Det var en gang en uke, og snipp, snapp, snute… Jeg satt her og skulle bla gjennom minnene på telefonen før jeg begynte å skrive om ukas øyeblikk, men innså fort at uka har flydd så raskt, at flere av øyeblikkene denne gangen ikke er fanget på bilder. Noen av minnene hadde jeg uansett tenkt til å la forbli i hjertet, ikke alt verken skal, eller kan deles med alle. Noen øyeblikk er forunt de som er tilstede, slike øyeblikk har funnet sted denne uka.

Men søndagen kom, selv om dagene gikk fort, og her sitter jeg igjen, slik jeg har gjort hver eneste søndag i snart ti år. I peisen har flammene allerede rukket å varme opp deler av måsahuset. Jeg har satt meg til rette i mitt faste hjørne av sofakroken, med skrotten pakket inn i varme pledd. På bordet foran meg ruker det fra en kopp kaffe, og en søt fristelse venter. Hvilke næringsstoffer som finnes i den kokosbolla orker jeg ikke engang å leite etter. Til mitt forsvar. Jeg hadde en kokosbolle, jeg hadde lyst på den, og jeg har spist havregryn… dessert er en av livets gleder, og et av denne søndagens fine små øyeblikk. Ferdig snakka.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Oppe sover minstepoden. Den siste morningen han er hjemme på en stund. I ettermiddag kjører vi han til flyplassen igjen, og det er tilbake til tjenesten. Det har vært så fint å ha han hjemme igjen, om enn bare for ei uke. Nesten hver eneste kveld har vi hengt sammen, poden og jeg. Bare for å snakke. Om det som er sårt, om det som er nytt, om det som er fint, om alt egentlig. Noen kvelder har vi kjørt lange turer, funnet oss en liten cafe og spist middag, eller bare en vaffel. Noen kvelder har vi tredd lua langt nedover ørene, og gått lange turer i snøværet. Og skravla går. Og slike kvelder, etter slike turer, når jeg legger meg i senga, da går tankene til den lille, litt ensomme og forsiktige lillebroren han engang var. Også tenker jeg på den unge mannen han har blitt, med fremtidsplaner, og et hjerte større enn han noen ganger selv forstår. Sånne øyeblikk er fine.

Forrige søndag fortalte jeg om idrettsskadene etter skolens fotballturnering. Om blåmerket på kneet, og tommelen som som gjorde vondt. Denne uka spilte lærerlaget den siste kampen. (takk og pris for at det er over for vår del!!!) Det endte med tap denne kampen også, for vi synes det var like greit å ikke bryte tradisjonen! Kamp, tap, og tilrettelagt idrettsglede for slitne ansatte, fint øyeblikk! Du vet det er på tide å legge opp idretten, når det beste med kampen er en halvannen liter Pepsi Max på høykant i pausen, OOOOG!!! jeg fikk livets først gule kort for dårlig munnbruk!!! Jeg har aldri vært stoltere!!! Lovbryter-dronninga!

Men da jeg skulle kle meg klar til kamp var tommelen fremdeles så vondt, ei uke etter forrige kamp, at det var vanskelig å få på keeperhanskene. Det gikk på et vis, og jeg stod i mål, med forbehold om å bytte dersom det gikk åt skogen. Jeg stod kampen ut, og synes det gikk overraskende fint, helt til jeg skulle ta av hanskene igjen. Da kjente jeg at noe var gæli! Og gæli var det. Resultat: 4-6 uker med skinne, brist i båtbenet (spør meg ikke hav det er!). Og nå har jeg helt offisielt fått livets første idrettskade!!! På papiret!!! Det er både pinlig og gøy på samme tid! Jeg sendte snap til hele laget i håp om sympati, slik en ekte hobbyhypokonder gjør! Fortalte det til rektor også, i håp om et par ekstra fridager, men har foreløpig verken mottatt blomster eller billett til syden med ønske om god ekstra ferie… Fortsettelse følger!

Den dagen alle gutta var samla hjemme til frokost, etter å ha startet dagen med to timer golftrening i simulator. Etter treninga var alle hjemom for å spise mor og far ut av huset, og slike stunder er noe av det fineste jeg vet om. Brødre gjengen, som for ikke mange år siden bygget lego på gulvet i stua, sitter nå og diskuterer golf, reisverk, og bilmotorer. Ja, også mobber de hverandre! Sånn godsinna ondsinnet mobbing som nesten tar knekken på mora! Jeg ler så magen får kramper, og koser meg med en voksen gutteflokk som er like stølllete nå, som for 20 år siden. Det er rein, skjær mammalykke, retten og sletten. Så herlige øyeblikk.

To dager denne uka har miljøteamet vært på kurs på Sørumsand videregående skole. Kurs om rus, i regi av Bry deg, og politiet. Lærerikt, og fint å bryte opp skoleuka bittelitt, selv om arbeidsmengden synes større så fort man kommer tilbake etter et par dager borte. Uansett, to dager med den beste lunsjen jeg noen gang har fått på kurs, møte kolleger fra andre videregående skoler, danne relasjoner, og henge med noen av de fineste kollegene jeg vet om, definitivt noen av ukas fine små øyeblikk.

Og slik gikk uka. Jeg har grått noen tårer, og jeg har ledd høyt. Jeg har gått turer i snøen, og sittet sammenkrøllet foran peisen med en god bok, og varm kaffe. Jeg har spist pizza mens jeg har sett på OL, lappet et par votter, og to par sokker, og jeg har satt fyr på et øyebryn i et forsøk på å blåse ut et stearinlys som stod litt lavt på bordet. De fleste ulykker skjer som sagt i hjemme. Eller i et fotballmål på skolen…

Nå skal jeg nyte de siste timene med gubben og poden, før soldaten skal fly til Trøndelag. Håper uka som gikk bød deg på fine øyeblikk, og at den kommende uka er raus med deg og dine. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges. Tommel opp, om du kan… (hilsen hun med idrettsskade!!!!)

Og plutselig var det søndag igjen. Jeg synes denne uka, og helgen især, gikk så altfor fort. For det var liksom fredag i sted, også våkner man og innser at i morgen er det ny uke igjen, og lørdagen forsvant i deilig latskap. Det eneste som vitner om at uka faktisk fant sted er en vond tommeltott, et blåmerke på kneet, og minstepoden som sover oppe i andre etasje, fordi han igjen er hjemme fra leir for noen dager.  Noen uker er sånn. De kommer og går. Hverdagene fylles opp av det ene øyeblikket etter det andre, men øyeblikkene glir over og inn i hverandre, som ei tåke som ikke helt viser hvordan landskapet riktig ser ut.

