Så var det November. Ventemåneden. November virker alltid så lang. Mørk, grå, våt og lang. Likevel sitter jeg her og gleder meg over den første søndagen i November. Gleder meg over flammene og knitringa borte i peisen, gleder meg over lukta av kaffe`n fra det svære kruset, og gleder meg over at det fremdeles er mange timer igjen av søndagen. Lysene på bordet er tent, et par saueskinn som har ligget oppe på “kvisten” siden forrige vinter har igjen fått plass i sofaen og stolen, og stua virker lun, til tross for at det trekker på gulvet i dette gamle måsahuset.

Uka har gitt rom for ettertanke. Nok en gang har man fått en påminner om hvor skjørt livet er. Det har vært en annerledes arbeidsuke. Derfor har kveldene gått med til hvile og ro, slik at man skal kunne møte de som trenger det, på en verdig og god måte.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Øyeblikkene blir plutselig enda mer betydningsfulle, selv de minste øyeblikkene, og uka har bydd på mange. Mandags kveld fant gubben frem maling og lerret vi handlet inn for lenge siden. De har ligget i et skap og samlet støv, helt til han bestemte seg for at vi plutselig slukke male hverandre. Så vi fant frem snop og brus, dekket bordet med glass med stett og malepensler, også malte vi et portrett av hverandre. Å herregud som vi gliste! Gubben var så himla sjølgod under hele seansen, og var oppriktig fornøyd med eget mesterverk! Han var så fornøyd, og sverget på at det var treffende likt!

Og da vi skulle avsløre mesterverkene for hverandre, etter å ha jobbet med de en snau time, da klarte vi ikke slutte å le. Du veit når krampa setter seg i magen, når latteren blir mer lydløs og hvesende, og tårene ikke slutter å renne. Sånn type latterkrampe! Tidenes beste mandags-date. Maleriene har vi “truet” med å gi podene i julegave, og nå sier de at den ungen vi liker minst sikkert kommer til å få dem, så de har gjort dette til en intern favoritt-unge konkurranse. Gubben mener at ikke ante noe om hvor stort talent han hadde, og truer nå med å male hele familien… Herlige øyeblikk.

Julemarsipanen har tatt sin velfortjente plass i butikkhyllene. Og nei, jeg vil ikke høre et ord om at det er for tidlig! Marsipan er 99% mandler (sånn ca), og mandler vokser på trær, og trær er planter, så julemarsipan er så godt som rein salat! Jeg motstod ikke fristelsen på butikken, jeg glemte å kjøpe!!! Var så opptatt av å forevige det nydelige synet av hyllevis med rein glede, at jeg måtte løpe etter gubben som allerede stod i kassa, og når jeg kom hjem og pakka ut av handleposene innså jeg at jeg ikke hadde tatt med så mye som en gris engang. Litt skuffa over tomskallen min der altså, men jeg kommer sterkere tilbake. Bare det at hyllene bugner av herligheten er nok til fortjene en plass i ukas små øyeblikk.

For å sette et “plaster på såret” satte gubben på en julefilm den ettermiddagen, og selv om det ikke kunne sammenliknes med den femstjerners gastronomiste lykkeopplevelsen en marsipangris med sjokoladetrekk gir, så var det et fint øyeblikk likevel. Prøysenmagi på TV, skikkelig julestemning, første dag i November: Fint øyeblikk.

Poden og podekjæresten har vært på tur til Polen denne uka, og jeg har kost meg med diverse oppdateringer fra ungdommen i det store utland. Da podekjæresten sendte meg en oppdatering fra “barnevakta” en kveld denne uka lo jeg ekstra godt. Det var så fint, midt oppe i eget kaos og tankekjør, å senke skuldrene, le litt, og glede seg over at ungene har det bra sammen. Herlige øyeblikk.

Og jeg tror jeg skal avrunde her, sånn ca. For uka har bydd på så mye, og jeg skal bruke dagen til å hvile, puste, og fordøye inntrykk. Så skal jeg lage et par grønne kranser til døra og veggen ute, så her må støvlene på, også bærer det ut i skogen for å samle vintergrønt. Og mens jeg binder kranser, bretter klær, baker brød til ukas matpakker, og venter på besøk fra eldstepoden, skal jeg glede meg enda mer over alle øyeblikkene uka bød på.

Elevrådet som laget halloween-rebus på skolen, og lot meg være en del av moroa.

Damen som ropte på meg utenfor OBS i går, og gledet meg stort med et enkelt “hei!”. Lakrisen jeg hadde glemt at jeg hadde gjemt, som plutselig dukket opp da jeg leitet etter munnspillet i skuffen, invitasjonen til venninnekveld om noen uker, alle klemmer og samtaler med rause , fine ungdommer, og å sovne i armkroken til han som er tryggheten selv. (selv om han suger i å male portretter!)

Håper uka som gikk ga deg fine øyeblikk, og at uken som kommer gjør deg godt. Vær god mot deg selv, det fortjener du, og riktig, riktig fin søndag til deg. Vi blogges.

Så rundes enda en uke av, med enda en ny søndag, og klokka skal atter en gang tulle med hodene våres noen dager fremover. Jeg sitter med litt sånn blanda følelser i magen. Blanda fordi minsten, akkurat nå, sover oppe på rommet sitt, og det er så godt å ha han så nær. Men snart skal den allerede ferdig pakka bagen settes i bilen, og poden skal kjøres til flyplassen for å reise tilbake til forsvaret. Det har vært så godt å ha han hjemme ei uke, fint å være nær nok til å klemme, gå turer side om side, se i øynene når vi snakker til langt utpå kvelden. Nå skal det ratt gå frem til jul før han er hjemme igjen. ikke så lenge egentlig, men lenge nok likevel.

Borte i peisen knitrer det, og varmen har begynt å spre seg i måsahuset. Gubben, som vanlig, fikser rundstykker og egg på kjøkkenet, og dekker på til søndagsfrokost. Jeg nyter lukten var kaffekoppen, og er klar for et lite gjensyn med noen av ukas små øyeblikk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Snakker om kaffkoppen… Jeg er altså så himla klar for jul nå. Det skjer alltid i det oktober er i ferd med å bikke over til november. For november er så dørgenes mørk og grå, og jeg bare lengter etter å sette lys i alle vinduer, og fylle vaser med kvaster av granbar. Til bursdagen min forrige uke fikk jeg julekopp av kollega Line, for hun veit at jeg elsker å tjuvstarte på jula. Denne koppen gjør meg glad ass! Bittelitt snik-jul, ikke for mye, bare akkurat passe. Egentlig er det faktisk en helårskopp, for juletreet er jo ikke pynta. Faktisk! Fint øyeblikk.

Det meste av uka har blitt tilbragt sammen med minstepoden, og de fleste av øyeblikkene er derfor sammen med han. Hver eneste kveld har jeg hørt “Blir du med å går en tur, eller?” Det er litt vår greie, og har alltid vært det. Det er da vi kan snakke aller mest, om alt. Side om side, langs veien, i skogen, overalt. Og noen dager, da sola har ligget lavt på ettermiddagen, og ventet på at månen skal avløse, da har skogen vært ekstra vakker. Skogen om høsten gjør så godt for skrotten. Den friske lukta, den friske lufta… Herlige øyeblikk.

En annen kveld tok vi ettermiddagskaffen på en stubbe ved vannet, midt inne i skauen. Den lave tåka liksom danset over vannet på den andre siden av tjernet, og skogen rundt var så stille, at vi tok oss selv i snakke lavt, som om vi forstyrret noen, om vi skravla høyere. Trolsk, stille, kaffe, og ro. Nydelig opplevelse, nydelige øyeblikk.

