Hallo??? Hvem stjal helgen??? Vi satt en liten gjeng på kontoret torsdag ettermiddag, og snakket om at vi gledet oss til å kjenne på fredagsfølelsen, etter årets første skoleuke, også gikk jeg hjem, spiste middag, og så er det plutselig søndag!!?? Det har blitt borte noen dager her, det er jeg helt sikker på! Uansett, det er fremdeles en helt ny og ubrukt dag som venter, og jeg har planer om å nyte den. Uka som gikk var så stappfull av øyeblikk, øyeblikk av alle sorter, men den gikk i ett. Som om kroppen og hodet (nå er kanskje stengt tatt hodet en del av kroppen da, men du skjønner greia!) ikke har hatt pause. Men akkurat nå, er et godt øyeblikk. Fremdeles i pysj, pakka inn i et pledd i hjørnet av sofaen, klar for å oppsummere ukas små øyeblikk. Gubben fikser frokost på kjøkkenet, og jeg har tent lys på bordet. Ekte søndags stemning.

Som nevnt rakk jeg egentlig ikke helt å kjenne skikkelig på den fredagsfølelsen jeg hadde gledet meg til. Det er som om helgen også bare forsvant da skrotten endelig kunne koble ut litt. Ja, for oppstarten av nytt skoleår har vært uvanlig hektisk, men også kjempefin. For det første er det fantastisk å se igjen alle de herlige kollegene, og stemningen på skolen blandt de ansatte er god. Stressa men god. Så finnes det de kollegene som tar et gedigent langt slag for arbeidsmiljøet, går den ekstra mila, og bringer frem latteren. Jeg er svak for den enkle humoren som ligger i menn i kvinneklær altså! Så når kollegaen i miljøteamet tredde på seg leopardkåpa til Ragnhild, og spankulerte rundt på kontoret i parykk og gammel steindau kattepus, da lo jeg så tårene rant. Et av ukas mange gøye øyeblikk. Og ja, det er en smule urettferdig at mannfolk har legger som får sånne kåper til å virke eksklusive, særlig når ens egne legger er to tømmerstokker rett ned i skoa!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dette skoleåret har jeg startet et nytt prosjekt jeg har valgt å kalle “Lure rektor til å la meg gå tidligere hjem, eller få noen ekstra egenmeldingsdager!” Så langt har jeg halta på begge bein, påberopt meg scenebetennelse i armen etter å ha grilla 1000 pølser i skolegården, slatters i nakken, og det beste påfunnet av dem alle, urinveisinfeksjon, og tette eggstokker! Sistnevnet sjukdom krevde en kateterpose full av gårsdagens sure og ut-tynnede traktekaffe dinglende fra buksesmekken. Foreløpig er det dårlig respons på valgte sykdommer, og jeg måtte jobbe hele dager, hele uka!

Men når selveste rektor`n kommenterer på innlegget, og inviterer meg til å benytte fasilitetene på rektors kontor kommende uka, da ser jeg nesten lys i tunellen. Vurderer å stille i morgenkåpe og hotell-slippers til uka… Det vanker nok ei velfortjent sykemelding snart. Kryss fingrene for meg!

Tidligere i uka fikk jeg melding på teams fra elever som hadde sett en død fugl i skolegården da skoledagen var over, og de lurte på om det var mulig om vaktmesteren kunne begrave den. Jeg tenkte at det kunne jo like gjerne jeg gjøre etter middag, for vi skulle uansett kjøre forbi skolen for å hente pakke på butikken, så jeg svarte at jeg skulle ta hånd om det, og forberedte gubben på en liten begravelse. Nå skal det sies at jeg så for meg en liten spurv eller noe, og dro med meg den lille hagespaden jeg graver i blomsterbeddet med. Men borte under den store furua i skolegården lå det jo en havørn-light, også kjent som en halvmeter stiv kråke. Jeg brukte omtrent tre kvarter på å grave stort nok hull, putte kråka nedi, og børste av meg jord og støv. Og akkurat da vi skulle til å gå smeller det fra den i overkant mjuke måsagubben, med det brennende hjertet for dyr: “Skal du ikke si noen ord???” Først trodde jeg han tulla, men gubben var gravalvorlig. (gøy ordspill for anledningen) Så da ble det en sånn liten “Av jord er du kommet, til jord skal du bli” tale på sparket… Så denne hendelsen noterer jeg meg under “Ting jeg aldri trodde jeg skulle gjøre”, men er glad jeg gjorde likevel. Å stå så lenge bøyd og grave i jorda kan fort gi kink i ryggen. Noterer meg det når jeg neste uke trenger nye grunner for å kunne hente ut en tredager hos rektor!

Blomstene i bed og krukker blomstrer enda, og minner meg på at sommeren ikke helt er over. Det gir alltid gode øyeblikk.

Men på utsiden av porten inn til måsahuset begynner flere av trærne så smått å endre farge. Noen blader er fremdels sommergrønne, andre blafrer i vinden som små flammer av rødt, gult og oransje. Litt tidlig kjenner jeg, men litt fint også. For høsten er ei årstid jeg alltid gleder meg til, og i år er intet unntak. Så utenfor porten venter hver morgen en forsmak på høsten, og det er fine øyeblikk.

Fredag morgen, da jeg stod ute i skolegården for å hilse på elevene (med nakke krave for å lure meg til ei sjukemelding) benyttet jeg anledningen til å minne ungdommene på at de alle har overlevd den første skoleuka i nytt skoleår. Og det har vært litt av ei uke. Noen er redde, andre virker trygge. Noen går seg bort i nye korridorer, andre tråkker selvsikkert rundt som om de er selve arkitekten bak alle skolebyggene. Noen gråter og søker trøst, noe løper frem og gir klemmer, og sier takk for sist. Noen trenger en prat, en liten hånd på skulderen, noen trenger å fortelle ALT som har skjedd i sommerferien. Det har vært ei hektisk uke. Ikke en eneste dag har jeg sittet ned for å spise lunsj, jeg har hatt 10 000 skritt på klokka lenge før arbeidsdagen er over, og et knekkebrød i hånda på vei rundt på skolen har sørget for påfyll av energi.

Men det har vært ei god uke. Travel, men god. Kolleger og elever har vært så rause, og sørget for at pulten er fylt opp med pepsi max og Troika. Hverdagslykke!!!

Jeg har spist middag med gubben, utflytterpodene og podekjæresten. Jeg har sovnet i en varm armkrok hver eneste kveld, til lyden av gresshopper og vind i trærne utenfor det åpne vinduet. Jeg har syklet til jobben i sko som matcher sykkelen, og tenkt at om det prosjektet med mer fri fra jobb ikke funker, kan jeg kanskje bli moteblogger. Gule sko og gul sykkel liksom, jeg har mye å lære verden altså.

Håper uken som gikk bød deg på mange fine øyeblikk, og at uka som kommer er grei med deg. Stell pent med deg selv, det fortjener du, og riktig god søndag. Vi blogges.

Så var det atter en gang søndag. For første gang på lenge står ikke døren oppe så tidlig på morgenkvisten i helgen, for sommertemperaturen er liksom ikke helt oppe og nikker før litt senere på dagen. En del av meg gleder meg til de morgenene vi skal fyre i peisen for å varme opp stua, den andre delen av meg gleder meg over de fremdeles lange og varme kveldene. Sommeren kan godt vare litt til, selv om høsten banker på døra.

