full av øyeblikk, og det er fint å bli minnet på dem!

Det beste med en uke ferie midt i et skoleår er ikke lenger å kunne sove lenge, slik det var i tenårene. Det beste nå er å være lenge våken. Jeg sliter jo litt med hele dette konseptet søvn om dagen, men i ukedagene, når man skal opp og på jobb, da hører det liksom med å komme seg i seng til anstendig tid for en middelaldrende kvinne, selv om man ofte bare blir liggende å stirre ut i mørket. Men i ferien, når man ikke MÅ opp om morgenen, da er det fint å sitte oppe om kvelden. Nyte stillheten i huset når resten av familieflokken sover, og ikke gjøre stort annet enn å tenke. Bla i gamle album, og tenke. Tegne litt og tenke. Lese litt og tenke. Ikke tenke sånne store tanker om livet, bare tenke på alt mulig. Alenetiden gjør meg godt, det samme gjør stillheten. Går det ann å være en slags utadvent introvert? For da er jeg det nemlig. Nettene er ekstra fine når man ikke MÅ opp med morgengry, det til tross for at kroppen er så innstilt på en tidlig start at den våkner automatisk to minutter før klokka ringer uansett.  Tenketid på natten, fine øyeblikk.

Den dagen jeg endelig fikk tid til å rote til spisebordet litt skikkelig. Finne frem eskene med hobbysaker, og leke meg litt skikkelig. Fikk laget et kort, og malt og dekorert mange flere påskeegg enn jeg egentlig trenger. Det er så godt å bare sitte der og slippe kreativiteten litt løs, kjøre på med høy musikk, drikke kaffe med begge henda, og fortape meg litt i en verden full av lim, og maling og blonder og pyntebånd. Slike øyeblikk er skikkelig fine. Da får det ikke hjelpe om man egentlig ikke har plass til alt man lager, for prosessen i seg selv er så verdt det!

Jeg la ut bilder av eggene på instagram, også tikket det inn masse meldinger fra folk som synes jeg burde lage påskeegg i skikkelig måsafrue og måsagubbe-stil, og så fikk jeg selvsagt blod på tann. Hvorfor hadde ikke jeg tenkt på det selv??? Da ble det utflukt til Nille, innkjøp av enda flere egg, og etter noen timer med litt overivrig tegning og liming var måsaeggene et faktum. Utradisjonelle påskeegg, men artig lell. Og så rant plutselig bestillingene inn, og det er så gøy. Flere måsaegg er nå på vei til nye eiere. Herlige øyeblikk.

Luft. Herlig frisk luft. Det gir fine øyeblikk det. Flere dager denne uka har jeg tatt på meg tråkkeskoa og trasket ut i skogen. En termos kaffe i ryggsekken, ut på tur. Det er grått, vått og mektig vakkert i skoen om dagen, og turstiene er mange og flotte. Det er luksus det, å gå mange timer i skogen midt på dagen. Kanskje noe av det fineste med ferie er å kunne gjøre nettopp det. Den dagen tåka lå tett over bukkåsen, og jeg trasket alene i flere timer, uten å møte et eneste menneske, det var deilig det!

Den dagen jeg møtte Marit nederst på turstien, og tok følge med henne gjennom skogen var enda finere. Kaffe på termos, pølser på bål, og skrøner fra svunnen ungdomstid. Makan til turselskap, makan til fine øyeblikk.

Gubben og jeg. De kveldene vi sitter i hver vår ende av sofaen og ikke sier noenting. Det er fine kvelder. Snodig kanskje, men det er så trygt og godt å kjenne noen så godt, å trives s godt i en annens selskap, at snakk og preik er overflødig. At vi bare kan sitte der i mange timer, med hver vår bok, av og til kikke opp fra alle ordene, se på hverandre, smile litt, og så fordype oss i utvalgt lektyre igjen. Det er fint det. Lempe trøtte føtter i gubbefanget, og kjenne at grove arbeidsnever masserer vonde tær. Nydelig øyeblikk.

 

Da gubben på lørdag formiddag trengte en pause fra verkstedet i garasjen, og kom inn og ba med fruen på kjøretur og lunsj. Ikke noe fancy greier, for vi har i likhet med resten av Norge ei strømregning å betale, men en liten drive through-pomfritt på Burger King er som himmelen å regne når man er sulten, og ikke spesielt gira på å lage mat. Så vi forlot poder og podekjæreste hjemme, og kjørte avgårde. Det er fine øyeblikk det, synge til gamle slagere fra bilradioen, kjøre gjennom trakter som bringer frem gamle minner, kjenne sola varme gjennom bilvinduene, og spise mat som tetter blodårene. Det skal liksom ikke mer til enn noen timer ut av huset, og litt påfyll i magen før det virker som om sola skinner enda sterkere.

Det øyeblikket jeg endelig ble alene på et offentlig toalett. Du vet den følelsen, når det du trodde var litt alminnelig hverdagsluft i magen etter en bitteliten lydsløs smyger, viser seg å være katastrofal diare??? Når det eneste som betyr noe i verden er å komme seg til nærmeste do, selv om det i verst tenkelig tilfelle er et offentlig toalett. Også durer du inn og finner ut at det er fire av fem båser å velge mellom, men at hver doene kun skilles av en lettvegg av papp, vegger som ikke engang når gulvet, slik at alle kroppslige og høyst ufrivillige lyder vil smelle mellom veggene og lage et ekko av en annen verden, til både glede og frustrasjon, ikke bare for den med lav tarmkontroll, men også den stakkars naboen i båsen ved siden av??? Der har du meg denne uka! Det øyeblikket vedkommende i båsen ved siden av trekker ned, vasker hender, og du hører at døren lukker seg, og du endelig er ALENE og kan slippe opp!!!! Det er et fint øyeblikk det! Hallelujastemning herfra til evigheten! Den politikeren som vedtar en lov om isolerte dobåser på offentlige toaletter har min statsminister-stemme!

Og med det tenker jeg måsafrua etter beste evne har oppsummert vinterferieuka. Latter og fjas, snørr og tårer da Richard Geere døde i nok en film, gjærbakst, sjokoladecookies, og søtpotetpizza. Våte tursko, og varme ullsokker, lange middager med skravlesjuk ungdom, og sene alenekvelder med knitring i peisen. Om  jeg har slappet av? Jepp. Om jeg er klar for jobb igjen i morgen? Mmmmhh…joda!

 

 

Ønsker deg en riktig fin søndag, vi blogges!

 

 

 

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Du kjenner til dette nå eller? Hva jeg gjør akkurat nå? Stemningsrapporten fra måsahuset akkurat nuh? Samma som alltid. Tjukke ullsokker, diger pysjbukse, flammer i peisen, durende katt tett inntil hofta, kaffe i koppen, og sovende tenåringer på rommene rundt omkring. Samme som alle andre søndagsmorgener, og jeg digger det. Digger at det er enkelt og forutsigbart. Jeg klamrer meg til alt som er forutsigbart og trygt akkurat nå, hilser A4 dagene velkommen.

Akkurat nå er et av disse fine små øyeblikkene. Hele søndagen ligger foran meg, som en lang og deilig fridag uten planer. Jeg skal nyte latskapen med god samvittighet, og tillate meg å glede meg over at uka som står foran meg bærer tittelen vinterferie.

Yes! For jeg skal ikke på jobb i morgen, hverken fysisk eller digitalt. Ingen teamsmøter, ikke noe. Jeg skal sove lenge, selv om erfaring tilsier at lenge ikke er stort lenger en ganske så tidlig. Vinterferien blir en rolig affære av helt naturlige årsaker, men jeg liker det sånn. Jeg har planer om å lese masse, lage påske-egg, bake litt, skrive litt, sove litt. Nyte roen, rett og slett. Skape noen fine små øyeblikk.

