God morgen, og god søndag. Enda en ferieuke er over, og jeg kjenner at skolestarten nærmer seg, til tross for at det fremdeles venter et par late uker. Jeg sitter her i sofakroken og venter på at kaffen i koppen skal bli kald nok til å drikke. Matlysten som har forduftet litt i de varmeste dagene er på vei tilbake, og lukten av nystekte rundstykker fra kjøkkenet frister. Den svale lufta som sive rinn gjennom det åpne vinduet bak meg, drar med seg noe som river i nesa og klør i øynene, men ikke nok til å ødelegge følelsen av enda en nydelig sommermorgen. Selv om været i helgen har vært vått og kjølig i forhold til resten av uka, er det godt å kjenne den litt friskere lufta fylle huset. Gjennomtrekk for alle penga.

Uka som gikk var som uker flest, opp, ned, mest opp. Små øyeblikk, stille stunder, og et liv som suser forbi, enten man henger seg på eller ei. Jeg har prøvd å koble litt av denne uka, koble litt ut, fordi jeg trenger ro til å samle tanker, legge planer, sortere gjøremål, og prioritere rett. Jeg prøver å ta vare på meg selv, mens jeg tar vare på andre. Nattesøvnen er så som så. Litt skyldes varmen, litt skyldes tankekjør. Men øyeblikkene er der likevel, til glede og forundring. Noe så enkelt som å følge nyhetssendingen den dagen landslaget ble møtt av tusenvis på slottsplassen. Der satt jeg, hjemme i sofaen, ikke engang direkte deltagende i øyeblikket, og grein, fordi samhold og ekte glede gjør noe med meg. Alene hjemme, men glede seg over andres øyeblikk, det er ikke dumt det heller.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den dagen minsten og størsten startet dagen med en fire timers runde på golfbanen, og mellomste poden kom hjem til mamsen for å skravle, og øve litt på slag i hagen. Vi satt ute i hagen helt til magen rumlet, og bestemte oss for å stikke ned på Pia på senteret for å spise pizza til lunsj. Som sagt så gjort. Et par timer ble vi sittende der, nyte aircondition, kald brus, pizza, og skravling. Det er alltid så koselig å ha en av podene for seg selv, for som regel henger de sammen, og da er det fullt hus når vi sees. Så en Martin og mamma dag, nydelige øyeblikk.

Og dagen etter kom de hjem for å henge litt, alle mann. For selv om de har flytta ut, de to eldste, er det alltid et eller annet som må fikses i garasjen, eller lekes med i hagen, eller stjeles fra kjøleskapet… Så da tilbragte vi hele dagen i hagen. Grillet lunsj, grillet middag, badet i et bittelite plaskebasseng, øvet golf på plenen, til det nesten ikke var gress igjen, matet ekornene, og spilte badminton. Akkurat en slik sommerdag vi hadde da de var små. Hvor hagen var en oase av lek og latter. Eneste forskjellen er at alle gutta har mørkere stemme, og at de selv henger badeshortsen til tørk på snora. Gode, gode sømmerøyeblikk.

To formiddager denne uka har jeg vært på cafe. Den ene formiddagen møtte jeg Anne Grethe for litt kaffe, kake og skravlings. Så hyggelig å bare sitte å lufte litt tanker, spise sjokoladekake, og bare nyte stunden. Man blir fort litt susete i hodet av å bare rusle hjemme, så slike små avbrekk er gull verdt. Dagen etter møtte jeg Anita og Elisabeth på senteret, to primus motorer fra Aurskog Sanitetsforening. De planlegger en helaften for bygdas kvinnfolk i oktober, og jeg skal få være en av foredragsholderne i kultursalen. Det ble skravling, planlegging og en kaffekopp. Enda et lite kjærkomment avbrekk. Gode øyeblikk.

Jeg har begynt å beise huset. En stund vurderte vi ny farge, men i siste liten landet vi på at måsahuset forblir rødt. Litt mørkere rød enn forrige runde, men det synes egentlig ikke. To av veggene har jeg fått malt denne uka, og jeg måtte male sent på kveld, og tidlig på morran, for å unngå de varmeste timene. Fremdeles er det mye igjen, men det haster ikke. Andre etasje får jeg uansett ikke tatt før vi får leid en lift etter et stillaset, men det er ihvertfall en start. Og følelsen av å bli ferdig med fronten av huset, den var ganske digg. Godt med alt som er gjort, litt møre skuldre, og lukta av nymalt treverk. Ganske fine øyeblikk.

Og når sola nådde veggen, og jeg kunne legge vekk kosten, og sette lokket på malingsspannet, og sette meg i bassenget for å kjøle meg ned, da var denne skrotten rimelig happy. Svær kvinne i lite plaskebasseng er kanskje ikke sånne ferieøyeblikk man skriver om på postkort, men fine øyeblikk er de okke som.

I hagen springer det stadig ut nye blomster, også der jeg slett ikke har plantet dem. Fuglene har sørget for såing av solsikkefrø, og rundt om i hagen vokser solsikker seg høyere og høyrere for hver dag. Jeg gleder meg til de blomstrer.

Andre steder springer det ut blomster, knall rosa, lange, men litt skjøre. Den første blomstret i en dag, før regn og vind blåste av alle kronbladene. Jeg aner ikke engang hva blomsten heter.

Jeg vet bare at den var vakker, og at flere snart blomstrer mellom syrintrærne. Jeg er ute og sjekker dem to ganger om dagen. Små gleder, fine øyeblikk.

Og slik gikk uka. Barn og svigerbarn har vært hjemom nesten hver dag. Det har blitt vafler og vannmelon til kveldsmat på de varmeste dagene.

Det har blitt lange dager i solen, flere turer til Sverige med minsten for å handle litt, og spise litt. Det har blitt luking i blomsterbed, beisning av hus, flere is enn jeg har tellinga over, urolige netter, men late dager. Og mange, mange små øyeblikk.  Håper sommeren din er god, og at du har mange fine øyeblikk. Det fortjener du. Vi blogges.

Ferieøyeblikkene. Det blir søndagsbloggen denne uka, enkelt og greit. Jeg sitter i sofakroken hjemme i måsahuset. Litt blanda følelser rundt akkurat det. Det er godt å være hjemme igjen, for all del, men det er så fort gjort å bli vant til det enkle livet i bobilen. Alt man trenger på bittesmå kvadratmetere, og det man ikke har tilgjengelig, det må man bare klare seg uten. Den samme shortsen flere dager, flekken på benet til tross. Bustete hår, for hvem bryr seg egentlig, og en enkel feiekost og en litt sliten klut gjør vasken god nok.