Det er stille i måsahuset igjen. Ingen pode er hjemme på perm, og jeg synes det var ekstra vanskelig å gi slipp på han forrige søndag. På kjøkkenet lager måsagubben frokost til to. Jeg begynner å bli vant til det nå, at det igjen bare er han og meg. Noen ganger tar jeg meg tilogmed i i nyte stillheten. Andre ganger er jeg hun rastløse mammaen som savner gutta sine. Da sender jeg en melding til en eller begge utflytterpodene, og lokker med fersk bakst, eller middag. De går som regel rett i fella, disse podene. Denne uka var vi begge litt sent hjemme fra jobb, gubben og jeg, og størstepoden jobbet også overtid. Så vi bestilte like greit en pizza, og ba ungen på middag. Det var så deilig å bare sette pizzaesken midt på bordet, også samle oss rundt for å spise og skravle. Så enkelt, men så koselig. Så fikk denne mammaen en liten dose selskap, og mange fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tirsdag morgen var nydelig. Det var dagen alle kolleger vendte tilbake til skolen, og endelig var jeg ikke alene på kontoret. Klokken syv på morgenkvisten var det allerede lys i vinduet på kontoret, og kollega Martin hadde kaffen klar da jeg kom. En etter en kom resten av avdelingen, klare for fire planleggingsdager på rappen. Noen nye ansikter, og mange kjente og kjære. Skolestart er hektisk, på grensa til litt pes egentlig, men du verden så deilig det er med rutiner også. Og når sola skinner i skolegården før fuglene fiser, da blir dagene fulle av fine øyeblikk.

Planleggingsdagene var hektiske. En blanding av kursing, workshops, møter, planlegging, og mottak av noen nye elever som skulle ha infodag før oppstarten i morgen. Mer enn nok å gjøre, slik at man sovner godt om kvelden, men igjen, det er godt å komme igang også. Planlegger-boka er spekket med gjøremål, og jeg fiksa meg klistremerker med navnet mitt på. Lo godt av en ekstra bokstav i etternavnet. Passer meg bra. Gøy øyeblikk.

Og den nest siste arbeidsdagen, da 12-knekken kom, og hodet var litt for fult etter å ha hengt med en herlig gjeng ungdommer hele dagen, da lå favorittsjokoladen på pulten min da jeg kom inn på kontoret for å pakke sekken. Jeg aner ikke hvem av kollegene som har lagt den der, men OMG!!! Den gjorde dagen komplett. Så i stedet for å reise hjem satt jeg meg ned, fylte kaffekoppen, og tok ei velfortjent ettermiddagspause med kaffe og sjokolade på kontoret. Nydelig øyeblikk.

For å koble litt ut etter dager fulle av informasjon og planlegging, har jeg holdt på en del i hagen. Jeg har plantet noen frø til stauder, og krysser fingrene for at de kommer opp til våren. Akkurat det er nok et sjangsespill, for jeg har alt annet enn grønne fingre, men jeg prøver likevel. Enten så går det, eller så går det over. Og mens jeg stod der og gravde i bakken, snekret sammen rammer til et blomsterbed, og lurte på hva jeg hadde begitt meg utpå, landet en liten sommerfugl på hånda mi. Jeg ble så paff! Den satt der lenge, så lenge at jeg til slutt satt meg ned på gresset for å studere den. Så fikk vi en hvil, begge to, sommerfuglen og jeg. Noen kommenterte at det kanskje var kameraten som “var på besøk”, og den tanken gjorde noe med meg. Tenk om. For en fin tanke. Og for et fint øyeblikk.

Og når vi snakker om hage! Jeg har kjøpt meg livets første hagehortensia. Jeg har plantet den ute, og nå krysser jeg fingre og tær for at den overlever vinteren på måsan, og blomstrer igjen til våren. Jeg ser disse i hagene rundt omkring, og synes de er SÅ himla vakre! Voksenpoeng for innkjøp av blomster, fint øyeblikk.

Jeg kjøpte frokostblanding sist vi var i Sverige. En kveld denne uka laget jeg med en porsjon, og satte meg ved spisebordet. Plutselig hører jeg gubben si “Hæææ??? Eter du kattemat???” Og da gliste jeg så høyt, for når jeg virkelig så etter, skjønner jeg jo hva han mener. Det så jo ut som kattemat! Mista jeg matlysta av den grunn? Neida, men noe instagramvennlig kulinarisk måltid var det jo ikke. Gøy øyeblikk! Gleder meg til å se om denne type kosthold gir meg tykk og plank pels!

Jeg har jo vært åpen om at de siste månedene har vært tidvis vanskelige, eller tunge er kanskje riktigere ord. Det kommer seg, det gjør jo det, selv om jeg noen ganger kjenner at tankene surrer i overkant mye. I går, i bilen på vei hjem etter å ha demontert og hentet et telt til bobilen, surret tankene igjen. Jeg merker det ikke selv, at jeg blir stille, og at øynene bare glir igjen, at jeg soner ut litt. Ikke før jeg kjenner at han tar hånden min, og stryker den litt. Han sier ikke noe, bare er der. Så er jeg liksom tilbake igjen, ute av tankekjøret. Sånne øyeblikk er så gode. Når han minner meg på at han er der, uten å si et ord. Takknemlig for de øyeblikkene.

Og slik gikk den aller første hverdagsuka etter sommerferien. I blomsterbeddet har den gule rosen jeg fikk til påske fått nye knopper. Jeg håper de rekker å blomstre før frosten tar dem.

Jeg har jobbet lange dager, og sovnet tidlig på kveldene. Jeg har gått lange turer, sittet midt i hagen og sett trærne begynne å skifte farge, og jeg har gledet meg til å ta imot gamle og nye elever. I morgen skjer det. Men aller først, en helt ny og ubrukt søndag venter. Håper uka som gikk ga deg noe å smile av, og at uken som kommer er grei med deg. Pass godt på deg selv, det er du verdt. Vi blogges.

Dett var dett. Ferien over. I dag skriver vi siste dagen av sommerferien for i år, i morgen er det tilbake på skolen. Litt mjuk start da elevene ikke entrer skolegården før om enda en uke, men dog, det er jobb. Nå skal det sies at det har blitt en del jobbing denne uken også da, en del hjemmefra, en del på kontoret, men i morgen starter alle andre også, så da kjennes det enda mer virkelig, på en måte.

Blanda følelser. Jeg har jo vært ærlig her tidligere, skrevet litt om at jeg lenge var sikker på at jeg skulle jobbe som fagarbeider i videregående skole til jeg går av med pensjon, men at jeg de siste par årene har vært litt mer usikker på om det blir sånn. Det er mange grunner til det, men ikke en eneste dag har jeg tenkt at det er selve jobben med ungdommene som er årsaken til usikkerheten. Denne uka fikk jeg bare enda en påminnelse om hvorfor jeg blir, år etter år. Jeg hadde vært et par timer på kontoret på skolen for å jobbe med noe av det som skjer i oppstartsuka. Istedet for å rusle rett hjem, gikk jeg innom sentrum først, for å slærve litt med Mona i butikken hennes, og på vei over parkeringa kommer to av elevene jeg hadde i fjor løpende mot meg med varme klemmer, latter, og snakking i munnen på hverandre. “Vi har akkurat vært hjemme hos deg!” sa de, “Men du var ikke hjemme, så vi la igjen en pakke ved døra di!”