 

Uka som gikk kunne også by på noen av disse små stundene. De som var verdt å stoppe opp for, nyte litt ekstra. Noen varte kun få sekunder, andre litt lenger, alle øyeblikkene like mye verdt. Tror jeg starter med Bolla jeg. Den katta gir mye glede den, masse herlige øyeblikk. Som den dagen jeg innså at min egen katt rett og slett bitch-blikka meg. (Ja, det er et ordentlig uttrykk!) For skålen med våtfor på kjøkkenet var tom, og siden tørrforet stod rett ved siden av stresset jeg ikke akkurat med å mate dyret, da jeg var bittelitt opptatt med å grave meg nedover i en pose ostepop jeg fikk av Elin på Valentinsdagen. Og Bolla liker også ostepop, men blir så innmari løs i magen av det, og klok av skade delte jeg derfor ikke godsakene med pusen. Straffen var jo at jeg nesten kveltes da jeg kikket bort på dyret, og neste satte ostepopen i halsen da jeg så uttrykket hennes…Jeg tror den katta ganske sikkert ønsket meg dit pepper`n grodde. Bolla og uttrykkene hennes, alltid artige øyeblikk.

Den dagen jeg ringte ei venninne da jeg trasket ut av skolegården på vei hjem fra jobb, og ikke la på røret før jeg hadde plassert rumpa godt i sofaen hjemme og lagt bena på bordet. Det var godt å snakke litt, dele litt tanker. Fint å bare rusle hjemover mens ettermiddagen malte himmelen svakt rosa, og høre en annens stemme, ikke bare min egen. Fint øyeblikk.

Når verden plutselig blir uoversiktlig, enda mer uforutsigbar enn den den allerede var, og man må snu seg rundt og endre på ting i siste liten. Onsdagen var sånn. Komme på jobb, som vanlig. Drikke kaffe på kontoret, som vanlig. Veilede elever, som vanlig. Så plutselig stenges det ned. Midt i en skoleøkt. Absolutt ikke et fint øyeblikk selvsagt. Men oppe i det hele finnes det disse små glimtene av noe godt da, noe fint. Kolleger som står stødig, gir så grundig informasjon man kan, elever som er lei, men fattet. Man får ikke øvet på en nedstengning. Man kan se den komme, men blir aldri helt forberedt. Da er det så godt å kjenne et klapp på skulderen, være den som kan klappe på skulderen. Ekstra godt å komme hjem, selv om det er midt på dagen. For hjemme er ting mer forutsigbart. Hjemme står oppvaska etter frokosten fortsatt på benken, hjemme knirker det i parketten på gulvet når man går, og hjemme må klesvaska fremdeles brettes og legges vekk. Rutiner, i alt det som virker urutinert, det er gode øyeblikk!

Alenetid etter middag. Jeg elsker at huset er fullt av tenåringer. Elsker å sitte sammen rundt bordet, skravle og oppdatere hverandre om smått og stort som har skjedd i løpet av dagen. Men noen ganger, når middagen er spist og oppvaska rydda bort, da er det så innmari deilig når alle går hvert til sitt, og stillheten senker seg i stua. Godt å bare være den eneste som sitter igjen. Godt å la favorittlåta på Spotify flyte ut i rommet, drikke kaffe, og farge ferdig et par tegninger man har på vent. Godt å bare være alene og senke skuldrene helt, uten at de andre er særlig langt unna. Bare langt nok unna til at man kjenner litt på det lille pusterommet. Fint øyeblikk.

Da kollega og venn Lena stod på trammen med et aldeles nydelig par med labber. Eller lobber…eller sokker, eller hva man nå enn kaller det. For Lena er sånn, ei sånn dame som plutselig overrasker med de flotteste hjemmestrikkede gavene, bare fordi. Og nå sitter jeg her, som jeg har gjort hver dag denne uka siden jeg fikk dem, med de varmeste, deiligste labbene på føttene, og tenker på hvor heldig jeg er som kjenner så mange fantastisk flotte folk, så mange snille mennesker!

Den dagen på tampen av uka, da hjemmekontor og teamsmøter ble dagens form for jobb, og hodet mitt var innstilt på alt annet enn det. Jeg er heldig som har jobb, jeg vet det! Misforstå meg ikke, men når jobben i hovedtrekk består av nærkontakt med ungdommer er ikke internett og teams et fullverdig verktøy. Men så satt jeg der da, ved spisebordet, nå også kalt hjemmekontor, og kikket ut på skuret og innså at det var helt lyst ute idet skoledagen startet. Så blir jeg oppringt av en elev som ønsker hjelp til lærlingsøknad, en sånn blid elev, pålogget fra sitt sted, jeg fra mitt, ikledd ganske like pysjbukser også, siden det nå er det obligatoriske arbeidsantrekket, også fikset vi det likevel. Det som vanligvis krever ansikt til ansikt. En kopp kaffe, lyst utenfor vinduet, et blidt ansikt på pc-skjermen. Fint øyeblikk. De små tingene.

Vaffel med brunost. Den ettermiddagen gubbe og poder og podekjæreste alle var fysne på noe godt. Ikke kveldsmat, ikke sjokolade, men noe i midten lissom. Så mekket vi vaffelrøre, dekket bordet med brunost, syltetøy og rød saft, og spiste vaffel til magen var mer mett enn nødvendig. Krangle med mellomste poden om den mørkeste vaffelen, den som nesten ble glemt i vaffeljernet, og så vinne den kampen. Det var et fint øyeblikk det!

Og dett var dett, så ca pluss-minus, og plutselig var det søndag morgen. En uke full av trygghet og usikkerhet, snø og regn, grønnsaker og sjokolade, kalde føtter og varme sokker, triste bøker og morsomme filmer. Regninger og reklame. Rene gulv og møkkete vinduer. Hverdag og atter hverdag, og godt er det!

Håper uka som kommer blir proppfull av fine små øyeblikk for deg og dine, og med det ønsker jeg deg en fin søndag.

Vi blogges.

 

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Sitter bare her i måsahuset og venter på at blomsterbudene skal renne ned døra mi med blomster og sjokolade fra drøssevis med hemmelige beundrere, men foreløpig har det vært bemerkelsesverdig stille på denne kanten til tross for at det er Valentines Day. Merkelige greier…hadde regnet med at denne reima av ei kjerring skulle dra på seg prolaps av å bære inn alle kjærlighetserklæringene i form av gaver og kort med sexy limeriker om kroppen min, men ikke så mye som en pokkers banantwist engang (og det er den verste Twisten i påsan) har ligget på dørmatta i dag. Ja, ja… Da får dette midtlivskrise-kvinnemennesket nøye seg med egenproduserte boller senere i dag istedet. Deigen står allerede til heving på kjøkkenbenken. Skal slett ikke kimse av fersk gjærbakst heller.

Og når man først har tråkket over den streken, og omtalt seg selv som reim, så kan vi like gjerne gå rett på et av ukas fine øyeblikk. Eller…joda, fint var det, men mest gøy. Kjempegøy faktisk. For tre av klassene mine har hatt prosjekter denne uka der de har prøvd seg i yrker, og noen har hatt rollespill. Rollespill er jo som dop å regne for en gammel amatørteater-entusiast, og jeg er nok litt i overkant ivrig når jeg får lov til å leve meg inn i en annen karakter, og sette ungdommen på prøve. Så på tampen av uka har jeg vært litt småkort blondine med mer selvtillit en vett, rusavhengeig og hyperaktiv sint ungdom, og en i overkant fraværende mor med forkjærlighet for dram og sigaretter. Høres kanskje ikke ut som om dette passer inn i læreplanen i Norsk skole, men det gjorde det altså, på sett og vis. utradisjonelt, utfordrende, og vanvittig moro! Ihvertfall for meg. Noen av elevene har kanskje mareritt enda, men det er det verdt. Å få LEKE seg gjennom arbeidsdagen, fantastisk fine øyeblikk!

Kulde og sol. Jeg gjentar meg selv, fra uke til uke, men det ER vakkert! Ikke for mye snø, bare akkurat passe nok til at naturen virker ren. Kaldt nok til at det glitrer på bakken og på busker og trær, særlig når sola beærer oss med stadige besøk. Hadde det ikke vært for mangel av vintersko og litt kalde tær hadde jeg gått ute hele tiden, og bare tatt inn synet av frost og vinter. Det er vakkert ute, og det gjør alle turer ut til fine øyeblikk.