Tirsdag spilte lærerlaget (det dårlige lærerlaget) den aller første fotballkampen i årets skole-liga, og undertegnede ble i år, som i fjor, satt til å være målvakt. Jeg tror egentlig bare de andre har sett for seg om man setter det største kvinnfolket i mål, så er det mindre rom for baller å rulle inn i nettet. Egentlig er jeg litt redd ballen, men alternativet er jo å være spiller ute på banen, og det innebærer en del løping, som jeg i utgangspunktet er motstander av… Så da er det bedre å stå i mål. Problemet er at jeg får med meg kampen… Og da kommer trangen til å både kommentere, OG dømme samtidig, og jeg er vokst opp med en pappa som kjefter på TV`n under tippekampen… Såååå, det kan hende jeg i perioder av kampen ble i overkant hissig, og laget uheldige kallenavn på motstanderne… Innsatsen var ok, selv om vi tapte. Keeperdrakta er ti av ti… At jeg muligens blir sendt på sinnemestringskurs når rektor ser kampen på film, det får vi ta når den tid kommer. Gøyale øyeblikk var det ihvertfall, selv om blåmerkene på skrotten forteller en litt annen historie.

Gul keeperdrakt, gul kake! (skulle nesten vær journalist jeg, med slike freshe vendinger i skriveteknikken. For når poden er hjemme på perm, er mammaen mjuk som smør, og når poden ønsker seg gul kake til kaffen, da blir det sånn. En hel kveld lå vi på hver vår sofa, poden, gubben og jeg, og så dårlige komiserier på tv, drakk kaffe, og spiste oss kvalme på suksessterte. Ja til flere slike kvelder. Jeg har ikke dårlig samvittighet engang, så mye som den guttungen har dratt meg ut på turer denne uka. Dessuten er kaka full av egg, nøtter og fløte, reine naturprodukter. Nesten slanke-kake det der! Digge øyeblikk.

Lørdagen tok vi en siste tur med bobilen, før den parkeres for vinteren. Riktig nok en tur uten overnatting, kun ut på veien, for å kjøre den varm, men fint likevel. Vi endte opp med en middag langs veien, og en skikkelig ukeshandling, med mat til både oss, og småfuglene på brettet ute. Bittelitt følelsen av ferie, å være på tur, selv om det ikke ble langt. Fint øyeblikk.

Så avsluttet poden og jeg ei uke med turing, men et tur til Elgheia, og branntårnet. Noe så inni gampeskauen bratt, og bløtt! Og selv om jeg fikk kalde føtter, blodsmak i munnen, og så livet passere i revy av bare tanken på å klatre i det tårnet, var turen fantastisk fin. Minsten klatra, jeg ble stående på bakken, og begge var fornøyde. Og blaute som to brukte skurefiller stakk vi innom Coop, og handa smågodt for mer penger enn jeg vil innrømme, og koste oss foran peisen resten av kvelden. Minner skapt, gode øyeblikk.

Og slik gikk uka. Morgentåke, og kveldsdis, søkkvåte joggesko, kake, biff, og bananer. Fine ungdommer på jobb, triste ungdommer på jobb, dansende ungdommer på jobb. Latterkuler med kolleger, tårer, besøk av pappa og bonusmamma. Små øyeblikk, fine øyeblikk, i ei ganske vanlig hverdagsuke.

Håper uken som gikk bød på gode stunder, og at uken som kommer gjør deg godt. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig god søndag. Jeg sitter her og tenker at helgen atter en gang gikk altfor fort! Ikke det at den er helt over riktig enda, hele søndagen ligger jo ubrukt foran meg, men det er likevel søndag. Siste fridagen før ny uke. På kjøkkenet fikser måsagubben frokost, og lukten av nystekte rundstykker er i ferd med å spre seg i huset. Borte i hjørnet knitrer det godt i peisen, gubben hadde allerede fyrt opp innen jeg karret meg ut av senga. Allerede er det gulvkaldt om morran i dette gamle måsahuset, men tjukke sokker og tøfler hjelper. Jeg har pakket meg inn i et pledd i den faste sofakroken, og nyter tanken på at minsten sover oppe i andre etasje. Han er hjemme på høstferie fra forsvaret, og det er godt å ha han hjemme noen dager. Litt mer lyd, litt mer matlaging, litt flere rundt middagsbordet. På bordet står det nyeste tilskuddet i samlingen av kaffekopper med gøyale tekster, en bursdagsgave fra Mona. Denne teksten passer meg ekstra godt i disse dager, og nå vurderer jeg om det faktisk skal stå det samme på gravstøtten min, når den tid kommer.

For ei uke det har vært. Øyeblikkene har ikke engang stått i kø, de har bare løpt forbi meg, i stor fart. Det ene etter det andre. Så mange øyeblikk at jeg blir sittende å lure på hvilke øyeblikk som skal få plass i denne søndags-minneboken min. Store øyeblikk, små øyeblikk, gøyale øyeblikk, øyeblikk til ettertanke. Mandag tok jeg med en elev ut av skolen litt. Noen ganger er det lettere å tømme hjertet litt når man bare rusler en tur, side om side. Så vi gikk, ungdommen og jeg, snakket, og funderte, delte tanker og løsninger. Så nærmer vi oss skolegården, og stopper opp da vi ser den litt mørkeblå himmelen som danner et fantastisk bakteppe for de store trærne, de med et bladverk som nesten ser ut til å stå i full fyr. Vi ble stående sånn å kikke på verden, side om side. Så plukket vi hvert vårt blad, bare for å kjenne på det, før vi gikk inn og fortsatte skoledagen hver for oss. Tenk hva farger gjør med oss. Bare den lille pausen for å stoppe opp og beundre, puste litt ekstra med magen, om enn bare for noen sekunder. Godt øyeblikk.

En dag ble jeg sittende en ekstra time på jobb, og var helt susete og tom i hodet da jeg omsider syklet hjemover. Var passe irritert da trafikken på veien var så tett at jeg måtte vente lenge før jeg kunne krysse veien og rusle inn porten hjemme. Plutselig hører jeg noen som hoier og roper, en litt sånn lys “Yuhuuuu!!!” Først tror jeg det er et eller annet kvinnfolk i nabolaget som prøver å få oppmerksomheten min, og i et forsøk på å finne ut hvem, virra jeg så fælt med huet at jeg nesten dro på meg nakkesleng. Så forstod jeg at lyden kom fra gubben som stod på verandaen og viftet kongelig med armen. Den svære, litt skjeggete måsagubben veivet, og smilte, og da forsvant liksom irritasjonen over den ekstra jobb-timen, og over trafikken. Jeg lurte ei stund på om det var veldig søtt, eller om det var litt sånn spes-ped aktig, men da det viste seg at han hadde middagen nesten klar også, da landa jeg på at det rett og slett var koselig. Herlig øyeblikk.

Bursdag! Og kjære vene så mye oppmerksomhet det var den dagen. I overkant mye, skulle nesten tro det  ar rundt tall, men det var det altså ikke. Dagen startet med blomster på døra og morgenlevering fra fineste Heidi.

På bordet lå gavedrysset fra måsagubben, som hadde reit på jobb for lengst innen jeg stod opp. Gubben hadde handlet både kjole og gavekort Hos Mona, og jeg mistenker at Mona har vært veldig behjelpelig med å velge ut kjole. Ja, også lo jeg så mye da jeg oppdaget bursdagskortet. For gaver er han god på, romantiske kort derimot, ikke helt hans grei. En kort gratulasjon skrevet med halvtom kulepenn, på en flik av en dorull. Akkurat stor nok hilsen til ett tørk. Gøyalt øyeblikk.

På jobb ventet et enormt gavedryss fra både kolleger og elever, og jeg mistet tellinga på hvor mange bursdags sanger jeg danset til i løpet av dagen.