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter å ha fått siste nytt om ferien til ungdommene, og planene for neste år, slærva litt med Mona, og handla med litt middag, ruslet jeg hjemover for å åpne gaven som lå ved døra. T-skjorta de hadde bestillt før ferien hadde endelig kommet, og den passer perfekt. Foran på t-skjorta står det “Halla bitches, Tante Janne her!”, en intern spøk jeg nå alltid vil ha en påminner om, og hele baksiden var dekket av et mindre flatterende bilde av meg selv! GØY! Jeg har jo en forkjærlighet for rare t-skjorter med gøyale tekster. I en liten pose nederst pakken lå gaven som satte meg litt ut, og som fikk frem tårene. Fire hjemmelagede armbånd, med tekstene “Wallah”, Viktig”, og “Hverdagshelt”. Jeg er nesten redd for å bruke dem, bruke dem opp. Kjenner at jeg vi spare de så lenge jeg kan. Fine skatter, og nydelige hverdagsøyeblikk.

Uka har blitt tilbragt hjemme, men med små og noen lengre turer hver dag, med ulike gjøremål. Vi har slappet av, selv om hodene har vært litt i hverdagsmodus, som om vi ikke helt har ferie, fordi vi veksler på mellom jobb og fri. Langt ute i ingenmannsland mellom Norge og Sverige stoppet vi bilen for å gå en tur og se oss litt om, drikke litt kaffe, og spise litt niste. På et sted langs veien måtte jeg bare stoppe og se opp, for nesa fyltes opp med lukten av søte epler som vaiet litt i den varme vinden. Bare kart fremdeles, slett ikke modne, men det kjentes som om jeg stod midt imellom to årstider og nøt det beste av dem begge. Varm sommer, og luket av høst. Fikk et akutt behov for å bake eplekake, selv om det ikke ble noe av denne uka. Kanskje det bør stå på planen i dag. Uansett, fint øyeblikk.

Etter å ha sett videoer på TikTok av folk som pusser opp gamle møbler, og mennesker som forteller at malingsfjerner gjør jobben med å strippe malingen av møbler lettere enn lett, satte jeg igang “prosjekt Bestefarskapet” her hjemme. Kjøpte malingsfjerner på Biltema, smurte inn det gamle skapet etter bestefaren til gubben, og forventa magi!!! Istedet satt jeg igjen med sju fingre med flisete negler, 16 små skrubbsår, seks vannblemmer med nok vann til å fylle et middels stort svømmebasseng, støle over- og underarmer, samt et humør som kunne jaget vegg fanden på flatmark! TikTok juger!!! Det var pokker ikke lett i det hele tatt! Jeg skrapa, pussa, kjefta, banna, skrapa og pussa på nytt. Og når kvelden kom, og gubben ba meg løse et kryssord i et gammelt Donald-blad for å sjekke om jeg var like løsemiddel-skada som jeg så ut, smurte jeg skapet inn med interiørbeis i tilnærmet opprinnelig farge, og gikk å la meg. I dagslys dagen derpå ble alle skavanker avslørt. Skapet er slett ikke pent, men jeg later som om det har sjarm, og beholder det noen år til, bare fordi det var så sabla mye mer jobb enn jeg hadde sett for meg. Ukas beste øyeblikk? Neppe, men et øyeblikk okke som.

En kveld denne uka stakk vi innom hver av utflytterpodene, med litt matvarer vi handla i Sverige. I leiligheten til mellomste poden ble vi sittende å skravle litt, lytte litt til gitarspell, og historier om ACDC konserten de var på tidligere i uka. Da jeg kikket bort på kjøleskapet hans lo jeg høyt. For minsten har jo stolt delt ut bilder til familien, bilder av poden selv i kongens klær, og mellomste broren er tydeligvis aldri for gammel til god gammeldags mobbing. Humoren er enkel, kjempe barnslig, men så typisk forholdet mellom disse brødrene. Artig øyeblikk.

Den formiddagen regnet øste ned, og jeg kjedet meg, fant jeg frem steinene jeg plukket på stranda i begynnelsen av ferien, og laget et bilde jeg har hatt i hodet lenge. Litt lim, ei ramme, og noen stener ble til fugler på en snor, og nå er litt av sommerens minner foreviget på peishylla.

Og fordi jeg var i det kreative hjørnet, og fordi regnet ikke gav seg, pakket jeg inn alle julekalendrene også. Spilte tilogmed julesanger på høyttaleren, og gubben var på ekte sikker på at det var løsemidlene jeg brukte på skapet som hadde kikka inn. Men jeg fikk reint julestemning, mangla bare gløgg. Godt med alt som er gjort.

Og slik gikk enda ei hverdagsuke, den siste sommeruka, før den ekte hverdagen begynner igjen. Håper uka som gikk gav deg noen nye fregner på nesa, og at uka som kommer fylles opp av gode øyeblikk. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Denne gang fra vakre Flåm. Vi har vært på veien ei uke, teknisk sett. Selv om vi har vært på de samme stedene over flere dager da. I dag setter vi snuta hjemover, rett og slett fordi værmeldingen ikke ser lovende ut. Joda, man kan fint være på tur i regn også, men vi trives aller best når vi kan gå ut av bilen, og utforske verden i mange timer, uten å bli gjennomvåte.

Vi rekker en bitteliten oppsummeringa av ukas små øyeblikk før vi begir oss ut på en lang kjøretur hjemover til måsahuset. For uka på veien har vært skikkelig fin, akkurat det vi trengte på tampen av sommeren. Det er så rart med det, hvordan bekymringer og sorger ikke tar like stor plass i hodet og resten av skrotten, når man er på tur. Som om man reiser fra det, for noen dager. Det er så godt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi har reist mest etter været denne gangen, og opplevelsene som har fulgt med har ikke vært planlagte, bare velkomne, og snart blir de sommerminner vi skal leve på når lufta blir kaldere, og hverdagen innhenter oss. Det er en uke igjen med feriefri, før det er tilbake på jobb. Jeg har, om jeg skal være helt ærlig, litt blanda følelser rundt akkurat det, men jeg gleder meg også. Rutiner er fint det.

Ferien startet i Telemark der vi satte opp camp for ei natt. Nydelig vær, koselige omgivelser, og deilig varmt badevann. Gubben hæla for første gang i sommer, og blei liggende som en litt sliten dupp i vannskorpa i nesten en time. Endelig på tur, endelig fri, endelig følelsen av avslappende sommer. Fint øyeblikk.

Vi har et kjøleskap fullt av mat i bobilen, og en grill fetere i lasterommet enn den vi har hjemme, likevel nyter vi noen middager på en og annen restaurant når vi er ute og turer. Rein luksus, men så digg å få maten servert. Lykken var stor da denne kjerringa innså at veien bort til kanal-cafeen var ei hinderløype av en lekeplass. Garantert laga for unga, men det klør sånn i kroppen når jeg ser klatrestativ, at jeg ikke klarer la vær å prøve.