Mandag morgen. Jeg ruslet bare til jobb, akkurat som vanlig, og gikk egentlig bare og lyttet til musikk, langt vekk i egne tanker. Så slo det meg helt plutselig at det var så mye lysere enn vanlig, til å være så tidlig på morningen. Så da stoppet jeg opp, kikket meg litt rundt, bare for å sjekke om det faktisk stemte, og det gjorde det selvsagt. Det blir lysere, morgen og kveld, og det gjør meg glad. Selv en som elsker mørket kan glede seg over mer dagslys. Fint øyeblikk.

Den dagen alt kom så brått på. Da alle (det kjentes ihvertfall sånn) ungdommene trengte en skulder å gråte på, da alle trengte hjelp med den tverrfaglige oppgaven, eller skriveøkta i engelsk, og novelleanalysen i Norsk. Da alle elevene var kjempeglade over gult nivå og full skole, men likevel var overveldet over forandringen, og ville ha noen å snakke med. Også stod jeg der, men altfor få armer og bein og klemmer og trøstende ord, og kjente at korthuset var i ferd med å bikke over. Men så finnes det sånne engler av noen mennesker da, som stryker litt på ryggen, og tar vare på. Helt i kulissene, nesten usynlig, men likevel så tilstedeværende akkurat når det trengs. Lena som kom til andre økt og sa “Jeg kjøpte med en yoghurt til deg jeg, det så så trist ut med de tørre knekkebrødene på skrivebordet ditt!”, og Ragnhild som  alltid har sjokolade i skuffen, og ord som treffer. Og når magen og hjertet fylles opp, da funker hodet bedre også, og selv om det var hektisk, så rakk jeg over. Alle klemmer, alle samtaler, og alle fag. Å komme i mål, med litt drahjelp fra gode folk, det er fine øyeblikk det.

Så da kan jeg like gjerne nevne øyeblikket da jeg hadde en sånn brilliant ide…mange øyeblikk å velge mellom da si 😉 . Det var da en elev, en jeg er så veldig glad i trengte en klem. Men så er det fremdeles sånn da, at denne flaggermuspandemien fremdeles hindrer oss i å klemme akkurat de vi vil til enhver tid, så da måtte det en kreativ løsning til. Løsningen ble digert kvinnfolk iført søppelsekk og engangshansker, klemmende på en ungdom utenfor matterommet i A-blokka. Skulle hatt bilde, men det var liksom viktigere å rekke den klemmen før timen startet enn det var å huske på en selfie. Uansett, et av ukas aller fineste øyeblikk. Eleven og jeg kaller det rengjøringsterapi. Advarsel til de som eventuelt tenker å prøve det samme….Du rekker omtrent to middels lange klemmer før du går tom for oksygen inne i den søplesekken.

 

Den kvelden det ringte på døren, og vedkommende kunne fortelle at hun trodde hun hadde funnet katten vår påkjørt litt lenger borte på veien. En sort litt langhåret pusekatt lå i bilen. Fremdeles varm i pelsen. Jeg var sikker på at det var Bolla, helt til jeg kjente på halen. Bolla har mer bustete hale. Inne i gangen pustet jeg lettet ut, og i vinduet stod Bolla og kikket på meg, ville inn. Jeg sender en klem til de som mistet pusen sin den kvelden, men er lykkelig for at vår lodott fremdeles er her. Det ble ekstra pusekos denne uka, og alle øyeblikk med pusekos er fine.

 

All latteren som fulgte med margarin-uhellet. Det har som sagt vært litt annerdeledesdager for noen av elevene våre, og etter ei økt med vaffelmekking i klasserommet havnet flytende margarin på lærerkontoret som en slags restestopp før den skulle videre til skolekjøkkenet. Av gammel smittevernsvane er jo det å sprite hendene det første man gjør når man enter kontoret etter en tur på do, og jeg er et vanedyr. Dessverre var jeg ikke helt forberedt på at kollega Marte oppbevarte margarinene ved siden av håndspriten, og det gikk som det måtte gå når en passe stressa kjerring med skjeve hornhinner følger smittevernsreglene. Hendene fulle av margarin, og jeg hadde gnidd det inn både lenge og vel før jeg skjønte at noe var alvorlig gæli. Intet mindre enn fire runder med vann og zalo måtte til før fettet forsvant, men da var jeg i tillegg ren nok for å assistere en kirurg på rikshospitalet. Snodig øyeblikk!

Og sånn gikk uka. Fra frustrasjoner til latterkuler, klem i søplesekk, kveldstur i iskald vinterkulde, og en powernap så nære peisen at det begynte å ryke av raggsokkene.

En helt vanlig hverdagsuke, akkurat slik hverdagsuker skal være. Nå er deigen snart ferdig hevet, på tide å rulle boller. Gratulerer med morsdagen til alle slags mødre, riktig god søndag til alle. Måtte uka som kommer by på herlige små øyeblikk, ta deg tid til å nyte noen av dem.

Vi blogges.

 

 

 

 

Til alle hverdagsmødre.

På midten av 80-tallet satt lærer`n av en hel uke full av skoletimer til “prosjekt morsdag”. Jeg husker spesielt det året det skulle broderes. Hele klassen fikk utdelt hver sitt stykke hvitt lerretstoff, broderigarn av ymse farge og kvalitet, nål, og et mønster. Med korssting skulle det trylles frem fire markblomster og et “Til mor” i sirlig håndsskrift. Mammaen min het mamma, og ikke mor. Det fikk jeg ikke lov til å skrive, det var regler for sånt skal du vite. Jeg rakk å brodere skriften, og tre av markblomstene. Gutten på pulten nærmest kateteret, han som i dag sikkert hadde blitt utredet for ADHD, men som den gangen hadde diagnosen “umulig”, ville bare brodere traktor. Han fikk ikke lov, men han gjorde det likevel. Det nyttet jo ikke å krangle med han. Han hadde ingen mamma hjemme hos seg. Alle visste det, lærer`n også, men ingen snakket om det. Men morsdag var det, åkke som, så over traktoren ble det brodert. “Til mor”. Jeg tror ikke han broderte det frivillig. I voksen alder har jeg tenkt mye på klassekameraten med traktorbroderiet. Hvem fikk det? Kastet han det? Jeg husker at traktoren ble kjempefin. Finere enn mine markblomster.

 

Mamma ble glad for broderiet. Mamma ble glad for alle morsdagsgaver, selv om tanken bak ofte ikke var mer enn “Oi shit, det er morsdag på søndag, må huske å kjøpe et eller annet!”

 

Jeg legger blomster på graven på morsdagene nå. Har gjort det i mange år.

I måsahuset legger vi svært liten vekt på hele konseptet morsdag. Jeg giftet meg jo men en slik kar som har et særdeles avslappet forhold til dette med kommersielle merkedager. Når sant skal sies har han et avslappet forhold til dager flest, og det er en egenskap det ikke tok meg lang tid å adoptere. Misforstå meg rett. Det ER koselig med blomster på morsdagen, eller et kort fra ungene, men det er ikke viktig. Det er hyggelig, og det er det.

Man skulle nesten tro at dette med morsdag, farsdag også, var et konsept som med tiden ville dø ut, med tanke på den moderne samfunnet. For på skolen broderer de ikke lenger duker til “mor” uka før morsdag. Ikke skriver de, så vidt meg bekjent, kort heller, og det av den enkle grunn at ikke alle har en mamma. Ikke alle har en morsfigur, og på slike dager kan det kjennes ekstra sårt. ikke bare for de aller minste, også for tenåringer, unge voksne, ja til og med middelaldrende, litt småsure kjerringer som meg.

