Ukas små øyeblikk.

God morgen, og god søndag. Her ryker det fra kaffekoppen, og Bolla vet snart ikke hvor hun skal gjøre av seg om ikke en bit brunost fra det knekkebrødet på asjetten ramler ned til henne på gulvet. Jeg tror brunost for Bolla er som ostepop for meg. Eller Troika…eller lakris…uff, jeg har for mange laster.

Uansett, søndagen kjennes som alle andre søndager. En grov gjærdeig har ligget til heving i kjøleskapet i natt, for storepodenes ferie er over, og i morgen starter matpakke-kjøret for de unge tømrerne igjen. Derfor blir det bakst senere i dag. På benken står en diger skinkesteik, og ei bøtte poteter klare for skrelling. Det blir skikkelig søndagsmiddag i kveld, og forhåpentligvis mange rundt bordet. Minstepoden jobber hele neste uke også…16 år, og ikke en eneste dag fri i sommerferien. Arbeidskar den poden.

Jeg begynner på jobb på torsdag…egentlig onsdag, da det blir to møter den formiddagen, i forbindelse med jobben, og et konferansieroppdrag jeg har til lørdag. Derfor var jo uka som gikk den siste hele sommerferieuka, og heldigvis var den full av fine små øyeblikk.

Vi startet uka på landeveiene, opp i fjellene. Dura rundt med bobilen og tok inn synet av Ringebu, Alvdal, Lillehammer, Rondane, Gålå og Skeikampen. Fin rundtur, masse stopp, nydelig natur. Fjellet lokker. Det er liksom dit vi drar når vi ikke har en planlagt rute.

 

Per Gynt veien, fra Skeikampen til Gålå. En av mine favorittveier i hele landet. De forskjellige grønnfargene i fjellet, de blå fjellene i det fjerne, utallige små fjellvann nede i søkkene. Jeg blir aldri mett av synet eller den friske lufta. Bruke lang tid på strekningen, flere stopp, gåturer nedover eller innover i fjellet, alle fantastiske små øyeblikk.

Den kvelden på campingen, da gubben kom ut av bilen med en eske napoleonskake. Sånne overraskelser!! Det er de beste. Nå skal det sies at hullete fjellveier, og et par heftige bråbrems for saueflokker som fortsatt går etter den kjente trafikkregelen “førstemann til mølla” hadde gjort at kakestykkene hadde fått litt hard medfart der i bobilkjøleskapet, men smaken var jo den samme.

Nytter ikke være kresen på camping, si!!! Så da satt jeg der, pakket inn i det gule teppet fra 1973, på en campingplass nede ved elva, og spiste en tilsynelatende ferdig tygget napopleonskake, og koste meg som om det skulle vært buffet på kongens slott. Gubbens snikfotografering av fysen kone bekrefter vel egentlig akkurat det! Fantastisk øyeblikk! Happy wife, happy life!

Det gule teppet ja. Om verden hadde gått under, og jeg hadde fått muligheten til å ta med meg en ting, da tror jeg jammen et hadde vært det gule teppet. Varmt, godt, mjukt, passe slitt, og samma hvor mye man tørker ostepop-pulver fra fingrene på det, så synes det ikke! Jeg elsker det teppet. Trenger ikke jakke, så lenge man har en overdimensjonert sutteklut fra det glade 70-tallet. Fine øyeblikk.

En neve her og en neve der! Det er den tiden på året. Blåbær i bøtter og spann, dinglene på hver eneste tue langs stier, og midt oppe på en fjellknaus. Gubben har egentlig bare gitt opp, og innfunnet seg med at hver eneste strekning vi begir oss ut på innebærer stadige plukkepauser, etterfulgt av en litt umoden kvinne på 44 og et halvt som rekker tunge til gubben og roper “Er tunga mi blå nå????”  Blåbærtuer og plukkepauser. Fine, fine små øyeblikk!

Nuts. I 1992 var jeg på språkreise i England, og på sjokoladeautomaten på skolen vi gikk på hadde de denne sjokoladen. Det gikk noen mynter på den maskinene, for å si det sånn.  I en liten periode på den tiden gubben og jeg var sånn passe nyforelska fantes den også på noen bensinstasjoner rundt i landet, og gubben fikk også dilla, men så forsvant den plutselig, og vi har ikke sett den på mange år! Men hipp-hurra for internet, for denne uka havnet en liten bestilling i postkassa vår, utsendt fra Danmark. Mest for nostalgiens skyld, men også for å se om den var så god som vi huska, eller om vi liksom har jaget den opp i hodene våre! I dag skal det smakes, etter middag. Podene også. Gleder meg, tror det blir et sånn fint lite øyeblikk!

Dagstur til Hvaler og Skjærhalden. Det blir liksom ikke sommer før vi har vært der, gubben og jeg. Så vi benyttet dagen da værmeldingen lovet oss solskinn, og duret avgårde. Slike dager altså!!! Noen timer på herlige Storesand. Bare ligge langflat på det gule teppet, grave tærne ned i sanden, og bare nyyyyte varmen, og lukten av salt sjø. Samle runde steiner og blåskjell, lage bilder i sanda, og leke slik man gjorde da man var liten. Hjernen min har ikke helt innsett at jeg blir 45 i Oktober…

Rusle ned til Skjærhalden, og spise Pizza på Losen. Tradisjon, hver år, gjerne et par ganger hver sommer. Nydelig mat, og denne gangen ekstra hyggelig betjening som viste oss til bordet også. Takk for praten, og takk for maten, om du titter innom bloggen i dag. Vi koste oss!. Softis på brygga før vi satt kursen hjemover igjen, mette, glade, med litt sand mellom tærne og i underbuksa, og passe røde på nesa. Sommerdager på sitt aller beste.

Å sitte på stenene nede ved vannet, og mate endene. Eller gakk-gakkene da, som gubben insisterer på at de heter. Noen burde få fugleleksikon til jul, og med noen mener jeg gubben. For småfugl er pipp-pipper, og ender er gakk-gakker. Men uansett hva man kaller dyra, så gir det fine øyeblikk. Svaberg, skvulpende vann, solnedgang, og ender så tamme at de spiser fuglefrø rett fra hånda. Sitte slik, side om side, dingle med bena, og bare være. Det er fint det!

Å gå langsomme turer når kveldsola henger lavt på himmelen. Ikke stresse, ikke jogge, ikke ha noe mål med turen annet enn å puste inn kveldslufta, snakke sammen, og høre insektene summe i gresset. Å rusle forbi en liten vakker skapning i åkeren er bonus på slike kvelder. Stå helt stille, nesten redd for å puste i frykt for å lage lyd og ødelegge øyeblikket. Slik ble vi stående i ett minutt eller to, bare stirre på hverandre, like nysgjerrige på hverandre. Noen ganger lurer jeg på om dyra, i likhet med oss, når de kommer tilbake til flokken om kvelden, begeistret forteller at de så folk ved stien, at menneskene stod helt stille og bare stirret på dem, og de var kjempesøte, før det blar frem mobilen og viser bilde av oss!!! Det hadde vært noe det! Fint øyeblikk!

Og der har du uka, eller, ihvertfall noen av øyeblikkene den brakte med seg. Her kan legges til sene kvelder med gamle filmer, powenaps midt på dagen, middag langs landeveien og midt oppe på vidda, bading i sikalde fjellvann, kose med en lodden pusekatt, nystekte fylte horn til kvelds, lange samtaler ut i de sene nattetimer med snakkesalige poder, og ungdommer samlet rundt spisebordet for en matbit før de farter videre til hva enn det er ungdommer farter til en sommerferiekveld.

Nå skal denne skrotten ut av pysjen…ihverfall gjøre et forsøk, også kan søndagen begynne. Den siste sommerferiesøndagen for i år. Håper uken din var god, og øyeblikkene mange. Vi blogges.

 

 

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Jeg har skrubbsår på magen, rift under haka, blåmerker på hoftene og to knekte negler. Det tar på å være fjellklatrer. Eller, det tar på å tro at man er ung og sprek nok til å klatre opp på en liten stein et sted på Hardangervidda, for så å innse under forsøket at tyngdekraften jobber imot en gammel stakker, og at selvinnsikten trenger en real oppdatering! Rare greier, hvordan det bildet man har av seg selv i eget hodet er milevis fra det bildet gubben har av deg på mobilen. Men sånne øyeblikk, ytre småskader og knekk på selvtilliten til tross, de gir rom for latter. Kneggende, ruvende latter som sender ekko over vidda, og latter er fine øyeblikk. Alltid!

Vi er straks klare til å dra, gubben og jeg. Bobilen er pakket for ny tur, kortere denne gangen, bare noen dager, men vi gleder oss likevel til et par dager på veien. Frisk fjelluft lokker. Sjøluft også, egentlig. Vi skal bare gjøre ferdig frokosten, og jeg skal kjapt oppsummere ukas små øyeblikk. De fleste av dem er også fra landeveien, for vi har vært mer på farten enn i måsahuset denne uken. Kan like gjerne gjøre det meste ut av de få sommerferiedagene som er igjen, ikke sant. Sommeren går faretruende fort mot slutten. Om halvannen uke er jeg tilbake på skolen for fire plandager før elevene fyller opp skolegården og klasserommene. Jeg synes egentlig sommeren hadde gått altfor fort, men så fikk jeg en melding fra en kollega på facebook, bare en sånn artig videosak etterfulgt av en skjermdumt fra meldinger med en annen kollega, også satt jeg plutselig der og flira for meg selv, og gledet meg veldig til å møte kolleger igjen. Fint øyeblikk det også.

