Jeg trenger denne søndagen, kjenner jeg. Akkurat nå er jeg på langt nær ferdig med helg, og hadde det vært opp til meg kunne helgen startet helt på nytt. Innen i morgen tidlig er jeg klar for mandag, helt sikkert, men akkurat nå…nå er det digg det ligger en fridag til foran meg, helt urørt. Store planer for dagen? Neida, ikke eneneste en, annet enn å komme litt ajour md ting jeg har hatt lyst til lenge, men ikke funnet tid til. Sy om ei bukse, strikke ferdig en ørevarmer, bake en stor ladning brød og grov rundstykker til fryser`n, lese ferdig ei bok… Åkei da, så høres det ut som planer, men det kjennes ikke sånn ut.

Ukas siste dag starter slik som de aller fleste andre søndager her i måsahuset. Foran peisen som knitrer iherdig mens varmen står fra flammene, med kroppen pakket inn i ei mjuk og gammal flanellspysj, og med nytrakta kaffe i en litt stor kaffekopp. Det smaker, lukter og føles som søndag. Podene sover, måsagubben pusler med sitt.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Mandag ble husets førstefødte i søskenflokken 23 år gammel. Jeg har regna på det, men får det ikke til å stemme. Nå er ikke jeg noe mattegeni, men at veslegutten mi er 23 år stor, det er faktisk ikke lett å forstå. Tenk at den lille lyshåra, sjenerte og forsiktige duttebassen er en voksen kar!!!

Nå skal det sies at man ikke skal skue hunden på hårene da, for selv om den barske snekker`n md tatoveringer på hele armen sikkert på avstand kan skremme leggevannet av gamle damer, så finnes det vel knapt et snillere menneske i hele værda enn akkurat denne fyren, og selv store poder blir litt småbarnslig når det kommer til egne bursdager. Før jeg stod opp mandag morgen tikket det nemlig inn en melding fra etasjen over, og da det ble tydelig at gutten ønsket seg en bursdagmorgen, slik bursdagmorgenene var før bursdager ikke lenger var like spennende, stod vi begge opp, kokte kaffe, åpnet gaver, og spiste kake til frokost før vi alle måtte farte til jobb. God start på dagen, godt øyeblikk.

Nyvaksa hus, midt i uka. Det r ikke hverdagskost her lenger, det blir mer med sånne skippertak midt i uka, når hybelkaninene klamrer seg til sokkene. Men en natt denne uka, da søvnen var bortreist på seminar eller noe, stod jeg opp da gubben stakk på jobb, sånn i fem-draget om morran. Først gikk støvsugeren en runde, etterfulgt av moppen, og til slutt støvkluten. Så fikk blomstene en klunk vann mens kaffen putret på kanna, og innen jeg var klar til å reise på jobb var huset nyvaska. Og følelsen av å komme hjem på ettermiddagen, til helt nyvaska hus, det var digg det! Og som en bonus var det fremdeles et snev av dagslys som trengte gjennom vinduene på ettermiddagen, for dagne er plutselig mange minutter lengre. Det er digg det!!! God øyeblikk.

Den dagen det lavet ned! Store bløte snøfnugg surfet sidelengs gjennom lufta, og gjorde sikten kort, og skrotten frøsen. Ull og mer ull holdt likevel kroppen varm da jeg gikk hjemover, og da jeg nådde måsahuset var jeg sikker på at jeg så ut som en blaut katt, men… Denne dama har jo spesialisert seg på høyt hår, og nå tror jeg jammen jeg har funnet en kombinasjon på hårprodukter som er like sikkert som et pansra kjøretøy. For sveisen holdt den, og da jeg fant ut det flira jeg så fælt! Teltduken på hageteltet var blåst av, søplekassa lå fire meter unna søpleplattingen, fire blomsterpotter lå velta i snøen, men håret mitt var like urørt som jomfru Maria på julekvelden! Den hårsprayen hadde jeg gått god for altså, om jeg hadde vært sponsa! Kvalitet gitt! Gøy øyeblikk!!!

Og bare noen dager senere var det varmegrader, og så skarp sol at det var behov for solbriller da vi var ute å kjørte. Vinter, vår, vinter, vår…. Været er jo like uforutsigbart som hjemmestrikka bind. Men sola varma den, og det i seg selv var øyeblikk godt nok.