Men det kjennes motsatt. Det kjennes som om det hvert eneste år blir lagt mer og mer vekt på denne søndagen da mor i huset skal feires. Som om morsdagen er en konkurranse oss mødre imellom, der vi istedet for å bygge hverandre opp slik vi burde, istedet overgår hverandre i glasede bilder av pur mammalykke. Butikkene lokker med knakandes gode tilbud, perfekte gaver til den perfekte mammaen. Et kort og en blomsterbukett er for amatører som ikke evner å planlegge. Spadager, dyre hudpleieprudukter, og opplevelser for den eventyrlystne mammaen er ikke lenger gaver som får folk flest til å heve et øyebryn. Det er rett og slett en realitet for mange. Flott for den som får, stas for den som gir, og et visst nederlag for den som ikke kan eller evner.

 

Sosiale medier øker presset. Det postes facebookstatuser lange som ei novelle, fulle av lovord om verdens beste mamma. Instagram flommer over at roser, og hjerter, og velstelte barn og lykkelige mødre. Man skal ikke kimse av det heller, for verden ER full av roser og hjerter og barn som elsker mammaen sin, men etter 20 år i gamet som trebarnsmor kan jeg skrive under på at jeg etter langvarig observasjon av andre mødre, og et dypdykk i egen hverdag, med sikkerhet kan si at den polerte mammaen med stålkontroll på mammarollen finnes ikke.

 

Verdens beste mamma eksisterer ikke.

Jeg velger istedet å heie på hverdagsmødre. De som noen ganger kjefter på avkommet bare fordi de selv er slitne. De som tør å se sine små i øyene og innrømme at mamma feilet, de som ber om unnskyldning. Jeg heier på hverdagsmammaer som er dritt lei av å å krangle om grønnsaker, og serverer wienerpølser to dager på rad. På de som sovner selv mens de leser eventyr på senga, og de som ikke orker å lese eventyr og lar ungene se en episode Fantorangen istedet. Heia hverdagsmammaen som tørker tårer og plastrer knær, de som tørker snørr, de som samler håret i en hestehale denne måneden også, og krysser fingre for å ha råd til en frisørtime på neste lønning istedet. Heia mammene som er hjemme hver dag, og heia mammaene som jobber fra syv til fem. Heia mammaene som gjør alt alene, og heia mammaene som lukker døra og lar far ordne opp.

Jeg heier på de som steker vafler på fritidsklubben, de som tar trenerjobben på håndballen, de som med god samvittighet nyter en time alene hjemme mens ungene er ute med andre.

 

Tommel opp for de som dag etter dag kjemper en kamp for barn med spesielle behov, og hatten av for de som til slutt innså at en annen kvinne var den beste til å ta seg av akkurat ditt barn. Tenk så modig du var som slapp taket.

Heia mammaene som har erfart at blod ikke alltid er tykkere enn vann, og bonusmammaene som kjemper for å finne sin plass uten å såre noen. Heia mammaene som henter fulle tenåringer på fest, de som tør å ta en telefon til andre mammaer som trenger å vite. Mammaene som trøster når unge tenåringshjerter brister, og mammaene som tålmodig venter på sidelinjen når unge tenåringshjerter lukker seg. Heia mammaene som er klassekontakt år etter år, og heia mammaene som er tøffe nok til å si “Nei, dette vervet har jeg ikke tid til!”

Jeg heier på mammaene som smiler bredt til kameraet og poster lykken på Facebook, og på mammaene som smiler selv når blitsen stilner. Mammaen som alltid er sliten, og mammaen som bestandig er full av energi.

Et stort tillykke med morsdagen til deg som feirer og blir feiret, og til deg som blir glemt, forbigått, eller har valgt å ikke feire.

Heia alle hverdagsmødre!

Søndagen er bare EN dag i året. Du er mamma alle de andre 364 dagene også. Det er fint å tenke på det.

 

 

Ukas små øyeblikk.

Innlegget inneholder reklame for Flaski SB.

God morgen fra måsahuset, og god søndag. Dagens antrekk, som i grunn er ganske likt alle andre dagers antrekk denne uka, tyder på at det du leser nå ikke er , eller aldri kommer til å bli en moteblogg. Her er det comfort for alle penga! Stilongs, diger ullgenser, og de lange, tykke deilige ullsokkene Gunn har strikket til meg. Fargekræsj på alt. Ser i helfigur litt ut som en middelaldrende, litt småslækk utgave av Pippi Langstrømpe. Minus museflettene…dog, vinterens mangel på egenpleie gjør at jeg straks kan lage et par heftige musefletter på leggene, men det skal du slippe å se bilde av.

Rundt omkring i måsahuset sover gubbe, unger og kjærester. Ikke mine kjærester altså. Brad Pitt er hjemme hos deg selv 😛  Fullt hus, med andre ord, og om ei stønn blir det fullt rundt frokostbordet, men enn sålenge nyter jeg å ha stua for meg selv. Eller, jeg deler med Bolla da.

Ikke for det, jeg delte jo et annet aldersforfall på instagram her om dagen…sjenanse er en egenskap jeg kanskje burde ha litt mer av. Men det var egentlig et morsomt øyeblikk, akkurat det med det forfallet. Jeg har ihvertfall ikke ledd så mye på lenge. Egentlig skulle jeg bare ta en sånn fem-minutter på sofaen, da formen et par dager på tampen av uka ikke var helt optimal. Men så våkna jeg en drøy time senere, slik man ofte gør etter en fem-minutter, av at gubben stod over meg med mobilen i hånda og gliste høyt.

“Tar du bilder av meg fordi jeg er så søt når jeg sover eller?” spurte jeg, selv om blikket han hadde tilsa at det var langt fra sannhelten.

“Neida.” svarer spermhaugen. “Jeg bare tenkte du skulle få se hvordan puppa dine flyter fra hverandre som to ofre fra Titanic!”

Og jeg lo!!! For bildene beviser at han har rett, men hvem pokker går med BH hjemme nå i pandemi-tiden da, når risikoen for uventet besøk av andre enn pizzabudet er lik null? Uansett, sannheten kan være brutal noen ganger, men den kan jammen gi litt artige øyeblikk også!

Og når man først er inne på det med kroppslig forfall. Blikket til Bolla den dagen jeg vandret rundt i stua i bare underbuksa, på leit etter stilongsen jeg viste jeg hadde lagt på et lurt sted…som vanlig så lurt at det var nærmest umulig å huske hvor. Jeg vet ikke helt hvorfor Bolla så på meg med et sånt fordømmende og undrende blikk, men da jeg kom bort til bordet hvor hun satt, og hun løftet labben og fiket til trusekanten fikk jeg mine mistanker. Mest sannsynlig trodde hun jeg hadde gjemt en annen katt, en såkalt inntrenger, i trusa, og sloss umiddelbart for territoriet sitt… Nå skal det sies at jeg ikke går rundt med en katt i underbuksa, bare en helt vanlig middels stor og ufrisert bever, men blikket til Bolla tok nesten knekken på meg, og MÅTTE foreviges. Artig øyeblikk.

Og når vi først er inne på Bolla. Det er kos med katt altså, når de ikke dømmer deg for mangel på eget vedlikehold. For den kvelden jeg lå under det gamle teppet på sofaen, forøvrig hennes favoritt teppe, og fanget mitt var fult av popcorn og bøker, da var hun søt da. Mer bedende blikk skal man lete lenge etter. Litt sånn typ “Tror du det er mulig å rydde litt plass til meg på det fanget der, eller?”. Så jeg ryddet plass, og bok ble byttet ut med pus. Og det er fine øyeblikk det, når en katt kryper opp og sovner på fanget, og man bare har all verdens tid til å gjøre ingenting annet enn å stryke den mjuke pelsen, og bare la tankene vandre. Nydelig.

Ut på tur. Det var noen fine øyeblikk det. Iskaldt, men nydelig. Minstepoden som laget kaffe på termos, pakket pølser i sekken, og dro med mora ut på måsan. Hadde håpet å se et en elg, eller et rådyr, for plassen vår utpå måsan var full av spor fra hele faunaen egentlig, men lukten av kaffe fra termos er nok ikke like forlokkende for de ville firbente som den er for undertegnede. Men det gjorde ikke mye. Det var så fint å sitte der å skravle, bare vi to, til sola gikk ned, for så å rusle hjem til måsahuset. Slett ikke lange turen, men så fint likevel. Ekstra godt å komme inn og sette seg foran flammene i ovnen, når man har vært ute i snøen et par timer.