Og da arbeidsdagen var over var jeg så høy på livet og på meg selv at kun den nærmeste familien kunne få meg ned på jorda igjen. Og det gjorde de! For eldstepoden stakk innom med en liten gave, og som far, så sønn, også han er av den enkle typen når det kommer til hilsninger, så han skrev en enda kortere hilsen på neste tørk av samme dorull. Her i huset får man aldri vært høy på seg selv lenge, og takk og pris for det.

Så runda klokken sju, og verdens aller beste bursdagsgave kom hjem. Jeg trodde at vi i år, for første gang siden han ble født, skulle feire dagen vår hver for oss, men sånn ble det ikke. For minsten fikk høstferie på bursdagen sin, så da rakk vi en liten feiring sammen på kvelden likevel. Kake og gaver, og mange varme klemmer. Så godt å få han hjem, så gode øyeblikk.

Jeg har ledd så mye av meg selv denne uka. Som en kollega sa for ikke så lenge siden: “Jeg ser at du koser deg veldig inne i ditt eget hode!”, og det er så sant. Torsdag var temadag på skolen. Alle skulle bruke hodepynt eller hodeplagg. Jeg hadde glemt det, men seint på natta fikk jeg en kjempe-ide (synes jeg selv da), og tredde litt spekeskinke på ei hårbøyle. Så kunne jeg går rundt hele dagen og være KJØTTHUE! Hvis ikke det er humor, så vet ikke jeg. Mulighetene her er utallige! Kålhue, suppehue…

Dagen før møtte jeg et lokalt jaktlag da jeg gikk til jobb. De rigget seg til for en dag på post utpå myra, og jeg tenkte at med den brune buksa og den brune ullkåpa var jeg ganske så utsatt, om jeg ikke retta meg opp i ryggen. Kunne fort blitt tatt for å være ei elgku i den dystre morgentåka! Så jeg rauta litt på gøy da jeg gikk forbi dem, i håp om en liten streifskudd-skade, sånn at jeg kunne melde inn en tre-dager med god samvittighet, men ingen av jegerne gikk fem på. Jeg lo for meg selv da…for som sagt, inne i hodet mitt er jeg fryktelig morsom! Gøyalt øyeblikk!

Og slik gikk uka, full av hverdagsøyeblikk. Jeg har holdt seksualforedrag i forbindelse med livsmestringsuka, for alle ungdommene på vg 1. Jeg har spist mer kake enn jeg vil innrømme, kjøpt årets først persimon fra fruktdisken, og jeg har startet en utredning, for å finne ut hva som rører seg i skrotten. Bedre sent enn aldri.

Håper uka som gikk var raus med deg, og at uka som kommer byr på fine øyeblikk. Vær snill mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Og brått ble det søndag igjen. Jeg drømte i natt at det var 1 Desember i dag, og at det plutselig var lov til å begynne å pynte, så da jeg våknet, og fikk summet meg litt, da ble jeg litt skuffa! Altså, jeg er jo glad for at det fremdeles er mye igjen av høsten, og all den kosen det bringer med seg, men jeg ble så brått fysen på både ribbe og marsipan, også fikk jeg en sånn trang til å pynte litt ekstra. Med kuler, og reinsdyr og glitter og lys… Så nå skal du ikke se bort ifra at jeg durer ut i skogen i dag for å plukke kvist og kvast og mer mose, bare for å surre litt med noe grønt, og kanskje lage bare et snev av noe vinterlig til å ha på fatet på bordet. En bitteliten tjuvstart liksom.

Men jeg nyter høsten altså. I går var jeg ute i hagen noen timer, og bare surra rundt. Fikk masse frisk luft, uten å egentlig gjøre noe fornuftig. Gubben pusla med bilene, teltet til bobilen, ved og annet rask han kaller mannfolkærbe. Jeg fylte frø og meiseboller på fuglebrettet, prøvde å bli kjent med et ekorn, to spurver, og en fremmed katt som ville spise spurvene, også raket jeg løv fra plenen. Det blåste utover igjen før jeg rakk å tømme det i komposten, men skuldre og armer er møre i dag, så man får ta til takke med husmortrimmen det gav. Jeg er sånn skikkelig lykkelig ute i den hagen. Ikke fordi den er verken velstelt eller full av spennende ting, men fordi den er min. Der kan jeg bare surre alene, ta inn alle fargene og luktene av alle årstider, og kose meg med å være ute, rett utenfor døra. Gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det har vært en uke full av små øyeblikk. Jeg har vært bedre på å se dem denne uka, enn den forrige. Og når det er sagt, tusen hjertelig takk for all omsorg etter forrige søndagsinlegg. Jeg har tatt det til meg, og legetime er bestilt allerede til mandag. Og selv om nettene denne uka også har vært preget av uro, tankekjør og manglende søvn, har dagene vært gode. Gubben og jeg har kjørt litt ut av bygda etter jobb, for å få litt luft under vingene, litt andre impulser, og for å kose oss sammen. Vi har handlet litt, spist litt, og gått lange turer i det fantastiske lyset som høsten byr på, i den timen dag blir til kveld. Å stå ute på stien, ved kanten av jordet, og speide mot himmelen over skogholtet, når sola kræsjer med månen, og farger himmelen med flammer, det er MAGISK! Nydelige øyeblikk.

En kveld dro vi over grensa til Sverige for å kjøpe sokker til gubben, og stakk innom matbutikken på vei tilbake. Der bugnet det av smultringer av ulike sorter, og jeg klarte ikke gå forbi denne gangen. Tre doninger fulle av sukker ble med meg hjem, og det ble kalori-orama til kveldsmat den dagen. Lykke KAN kjøpes for penger, kortvarig lykke, men likevel. Smultring-bonanza midt i uka, deilig øyeblikk.

Det hender stadig at elevene spør om jeg kan bli med på en tiktok. Noen ganger sier jeg ja, andre ganger, når de vil jeg skal lære meg en dans, sier jeg nei. Fordi koreografi for meg er som brøk og likninger, altså totalt sjanseløst, jeg bare klarer det ikke. Men å mime til en slager fra da jeg selv var ung, det fikser jeg, så da en ungdom spurte meg om å bli med denne uka, da sa jeg ja! Men…. lite visste jeg at den lille rare videoen skulle ta av, og gå viralt! Over 300 000 visninger, og tallet stiger stadig, og det teiteste, men også kuleste av alt, er trenden jeg ikke ante noe om, men som startet i kommentarfeltet. “Pause at a random time”.

Og heldigvis har jeg selvinnsikt og selvironi nok til å le av det, for du dæsken så mange skjermdumper det florerer av trynet mitt på den appen akkurat nå. Gøy! Flaut, men gøy. Bildet under skal brukes på årets julekort!

Fredag var det dobbelt temadag på skolen. Vi markerte verdensdagen for psykisk helse, og det var så fint å starte dagen ute med utdeling av frukt og kjeks til ungdommene. Tenk om skolene hadde økonomi til å gjøre dette hver dag hele året. Dele ut en matbit på starten av hver dag, kombinert med et “God morgen, hvordan har du det?”, og “Ha en fin dag videre!” Det gjør noe med oss, både ungdommene, og oss som bare er unge inne i hodet. På slike dager er det ekstra fint å få jobbe i miljøteamet, og være ekstra tett på, ikke bare inne i klasserommene, men også utenfor. Gode øyeblikk.

Samme dag arrangerte russen “rosadag” for å markere brystkreftsaken. Og skolen bugnet i rosa. Elever, lærere…. I midttimen var hele aulaen fylt til randen av rosakledde ungdommer. Herlige øyeblikk.

Mitt høydepunkt den dagen var definitivt vaktmester Stian. Han gikk hele dagen rundt og bar på en bitteliten rosa verktøykasse, helt urionisk, og jeg ELSKER det!!!