På badet durer både vask, og tørketrommel. Det må til, etter ei uke på veien. Gubben lager den siste søndagsfrokosten før han skal på jobb igjen i morgen. Det betyr at jeg må sette en deig, og lage matpakkebrød i kveldinga. Jeg har savna podene. sånn sett er det godt å være hjemme igjen. Minsten hadde jobbintervju forrige uke, og det gikk bra. Vi vet ikke noe før i August, men vi krysser fingrene, han er ihvertfall klar for nye utfordringer. Å komme hjem til hagen var også ganske fint. Blomkarsen og ringblomstene jeg sådde i våres blomstrer endelig!!! Jeg har en sånn kløende trang til å plukke meg en bukett til vasen inne, men har klart å la være foreløpig. Mulig jeg ryker på en smell i dag.

Hele uka har vi tilbragt ved sjøen. To forskjellige plasser, to-tre ulike strender, men den samme varme sola, og den gode, stille feriestemninga. Jeg har slappet av. Så veldig også, i en sånn grad jeg egentlig ikke kan huske å ha slappet av på veldig, veldig lenge. Jeg har snakket litt med noen av ungdommene fra skolen. Både de jeg ser igjen til høsten, og de som skal videre. Bare sånne hyggelige ferieoppdateringer. Bilder fra turer de er på, sladder om hvem som har blitt kjæreste med hvem, og hvem som har funnet et ferie-crush. Jeg koser meg da, når jeg kan sitte på et teppe nede ved sjøen, og kjenne på gleden over at ungdommene jeg er så glad i har det fint. Det er gode øyeblikk.

Vi har tilbragt uken i Stavern området. Vi vender liksom alltid tilbake dit, så vi har kanskje funnet vår plass, om det gir mening. Ikke for langt hjemmefra, likevel miljøforandring nok til at det kjennes som ferie. Vi oppdaget en ny liten perle da vi overnattet to netter på Stretere. Med bakhjula på bobilen parkert på stranda kan man trygt si det var sommerferiefølelse.

En ettermiddag mens vi begge satt i hver vår strandstol og halvsov, krabbet en bitteliten fugleunge over føttene til gubben, og videre inn i buska bak oss. Der ble den sittende i over en time og kvitre. Det var et sånt øyeblikk jeg ikke kommer til å glemme. En sånn uredd liten skapning, bare noen cm unna oss, men den plystret, hoppet frem til en enda nærmere kvit. Den fikk drikke vann fra en spiseskje, og takket ja til fire solsikkefrø. Magiske sommerøyeblikk.

Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har ruslet langs vannkanten på jakt etter fine skjell og runde stener. Det er så mange maneter i år, flere enn jeg noen gang har sett. Blåmanetene minner meg om middagsserviset til mormor, det vi spiste av på julaften, og bursdager med runde tall. Bilderullen min er full av maneter, i alle størrelser og fasonger.

Og jeg har plukket stener og skjell. De fleste bare hadde jeg å hånden en stund. Studerte, kjente på teksturen, studerte fargene. “Du kan ikke ta med alt hjem!” sa gubben. Nei da, tenkte jeg, men jeg kan leke med de mens vi er her. Og det gjorde jeg. Bilde, etter bilde ble laget i sanden, foreviget med mobilen, og så fikk sanden blåse over dem i løpet av natten. Gode øyeblikk skapt.

Og noen ble med hjem også, til bollen med ferieminner. Det minste skjellet jeg fant tar jo ingen nevneverdig plass uansett. Små gleder er også fine øyeblikk.

Det har blitt kveldsturer barbeint i sanda. Bort til Helgeroa for å kjøpe softis. Gode øyeblikk.

Det har blitt sykkelturer langs stier, pauser på nye strender, eller brygger, eller stener nede ved vannkanten. Bare sitte sånn i stillhet og se sola speile seg i så stille vann, at kvelden blir magisk lys, og fargespillet så voldsomt at det kjennes ut som om man sitter midt i et maleri. Det eneste som kjennes virkelig er hjerteslagene, og lukten av sjø. Sånne øyeblikk.

Jeg har sittet på stranden hver kveld, bare en steinkast unna bobilen, og sett den ene solnedgangen etter den andre.

Og hver eneste kveld tenker jeg det samme! At nå får det ikke blitt vakrere. Men så lar jeg meg begeistre om og om igjen. For hver kveld farger sola himmelen og havet på nytt, og det er som om havet brenner. Disse øyeblikkene.

Og slik gikk ferieuka. Sakte, likevel for fort. Godt å være borte, fint å komme hjem. Nå skal søndagen nytes, slik søndager skal.

Det blir nok blomster i vasen, enten jeg plukker de fra grøfta, eller fra hagen. Poden skal på golfkurs sammen med to venninner, gubben skal mentalt innstille seg på jobb, og jeg skal bake, vaske, nyte sola, og bare være. Det blir gode øyeblikk av slikt osgå.

Har du hatt et fint øyeblikk fra denne uka du vil dele?

Vi blogges ❤️

Så var det søndag igjen, og enda ei uke bare føk forbi. Det er som om mandag, tirsdag og onsdag bare svingte innom for å si hei, for så å reise igjen. Enkel forskning viser at ukedagene går fort i sommerferien også. Dagene er en passe blanding av fulle, og late, om det gir mening. Ingen ting haster, og det er deilig. Det er ikke noe jeg MÅ gjøre, fint lite jeg BURDE gjøre, og masse ting jeg kunne ha gjort, men som jeg likevel utsetter, fordi så viktig er det jo ikke.

Og alt dette til tross, øyeblikkene dukker opp, hver eneste dag. I litt saktere tempo kanskje, men like fullt dukker de opp.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mandag var vi på veien med bobilen, med kurs mot måsahuset. Men heller ikke det hastet, så vi brukte god tid. Å våkne opp i Åndalsnes var et nydelig øyeblikk, og det er så mange vakre steder å kjøre gjennom, og innom på vei hjemover. Å stoppe langs blågrønne sildrene små fossefall og elver, med fjellene som bakteppe, det er nydelige øyeblikk. Lunsj på en stein langs elven, sola i ansiktet, kaffe på termosen, og ikke en eneste plan for dagen, annet enn å kjøre sånn ca i riktig retning.

Det første jeg sjekket da jeg kom hjem var om noe hadde blomstret i hagen mens vi var borte. Jeg kan ikke skryte på meg grønne fingre i år eller, men noe hadde sprunget ut. Så mens gubben pakket ut av bilen ruslet jeg rundt i hagen, og kjente på, og luktet på at som hadde sprunget ut, og kjente på ekte glede. Mål for resten av sommeren, plante et par busker langs kanten av plenen, Hva slags vet jeg ikke enda.

Bare for å ikke få helt jobb abstinenser, møtte jeg en kollega på senteret en dag denne uka, og tok en kopp kaffe. Det kjennes som om skoleåret fikk en litt brå slutt, og vi har nok ikke helt greid å lande helt, noen av oss. Derfor var det kjekt å kunne møtes, skravle litt, le litt, og ja, rett og slett lande litt. Det ble et par timer med koselig skravlings, og påfyll i kaffekoppen. Fint øyeblikk.