Nok en gang har livet vist seg fra sin skjøreste side, og en jeg er glad i finnes ikke lenger i dette livet. Nok en gang har livet bydd på mennesker som bare ved sin tilstedeværelse gir meg en følelse av å være trygg, verdsatt og glad. Nok en uke har bydd på bittesmå øyeblikk av hverdagslighet, som viser at verden går videre, uansett hvem og hva som titter innom hverdagen din. Og akkurat det kjenner jeg er skikkelig fint akkurat nå. At selv om uka liksom forsvant litt under føttene på meg, så kan jeg sitte noen minutter i sofakroken nå på morgenkvisten, og lete frem alt det som gjorde uka til enda en bit av livet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mandag spilte lærerlaget sin nest siste fotballkamp i midttimen, i skole-ligaen dette året. Vi varmet opp med kokosboller…. Ingen oppskrift for sier det heller, men det var absolutt verdt forsøket. Det ble stortap denne gangen også, men hvis noen spør, ga vi med vilje bort seieren for å styrke lag-og selvfølelsen til elevene, slik gode pedagoger gjør. Jeg endte kampen med en forstuet (tror jeg)tommel, som enda verker langt opp over håndleddet enda. Den er hvertfall nesten dobbelt så stor som den andre tommelen, sånn røfflig. En litt fet idrettsskade jeg skal leve på ei sund, for den er et resultat av en redning av klasse! Knallhard overfylt lærball skutt av tenåringsfot med høy styrke, reddet av tjukk og forvirra Barne-og ungdomsarbeider i gul grilldress! En skade jeg skal leve lenge på.

Kne”skaden” har en litt flauere bakhistorie. Jeg tok rennafart fra sidelinja for å redde en ball som kom i sneglefart mot målstreken, bomma “Litt” på skritt- beregninga med tanke på forholda mellom avstand til ball og lengden på elgebeina mine, tråkka OPPÅ ballen som rulla forover, tryna med nesa først mot parketten, og slo kneet i måstanga. Ikke akkurat en skryte-skade, men skade okke som. Den kvelden sendte jeg snap til kollegene mine, og ba de be for meg. Mest for oppmerksomhetens skyld, selvsagt!

Og jeg har kolleger som leverer! Alltid. Så da jeg mottok følgende sympati-snap fra kollega Kine, kun sekunder etter at jeg sendte min, da lo jeg så tårene trilla! Gøy øyeblikk! I morgen spiller vi den ALLER siste kampen dette året, gudsjelov!!!! Vi skal atter en gang varme opp med kokosboller, og det planlegges bankett med gjærbakst senere i uka! Sånn er det å være idrettsutøver!

Så skada var jeg etter fortallkampen på mandag, at jeg overbeviste gubben om at den eneste medisinen ville være en tur til McDonalds. Det er mye smertestillende i en cheeseburger med bacon, og en karamell frappe. Og gubben innfridde! Sånn er det å være gift med en toppidretts utøver. Så jeg satt med tommelen i været slik at ingen skulle lure på hvor jeg var skada, og ventet tålmodig på gubben som bestilte et herremåltid. Men altså, fra spøk til alvor, middag på Maccer`n midt i uka. Bare spise, kaste papiret, reise hjem igjen. Mett, lykkelig, og ikkeno oppvask. Det er gode øyeblikk. Vi “rikfolk” har det godt!

Fredag etter jobb hadde jeg noen timer alene hjemme, for gubben skulle hente poden på flyplassen på kveldinga, og jobbet derfor litt lengre. Og jeg har ikke godt av en ekstra time alene hjemme, for da klør det i prosjektfingrene. Så jeg kappet til et par plank, lakkerte et par hylleknekter, og mekket hyller til veggen jeg spontan-malte for et par uker siden. En bitteliten forandring, men det gjør så godt for sjela. Jeg spurte gubben da han kom hjem om hva han synes om fornyelsen, men han trodde hylla alltid hadde hengt der…

Lørdag morgen fikk jeg melding av eldstepoden, han som fylte 25 denne uka. Måtte bare nevne det, for jeg klarer ikke helt å skjønne at jeg nå er mamma til så voksne poder. Uansett, store unger byr også på utfordringer, for han sendte meg et bilde fra lokalavisa! For i bildeserien under artikkelen “Se hvem vi møtte på låve-puben” (Ja, lokalavisa er like bondetamp som resten av bygda!!) dukket dette bildet opp av poden og to kompiser, men den sjarmerende underteksten du selv kan lese…. Og jeg lo! For kjærlighetsspråket i måsahuset har alltid vært en kombinasjon av omsorg, og det å drite hverandre ut. Gøy øyeblikk, “stolt” mamma.

Og slik gikk uka. Gode øyeblikk, triste øyeblikk. En del av dette hverdagslivet. Jeg har holdt tale for en feiende flott 60 åring, en av de damene jeg setter aller høyest. Jeg har fått nydelige blomster av en enda nydeligere kollega. Jeg har lest ferdig en bok, varmet tærne foran peisen, hatt filmkveld sammen med minsten og måsagubben, og jeg har hatt fine samtaler med de grommeste ungdommene jeg vet om.

Jeg håper uken som kommer byr på fine øyeblikk, og at du setter av bittelitt tid til å anerkjenne dem. Noen ganger kan de små øyeblikkene gi de største gleden. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig god søndag. Enda ei hverdagsuke er på hell, helt uten de store hendelsene. Fritt for drama, fritt for lottogevinsten jeg håpet på, likevel full av små øyeblikk som gjorde hverdagene fine. Jeg sitter her, atter en søndag, pakket inn i varm pysj i det faste sofahjørnet, lytter til knitringen i peisen, og venter på at varmen derfra skal spre seg rundt i stua, slik lukten av kaffe og nystekte rundstykker allerede har gjort. Lukten av søndag. Måsahuset er stille, så stille at jeg gleder meg til neste gang minstepoden kommer hjemom på en liten perm. Ikke har jeg store planer for søndagen heller, men det gjør ikke noe. Det er godt å starte dagen med helt blanke ark også, kreativiteten blomstrer gjerne mer da. Jeg tipper det blir litt baking utover dagen, en tur i skogen kanskje, også skal jeg lage bursdagskort til en kommende jubilant. Små ting som sikkert gir fine øyeblikk.

Forrige søndag, da bloggen var ferdig skrevet, fikk jeg et innfall, og brå-malte en vegg i stua. Ingen kjempestore forandringer, bare fra en grønnfarge til en annen, litt mørkere grønnfarge. Akkurat nok forandring til å kose meg med endringen. Og hele uka, hver gang jeg kommer hjem, ser jeg på veggen, og klapper meg selv på skuldra! Jeg elsker små endringer, selv de som kun synes for meg. Nye gardiner er bestilt, for de grønne pleier jeg bare ha oppe i julen. Hadde håpet de skulle komme før helgen, men postgangen har gått litt tregt denne gangen. Fine øyeblikk likevel, med litt mørkere vegg i stua, og noe å glede seg til i postkassa om noen dager. Små gleder.

I går begynte jeg å pakke inn de første av årets julegaver. Gubben holdt på ute i garasjen, og jeg kjedet meg litt, så da tenkte jeg at jeg like gjerne kunne forberede jula. (julegardinene henger jo fremdeles oppe, så…) De aller fleste julegavene er allerede kjøpt inn, og skal de først legges vegg på lagring i boden, kan de jo like gjerne ligge der ferdig pakket inn også. Godt med alt som er gjort, si. Ble nesten litt fysen på ribbe også, men landa på en liten rest av marsipangris fra godteskuffen. Fint øyeblikk.

Denne uka var det klart for årets første fotballkamp i midttimen. Det endte med nok et tap, men det er like greit. Jeg tror nemlig ikke dette lærerlaget hadde hatt godt av en seier, for da hadde vi blitt så brå-optimister at vi sikkert hadde meldt oss på neste sesong også, og det har vi rett og slett ikke helse til… og ikke evner heller, skal jeg være ærlig.