ENDLIG lakris fra Europris! Det er jo snart et år siden jeg fikk tak i de sist, for Europrisen på Bjørkelangen har de ikke i smågodt sortimentet lenger. Men så var vi ute å dura her en dag da, og i det vi kjørte gjennom Sørumsand på vei hjem svingte vi innom Europris bare for å se om de hadde lakrisen der! Og det hadde de! Jeg skuffa så mye opp i en sånn papirpose at måsagubben kjente på skam, men jeg lot som om jeg ikke merka det. Den posen ble tung, for å si det sånn, men det handler om om at man skal ha leeenge, ikke sant. Ihvertfall til det blir tomt…så kanskje ikke så lenge da, men innimellom er hamstring fornuftig. Det er helt merkelig hvordan lakris kan gi lykkefølelse, men det gjør det faktisk. Så nå har jeg småkosa meg litt noen dager i strekk, og enda er det ikke tomt, så jeg tenker at dette tross alt var et fornuftig kjøp. Gode (i dobbelt betydning) øyeblikk.

Mere snop. Anne Grethe legger innimellom noen så hverdagsgleder på pulten min, også dagen blir så god når den starter med en liten lapp, og en sjokolade. Tenk å ha sånne folk rundt seg, hverdagsgledespredere. Fredag morgen startet sånn. Herlig øyeblikk.

Og slik gikk uka. Med hår som ville beskyttet en hel landsby mot krutt og kuler, våt snø og bar asfalt, regn og solbriller, lakris, sjokolade og hjemmelaget grønnsakssuppe. Frustrasjon og sinne, glede og latter, ungdommer som lager liv i klasserom og på skolekjøkken, bursdagsfeiring frykt for å miste noen man er glad i. Tenk at ei uka kan bestå av så mange øyeblikk, og enda kalles det bare vanlig hverdag. Rart, men fint.

Håper uka som gikk ga deg mange fine øyeblikk, og at uka som kommer gjør hverdagen god. Pass godt på deg selv, det er du verdt. Vi blogges.

Hei verden, hei Søndag, og riktig god morgen. Du som titter innom bloggen titt og ofte vet allerede at jeg sitter pakka inn i den gamle pysjen min, og at det varmer godt fra peisen. Ungdommene sover, så bortsett fra måsagubben som skrur på et byggesett i hjørnet av spisebordet, er måsahuset ganske stille. Jepp, for gubben har fått seg ny hobby. Eller, nyinnkjøpt hobby er nok et bedre ord, for interessen har vært der lenge, og dette er vel en barndomsdrøm som går i oppfyllelse. Han setter sammen sin egen fjernstyrte bil. Du vet, en sånn som kommer i ti-tusenvis av deler, krever eget spesialverktøy, og som ikke vil være kjørbar før om mange måneder. Tre fjerdedeler av stuebordet er okkupert, fordi fattigfolk som oss ikke har plass til hobbyrom. Eller, det har jo ikke noe med fattigdom å gjøre, men heller antall hjemmeboende unger vi har satt til værda…  Han koser deg da, og da koser egentlig jeg meg og, selv om jeg i en periode fremover må leve med og i rotet. Det går fint. Andres glede gir også, heldigvis, mange gode øyeblikk.

Mandag startet med hjemmeskole på grunn av glatte veier i hele fylket, og det passet meg bra. Enda en dag å hente seg inn igjen på etter smellen mot hodet forrige uke. Det var helt nødvendig. Rart hvordan en smell i tinningen kan slå de ut så mange dager. Men så var endelig både hode og veier klare for hverdagen igjen, og det var digg. På jobb ventet kaffe, smil, latter og klemmer, og vedens beste kollega Line hadde vært på Mestergrønn og finni ei blomsterpotte med kaktus som ikke kunne passet meg bedre enn om hun hadde skrevet på den selv. For den dama har det med å finne presanger som treffer personligheten min da, og med tanke på hvor mange snapper jeg har sendt henne den uka jeg lå nede, men tekster der jeg åpenbart er mer selvmedlidende enn hva et menneske med skam burde ha, fikk ikke potta vært mer passende. Og da jeg åpna den lo jeg fra bunnen av tærne for første gang på mange dager, og nå har den hedersplassen i stua. Herlige øyeblikk.