Det øyeblikket da jeg nesten blåste bort på Lindesnes fyr. Det var litt sånn man ser på film, og tenker at det er overdrevet, filmtriks lissom. Men jeg stod der på toppen av en fjellknaus ute ved havet, og ramlet rett og slett bakover, tatt av vinden, bokstavelig talt. Og det er ikke akkurat ei lita flis av en dame den blåsten tok med seg! Det hele var litt sånn tegnefilm-aktig. Når jeg åpnet munnen ble det gjennomtrekk i “toppetasjen”, og når jeg holdt ut armene kjente jeg grevinnehenget blafre!!! Nesten så jeg letta! Kraftige greier, men veldig gøy. Janne mot naturkreftene, herlig øyeblikk.

Jæren. Vakre Jæren, og fantastisk flotte Borastranda. Jeg har aldri vært på den kanten av landet, aldri opplevd sydenstrendene. Vi ble der i to netter. Vi blir sjelden på samme pass i mer enn en natt, men da vi kom frem i kveldingen, hadde parkert bilen, og bare skulle spasere litt på stranda før vi la oss fant vi ut at vi ikke kunne reise videre dagen etter. Når været var så strålende, havet blått, og stranda myk og varm, da var det bare å parkere skrottene på et standteppe, flate ut, og slappe helt av. Som sagt så gjort. Forventet nesten å bli avbildet i en eller annen lokalavis på Jæren. “Strandet sel viste seg å være forspist østlending!”

For lykken er å ligge sånn utstrakt i sola, lese kioskroman, sove litt, duppe tærne i iskaldt sjøvann, grave langt ned i matpakka, eller godteposen da, som det egentlig heter, fiske opp et lakrishode, og bare nyte!

Pølseparasollen. Er det mulig. Gubben er jo i utgangspunktet ingen strandløve, for han er velsignet  med sånn hud som blir lakserosa i skiftende skydekke, og som flasser dersom værdamene på tv 2 nevner oppholdsvær. Men så er han jo så snill da, for han vet at jeg mer enn gjerne tar en dag på stranda, og han blir med, selv om han kommer omtrent like godt overens med sola som en vampyr. Så han stakk på Biltema for å kjøpe seg parasoll. Ikke bare det, men han kjøpte jekkestropp også, slik at han kunne feste parasollen i strandstolen, og dermed sitte trygt i skyggen, mens a mor strakte seg i sola. I mitt hode tenkte jeg at denne mannen, som vanligvis gjør fint lite ut av seg, og helst ikke vil stikke seg ut, ville kjøpe en ensfarget, kanskje til nøds en stripete strandparasoll, men neida!!! Blid og fornøyd, som en unge med lomma full av ukepenger, kommer han på stranda med en parasoll full av pølser, og aldri har en gubbe kost seg mer i sola… Jeg lo. Høyt og lenge, og ikke med, men av! Han lo godt han også. Pølseparasoll, artig øyeblikk! Nå ønsker han seg pølsesolbriller fra Biltema. Enkel sjel, den der måsagubben.

Husene under fjellet. Jeg har alltid hatt lyst til å se dem, og denne uka fikk jeg muligheten. Jeg lar meg fascinere av slike ting, kan rusle rundt, kjenne på tørre trevegger, og levende se for meg historien til husene. Fint øyeblikk, sitte på en stein et stykke unna husene, tenke på hvordan livet var for de som engang bygget og bodde der, for så å rusle tilbake til det rullende sommerhuset vårt, og farte videre. Kontraster og hverdagsøyeblikk. Herlig.

Møte bloglesere. Med fare for å virke høy på meg selv. Denne uka har jeg møtt så mange blogglesere. Jeg blir forlegen hver gang, kjenner at jeg rødmer, men det er likevel så koselig. Når folk kommer bort på butikken, eller på campingplassen, eller på stranda, og sier hei. Et av ansiktene har jeg kjent igjen, et navn var kjent, og to ville bare si at de leser bloggen, følger på instagram, men at de sjelden legger igjen en kommentar. Det er så koselig at dere kommer bort, sier hei, slår av en prat. Tusen takk!!! Det gir gode øyeblikk.

Gubben og gakk-gakker. Jeg vet ikke hvorfor, men gubben er svak for ender. Han kaller dem gakk.gakker. Minner om at gubben blir 47 i Oktober, men fortsatt bruker begrepet gakk-gakk. Uansett, vi kjører alltid rundt med en sekk fuglefrø i bilen, bare sånn i tilfelle vi skulle møte på en vaggende gakk av noe slag, og et eller annet sted mellom Kviteseid og Eidfjord høgg gubben bremsen inn ved en vannkant, hyttet med pekefingeren mot gresset, og ropte: “GAKKGAKKER!!!!!!” Så da ble det en pause i kjøringen. Vi spiste knekkebrød ved elvebredden, og gubben fikk matet ender. Fint lite hverdagsøyeblikk.

Så mange flere fine øyeblikk. Komme hjem og klemme litt på podene. Bli servert et helt lite lager av godis på kvelden, en gave fra storepoden. Se film til langt på natt, kose med Bolla-pusen, legge seg i egen seng, spise frokost med poder og podekjæreste. Og da avslutter jeg, for frokosten er spist, kaffekoppen er tom, og gubben står i gangen og tripper. Ut på tur, for siste gang denne sommeren. Så får vi se hvor ferden går da.

Ønsker alle som titter innom en nydelig søndag. Ta vare på øyeblikkene. Vi blogges.

 

Ukas små øyeblikk.

God morgen fra bobilen, og vakre Jæren. Vi kom frem etter mange timer kjøring i går, og rakk en nydelig Jeg våknet til lukten av ferie. Du vet, solkrem, tannkrem, og den litt innestengte lufta man kjenner når to store mennesker har sovet ei hel natt i sommertemperatur på lite boareal. Ferielukta. Men jeg klager ikke. Visst ligger vi trangt, og for å få plass til å pusse tennene står jeg med halve kroppen inne på badet og halve kroppen utenfor, men det er jo en del av sjarmen.

Det er fint å være på tur igjen. Hvor vi reiser og hvor lenge vi er på farten kommer an på været, det er helt greit å ta ting på sparket. Gubben har endelig ferie igjen, mens ferien min går fort mot slutten. Her gjelder det å nyte øyeblikkene mens vi kan, og neste år håper jeg vi får tre hele uker ferie sammen. Enn så lenge nyter vi nuet, det har vi blitt ganske gode på.

 

Det har blitt noen av disse små fine øyeblikkene denne uka også, det til tross for at sola og varmen stort sett har lokket meg ut til bassenget, og dagene har blitt tilbragt hjemme på måsan. Total avslapning. Våkne tidlig, sette en gjærdeig, spise ferske rundstykker eller nystekt brød til lunsj, så slappe av i bassenget, på flytemadrassen, med musikk eller podcast på øret. Slaraffenlivet i egen hage, bare nydelige øyeblikk!

De dagene jeg rusler ned på butikken før kl åtte er herlige. Gå en tur, kjenne sola varme, men de fuktige nettene har ikke helt sluppet taket enda, og Bjørkelangen har luktet varm sommer, og fuktig gress. Da er det godt å rusle en tur. Lite trafikk på veiene, lite mennesker i gatene. Fylle handlekurven med jordbær, nektariner og vannmelon, kanskje litt matpakkegodt til poden som har sommerjobb på Maxbo, også rusle hjem igjen, i god tid før podene våkner. Spise vannmelon med gaffel når sola strekker seg over tretoppene, og varmer plattingen. Nydelige øyeblikk!

Vakre Eidsdammen i tidlige morgentimer. Det er ikke lett å sove lenge i varmen, særlig for en som sliter litt med søv generelt. Men det gir jo noen muligheter også da. Tirsdag var jeg opp klokken fem om morgenen, og allerede midt i skogen før klokken seks. Ikke et eneste menneske traff jeg, men for et fuglekor jeg fikk være vitne til. Aldri har jeg hørt småfugler synge så høyt at det gir ekko utover dammen, men slik var det denne morgenen. Fantastisk øyeblikk. Jeg satt meg ned ved vannkanten og ble sittende i mange minutter og bare nyte øyeblikket! Det koret kommer jeg til å huske lenge!

Tidlige morninger i sofakroken med Bolla, før vi går ut på trammen for å drikke traktekaffe rett fra trakteren, det er også fine øyeblikk. Hver morgen går en elgku med to kalver, og en rådyrfamilie på fire og beiter bak huset. Prestekragene og kløver er en klar favoritt, og hver morgen sitter Bolla i vinduet og stirrer på dem. Hun virker helt hypnotisert, og kommer ikke og legger seg i armkroken før dyra har ruslet ut på myra igjen. Fine, små øyeblikk, slike jeg kommer til å savne når denne sommeren er over.

Noen timer med storepodene. Jeg føler at de nesten glipper ut av armene mine om dagen. At de har gjort det lenge egentlig. De er jo så store blitt, så selvstendige, og de er oftere på farten enn de er hjemme. Men en formiddag denne uka nøt begge slaraffenlivet sammen med meg i hagen. Kald drikke, smurte rundstykker, og to store poder i et lite basseng i en enda mindre gummibåt. Og mer skal det ikke til før to nesten voksne poder blir småunger igjen. For det skal sprutes, brytes, plaskes, og latter satt løst. Så ble jeg sittende der å bare se på dem, disse to karene som slett ikke er små lenger, og lure på hvor mange flere sånne dager jeg kommer til å få. Jeg nøt ihvertfall øyeblikket, og tar vare på det i den mentale minneboka.