“Du Kan gå forbi, uten å sette det fast i et eller annet!!!” hører jeg gubben si, men hva er gøy med det da??? Det er ikke sommer uten noen myggstikk, noen skrubbsår på knæra, noen blåmerker, og et par øyeblikk med rein skam fordi andre voksne mennesker går forbi og ser at du sitter dønn fast i 40 meter tau! Gammal blir man fort nok likevel!

På mange av plassene vi har stått denne turen har endene tuslet rundt oss på jakt etter gratis måltider, til gubbens store glede. Han er jo en sann gakk-gakk entusiast, og går ikke en meter uten ei pakke solsikkefrø i sekken. Fuglenes egen Mc.Gyver lissom. Men det er noe med ender altså. Beroligende, avslappende, og underholdende. Gode øyeblikk.

Fra Telemark til Omlidstranda. Det er fint å komme til et sted vi vet vi trives, og vi er fremdeles ikke lei plassen, selv om vi har vært der mange ganger før. En skikkelig sommerperle. Og når været viser seg fra sin beste side i tre dager på rad, da er livet godt.

Og det er lett å samle mange fine, ulike øyeblikk, på en og samme plass. Sjø, mjuk sand under føttene, og strålende sol. Da trenger man bare et gammelt teppe, og en gammel kjølebag med Pepsi Max. Rein sommerlykke!

Lange turer på de tre strendene, hånd i hånd. Bare sanke solstråler og nyte stillheten. Høre små bølger slå inn mot stranda, et par måker som terger hverandre. Vakre øyeblikk.

Sitte side om side på et pledd nedpå stranda, og se kveldsola farge himmelen rød før den forsvinner ned i havet. Hver kveld ble vi sittende sånn, og jeg kommer ikke på en bedre følelse. Sitte så tett og så rolig at jeg kan kjenne hjertet hans slå, uten å måtte si et ord. Bare være. Det er gode øyeblikk det.

Is. Hver eneste kveld. Softis eller kuleis. Rusle bort i kiosken, sitte på en krakk og spise is, sende noen snapper med gutta, få en oppdatering hjemmefra. Bare gode øyeblikk.

Så satte vi snuta mot Flåm. Helt spontant, etter å ha sjekket værmeldingen. Etter mange timer i bil var det godt å lande litt igjen. Vi spiste hamburger på brygga, gikk ned til vannet for å sitte litt og dingle med beina. Gode øyeblikk.

I går satte vi oss på syklene for å utforske litt andre veier enn de vi kjører, og det ble en så fin tur. Mange timer på sykkelsetet, litt sår i skinka i dag, men så verdt det. (selv om jeg ikke var helt enig i det i alle de fordømte motbakkene… men jeg var veldig blid i nedoverbakkene da!)

Flott natur, smak av sommer, skoleboller og badetøy i sekken. Nydelig sommerdag, nydelige opplevelser.

Og bare sånn for å toppe kransekaka, fat jeg ut at hjelmsveisen er akkurat den samme som hverdagssveisen. På tide å ringe frisøren kanskje…

Men nå skal jeg logge av. Nettet er litt luggete her mellom fjellene, og vi har en lang reise foran oss. Jeg gleder meg til små rastestopper på vakre plasser. SommerNorge altså. Øyeblikkene ligger jo bare og venter på oss.

Håper uka som gikk ga deg mange gode øyeblikk, og at uka som kommer gir deg grunner til å trekke på smilebåndet. Vær god mot deg selv, det fortjener du. Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?

Først og fremst, tusen takk for alle øyeblikkene dere delte forrige søndag, da jeg ikke helt klarte å dele mine. Jeg har lest alle, svart noen, men langt fra alle. Facebook setter noen gang en grense for hvor mange ganger jeg kan like kommentarer under et innlegg, men for en glede det var å bruke søndagen, og flere dager utover i uka, på å se bildene dere, tankene, og øyeblikkene dere delte. Overveldende, og veldig. veldig fint.

Det er atter en ny søndag, og i skrivende stund er det to uker igjen til et nytt arbeidsår, tre uker igjen til elevene er tilbake i klasserom, korridorer, og skolegården. Selv om det er ferie fremdeles, ble det litt jobb denne uka også. Litt smått, slik som å svare på mailer fra nye og gamle foresatte, et par meldinger på teams fra elever som både gleder og gruer seg til å komme tilbake. Men mest av alt har uke vært rolig. Selvbestemt rolig, og i all hovedsak har den vært tilbragt her hjemme i måsahuset. Om få timer kjører vi minstepoden til Gardermoen, han skal tilbake på leir, og måsahuset blir ekstra stille igjen. Det har vært godt å ha han hjemme noen uker, viktig og godt, men nå starter et års tjeneste i luftforsvaret for poden. Neste sommer kommer han hjem for godt, håper vi.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Uka har, til tross for at den har vært stille, bydd på noen gode øyeblikk. Jeg har lett litt ekstra etter dem denne uka. En kollega fortalte meg om et uttrykk hun hadde lært på en tidligere arbeidsplass. “Å gå på lysglimt jakt.” Det handlet om å se små barn som hadde det vanskelig, og derfor kunne oppleves som utfordrende for de rundt. Jakten på lysglimt ble så viktig, for å kunne samle de gode øyeblikkene i løpet av en dag, slik at ikke de negative tok all plassen. Slik er det litt med denne bloggen også. I en hverdag der man møter utfordrende øyeblikk, utfordrende mennesker, er det så viktig å ikke overse alt det fine. For det er mye fint i en helt vanlig hverdag også. Denne uka har jeg og minstepoden gått lange kveldsturer rundt i bygda. I den timen da kvelden glir over til natt, når det eneste vi hører er vinden i den stadig høyere åkeren, elva som renner gjennom Bjørkelangen, og stemmene våre, da er det godt å bare rusle. Asfalten er fremdeles varm etter lange dager med sol, gresset lukter grønt, og vinden er varm. Bygda er vakker på sommernettene. Gode øyeblikk.

Luken av nyvaskede klær som har tørket ute. Det er sommer det! Tørketrommelen har stått urørt i flere uker, for i denne hetebølgen tørker jo klærne ute på et kvarter. På de få meterne bort til tørkestativet storepoden snekret for mange år siden, rusler jeg forbi den store tua med markjordbær. Hver kveld når jeg henter inn klærne fra snora, plukker jeg meg en neve. Det er rein sommerlykke, og så innmari fine øyeblikk.

En liten dagsutflukt med gubben til Årnes, mens alle podene var i Oslo for å kjøre gocart. Det var noen gode timer, noen gode øyeblikk. Vi fant oss en plass i skyggen nede på på brygga, og slappet av på krakken ved siden av Elvekongen. Varm vind, kald drikke, og glomma som renner sakte forbi båttene som er tauet fast til brygga. Vi ble sittende ei stund sånn i stillhet, bare lukket øynene, lente oss tilbake, nøt skyggen. Så ruslet vi oss en tur, spiste litt lunsj, og plutselig var det kvelden. Gode øyeblikk.