En kollega tok noen bilder av oss fra tribunen da vi hadde lagmøte før avspark, og vi ser vitterlig ut som en gjeng fra en mer enn vernet bedrift. Laget består av skoleansatte med hofter som skriker etter titan-kuler, menn med pannebånd og vernesko, neglesopp, flass, grå stær, skjeve hornhinner, slatters og grilldress. Men gøy var det, utrolig nok. For vi både starta og avslutta kampen med kokosboller, og det smaker bedre enn seier, tross alt! Gøyale øyeblikk!

Storepoden kommer hjemom de gangene han har lyst til å få middagen servert, eller når han trenger en hårklipp. Denne uka ønsket han seg begge deler, og det gjør så godt for mammahjertet med disse visittene. Sånne ettermiddager hvor vi plutselig igjen er flere enn bare oss to gamlingene rundt middagsbordet er så herlig. Middag, hårklipp, fine samtaler, også en tur på butikken alle sammen for å handle litt. Herlige ettermiddager, herlige øyeblikk.

Og når man har hatt litt flere i huset en stund, så klarer jeg endelig å kjenne på en herlig ro, når det bare er gubben og meg igjen også. Selv de stundene vi ikke sier stort, bare sitter i hver vår sofa og leser, titter på en film, eller de gangene han sovner litt i fanget mitt. Det har tatt tid å venne seg til å bare være oss, etter så mange år med et lite hus fullt av poder og podekjærester. Men det er fint, og det blir bare finere og finere, og det er så godt å kjenne på. Gode øyeblikk.

Denne uka publiserte fineste Silje portrettet hun skrev om meg i Portrettmagasinet. Så innmari rart å lese om seg selv. Min historie, sett og fortalt gjennom andres øyne, og andres penn. Så fint å lese, men likevel litt sårt. Litt sånn, “Jøss, er dette meg?” følelse. Men jeg er så glad jeg sa ja, for det resulterte i et nytt og god menneskemøte, og enda en mulighet til å utfordre seg selv litt, ta et lite skritt til utenfor denne kjente komfortsonen. Fint øyeblikk.

Og slik gikk uka. Jeg er fremdeles litt støl i skroget etter forrige ukes spagat-fall på isen, og det ble ikke stort bedre av å leke fotballkeeper i trang grilldress. Kroppen kjenner at den lever denne uka også, for å si det sånn. Jeg har ledd så mye av en snap podekjæresten sendte meg denne uka, og er så takknemlig for denne herlige jenta som kan le like mye av poden vår som vi kan.

Jeg har møtt neste års elever og noen fine foreldre på “åpen kveld”. Så mange snakket jeg med den kvelden at jeg sneik meg til en fem minutters pause på et helt tomt personalrom, og drakk kaffe fra automaten bare for å kjenne på stillheten noen minutter, etter en 15 timers arbeidsdag.

Jeg har fylt opp fryseren med kanelsnurrer, bare fordi jeg hadde lyst til å bake. Jeg har snakket 32 ganger med tante Mariann på telefonen, for å lære henne hvordan man kopierer og videresender en melding… (hvis du leser dette tante, godt jobba!!!), og jeg har hatt snøballkrig med en herlig gjeng ungdommer i skolegården. Små øyeblikk, ingen lottogevinst, grønnere vegg, en helt vanlig hverdagsuke.

Håper uken som gikk var raus med deg, og at uka som kommer krydre hverdagen din med noe fint. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig god søndag. Det er den første søndagen dette året, at jeg våkner opp i måsahuset, uten en sovende pode i andre etasje. Forrige søndag kjørte vi jo minsten til flyplassen, og han er tilbake i tjenesten i kongens klær. Det var både fint og litt kjipt å gi han den siste klemmen, og se han rusle inn på terminalen. Nå er han jo hjemme på perm titt og ofte, så savnet rekker man egentlig ikke kjenne på, men jeg vet så godt hvor mye han ønsker seg hjem til hverdagen nå. Til jobb, boligkjøp, alt det der.

Fordelen med en tomt måsahus er stillheten, selv om det også er den samme stillheten jeg noen ganger finner trykkende. Det er så rart det der, hvordan man savner lydene når de ikke er der. Denne uka har vært spesielt travel på jobb. Sånn av typen, rekker ikke sitte stille og spise lunsj-travel. En del av meg elsker slike uker, når det koker litt, og man kjenner at man er litt mør, og godt sliten, når arbeidsdagen er over. Så er det den delen av meg som tar med jobben hjem, den delen som kjenner på tankekjøret når jeg liksom ikke når over alt jeg ønsker. Når jeg føler at jeg ikke får gjort nok, for de som trenger det mest. For selv om det tankekjøret tross alt bare er inne i hodet, så er det støyende! Mer støyende enn enn ei travel bygate. Og når måsahuset er stille, da bråker tankene mer. “Skulle, burde, åtte, ville…” Nettopp derfor er akkurat nå et så fint, og ikke minst viktig øyeblikk. Søndagsmorgen, med ro og tid til å huske ukas øyeblikk. Alle de øyeblikkene som ga påfyll. Ukas små øyeblikk blir fort store i den store sammenhengen.

Mandag ettermiddag, rett etter jobb, fikk jeg besøk. Silje, som har startet Portrett magasinet sendte melding rett etter jul, og lurte på om hun kunne laget et portrett på meg. Sånn av typen. “Hvem er du?” med bilde og tekst. Min umiddelbare tanke var å avslå, for hvem i all verden skulle vel ville lese om om meg liksom… Men så er den den delen av meg da, som sier “bare hopp i det!”, for hvorfor ikke? Dessuten, kvinner bør heie på kvinner, og når noen skaper sin egen arbeidsplass, når noen kombinerer lidenskap med jobb, da heier man! Og hvis heie betyr å be noen hjem, invitere noen inn i både huset og i tankene, ja da kan man like gjerne gjøre det. Og det ble et så innmari fint møte. En lang og god samtale der to helt ukjente møtes, og finner ut at de kanskje er mye likere enn først antatt. En skikkelig fin mandagskveld ble, og et skikkelig fint øyeblikk.

Uka har bjudat på vær fra ca tre årstider. Høst, vinter og vår. Den dagen ALL snøen bestemte seg for å lande samtidig, og hele Østlandet jamret over måking, dårlig føre, og snø i skoa, da kosa jeg meg da! Under en diger paraply ruslet jeg til jobb i nysnø lett som bomull, og koste meg i det som så ut som et julekort. Jeg har sagt det før, at snøen er liksom naturens svar på ei skikkelig hold-in truse, og det er så sant. For snøen gjemmer liksom alle de små skavankene, som fallent brunt løv, sprekker i asfalten og falmet takstein. Nysnø gjør liksom en gammel verden litt ny, og det gleder denne skrotten langt inn i sjela. Fine øyeblikk.

Så ble snøflakene enda større, enda våtere, og enda tyngre. Og den delen av hekken som alltid gir etter for snøen bøyde seg over porten, og rammet inn måsahuset. Det samme skjer hvert år, og jeg lar meg begeistre like mye hver eneste gang. Gubben offer og uffer, og forbanner kvistene som pisker borti bilen når han kommer kjørende hjem. Så truer han med å sage ned kvist og kvast, helt til snøen slipper, og kvistene reiser seg igjen. Hver eneste gang. Og jeg koser meg med hekken som reiser seg hver gang, selv om snøen var tung å bære, som en metafor for hverdagen. For vi kan bære så mangt, og det går som regel bra til slutt. Fint øyeblikk.