Fredagen gikk med til filming. Tre sekvenser til prosjektet ble filmet tilsammen, spredt utover dagen. Først en time på Røytjern der jeg fikk intervjue flotte Veronica og deretter tilbringe litt tid med lek i vannkanten sammen med hennes lille pode. En fin stund, virkelig fin. Deretter i gågata senere på kvelden, sammen med Lars Jørgen som også er “programleder” sammen med meg i dette prosjektet. Alltid litt rart å snakke til et kamera, men det er gøy også. Utfordre seg selv litt…jeg trenger det innimellom. Spennende øyeblikk.

Kaffe, blåbær, og tegnesaker. Endelig kunne jeg sette meg ned og tegne litt igjen, kose meg litt med blyant og tusjer. Jeg får meg liksom ikke til å drive med stort inne når det er vær til å være ute, men om nettene, når søvnen ikke kommer som avtalt, da er det fint å utnytte tiden til den slags. Så en natt, og i de tidlige morgentimer denne uka var bordet i stua dekket med alle tegnesakene, og jeg hørte på musikk mens jeg svingte blyanten. Koselige øyeblikk.

De hvite buksene. De som fikk meg til å se ut som tre marsmallows stappet oppå hverandre, eller som Mitchelin mannen, de har jeg brukt! Følte meg brått veldig vågal, tredde dem på, og gikk med hevet hode gjennom gjennom bygda. Holt inn magen når jeg møtte folk da, men likevel. Snart 45 år, jammen på tide å bry seg mindre. Hvite bukser, bra øyeblikk!

Og dett var vel dett. Alt dette, ispedd et ukjent antall is og kaffekopper med fløte, samt sol, sol og atter sol. Vi har kost oss på kveldstur til Ørje, sittet på steinene og matet endene. Vi har flira på oss mageknip av en enkel og litt utidig spøk med et skilt ved Haldenkanalen, og vi har grått mens vi har fulgt minnesmarkeringen på TV den 22 Juli. Jeg har bakt i bøtter og spann, og fylt opp fryseren. Jeg har snakket lenge på telefonen med en god venninne fra barndommen, og jeg har lest to bøker.

Og nå er vi på tur igjen. Herlig det også, farte litt rundt i landet. Været som er meldt de kommende dagene lover ikke godt, men vi skal nok fint klare å kose oss likevel. Følger du meg på instagram vil deler av reisen som alltid bli i overkant ofte dokumentert der. Sitter du en eller annen plass de kommende dagene og koser deg i sola, så send meg gjerne et hint om hvor sola skinner. Da vet vi jo hvor ferden videre bør gå.

Nå skal frokosten inntas, og bobilen snart føre oss videre. Ønsker alle som titter innom en riktig fin søndag. Ta vare på øyeblikkene. Vi blogges ❤

 

 

 

 

Ronny Rodruigez… Om livet var en husmor-roman.

Mens gubben fyller opp det lille kjøleskapet med vannflasker, ost, og enkelt kjøttpålegg, setter jeg meg i passasjersetet og leser bak på coveret på den nyinnkjøpte boka. En sånn god gammeldags husmor-roman i pocket utgave fra bladhylla på Coop`n.  Kjapt skumleser jeg sammendraget og smiler for meg selv.

«Hotell-mogul og milliardær Rodruigez er besatt er lærerinnen Jaqueline, og er villig til å gjøre alt for å få henne. Dette bringer dem ut på en romantisk reise, men vil Jaqueline la seg imponere? Og enda viktigere, vil hun falle for hans sjarm, og la seg smi i hymnes lenker?»

Jepp, dette er utvilsomt perfekt lektyre for nok en bobilferie med gubben. Litt hverdagsflukt må man ha, noe litterært å fordype seg i dersom vi, gubben og jeg, skulle bli litt slitne av hverandres selskap. Vi sitter tross alt relativt tett i en liten Fiat, så en kulturell hverdagsflukt i form av lettleste romaner er slett ikke å forakte.

 

Rodruigez De La Sjarmør… Perfekt husmorflukt i en trang bobil.

«Rodruigez og Jaqueline» tenker jeg…ikke helt ulikt Ronny og Janne. Greit nok da, så er kanskje bare forbokstavene i navnene våre de samme, men hvem vet, kanskje er kjærlighetshistoriene våre ganske like.

 

Vi har ikke engang kommet oss ut på motorveien, før jeg ikke lenger kan motstå fristelsen til å smuglese litt i første kapittel. Som en godt gift middelaldrende kvinne hvis ungdomskjærlighet nå er en middelaldrende mann med grålig hår og lo i navlen, fortiden i førersetet i svigerfars bobil, ikledd sokker i sandaler, og med en forkjærlighet for lange spaserturer på Biltema, er det bare på sin plass å drømme seg bort litt, ikke sant? Dessuten er denne delen, denne første strekningen av bobilferien velkjent og kjedelig terreng. Så ja, mens gubben konsentrer seg om kjøringen setter jeg på meg lesebrillene og leter etter likhetstrekk mellom den mystiske førføreren Rodruigez, og den lodne bilmekanikeren, Ronny!

 

Rodruigez titter bort på Jaqueline, og tar henne i å se drømmende ned på landskapet som åpner seg mens flyet synker sakte under skylaget. Hun er så vakker at det nesten knyter seg i magen hans. I kveld skal hun bli hans, noe annet er nesten u-utholdelig å tenke på. I kveld skal han vise henne hjemlandet sitt, ta henne med på tavernaen og spise middag på et bord i hjørnet av restauranten. Han vil nyte hennes selskap alene, vandre hånd i hånd med henne på den hvite stranden, og kysse henne under stjernene!»

 

Ronny myser over rattet i Fiaten og glaner irritert på skiltet på høyre side av veien! «Men det var da som faen da!!! Enda en bomring!!! Også har veien vært HØLETE i flere kilometer allerede! Politikera i det bondelandet her skal tyne folk for penger for hver eneste kilometer vi kjører, men vedlikeholde veien, NEI DET GIDDER DEM IKKE!!!» Så vrenger han bilen inn på en sidevei, stiller inn GPS`n og gliser lurt. «Nå skal vi spare penger nå mor!!!» gliser han stolt, og finner en alternativ bakvei som er 23 kilometer lenger, men som ikke inneholder en eneste bomstasjon!!! « 26 kroner spart!!! Det er penger rett i lomma det!» ler han høyt, og klapper på lommeboka i brystlomma….  Av erfaring vet jeg at det er best å nikke, gi tommel opp, og la gubben kjøre bakveien! Ingen ting gjør mannen gladere enn å spare 26 kroner. Så langt er det stor forskjell på Ronny og Rodruigez….

Jaqueline ser seg rundt den lille tavernaen. Fra vinduet kan hun se stranden, og ute maler solen havskorpen gyllen der den er i ferd med å gå ned i horisonten. Rodrugiez smiler til henne fra den andre siden av bordet. «Jeg tok meg den frihet å bestille til oss.» sier han, i det kelneren kommer frem med en flaske champagne, og to asjetter med et eksklusivt og nydelig anrettet utvalg av sjømat. «Det går bra.» smiler hun sjenert, og kjenner hun får gysninger langs ryggraden da hun under bordet kjenner foten hans stryke henne langs de bare leggene.»

 

«Grill eller wiener????» Jeg kvekker til, blir dratt ut av fantasiverdenen i det den hårete, furete arbeidsneven klasker meg lett på låret, og blir liggende der. «Hæ???» svarer jeg, har ikke fått med meg at vi har stoppet engang. «Lunsj vel!» sier gubben, og nikker mot en litt sliten bensinstasjon. «Grill eller wiener? Jeg spanderer, sparte penger på å unngå den bomringen i stad veit du!

«Okei…Wiener!» svarer jeg: «Jeg går på do mens du handler!» På en offentlig do på Toten prøver jeg å ikke sammenlikne helten fra romanen, og bobilentusiasten jeg er gift med. Han sørger i det minste for at jeg ikke går sulten tenker jeg, og tankene vandrer til sjømat-buffeen i boka. Men wiener blir bra det. Jeg fikk i det miste velge fra menyen selv. Rett utenfor dodøra sår gubben og gliser bredt mens han vifter med ei lompe surra rundt to grillpølser foran ansiktet minn. «Det var to for 20 på grill, så da blei det det! Penger spart veit du!» sier han entusiastisk, og setter seg ned på en vinglete krakk for å nyte måltidet, mens eimen av offentlig toalett langs norsk landevei ligger tjukt over rasteplassen.

Rodruigez smiler til den eldre kvinnen, og betaler for en rose som han gir Jaqueline. Smilet i den eldre kvinnens ansikt er ubetalelig. «Signe deg, min gode mann!» sier hun. Jaqueline forstår at han har betalt alt for mye for en liten blomst, kun av sitt gode hjerte.

 

Ronny stønner høyt, og slår oppgitt ut med armene. «Si meg en ting, planla hele pensjonistforeningen rullatorfestival midt i fotgjengerfeltet bare fordi dem visste at akkurat jeg skulle kjøre her akkurat nå eller???»  sukker han oppgitt og peker mot en eldre kar som rusler over veien.

 

« I det fjerne høres en svak, men intens summing. «Det er gresshoppene sier Rodruigez og smiler mot henne. De synger om kvelden. Er det ikke vakkert?»

 

«Men faaen å mye mygg det er her a!!!» sier Ronny og veiver etter ei litt sliten flue som surrer rundt over dashbordet.