Neste kveld kjørte vi ut for å spise middag sammen, og endte opp på steinene nede ved vannkanten i Ørje. Vi matet ender, vasset i varm i Skullerudsjøen, og bare nøt enda en varm sommerkveld. Ferie skal være sånn. Ikke noe som haster, bare tid til å være.

Jeg har spist verdens mektigste donut. Altså, den frista så veldig der den lå sammen med de andre bakevarene i hylla på Coop, så den bare datt liksom ned i posen min. Uflaks. Det var en sånn donut med Dubai fyll. Alså sprøstekt butterdeig med pistasjesmør og sjokolade. O hellige ku!!! Den var så god, men så himla mektig. Jeg var mett i to dager, og på grensa til kvalm, men akkurat nå kunne jeg tenkt meg en til. Ny kulinarisk opplevelse, digg øyeblikk!

Også var det den dagen jeg sovna bittelitt i sola ute på terrassen, og den gamle solstolen var gjennomblaut av svette da jeg våkna. Først tenkte jeg ikke stort over det, men da jeg så avtrykket i stolen lo jeg så tårene trilla. For det er så typisk damer i overgangsalderen…Det eneste stedet som ikke var bløtt på den solen var der høna hadde sitti!!! Hvis ikke det er en selvtillitsknekk, så veit ikke jeg. Men så har du meg da, som har litt sånn galgenhumor, og la det ut på instagram-storien og på TikTok, også gikk videoen søren meg viralt. Det er helt tydelig at vi er mange kjerringer i samme bås (eller samme solstol da!), for over en million har sett det tilsammen. Tørre høner er vist ei greie på internettet.

Og slik gikk uka. Fra nattevandring til tørre høner. Fra fylte smultringer til vannmelon, fra hjemmesitting, til ettermiddager på brygga. Jeg har jobbet med å finne øyeblikkene, og de jeg har funnet har gjort godt. Og bare fordi det var så fint å lese om deres øyeblikk forrige uke, håper jeg du vil dele et øyeblikk denne uka også. Øyeblikk er så mye bedre når de kan deles, ikke sant?

Håper uken som gikk gav deg grunner til å smile, og at uka som kommer gir deg lysglimt. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

En litt annerledes overtekst på søndagens blogg. Jeg sitter jo hver søndag morgen, og skribler med øyeblikkene fra uka som gikk. Det gir meg noe, alltid. Uansett om uka har bydd på store øyeblikk, eller de små hverdagslige. Denne uka er intet unntak, sånn egentlig. Akkurat nå er jeg nok bare litt tom, slik vi mennesker innimellom blir.

Jeg ligger på sofaen etter en natt som bød på fint lite søvn. En av mange netter i det siste. Noe skyldes nok varmen, noe skyldes tankekjør. Jeg har det bra, virkelig, jeg er bare sliten. Rart å si det, midt i ferien, men jeg tror det er fordi jeg har landa litt. Endelig, på en måte. Og når nettene blir sånn, lange med tanker som opptar hodet, da blir dagene lange også. Lar jeg noen mennesker ta for stor plass i livet mitt? Lar jeg de fine menneskene få nok plass? Skuffer jeg andre når jeg melder pass fordi det sosiale batteriet mitt lades aller best i stillheten hjemme?

Denne uka har jeg tatt den tiden jeg trengte alene, med mine. Jeg hadde planer jeg måtte avlyse, for behovet for alenetid ble større enn behovet for å være sosial. Det var godt! Jeg har gått turer tidlig på morgenkvisten, før varmen har blitt for intens. Jeg har stekt vafler, og dekket på til to i hagestua. Jeg har sovnet i skyggen på plattingen hver formiddag. Jeg har plantet litt nytt på graven til mamma, og tent lys på minnelunden for kameraten. Gode øyeblikk, bare for meg selv.

Nå starter gubben en ny liten runde med feriedager, og det blir fint. Litt senere kvelder i sofakroken, late morgener, noen turer ut, når bilen er pakket, og været meldes ok. Ikke noe som haster på enda et par uker.

Så denne søndagen ønsker jeg meg noe fra alle dere som titter innom. Kan jeg få ta del i deres øyeblikk akkurat denne søndagen, istedet for å dele mine? Hva var ditt fineste øyeblikk? Har du et bilde å dele? Da hadde jeg blitt så glad.

Jeg skal ligge her på sofaen litt til, så skal jeg spise frokost med gubben og minsten, før vi skal legge en liten plan for en deilig, rolig, ny og ubrukt søndag. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så var enda en uke forbi, og en ny uke banker på døra. Men, aller først skal en helt urørt søndag få passere. Den starter slik de fleste andre søndager. Her hjemme i måsahuset, i sofakroken under pleddet, mens gubben pusler på kjøkkenet med frokosten. Det klør i øynene og ganen, og jeg nyser mer enn knipemuskulaturen egentlig makter. Hvert år på denne tiden reagerer jeg på noe ute, men jeg har aldri funnet ut av hva. Akkurat i år kan det virke som om blomstringa av hva det nå enn er, er et par uker senere ute enn vanlig. Sånne reseptfrie allergipiller tar unna det verste. Etter frokost farter måsagubben og jeg over grensa en tur. Han og minstepoden trenger badeshorts, og jeg trenger et nytt lite lager av Pepsi Max. Men først, en liten gjennomgang av ukas små øyeblikk.

Er det ikke typisk! At det beste sommerværet kommer når gubben ikke har ferie, og jeg ikke har stort andre planer enn små utflukter med podene, litt besøk, og litt jobb i form av planlegging av høstens foredrag som skal holdes litt ulike steder. Jeg tror dette blir mitt siste år med foredrag rundtomkring, men da kan man i det minste gå ut med den beste utgaven av seg selv. Å sitte ute i hageteltet på de varmeste dagene, med en kopp kaffe, en skål jordbær, og planlegge høstens eventer, både på skolen og på privaten, det er ganske fine øyeblikk faktisk. Følelsen av å være litt i forkant, ha noe på papiret, og slippe den siste liten panikken. Det er fint!

Forrige søndag satt jeg med tanker om å plante noen stauder. I måsahagen finnes det nemlig ikke annet enn en og annen markblomst, for jeg har ikke grønne fingre. Så jeg spurte internettet om råd, og internettet svarte. Både her på bloggen, på snapchat og på instagram. Tusen, tusen takk for voldsomt engasjement. Målet var å starte i det små, og gjøre det så billig som mulig. Gjenbruk og sånt. Et bittelite bed ble laget av gammel kantstein, og avleggere fra rause mennesker har fått plass i bedet, sammen med blomsten jeg fikk av kollegene på c 12 ved skoleslutt. Helt i enden plantet jeg restene av påske-rosen jeg fikk av svigerdatteren i påsken. Det gøyeste er at den rosen kommer seg. Den har vokst så masse på bare fem dager! Om den overlever vinteren? Neppe, men la meg i det minste beholde gleden ut Juli.

Det ble et lite bed der bålpanna har stått også, og planen er å utvide i somrene som kommer, med flere avleggere, og kanskje tilogmed noe selvsådd. Tiden får vise. Akkurat nå er det bare gøy å grave litt i jorda, bli litt møkkete på hendene, og drømme meg bort i bilder av andres bed og blomster. Har du en flott hage, så send meg gjerne inspirasjosnbilder. Tenkte å lage meg et album jeg kan hente inspirasjon fra til våren igjen. Gode øyeblikk.