Det er noe så innmari vakkert over den kulda. Tror det var mandagen, da jeg var på vei hjem fra jobb. Egentlig var jeg litt lei etter å ha vært alene på kontoret hele dagen, savnet kolleger og alt det der. Men så tråkker man ut i vinteren da, vet at man skal hjem, og at flokken i måsahuset snart skal samles til middag, også stiger humøret i takt med kuldegradene, og man tar seg tid til å beundre frosten på vei hjem. Stoppet opp flere ganger, måtte bare se hvor vakker kulda gjør omtrent alt bortsett fra nesetippen  min. Stopper du noen gang opp og studerer snø krystaller eller istapper? Det burde du. Ganske magiske øyeblikk..

Den dagen det fremdeles var et par solstråler som klamret seg fast til ettermiddagen, og lyste opp måsastua. Jeg synes det er litt pes når sola skinner på vinduene og avslører at støv jeg egentlig burde ha vasket vekk, men om man bare lukker øynene for møkkete vinduer og støvete gulv, da er det fantastisk herlig med striper av sol over gulvet. Jeg trenger den sola, og det lyset! Ble bare stående å nyte et par minutter, nyte at dagene stadig blir litt lengre. Nydelig øyeblikk.

Og slik har øyeblikkene kommet på rekke og rad denne uka. En hyggelig telefonsamtale med Eli, ei sånn dame man blir så glad av å høre stemmen til.

En koselig prat med en tidligere elev, det er alltid så vanskelig å slippe taket i disse unge voksne, og ekstra fint når de ringer, bare fordi.

Lukten av gjærbakst som sprer seg i huset, og nystekt grovbrød med smør og brunost!

En pakke te og en boks honning i postkassen fra ei venninne som visste at halsen var sår, den fantastiske stemmen til Maria Mena på tv`n lørdag kveld, en kjøretur med iskaffe-stopp sammen med gubben lørdag formiddag, huset fult av flotte ungdommer, musikk på full guffe til pannekakemekking, og bilder fra alle dere herlige blogglesere som har bestillt  #MinLilleHverdagsglede, og deler bilder av flaskene med meg. Det er SÅ GØY!!! Tusen, tusen takk! Fortsett gjerne å tagge meg i bilder av flasken på instagram, det er så herlig å se de i bruk. Om du ikke har kjøpt flaske fra ungdommene enda, men gjerne vil bestille kan du gjøre det HER.

 

Kaffe i favorittkoppen fra Marte på kontoret, varmt skumbad etter kveldstur i kulda, og tårevått gjensyn med Sound of Music bare for å grine litt over Christopher Plummers bortgang. Hverdag!

Ønsker alle som titter innom en fortsatt god søndag, og en fin ny hverdagsuke. Ta vare på øyeblikkene.

Vi blogges.

 

 

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

“Og sånn går no dagan.”

Søndag igjen. Det står kaldt ut fra panelveggene i stua, det trekker fra sprekken under gulvlistene. To par ullsokker på i dag, og ullundertøy fra anklene og opp til haka. Pledd, sofakrok, og varm kattepus som kun går ut døra for å gå på do, før hun hamrer på vinduet med baklabben sekunder senere. Det er kaldt! Kort oppsummert!

Men det er fint også, med den kulda. For knitringen i peisen og panelen som av og til lager lyd når den utvider seg i kulda er sånne gromlyder synes jeg. Det er lyder som gjør huset litt levende. Lyder som gjør det godt å være inne, inne med god samvittighet.

Det blir innedag i dag, tror jeg. Mulig hodet trenger luft senere i dag, men akkurat nå frister det å forbli her i ulltøyet, forankret til sofaen. Kanskje bake litt, lese, slappe av. Søndager er bra dager det!

 

Har du hatt noen fine øyeblikk denne uka?

Tror jeg starter med bursdagsbarnet mitt jeg. Skjønt, barn er han jo definitivt ikke lenger. Fredag fylte eldste poden 20. TJUE!!! En gledens dag selvsagt, men litt sorg også nesten. Stor har han jo vært lenge, men nå er han ikke tenåring engang lenger!!!! Voksen liksom. Rå rart, og så fint på samme tid. Tradisjonen tro startet vi dagen med kake og presanger før jobb, mekket favorittmiddagen, og forspiste oss på kake enda et par ganger til i løpet av dagen. Bursdag, corona-style. -funket det også. Fine øyeblikk.

Da flaskene kom til Norge! Endelig. i over et år har ungdommene jobbet med å utarbeide dette produktet. Alt fra ide-myldring til utforming, salg og det å stifte et selskap. Og på torsdag satt jeg for første gang med en av flaskene i hånda, og smilte fra øre til øre. Så innmari gøy å faktisk se på, kjenne på det endelige produktet, og vite at bak en enkelt flaske ligger det mange timer med hard jobbing. Jeg er så stolt av disse ungdommene, disse modige studentene. Og det ferdige produktet er kjempefint, god kvalitet! Igjen, Tusen hjertelig takk til ALLE som har kjøpt en flaske, og støttet de unge entreprenørene! Jeg setter så pris på det, og skulle så gjerne gitt hver og en av dere en klem! Har du enda ikke sikret deg en flaske, men ønsker deg en, finnes det fortsatt noen igjen på lager. Nettbutikken finner du HER. Og til dere som har handlet, legg gjerne ut et bilde av deg selv og flasken på Instagram når den kommer i posten, og bruk hashtaggen #MinLilleHverdagsglede. Da får jeg også sett det  ❤

At kulda trekker inn i måsahuset er kanskje ikke min favoritt ting, men å gå, i raskt tempo, tidlig på morgenkvisten, i kulda…det er ganske fint. Det er akkurat langt nok bort til jobb til å bli litt varm når man går fort, akkurat kort nok til å ikke fryse flettene av seg. Å gå i drøye ti minutter om morran, fryse på nesetippen, og glede seg til å komme frem til kontoret og rekke en kopp kaffe eller to før elevene kommer, det er faktisk ganske fine øyeblikk! Man våkner ihvertfall skikkelig, om ikke annet!

Som oftest er kollega Torunn på plass på kontoret når jeg kommer, og kaffen er klar, men på grunn av covid, og skole på rødt nivå blir dagene av og til annerledes, og jeg er alene på kontoret på morrakvisten. Først kjente jeg at det var dørgende kjedelig, på grensa til deprimerende, men så innfinner man seg liksom med situasjoner, sånn når man må, og nå er også de morningene jeg er alene på kontoret fine øyeblikk. Jeg trakter kaffe, leser nyheter på pc`n, spiller musikk, og forbereder meg på økter og samtaler med elever mens jeg venter på dagens skokk med lærere som får lov å være på skolen. Det blei alltid hva man gjør det til, så man kan like gjerne gjøre det til noe bra. En halvtime alene på skolen, fine øyeblikk.

En nydelig gave i posten. Nok en gang, ukjent avsender, signert B. Et personlig kort, med en liten personlig hilsen, referert til innlegget jeg hadde forrige uke da dagen var litt grå. Det er noe med slike håndskrevne personlige kortene. Jeg blir så rørt, og så glad. Det er en verden der ute full av gode folk, og heldig for meg er det de aller fineste folka som titter innom denne lille bloggen. Tusen, tusen takk B. Nettet er allerede i bruk, hver dag faktisk. Og når det ikke får være med på jobb, eller i butikken, da henger det til pynt på knakken i gangen ❤

Å komme hjem. Kanskje ikke noe spektakulært øyeblikk akkurat, for det skjer jo hver eneste dag, men fy flate så godt det er å komme hjem. Jeg tar meg i å tenke det hver eneste dag. Det er godt å være på jobb, så absolutt. Men det er heller ikke til å unngå at man blir sliten, særlig i disse dager. Sliten av stadig nye forhåndsregler, sliten av unntakssituasjoner, og det å hele tiden måtte være nytenkende. Men da er det jo også så ekstra godt å komme hjem! Kanskje spesielt de dagene da pusen venter på trammen, og veden ligger klar i peisen. Bare en fystikk, så brenner det. Bare et trykk på trakteren, så lukter det kaffe. Bare av med skoa og på med ullsokkene. Slenge fra seg jakka, og bare nyte det å være hjemme. Heldig er jeg som har et hjem, enkelt og greit. Hvor lite, trangt og gammelt det enn er, det er mitt! Å komme hjem, det gir fine øyeblikk hver eneste dag.