Så hadde måsagubben bursdag igjen, og denne gangen rundet han 51 år ung. Som vanlig ønsket han seg ingenting, men middag ute gikk han med på. Så vi tok turen til Dineren i Sørum, som vi lenge har hatt lyst til å besøke, men enda ikke har fått gjort. Og middag ble det, burger og fries, i lokaler som gjør at man tror John Travolta og Olivia Newton John skal svinge inn døra hvert øyeblikk, og vrikke hofter og synge slagere fra Grease. God mat, fin date, og low-key bursdagsfeiring for en mann som ikke er så himla glad i oppmerksomhet, selv ikke på merkedager. Fine øyeblikk.

Og slik gikk uka. Torsdag kveld toppet uka med Damenes aften på senteret, der Mona som vanlig hyret meg til konferansier under frivillig tvang, under mottoet “Alt for Mona”. Og det ble en så fin kveld. Kjente og ukjente kvinnfolk på podiet og i publikum, kaker og kaffe, moteshow og shopping. Sånne kvelder er godt for skrotten, komme seg ut, treffe folk, skikkelig fine folk, og bare være tilstede i det herlige kaoset.

Nå skal frokosten inntas, ukas matpakkebrød skal bakes, rester av bursdagskake skal spises, og jeg skal re opp sengen til minstepoden som kommer hjem på høstferie til uka, på selveste bursdagen sin. Det gledes. Håper uka som gikk ga deg mange grunner til å trekke på smilebåndet, og at uka som kommer byr på fine øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Ute regner det store, tunge dråper. Så er det opphold, og så regner det igjen. Hagen er full av gult løv som vinden og regnet har “stjålet” fra trærne. Stormen som herjer over deler av landet har tross alt vært mild rundt måsahuset. Fallent løv, noen vindskjeve trær, en hage som ser litt herjet ut, det kan jeg fint leve med. Knitringen borte i peisen gjør det lunt og godt inne. Som om knitringen fra veden varmer lenge før flammene gjør det. Skikkelig høst, både ute og inne.

Kroppen spiller ikke helt på lag i dag, og har ikke gjort det hele uka. Jeg er ikke syk, men nettene går med til hjertebank og tankekjør. Det resulterer i stive skuldre, en kjeve som låser seg litt, en kropp som skjelver når den sitter i ro. Jeg tenkte i natt at nå skal jeg være flink, bestille en legetime, gjøre noe med trykket i brystet, og tankene som spiller i fortfilm i hjernen hver natt. Kanskje dette blir uka, selv om det sitter litt langt inne. Det er jo ikke no galt, sånn egentlig, jeg klarer bare ikke alltid sjonglere ALT, og det er uvant for meg. Når noen jeg er glad i har det vanskelig, da har jeg det vanskelig også. Likevel kommer det gode ting ut av det. Lange fine samtaler med de aller nærmeste, kreative kvelder for å holde hodet aktivt…. Jepp, for selv oppe i søvnløse netter og lange dager, finnes det gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var duket for en uke høstferie, men den ble litt forkortet. Tre arbeidsdager, to fridager. Det er rart å skulle være på skolen når det ikke er elever der, eller andre kolleger. Kjedelig tilogmed. Jeg har ryddet hyllene på kontoret, satt opp et par musefeller etter å ha fått noia etter å ha feid opp ei solid dose musemøkk, og jeg har fått unna litt planleggingsarbeid som jeg håper skal komme elevene til gode utover i skoleåret. Jeg gliste for meg selv da jeg endelig hadde fått sortert smått og stort i hyllene, og kunne markere eskene som ble stablet øverst. Gøy øyeblikk.

Og en av dagene jeg drev å arbeidet med åpent vindu, hørte jeg noen rope navnet mitt utenfra. Der stod en kollega som for tiden er i mammapermisjon, også ble det et herlig besøks-avbrekk på kontoret før hun og småtten skulle på helsestasjonen. Og det avbrekket kom i grevens tid, for det var så ensomt på jobb at jeg akkurat hadde begynt å snakke med meg selv! Så fikk jeg skravla litt, snust litt på de mjukeste babykinnene du kan tenke deg, og blitt smilt til av ei lita tulle med to små tenner. Akkurat det gjorde så innmari dagen, og ga litt fornyet energi til å fullføre arbeidsdagen. Herlige øyeblikk.

Onsdag ble ukas siste arbeidsdag, og følelsen av å endelig skulle ha et par dager fri var nydelig. Så da jeg snudde meg på vei ut av skolegården, og så at skolen var rammet inn av høstløv og varmt lys, da var jeg glad da. Skikkelig høstferiefølelse, og det kjentes fantastisk.

Og fridagene ble skikkelig utnyttet. For selv om planen var hvile, masse søvn, og rolige dager, så ble det ikke sånn. For når harahjertet banker like mye i horisontal stilling kan man like gjerne være i vigør. Jeg legger liksom ikke like mye merke til det da. En formiddag fikk jeg laget ferdig de siste julekortene, og pakket inn julegaver. Nå er snart alt i boks, ferdig pakket og sortert i esker. Og det er en skikkelig god følelse. Kjenner jeg meg selv rett blir det mer pakker når det nærmer seg jul, men det blir liksom bare en julebonus. Godt med alt som er gjort.

Torsdag spiste jeg middag med en barndomsvenn fra Sørumsand, og det var så koselig. Vi ruslet herfra og bort til den nye restauranten på senteret, og bestilte hver vår pizza. Etter middag ruslet vi hjemover igjen, skravlet masse på veien, og avsluttet med enda mer skravlings og kaffe i sofaen. En sånn dag jeg lever lenge på. Noen mennesker kjenner deg så godt at skravla bare går, så godt at man kan avslutte hverandres setninger, så godt at man kan være helt stille, og likevel forstå hva den andre mener. Barndomsvenner, i voksen alder, er gull verdt. Herlige øyeblikk.

Trappa har fått et par nye kranser, litt lyng, og blandet med løvet som faller fra villvinene, og gjør trappen dyp rød, blir det høst stemning rett utenfor døra også.

Mosekransen som hang på døra ble plyndret av småfugl og ekorn som trengte isolasjon til vinter-redene, så jeg plukket litt vintergrønt, litt hagehortensia, og mekket en nye kranser som skal få henge til det er på tide å pynte til jul. Kjenner jeg meg selv rett er det jo bare halvannen måned til den tid. Så deilig å surre litt ute i frisk luft, ha et eget kranseverksted på trammen, og være litt kreativ ute. Fine øyeblikk.

Og i går var det feiring av tantegullet som ble 7 år. Skikkelig barenebursdag, med pølser, lomper, kaker og bursdagsang.

Noen fine timer sammen med familie, og nå henger ukas fineste skatter på kjøleskapet, og de kommer til å glede meg lenge. Bordkortene tegnet av bursdagsgutten og storesøsteren. Tante Jojo og Ronny.

Og mer enn dette makter ikke dette hode å oppsummere av ukas små øyeblikk. Jeg skal bruke søndagen på hvile, og søndsgskos, slik søndagskos jeg trives med. Det skal bakes til ukas matpakker, jeg skal en tur ut og lufte skrotten, uansett vær, jeg skal spise pannekakene jeg har laget til frokost, og jeg skal nyte den aller siste fridagen før jobb igjen i morgen.

Håper uka som gikk bød deg på massevis av fine øyeblikk, og at uka som kommer gir deg drøssevis av grunner til å smile. Ta vare på deg selv, og riktig fin søndag. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Vi har ankommet den tiden av året når knitringen fra peisen overdøver stillheten på søndagsmorgenene. Gubben har fyrt opp, og står på kjøkkenet og lager frokost til oss begge. Jeg har startet med forretten, ei litta neve smågodt fra i går. Skrotten er mer sliten enn på lenge, og hodet er innstilt på høstferie, selv om det blir et par jobbdager i begynnelsen av uka. Ungdommen har ihvertfall tatt fri, så det blir i det minste stille i korridorene og klasserommene til uka.