Om det er en ting det vokser nok av rundt måsahuset, så er det markjordbær. I år bugner det, og hver morgen kan jeg rusle ut med skåla mi, og plukke nye røde skatter. En nesten full skål hver morgen. Og etter en liten skyll under springen, og med en liten skvett innkjøpt fløte, koser jeg meg med det eneste jeg foreløpig kan høste fra hagen. Det smaker sommer, og barndom, og gode minner, og fine øyeblikk.

Nå som minstepoden er hjemme på perm, frekventerer de andre utflytterpodene oftere hjemme. De ber seg selv på lek i ganen, boller i skyggen, eller grillmat rundt middagsbordet. Og jeg NYTER å ha flokken hjemme, samlet. Selv voksne unger kan lage liv og røre i hagen. Volleyballen flyr over gresset, badminton-fjæra forsvinner i buskaset, og det krangles blant de dårligste taperne i cricket og kubb. Gode sommerdager, fulle av fine øyeblikk.

Så reiser flokken for å bade, og mammaen blir igjen hjemme sammen med voffsen. Og denne lille voffsen, til tross for et lag tjukk pels, får nesten ikke nok av sol og varme. Noen ganger drikker hun litt fra vannskåla, og flater ut litt i skyggen, men aller helst vil hun ligge på fanget mitt, midt i solsteika nede på verandaen. Så da ligger vi der begge to, nyter sommeren, hører gamle mordgåter på podcast, og lar humla bare suse. Gode, stille øyeblikk.

Og slik går sommerdagene. På dagen er jeg ute så mye jeg orker, for å sitte inne når sola skinner byr meg litt i mot. Om kveldene kryper jeg opp i sofaen ute med en bok, og til kveldsmat blir det stort sett nystekte brød eller rundstykker. For fint lite smaker bedre enn nystekt brød med rørte markjordbær til kvelds.

Mye hjemme, og litt borte. Jeg har laget en ballerina på stranden, bare fordi jeg ikke klarer å være ved havet uten å plukke runde stein og skjell. Jeg har gått turer med en voffs som aller helst bare vil ligge i armkroken hjemme, og jeg har fått oppdatering på hverdagene til et par av ungdommene jeg holder litt kontakt med i ferien. Jeg har fylt opp fryseren med båtis, snakket lenge på telefonen med ei god barndomsvenninne, leitet etter en rimelig brukt symaskin uten stort hell, og jeg har laget årets første julekort.

Håper uka som gikk gav deg fine øyeblikk, og at uka som kommer gir smil og varme. Stell godt med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så var det søndag igjen. Jeg rakk å klippe plenen før regnet kom, derfor lukter det frisk av sommer-regn og vått gress inn av de åpne vinduene. Gubben står på kjøkkenet og fikser frokost, oppe ligger  poden som er kommet hjem fra forsvaret på ferie og sover, og plutselig blir det litt ungdommelig liv i måsahuset igjen. I morgen skal gubben tilbake på jobb, og jeg er nødt til å underholde meg selv et par uker, før han forhåpentligvis får et par ferieuker til, slik at vi kan reise litt mer, slik planen var.

Jeg har ihvertfall tatt ferie. Eller, hodet er nok fremdeles koblet litt på jobb, innimellom kommer det meldinger fra ungdommer jeg har sagt kan sende meg noen ord om det skulle trengs, men tankene er kanskje mest hos de det er helt stille fra. Til dere andre som jobber med barn og ungdom, klarer dere å koble hodet helt ut i feriene?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det har blitt noen timer på skolen denne uka også. Jeg har leita etter litt forefallende arbeid, om man kan si det sånn. Litt rydding, klargjøring av plasser til nye ansatte som starter til høsten, rydding og vasking av kontor. Mulig det blir beising av en gapahuk senere i ferien også. Men nå skal jeg ikke inn på skolen på ei stund. Torsdag var det rart å være der. Kun vaktmesteren, og et par ukjente arbeidskarer som har inntatt c-blokka med vernesko, og en mikrobølgeovn tilfeldig plassert ved ei kontakt midt i korridoren, som jeg snubla i… Ingen så det, så da later jeg som om det ikke skjedde at jeg lå paddeflat i byggestøvet og kavet…Det var jo nesten som å være i spøkelseshuset på Tusenfryd. Men, det er godt med alt som er gjort, og det blir jo hyggelig å komme tilbake om noen uker til rent kontor. Vinn-vinn.

Og når det ikke fantes noen kolleger på jobb, og lengselen etter slarv og latter var stor, så kunne det ikke passet bedre med en date på cafeen nede på senteret, med tre av dem. Da ‘Tine sendte melding og lurte på om vi skulle møtes, svarte jeg vel raskere enn jeg noen gang har svart på en snap. Lunsjen varte i sånn ca tre timer, og flere kolleger stakk snuta innom for en prat. Det var så koselig. Toppen av kransekaka var selvsagt kollegaen med babyen, for da kunne denne lissom-tanta snuse litt i den lubne babynakken, og bare nyte det tannløse smilet. Kolleger, som er venner, og god mat og gode samtaler, det gir gode øyeblikk.

Etter et par dager hjemme med håndklevask etter bobilferie, satte vi oss i bobilen igjen. For gubben sjekka YR og så det var meldt to varme sommerdager i Karlstad, så da dro vil til Karlstad. Enda mer strand og vann, enda mer grillmat, enda mer følelsen av skikkelig sommer. Da vi traska bort til Pizzeriaen første kvelden (gikk alle de 35 meterne fra bilen) gliste gubben. For sjelden har jeg vel sett mer ut som en bobil-turist. Det så ut som om Adidas hadde spydd på meg, og de noe skjeve solbrillene fra Nille var fulle av fett fra grillribba jeg spiste på forrige tur. Men hvem bryr seg, sånn egentlig. På pizzeriaen ble jeg stoppet av tidenes koseligste dame (som jeg ikke husker navnet på, og det er flaut!). Hun sa hun leste bloggen, og bare ville hilse. Det er SÅ koselig når det skjer, jeg kjenner at jeg rødmer av oppmerksomheten, men det er skikkelig koselig. Så til deg med en kusine på Bjørkelangen, og den like trivelige mannen med grått hår og bredt smil, takk for at dere sa hei ❤️

Lykken er å kunne ligge på stranda i timesvis. Lytte til unger som leker og bader, eller unge jenter som snakker om sommercrush folk de ikke liker. Lykken er å rusle hånd i hånd på stranda på kvelden, og bare nyte stillheten og den varme sommervinden.

Lykke er å sitte i stolen under markisa mens gubben varter opp med grillmat og godt drikke. Lykken er å sove som en stein bak i bilen, vel vitende om at det er meldt deilig sommervær dagen etter også, og at den eneste planen er å være så lat som over hodet mulig.

Lykken er mobbing og sarkastiske tilbakemeldinger på tekstmelding fra en gubbe som ikke er like glad i sola, men som gladelig smører mat, og bringer fruen som foretrekker sand mellom tærne og sol, fremfor en bok om biler i skyggen i forteltet.