Snapchat fra en kollega jeg savner hver eneste dag. En bitteliten påminnelse om at hun savner oss også. Trenger ikke å være mer utdypende enn det. Fint øyeblikk.

Og slik gikk uka. Hverdagsuka. Mange små øyeblikk forkledd som hverdagslige hendelser. Slike øyeblikk som faktisk betyr litt mer, om man bare stopper opp og lar de få synke inn litt. Jeg har spist eplekake tre dager på rad. Små kakestykker hver gang, toppet med epler. Det blir nesten som å spise en salat, faktisk. Jeg har gått tur i det media kaller “sprengkulda”, men som i mitt hode bare heter vinter. Det har vært kaldt, passe kaldt, og “fy fader det er så kaldt at jeg dævver!” – kaldt. Jeg har sittet foran peisen i timevis, med planer om å være fordypet i en bok, men i realiteten har hjernen koblet ut med øynene har vært åpne. Jeg burde egentlig holde kurs i akkurat det, det er jo nesten en form for kunst de skillsa der. Jeg har vært både blid og sur, opptimist og pessimist. Med andre ord, et helt vanlig kvinnfolk i ei helt vanlig uke.

Nå skal søndagen nytes i ulltøy noen timer til. Resten av dagen står urørt, tipper det blir plass til noen fine små øyeblikk i dag også. Vi blogges.

 

 

 

 

 

 

 

 

Vinn Min Lille Hverdagsglede

I dag kom de. Endelig. En pall med MinLilleHverdagsglede.

Igjen, tusen hjertelig takk til alle dere som allerede har støttet studentbedriften Flaski SB ved å kjøpe en drikkeflaske. Dere er rockestjerner, hele gjengen! Tusen takk!

Her sitter jeg, lille (egentlig store, men liten i den store verden) meg, i sofaen i det vesle måsahuset, og kikker på flasken som ble levert på døra av Julie, en av studentene rett før middag. Det er rart, og kjempefint, og egentlig litt surrealistisk, å faktisk hode flasken i hånda. ikke bare se den på bilder. Rart å se sin egen tegning på et produkt. Kjempestas faktisk, så ærlig skal jeg være.

Jeg er stolt av produktet, stolt av å ha fått være en del av den kreative prosessen, og så innmari stolt av den kreative ungdommen som står bak ide og utforming. For en gjeng!

Flasken heter #MinLilleHverdagsglede, og navnet treffer meg rett i ❤

I dag vil jeg feire!

Derfor deler jeg ut to flasker. En til (kanskje) deg, og en til noen DU synes fortjener det. Alt du trenger å gjøre for å delta er å fortelle meg hvem du synes fortjener #MinLilleHverdagsglede. Ingen grunn er for liten, ingen grunn er for stor. Det holder rett og slett at du vil være med å glede noen. Vi trenger vel alle og enhver en liten hverdagsglede i disse dager.

Legg igjen en kommentar under dette innlegget, enten på bloggen eller på facebook.

 

Vinnerne trekkes mandag 1 Februar, kl 20.00. Del gjerne.

Om du vil sikre deg et eksemplar av dette begrensede opplaget flasker, finner du nettbutikken HER.

 

Ukas små øyeblikk.

Føttene er dratt opp i sofaen, kalde tær beskyttes fra kalde gulv med ullsokker og varme pledd. Ser at favorittsokkene må stoppes igjen, spørs om ikke dette er siste gangen før de skal få hvile for godt. De har nok gjort nytten sin nå. Bolla ligger som vanlig tett inntil, litt snurt for å ha blitt flyttet ned fra fanget til fordel for Pc`n, men hun er vel vant med det nå. Søndagsritualet vårt dette her, for Bolla og meg. Frokost i sofakroken, under teppet, mens vi (eller jeg da) oppsummerer uka med de små øyeblikkene på bloggen.

Opp og ned uke dette her!

Alt fra de fineste små øyeblikkene som varmet langt inn i hjerterota, til selvpålagt selvsmedlidelse, og tårer felt for gode venner i en fortvilt situasjon. Hele skalaen av følelsesspekteret på en og samme uke, ytterpunkt til ytterpunkt.

 

Dagene er noen minutter lengre, lyset sloss med mørket om et minutt her og der. Den dagen det brant i bålringen bak i skogen da jeg kom hjem fra jobb, for poden med hjemmeskole hadde gjort ferdig alt av dagens skolearbeid, gått ut fyrt opp et bål, og stekte pannekaker på åpne flammer. Det var isende kaldt, og gnistrende vakkert, men akkurat varmt nok foran bålet til å kunne nyte en liten kopp solbærtoddy før sola gikk ned, og vi stakk inn igjen. Ganske så fint øyeblikk..

Den dagen da ting var litt mørkt. Ikke ute, men inne i skrotten og hode. Det var bare en sånn dag. Ingen grunn til det egentlig, bare ting som hopet seg opp. Lei pandemi, lei av å ikke få sove om nettene, savnet etter kolleger som jobber hjemmefra, alene på kontoret. Men det var lyspunkter den dagen også, fine små øyeblikk som dukket opp mens jeg skrev meg gjennom dagen. Det er utrolig hva en tur ut kan gjøre for humøret, og ikke minst for kroppen. Så jeg knøtt på skoa, tredde lua langt nedover ørene, og trasket ut i snøværet. Gikk til ryggen var svett og nesa rød, gjennom hele Bjørkelangen, i ti cm nysnø! Og det hjalp! Det hjalp så skikkelig. Avsluttet kvelden på sofaen med bena høyt, etter en varm dusj, og kjente at roen endelig kom. Det er så godt når sånne dager snur. Fint øyeblikk.

Oppussingen fortsetter, og jeg løfter nesten ikke en finger. Denne uka har minsten, som lærte å liste og å legge gulv av største poden forrige uke lagt ny parkett, malt vegger og tak, og listet gangen oppe. Alle rester av parkett kom til nytte, og den 100 år gamle gangen er “ny”. Strøkent blir det aldri oppe, for det er den eldste delen av huset, og 100 år gamle gulv tak og vekker vil alltid være litt skjeve, knirke litt, men det har jo og sin sjarm. Nytter ikke å være fin på det i måsahuset.  Gangen er malt grønn, så nær den originale fargen som vi kom, etter å ha pusset oss gjennom 100 år og mange lag med maling for å finne den rette fargen. I gangen er det garderobe til podenes arbeidsklær, kjøleskap, og litt bodplass. Dette får gutta styre med, det er deres etasje. Fint å høre de samarbeide, kose seg med snekringen, og jeg er mektig imponert over minsten som tok et helt rom alene. Fine øyeblikk.

Den dagen jeg åpnet posten, lo så høyt og så lenge at minsten kom ned trappa og lurte på om jeg hadde “tippa helt”. (det er visstnok et uttrykk!) For er sånn herlig sprø venninne på Jar har de gøyeste påfunn, og finner de rareste ting, så nå har jeg fått buttmask…altså oppstrammende og fuktgivende maske til rumpa. Er det virkelig et marked for sånnt??? Altså, er det fler enn Hege som faktisk handler eller bruker dette? Skal gladelig innrømme at en del av meg er over snittet nysgjerrig på dette produktet, men når i huleste skal jeg kunne gå rundt med ei maske på rassen, når jeg deler et eneste bad med fire mannfolk??? Uansett, gaver i posten, sånne som gleder, eller bare gjør at jeg “tipper helt”, det gir fine øyeblikk det! Gleder meg til silkemyk og kvisefri rattata…

Den morgenen jeg hadde så god tid. Mest fordi søvnen uteble igjen, men medaljens bakside kan også skinne, bare man pusser den litt. Stekte rundstykker til matpakkene, kokte kaffe, tente i peisen og nøt noen stille morgentimer sammen med Bolla før resten av huset våknet, og verden igjen ble travel. Å ha tid, bare for seg selv, bare til å nyte, det er ganske fint, selv om det er sånn ca midt på natta.