Så kom torsdagen. Dagen vi har venta på lenge. Minsten skulle dimme fra forsvaret, og endelig komme hjem til måsahuset. Hele dagen gikk vi liksom å venta, for poden sitt fly gikk ikke før sent på kvelden, og det var forsinkelser i tillegg. Han hadde bestilt mammas vafler til kveldsmat, så jeg ble hjemme og kokkelerte, mens gubben hentet på Gardermoen. Da jeg fikk snap fra måsagubben, om at flyet hadde landet, da rant det noen tårer nedover kinnet på denne mora! Endelig.

Og så var han hjemme, for godt denne gangen. Eller, det er vel å ta i, han er hjemme for nå. For på sikt vil jo denne poden også flytte for seg selv, kjøpe seg en bolig. Og planene er klare, men en liten stopp hjemom måsahuset må til, før planene kan iverksettes. Jeg har ikke ord for hvor stolt jeg er av denne fine ungen mannen. Hvordan han har håndtert de 18 månedene i forsvaret, særlig det siste året i Trøndelag. Han kommer hjem litt klokere, litt sterkere, litt eldre, og med en ro er så god å se. Ting som bekymrer meg, tar han på strak arm. Utfordringer er for han bare en måte å lære på, ikke et hinder. Mandag venter første jobbintervju, og jeg krysser fingre og tær for at det går bra, for jeg vet han ønsker seg jobben. Uansett hva fremtiden bringer, så jeg er bare glad for å ha han hjemme igjen, at flokken min er samlet. Det kjennes uendelig godt.

Da jeg satt i hageteltet på dagen i går, og bare nøt at sola varmet, ruslet plutselig en katt gjennom hagen, og la seg ned i gresset foran meg. Først ble jeg bare sittende å se på den, ville ikke skremme den med å være sånn overgira crazy cat-lady som jeg ofte er når jeg møter en pusekatt. Da den hadde ligget i gresset noen minutter, og studert meg på avstand, hoppet den opp på plattingen, vandret uredd mot med, hoppet opp i fanget mitt, og la seg på ryggen i armkroken min, så jeg skulle klø den på magen. Og slik lå den lenge, malte og kikket på meg. Og jeg bare nøt stunden, småsnakket til den, og kjente hvor innmari jeg savner en pus, eller en hund i måsahuset.

I godt over en time ble pusen værende. Den vekslet mellom kos i fanget, musejakt i skråningen, og spionering på fuglebrettet under det gamle seljetreet. Så takket den liksom for laget, strøk seg mot bena mine noen ganger, mjauet litt, og forsvant. Og akkurat dette besøket gjorde meg så glad. Sånn varm i hjertet glad. Nydelige øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Borte og hjemme. Fra strand, til fjell, til måsahuset. Fra to til tre. Tua i hagen med markjordbær bugner! Jeg plukker en diger neve, to ganger om dagen, og nyter smaken av sommer.

Jeg har stekt vafler, bakt bløtkake, og spist salat med krabbe. Enda mer smaken av sommer. Jeg har lagt meg sent, og stått opp tidlig, og hver eneste dag, uansett vær, har jeg sittet ei stund alene i hageteltet og drukket kaffe, og spist knekkebrød med brunost, bare for å samle tankene, og nyte øyeblikkene.

Nå er bobilen pakket og klar for nye eventyr ved sjøen, og vi krysser fingrene for sol og varme. Håper uka som gikk var raus med øyeblikkene, og at uka som kommer gjør deg godt. Vi blogges, og fortsatt god sommer. Og du, om du har tid, kan du ikke legge igjen et bilde i kommentarfeltet, av et av dine fine øyeblikk denne uka. Så har jeg noe å glede meg over på bilturen 💕

God morgen, og god søndag. Det er ferie! Det har begynt å synke inn, littegrann. Det blir noen meldinger med elever, noen litt avsluttende samtaler, likevel er det ferie.

Vi satt oss i bobilen forrige søndag morgen, rett etter frokost, og det tror jeg var lurt. Rett på feriefølelsen, utnytte de feriedagene vi har sammen. Jeg har jo noen uker til rådighet, gubben sin ferie er jo litt oppdelt i år også, derfor var det like greit å dure på. Målet for denne turen var uansett ikke voldsomt med ferieplaner, men å reise opp til Brekstad i Trøndelag, for å hente hjem deler av bagasjen til minstemann. Han dimmer om noen få dager, og hadde ikke plass til alt han har samlet opp på flyet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tenk at halvannet år i kongens klær straks er over. Jeg føler den tiden har gått så innmari fort, samtidig som så mye har skjedd. Nå venter straks jobbintervjuer, deretter egen bolig, så resten av livet. Denne mammaen må bare henge med i svingene, men jeg skal nyte å være tre stykker igjen i måsahuset, så lenge det varer.

Fordi vi viste vi skulle nordover, og at værmeldingen ikke var sånn veldig på vår side på veien oppover, startet vi med fire dager med sol, strand og sjø. For å lande, og for å kjenne på sommerferiefølelsen. Det var en klok avgjørelse, for mange av ukas fine små øyeblikk var forbundet med sand mellom tærne, og saltvann i håret. Å våkne opp om morran, kjenne sola allerede varme, og bare rusle de ti-tolv skrittene ned på stranda, med det gamle gule teppet under armen, og den gamle kjøleveska full av frokost, DET er sommerøyeblikk det. Sånne øyeblikk skulle egentlig vært på blå resept.

En formiddag kom svigerfar i sin bobil, og parkerte ved siden av oss. Så ble det litt ferietid med han også, og litt fri for meg. For når gubben og svigergubben prater om bil, og bobil, og anleggsmaskiner, og rentevekst, og politikk, og septiktanker og standarden på norske veier, da kan dette hodet koble ut og bare gjøre sin egen greie. Så de to gubbene preiket og preiket, og jeg nøt alenetiden oppe i hodet mitt.

For sånn er jeg laget. Ekstrovert når jeg må, introvert så fort jeg kan. Hodet mitt ryddes aller best når jeg kan rusle alene, eller pusle alene. Og fy filler`n så deilig det var å ta på seg joggesko og solbriller, og rusle langs de mange strendene nede ved Helgeroa. Så fint å vare alene med tankene sine, samle øyeblikk, bare eksistere.

En kveld spente vi på oss hjelmene (som ikke blir avbildet i år fordi vi i følge gubben, ser ut som to overvokste rømlinger fra SFO), satte oss på syklene, og tråkket av sted. Ikke for å trene, men for å kjøpe softis! Vi kunne ha gått, for det er vare et par kilometer bort til sommerens beste softis, men vi var rimelig fysne, så det hasta! Og softis ble det, på brygga, før vi tok en ekstra sykkelrunde hjem i kveldinga. Sval sjøluft i ansiktet, og stor fart i nedoverbakkene. SFO rømlinger eller ei, fine øyeblikk var det.

Da skrotten var mettet av sol og varme (det er rein løgn!!!) snudde vi bilen mot fjellet, for å ta fatt på veien mot Brekstad. Vi stoppet på Beitostølen for å overnatte der. Middag på Peppes, så en lang tur i ei ukjent hyttegrend bare for å få rørt på skrottene, etter mange timer i bil.