Endelig har jeg fått tatt i bruk den kule t-skjorta jeg fikk av en elev til jul. Og det var så herlig å kle seg i noe annet enn ulltøy og tjukke strikkagensere, om enn bare for en dag. Jeg har jo som kjent en sånn slags fetisj for t-skjorter og kopper med gøye og drøye tekster, de gir meg så mye barnslig glede!  Moms against emos! Intern humor på brøstkassa, midt i uka, herlig øyeblikk.

Ulykkesdagen! Er det mulig liksom. Det starta da jeg kom frem til jobb. Rett utenfor døra til c-blokka var det et nytt lag snø over is, og jeg sklei i god kjerringstil! Det ene beinet frem, det andre beinet bak, en høyst ufrivillig spagat, landa med “bever`n” rett ned i bakken, og dro på meg en akutt og ganske brei VS, kort for Vagina-Slærk! Jeg tror jeg forstuet eggstokkene også! Og fordi beina som ikke er vant til spagaten låste seg litt, og jeg til slutt måtte tippe sidelengs i snøen for å samle dem igjen, ble jeg sittende såpass lenge at snøen rakk å smelte under høna…ingen boozt for selvtilliten akkurat. Senere på ettermiddagen da jeg skulle måke snø av taket på ute-teltet, raste det sammen med meg under. Ramma ga etter for snøen, og jeg fikk hele sulamitten med jern-spiler, duk og snø i huet, som resulterte i tidenes Donald-kul i huet. Og bare for å toppe det hele, da jeg spadde aske ut av ovnen for å fyre opp, høgg det til i de møre eggstokkene så jeg mista balansen litt, og for ikke å plante hele ansiktet i peishylla, måtte jeg ta meg for med begge hendene, inne i ovnen! En ulykke til den dagen, og jeg hadde blitt ung ufør!!!

Og da jeg stod på badet og vaske hendene fri for sot, og jamret over kul i huet, og slarkete bever, og forstua eggstokker, kommer gubben inn, stryker meg på ryggen, og sier: Sett deg i sofaen under teppet du, så skal jeg fyre opp litt, hente Pepsi Max til deg, og lage middag! Og jeg har, med hånda på hjertet (for øvrig den eneste kroppsdelen som ikke hadde fått juling den dagen), aldri vært gladere for hverdagsromantikk enn jeg var da! Middag servert i sofaen, fantastisk øyeblikk!

Og det var den hverdagsuka. Ungdommer som gir energi, kolleger som bringer frem smil og latter, handikappet underliv, nysnø, regn, og sola som kjemper seg frem bak tåka!

Håper uka som gikk bød deg på fine øyeblikk, og at uka som kommer bringer frem smilet ditt. Stell fint med deg selv, og unngå is under snø! Vi blogges.

Så skriver kalenderen årets andre søndag. Riktig god morgen til deg. En relativt lite begivenhetsrik uke, for min del, er på hell. Og litt trege dager til tross, så har den bydd på opptil flere fine øyeblikk. Sånn som akkurat nå. Egentlig er jeg usikker på om det ER et fint øyeblikk, eller om jeg lager meg et. Uansett, denne faste rutinen søndagsmorgenen, men pledd, og varm peis, og frokost og blogg, den er fin. Den gjør meg godt kjenner jeg, det å starte den siste dagen i uka med ro, og litt ettertanke. Avslappende hjerneføde, rett og slett.

Gubben var akkurat borte hos meg i sofahjørnet, la en varmeflaske bak ryggen min, fordi han vet jeg fryser, og la to vitaminer på bordet ved siden av kaffekoppen min. Noen ganger når vi sitter alene på kvelden, han og jeg, så ler vi litt av hvor kjedelige vi er. For vi er det. Vi er ikke ofte ute og flotter oss, de fleste kvelder er det bare han og jeg, alene her i det gamle måsahuset, men vi liker det sånn. Og jo eldre jeg blir, jo større pris setter jeg på dette tospannet. En liten gest, som at han alltid husker vitaminene jeg glemmer, at han legger sin dyne over meg når han reiser om morgenen, fordi han står opp en time før meg, og vet at jeg er en frossenpinn…. hverdagskjærlighet, gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Oppe sover poden, og nederst i trappen står bagen hans ferdig pakket. Juleferien er over, og om noen timer flyr han nordover for å ta fatt på siste halvår med militær tjeneste. Vi skal spise frokost sammen, også skal vi kjøre han til flyplassen. Det gjør like vondt å sende han avgårde hver gang, men nå ser han ihvertfall enden på det hele, og har lagt planer for fremtiden. Jeg håper alt går hans vei nå, at veien videre blir god, for maken til fin fyr skal man lete lenge etter. Nå sier jo alle det om sine egen unger da, men han er virkelig verdens snilleste.

De to eldste podene var på golf trening med morfaren sin i går. De har fått dilla, alle tre podene, på sporten morfaren deres har dratt de inn i. Og når treninga var over kom de hjemom til måsahuset for å henge litt med minste-brutter`n, og for at største-poden skulle få en hårklipp. Og sånne ettermiddager. når alle podene er hjemme, når benken blir full av sukker og syltetøy fordi de går amok over vaffel-fatet, og når skapene plyndres for sjokolade, da er jeg kanskje på mitt aller lykkeligste. Når skravla går, når den godlynte mobbinga gir latterkramper, og når gangen er fulle av sko. Ukas fineste øyeblikk.

Tirsdag var ikke gangveien måket da jeg gikk til jobb. Ca 15 cm snø kunne fort ha irritert meg så tidlig på morran, men barnet i meg tok over! Sånn barnslig glede over å være den aller første som tråkker i nysnøen, lage sikk-sakk spor, gå baklengs for å lure “fienden”, alt det der. Midt på gangveien skrittet jeg opp et hjerte før jeg gikk videre. 15 cm nysnø på gangveien, fint øyeblikk.

Tirsdag kveld kom feberen kastet på, og det har ingen ting med nysnøen å gjøre, ferdig snakka! Og optimisten i meg tenkte at det skulle gi seg raskt ved hjelp av litt paracet, slik at jeg var klar for jobb på onsdag, men slik gikk det ikke. Jeg er så sjeldent for sjuk til å gå på jobb, at jeg får skikkelig dårlig samvittighet av å være hjemme. Torsdagen var også et sammensurium av varm og kald kjerring, så også den dagen ble tilbragt hjemme. Dæven som jeg jobba med meg selv altså. For når paraceten funka, da bakte jeg brød. Også tenkte jeg at om jeg var i form til å bake brød, så kunne jeg ha vært på jobb også! Og da hadde jeg dårlig samvittighet, helt til feberen steg igjen, og skrotten lå som et slakt på sofaen noen timer, og knaska mer paracet. Om det kom noe positivt ut av det? Tja, et brød og noen rundstykker, og jeg var frisk nok til jobb igjen på fredag. Greit øyeblikk.

Og fordi mistepoden viste at jeg hadde sår hals, og hodepine etter jobb på fredag, stod det ei grønnsaksuppe og putret på ovnen da jeg kom hjem, slik han pleide å få da han var liten, og vinterkulda brakte med seg forkjølelse. Og da ble jeg så glad. Rein omsorg. Sofa, pledd og suppe, godt øyeblikk.