Uka som gikk var proppfull av øyeblikk. En særdeles travel uke jobbmessig, og selv om det også har vært masse aktivitet på kveldstid har det vært hyggelige ting. Ikke bare ting jeg må, men ting jeg vil, og det gir så mye. At fyring-sesongen er igang gleder meg. Sånn skikkelig. Tror nesten det er favroritt greia min med hele den kommende årstiden, den knitringa i peisen, og den gode varmen som sprer seg i måsahuset av bjørkeveden. Mange kvelder denne uka har jeg kokt te, og plassert meg foran peisen med en bok. Det gir en helt egen ro, og varmer så godt en frossenpinne som meg. Legg til et par levende lys, gamle slagere på radio`n, og jeg er tvers igjennom lykkelig. Gode, gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tirsdag var det duket for siste foreldremøte for i høst. Til våren er det i gang igjen, men tirsdagens var siste for ei stund. Nå er jo ikke jobb på kvelden på topp ti lista over ting jeg synes er veldig stas, men jeg liker å møte foreldrene til ungdommene som rusler rundt i korridorene våre hver dag. Når man i tillegg er innom flere engasjerte foreldregrupper, da koser jeg meg! På sånne dager er det fint å være fagarbeider i skolen, og ikke lærer, for man får muligheten til å hilse på så mange. Flotte ungdommer, fine foresatte. Fine øyeblikk.

Tirsdag morgen våknet jeg til en melding fra minstepoden, en melding som var sendt klokken halv to om natten. Hjertet hoppet over et slag, for jeg trodde umiddelbart at noe var galt, at han ikke hadde det bra. Men så våknet hjernen, og utfra meldingen skjønte jeg at han ikke var kontaktbar på noen dager fordi han skulle på øvelse. En snau uke senere fikk jeg melding igjen, noe som antydet at han var tilbake på leir, og den meldingsutvekslingen vi hadde da måtte jeg bare lagre og spare på, for den lo jeg så godt av. Etter noen måneder der minsten har hatt det litt vanskelig, er det deilig å kjenne at varmen og humoren er tilbake i kommunikasjonen oss imellom. Det gjør så inderlig godt for mammahjertet. Og ja, jeg vippsa poenger til pizza og fotfil.

En kveld denne uka fikk vi endelig gjennomført den lenge planlagte avskjedsmiddagen for en herlig kollega som sluttet i høst, og det var SÅ koselig. Enkel forskning viser at den som egentlig skulle være en avskjedsmiddag, ganske sikkert blir til en tradisjon istedet. Middag i ny og ne, for å oppdatere hverandre på livet. Fire folk, kinamat, øl og vin, og ei skikkelig kaloribombe av en sjokoladekake til dessert. Aller helst skulle jeg sett at folk bare lot vær å bytte jobb, men når det nå engang er sånn, er det jammen koselig å møtes innimellom. Latter, fjas, og slærv, og fine, fine øyeblikk.

Tidlig i uka hadde jeg et forbigående slag ellerno i lunsjen… Jeg vet ikke om det er overgangsalderen, eller overarbeidinga, eller om jeg rett og slett bare har blitt dummere med åra, men hjernetåka er ekte!!! Jeg åpna en God Morgen Yoghurt, og ble sittende som et naut i altfor mange sekunder, før jeg skjønte åssen jeg skulle sette sammen den fordømte skjea som følger med! Akkurat når jeg får det til hører jeg kollega Martin le høyt foran meg, mens han lirer tur seg “Her er du sterk Nordvang, Nobelprisen neste, eller???” Lettere rød i toppen og passe flau ler jeg med, også glemmer jeg hele greia, fordi hjernen min er så vant til å gjøre dumme ting, at det lett går i glemmeboka igjen. Helt til torsdag morgen, da jeg finner en skje i to deler, og en post-it lapp på pulten min. Og da ler jeg så jeg knekker på midten! Idiotkolleger som ikke kan la muligheten til å minne meg på dumskapen, gå fra seg! Jeg digger det!!! Ukas gøyeste øyeblikk.

Eller forresten…det var et tilsvarende gøy øyeblikk. En elev kom over skolegården på morran med en gymbag i hånda, og viste meg hva som hadde skjedd da eleven hadde sendt bagen en runde i vaskemaskinen. Halve logoen var spist opp av en noe aggressiv men humoristisk vaskemaskin, og Adidas ble til AIDS. Jeg elsker at ungdommen deler sånne øyeblikk med meg, bare fordi de vet jeg elsker sånn enkel humor! Herlige øyeblikk.

I går klippet jeg plenen for det som forhåpentligvis var den siste gangen i år. Vått langt gress, og en kranglete gressklipper fra 19-pil-og-bue, en solid dose hjortelus, og grønske på skoa gjør at jeg krysser fingrene for at det snart slutter å gro. Men følelsen når det er gjort, den er herlig! Villvinen får stadig flere dyprøde blader, bjørketrærne som rammer inn hagen er gule, og mister stadig blader i vinden. Og ja, sola skinte også. Frisk luft, stelt hage, godt øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. I midttimene har jeg spist sjukt digg eplepai, bakt av herlig elev på skolen. Jeg har gått tur i høstmørket, sett på revy av vg3 elevene, syklet i kliss-klass regnvær, og handlet bursdagsgave til papsen som vi skal til Sørumsand og feire senere i dag.

Håper uka som gikk ga deg mange fine øyeblikk, og at uka som kommer er snill med deg. Stell pent med deg selv, det er du vert, og riktig fin søndag. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. For en uke siden satt jeg rundt spisebordet til tante Mariann, og hadde   “-Du tante Jojo????” spørsmål konstant i ørene. I dag sitter jeg hjemme i sofakroken, og stillheten i måsahuset står i stor kontrast til forrige søndag. Jeg savner småtrollene allerede, men nyter også stillheten vi har begynt å bli vant til etter at podene flytta hjemmefra. Oppe sover den yngste av dem, hjemme på enda en liten perm fra forsvaret, men om litt blir det frokost, pakking av sekk, også bærer det til flyplassen for nye uker  med arbeid på Ørlandet. Vi har fått mye tid sammen denne helgen, minsten og jeg. Det har vært så godt å se han, klemme på han, bare være rundt han. Mammahjertet har trengt det, og poden har trengt det.  På bordet danser flammene i et duftlys, og de fine gresskarene tante Mariann har støpt til meg skaper litt høst stemning i sofakroken. Ja, for det er ikke lenger tvil om at det har blitt høst.

Når det er sagt…jeg elsker denne årstiden. Elsker at bladene på trærne skifter farge, selv om det fremdeles i all hovedsak er grønt ute. Jeg elsker at jeg kan kle på meg mjuke strikkegensere, at lufta om morran kiler litt kaldt i nesa når jeg rusler til jobb, og at sola jobber seg gjennom fuktig tåke slik at skolegården bader i mjukt høstlys hver morgen når jeg står ute og ønsker elever velkommen. Høsten byr alltid på så mange gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Flere dager denne uka har det regnet tidlig på morran, for så at sola har kommet utpå formiddagen. Og selv om en del av meg tenker at det hadde vært digg å krype tilbake under dyna når jeg våkner til regnet mot ruta, så finnes det jammen mye glede i regndråper på en diger rosa paraply også. Å rusle kilometeren bort til skolen kl syv, under en gedigen rosa paraply, å svær at man ikke får en eneste dråpe på seg, det er forfriskende herlig. Skikkelig fin start på dagen. Den rosa paraplyen har sett bedre dager, og jeg leter litt desperat etter en ny stor en i friske farger. Uansett, regndråper som trommer over hodet, fint øyeblikk.