Og Beitostølen leverer alltid med naturen. Og da vinden stilnet på kvelden, og sola varmet ansiktet, da var det jammen meg fint å rusle ute, selv om klokka egentlig var langt over leggetid. Leggetid teller jo ikke i sommerferiene uansett. Vakkert, norsk fjellandskap, gubben og meg, bare fine øyeblikk.

Så kom den laaange etappen, opp til Brekstad. Vi kunne ha stoppet på veien for å overnatte, men det regnet fra Valdres, til Dovre til Trøndelag. Så vi endte på fergen til Brekstad ved middagstider, kjørte rett til leieren hvor vi møtte minsten og fikk plassert bagasjen hans i bilen, tilbragte litt tid med han, og parkerte til slutt på en plass nede ved sjøen. Det regnet fremdeles da vi spiste middag, men så kom plutselig sommeren tilbake seint på kvelden. Så vi ruslet en tur rundt på øya, møtte småsure sauer i potensiell overgangsalder, to geiter med dårlig holdning, og endte opp på stranda nedenfor bobilen.

Norske sommernetter er magiske, nesten uansett hvor i landet man befinner seg. Rundt midnatt ruslet jeg og gubben ned til den lille stranda nedenfor bobilen.

Blant tang og tare som var skylt opp på stranden fantes også en hel masse skatter, og min indre seksåring klødde som vanlig i fingrene etter å samle. Skjell, sneglehus, krabbeskall…you name it, jeg ville ha det med hjem. Gubben bare stod og rista på hodet. «Hva skal du med det???» Og som vanlig, når fornuften tar over, og jeg skjønner at jeg IKKE faktisk trenger enda flere lommer fulle ting fra havet, lager jeg et lite kunstverk på stranda, tar et bilde, og sier meg fornøyd.

Også blir det alltid med en utvalgt skatt hjem da, til skålen med skatter som står på hylla hjemme. Et lite minne fra hvert sted vi reiser til og fra. Noen ganger blir det med to skatter. Eller fire. Men jeg prøver å begrense meg. Fine øyeblikk gir skattejakten i hvert fall.

Da morgenen kom tok vi fergen ut fra Brekstad igjen. En del av meg ble skikkelig trist faktisk. Tanken på at gutten vår ble igjen der, om enn bare for noen dager til. Men også fordi han snart skal vekk derfra for godt, og det at han har hatt halvannet år av livet sitt på et sted jeg ikke kjenner, men som liksom har blitt hans. Rart, vemodig, og fint.

Etter enda flere timer på veien, over fjell, fjord og skog, endte vi i Åndalsnes for natten, og her våknet vi opp i dag. Vakkert er det her også, som alltid. Vi spiste middag sent, men så godt å få den servert. Vi har gått tur, badet litt, og bare slappet av. Straks, etter frokost, går ferden videre, mest sansynlig mot Lom, før vi er hjemme om et par dager. Det kjennes også greit, selv om det er deilig at ferien, og livet på landeveien ikke er over enda. Vi har flere uker til å glede oss over.

Håper uka som gikk ga deg gode øyeblikk, og at du er ekstra grei med deg selv. Det fortjener du. Fortsatt god sommer 💕❤️💕

God morgen, og god søndag. Så ble det sommerferie. Det kjennes ikke ekte ut, ikke enda. Det er som om de siste ukene har gått i ett. Som om tiden har løpt fra meg, at gjøremålene har vært for mange, for tette. Jeg rakk alt, ihvertfall tror jeg det. Likevel har jeg enda ikke klart å lande, men jeg håper feriefølelsen kommer snikende etterhvert. Litt jobb blir det likevel i ferien. Oppstarten skal planlegges, påmeldinger til introdag skal tas imot, mailer skal besvares, og litt kontakt med enkelte elever blir det helt sikkert, det er jo ikke alltid man kan slippe helt taket. Men, ferie skal det bli, og den er etterlengtet. Det har jo ikke blitt ferie på meg dette året, kun en og annen langhelg.

Om få strakser er det frokost. Gubben kokkelerer på kjøkkenet. Etter det durer vi avgårde. Men først skal ukas små øyeblikk oppsummeres kort. De aller fleste øyeblikkene denne uka har også funnet sted i arbeidstiden. Sånn er det på tampen av året, særlig når arbeidsdagene egentlig ikke tar slutt før i kveldinga.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Torsdag kveld var nydelig. Da var det avslutning for avgangselevene som har gått yrkesfag. Det ble så mange klemmer den dagen, og kvelden, at jeg mistet tellinga. Det ble gaver, taler, tårer…alt som hører med når ungdommene skal ut i voksenlivet. Det er så innmari mange av dem jeg kommer til å savne. Så mange av dem har kjempet så hardt for å komme dit de er i dag, kjempet for læring, trivsel, og for læreplass i bedrift. Heldig er jeg som har fått være med på veien så langt, det er så ,mange av dem jeg kommer til å savne. Jeg har fått lov å dele et nydelig bilde av to av de flotte ungdommen. Er det rart jeg er stolt?

Fredag ble enda en dag fylt av tårer. Smil og latter, og masse klemmer også, men ja, mye tårer. Det er noe med den aller siste skoledagen. For det er alltid noen elever som slutter på skolen for godt. Det er alltid noen kolleger som skal jobbe andre steder neste år, kolleger jeg vil savne.

Det er alltid noen taler, noen brev, noen blikk…og jeg begynner å bli ei gammal dame som lett lekker i begge ender! Sånn er det bare. Så jeg grein på morran, midt på dagen, på ettermiddagen og på kvelden. Trist som pokker, men det er likevel på sånne dager det virkelig slår meg, hvor heldig man er når man får jobbe med mennesker. Nydelige øyeblikk.

I blomsterbedet har jeg plantet blomster jeg fikk av elever og foreldrene deres, og fra kolleger. En hortensia, solsikker, og en busk jeg ikke aner hva heter. Så håper jeg det rives og gror, kanskje tilogmed år etter år, slik at minnene blomstrer hver vår.

En kollega har fått med seg at jeg ofte står med røven i været i grøftekanten, og plukker med meg buketter av markblomster hjem, så hun ga med verdens søteste lille vase til bukettene mine. Jeg måtte teste om den virket, samme kvelden. Så jeg dura over veien ved postkassa, plukket med meg litt gull fra grøfta, og satte de i vasen i kjøkkenvinduet. Rein hverdagslykke 🌺

Dette året har jeg jobbet iherdig for at rektor skulle gi meg noen ekstra fridager. Det finnes ikke en eneste sykdom jeg ikke har prøvd å fake. Da det ikke virket, endret jeg strategi, og gikk heller inn for å bli rektor sin aller beste bestevenn. Enkel forskning viser at hardt arbeid gir resultater. Den siste uka la jeg inn støtet. En morgen hang jeg en hjemmelaget plakat i vinduet ut mot skolegården, slik at alle kunne hvor bestevenner vi er.