 

Bygda! Bygda og service, det er fint. Podene fikk klokker til jul, kjøpt hos den lokale gullsmeden. Det er alltid hyggeog å handle der, alltid fint å handle lokalt. Men så viste det seg at klokka til minsten ikke gikk som den skulle, så den ble levert tilbake og sent på reparasjon. Fredag fikk jeg en tekstmelding mens jeg var ute og gikk med en elev. “Klokka er ferdig, velkommen innom”, Og klokka er fikset, nytt urverk, null kostnader, blide fjes i butikken, og lykkelig pode hjemme, for denne klokka har han ønsket seg lenge. Sånn service gjør meg glad, det likke ekstra liksom. Fint øyeblikk!

Selskap i snøen. Det blir mye skrot, søppel og avkapp når tre poder snekrer i hytt og pine, og det havner på trammen. Så er det opp til mor da, å rydde og kaste. Eller, egentlig er det podenes jobb, men jeg får stressutslett av å se det ligge, så jeg tar det. Fin trim er det og, selv om det er litt kjedelig å skli rundt i snøen, samle plank og avkapp, og hive det på hengeren, eller bålet. Men mens jeg drev på hadde jeg Bolla hakk i hel, hele tiden. Fulgte i sporene mine, jaktet på snøballer, og satt rolig på fanget bak i skogen da vi fyrte opp ei tønne småflis. Det er jammen mye selskap i en sånn pelsball.

Og så var det “plutselig” søndag igjen. I to dager har jeg skrudd av tv`n, tatt litt avstand til nyheter. Orket ikke forholde meg til overskrifter om lange køer utenfor vinmonopolet, om det blir hytteforbud eller ikke. Det var godt å være hjemme, inne og ute, sammen med mine. Lese, spille kort, lage mat sammen, stenge verden, og alt alvoret litt ute. I dag logger jeg på igjen, venter på siste nytt om skoledagen i morgen, oppdatere meg litt igjen.

 

Resten av dagen skal nytes. Jeg skal få luft i hodet, sitte foran peisen og varme tærne, prøve  fortelle Bolla at presangene (altså smågnagerne) hun legger igjen på dørmatta ikke blir satt pris på, og jeg skal bake. Hva vet jeg ikke, det finner jeg ut mens jeg kikker i kjøkkenskapene etterpå. Mulig jeg lar deigen heve mens rumpemasken fukter stjerten…

 

Håper du har hatt noen fine små øyeblikk denne uke, om det var stående i pol-kø, eller noe annet spennende.

Riktig god søndag. Vi blogges.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det snur snart. Det gjør alltid det.

Jeg tok meg selv i klemme to fingre over neseryggen, knipe øynene sammen i håp om at de ikke skulle kjennes så tørre når jeg åpnet dem igjen, at de skulle slutte å svi, også la jeg hodet bakover og trakk pusten. Et par dype trekk. Det hjalp litt, for ei stønn.

Jeg traktet ti kopper kaffe, men forble alene på kontoret. I dag skulle kolleger treffes kun på Teams. Litt kjedelig når kontoret er så tomt, litt deilig også faktisk, akkurat i dag, om det er greit å innrømme det. Ute i korridoren hørtes glade stemmer. Ungdommen begynte å fylle opp klasserommene. Tre lette bank på døra. Noen trenger et pappkrus, andre en lader eller overgang, noen vil bare si hei.

Jeg trenger ikke klistre på meg noe smil, det kommer helt naturlig når ungdommene stikker hodene inn. Når døra lukkes igjen kjenner jeg at det verker nederst i ryggen, og i skuldre og nakke. Konkluderer med at det å male halvparten av veggene i måsahuset på ei drøy uke er hard kost for kroppen. Når ble egentlig kroppen så gammal? Tenker at jeg må begynne å trene igjen, både kondisjon og styrke, men dørstokkmila er så himla lang hver eneste ettermiddag. Det er som om sofaen har en kontrollerende makt over meg, og den vinner hver eneste diskusjon…ikke det at jeg diskuterer akkurat, jeg bare overgir meg. Gladelig. Hver eneste ettermiddag.

 

Håret er flatt og vått etter å ha trasket i snøværet tidlig på morran. Glemte paraply. Glemte den egentlig ikke, bare gadd ikke ta den med. Prøvde å ta på hetta, men da den blåste av gadd jeg ikke ta den på igjen. Toppen av latskap.

Tenker på gårsdagen da jeg stod i veien for neste mann som skulle betale i kassa på butikken. Tre varer skulle jeg legge ned i poden. TRE varer. Somla sikkert, for kassadamen ba meg flytte meg nedover. Litt brå i stemmen. Kjenner at jeg blir lei meg av det. Da er du ustabil eller??? Når sånne bagateller fester seg.

Reiser meg og rusler litt rundt på kontoret for å løsne opp ryggen litt. Det banker på døra igjen. En ungdom trenger hjelp med fag, en annen trenger å snakke litt. Humøret snur igjen, og ryggen er bedre. De er medisin disse ungdommene, så fort det banker på døra forsvinner vondter og tanker.

Noen trenger å gråte ut litt. Jeg savner å kunne stryke på ryggen, gi en klem, sitte nær. Øyekontakt duger litt. Til slutt stryker jeg på ryggen også. Det er det mest naturlige. Holder avstand, stryker lett på ryggen. Vasker fingre, spriter hender. Rare tider.

 

Jeg savner en skolegård med yrende liv.

Ser meg i speilet over vasken på kontoret, og ser at de siste nettene uten søvn har satt spor igjen. Ringene under øynene er mørke, posene henger. Veldig lite flatterende, men absolutt stilreint i forhold til det flate håret og de vinterbleike kjakene. Ler utapå, men griner litt på innsia. Tenker at jeg håper søvnen kommer i natt, det trengs nå.

 

Et møte med en kollega bringer latter og glede. Og forståelse. Et fysisk møte, på kontoret. Så var det greit med full kanne kaffe likevel, når vi en liten stund ble to. Etter møtet stikker flere ungdommer hodet inn. Timene går, når man er opptatt glemmer man det sure, det slitne, det grå.

Det snør på hjemveien også. Lettere nå enn i dag tidlig, men nok til at nesa blir kald og håret vått. Glatte såler på nysnø og isete underlag er heller ikke det smarteste jeg har gjort denne uka. Kjenner jeg er andpusten når jeg svarer da telefonen ringer, og setter handleposen ned i snøen. Mener å huske at jeg en gang i tiden kunne både gå og snakke i mobilen samtidig, men etter fylte fir-og førr er visst det for ekstremsport å regne. Sjefen,  som egentlig ikke er sjefen, og som er mer venn enn kollega spurte om jeg var lei meg. Det hadde visst sett slik ut på teamsmøtet vi avsluttet før jeg gikk hjem for dagen. Jeg var ikke lei meg, så jeg sa det, og jeg mente det. Likevel grein jeg da jeg la på. Gikk hjemover i snøværet, og grein. Stille. Bare tårer som rant, ikke no hulking eller noe. Bare sånn “nå synes jeg synd på meg selv tårer”. En handlepose har vel aldri kjentes tyngre. Hersens rygg og hersens skuldre.