Lykken er IKKE å sovne i sola i nesten tre timer. Det fikk jeg erfare senere den kvelden da jeg synes jeg var “litt varm i kjakan”. Heldigvis er jeg gift med Temu-utgaven av Mc.Gyver, så i altmulig-kofferten i lasterommet hadde han flere matter, og flere flasker med branngele. Det så ikke spesielt intelligent ut, der jeg satt inne i bilen med ansiktet fult av kjølende effekter, foran ei vifte på full guffe, men du verden som det hjalp. Dagen derpå var jeg så godt som like fin igjen.

Samme kvelden vi kom hjem kom største poden innom for å lakkere en galle gitar. Nytt kreativt prosjekt mamsen får være litt med på i sommer. Gode øyeblikk.

Ved stubben av treet vi felte i fjor vokser de nydeligste oransje blomstene opp, og jeg klarer ikke legge fra meg tanken om at jeg ønsker meg et staudebed eller to i dagen. Folk på Instagram og Snap har foreslått stauder for nybegynnere, og Hosta går igjen blant forslagene. Nå må jeg enten finne noen jeg kan gå på slang hos, eller ta turen innom Hageland en dag til uka. Nå har vi bodd er i over 25 år, kanskje på tide at denne hagen får minst en blomst.

Og slik gikk uka. Små øyeblikk, hver dag. Grunner til å smile, eller bare stoppe opp og puste litt ekstra. Håper uka som gikk ga deg noe fine sommerøyeblikk, og at uka som kommer er raus med deg. Stell fint med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Reklame |

God morgen, og god søndag. Så var det plutselig ukeslutt igjen, og vi kan se tilbake på nesten en uke på veien i bobilen. Vi har ikke kjørt så voldsomt mye altså. Denne gangen, etter litt endring i original planene for den første reisen, endte vi opp med å parkere lenge på samme plass, bare for å sanke ro i kropp og hode, og for å hvile ut litt skikkelig noen dager. Til uka er det igjen et par dager på jobb for meg, mens gubben skal slappe av hjemme, før ferien hans allerede er over i første omgang. Heldigvis blir det noen dager til med fri for oss begge mot slutten av sommeren. Sommerferie følelsen har latt vente på seg litt denne gangen, men jeg jobber med saken, og det kommer seg. Og selv om hodet fortsatt tidvis er koblet på litt annet enn feriemodus, så har uka bestått av flere gode øyeblikk.

Mandag startet jeg med sjauing av noen kontorer på skolen. Det ble ei skikkelig treningsøkt. Gjennomsvett, og støl i mange dager etterpå. Meget mulig jeg spytta ut et par velvalgte gloser da et bord datt ned på stortåa og gjorde den både blå og svær også, men sjauing ble det, okke som. Og når svetten rant som verst, og musklene var godt brukt, tok jeg en kaffekopp med vaktmesteren og et par av renholderne, smugspiste Twist som lå igjen etter skoleavslutningene, og til slutt satt jeg i over en time og bare snuste på babyen til kollega Fredrik, som hadde tatt med familien på jobb. Den lille, lubne, og smørblide jenta på snaue seks måneder gjorde underverker for sjela, og da arbeidsdagen var over fikk jeg sommergave av kollega Fredrik. Vi har for vane å dele en del sjokolade, og annet som inneholder sukker i arbeidstiden, og de ettermiddagene vi sitter litt etter skoleslutt for å diskutere, støtte,  oppsummere eller planlegge, og derfor hadde han fylt en hel liten bag med ulike sjokolader og annet snacks. Og nå har jeg smakt livets første svindyre Dubaisjokolade. Oppskrytt? Næh! Den var kjempegod. Verdt prisen? På ingen måte, men det er gøy å ha prøvd. Sjokolade i fleng, alltid fine øyeblikk.

Så satte fruen og måsagubben seg i bobilen og fartet til sjøen. Vi var fremme litt sent på ettermiddagen, så kvelden gikk med til å lage middag, sette opp forteltet, rigge til campen, før vi endelig kunne sette oss ned, slappe av, og nyte utsikten. Det er noe med sånne sommerkvelder nede ved sjøen, når sola så vidt går ned, før den titter frem igjen. Akkurat den halvtimen både sjøen og stranda bader i varmt lys fra kveldssola, og den eneste lyden som høres er bølgene som slår inn mot sanden. Da er det godt å sitte ute da, med et pledd over skuldrene, og bare nyte tanken på enda flere slike sommerkvelder. Så herlige øyeblikk.

Så kom en barndomsvenn av gubben til sjøen også, sammen med frua. Så ble det to dager med skravlings, middager sammen, og god stemning. Damene solte seg, badet i saltvann, og snakket om typiske dameting, mens gutta slappet av i skyggen, og mimret om gamledager. Denne uka var det ett år siden bestekameraten døde, og Espen, som også var kommet til sjøen, var en av gutta i den gamle kompisgjengen som hadde så mange timer med kameraten i tiden før han døde. Det ble mye mimring, litt sårt, men mest fint. Tenk at vi nå skriver et år uten deg, Knut Arild. Du er savnet.

Syklene har blitt flittig brukt denne uka, en super måte å få rørt litt på ferieskrotten, og veldig greit å kunne sykle litt rundt og oppdage nye steder. Espen og Kristin ba oss med på stolpejakt, i terreng, på sykkel. De sanka stolper, jeg hadde mer enn nok med å holde balansen, men gøy var det!

Og slike treningsøkter i terreng har det blitt flere av denne uka. På med hjelmen, av med jakka, opp på hjula, og til slutt, fryktelig øm i røven. Jeg var faktisk ikke klar over at jeg hadde bein i rumpa jeg, men etter så mange dager på et litt hardt sykkelsete, viser det seg at det har jeg! Og de gjør vondt!!!

Men gode øyeblikk har sykkelturene gitt, til tross for ømme bakender. Vi har syklet til Oddanesand, og gravet føttene ned i kritthvit sydensand. Vi har syklet til Nevlunghavn, og spist burger på brygga, og vi har syklet til Helgeroa for å spise den største softisen jeg noen gang har inntatt. Mange, mange gode øyeblikk.

En dag hadde jeg en hel strand, helt for meg selv. Været var strålende, sol fra skyfri himmel, men det var sterk vind. Sikkert derfor stranda var tom. Så jeg tok med meg sekken, pakket ned litt niste, og et håndkle, og gikk på jakt etter et lunt hjørne.

Og jeg fant, jeg fant. På den midtre stranda, litt oppe i en slak skråning, midt imellom to nyperose-busker som luktet så godt at nesa hadde fest, fant jeg et lunt sted der vinden ikke kom til. Så varmt ble det i kroken at det ble intet mindre enn tre svømmeturer i sjøen de timene jeg lå der. Podcast på øret, litt musikk på en liten høytaler, fersk gjærbakst fra kiosken, og masse, masse deilig sol. Drømmetimer. Jeg sov litt, bada litt, sovna litt til. Kanskje ukas mest avslappende dag, proppfull av deilige sommerøyeblikk.

Og slik gikk uka. Jeg har trasket alene på nye stier, med vannflaske i sekken, og raske briller på nesetippen. Funnet roen i raske skritt og litt svett rygg, for så å hoppe i sjøen og svømme noen tak, deretter tørke skrotten i sola før middag.