En annen morgen laget jeg musikkvideo jeg sendte henne på Teams, med hjemmelaget button med ansiktet hennes på brøstkassa!

Hardt arbeid og standhaftighet gir resultater. For selv om rektor den siste dagen delte ut heeelt lik gave til alle ansatte (altså, hun synes sikkert det ble for åpenbar favorisering om jeg hadde fått mye mer enn de andre lissom), så hadde hun skrevet navnet mitt med hjerter på brevet. Så der er beviset! Rektor og Janne er bestevenner for alltid 💕😍💕 Årets vakreste øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Mellomste poden har vært hjemom et par kvelder, fordi samboeren jobber turnus, og han bestemte seg for å raide kjøleskapet tim mamma og pappa, for å slippe å lage mat selv. Uansett grunn er det alltid koselig med besøk av utflytterpodene.

Jeg har gått turer om kvelden for å lufte hode og tanker. Vi har grillet biff til middag, og vi har bestilt pizza når vi har vært for late til å kokkelere. Jeg har ledd så innmari mye av kollega Roald, som alltid gir bort vinflasker med hjemmelagede etiketter. Etiketten i år toppa alle andre. Intern, GØYAL humor. Herlige øyeblikk.

Jeg ønsker deg en nydelig søndag, og håper uken din ga deg mange fine øyeblikk. Stell godt med deg selv, det fortjener du. Vi blogges. God sommer ❤️

Jeg skulle aldri jobbe med ungdom. Jeg har sagt det før. At jeg ikke engang likte ungdom da jeg selv var en. Ungdommer var utagerende, bråkete, utfordrende…på grensa til skumle. Særlig for en stille og sjenert, litt stakkarslig og klein, lang og vaklende ungdom.

Men livet har en tendens til å endre meninger og kurs, og de små stiene man først tråkker i, blir til slutt veier med avkjøringer, parkeringsplasser, og det beste av alt, åpne sletter fulle av muligheter, der man ikke aner hva som venter rundt neste sving. Og her sitter jeg, kvinne snart 50, og har avsluttet mitt 17 år på Bjørkelangen Videregående Skole. 17 kull har jeg fulgt, 17 avslutninger, uttalelige samtaler, tårer, hemmeligheter, og minner.

Hvert år sier jeg det samme. “Dette kullet var helt spesielt!” Og jeg mener det. Hvert eneste år. Som om hver eneste kull, hver elev, hver ungdom med sine utfordringer, kvaliteter og personlighet kryper inn i hjertet mitt, finner seg en plass, og blir der.

Hjertet blir liksom aldri fullt.

I år er intet unntak. Da rektor holdt sin årlige sommertale til de ansatte, etter at siste elev hadde tatt skolebussen hjem, gråt jeg. Så mye at jeg desperat prøvde å skule hulk og hikst, men det gikk ikke. En kollega strøk meg på ryggen, det åpnet bare tårekanalene enda mer. Men det er greit. Det fikk stå til! For de tårene renner for så mange, og så mye, på godt og vondt.

Tankene gikk til han som det første året gikk nesten usynlig langs veggene i korridoren, og som i går strålte selvsikkert og modig med kompetansebevis i hendene, og en fot ut i læretiden.

Tankene gikk til henne som på to år har lært seg norsk, og bestått alle fag, til tross for den korte botiden i nytt land. Tankene gikk til ungdommen som har mistet den som betydde aller mest i livet, men likevel møtte på skolen, hver eneste dag. Tankene gikk til han som endelig sa fra om årevis med mobbing, som stod opp for seg selv, som ba om hjelp, som stod stødig i motvinden.

Tankene går til de som har blitt sviktet på det aller grøvste, av de som egentlig skal beskytte og elske ubetinget. Tankene gikk til de som fikk sin første kjæreste, og til de som har grått av kjærlighetssorg. Til de som endelig tok tak i egen psykisk helse. Til de som var modige, til de som alltid stiller opp for andre, men ikke krever noe igjen.

Tankene gikk til de som føler seg usynlige, de som enda ikke vet hvor fantastiske de er, og til de som med en selvsikkerhet og varme eier verden.

Jeg er så glad for alle samtaler jeg får ta del i. For alle hemmeligheter jeg får lov til å holde på. For alle de  tårene jeg får lov til tørke. For alle endringene jeg for lov til å se. For alle klemmene jeg får lov til å varme meg på, for alle smilene, latterkulene, for alle de som hilser hver morgen.

Jeg tok så feil, den gangen for lenge siden, da jeg trodde ungdommer var vanskelige. De er ikke det. De er flotte. At det er utfordringer? Selvsagt, men vis meg det voksne mennesket som aldri har vært utfordrende, eller har hatt det utfordrende.

Så takk. Takk til alle kolleger som gjør det lett å komme på jobb. Takk til alle som med faglig kompetanse, varme, og omsorg deler ansvaret vi har for å loste ungdommen trygt igjennom skolehverdagen. Takk til foresatte som samarbeider, som spiller på lag med både oss og barna. Og ikke mist, takk til alle de fine ungdommene som finner veien til hjertet mitt. Takk for et nytt år i minneboka.

God sommer, til det beste kullet noen sinne. Igjen.

God morgen, og riktig god søndag. Sommerværet virker til å ha blitt satt litt på vent denne helgen, så jeg har pakket meg inn i varm pysj og pledd, og plassert stjerten nede i sofahjørnet, for å starte dagen med litt hverdagsøyeblikk fra den mentale minneboka. Det ryker fra kaffekoppen, og lukten av nystekte rundstykker siver inn fra kjøkkenet. Det er som regel gubben som fikser søndagsfrokosten, og i dag er intet unntak. Helgens siste fridag skal nytes før neste ukes innspurt til sommerferien. Jeg gruer meg litt til uka. Den siste skoleuka er fin, men også alltid litt sår. Enda en gruppe ungdommer skal videre ut i verden, og det er rart å bli stående igjen å se de rusle ut i voksenlivet. Men, det er ei uke igjen, heldigvis. Og nå er det søndag, blank og urørt ligger den foran oss, det er bare å tråkke på bremsene, og nyte øyeblikkene.