Tror jeg grein fordi det kjentes godt å bli sett. Lettet over at noen faktisk så at jeg var sliten. At noen erkjente de mørke ringene under øynene, at jeg hadde en “sånn” dag. At noen lissom bare “Jeg må jo passe litt på deg vettu!” Det høres sjukt fjernt ut, som om jeg higer etter den type oppmerksomhet, når alt jeg egentlig ville var å komme hjem, og gjemme meg for verden. Skru av denne dagen, vente på kveldsmørket, og bare la sofaen vinne over dørstokkmila igjen.

 

Jeg pleier å være god på de små øyeblikkene. I dag er ikke en sånn dag. Jeg skal prøve å snu det. Jeg skal ta på stilongs, joggesko, også skal jeg gå. Gå fort, til jeg higer etter pusten, og blir svett på ryggen. Jeg skal ut å gå, enda det snør, og selv om det er mørkt ute. Jeg skal snu denne dagen, også skal jeg la sofaen vinne runde nummer to. Runde nummer en vinner jeg.

 

f

Jeg kunne holdt stillt. Latt være å skrive om det, formidlet de fine små øyeblikkene i søndagsbloggen. Men enkelte dager er litt dritt. Sånn er det bare, og det er helt greit, det er helt normalt, så hvorfor ikke dele en slik dag også?

Det snur snart, det gjør det alltid.

Nå skal jeg ut å gå av meg litt skit.

Vi blogges!

 

 

Ukas små øyeblikk.

God morgen fra måsastua. Du vet, den stua med tre grå veggen og en grønn. Den som på fredag morgen hadde tre grå og en hvit vegg…men som på fredag kveld hadde tre grå og en grønn. Snakker om innfall. Det ble litt sånn, “Meh, hele huset står jo litt på hodet uansett, så hvorfor ikke bare få malt den veggen sånn jeg har grubla på ei stønn!”

Endelig, søndag morgen, og huset står for første gang siden nyttår, ikke helt på hodet. Gangen er ferdig, og rommet til mellomste poden er ferdig! Han listet ferdig, og flyttet ned mandag etter jobb. I en alder av snart 19 har han for første gang eget rom. På høy tid, selv om begge podene som har delt faktisk innrømmer at de savner den gode praten før de sovner.

Det er nå sånn da, at en ting ofte drar med seg en annen, og plutselig er det noen som får blod på tann, også er det mer som skal forandres. Bestefar var rause og spanderte nye gulv på alle podene, så da måtte jo storepoden, som også endelig fikk eget rom da brutter`n flytta ut, total-renovere gutterommet han også. Nymalte vegger, panel i tak, ny parkett, og listing. Så ja, hele uka etter arbeidstid har det hamret og banket, og sagflisa har spruta fra sånne fancy sager jeg ikke kan navnet på. Minstepoden har vært læregutt, og lært så innmari mye. De har, midt i kaoset jeg får stressutslett av, storkost seg. Delt erfaringer, samarbeidet, hvilt, ledd og diskutert. Klapper meg selv på skuldrene som har klart å la ting bare være, for det ble jo rydda bort til slutt, og resultatene er så bra! Flinke poder, virkelig flinke. Og i dag, etter frokost, skal de legges ny parkett i gangen oppe, bare fordi det var igjen nok, og minsten synes det var så gøy da han plutselig fikk teken. Vi lar dem holde på! Super erfaring, og parkett til overs må selvsagt utnyttes!

Og selv om det selvsagt er et herlig øyeblikk når et prosjekt endelig ferdigstilles, og man bare kan sette seg ned å nyte resultatet, så er det faktisk sånne fine små øyeblikk som dukker opp midt i kaoset. Slik som da det første strøket på den grønne veggen i stua skulle tørke utpå kveldinga, og Bolla, som bare ELSKER at ting står på hodet, laget sitt eget skyggeteater fra lampa mot veggen, og underholdt seg selv en drøy halvtime. Gubben og jeg var mer fascinert av showet til katta enn filmen på TV. Gøyalt øyeblikk!

To dager hjemme fra jobb denne uka. Normalt når man har hodepine, og det klør litt i halsen, så tar man ei pille, og rusler på jobb. Sånn er det jo ikke nå om dagen. Kjedelig, men høyst nødvendig med en av de to dagene hjemme. Hvile, sove, repetere. Kjedelig, men nødvendig. Men så, mens formen stiger, tikker det inn meldinger på Teams, så en videochat, og plutselig virker ikke dagene så bortkastet likevel. Tenk at vi har kommet dit at vi kan, tross alt, finne gode undervisningsopplegg, eller tilogmed ha de helt være og viktige samtalene, uten at man er på samme sted. Ungdommer som tar kontakt, jobbe litt hjemmefra, fint øyeblikk!

Snø-bort-dagen. Alle klaga litt. “Uff, nå snør det fælt!” Og det gjorde det, det lavet ned. Men når man er på jobb, og inne hele dagen, så er det egentlig ganske herlig å kikke ut av vinduet på kontoret, eller i klasserommet, og se at det laver ned. At bakken blir vit. Snøen gjør verden litt vakrere. Snø er liksom naturens egen hold-in truse, pynter litt på fasaden liksom. Greit da, så hutrer man litt når man rusler hjemover, og kjenner at det renner kald snø ned i nakken, men det er også noe helt eget ved å komme hjem på slike dager! Særlig når minstepoden har hatt hjemmeskole, og det lukter ferdig traktet kaffe, og man hører knitringen fra peisen når man åpner døra. Snøvær er ekstra fint når man kan komme inn og gjemme seg litt fra det!

Og når vi snakker om å komme hjem…den dagen (det skjer egentlig ganske mange dager) Bolla satt ute og ventet da jeg gikk over veien og inn på gårdsplassen. Som om hun har en sånn innebygget klokke, og vet når mennesket med tilgang på skapet med våtfor er på vei hjem. Det er så koselig å komme hjem til en sånn ventende hårball. En som sitter ved trammen, og løper mellom bena dine mot døra, venter tålmodig til du har tatt av deg skoene, og så klatrer opp i armene for å stjele litt varme og kos før hun begynner å gnåle om full matskål. Ventende Bollepus, fint øyeblikk.

Tid til å skrive, og tid til å tegne. Tid til å forevige enda en av disse hverdagshistoriene i tekst og bilder. Drikke kaffe, spise bolle, lytte til musikk, og slappe helt av med blyant og tusj. Forsvinne litt inn i sin egen verden en liten stund. Terapi kalles det, rein avslapning. Nydelig øyeblikk!

Den bitende kulda! Rusle rundt i hagen, legge ut litt mat til rådyra, måke snø av terrassen, være ute akkurat lenge nok til at kulda biter i nesa og kinnene har illrøde roser. Det er som med snøen egentlig, det beste med kulda er å komme inn igjen etter å ha hilst på den, og sette seg foran peisen og finne varmen igjen. Men de øyeblikkene man er ute, i det helt magiske vinterlyset, og kjenner vinteren på sitt aller, aller beste, det er fine øyeblikk det!

Og der har du uken min, ihvertfall noen av øyeblikkene. Jeg kjente på både glede og stolthet da flasken med mitt design endelig ble lagt ut for salg, og ungdommene i Flaski SB endelig kunne høste litt av alt det fantastiske arbeidet de har lagt i bedriften sin. Tusen hjertelig takk til alle som har kjøpt en flaske eller to, det betyr så innmari mye! Takk!

Jeg har ligget langflat på sofaen, og jeg har ruslet rundt i bygda i kveldsmørket. Jeg har møtt elever på sitt aller mest sårbare, og jeg har fått ta del i de vakreste hemmeligheter. Jeg har malt flere vegger enn jeg gidder å telle, og jeg har sovet godt flere netter på rad.Jeg har lengtet etter sommeren og gledet meg over vinteren, bakt boller, og kokt grønnsakssuppe, lappet bukseknær, stoppet ullsokker, og handlet inn gave til størstepoden som fyller 20 i slutten av måneden. 20!!! Plutselig føler jeg meg gærgammal!

 

Søndagen blir som søndager flest. Uten særlig store planer, og med muligheter for godt bakværk, og pysj hele dagen. Ta vare på øyeblikkene, vi blogges.