Så kom mildværet, og smeltet minst 20 cm av snølaget som lå overalt, og selv om det er vakkert når alt er pakket inn i hvitt, var det innmari digg å kle på seg om morran, og rusle til jobben uten at snørra frøs. Så ja, jeg jubla for fire varmegrader, helt til jeg rusla over til gangveien, og oppdaget at hele veien bort til jobb var speilblank holke!!! Holy crap!!! Jeg har aldri noensinne brukt knipemusklene så iherdig so jeg gjorde da, bare for å holde meg på føttene bort til jobb. Ja, for ironien her er jo at broddene mine lå på pulten på kontoret, gjenglemt etter forrige morgen det var speilblankt… Men, jeg holdt meg på beina jeg, utrolig nok, og gleden jeg kjente på da jeg nådde skolegården og innså at vaktmester`n allerede hadde vært ute med traktoren og strødd, den var til å ta på. Skikkelig hverdagsglede, og magisk øyeblikk da jeg kunne rusle normalt over skolegården, og la kjernemuskulaturen hvile de siste 70 meterne. Lykke!

Så kom snøen igjen, denne gangen uten sprengkulda på slep. Bare vanlig deilig, frisk vintertemperatur, og det var digg. Hagen er så vakker når snøen legger seg både på bakken og trærne, og når morgensola kaster lys over måsahuset, og jeg rusler ut for å legge en ladning frø på fuglebrettet, er hagen bak måsahuset som en liten oppdagelsesferd. Snøen er full av spor fra nattens mange besøkende, som har spist seg litt mettere på brødskalk og grønnsaker. Elg, rådyr, hare og rev, og en eller og nabokatter som har fått det for seg at de kan tisse i sagflisa i vedhaugen i skuret. Akkurat det siste der jobber jeg litt mer med å finne gleden i da.

Men de sporene i snøen, de som vitner om yrende dyreliv mens vi sover, de gir fine øyeblikk.

Den kvelden vi alle var så fysne at jeg bare måtte bake noe. Da ble det browniekjeks til kveldsmat, sammen md iskald melk. Jeg hadde glemt hvor godt det var! Eller, det kan hende jeg bare var skikkelig søtsugen da, alt smaker ekstra godt da, men uansett, fine øyeblikk. Ferske kjeks med mjuk sjokoladekake-kjerne, pokker så godt. Så satt vi der, alle fem, rundt bordet, og drakk kald melk, mens vi spite en kveldsmat som ville fått kostholdseksperter til å rive seg i håret, og vi koste oss så masse. Nydelig kveld, nydelige øyeblikk.

Blåtimen. Størstepoden ringte fra nabobygda en ettermiddag vi andre allerede hadde satt oss ned for å spise middag. Han fikk ikke start på bilen utenfor fjøset han nå snekrer i, og det rutinerte øret kunne høre at den urutinerte hjernen hadde tom bensintank. Så gubben og jeg slang oss i bilen med ei full bensinkanna i bagasjen, og dro ut på redningsaksjon. Og da vi skulle reise fra gården, men to biler med full tank, hang blåtimen over oss som et vakkert teppe. Så da ble jeg sittende da, som den tomsingen jeg er når naturfenomener tar pusten fra meg, å bare titte ut av bilvinduet, og nyte synet. Månen som henger lavt over Blaker, snødekte jorder, og en mørkeblå himmel så langt øyet kan se. Fiiine øyeblikk.

Og det var vel det. Hverdagsuka. Helt hverdagslig, likevel fin, full av små øyeblikk. Jeg har fått jobbtilbud jeg skal titte litt nærmere på, uten at noe som helst er oppe og avgjort enda. Jeg har hatt så gode samtaler med så mange fine kolleger, med løs latter og varme klemmer.

Jeg har spist matpakke md tørre knetkkebrød, og kjøpt rykende fersk varm lunsj i kantina. Jeg har sklidd på isen, kastet snøball, og tint frosne tær foran peisen mens Celine Dion spydde ut kjærleikssanger fra høyttaleren. Jeg har brukt helgen på hvile, god mat, og klassiske filmer i sofakroken. Pretty woman går ALDRI av moten.

Nå skal jeg sette meg ned ved den bittelille ledige fliken av spisebordet og få i meg litt frokost, før jeg skal bake ut deigen som har stått i kjøleskapet til heving over natten. Let the sunday begin. Håper uka som gikk var grei med deg, og at uka som kommer byr på fin øyeblikk. Vær snill med dg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så var det søndag igjen, helt plutselig, og vi er over halvveis uti januar. Tia går så uforskammet fort. Helgene bare suser forbi. Denne helgen blir noe forlenget da…eller, det er jo jobb i morgen, bare hjemmefra. Det er første gang det har skjedd, så lenge jeg har jobbet ved skolen, at elever og ansatte har en av disse ultra-Amerikanske “snow-days”. Alle videregående skoler i Akershus stenges da fremkommelighetene på veiene er for uforutsigbare, og det blir Teams undervisning hele dagen. Flashback til lockdown der altså. Uansett, det betyr at i morgen kan jeg sove to timer lengre, og sitte i pysj fra livet og ned, foran peisen hele dagen. Det går for en dag, og jeg har tenkt til å la flammene knitre, og kaffen være varm. Og bare for å underholde meg selv, har jeg flere ganger lest kommentarfeltene på ulike sosiale medier der det skrives om skoler som stenger for EN dag… Mange sterke meninger uten særlig mening der ute altså. Det er gøy!