Uka som gikk var innholdsrik, på godt og vondt. Akkurat i dag trenger jeg å fokusere på det gode. På de fine øyeblikkene. Det kjennes både viktig, og riktig. Mandag morgen, dra jeg dro til side gardinene på soverommet da jeg våknet, kikket jeg rett ut på tre fine rådyr som ruslet i skogkanten ved hagen. Jeg ble stående lenge å kikke på dem, musestille, for ikke å forstyrre dem. Men da den ene snudde seg, og så rett på meg, skvatt plutselig hele flokken, og flaug til skogs. Da jeg stod på badet og pusset tennene noen minutter senere, slo det meg hvorfor de skvatt og løp. For tenk deg motsatt…altså, jeg stirra på dem, men tenk deg det synet de så, i det de oppdaget meg! Ei diger kjerring med sovesveis og lange, bleike hengepupper, med henda plassert på hoftene, og nesa tredd inn i vinduet! Er det rart de ble redde??? Og da så jeg liksom det for meg, og lo så jeg nesten ikke fikk pussa ferdig tennene. Og sånn starta uka! Herlig øyeblikk! (ikke for de stakkars rådyra da!)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De dagene det blir litt mye for hodet på jobb, har jeg lært meg at jeg må koble av med noe på kvelden. Å sitte stille i sofaen hjelper ikke. Jeg må gjøre noe. Og når været ikke innbyr til en luftetur, da må jeg være kreativ. Så en kveld denne uka satt jeg meg ned, klippet i litt gamle aviser, og mekket noen papir-roser. Det ene ledet til det andre, og plutselig hadde jeg et lite lager av roser i både avispapir, bakepapir, og kaffefiltre. Og før jeg viste ordet av det hadde musikken på øret, og papirleken fått timene til å gå, og hodet til å koble av. Gode øyeblikk.

Og når jeg først hadde laget alle disse blomstene, så måtte jeg jo bruke de til noe. Så kvelden etter, da det fremdeles regnet ute, og en tur rundt i bygda ikke fristet, fant jeg frem enda mer papir og lim, og laget enda en bunke med kort. Så fikk jeg brukt blomstene til noe fornuftig. Nå har jeg en liten eske full av kort for ulike anledninger, og et hode som har fått koble ut noen timer. Vinn-vinn, og herlige, kreative, fine øyeblikk.

Sommerfest med jobben på fredag. Fine øyeblikk hele kvelden. Det er noe helt eget med fylkeskommunale sommerfester. Helt uironisk. Det føles liksom som om sommeren nærmer seg for alvor når en rullerende festkomite bretter opp ermene, og arrangerer fest med alt som hører med når skoleansatte møtes til festlig lag i samme lokale som de tidligere på dagen har gjennomført muntlig eksamen med nervøse ungdom.

Det oser sommer av “vors” på lærerværelset, velkomstdrikker med og uten promille, lærerband som spiller gamle klassikere, allsang fra tonedøve kolleger som IKKE er kvalifisert for lærerbandet, quiz for og om ansatte, og et par håndfuller lærere født på 70 og 80 tallet som danser i ring til Bon Jovi`s topp ti slagere, og en småivrig relativt nyansatt som diskuterer tilpassa språkopplæring med en gammel traver av en pedagog i et stille hjørne bak kakebordet! Men helt ærlig, det er den beste formen for fest, fylkeskommunal eller ei. Lave skuldre, allsang, dans og god stemning, og nok mat til en en ekstra felles reste-lunsj i pausen på mandag.  En sårt tiltrengt, og viktig sosial happening, for frynsete skoleansatte på tampen av året. GODE øyeblikk!

Så kom helgen, og kvalitetstid med gubben. Vi har vært på harryhandel, og svenskebesøk, vi har sett film, og spist popcorn, spist middag på Pia, den lokale restauranten, og jeg har sovnet med armene hans rundt meg, eller å ha skravlet til seint på natta. Hva mer trenger man egentlig? Enn en å sitte stille ved siden av, og bare kjenne at det er fint å være to. Herlige øyeblikk.

Og slik gikk uka. Midt i sommerfesten fikk jeg varsel fra instagram, om at jeg hadde runda 10.000 følgere. Vi tok en skål for det snodige internettet, og den dustete videoen der jeg rauter som ei ku, som nå har tre og en halv million visninger. Verden er så snål!

Jeg har kjent på et samhold og et samarbeid som gjør meg stolt og rørt, kjent på støtte som varmer, kjent på glede og boblende latter. Jeg har spist meg mett hver dag, sovet omtrent halvparten av nettene, trukket frisk luft klokken tre om natten, og sett sola stå opp over måsahuset midt på natta. Jeg har matet småfugl og ekorn, og fått langfingeren av ekornet som “takk”…

Jeg har klippet gresset, luket ugress i blomsterbedet, klødd på myggstikk, og drukket både sjokolademelk og champagne…bare ikke samtidig. En ganske vanlig hverdagsuke, med ganske vanlige hverdagsøyeblikk. Nå skal jeg forberede både hodet og hjertet på en siste uke med ungdommene, men aller først skal søndagen nytes. Håper uka di var fin, og at du også får oppleve gleden av en fest  i regi av fylkeskommunen. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig god søndag. Her sitter jeg i ei mjuk seng, i en “hule” bak i bobilen, med bustete sovesveis, og poser under øynene. Merkelig trøtt, selv etter ei natt med masse søvn. Nå skal det sies at det har vært ei uke med mange våken-netter, men akkurat i natt har jeg sovet godt. Jeg gjør som regel alltid det  i bobilen. Jeg tror det er en blanding av store mengder frisk luft, og det faktum at det ikke finnes noe som helst som haster når vi er på tur. Hjemme finnes det alltid noe jeg synes jeg burde gjort, alltid noe eller noen jeg tenker på. På tur er jeg bare på tur. Lite skiftetøy, nok mat og drikke, ei bok…og det er det. Vi dro i går, og skal hjem i dag. Kort utflukt denne gangen, men et lite hverdagsavbrekk okke som. Vi trengte det begge to, både gubben og jeg.

Enda ei hverdagsuke er forbi, og nå er det kun to uker til sommerferien, og til skolen atter engang blir tom for ungdommer. Tiden nå går så fort, samtidig som hver eneste arbeidsdag virker innmari lang. Dagene består av en travel mix av eksamener, nerver, samtaler, aktiviteter, levering av bøker, tårer og forventninger. Og midt oppe i alt dette finnes det øyeblikk som gjør at man nesten glemmer at man er på jobb. Latter og fjas med kolleger som ler av alt, bare fordi de er slitne. Kaffepauser med gode samtaler, klapp på skuldrene og klemmer. Gode øyeblikk midt i kaoset.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På fredag, etter ei uke jeg selv følte jeg fortjente det minst, rett og slett fordi jeg kjente jeg ikke hadde strukket til over alt, kommer en kollega med blomster, og verdens hyggeligste post it lapp.

Og peoner er noe av det vakreste jeg vet om. Jeg ønsker meg en hage full, men har aldri tatt meg tid eller råd til å plante. Lukten av peoner minner meg om oppveksten i Lillestrøm. Hagen til mamma i Jernbanegata bugnet av peoner i blomsterbedet inntil murveggen, og blomsterlukten blandet med lukten av solvarm murstein og nyklippet gress var magisk. Minner om varme somre som liksom ikke hadde noe ende, barbeint på varme heller, og rabarbra dyppet i sukker sammen med bestevennen fra leiligheten i andre etasje. De peonene gjorde meg glad. Skikkelig glad.