 

«Jaqueline legger forsiktig sin hånd i hans der de rusler langs stranden, og sakte drar han henne nærmere. Er det etterbarberingsvannet hans hun lukter? Lukten av sandeltre, sitrus, og noe mer, noe maskulint, noe som bare er han, vibrerer i nesen hennes.

 

Det vibrerer lett i sjåførsetet ved siden av meg, og jeg vet hva det er lenge før lukta sprer seg! «Sorry, jeg måtte bare. Må være de grillpølsene i stad!» sier Ronny, og ruller skamfullt ned vinduet på førersiden!

 

«Jeg har bestilt en suite til oss» sier Rodruigez, og kikker ned på Jaqueline i det heisdørene åpner seg i 35 etasje. Jaqueline har aldri i sitt liv sett noe så vakkert. Dette må ha kostet en formue. Utsikten fra balkongen er magisk!

 

«Vi fricamper vel i natt!» sier Ronny, og skuer utover fjelltoppene. «Billigere det! Og denne utsikten er HELT GRATIS!»

 

Jeg sitter med husmorstumpen godt plantet i en campingstol og leser, mens gubben ruller ut markisa, og lokker på saueflokken som beiter bare et titalls meter fra Fiaten.

 

«På den store himmelsengen midt i rommet ligger en nattkjole av delikate italienske blonder. Jaqueline stryker forsiktig fingrene over det tynne stoffet. Prislappen henger fremdeles på. Har Rodruigez bestilt denne til henne?

«Ronny romsterer i ryggsekken. «Har du huska å pakke sokker til meg? roper han.

 

På balkongen tar Rodruigez av seg den skreddersydde dressjakken og legger den varsomt over skuldrene hennes så hun ikke skal fryse. Lukten av etterbarberingsvannet ligger rundt henne, og pakker henne inn i en trygg og mandig sfære. Det kjennes så godt å være nær han.

 

Ronny lener seg over meg og løfter høyre arm. «Lukt her!» sier han, og dytter armhulen opp i nesen min. «Lukter det svette, eller går denne t-skjorta en dag til?» Intimsonen min kjennes som et kveldende fengsel!!!!

Rodruigez stryker henne forførende i nakken. Jeg har tappet et bad til deg sier han, og fører henne inn på badeværelset. Det dufter herlig av lavendel og jasmin, og dampen gjør atmosfæren i rommet u-utholdelig intim.

 

«Du får jo ikke plass innpå det lille badet, så jeg trakk dushodet ut av vinduet, og satt shampo`n på den steinen der!», sier Ronny, og peker bak bilen. «Gjøkke no om du tar en rask dusj ute, ingen som ser deg her! Vær rask a! Ikke bruk opp alt varmtvannet, tenkte jeg skulle skylde av meg litt dritt etter deg! Tråkka nettopp i sauemøkk serru!»

 

Under en lunka og tynn dusjstråle, midt i en tue umodne multer, står jeg med øynene lukket og skylder shampo ut av håret mens jeg tenker på det siste avsnittet jeg leste.

«Rodruiges satt bak henne i badekaret og masserte duftende lavendelolje på skuldrene hennes da hun kjente hånden hans gli gjennom vannet, og sakte over venusberget hennes. Hun kjente pusten hans mot nakken bli tyngre, og stemmens hans ble dyp og hes da han sa: «Du er den vakreste kvinnen jeg har sett!»

 

Med shampo sviende i øynene, og med tankene på en italiensk forfører kjenner jeg noe lett stryke over eget venusberg, eller «spetakkelfjæra» som gubben kaller det, og tenker umiddelbart at kanskje gubben mot alle odds har funnet frem romantikeren og forføreren i seg likevel. Så jeg vrikker meg litt nærmere kjærtegnene, smiler, skylder såpa ut av øynene, åpner dem forventningsfullt, og skvetter himmelhøyt da jeg stirrer rett ned i ansiktet på en sau som på leten etter umodne multer har forvirra snuta bort i feil måsadott! Jeg hyler så saueflokken løper som forskremte lemmen over vidda, trekker pusten dypt, og teller til ti.

Nei, Ronny og Rodruigez er slett ikke like, annet enn at de deler forbokstav. Men når sola går ned over fjelltoppene, når sauene beiter normal måsa på trygg avstand, og mygglysene er tent, mens jeg kryper inn i armkroken til gubben og trekker et solid magadrag av ekte norsk fjelluft, da tenker jeg i mitt stille, dog noe forstyrrende middelaldrende husmor-sinn, at jeg er akkurat der jeg skal være likevel. På bobilferie med min store kjærlighet. Min store, hårete, furete, litt småsvette, økonomiske trygge kjærlighet.

Og om du synes fårikålen smaker litt bittert kommende høst kan det jo henne den har forsynt seg litt grådig av litt dårlig frisert mose i sommer. Beklager på forhånd.

Ukas små øyeblikk.

Bassenget. Solkrem. Jordbær. Repeat… Takk for i dag, blogges neste søndag.

Det er ikke tull, ikke egentlig. Det går fint å oppsummere uka akkurat sånn. Sleng på en is eller fire, en kopp kaffe eller to, og et par turer i skogen, så har man alle ukas små øyeblikk i et par setninger.

 

En stille og rolig uke, for det meste hjemme alene da minsten jobber på Maxbo hver dag i hele sommer, gubben enda ikke har ferie, og de to storepodene hjelper bonus-søster og mann å bytte panel på huset. Så jeg står opp før de drar om morran, slik at jeg får ønsket dem en god dag, også ser jeg de så vidt sent i kveldinga når de er hjemom for å spise og dusje før de stikker ut med venner. Ungdommelig energi er misunnelsesverdig.

Når det er sagt skal man ikke avfeie fordelene med alderen heller. For selv om jeg ikke er noen partyløve om natta er jeg ganske våken om morran, og det har sine fordeler. Ta på joggeskoa, slenge sekken på ryggen, og rusle ned stil sentrum for å kjøpe ferske rundstykker og brød til guttas matpakker, være på butikken i det de åpner kl syv, det er ganske greit det også. Når Bjørkelangen liksom sover enda, når ingen er ute og rusler, og den eneste lyden er vinden som rufser litt i bladene på Bjørketrærne nedover gågata…nydelige øyeblikk. Sommer`n altså!

Men man skal ikke kimse av alenetid, for en hobby-introvert som meg sanker kanskje aller mest energi i ensomheten, og jeg nyter det. Det gir kanskje ikke de mest spennende øyeblikkene, men for meg gir de kanskje de aller beste. Ta mandagen for eksempel. En lang gåtur i skogen, helt alene. En liten stund hadde jeg musikken på ørene, god musikk, men jeg skrudde den av likevel. For fuglesangen oppe ved tjernet var musikk nok, og stillheten i skogen litt sent en sommerkveld er bare nydelig. Jeg vekslet mellom å jogge, gå, og stå helt stille med stjerten i været og snuta langt nede i blåbærlyngen på jakt etter godsaker. Det ble et par ever søte blåbær før jeg trasket videre. Nydelige øyeblikk.

Et stykke nede på stien begynte hjernen å regne ut sannsynligheten for at 90 % av alle bikkjene på Bjørkelangen tisser i den blåbærlyngen som står nærmest stien, også ble jeg brått litt usikker på om de bæra hadde vært så innmari gode likevel… Jaja, jeg lever enda, det er vel et godt tegn.

Starte dagen i skogen var også et herlig øyeblikk. Hoppet inn i treningsklærne når gubben dro av gårde litt før klokken seks om morran, og ruslet rundt Eidsdammen i sju-draget. Møtte to rådyr og noen småfugler, ellers var det helt stille. Hadde nok energi til å løpe litt, og rakk å bli sånn akkurat passe svett før jeg gikk innom Coop og kjøpte frokost på vei hjem. Herlig øyeblikk, slik jeg bare gjør i ferien. Stikker ihvertfall aldri i skogen før jobb. Det får jo være grenser på selvtorturering lissom.

 

Frokost på trammen. Ikke spennende, ingen høydare, men like fullt så fine øyeblikk hver eneste dag. Ut på trammen, vifte med tærne, kjenne lukta av gresset som fremdeles er fuktig etter natta, og drikke kaffe mens Bolla strekker seg i sola, eller jager ukjente, flyvende objekter på bakkenivå. Sånne øyeblikk ❤

Minstepoden kunne melde om ønske om kanelboller på pauserommet på jobben, så da ble et boller. Enda en fordel med å være tidlig oppe om morningen. Deigen stod klar til heving i det sola strakk seg over grantrærne på Måsan, og innen poden skulle på jobb kl 10, var stekebrettet fullt av nystekte kanelsnurrer. Selvsagt mange flere en poden trengte…man lager jo en solid dose når man først baker lissom. Jeg har sagt det en million ganger før, men lukten av fersk bakverk er godt for sjelen. Så da poden hadde trasket over hagen med et brett boller til seg selv og kollegaene, og jeg kunne sette meg på trammen med to boller og en kaffekopp, da var jeg lykkelig da. Skal lissom ikke mer til noen ganger!

 

Bassenget! Det er ikke stort, det er ihvertfall ikke dypt, men ah…det går fint an å kose seg oppi der likevel. Gikk til innkjøp av en større flytemadrass denne uka, etter å ha tippet over og neste drukna forrige uke da postnord-sjafførn nesten skremte livet av meg. Så denne uka har jeg vaket i overflata, som en litt figurløs og makelig anlagt sel på svaberg. Og det er så DIGG!!! Bare flyte rundt, plaske litt med tærne i vannskorpa og kjenne sola varme på nesetippen. Gode øyeblikk!