Ett av høstens to foreldremøter ble unnagjort forrige uke. Et nytt venter om et par dager. Nå skal jeg ikke skryte på meg hurramegrundt-holdning for jobb på kveldstid, men det er nor fint med å få bli kjent med foreldregruppene til ungdommene jeg omgås hver dag også. Sammen med en annen kollega fra miljøteamet fikk vi presentert litt om skolehverdagen, og jobben vi gjør med ungdommene. Oooog, det skal sises at kveldsmaten smaker dobbelt så godt etter 13 timers arbeidsdag. Gode øyeblikk.

I lunsjen en dag denne uka, feiret vi verdens finest 40 åring. Kollega Tine fylte rundt tall, og tradisjonen tro var avdelingen samlet i lunsjen for kake, kaffe, taler og gaveutdeling. Slike dager gjør noe med samholdet, og det er så herlig når alle finner tid til å spise sammen. Skoledagene nå for tiden gir nemlig ikke alltid rom for felles matpauser, derfor kjennes det ekstra fint når så mange blir med på feiringer. Herlig øyeblikk.

Og en bursdagsfeiring bringer gjester som er hjemme i foreldrepermisjon også. intet mindre enn tre av lærerne på avdelingen er for tiden hjemme med relativt nytt avkom, og alle tre kom i bursdagslunsj med småttisene. Du kan tro det raslet godt i disse to tørre eggstokkene mine av gurgling, og bæsjebleier, og tannløse smil. “Tante” Janne fikk jo knapt konsentrert seg om verken kaffen, kaka eller jubilanten. Finnes det noe herligere enn å snuse på helt rykende ferske, runde og mjuke, små barnekinn? Såååå fine øyeblikk.

Med minstepoden hjemme, uansett hvor stille og rolig han er, blir det mer liv i måsahuset, og det er så godt. To dager denne uka har jeg kommet hjem fra jobb, til gitarspill fra sofakroken. I en perioden øvde jeg jo massevis selv på gitar, men gehøret mitt er i dårligere forfatning en norske landeveier… Poden derimot, spiller så tonene triller ut av kassegitaren, og det er så fint å høre på! Sånne bittesmå hverdagsgleder er så herlige.

I tillegg til å stå for musikken i huset, drar poden mamsen med ut på lange turer rundt i bygda. Praten går alltid så lett når man rusler side om side, når man nesten er alene på stiene som sniker seg rundt mellom bolighus, skoger, og forbi små tjern og elver. Vi har gått i regn, og vi har gått i solskinn, og vi har selvsagt gått forbi sauene som fremdeles er ute på beite oppe i skråningen. Det har blitt tradisjon det, stå der og titte på de rolige, ullkledde gressklipperne, og bare nyte roen. Gode øyeblikk.

Den dagen mellomste poden kjedet seg, og kom hjem til mamsen bare for å snakke litt, “henge” litt, og til slutt sovne på sofaen. Det er så heldig at de bor så nære, selv om de har kjøpt seg noe egent. Noen dager i uka er de hjemom for å spise middag, stjele med seg litt fersk bakst, eller bare for å sitte litt i sofaen og snakke. Jeg håper slike stunder aldri tar slutt.

Og slik gikk enda en hverdagsuke. Litt sår, litt vanskelig, litt travel, litt fin, litt morsom. Alle de øyeblikkene som utgjør en sammensatt, helt normal uke. Jeg har holdt enda et foredrag for ei gruppe fine kvinnfolk, og jeg har hatt herlig etterlengtet alenetid i sofaen hjemme. Jeg har snakket med så mange herlige ungdommer, jeg har landa på et par viktige avgjørelser, spist sjokolade og drukket kaffe. Jeg har sittet på huk og klappet en katt som fulgte etter med de siste 50 meterne til skolen, og ledd så mye av all den dårlige men viktige humoren blant en gruppe kollegaer som akkurat nå befinner seg i en uvanlig hektisk hverdag.

Jeg håper uka som gikk var raus med deg, og at uken som kommer byr på drøssevis av gode øyeblikk. Stell pent med deg selv, det fortjener du, og riktig, riktig fin søndag. Vi blogges.

God morgen, og god søndag, denne gangen fra huset til tante Mariann. Det er rart å ikke våkne opp hjemme, de aller fleste søndager gjør jeg jo det. Men det er fint også, en liten miniferie hos tante, sammen med de to småtrollene til kusinen min. Jeg har vært så heldig å få tilbringe helgen sammen med to små fininger, med fregner på nesen, og kroppen full av herlige lopper. Hvor herlig er det ikke å få lov til å være “tante Jojo” for en helg. Snart kommer måsagubben for å hente fruen, for også ettermiddagen denne søndagen er full av gjøremål, men først skal jeg spise frokost med tante, og to pratsomme små lopper, så skal det lekes litt til før jeg vender snuta hjemover til måsahuset.

Og når vi snakker om lek… Helgens små og store ablegøyer med to små sklir lett inn i rekka at et av mange av ukas små øyeblikk. Tenk så fort man glemmer akkurat det, hvor gøy det er å leke. Jeg har bygget lego, tegnet og malt, limt og klippet, laget figurer av leire. Flyktet inn i en verden hvor fantasien er en virkelighet, og hvor tiden nesten ikke eksisterer. Det er befriende avslappende, og stressende på samme tid. Stressende fordi man er så vant til å forholde seg til klokka, så styrt av våre såkalte voksen-forventninger, og kjempedeilig fordi hjernen får en velfortjent pause. (selv om det kjennes som om hjernen min har hengt seg opp i pauseknappen i disse dager!) Også er det helt fantastisk å se tante som bestemor. For den dama som hadde stålkontroll på egen datter, og oss tantebarna da vi var små, er mjuk som varmt bordsmør når det kommer til barnebarna. Hun sier hun er streng på leggetid, men den sklir ut med halvannen time. Hun sier ja når hun mener nei, og smiler som en forelska tenåring når hun ser på småtrollene. Herlig. Fantastisk fint å være vitne til.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Enda en uke har gått hvor jeg må minne meg selv på å stoppe opp og puste. Jeg vet hvor skoen trykker, jeg har bare ikke tilgang på gnagsårplaster, om den metaforen gir mening. Ord som “Pass på deg selv nå da”, og “Husk å ta pauser” er velmenende, men vanskelig å gjennomføre i praksis. Kort oppsummert, jeg er sliten. Men, det betyr ikke at det ikke finnes fine øyeblikk som gir små pusterom, litt tid til ettertanke. Det finnes mange, og det kjennes desto viktigere å finne dem. En liten lapp på PC`n da jeg plutselig var igjen alene på jobben fredag ettermiddag. Sånne små ting, det er så gode øyeblikk.

En tur ut i kveldssola, selv om man egentlig har bestemt seg for at man ikke orker. Dørstokkmila er ekstra lang når dagene er så hektiske. Men jeg trenger den turen. Trenger å kjenne grusen knase under skosålene, trenger å kjenne sola varme litt i nakken, trenger å snuse inn lukten av nyslått korn og gule blader som nettopp har falt. Og kroppen, den er utrolig nok, mindre sliten etter en lang kveldstur. Det er reine tryllekunsten det!

Flere og flere jorder i bygda er omringet av solsikker. Og solsikkene sprer seg til grøftekanter og andre grønne små flekker langs veien. Og solsikker gjør meg glad! Jeg burde plukket meg en bukett, og tatt med litt gul glede hjem, men enn så lenge har jeg nøyet meg med å snuse litt på dem, dra fingrene forsiktig over de gule kronbladene og den litt taggete stilken. Solsikker lukter høst! Gule gleder, og gode øyeblikk.

En dag denne uke, rett etter lunsj, kom en gjeng ungdommer innom kontoret, og spurte om jeg kunne ta på meg kjempe-tissen, og bli med ut i skolegården. De jobber med skolerevy, og trengte en filmsnutt og noen bilder til en del av revyen. Ikke helt en hverdagslig arbeidsoppgave, men likevel et herlig lite avbrekk fra de daglige faste rutinene. Så jeg hoppet inn i kjempe-tissen, og løp noen runder rundt i skolegården. Helt vanlig….helt normalt! Gøyalt øyeblikk!