På denne tiden av året reiser man på jobb mens det er mørk ute, og så er det blitt mørkt igjen innen man kommer hjem. Og jeg er kanskje en av de få som elsker mørketiden, så for meg er dette perfekt. For noe av det beste jeg vet er å komme hjem fra jobb, når mørket har pakka inn måsahuset. Når det ryker fra pipa, når snøen har malt hele Liermåsan hvit, og man vet at man kan pakke føttene inn i tøfler, og bare være hjemme. Det er så mye med dette gamle huset som burde vært gjort, så mye som burde vært fornyet, men likevel er det så godt å være hjemme. Gode øyeblikk.

Og slik gikk uka. Det har vært dager på jobb da jeg ikke har hatt tid til pause, fordi ungdommen alltid har behov for voksne etter feriene. Jeg har hatt dager da jeg nesten bare har ligget på sofaen, og hatt dårlig samvittighet for å ikke ha vært på jobb. Jeg har snoket i skapene og spist sjokolade jeg IKKE hadde tenkt til å ryke på denne uka, jeg har ledd så innmari av venninnen min som sendte med bilder av alle lappene hun har spart på fra da vi gikk på skolen, de vi sendt frem og tilbake til hverandre i skoletimen. 90-tallets snapchat.

Nå skal poden snart vekkes, så skal vi klemme litt, og si “på gjensyn”, for det er jo ikke såååå lenge til neste perm. Og resten av søndagen skal jeg bake, lese, og varme føttene foran peisen. Håper uka som gikk var grei mot deg, og at uka som kommer gir fine øyeblikk. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges 💕

God morgen, god søndag, og riktig godt nyttår ❤️

Så kom årets første søndag, og årets første blogg, og med det, også årets første siste feriedag. For i morgen er det tilbake på jobb. Jeg er klar, gleder meg stort til å se kolleger og elever igjen, likevel kjenner jeg at jeg fint hadde klart enda flere fridager. For kroppen har nesten gått inn i en hvilemodus jeg ikke helt vet hvordan jeg skal slå av. Jeg, som sjelden sover to hele netter på rad, og aldri lenger enn til kollen syv, ei heller i helgene, gjør ikke annet enn å sove. Fra ti om kvelden, til ti på formiddagen, inkludert en middagslur i sofaen. En liten del av meg frykter at søvnmangelen igjen kommer med arbeidsdagene, noe som kanskje vi bekrefte noe jeg helst ikke vil innse, men tiden får vise. En dag av gangen, det er det eneste nyttårsforsettet mitt i 2026. En dag av gangen, øyeblikk for øyeblikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er rolig i måsahuset, slik det har vært hele julen. Minsten sover enda, og har ei uke til med permisjon før han tar fatt på siste halvår i forsvaret. Tenk at han har vært i tjeneste et år allerede. Det skal bli godt å få han hjem for godt, jeg kjenner på det nå, særlig fordi jeg vet at han venter selv. Han er klar for voksenlivet nå, uavhengighet, slik som storebrødrene. Han ønsker å være tømrer, ønsker seg egen bolig, en voksen-hverdag som ikke innebærer uniform og køyeseng. Denne jula har vi hatt mye tid sammen minsten og jeg. Vi har gått lange turer, kjørt rundt på vinterhvite bygdeveier og sett på boliger til salgs, tillatt oss å drømme litt. Vi har stoppet og spist lunsj, trent, og jeg synes det er så fint å ha han hjemme, selv om det føles som om jeg bare har han til låns. Gode øyeblikk.

Jula er så smått ryddet ut av kriker og kroker, og har atter en gang tatt plass i ekser innerst i boden. Det satt litt langt inne å rydde den vekk i år, for jula var så grønn, og lun og fin. Samtidig er det godt å rydde den bort, for stua blir liksom litt større da. Luftigere. Tingene jeg er glad i hele året finner plassen sin igjen, og et par nye ting får en plass. Nyttårsaften shoppet jeg litt Hos ‘Mona, for et gavekort jeg fikk til jul. For første gang på 30 år hadde gubben en mening om dill-dall som skulle få bli med hjem, og vi var, utrolig nok, samstemte om et par lysestaker. Litt nytt, mest gammelt, fine øyeblikk.

Nyttårskvelden var vi bare oss, gubben og jeg. Kjedelig for mange, men for oss en kjær tradisjon. Takk og pris for den tradisjonen akkurat dette året, for jeg hadde et litt uheldig møte med en lilla hårkur som gjorde håret blått akkurat den kvelden…. Litt sånn smurf! Så det ble pysj, god middag, stearinlys, rydding av jul, stjerneskudd og avslapping, vel vitende om at guttene våre feiret med de som de er aller mest glad i det. Det er glede nok i seg selv, fine øyeblikk.

Fryseren er fylt opp med grove brød og pizzasnurrer, klare for årets første matpakker. Og med det fikk jeg bake-ånden over meg, og det som starta med en enkel brøddeig endte med en hel dag på kjøkkenet. Så nå er kakeboksene som for ei uke siden var fulle av julekaker, fylt opp med flatbrød og knekkebrød. Det var nesten så sikring boksen fikk et snev av ADHD da baketakka, og stekeovnen hadde en intern konkurranse om hvem som kunne levere mest. Men sånne dager er så fine. Stå på kjøkkenet, elte og steke, synge til radioen i vinduskarmen, og titte ut på småfulgene og ekornene som gasser seg med de frøene som ikke havna i brødet. Herlige øyeblikk.

Og akkurat i det jeg setter seg ned, kjenner at stillheten sluker meg litt, og savnet etter et fullt hus melder seg, da tikker det inn reinspikka mobbing i familiechatten, også ler jeg rått og brutalt, og kjenner at jammen er det deilig at redet er litt tommere også. Er det noe som holder de svære og litt skjeve tærne mine godt planta på jorda, bortsett fra tyngdekraften utløst av en bred røv og og spenstige bilringer, så er det gubben og unga! Ingen grunn til å bli høy på pæra her. Herlig øyeblikk!

Og slik gikk hverdagsuka. Den siste og første i 2025 og 2026. Et godt år har det vært, tross alt. Sol, snø, regn og vind. Strand, fjell, skog. Latter, smil, tårer og klemmer, flere enn jeg kan telle. Sorg, savn, og glede. Et hav av fine ungdommer, fine kolleger, venner, og familie. Og dere. Og det høres kanskje rart ut, sånn influenser-fake, men jeg mener det. Folkene på nettet, det lille samfunnet jeg får være en del av her inne. Kommentarene, rådene, fellesskapet. Det gir glede, og mange, mange hverdagsøyeblikk.

Nå skal denne skrotten nyte den siste dagen hjemme, og forberede seg på 52 nye hverdagsuker. Takk for året som gikk, takk for følget, takk for øyeblikkene. Godt nytt år. Vi blogges 💕

Det blafrer i flammene på de tre røde kubbelysene på bordet foran meg. De har brent hver dag i julen, nesten hele dagen, enda er det litt igjen av de. De holder noen dager til. På kjøkkenbenken står en deig jeg skal bake flatbrød av senere ei dag, bare fordi jeg vil. Må bare løfte frem ALT jeg har satt foran takka inne i boden! Gubben lager frokost på kjøkkenet, det har liksom blitt hans greie. Minstepoden sover for første gang denne juleferien litt lenger enn soloppgang, og det gjør meg glad. Veldig glad. Juledagene er endelig rolige, late, og lange.