Det er så godt å bare være lat. La humla suse, høre naboer langt borti veien dure med gressklipperen, høre gjengen med unger på gangveien le mens de sykler forbi, og likevel være helt alene, litt bortgjemt i egen hagen. Sloss om plassen på den store flytemadrassen med gubben, og slippe ut magen. Slike sommerkvelder, når latteren sitter løst, marihønene klatrer på strå ved siden av deg, og værmeldingen varsler om tropenetter. Det er bare å nyte. Fine, fine øyeblikk!

Regn og torden. Mer lyn enn jeg noen gang har sett. Den dagen var også fin. Dører og vinduene stod åpne, og hele huste luktet varmt sommerregn, og våt natur. En sånn dag, hvor man egentlig ikke får gjort stort annet enn å sitte inne, lese litt, vaske litt, bake litt, og bare titte fascinert opp mot himmelen som åpner seg, gang på gang, det gir også fine øyeblikk. En innedag, med god samvittighet, helt innafor spør du meg!

Ei svær skål med jordbær, helt alene. Og fløte så klart, ikke litt, men mengder! Sånne godsaker er lykke! Spise en diger skål med jordbær og fløte i skyggen etter en lang dag med å gjøre minimalt! Digger det!!! Smaken av sommer.

Slang. Det er et sånt gammelt hus i sentrum av Bjørkelangen, og skal man dømme ut fra rullatorene på trappa, bor det et eldre ektepar der. På hjørnet av tomta, helt nede ved fortauet står det utallige ripsbusker, og akkurat nå er de tunge av rips. Man skal ikke stjele, jeg vet jo det, men da jeg gikk forbi der en kveld denne uka ble det rett og slett for fristende å ikke smake. Så i fart, i håp om å ikke bli oppdaget, slik at St.Peter ikke når den tid kommer nekter meg inngang ved porten, røsket jeg med meg en liten neve. Det er så mange år siden sist jeg spiste rips. De var akkurat så sure at det kilte litt bak øra. Herlig øyeblikk!

 

Og slik gikk denne uka. Styrtregn og strålende sol, late dager på solsenga og løpeturer i skogen. Friske bær, og melkesjokolade, salat og hamburger. Litt av alt, slik livet skal være. Søndagen ligger urørt foran oss, og ennå vet jeg ikke helt hva den bringer. Det noe herlig avslappende med det også.

 

Ønsker akkurat deg som titter innom en nydelig dag, og takk for at du hilser på denne søndagen også. Nyt dagen, spar på de små øyeblikkene, de er viktige! Vi blogges.

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Det lukter vått. Gjennom det åpne vinduet bak meg lukter det vått. Våt jord, våte grantrær, vått gres, blaut katt! Alt bortsett fra den søkkblaute katta luker sommer. Det regnet i hele går. Kjedelig dag egentlig, men god likevel. Fin unnskyldning til å drive på inne. Vasket gulv, ryddet i litt kjøkkenskap, vannet plantene i vinduet, bakte litt, og satt meg til slutt ned i sofaen med en bok, en kopp kaffe, og kunne sitte der så lenge jeg ville uten et eneste spor av dårlig samvittighet. Ikke at man burde ha dårlig samvittighet for å slappe av, men det kjennes unektelig mye bedre å legge beina høyt når man har der ryddig rundt seg. Så da begynner vi like gjerne der. Grått ute, godt inne, fint øyeblikk.

 

Vaksinert! Første dose. På torsdag var det endelig min tur. Litt fremskyndet da det ble bestemt at ansatte i skoler og barnehager skulle prioriteres, heldig for meg. Må bare benytte muligheten til å skryte av systemet. Jeg har mange venner og kolleger som er frivillige på vaksinesenteret. Noen er merkantile, noen setter sprøytene, andre er parkeringsvakter. I et kaos av mennesker, i en flerbrukshall på barneskolen, hersket en ro og en profesjonalitet som rørte meg. Faktisk. Lokale mennesker, sammen i ståa, systematisk og organisert, så tålmodige, så snille og omtenksomme, så proffe. Innsjekk, sprøyte, ventetid, et lite “Hvordan føler du deg? Ta kontakt om du lurer på noe.”, utsjekk. Og nå er denne jenta også medlem av Pfeizer-gruppa. Det kjennes fint. Fint øyeblikk.

Besøk! Tenk det! Besøk!!!! Det har vi ikke hatt mye av det siste halvannet året. Sånn har det jo vært for det fleste av oss, men nå er pappa og bonusmamma fullvaksinert, og plutselig en kveld denne uka stod de på døra. Ingen klemmer riktig enda, men du verden så fint å se dem. Smultringer, kaffe og skravlings et par timer, en kveld midt i uka. Nydelig øyeblikk. Det kjentes nesten ut som om hverdagen før pandemi var tatt litt tilbake.

 

Pappa

Den oransje blomsten. Vi har en sånn liten komposthaug bak trærne ved søppelkassene. Dit går hageavfall og visne potteblomster. Og hvert år, de siste fem årene har det dukket opp en oransje blomst der. På samme sted, til samme tid, hver år. Den synes liksom ikke om man ikke ser etter, men fordi jeg vet at den dukker opp på denne tiden speider jeg alltid etter den. Og nå blomstrer den igjen, større enn i fjor, mer blomster på samme stilk liksom. Jeg er ikke født med grønne fingre, så jeg aner ikke hva slags blomst det er, jeg bare vet at den lyser opp hele skogen rundt den, og at den lyser opp dagen min hver gang jeg ser på den. Tidligere år har jeg plukket den, og satt den i vasen inne, men ikke i år. I år bare stopper jeg hver gang jeg går forbi den, og smiler fordi den liksom er en litt bortgjemt skatt. Det gir sånne fine små øyeblikk, særlig for en som nylig vannet i stykker en Aloe Vera kaktus av plast…

Og i kategorien – “voksen kvinne driter seg ut”, kan vi denne uka by på syngende kvinne i plaskebasseng…. Uff! Jeg er jo ikke akkurat kjent for å være en spesielt moden 44 og et halvt åring, og det beviste jeg nok en gang denne uka.  Til mitt forsvar var det varmt, jeg var alene hjemme, og gubben hadde fylt opp bassenget på plattingen. Så jeg skrelte av meg det ytterste laget, hoppet inn i bikinien, og la meg langflat på en rosa flytemadrass, en sånn som bare er hakket mindre enn selve bassenget, og fløt rundt mens jeg sang til musikken på høyttaleren. Jeg var midt i andre refrenget og gaulet “This girl is on fireeeeeeee!!!!”, da det kremtet bak meg, og jeg skvatt så jeg rullet av flytemadrassen, tredde haka ned bunnen av plaskebassenget, fikk så mye vann i nesa at det svei i lillehjernen, fikk fornemmelsen av å drukne, og hev etter pusten mens jeg nådde vannskorpa, og spytta vann på skoa til en forskrekka stakkars fra Postnord som kom med slipperene jeg hadde bestilt til måsagubben. Jeg unnskylte det med skoa, han satte fra seg pakka og stakk raskere enn en sulten mygg. Flaut! Men så er det nå sånn da, at det er sommer, sol, og plaskebasseng, og at en stakkars sjåfør får seg en kalddusj under levering er ikke verdens undergang, ikke sånn egentlig. Uansett, flyte rundt i vannet, en varm sommerdag. Greit øyeblikk! Og gubben fikk nye slippers. Vinn-vinn!

Jeg skulle begynne å trene den uka her. Skulle bli så flink, legge inn ei lita økt hver morgen. Stå opp tidlig, på meg joggeskoa, opp trappene i hoppbakken og ei litta runde i skogen. Mandag ble første og siste gang denne uka. Jeg har liksom funnet en unnskyldning for å la være de andre dagene. For varmt, for vått, for tørt, for trøtt, for godtesjuk… men hey, en dag med trening er bedre enn ingen dag med trening, ikke sant??? Sånn helt ærlig, verden trenger ikke enda en topptrent hobbyblogger lissom. Vi sier det sånn vi. Men den ene dagen jeg kom meg opp og ut da, og fikk svetta litt før frokost, det kommer innunder fine øyeblikk.

 

Det øyeblikket jeg ikke skulle noe som helst. Har du kjente etter de gangene du har det sånn. Når du sitter og egentlig bare ser verden suse rundt deg. Når du nesten stenger lydene ute, og bare ER. Sitter der og bare ER, og vet at du ikke skal noe, ikke noe haster, ikke noe er vondt eller ømt, ikke noe klør…Det er fine øyeblikk det. I skyggen, bena rett ut, bare tåfiser, mysende ut mot sola i hagen, og iskaffe. Aaah, nydelig øyeblikk!

Morgenkvisten i hagen med Bolla. Det har blitt vår faste sommerferievane. Bolla og jeg, på trammen eller på gresset. Jeg med en kaffekopp, hun på jakt etter alt som rører seg i gresset. Så kommer hun mot meg og legger byttet sitt ved føttene mine før hun jakter videre. Gresstuster, visne blader, små pinner…fine gaver. Halvparten av ei litt blodig skogmus, not so much. Men morgenstund i hagen, det er fine øyeblikk det!

Og slik har uken vært. Små fine øyeblikk, minner til sjelen. Ligge andføttes med storepoden på sofaen i hageteltet og lytte til ukas favorittlåt. Synge med, han og jeg, gi blaffen i hvor surt det høres ut. Herlige øyeblikk.

 

Nystekte kanelboller ute i hageteltet mens regnet trommer på teltduken. Nydelig!

 

Våkne til solskinn og fuglekvitter, sovne til regn og torde, og lukten av vått nyklippet gress. Feriemodus, selv om man bare tråkker hjemme. Det enkle livet kan være ganske fint!