Onsdag kveld var jeg invitert til Asker for å holde foredrag. Jeg har tatt en pause fra slike oppdrag i sommer, men det var så gøy å gjøgle litt igjen. På gamle ærverdige Frivilligsentralen var det samlet flotte kvinnfolk til en helaften med foredrag, og jeg storkoste meg. Det ble en lang kveld, sent hjemme, rett i seng, men likevel enda en fin opplevelse. Fint øyeblikk.

En liten tur til sjøen. Det var fint det. Ruslet langs vannet, kjente lukten av salt sjø, og følelsen av varm vind i ansiktet. Gubben hadde handlet med seg mat og drikke, og det var så herlig å bare være, et par timers tid. Som om vi fikk sommeren tilbake, bare for et øyeblikk.

Og denne dama klarer ikke rusle på stranden uten å samle. Mer røven i været, og nesa i sanda fylte jeg lommene med steiner i fine fasonger, skjell og bittesmå sjøstjerner. Jeg tenker alltid at “dette kan sikkert brukes til noe”, til gubbens store fortvilelse. Men det er skikkelig fint, å finne en stein, mjuk av tidens tann og sjøens bølger, kjenne på den, ha den i lomma, tenke at det er en skatt. Jeg vokser aldri av meg akkurat det, og ikke vil jeg det heller. Lomma full av skatter vil alltid gi gode øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. En av de fine ungdommene på skolen hadde med hunden sin en dag, slik at jeg kunne kose litt med en pels-skatt igjen. Det er rein terapi. Jeg har hoppet i sølepytter, for å bli våt på føttene, slik at det skulle kjennes ekstra deilig å putte bare føtter inn i et par tjukke ullsokker når jeg kom hjem. Barnslig, men verdt det!

Jeg har spist for lite salat, og for mye sjokolade! Jeg har tråkket rundt i gult løv, men de grønneste skoa jeg noen gang har eid! Jeg har sovna på sofaen, og ligget våken flere netter. Sunget høyt og surt til gamle slagere, snakket med de flotteste ungdommene jeg vet om, og vurdert å spise bittelitt fluesopp bare for å bli sjuk nok til å unne meg en fridag. (gjorde det ikke da!) En ganske så vanlig hverdagsuke, full av fine øyeblikk.

Håper uken din var full av brede smil, og at uka som kommer er skikkelig raus med deg. Ha en strålende søndag, ta vare på øyeblikkene. Vi blogges.

Så våknet jeg opp til enda en søndag, og med en murrende følelse av at helgen på langt nær var lang nok denne gangen heller. Lenge før arbeidsdagen har vært over, hver eneste dag denne uka, har jeg hatt 10.000 skritt på klokka, og skolen vår er slett ikke sååå stor. Da fredag ettermiddag kom satt jeg på miljøteamkontoret og hørte stemmene til de andre, men klarte ikke helt å registrere hva de andre sa hele tiden. Bomull i hodet.  En ting er sikkert, denne oppstarten har vært hektisk. Fin, men hektisk. Og akkurat nå skulle jeg gjerne hatt lørdagen i reprise, slik at helgen virket lengre.

Men, det er søndag morgen, og hele dagen ligger foran meg. Oppe sover poden som trengte en liten pause fra forsvaret, og kom hjem på helgeperm fredag ettermiddag. Vi skal kjøre han til flyplassen om noen timer, men først skal han få sove ut skikkelig noen timer til. Det er godt å ha han fysisk tilstede, selv bare for en helg. Mammahjertet trengte å se på han når vi snakket, ansikt til ansikt, klemme han litt, være helt nær.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Gubben sysler med frokosten på kjøkkenet, og om det er bevisst eller ikke vet jeg ikke, men han nynner på “I had the time of my life”. Vi har den på hjernen begge to, har nynna siden i går, da vi hadde sett Dirty Dancing på Chateu Neuf. Et av ukas fine øyeblikk. Det har vært mange fine hverdagsøyeblikk denne uka også, men fordi dagene er så i overkant fulle, har jeg kanskje ikke vært like flink til å se dem. Ihvertfall ikke stoppe opp og nyte dem. Jeg prøver meg på en gjennomgang likevel. Om det er en ting denne søndagsbloggen har lært meg, så er det viktigheten av å se de små fine øyeblikkene, når verden bare raser forbi deg med slitte bremse skiver.

Hver morgen denne uka, før jeg har syklet til jobb, har jeg ruslet til hjørnet av blomsterbeddet for å se om den gule påskerosen jeg plantet ut i sommer, har blomstret igjen. Torsdag morgen hadde den det. En av tre gule knopper hadde sprunget ut. Også kan det jo godt hende at gleden over å ha blåst liv i noe jeg egentlig trodde var dødt lurer meg litt, men rosene virker større nå, enn da de stod i potten inne. Jeg ble sittende på huk foran blomsterbedet lenge, som en stolt mamma liksom. Børstet regndråper av bladene så rosen skulle bli lettere, og rette seg opp. Tenk at den rakk å blomstre en gang til, og det i årets første høstmåned. Fine øyeblikk. Lurer på om den klarer å overvintre…

Alle de fine kollegene mine. Ja, for det er ingen hemmelighet at denne skolestarten har vært i overkant hektisk, og at gjøremålene har vært mange. Flere enn man egentlig rår over, og jeg hater å kjenne på utilstrekkelighet. Får vondt inne i meg når man ikke får vært tilstede for nok av ungdommene. Men støtteapperatet man har i kollegene er grunnen til at man fortsetter. Eller, ungdommene er grunnen, selvsagt, men uten nok voksne mennesker som kan lytte og veilede er man jo ingenting. En prat på kontoret, en klapp på skuldrene, en fin melding i teams, latter som runger i pausene, og sjokolade som som venter på pulten når man ikke har rukket å spise i lunsjen. Hva skulle man gjort uten gode kolleger? Gode øyeblikk.

Den siste økta, rett før skolebussen skulle kjøre, og jeg ruslet mot lageret for å legge fra meg fotballen etter en rørepause, kom to elever løpende mot meg med et stort stykke brownie pakket inn i en serviett. De hadde bakt med klassen på skolekjøkkenet, og lukten av kake lå i korridorene hele økta. Snakk om omtenksomme elever. Så jeg ruslet tilbake til klasserommet jeg skulle være i , med en kakebit pakket inn i en serviett, og mens elevene hadde nesene ned i bøkene, smugspiste på bakerste rad. Kalorier teller ikke når ingen ser at du spiser, så teknisk sett var det en slankekake. Da jeg var passe mett, delte jeg den siste biten med den andre kollegaen i rommet. Vi liker slankekaker begge to. Herlig øyeblikk.

Den ene dagen jeg ikke syklet til jobb denne uka, fordi det var meldt så mye regn på ettermiddagen at jeg tenkte det  var bedre om gubben hentet meg etter jobb, tråkket jeg på en stein på gangveien, bare noen meter etter at jeg hadde gått hjemmefra. Umiddelbart kicket barnehjernen inn, og fortalte meg at steinen måtte sparkes heeele veien til jobb. (noen ganger lurer jeg på om hjernen vet at den snart fyller 49, og ikke trenger å sparke verken stener, kongler eller snøballer hele veien hjem…) Halvveis til jobb kikket jeg litt ekstra på stenen som lå foran føttene mine på asfalten, og synes jeg kunne skimte konturen av et hjerte. Og da kicket samlehjernen inn, og at at dette prakt-eksemplaret av en vanlig gråstein måtte jeg ha i lomma, for den kunne bringe lykke! Så glemte jeg stenen, for jeg vant ikke i Lotto denne uka heller, frem til den plutselig dukket opp i vaskemaskinen i går kveld! Og da hadde den bragt lykke alikevel. For den har gått 400 runder i vaskemasinen, uten å ødelegge den, og det er jo lykke det! Så nå ligger den i blomsterbedet under den gule rosen, og den kommer jeg garantert til å glemme, før den dukker opp når jeg luker der neste sommer, og da kommer jeg til å bli glad for å se den. Hjertestein = mange fine øyeblikk.