Uka har vært full av fine øyeblikk. Noen få skal få plass i årets siste søndagsblogg, så skal jeg logge av igjen, og nyte stillheten og roen. Jeg kjenner jeg trenger det. Mandag morgen ruslet jeg til jobb en time senere enn vanlig. Ingen grunn til å stresse på morran, jeg var jo helt alene på skolen uansett. Morgenlyset over Bjørkelangen var magisk i åtte-tiden. Kald på nesa, glad for at det  ar siste arbeidsdag på nesten to uker, fint øyeblikk. Litt etter kl.13 ruslet jeg hjemover igjen, og kjente det første lille snevet av feriefølelse.

Og så kom ferien. Juleferien. Jeg brukte noen dager på å forstå det tror jeg. For man styrer jo litt med julematen, julegavene, tradisjonene, gjestene og forventningene. Men nå er jeg i bobla, og jeg vet helt ærlig ikke om det er bra eller dårlig. For jeg legger meg klokken ti om kvelden, og står opp klokken ti på formiddagen. Så sover jeg en dupp på sofaen midt på dagen, eller så sovner jeg i bilen om vi er ute å kjører en tur.  Skuldrene og nakken er ømme, hodet tåkete, og energien lav. Jeg er ikke syk, ikke i det hele tatt, men det er som om piffen er slått ut av meg. Enten har jeg ikke godt av fri, eller så er det altfor lenge siden jeg har hatt helt fri.

Natt til julaften satt jeg oppe lenge, helt alene. Jeg skrudde av alt lyset bortsett fra på juletreet, fylte strømpene til podene, bladde i gamle album, og hørte på julemusikk. Kjente på en ro jeg har lengtet etter en stund, et sånt fint og godt øyeblikk.

Julaften var en av de roligste på mange år. Maten putret og godgjorde seg i grytene hele dagen, flammen knitret i peisen, Mikke Mus og Pluto kranglet på tv`n, og gutteflokken spilte spill, bygget lego, og spiste snop fra strømpene. Rart det der, at selv om de tre podene nå ansees som voksne, er det akkurat som om ungene er små igjen når de samles under samme tak.

Til middag var vi syv til bords. Hele podeflokken, gubben og jeg, og pappaene våre. Hele julekvelden  var bare rolig og fin. God mat, pakker, fine lune samtaler, minner og latter. Akkurat slik en julekveld skal være. Full av fine øyeblikk.

Og slik var, og slik er julen. Dager som går i ett, der lunsj er frokost, og middag er kveldsmat. Dager der vi ler av julefilmer vi har ledd av før. Dager der det eneste som får oss ut av den gamle pysjen, er når vi skal prøve den nye pysjen. Kransekake, krumkaker, smultringer. Innetid, frisk luft, en god bok. Øyeblikk man bare kan nyte. Tid som nesten står stille.

Vi gleder oss over ribbe og medisterkaker, og klapper i hendene når vi kan avlaste tarmene med en porsjon taco. Vi går turer, myser mot sola, og snakker om hvor fint det er at sola har snudd, og at dagene straks skal føles lengere. Vi gleder oss over en liten cm med snø, og frost som glitrer på ugress som overvintrer i grøftekantene. Det er lange dager, lange netter, og behagelig stillhet, akkurat slik vi ønsket at jula skulle bli.

Jeg skal sove mer i dagene som kommer. Jeg skal pleie vonde skuldre og stiv nakke med turer i skogen, og med nesa vendt mot sola. Jeg skal gå kveldsturer med minsten, varme bena mot flammene i peisen, og nyte de siste dagene med flammene i de røde kubbelysene.

Fortsatt riktig god jul til alle der ute. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Takk for følget i 2025 ❤️

God morgen, og riktig god 4 søndag i advent. På bordet foran meg blafrer det rolig i tre tente lys. ikke fordi jeg ikke kan telle, men fordi denne stua er for liten til en adventsstake, så akkurat den tradisjonen ble ikke prioritert i år. Koselig med julemorgen er det uansett. Jeg venter på at juleferie-følelsen skal komme snikende, men jeg kjenner den ikke helt enda. Kanskje fordi jeg skal jobbe bittelitt på skolen i morgen, men sikkert mest fordi hodet rett og slett ikke helt har landa etter en travel høst. Når det er sagt, jeg GLEDER meg til noen fridager nå. Feriefølelse eller ei, fridager skal bli skikkelig godt.

Oppe i andre etasje sover minstepoden. Vi hentet han på flyplassen sent fredag kveld, og nå skal han ha juleferie fra forsvaret noen uker. Akkurat det er herlig. Han kommer nok til å bruke det meste av tiden ute i garasjen for å få 240`n på veien, slik at han kan starte med prosjekt rallybil. Engang bilgutt, alltid bilgutt. Gubben fyrer i peisen, og lager frokost, og måsakjerringa selv, hun har stjerten godt plantet i sofaen, klar for å notere ned noen av ukas mange små øyeblikk. Noen søndager sitter jeg her og lurer på hvorfor jeg egentlig skriver om øyeblikkene.. hva er det godt for egentlig, bortsett fra at det stagger fortellerlysten, og foreviger små deler av livet. Jeg har bestemt meg for å skrive til jeg fyller 50 neste år. Da har jeg skrevet om øyeblikkene i 10 år. Og denne uka, som alle andre uker har vært proppfull av små øyeblikk, og litt low key hverdagsmagi.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mandagen var den dagen ALT skulle gå galt, og det før kl 08.40. Paraplyen vrengte seg i vinden, og jeg ble klissvåt før jeg kom på jobb. Da jeg skrudde på pc`n trengte den oppdatering, som to over en halvtime, så jeg fylte kaffekoppen, og skulle sette meg ved skrivebordet og slappe av mens jeg ventet. Men enkelte dager er den litt for breie røven til plunder og heft, og før den traff setet skjøv den stolen med hul unna, og jeg landet på gulvet, med koppen høyt for ikke å søle varm kaffe over hele meg. Det landa på gulvet, OG oppe i veska istedet. Og hva gjør de to kollegene for å hjelpe til??? Jo, en lener seg tilbake, og takker for showet, den andre tar opp telefonen for å knipse bilder. Og såret stolthet og halebein til tross, det var så latterlig ukontrollerte lemmer over alt, at latteren tok meg! Gøy øyeblikk. Takk til Martin og Mimmi som ikke gjorde et døyt for å hjelpe en gammel dame ut av knipa. Håper nissen legger kull i strømpene deres!

Men så tok dagen seg betraktelig opp! For allerede da jeg var ute på morran og hilste på elevene, kom en av de fine ungdommene løpende mot meg med en gave i hånda, og den kunne åpnes med en gang. Det har nesten vært julaften hele uka!!! Og jeg elsker når elevene både skjønner humoren min, og biter seg merke i ting jeg synes er gøy. Så t-skjorta jeg fikk er et resultat av en veldig intern, og litt mørk spøk, og jeg ELSKER det!!! Fantastiske fine, de ungdommene våre! Så herlig øyeblikk.