Kaffen er varm nå også. Det samme er peisen, og til tross for kuldegradene varmes huset fort opp så fort vi fyrer i peisen. Rundstykker stekt, egg er kokt, og frokosten venter på ungdom som fremdeles er i den alderen at de sover lenge om morran. Jeg misunner dem evnen noen ganger. Det er som vanlig et godt søndagsøyeblikk. Planene er ikke større enn at de som alltid strekker seg til litt baking på kjøkkenet. Noen tur i dag blir det neppe, hvertfall ikke til fots. Skrotten trenger litt mer hvile etter å ha ått på en smell, bokstavelig talt, i midten av uka.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg hadde kledd på meg, veska hang rundt halsen, og på vei ut døra så jeg posen med solsikkefrø, og tenkte at fugger`n sku få litt snop på brette, før jeg rusla på jobb. Så mista jeg fotfeste og bomma på trinne til nederste trammen, i 30 cm nysnø, tenkte at “Nå gåre til hel…e!”, og så kom jeg til meg selv mens jeg lå rett ut, så lang jeg var, men ansiktet nede i snøen. Den første tanken var at det var kaldt, og hvordan hadde det gått med pc`n i veska…. Så reiste jeg meg, og kjente at det sprengte i hodet, at nesa blødde, og at tanna var løs… Gikk inn for å bøste snø av stoltheten, og kjente at her var det no som ikke stemte. Så stod mellomste og minste poden opp, lurte på hvem som hadde planta kul i panna på mutter`n. Resten er historie. Tre dager hjemme i ustabilt sideleie, en hjernerystelse, ei litt løs tann, og en blåveis som ville gjort Stælken Gundersen stolt. Men, det kommer gode øyeblikk av sånt også, for jeg er omringet av fine, omsorgsfulle folk som skjemmer meg bort når jeg er litt nede for telling.

Ferdig traktet kaffe i koppen når jeg står opp, servet av den minste snekkerpoden. Gubben som handler og fikser middag, og to andre poder som fyrer i peisen før de drar, slik at jeg kan spise frokost i ro og mak foran varme, knitrende flammer.

Også kollega Ragnhild da, som er godheten selv, og legger igjen gode ord, og bringeær-sjokolade på trammen, bare fordi. Og det finnes knapt bedre medisin mot rystet hode enn sjokolade. Det er vitenskapelig bevist faktisk…jeg er sikker på å ha lest det et sted!

Minstepoden, han som kommer og legger seg ved siden av meg i sofaen når han kommer hjem. 19 år er han, men stryker mammaen sin mer enn gjerne litt i håret, spør hvordan dagen har vært, og om formen er bedre. Så blir vi liggende sånn ved siden av hverandre på sofaen, og skravle litt etter middag, begge under et teppe eller ei dyne, og plutselig snakker jeg med meg selv, fordi han har sovna. Sliten av å ha snekret ute i kulda hele dagen. Og da koser jeg meg, når vi bare ligger sånn og slapper av, poden og mamsen, for det er så fine øyeblikk, og jeg nyter dem så lenge jeg kan. Om et år reiser han i forsvaret, og etter det kjøper han ratt egen bolig, og flytter. Disse stundene er så verdifulle.

Sprengkulda. For det første, å pakke seg inn i varme klær hjemme på morran, mens man drikker store slurker varm kaffe, og gleder seg til å gå på jobb for å skravle med kolleger og ungdommer, det er så fine øyeblikk. Å gå mens nattemørket enda henger over bygda, og bare lyset fra lyktestolpene gjør at du vet hvor du skal tråkke, det gir en egen ro i kropp og hode.