Håper uken har gitt deg noen fine små øyeblikk, og at dagen din blir god. Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

Om du følger meg på instagram kan du like gjerne slutte å lese nå. Da vet du hvordan uka har vært, og du har fått med deg nesten alle de små øyeblikkene fra den. Takk for at du tittet innom, og god søndag. Neida. Eller, joda, nesten. Jeg har vært i overkant ivrig på instagram denne uka. Irriterende ivrig egentlig, men jeg finner så stor glede i å ta bilder, selv med et dårlig mobilkamera. Og denne uka har vært full av så innmari mange små øyeblikk som fortjente å bli foreviget på kamerarullen.

 

 

Jeg sitter inne akkurat nå. Jeg har nytraktet kaffe i koppen, knekkebrød med brunost på asjetten, og et myggstikk som klør på ankelen. Livet er slett ikke så verst hjemme en søndagsmorgen heller, selv om det meste av livet har dreid seg om frokost i det fri på nye steder denne uka. Det var unektelig godt å komme hjem til podene etter mange dager på hul. Godt å komme hjem til nyklippet gressplen, blomster på bordet, sånn passe rene gulv, og lange, gode, og litt skjeggete gutteklemmer. Bolla var sånn passelig overlegent sur den første halvtimen vi var hjemme, sånn typ “Ikke kom her å tro jeg tilgir at dere dro fra meg-sur”, før hun klatret opp i armene, sovnet i fanget, og nektet å røre seg derfra resten av kvelden. Så ja, å komme hjem til måsahuset, fint øyeblikk

Åndalsnes. Vakre, vakre Åndalsnes. I to netter sov vi der, hadde det som utgangspunkt for utflukter og dagsturer. Perfekt egentlig, sånn litt imellom alle stedene vi gjerne ville besøke. Sitte på en bortgjemt liten klippe nede ved vannkanten og høre humla suse. Det skulle liksom ikke mer til. En liten hvil i vakker natur. Nydelig øyeblikk.

Jeg kjenner at dette ikke blir lett altså. Å plukke ut de fineste øyeblikkene. Det er jo nærmest umulig, når uka har bydd på så mange.

Trollstigen må jo nevnes. Jeg hadde gruet meg litt. Til tross for at bobilen er av det lille slaget synes jeg fortsatt den er grådig stor når veiene er smale og det er bratt stigning og krasse svinger. Det gikk overraskende greit, faktisk, sikker mest fordi jeg liksom blir sittende på kanten av setet, myse ut gjennom alle vinduer mens jeg peker og sier “ooooh”, og “aaaah”, og “ooooiii!!!” (herregud, ser jo nå at det sikkert hørtes ut som jeg jobbet med lydeffektene til en lavbudsjetts pornofilm). Men for en natur!!! Vi stoppet der vi kunne stoppe, og det var mange steder, for det var tidlig på dagen og relativt lite trafikk. For en stigning, for en vei, og FOR EN NATUR! Solskinn og klar sikt, fossefall og fjellskrenter. Trollstigen var et magisk øyeblikk!

Atlanterhavsveien var litt sånn, hva skal jeg si…meeehh… Fint, for all del, men jeg tror jeg hadde forventet mer. På bildene ser strekningen så mektig ut, men da vi hadde kjørt over brua var vi ferdige, og dett var dett. Likevel stoppet vi, og gikk ned mot havet, siden vi først var der. Og da ble det plutselig mektig likevel. Ikke selve veien, men det slo oss der vi stod i det som egentlig var Go-vær, hvor mektig havet er. For vinden tok tak i oss så vi nesten måtte holde oss fast, og det til tross for at havet nesten var stille. Og akkurat det, en sånn påminner om hvor skjøre vi menneskene egentlig er mot naturkreftene, det var et ganske fint øyeblikk.

Ferga over sjøen. En liten halvtime bare. Hverdagskost for de lokale, kjedelig for de fastboende, men en liten opplevelse for oss som til daglig luker brennesle på måsan. Kaffe, svele og en rask tur over sjøen i strålende sol. Fint øyeblikk.

Så ankom vi Olden. Her mistet jeg nærmest taleevnene, til gubbens store glede. Ja, for det tar på å dele liten bobil med skravlesyk kjerring, særlig om man er stille anlagt av natur. For en usedvanlig vakker plass. Vi fikk en plass på Gytri camping, helt nede ved vannkanten. Grønt vann, høye fjell, solskinn. 14-15 grader i vannet, men jeg kunne ikke la være å bade. Tenk så herlig, å kunne stupe ut i vann så vakkert at det ser ut som et maleri, svømme litt, så bli pakket inn i et diger frottehåndkle av gubben når man klatrer på land, mens man venter på grillmaten som godgjør seg på grillen. Fantastisk øyeblikk.

Eller dagen etter, da vi våknet til sola som kastet lys over fjelltoppene rundt oss, og kunne spise frokost nede ved vannkanten. Sittende i ei eng av blåklokker, tærne i vannet, og bare kjenne morgensola varme i nakken. Sånn satt vi lenge, bare kjente på roen, og planla reiseruta for dagen. Nydelig øyeblikk. Aldeles nydelig!

Kveldene på brygga. Forskjellige brygger hver kveld. Egentlig vil jeg ha en brygge i hagen nå. En egen en, gjerne et vann også, og muligens et fjell. Ihvertfall en brygge. Det oser av sommer og ferie og late dager når man sitter sånn på brygga og kjenner at den gynger akkurat nok i vannskorpa til at det er litt søvndyssende. Så fint å avslutte dagene sånn, på en bryggekant. Slitne av dagene og solskinnet. Fine øyeblikk. Jepp, trenger definitivt ei brygge ved måsahuset!

Måsagubben har av en eller annen grunn et svakt hjerte for sauer. Jeg skjønner liksom ikke helt greia. Sauer er ålreite dyr og alt det der, men jeg kjenner liksom ikke helt behovet for å stoppe bilen ved hver eneste sau vi kjører forbi, gå ut og godsnakke med dem, men det gjør altså han. Gudene veit hvor mange sauer i dette langstrakte lande gubben nå er på fornavn med. Greia er da, for det er jo et poeng med dette avsnittet også, at hver gang vi stopper og gubben rusler ut av bilen, setter seg på huk og godsnakker med hver eneste sau han ser, så ser han så lykkelig ut. Som en unge i leketøysbutikken. Og det gjør meg jo reint varm i hjertet. Så sauer…fine øyeblikk. Og det er jaggu mange sauer over fjellet!

Geiter er kule! Kulere enn sauer. For de har en sånn “gi-faen-holdning” til alt og alle, og jeg digger den attituden fra firbeinte. Så da vi etter 20 minutter i bilen enda ikke hadde lykkes med å få en flokk geiter til å flytte seg gikk vi like gjerne ut og blei en del av gjengen istedet. Herlig øyeblikk. Hvis Kevin Costner kan danse med ulver kan jeg danse meg geiter! Tango med en geit, gøyalt øyeblikk.

Og det har vært så mange flere fine øyeblikk, men skriver jeg om alle vil fingerleddene verke. Snøballkrig i sommerklær, lekende som to ungdomskjærester. Barnslig glede, rå latter fra gubben da en snøball smeller i nakken min. Herlig.

Bobler i glassene, egentlig bare cider fra Europris, men herlig likevel. Skåle ved fjorden, for sommeren og fortid og fremtid.

Morgenbad i fjorden, og kveldsbad i den brusende fossen. Pizza på en lokal pizzasjappe, knekkebrød på en fjelltopp. Synge til radioen, lese bok til søvnen kommer, og stå opp for å se soloppgangen over havet, for så å legge seg igjen og sove noen timer til. Øyeblikk, på øyeblikk, på øyeblikk.

Det lover godt for en god søndag også. Bassenget på nederste plattingen ble fylt i går, og kjøleskapet er fult av grillmat. Det blir en lat dag, men later dager er gode dager. Ønsker deg som titter innom en nydelig sommerdag, også håper jeg noen gode øyeblikk finner veien til deg. Vi blogges.

 

 

 

.

Ukas små øyeblikk.

God morgen fra bobilen. Trollstigen resort  har vært plassen i natt. Flott liten plass mellom berg og daler. Straks er det frokost, og avreise til neste destinasjon (selv om vi enda ikke helt vet hvor neste destinasjon er), men først skal det blogges litt fra sengekanten. Verden utenfor er stille enda, foreløpig høres bare fuglekvitter. Morgensola titter inn gjennom vinduene, og det lukter natur. Rein natur. Det har vært så mange fine små øyeblikk denne uka, så mye å ta innover deg. Hverdagsuke og ferieuke kombinert, der har du et  konsept man burde ta patent på.

 

Ja, for det starta jo som ei hverdagsuke med tre dager på jobb, så to dager ferie, og nå helg. Bra greier, skikkelig bra.

 

Mandagen ble som ventet både fin og trist. Det er godt å sende elever ut i sommerferie, ønske dem en fin sommer, be de spise en ekstra is, og senke skuldrene. Si “på gjensyn, pass på hverandre!”, men det er ikke like stas å skulle gi slipp på de som ikke kommer tilbake til skolen til høsten. Så mandag ble fin, om enn noe tårevåt. Plaster på såret er jo at jeg vet hva denne ungdommen er duganes til. De kommer til å klare seg bra, bedre enn bra. Så tårer til tross, mandagen bød på mange fine øyeblikk.