Og i går var vi, som nevnt øverst, på “Dirty Dancing! Fantastisk moro! To bønder i byen, måsagubben og jeg. Vi styra med tog og trikk som to proffer, prøvde å late som om by-kaoset ikke stresset oss det minste, og nøt musikken fra det glade 80 tall i levende livet fra svært talentfulle skuespillere på scenen. En overraskelse fra gubben, da denne høsten ikke gikk helt etter planen for denne frua, og jeg var skråsikker på at denne oppsetningen kom jeg til å gå glipp av. Gubben altså. Byvandring, musikal, middag, en fantastisk herlig avslutning på det som til nå har vært en usedvanlig travel, og litt krevende høst.

Og slik gikk uka. Kaker og sjokolader, salater og supper. Jorder og bygder, asfalt og byer. Hverdagsuker, med mange, mange hverdagsøyeblikk. Og til deg som titter innom, som legger igjen noen ord, tusen, tusen takk. Jeg får ikke alltid svart alle, men jeg leser alt, og det betyr så mye mer enn du aner. Håper uka var grei med deg, og at uka som kommer byr på mange fine øyeblikk. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Enda en søndag, enda en ukeslutt, og den aller siste dagen av August. Sommeren er offisielt over. Jeg tenkte på da da vi luftet bobilen på en bitteliten tur over grensa i går, og skogen på begge sider av veien bar preg av en gruende ny årstid. Lyset om kvelden er ikke det samme lenger, det er mer utydelig, litt disig. Luften er friskere, fuktigere, det lukter rå jord, vått gress og mose, og flere og flere av løvtrærne skifter sakte men sikkert farge. Fra irrgrønt, til blassere grønn, til gul, og rødaktig. Jeg har vent meg til tanken nå, til og med begynt å glede meg over at høsten er i anmarsj. Høsten er full av fine øyeblikk.

To kvelder på rad nå har vi fyrt litt i peisen. Litt fordi dette gamle huset blir så fort kaldt når sommeren er på hell, og litt fordi det er koselig å høre knitringa fra flammene igjen. Kalde føtter varmes mot peisen, og det er så herlig å avslutte dagen sånn. Side om side foran ovnen, i hver vår stol. En halvtime med varme før vi kryper til køys. Det gjør underverker for føtter som i disse dager har over 10000 skritt på klokka når arbeidsdagen er over. Jepp, for det er LANGE og hektiske dager nå i skolestart, og vi har frem til nå, vært to stykker som deler på jobben til fire. Straks blir det bedre, men frem til da er levende lys, flammer i peisen, og rolige kvelder rein medisin for såre føtter. Gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mandag morgen fikk jeg ukas første, og største latterkule. Jeg ruslet inn på kontoret rett før kl 07.00, og på pulten ligger en pose ostepop, og et brev fra selveste rektor`n!!! De som fulgte med på bloggen, og på Instagram forrige uke vet at jeg hver dag den uke prøvde å skryte på meg både kjente og ukjente sykdommer og skader, i et håp om at rektor skulle sykemelde meg, eller i det minste sende meg tidligere hjem noen dager. Nå har riktignok ikke det skjedd enda, men jeg tror det er rett rundt hjørnet, for nå er ihvertfall rektor`n på glid!!!! Enkel forskning viser at ostepop smaker enda bedre når den kommer fra øverste hold. Da blir det liksom mer en gourmet-snacks. Om jeg plutselig dukker opp en dag i lånt rullestol, og alvorlig gnagsår på begge heler, da tipper jeg hun slenger ved en Troika også. Jeg planlegger uansett videre på “Prosjekt Ekstra Fridag”! Gøyalt øyeblikk!

Det har blitt litt høst på graven til mamma også. Gubben og jeg kjørte en ettermiddag til Sørum og plantet litt høstlyng hos mamma, svigermor, også tente vi lys på minnelunden hos kameraten. Selv om mamma nå har vært borte mer enn halve livet mitt, kjennes det likevel fint å være der, stelle litt, skravle litt med henne, og bare minnes. Gode øyeblikk.

Denne uka kom stuebordene jeg hadde bestilt til utflytterpodene. Størstepoden planla møbler og interiør ned til minste detalj, og har øye for gode og fine løsninger, men manglet et salongbord som passet inn. Mellomste poden beholdt et skjevt pallebord etter forrige eier, smalt opp to innrammede cross-trøyer på et par spikre som allerede satt i veggen, og sa seg fornøyd med det. Ingen Halvor Bakke i den gutten, for å si det sånn. Men når stuebordet kom, og ble skrudd sammen, kom endelig lysten på å innrede litt lunere, og denne mammaen fikk lov til å gå litt bananas med skrutrekker, og innkjøp. Endelig er det lamper på veggen, og i taket, tepper og puter i sofaen, teppe på gulvet, og litt lys og blomster. Og det beste av alt, poden ble SÅ fornøyd. Skikkelig fine øyeblikk.

Det meste av sommeren er ryddet bort ute. Blomstene i kassene synger på siste verset, putene i hagestua er ryddet inn, og på gresset ligger det nye, falne og gule blader hver morgen. Og når det plutselig føles tomt ute, kommer trangen til å lage litt høst på trammen. Så jeg duret bak i skogen etter middag en dag tidlig i uka, sanket en bag full av mose og kongler, og mekket ny krans til veggen ved inngangspartiet.

Og da det var masse mose igjen etter at kransen var hengt opp, laget jeg noen moseballer til krakken ved døra også. Så deilig å stå ute i varmt høstvær, være litt kreativ med materialer hentet fra egen tomt, og gjøre det litt koselig på trammen.

Utflytterpodene var hjemom den kvelden for å hente noe utstyr til en runde med frisbee golf, og endte opp med å klatre i trærne de en gang bygde trehytte i. Til tross for at mor får hjertebank av poder som klatrer mange meter opp i gamle grantrær, var det så herlig å høre lydene av latter og fjas, mens jeg stod på trammen og koste meg med mitt. Nesten som gamledager, da hagen alltid var full av unger. Godt øyeblikk.

Og slik gikk enda en hverdagsuke. Litt for travelt, litt for hektisk, men proppfull av fine øyeblikk. Jeg har laget en diger porsjon fersk suppe, og spist meg mett på den flere kvelder på rad. Smaken av høst gjør godt for kroppen.

Potte-rosen jeg fikk til påske har fått nytt liv i blomsterbedet ute, og nå er det rett før tre knallgule roser springer ut. Hver dag er jeg ute å sjekker om de står i blomst, og krysser fingrene for at de rekker å blomster før nattefrosten tar dem.

Jeg har kjøpt meg en lampe som jeg egentlig synes minner litt om mormor og morfar, litt gammeldags, men den passet likevel så fint på den gamle skjenken som fikk  nytt liv i sommer. Herlig med nytt lys i en mørk krok.

Jeg har fått mer sjokolade av kolleger og de fine ungdommene på skolen, nok til å kose meg litt ekstra til kaffen hver dag. Jeg har gått tur i skogen, feiret en jubilerende flott kollega, og ledd alt for mye av en tekst i VG der navnene på de involverte i artikkelen fikk frem det barnslige i meg.

Håper uken som gikk bød deg på mange fine øyeblikk, og at uken som kommer gjør det samme. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Og…Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?