Men halvveis til jobb blir skrotten jammen kaldere enn jeg hadde forventa, enda jeg hadde mer ull på kroppen enn en fullvoksen sau med frisør-fobi. Og den dagen skal jeg love det var digg å endelig komme frem til inngangsdøra på skolen, og låse seg inn på kontoret. For jeg var plutselig helt Lars Monsen på kanten av Sydpolen, og hadde jeg vært ute bare to minutter lenger hadde jeg sikker slakta en måke og fyrt opp bål av freda tresorter bare for å overleve. Jeg liker vinter`n altså, men å rusle til jobb i 33 kaldegrader var too much!!! På den positive sia…jeg har fryst et par organer som sikkert kan bevares og brukes til en senere anledning.

Så kom podekjæresten hjem på perm fra forsvaret, og hun tok med seg grom-voffsen på overnatting. Så ble det pels-kos igjen, og det gir alltid så gode øyeblikk. En som kryper opp i armkroken for å bli klødd bar øret, akkurat sånn som gubben, bare enda litt mjukere. Vesle voffsen.

Og slik har hverdagsuka gått. Hverdagene noe halvert da det ble noen ufrivillige dager hjemme, men likevel, til tross for bankende hode og litt forslåtte hofter og knær, så var uka god. Jeg har fylt opp fryseren med søt gjærbakst, sånn at poden kan ta ut om morran og kose seg litt i lunsjen. Jeg har hørt på flere podkaster jeg har utsatt lenge, strikket bittelitt på en ørevarmer jeg aldri kommer til å bruke grunnet manglende strikke-evner, og matet rådyra som til stadighet overnatter i hagen under trærne. Fy flate, jeg er jo en salig blanding av Ingrid Espelig Haavig og Snøhvit! (sa hun ydmykt…)

Håper uken din var fin, og at øyeblikkene som venter på deg den kommende uka gir deg grunner til å smile. Vær snill mot deg selv, det er du verdt, vet du. Vi blogges.

Hallo søndag, og riktig god morgen. Kaldt ute, passe varmt inne. Peisen gjør jobben sin, og varmer opp alle rom i dette gamle huset, selv om det tar litt tid. Noen søndager ligger jeg bittelitt lenger enn det blæra egentlig tillater, bare for at gubben skal stå opp først. Det er jo en sånn uskreven regel om at førstemann opp av senga, fyrer opp i ovnen. Sitter her i godstolen foran peisen, og varmer tærne nær flammene. Det lukter kaffe, selv om det nok er mer fløte enn kaffe i koppen akkurat i dag. På kjøkkenet koker gubben egg på ei kokeplate, oppå kokeplata…han øver seg til sommerens turer i mobilen. En forvokst speidergutt lissom… Jeg har bare slutta å spørre når han gjør sånne ulogiske ting….

Helgebunaden er på, i form av rutete flanell og ull, og ei diger dyne med grønt trekk har fått plass i kurven og har tatt over jobben som pledd. Jepp, denne frosne skrotten har hatt behov for å pakke seg inn i noe enda tjukkere enn vanlige sofatepper den siste uken. Kaldt når jeg står opp, som regel kaldt når jeg kommer hjem. Men, den dyna!!! Tror den er min nye favoritt-ting i hele verden denne vinteren. Mjuk, tjukk, varm, og perfekt for å gi gode øyeblikk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kulda og snøen gir seg liksom ikke. Eller, torsdagen var det nesten varmt, med bare minus fire grader da jeg rusla til jobb, men alle andre dager er kalde, og snøen laver ned med jevne mellomrom. Den morran jeg kom på jobb, og de var måkt opp en liten sti der “snarveien” over gresset er. Den lille snarveien mellom trærne og ned mot b-blokka sparer jeg sånn ca 20meter på, og max 30 minutter, likevel ble jeg så glad når den var måket en sti der. Tid spart liksom, og ingen gale vaner måtte brytes. Garantert Stian vaktmester som har fiksa. Skal ikke mye til for å glede en som er over middels glad i snarveier. Fint øyeblikk. Nå må jeg bare finne ut hvordan man skal lure vaktmesteren til å fikse trøstemat….jeg er jo over middels glad i det også.

Hver eneste kveld denne uka har jeg vært sikker på at jeg blir forkjølt, for det har kjentes sånn ut. Og hver eneste morgen våkner jeg opp like frisk. Det er mulig det eneste jeg brygger på er personlig hypokonderi da. Uansett, i frykt for å ryke på ei potte tett nese og sår hals har jeg hamstret appelsiner, og de er så innmari gode nå. Det pleier jo å være påsken som er sesongen for sukkertøysøte c- vitaminer, men jammen er ikke vinterappelsinene gode og. Så nå sitter jeg og gasser meg med c- vitaminer hver kveld. Under den grønne dyna. Gode øyeblikk.