Tirsdag var det tid for nok en fotballkamp i skoleligaen, denne gangen lærerlaget, mot det andre lærerlaget. Jeg, som hadde bestemt meg for å være mindre hissig på banen i år, brøt eget løfte 7 sekunder inn i første omgang, da det andre lærerlaget scoret mål… Altså, vi vet jo at laget vårt suger, det er ikke det, og det andre laget består av lærerne på toppidrett og sånn, men konkurranseinstinktet mitt våkner, og jeg blir liksom tidenes største lemmen!!! Vårt lag består av en vaktmester som spiller med vernesko, to lærere som slutta å vokse i fjerde klasse, og de insisterer på å spille forsvar, MEN de er redde for ballen! En elektorlærer som var god i fotball i 1882, og en rådgiver som ikke kunne løpe fordi hun synes gulvet i hallen var for glatt. Også har du meg! “Diesel-Doris” i polyesterdress, og det eneste som er større enn rævva, er kjeften… Det sier seg selv at det ikke blir seier av sånt, men moro var det lell! På et tidspunkt befant jeg meg i en brytekamp i målgården med en idrettslærer med rødt skjegg, og så intenst ble det, at det kan hende jeg ble gravid! Tap ble det, men et skikkelig herlig øyeblikk også!

Torsdag bestemte elevrådet seg for at hele skolen skulle ha gender-swap day. På verkstedet fantes det gutter i skjørt og tubetopp, og jentene sagget med buksene, og hadde capsen bak frem. Selv dykket jeg dypt ned i det personlige kostymelageret, for alle damer meg respekt for seg selv har selvsagt det, og der fant jeg den største løsbarten i manns minne. Hele dagen gikk jeg rundt med et kadaver av en ihjelkjørt grevling på overleppa, som forsvant opp i lillehjernen på hvert innpust! Jeg sniffa mer løshår enn noen skap-trønder har gjort tidligere, og har nå en fornyet respekt for menn med bart! Fine øyeblikk.

Fredagen ble en gavebonanza!!! Jeg har aldri opplevd maken! Avslutning med ungdommene, lærerlunsj i Aulaen, men allsang og tale fra rektor, og så mange poser med julegaver at kollega Martin ga meg skyss hjem! (så nå er vi skuls med tanke på at han bare lo da jeg datt av stolen på mandag!) Fredagen ble jo julaften og bursdag på en gang. Miljøteamet hadde handlet inn en flytte-eske full av ostepop og lakris, så den røven vil dekke enda mer av målet i fotball-ligaen på nyåret. For noen øyeblikk.

I postkassa har det dukket opp julekort, og fantastiske fine julesokker strikket av Irene, til både meg og gubben. De er så himla fine! For et håndverk! Jeg gleder meg så masse til å ta de i bruk! Tusen hjertelig takk Irene, for tidenes fineste julesokker.

Og slik gikk hverdagsuka, den nest siste i 2025. Latter, gaver, klemmer, og julekort. Ukas aller fineste øyeblikk må være julekortene, fra fjern og nær, og fra elevene. Så mange som som har kommet med gode ord, skrevet på papir, og jeg har lest, ledd, og grini noen tårer.

Håper uken som kommer er snill med deg, og at øyeblikkene er gode. Vær raus med deg selv, det fortjener du, og riktig god jul ❤️

God morgen, og riktig god søndag. Den tredje i advent, allerede. Nå går tiden for fort. Ventetiden bare raser forbi. Jeg som skulle sitte hver kveld, bare nyte tente lys, og røkelse og pepperkaker med blåmuggost…men så farer bare dagene forbi. De er fine altså, det er ikke det. De bare går for fort. Altfor fort.

Oppe ligger minstepoden og sover. Han har hatt en siste kort-perm fra forsvaret før juleferien. Han fikk innvilget en ekstra permisjon for å reise på en konsert han var bedt med på. De resterende dagene av helgen har har stort sett tilbragt ute i garasjen der “prosjekt Volvo” har inntatt løftebukken. Kun i korte drag er han inne i måsahuset, for å sove, åpne kalenderpakkene, spise litt, og for å høre med pappaen om tips og råd i forbindelse med mekkinga. Et par lange kveldsturer har vi også fått til, bare poden og jeg. Rusle rundt i bygda, og snakke sammen. Vår greie, fine øyeblikk. Om noen få timer skal vi kjøre han til flyplassen, deretter skal vi levere ut noen julegaver på veien hjemover, til noen av de vi ikke ser mer til før jul. Så blir det bakst av krumkaker, før håndballfinale i kveldinga. Så ja, søndagen kommer til å rase forbi i en forrykende fart den også, men først, først skal jeg bla gjennom den mentale minneboka, og notere ned noen av ukas små øyeblikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Frokosten i dag består av restebaksten fra i går. Like god etter et par omdreininger i mikron. En kopp varm kaffe, og en lussekatt. Akkurat dette er skikkelig julestemning, og et skikkelig fint øyeblikk. Det knitrer i tørr bjørkeved borte i peisen, lysene på juletreet er tent, gubben steker rundstykker, og jeg bare nyter et stille øyeblikk før søndagen starter for alvor.

Uka har nok en gang bydd på mange, fine, små øyeblikk. Tidlig i uka fikk jeg en så innmari søt gave fra en elev. En julekopp, rett fra julemarked i Tyskland. Så nå kan jeg gå rundt resten av tiden frem mot juleferien, og drikke kaffe, kakao og gløgg, rett fra en “støvel”. Slike ting gjør meg så glad. Ikke bare gaven i seg selv, men omtanken bak den, og det faktum at akkurat denne ungdommen hadde meg i tankene da gaven ble kjøpt. Bare det er en gave stor nok i seg selv, for så gammal og sentimental har jeg blitt. Herlig øyeblikk.

Denne uka spilte vi inn den siste episoden av årets julekalender. Det har, i år som i fjor, vært artig å jobbe med Javier. Så herlig å møte nye mennesker, og gamle kjente, farte rundt i bedriftene på Bjørkelangen. Bare herlige øyeblikk. Når det er sagt, det er kjempedeilig å være ferdig også, for det er jo tidkrevende. Også er det ikke bra for helsa tror jeg. For å skulle stupe kråke i treningsdress av polyester, for så å tørke støv på bunnen av bassenget på Bjørkebadet, det tar på en sliten og utrent skrott. Men, moro var det lell, og fine øyeblikk har det blitt.

Sånn reint værmessig er det fint lite som tyder på julestemning, og så langt er vi på denne kanten av landet så langt unna hvit jul som man kan komme…så sant ikke man har en kjeller full av kokain da… Likevel kjenner jeg, merkelig nok, på julestemninga hver morgen når jeg rusler gjennom skolegården. For grønt gress og våt asfalt til tross, de lyser i juletreet vaktmesteren har satt opp, det henger julestjerner i alle vinduene i kantina, og inne på skolen lukter det pepperkaker nesten i alle kriker og kroker. Fine øyeblikk, selv uten snø.

Og selvom det er sparing, sparing, nedskjæringer og mer sparing i skolen og fylkesskommunen, hender det at det dukker opp en aldri så liten uventa “julebonus”. Særlig når man jobber tett med en av de som har et langt bein innafor utdanningsforbundet. Ei gedigen konfekt-eske har prydet kontorpulten denne uka, og fredag var jeg alene på kontoret nesten hele dagen. Så da ble den esken både frokost buffet, OG lunsj buffet!!! DET var en bra dag for denne over snittet fysne ganen! Smakfulle øyeblikk.

En ettermiddag denne uka var huet litt for fult. Det hender det blir det, de dagene ekstra mange ungdommer trenger en prat, en skulder å gråte på, eller hjelp til en “siste liten” innlevering. Istedet for å dure rett hjem etter jobb, ruslet meg meg en ekstra tur, bare for å få litt luft mellom øra. Og det var så deilig. Kjente at klumpen i hjertet lettet litt da jeg nærmet meg juletreet nede ved den gamle stasjonen, og mer skulle det ikke til før den mørke kvelden ble litt lysere. Juletre-magi, og herlig øyeblikk.