Det er alltid slik at de siste dagene på skolen før ferien byr på fine øyeblikk. Mange av dem. Sola, elever som endelig slapper av, og personalet som kjenner lukta av rykende fersk sommerferie gjør stemningen lett og god. Derfor er det vanskelig å plukke ut bare et spesielt øyeblikk fra de siste arbeidsdagene. Det er nærmest umulig faktisk.

Det var fint da jeg ruslet inn i skolegården tidlig om  morgenen, og hele plassen badet i sol. Så tidlig at kun et fåtall ansatte hadde ankommet enda. Fint å rusle nedover korridoren og hilde på renholdspersonalet som var i gang med flytting av pulter, boning av gulv, og skrubbing av klasserommene.

Fint å låse seg inn på kontoret å finne koselig sommergave fra “frokostgjengen”, to av kollegene som alltid er tidlig ute og som rekker frokost og et par kopper kaffe sammen før resten av skolen og kontoret fylles opp. Så koselig.

 

Fint å spise frokost på kontoret for siste gang før sommeren.

Fint å spise kake sammen gjengen, også rusle hjem onsdag ettermiddag, med blomst fra sjefen, og hjertet fullt av alt som var godt ved et litt annerledes skoleår. Følelsen av å ta det første skrittet ut i sommerferien. Herlige øyeblikk, alle sammen.

Frokost på trammen, kjenne at sola varmer i ansiktet enda det fremdeles er tidlige morgentimer. Det er noe med den blandinga der altså….lukten av gresset som var nyklippet dagen før, fremdeles vått av natte-dugg. Rådyrfamilien som gresser nederst i hagen, litt skeptiske til menneskene på trammen, men likevel uredde nok til å bli værende i hagen. Bolla som jager sommerfugler på gresset. Skravlekoret fra fuglene i alle tretoppene rundt på tomta, morgentrafikken på veien, lyden av postbudet som lukker lokkene på kassene på postkassestativet over veien, lukten av nytraktet kaffe, og smaken av iskaffen jeg hadde spart fra kvelden før. Fikk ihvertfall i meg nok koffein, si… Alt dette, og vissheten om at det ikke finnes en eneste plan for dagen. Rett og slett en nydelig følelse. Et nydelig øyeblikk!

Den dagen pakken fra Zalando kom. Åkei, så går det kanskje ikke inn i boka som et slikt strålende øyeblikk. Mer morsomt egentlig. For i mitt hode, når jeg satt på nettet forrige uke, og kikket på sommer- t-skjorter som skulle klikkes hjem, så jeg at den ene modellen hadde på seg hvite jeans til den ene t-skjorta jeg synes var så fin, også tenkte jeg, i mitt noe uerfarne mote-hode, at det hadde sikkert vært skikkelig stilig på meg og…. Men jeg tok feil. Så innmari feil! For det å bestille bukser på nett er et sjansjespill for damer med forkjærlighet for ostepop, og når du i tillegg bestiller i hvitt stoff….ja, da er du egentlig bare litt dum. Spontan bestilling funka dårlig denne gangen, for buksa var jo rett og slett gjennomsiktig og avslørte hemmeligheter jeg ikke engang var klar over at jeg hadde, og akkurat i det jeg stod foran speilet, etter å ha brukt 45 minutter for å åle cellulittene inn i buksa, stoppet måsagubben i døra inn til stua, lot øynene gli over fruen, hevet et øyebryn, og sa: “Jasså…er det Michelin-mannen som er ute å lufter seg…” Trendy eller ei, det ble retur på buksa.

Torsdag kveld. Da kaffekoppen var full, og kveldsmaten med inntatt ute i hageteltet. Minsten og jeg. Det var varmt ute, likevel pakket vi føttene inn i myke pledd. Så satt vi der, selv etter at resten av flokken hadde lagt seg for kvelden, spiste knekkebrød, spilte gitar, og skravlet. Jeg lar meg, som alltid på denne tiden av året, fascinere av dagen som liksom er så lang. Av mørket som så vidt kommer innom før sola står opp igjen. Nydelige øyeblikk.

Hageland. Den dagen Javier skulle filme neste sekvens til prosjektet, og jeg skulle intervjue Line, sjefen på Hageland. I en times tid fikk jeg rusle rundt på det flotte anlegget, lære om blomster, trender og hagemøbler. Fremdeles fryktelig ukomfortabelt å snakke til kamera, men øvelse gjør mester. Sies det da…  Mens Javier filmet litt rundt i butikken etter intervjuet ble jeg servet kaffe og verdens beste vaffel inne i kafeteriaen. For en plass, og for en service. Det er spennende å være med på noe nytt, spennende å lære noe nytt. Fine øyeblikk!

 

Fredag ettermiddag banket det på døren. Der stod Eli, med favnen full av roser, og et kort som rørte meg til tårer. Har lest det fire ganger, blir like glad hver gang. Eli er ei sånn varm og god dame som man bare blir glad av å være i selskap med, og at hun ville glede meg er for min del ei stjerne i boka, rett og slett. Så tusen hjertelig takk Eli, for et av ukas aller fineste øyeblikk.

 

Og så dro vi på tur. Gubben, jeg og bobilen. Gubben stod ikke fritt til å velge ferieuker i år heller, så denne sommeren må ting tas litt på sparket. Neste gang han kan ta noen uker fri er jeg på vei tilbake på jobb, men akkurat denne uka har vi fri samtidig, og det må bare utnyttes og nytes. Hvor ferden går er litt usikkert. Vi har en plan som både kan følges og avfølges, og det passer oss bra. Uansett, ut på veien, opp i fjellene, nydelige øyeblikk, og flere skal det bli. Jeg kommer nok, som alltid når vi er på tur, til å være litt i overkant irriterende mye på instagram. Om du følger meg der er du herved advart!

 

Og nå rumler magen, og måsagubben kjenner det rykker litt i gasspedal-foten, så jeg avslutter her. Ønsker alle som titter innom en riktig fin søndag. Håper den kommer med haugevis av fine små øyeblikk. Vi blogges.

 

 

 

 

Kjære ungdom.

Kjære ungdom.

Nok et skoleår er i ferd med å avsluttes, og du står med et bein plantet i startgropa av ferien. Det andre beinet har tjuvstarta, og har tatt et langt skritt ut i sommeren allerede. Vi her på skolen har prøvd å holde igjen litt de siste ukene, dratt deg litt tilbake, messet om at orden og oppførselskarakterer enda ikke er satt, bedt deg om å roe ned, ta til deg bare bittelitt mer læring, men sol og late dager er forlokkende. Du ville ha en forsmak av sommeren. Noen har allerede tatt en diger bit av feriekaka, andre har bare prøvesmakt.

Det er vanskelig å skulle skrive noen ord til ungdommen, ord og setninger som både inkluderer og treffer alle. For selv om store deler av samfunnet har satt dere litt i bås, og mener at ungdom er ungdom, så vet vi som jobber tett på dere hver dag at dere er høyst forskjellige individer, i likhet med oss som har levd litt lenger, og som skryter uhemmet av «livserfaring» og voksenpoeng.

Hver og en av dere er unike.  Du er helt spesiell. Selv i strevet etter å følge normene, blende inn, være tilnærmet lik alle andre, skinner personligheten din igjennom, og heldig er jeg som innimellom får lære å kjenne ditt egentlige jeg!

Jeg vil at du skal vite en ting. Ingen stor hemmelighet, likevel noe de færreste er klar over. De gangene du har grått fortvilet over tverrfaglige oppgaver du ikke har forstått, har det sittet så mange andre og grått over akkurat det samme. Du var ikke alene.

De gangene du har revet deg i håret, frustrert over læreren som ikke har forstått hvor kjedelig undervisningen er, eller hvor strenge de har vært på karakterene, har mange like frustrert, om ikke enda mer enn deg. Du var ikke alene.

De tidlige morgentimene da verden liksom aldri våknet, da du lå i sengen og tenkte at i dag, i dag klarer jeg ikke å møte verden, da lå det så innmari mange andre i sine senger og tenkte akkurat det samme. Om du bare visste hvor mange det var som samtidig som deg slo av alarmen, dro dyna over hodet, og kjente seg så tom at alle tankene var som en uendelig lang og blytung gråværsdag. Du var ikke alene.

 

Du var heller ikke alene om å kjenne på kjærlighetssorgen, på sinnet over en mamma eller pappa som sviktet igjen og igjen, på misunnelsen på vennene som tilsynelatende fant noe å smile av hele tiden, på ensomheten da verden stengte ned på nytt, og atter en gang satte ungdomstiden på vent. Du så det kanskje ikke, men det gjorde jeg. Tro meg, du var ikke alene.

Du trenger ikke å være best i alt. Du trenger ikke å være best i noe. Bare jobb med å være glad i deg selv!

Jeg håper du vet at du er god. Ikke bare god nok. Du er skikkelig bra. Det er mulig du suger i matte! Det kan godt hende du strøyk i engelsk, eller sprengte et reagensglass på laben i det kjipe naturfagsforsøket. Kanskje er du så dårlig i stikkball at selv gymlæreren lo av deg, og det kan hende du har så høyt fravær at det ble IV flere fag.

Du er bra likevel! Det er ikke karakterene dine som definerer deg. Tror du virkelig at om fem år fra nå vil klassekameratene du møter igjen huske deg som hen som ikke fikk teken på brøk og likninger? Eller som den som misforstod og strøk på den tverrfaglige oppgaven? Da tar du grundig feil. Ta det fra en som har levd ei stønn.  Du vil huskes for smilet du gav den som trengte det. Du vil huskes for de varme klemmene, og oppriktigheten i stemmen da du sa «Så fint å se deg i dag!»  Du vil huskes for latteren, de freidige, morsomme kommentarene, og for å være den som sa «God Jul», «Gratulerer med dagen» og som hilste og hevet blikket da andre kom inn i rommet.