Mandag stod jeg i kantina og hentet meg frokost fra kornbaren, da en elev jeg ser ofte, men aldri egentlig har snakket med, ser på hånden min og smiler. “Fint armbånd” hører jeg, så smiler ungdommen, og rusler videre med frokosten sin. Fint øyeblikk, tenkte jeg. Alle lærerne på Helse og oppvekst bærer en liten regnbue rundt armen denne måneden.

Villvinporten ned til hagen er atter engang grønn. Det som en gang var en bitteliten rot hentet fra hagen til mormor og morfar er nå både port og heldekkende vegg. Jeg synes det er så fint når den vokser seg stor og frodig, og den er liksom et tegn på sommer. Jeg stod på trappa med en kopp kaffe en kveld denne uka, og bare nøt synet. Rolig, fint øyeblikk.

Og nede i hagen, rundt stubben av lønnetreet som måtte bøte med livet for noen år siden, blomstrer markjordbærne. Dobbelt så mange i år som i fjor. Egentlig var jeg i ferd med å kjøre over de med gressklipperen, for på avstand ser det jo ut som ugress rundt hele stubben, men blandingen av smørblomster, prestekrager og markjordbær gjør meg for glad til å klippe vekk. Litt kaotisk “ugress” er bare koselig, om man legger godvilja til. Jeg gleder meg til mange dager i sommer, når jeg skal rusle barbeint ned til stubben for å høste ei neve med søte små jordbær.

Den ettermiddagen hele miljøteamet satt og kjente piffen gå ut av hele teamet, men så titter en elev inn døra, og lurer på om vi vil ha is! Rein lykke!!! Så kom piffen tilbake, til hele miljøteamet, mens vi satt der og suttet på hver vår is. Mer skulle ikke til for at resten av arbeidsdagen skulle gå litt lettere. Se små øyeblikkene altså.

Også pakket vi en overnattingsbag, handlet inn litt mat, og dro ganske så spontant på helgetur med bobilen. Den burde egentlig få et navn… Vi lengtet litt mot sjøen, og endte på Jeløya. Akkurat passe langt unna måsahuset, for en liten utflukt. Feriefølelse, en relativt kort kjøretur hjemmefra.

Og her står øyeblikkene liksom i kø. Lukten av sjø, og følelsen av sant under føttene. Grønt gress, måkeskrik, og rein avslapning.

Det gir en helt egen ro å rusle langs vannet om kvelden, som om hverdagen blir satt på vent, og skuldrene senker seg. Jeg er litt dronning på tur ass…bortskjemt som fy. Gubben griller middag, smører frokost og kveldsmat, sørger for at jeg er pakket inn i pledd når det blåser, og finner frem solkremen når jeg sovner i sola. Dronning Nordvrang… og i dag feirer vi jammen 24 år som mann og kone også 🩷

Og slik gikk hverdagsuka. Full av pes og slit, og mistet piff, men også pågangsmot, enden på visa, kake i kantina, og fine stunder med nære, kjære. Jeg har fått nye kule skolisser på skoene, hoppet paradis på asfalten med en herlig syvåring, lekt med babyen til en kollega, og endelig fått kastet makkerløse sokker, etter å ha søt etter makkerne i over et år. Øyeblikk på rad og rekke.

Nå skal frokosten spises, jeg skal rusle enda en tur på stranden, kaste stener i sjøen, og etterhvert ta fatt på turen hjem til måsahuset. To uker til sommerferie. Siste innspurt. Håper uka som gikk var raus med deg, og at uken som kommer byr på fine øyeblikk. Ta vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Hele huset lukter liljekonvall. Tenk det. En liten bukett på spisebordet i stua, og hele huset lukter sommer. Jeg plukket en liten bukett tidlig i uka, mens jeg ruslet rundt i hagen litt sent på kvelden. Plutselig har jeg blitt hun som går og småprater med spirene i jorda. Over halvparten av staude-frøene jeg satte i jorda i høst spirer ikke. Litt nedtur, men ganske forventet. Men hortensiaene, og hostaen jeg har fått av vaktmesteren, og et og annet jeg ikke klarer å identifisere enda, det gror. Og selv om jeg går med en drøm om en litt sånn rotete hage full av blomstrende overraskelser, så har jeg innfunnet meg med at det tar tid å bygge opp noe sånt. Tid og penger! Tid har jeg, penger må brukes på andre ting også, dessverre. Men at Liljekonvallen vokser vilt mange steder på hele tomta, det er en liten hverdagslykke i seg selv.

Uka gikk akkurat slik de aller fleste hverdagsuker gjør. 7 dager og syv netter, ispedd små øyeblikk, noen hverdagslige, andre litt mindre hverdagslige. Å våkne opp i Stavern på mandag morgen, og tilbringe første del av dagen på stranda, det var ikke helt hverdagslig, men fyttikatta så fint. Vi rakk å spise frokost, rusle litt langs vannet, sitte litt på stranda, og bare senke skuldrene helt, før vi tok fatt på hjemveien. Og da vi hadde landa i måsahuset, og fått ryddet ut av bobilen, var det fremdeles mye igjen av mandagen. Tenk å ha en ekstra fridag i uka. Skikkelig gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tirsdag fartet jeg og kollega Anne Grethe til en tidligere kollega som nettopp har blitt mamma. Det betyr jeg jeg og Anne Grethe helt uoffisielt offisielt er gamletanter, og det er på en måte ekte tanter, om man legger godvilja til. Og gjett om vi kosa oss da! Den vesle skatten holdt seg våken, og var blid som ei sol mens vi var der. Smilte, fylte bleia, smilte litt mer, gjespa, strakk ut tunga, laaaangt forut for sine ferske fem uker, til tantenes store glede. Sånne barsel besøk, og sånne små skatter, er verdens fineste gleder. Herlige øyeblikk.

Det går, som jeg har nevnt mange ganger før, i ett på jobb om dagen. Nå er det tre uker igjen av skoleåret, og mens noen av ungdommene begynner å senke skuldrene, sliter andre med tanken på veien videre. Det blir mange samtaler om dagn. Mange smil, og mange tårer. Jeg kjenner det når kvelden kommer, at hodet er litt tomt, og at skrotten er sliten. Og selv om jeg ser frem til noen uker med sommerferie, er de siste uken alltid litt vanskelige. Men så har man kolleger da, som klapper på ryggen, heier, jobber side om side, og innimellom sper på energinivået både med faglig påfyll, fjasete latter, og snadder! En ettermiddag denne uka var pulten min fylt opp til randen med godsaker da jeg kom tilbake til kontoret. Made my day!!! Fantastisk øyeblikk!

Kveldsturer med gubben. Det er når jeg egentlig ikke orker, at jeg trenger det mest. Trenger en tur ut, i kveldssola. Bare rusle en liten runde, puste inn frisk luft, tøye litt på beina, lufte huet litt. Vi skravler ikke så mye når vi rusler sånn på kvelden, gubben og jeg, men det er kanskje det beste med det hele. Stillheten, likevel selskapet. Lav sol, baller av vissen løvetann, og tur i tospann.