Midt i uka, midt på arbeidsdagen, da jeg skulle gå fra det ene bygget til det andre, ringte det plutselig i bjeller, og tvers gjennom skolegården ruslet et tog av nisser på nissehester. En helt plutselig hverdagsglede, og akutt snev av julemagi.  Hvem de var, og hvorfor de var akkurat der, det vet jeg ikke, jeg vet bare at de skapte et nydelig lite øyeblikk for meg.

Og slik gikk uka. Den nest siste før juleferien. Jeg har smug-smaktpå mer julesnop enn jeg har godt av, ledd mer av morsomme kolleger enn jeg sikkert burde, og jeg har pyntet enda flere kroker av måsahuset. Jeg har spist middag med to gode kolleger hjemme hos Anne Grethe, skrevet de siste julekortene, sendt avgårde to julegaver med postmannen, og bakt nisseboller bare fordi misntepoden mente jeg burde skape litt ekstra julestemning i magen hans, når han først var hjemme.

Hverdagsuke, en av de siste i et hverdagsår, fylt av herlige små hverdagsøyeblikk. Håper uken som gikk var raus med øyeblikkene for deg, og at uken som kommer er god. Ta vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så ble det søndag igjen, og det er ganske merkelig, for det var fredag for et kvarter siden. Kjennes ihvertfall sånn ut. Jeg vet ikke om det er alderen, eller om det rett og slett er hverdagen som byr på for mye, men øyeblikkene og dagene går både i ett, og lott for fort. Jeg ville fremdeles gått i fakkeltog for en ekstra lørdag i uka!

Nok en travel uke er på hell. Det knitrer i peisen, juletrelysene er tent, det lukter røkelse og kaffe fra stua, og egg og bacon fra kjøkkenet. Gubben kokkelerer frokost, jeg har plassert føttene i mjuke ulltøfler, røven i sofahjørnet, og er klar for å starte dagen med øyeblikkene uka bød på. Mange øyeblikk, store og små.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dagene har vært lange, og det har vært så mange gjøremål. Jeg kjenner det på skrotten, men det gir likevel så mye mer enn det tar. Fem ettermiddager og kvelder denne uka har vi, Javier og jeg, spilt inn 10 nye episoder til julekalenderen for næringsforeningen. 10 nye bedrifter og butikker er besøkt, og selv om det er tidkrevende, er det så gøy. For folkene vi møter er så herlig bide og positive, og Javier er proff til fingerspissene, og en drøm å jobbe med. Så har du meg, som snubler i orda, ler på upassende steder, og glemmer hvilen luke vi filmer, men så får vi liksom ting på plass likevel. En språkutfordra spanjol, og en forvirra nordmann. Fin kombinasjon, som gir masse fine øyeblikk. Denne uka har jeg endelig fått bruk for jule-joggedressen min. Et impulskjøp fra Sparkjøp, en sånn lettantennelig polyester dress, som ikke har noen funksjon annet enn å synes. Om det satt litt langt inne å reise på offentlig treningssenter med kameramann på slep, i glinsende snømann-joggedress? Absolutt! Om det var verdt det? Å jadda!

Og den joggedressen er ikke det eneste lettantennelige juleantrekket jeg har brukt denne uka. For målet mitt i år er å kle meg så julete som overhodet mulig i Desember, og enkelte dager er jeg mer “på” enn andre. Som den dagen jeg skulle rett i begge de lokale bankene og filme episoder etter jobb, så jeg tok på meg ei juleskjorte fra Kina under dressjakka. Enkel forskning viser at den type skjorte er laget at et anti-pustende materiale, og når tempoet i øktene på skolen økte, gjorde temperaturen på overgangsalder-kroppen innafor skjorta det også. Det var som å gå kledd i et drivhus! Klamt, innestengt, og farlig fuktig! Jeg tror jeg gikk ned rundt 7 kilo den dagen, hovedsakelig væsketap. Vinn-vinn! Julepynta og akutt syltynn. Spiste ostepop til middag for å bøte på skaden. Gøyale øyeblikk.

Man kommer ikke gjennom ukas små øyeblikk uten å nevne håndball-jentene! Altså, de sto siste kampene!!! Noen av den beste håndballen jeg noen gang har sett av Norge! Ikke særlig spennende, for kampene virket jo avgjort fem minutter ut i første omgang, men spillet har vært så godt at det har gjort opp for spenninga. Håndball i Desember er tradisjon, og julestemninga kommer snikende med hver kontring, og hvert straffekast. Å ligge rett ut på sofaen, og se andre være sportslig, en av mine absolutte favorittsysler. Herlige øyeblikk.

Årets julebord gikk av stabelen på fredag. Festløven i meg hadde allerede tatt juleferie, så det lå ikke i kortene at det skulle bli tenna i tapeten, men det  ar hyggelig med en kveld med kolleger uansett. Da vi satt på kontoret rett før vi skulle starte i auditoriet med å se lærer-revyen, kikket jeg meg rundt, og etter en kort sekvens med enkel hoderegning, kom jeg frem til at jeg var eldst på “vorset”! Mental knekk! Og når jeg da fulgte opp med å være førstemann hjem den kvelden, vurderte jeg å søke om pensjon og spaserstokk denne helgen… men, dagen ble jo lang. For når arbeidsdagen starter kl 07.00, og skrotten karrer jeg hjem kl 21, da var dette hodet og hjertet fult. Uansett, revy, middag, taler og festivitas med venner og kolleger, det ga masse fine øyeblikk. Mads, på bildet, hilser til søsteren sin 🙂

Lørdagen var det duket for årets tur til Hageland på Aurskog. Vi må innom der hver jul, for ingen butikk fikser julestemning som Hageland. Jeg kan gå der i timevis! Drømme meg bort i de vakreste julelandskapene, lukte på blomstene og edelgrantrærne, kjenne lysten til å handle julepynt nesten sette fyr på lommeboka. Jeg dro med meg måsagubben og svigerfar, så det ble kaffe og noe attåt i kafeen også. To fine timer brukte vi, og ble enda noen øyeblikk rikere.

Årets første julekort har funnet veien til postkassa, og jeg ble så glad! To flotte hjemmelagede kort, og et kort fra en kollega, med bilde av verdens søteste lille nissegutt. Så nå har de første julekortene funnet veien til julekort-snora i trappegangen, og med det steg julestemninga enda noen hakk <3 Tusen takk, Anne, Helle og Roald, for herlige øyeblikk denne uka.

Og slik gikk hverdagsuka. Jobb, jobb etter jobb, møter med gamle kjente, og møter med nye bekjentskaper. Sliten kropp, lykkelig hode, julekalender på jobb, og pakkelykke på kontoret, regnfulle desemberdager, og varme flammer i peisen hver kveld. Fine, små øyeblikk, hver eneste dag. Nå skal det andre adventslyset tennes, så skal frokosten ned i magen, før fuglebrettet skal fylles opp med solsikkefrø, og så skal jeg finne frem litt vannmaling. Jeg skal male et par ekstra julekort, og skrive de som snart skal sendes.

Håper uka som gikk ga deg mange gode øyeblikk, og at uka som kommer gjør deg godt, Vær snill med deg selv, det fortjener du, og riktig god søndag. Vi blogges.