Jeg har spist grillmat tilberedt av måsagubben, gått turer på stranda om kveldene, og sovnet til lyden av bølger, uten å våkne til vekkerklokken.

Til uka venter et par nye arbeidsdager, men også mer ferie, og det gledes. Håper uka som gikk gav deg fregner på nesa, og grunner til å smile. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges, og fortsatt god sommer.

Så var det plutselig en ny søndagsmorgen. Egentlig skulle jeg våknet opp i trøndelag, vært på besøk hos minsten i forsvaret, men måsahuset er fortsatt basen. Det er slett ikke værst å våkne opp hjemme heller, og det blir snart tur på både måsagubben og kjerringa. Nederst i trappa ligger klærne minsten glemte å rydde sist han var hjemme på perm. Jeg har latt det ligge dere denne uka, da er det nesten som om han er her. Gubben står på kjøkkenet og mekker frokost, jeg nyter en kopp kaffe, og elsker lukten av gårsdagens plenklipp som siver inn gjennom det åpne vinduet. Planene for dagen er ikke store, eller mange. En tur i skogen for å lufte skrotten litt, vaske siste rest av klær som skal pakkes i feriebagen, og kanskje skure bittelitt i kriker og kroker. og ja, også durer vi over grensa til Sverige for å kjøpe shorts til gubben… Han mener det holder med den ene han har, jeg er uenig! Skrotten er, om jeg skal være helt ærlig, litt tappet akkurat nå. Hodet er fullt, skuldrene høye. Tankene er litt overalt, men om noen dager er det ferie, og jeg har bestemt meg for å klare å lande. Og uavhengig av skrottens tilstand, så har uka vært full av fine små hverdagsøyeblikk.

Så godt som alle øyeblikkene denne uka består av nærhet, omsorg, vennskap og kjennskap. Det hører jo liksom med til avslutningen av et skoleår, når både elever og kolleger går hvert til sitt, men dette året har jeg kjent ekstra på det. Kjent på varmen og omsorgen, særlig de dagene jeg har tvilt mest på meg selv. Innerst inne vet jeg at det er dette jeg ønsker å gjøre, kanskje tilogmed resten av arbeidslivet. Så skrev jeg noe om det på instagram, egentlig bare en liten tekst under bilder fra siste dag med elevene, også kom det en kommentar fra en gammel klassevenn, som jeg måtte lese flere ganger. Hun skriver så klokt om akkurat det der med å tvile. Jeg skal prøve å endre litt på akkurat det, hva jeg lar tvilen gjøre med meg. “Gammel dame vond å vende” er mitt favoritt ordtak, men jeg skal gå litt i meg selv i sommer. Vi gamlinger har heller ikke vondt av endring.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En ettermiddag gikk ferden ned til cafeen rett etter jobb, for å spise litt mat, litt kake, og for å være litt sammen med kollega, tidligere kollega, og venner, Anne Grethe og Sandra. Og det var så koselig. Bare sitte der og snakke om alt og ikkeno, oppdatere hverandre på livet og hverdagene, og til slutt klemme litt og ønske hverandre god sommer. Nydelige øyeblikk.

Da jeg kom hjem den kvelden åpnet jeg sommergaven fra Anne Grethe, og tror du ikke jeg har fått meg ny kaffekopp til neste skoleår. Jeg har en forkjærlighet for kopper med gøye motiver og tekster, og koppen fra Anne Grethe er så teit at den er kjempekul. Gubben tok den ikke, derfor er jeg sikker på at det er god humor.

Så var den vondeste, men samtidig fineste dagen. Torsdag, da det var avslutning for ungdommene som ikke skal rusle rundt i korridorene neste høst. Da skoledagen var over var minneboken min full av de nydeligste hilsner, og da starta tårekrana. Tidligere på dagen hadde jeg hatt flere samtaler med elevene, for aller siste gang, også toppes det med minner i ei minnebok. Jeg måtte vente til det var sent på kvelden med å lese ferdig, så jeg ble sittende oppe til over midnatt med tårene trillende nedover kjakan.

Avslutningen i Aulaen var fin, og elevene verdig, og heldig er jeg som fikk holde tale til ungdommene som nå er ferdige på yrkesfag. En ære, rett og slett. Det er så rart det der, å stå foran i aulaen, skue utover en flokk ungdommer som gjennom skoleåret har ruslet i gangene, spist i kantina, vandret over skolegården, løpt til og fra skolebussen, engasjert seg i klasserommene…også er det plutselig over. Fint for mange, trist for mange, og veldig, veldig rart for meg. Hvor mange ungdommer han man egentlig plass til i et hjerte? Jeg fyller ihvertfall opp hvert eneste år.

Etter avslutninga måtte jeg bli med kollega Line ut på parkeringsplassen, for hun sa hun hadde kjøpt en “liten” sommergave til meg. Og ut av bilden drar hun intet mindre enn en diger solstol, en som som gjør at man strekker ut skinnet, og unngår solskille mellom bilringene. Line er det gøyeste mennesket jeg kjenner. Et som kvinnfolk som bare er en eneste lang fest å være sammen med. Herlig øyeblikk.

Så kom den aller siste skoledagen, når man skulle avslutte året med de som aller mest sannsynlig kommer tilbake til høsten. Ikke like trist, men vemodig likevel. Også noen av kollegene forsvinner. Noen for et år, og noen for godt. Gavedrysset på fredagen var enormt. Fra elever og kolleger, og det er vanskelig å sette ord på hvor mye det betyr. Ikke gavene i seg selv, men klemmene, ordene, kortene, alt som følger med. Jeg kan, med hånda på hjertet, si at menneskene på denne arbeidsplassen er av aller beste sort. Det finnes knapt et sted med mer omsorg, men humor og latter, mer kunnskap og godhet, enn det finnes i c-blokka på Bjørkelangen videregående. Gode, overveldende øyeblikk.

Og akkurat i det man tar helg, og skoleåret er over, og man tror man skal vente på høsten for å kjenne på samholdet igjen, så tikker det inn en melding med varsel om morgenlevering, lørdag morgen.

Og det gjorde dagen. Tenk å få frokosten levert rett i postkassa, toppa med varme, ferske kanelsboller. Det er hverdagslykke det!

Og slik gikk hverdagsuka. Jeg har grini så manga tårer at denne skrotten er på kanten til dehydrert. Heldigvis har kollega Roald sørget for påfyll til tørr skrott, og laget egen vin-etikett til forfriskningene. Bare en av ukas svært interne latterkuler.

Jeg har spist jordbær ute i hage teltet, i stedet for middag, bare fordi det er sommer, og fordi jeg var lei av å lage mat.

Jeg har fått de blåeste joggeskoa i gave av gubben, slik at jeg er klar for turer i fjellet senere i sommer. Jeg har fått flere klemmer en jeg har klart å telle, mottatt den kuleste t-skjorta noen sinne av elever med tilsvarende humor som meg, og jeg har kjent på at det skal bli skikkelig fint med sommer.

Håper uka som gikk gav deg mange gode øyeblikk, og at uka som kommer gjør skrotten og toppen din godt. Ta vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.