Torsdag kveld hadde jeg grugledet meg til lenge. Jeg skulle holde dette foredraget mitt på Bestefarhuset i Blaker, og som alltid før jeg skal noe sånt, er nervene i høygir, og sommerfuglene i mager veier det samme som en elefant. Tidligere ei uka fikk jeg vite at det var utsolgt, og ventelister, og det gjorde nervene enda verre. Men! Det gikk kjempefint! Det gjør jo alltid det. De tre fineste barndomsvennene var i salen, tidligere kolleger, pappa sin tante Unni. Både kjente og ukjente lyttet og lo, og gjorde kvelden nydelig.  Så til alle som kom, takk for kvelden dere ga meg. Den lever jeg lenge på. Herlige øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Fredag ettermiddag kom gubben løpende opp på terrassen og ropte at jeg hadde blitt bestemor!!! I den ene av fuglekassene han snekret i våres er det seks fine fugleunger. I to andre kasser ligger det fine små egg, og i den siste kassa er et lunt rede gjort klart, og kanskje blir det pippip der også. Gubben var i ekstase!

Syrintrærne rundt på tomta har endelig begynt å blomstre, litt senere i år enn tidligere, men bedre sent enn aldri. Lykken er lukten av syrin som kommer med hvert lille vindkast, fra alle kanter av gården.

Jeg har spist napoleonskake til kveldsmat, salat til lunsj, fått nye solbriller i posten, klappet katten som stadig jakter i skogen bak huset vårt, og jeg har tørket tjukke lag med pollen av utemøblene hver kveld. Tegn etter tegn som vitner om en sommer i rask anmarsj. Tent at vi skriver Juni allerede i morgen. Nå skal søndagen nytes, før ny arbeidsuka banker på døra. Ukas matpakker skal bakes, et blomsterbed skal vannes, rent tøy skal brettes, og senga skal få reint sengetøy. Øyeblikk skal skapes av slik og ingenting. Håper uka som gikk ga deg grunner til å smile litt, og at uka som kommer gjør deg godt. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så ble det søndag igjen, og jeg har nettopp våknet opp på Solplassen. Om stedet vil leve opp til navnet sitt i dag er usikkert enda, og jeg har ikke engang kikket ut av vinduet i bobilen for å sjekke. Jeg er redd for å bli skuffa, for jeg har ønsket med så innmari litt sol denne pinsehelgen. Vi kom hit i går, og blir til i morgen, og jeg innrømmer glatt, at selv for en hjemmekjær dame, er det deilig å være på tur igjen. Det er et kjærkomment avbrekk i en hverdag som for tiden går litt i ett. Derfor har jeg ikke kikket ut av vinduet enda. Jeg tviholder på morgensveisen, på varmen under dyna i denne mjuke hula av ei seng, og gleder meg til gubben skal stå opp, dra for persiennene, og varme ferske rundstykker til frokost. Latmannslivet i bobil er egentlig ikke så gæli.

Uka har, som alle de andre ukene denne våren, vært hektiske. Ikke av typen fryktelig slitsomme, for jammen har det vært mange gode øyeblikk også, men det skjer liksom noe hele tiden. De siste tre ukene har jeg vært eksamensvakt flere dager i uka, og for en som ikke er spesielt glad i å sitte stille, er det litt tortur. Jeg sitter liksom bare å tripper på en stol, i påvente av at en stakkars ungdom skal rekke opp hånda og be om en luftetur, slik at jeg også kan strekke på bena. Teamsmeldinger fra elever som trenger noe, eller som lurer på noe, tikker inn med jevne mellomrom, også får jeg dårlig samvittighet for å være opptatt på en stol i et stille klasserom. Så smågal av å sitte rolig blir jeg, at innimellom trøstespising av raske karbohydrater, har jeg stille samtaler med stolene bakerst i rommet, bare fordi det etter en tid begynner å se ut som stolryggene er smilende ansikter… Jeg blir åpenbart gal av å sitte så lenge stille, ufrivillig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så da fredagen kom, og jeg kunne viske ut alle eksamensvaktene på tavla på miljøteamrommet, var jeg lykkeligere enn på lenge! Det er ett helt år til neste gang, takk og pris! Verken hodet mitt, eller tarmen min, har godt av kronisk trøstespising og urolige bein!

Meeeen, bare så det er sagt, sånne små gaver fra kolleger som er lei av å høre på klaginga mi hver gang jeg gjør meg klar for å sitter rolig i det som kjennes ut som et døgn, de gir gode øyeblikk!!! Ferdig snakka.

I tillegg til eksamen, har en hel haug elever på yrkesfag prøve eksamen i disse dager, før de skal opp til praktisk eksamen innen de neste ukene. Og da trenger man ikke sitte prøvevakt. Da kan man heller få bidra med å være statist, og det er faktisk kjempegøy. Når man i tillegg kan velge en egen rolle å tre inn i, da er dagen min komplett. Det var fine øyeblikk.

Og da en kollega atter engang lekte seg med KI, og sendte meg et redigert bilde av originalen, da ble dagen god. Sånne små ting som gjør at man ler med magen, de er fine øyeblikk det. Ghetto Granny, tror det skal være mitt nye kallenavn! Se for deg den kjerringa der på den scooteren jeg fikk av vaktmesteren tidligere i våres! Holy shit, jeg kommer til å bli legendarisk!

En kveld denne uka hadde jeg møte med to fantastisk flotte og engasjerte damer fra saniteten. To damer så inspirerende, som brenner sånn for det de står for, at entusiasmen er smittsom. For en jobb de gjør! Så denne høsten blir jeg med på laget, og om alle planer går i boks, og det håper jeg de gjør, blir det show i slutten av September, eller begynnelsen av oktober. Håpet er å få med kommunen og kultur arenaen på laget, for å ramme inn en helaften av og for kvinner, slik at enda flere får øynene opp for jobben de gjør for lokalsamfunnet, kvinner og barn og unge især, og kanskje økte medlemstallet med en større og yngre garde. Det er så gøy å få jobbe med engasjerende mennesker. Gode, skikkelig gode øyeblikk.

Så ble det hel, pinse og bobiltur. Gubben og jeg. Nok en gang fristet det med strand, svaberg, og salt sjø. En smak av sommer, og valget falt på Solplassen i Stavern. I går var en nydelig dag. Jeg tror jeg er på noe av mitt lykkeligste når jeg kan sitte rolig og speide ut over havet, høre bølgene slå inn mot strandkanten. Det er lettere å sitte rolig her, enn bakerst i et klasserom.

Så avslutter jeg søndagsbloggen her, og straks skal jeg se hva som befinner seg bak gardinene. Sjekke hvordan været er utenfor bobilen. Vi planlegger en spasertur ned til Sentrum. Kanskje blir det middag på brygga, kanskje blir det grillings på stranda. Fridag blir det uansett.

Håper uka som gikk ga deg fine øyeblikk, og at uka som kommer blir god. Vær raus med deg selv, det fortjener du, og fortsatt riktig god pinse. Vi blogges.