 

Det er som om verden på en måte har frarøvet deg dette året av ungdommen. Dette året da du skulle ta enda et skritt ut i den store verden, finne deg selv, være fri og sorgløs. Det er som om verden har frarøvet deg enda et normalt skoleår, hindret deg i tradisjonell undervisning, likevel hatt forventninger tid deg. Ja, for ungdom er jo så tilpasningsdyktig sies det.

Det er en viss sannhet i det. Du ER tilpasningsdyktig. Du er også sårbar, skjør, usikker og avhengig av faste rammer. Og enda, til tross for at verden kanskje ikke har klart å gi deg alt du trenger dette året, dette skoleåret, så står du enda oppreist. Du er enestående! Tenk litt på det. Klapp deg selv på skulderen. Du er her, du kom deg gjennom det. Kanskje med noen avstikkere på veien, noen overraskende fartsdumper og et par motbakker som så ut til å ikke ha en bakketopp, men du er her!!! Det er så bra! Du er så bra!

Så vil jeg du skal vite dette, du kjære, flotte ungdom. At selv om jeg ikke alltid har klart å fange opp akkurat dine behov, kanskje ikke alltid har hatt tid til den samtalen, ikke har kunnet gitt deg den klemmen du så inderlig trengte og fortjente, så skal du vite dette. Jeg har hatt deg i tankene. Når du har grått de stille tårene, og når du har latt de renne i strie strømmer. Jeg har stille frydet meg med deg når du mestret den fremføringen, eller rakk den innleveringsfristen. Jeg har krysset fingrene før matteprøven din, ledd av din ungdommelige, herlige galskap, og hele tiden har jeg heiet på deg! Ta med deg det. Selv de gangene jeg har vært kjip og urettferdig har jeg heiet på deg. Jeg er så uendelig stolt av deg.

Så len deg bakover i høyt, grønt gress, mys mot sola, senk skuldrene, vass i vannkanten, spis den isen, se ferdig den serien, smil til den du synes er aller finest, kjenn på de sommerfuglene i magen, la de tårene renne, le til ditt eget speilbilde, våg å tro at det blir bra, at DU er bra, og ta det skrittet ut i sommerferien. Det fortjener du. Takk for at jeg fikk være en del av ditt skoleår, det har vært en sann glede!

Ukas små øyeblikk.

Riktig fin søndag fra måsahuset. Kaffekoppen som har vært inntatt ute de siste søndagene har blitt stående inne i dag. Temperaturen ute på trammen sier herlig sommer, men skyene er ikke like innbydende som sola. Fint å kunne krype opp i sofakroken også, med kaffe, frokost, og en kjapp oppsummering av ukas små øyeblikk. Håper du har hatt mange av dem, gode øyeblikk som om ei stund blir fine minner.

 

Det er tre arbeidsdager igjen til sommerferien, og akkurat nå kjennes det veldig bra ut. Så fort karakterer er satt, blir jo ungdommen i overkant utålmodige, og skoledagene fylles med det vi voksne mener er hygge, og det elevene ofte mener er unødvendig tortur. I morgen skal jeg si hadet til mine gjenger, da har elevene aller siste skoledag.. Det blir både vemodig og fint, jeg gleder meg, og jeg gruer meg.

Denne uka hadde vi for første gang i historien camp med alle elevene fra Helse og Oppvekst, som en slags avslutning på skoleåret. Vi samlet i overkant av 80 elever, en drøy hånfull lærere og dro til bygdas ferieparadis for lek, selskap og overnatting. Slitsomt, men fantastisk fint. Det går liksom ikke an å bare plukke ut ett øyeblikk fra denne turen, for det ene fine øyeblikket avløste det andre, og slik gikk det, i mer enn 24 timer. Blide ungdommer, latter, lek, bading, spill, grilling, kanopadling, soling, volleyball. For et fantastisk arrangement, og en haug med minner ble skapt, både for ungdom, og antikk ungdom, også kalt lærere. Mitt favorittøyeblikk må kanskje ha vært kl 02.15 o natten. Ikke bare fordi alle elevene sov… (tulla!!!ikke egentlig…), men fordi vakreste Mjermen badet i svak soloppgang, og nattetåke. Blikkstille vann, stille telt-leir, bare undertegnede som nattevakt som spaserte nede ved vannet, i selskap av to beitende rådyr, og allsang fra fugler i hver eneste tretopp rund innsjøen. Helt fantastisk øyeblikk.

Så var det fredagen, da største poden som denne uka har jobbet med svennebrevet endelig kunne kalle seg svenn. Da satt tårene løst da! Av stolthet selvsagt, for det aller meste rein stolthet, men også av en slags lettelse. Tenk at den lille gutten min, han som aldri var lenger enn en meter unna meg, han som trengte ro og trygghet, og ei hånd å holde i hele døgnet, i lang tid, har blitt så boksen, så selvsikker, så trygg. Og nå er han tømrer. Ikke lenger lærling, men ferdig utdannet tømrer, med svennebrev, fast jobb i godt firma. Ferdig utdannet i en alder av 20, men egen bil, og sparekonto som om en stund vil gi han mulighet til å kjøpe egen bolig. Tenk at min lille gutt er en voksen mann, med planer, drømmer og et hav av muligheter, på god vei ut i voksenlivet. Det er fint det! Mer enn fint faktisk. Så ja, jeg tillater meg å være litt ekstra stolt denne uka! Gratulerer Petter`n min!

Prestekragene. Nå blir jeg veldig sånn kjerring igjen, for dette er jo ikke en stor greie, ikke et spektakulært øyeblikk. Men hvert år, omtrent på denne tida, spretter de opp, prestekragene, og plutselig er grøftekanten kledd i et hvitt og gult teppe, og det er nærmest umulig å komme seg hjem uten å ha plukket med deg en bukett. Tenk at disse enkle blomstene kan være så dekorative. Så nå har jeg plukket flere dager på rag, med arbeidsveska over skulderen, med skoa langt ut i gresset ved grøfta, og med rumpa i været har jeg stått og plukket, og hjemme står store buketter av prestekrager spredt rundt i huset. Følelsen av sommer. Fine øyeblikk.

Og når vi er inne på blomster. Jeg fikk en så nydelig bukett på fredag, av en elev som hadde sin siste skoledag da. Blomstene er nydelige, kortet enda vakrere, men det vil jeg holde for meg selv. Noen ord er, og skal forbli private. Jeg felte noen tårer, og nyter synet va en vakker blomsterbukett. Uff, de er så tunge å miste, disse ungdommene man bare har til låns for noen år.

Avspasering! Det må jo være en av tidenes beste oppfinnelse eller??? Torsdag var avspaseringsdag, og selv om dagen likevel ble brukt til litt jobbing hjemmefra, skriving av et par taler, og et legebesøk, så var det skikkelig digg å skru av alarmen da den ringte om morgenen, snu seg, og sove en time til. Spiste frokost i pysj, liggende på sofaen, og spilte musikk så vinduene stod i spenn mens jeg støvsugde første etasjen. Bon Jovi på full guffe, mjuke pysjbukser, og salte kringler er sterkt undervurdert, og anbefales herved på det sterkeste. Sleng det sammen med avspasering, og det er duket for drøssevis med gode øyeblikk. (faderullan ass, jeg skulle vært sånn livs-coach eller noe…)

Den dagen podcasten kom ut. i våres ble jeg spurt av et team fra kommunen om å bli med på en podcast som skulle handle om ungdommer, og tilhørighet. Vi snakket om temaer som rus, skole, fritidstilbud. Artig å få være med, spennende å prøve noe nytt, og resultatet  ble bedre enn jeg trodde. Det er alltid ubehagelig å høre sin egen stemme, men så skal jeg jo ikke delta i noen sankonkurranse heller, så hva betyr vel den stemmen, sånn egentlig. Fin opplevelse, gøy å få være med, og ikke minst, flott satsning av kommunen. Om du vil høre kan du gjøre det HER.

Sommergaven fra Lena. Jeg mister en god kollega til høsten, og det er skikkelig kjedelig. Nå bor hun bare et steinkast unna, så det er jo ikke slik at vi mister kontakten, men det er noe med å se det blide fleste på jobben da. På fredag hadde Lena med seg en sånn liten sommergave, og Lena kjenner meg tydeligvis godt! Se på den fantastisk fine lekebilen da, sliten og velbrukt, så masse historie i en liten sak, og jeg ELSKER den. Akkurat slike presanger som får dette samlerhjertet til å hoppe over et slag. Perfekt. Tusen takk, Lena!

Det er så mange flere øyeblikk fra uka som gikk. Små øyeblikk, fine øyeblikk. Rusle til jobben i regnet under den turkise paraplyen. Kjenne lukta av våt, varm asfalt, lukten av sommer. Spise is i varmen, drikke en kopp kaffe på trammen før jobb, se Bolla jage ekorn opp i trærne. Minsten som har fått sitt høyeste snitt i standpunktkarakterer noen sinne, så himla stolt av den poden, snakk om å havne på rett hylle med valg av skole og studie. Våkne til solskinn, legge seg til lyden av regn, ettermiddagsdupp i solstolen, og knuse mellomste poden i badminton. Fine, fine øyeblikk.

Og nå begynner søndagen. Hva den bringer vites ikke, for jeg har ingen planer utover det å hvile. I morgen skal jeg si hadet til de gode elevene mine…tenker jeg må forberede meg litt på det.

vi blogges.