Senioernetthjelp. På vg 1 har vi på andre året latt førsteklassingene lede senior netthjelp for kommunens seniorer. Et klasserom fylles opp med unge og eldre en hel skoleøkt, og det utveksles erfaringer, og knyttes bekjentskaper. Og jeg er så stolt av ungdommene våre. Dette gir så fine muligheter til å jobbe praktisk md kommunikasjon og samhandling og brukermedvirkning. Denne uka har klassen som hadde ansvaret blitt så drevne at vi voksne på skolen var så godt som overflødige, og det gjør meg så stolt. Jeg gikk bare rundt, kokte og skjenket kaffe, og småpratet litt, mens jeg nøt synet av seniorer og tenåringer sammen. Så fine øyeblikk.

Den ettermiddagen jeg stod på parkeringa og ventet på at gubben skulle hente meg. Det var iskaldt, men jeg frøs ikke likevel. Ettermiddagssola skinte så sterkt at den varmet i nakken. Mulig det var noe jeg bare innbilte meg altså, men jeg snudde meg ihvertfall for å kjenne om sola varmet nesa også . Før jeg rakk å kjenne etter ble jeg helt satt ut av hvordan greine på det store treet ved parkeringa glitret i sola, så da ble jeg stående der å titte på iskald snø og frost som glitret mer enn pengebingen til Onkel Skrue….og nå lurer jeg på om jeg har en bokstavdiagnose, eller om flere der ute lar seg avlede av sånne småting. Uansett, gnistrende vinterkvister i sola, det r vakkert! Vakre øyeblikk gir de også.

Det er over to år siden jeg slutta å kjøpe smågodt til meg selv, for Europris på Bjørkelangen har slutta å ta inn favorittsnopet. De små lakrisene med hvitt mint fyll. Jeg savner dem, skikkelig, for det er det aller beste smågodtet jeg vet om, og på Europris i Åndalsnes i fjor sommer hamstret jeg litt, men det er for lengst tomt, selvsagt… Men denne uka dro jeg til skikkelig, og kjøpte litt annet smågodt istedet. Nei, det ble ikke det sammen, men gøtt var det lell! Så satt jeg der da, under den grønne dyna, en kveld midt i uka, og knasket smågodt jeg ikke ville ha, bare på trass, og koste meg glugg. Hverdagsglede! (selv om det hadde vært enda bedre med den lakrisen!)

Konsert i stua. Det er noen av de fineste øyeblikkene jeg vet om, når en eller alle podene sitter i sofaen og spiller gitar. En eller annen gammel klassiker, eller bare litt jamming uten mål og mening. Da legger jeg vekk det jeg har i hendene, og bare nyter. Nyter musikken, og rytmen, og selskapet. Sånne stunder altså, de går inn i minneboka. Den dagen de alle forlater rede får det pent komme hjemom og spille gitar med jevne mellomrom!

Og med gitarjamming i stua fikk vi blod på tann, og spilte av noen låter med Bryan Adams på tv`n mens vi sang av full hals, og kalte det oppvarming til vi skal på konsert i april, mellomste poden og jeg. Sang vi surt? Oh yes! Gleder vi oss til konsert? Gjett om. Rock`n roll i stua, en litt mørk vinterkveld, morsomt øyeblikk!

Og der har du den uka. Ingen gedigne høydare. Bare en helt vanlig uke med små øyeblikk som gjør livet godt. Jeg nyter turen til jobb om morran i kulda, for det gjør det ekstra fint å komme inn i varmen på skolen, når det lukter kaffe som Anne Grethe har traktet  på kontoret. Jeg koser meg med gryter og supper til middag og kvelds, varm mat på kalde dager. Jeg er halvveis i boka jeg fikk av Torunn til jul, og gleder meg over å lese en bok med harde permer. Stas for pocket-dronninga.  Jeg holder hodet over vann på jobb, og tenker at akkurat nå er det godt nok. Jeg ligger tett inntil gubben om natta, later som om jeg fryser, men sannheten er at jeg sover bedre med en tung arm som holder rundt meg.

I dag tror jeg det blir mekket ei kake på kjøkkenet, i tillegg til grove rundstykker til ukas matpakker. Jeg har lovet meg selv å gå en tur, for da har jeg enda bedre samvittighet når jeg kryper inn i den grønne dyna igjen. Og mer enn det står ikke på agendaen, alt annet blir bare en bonus. Håper uka som gikk var grei med deg, og at uka som kommer gir noen gode øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Årets første søndagsblogg, etter årets første uke. Det knitrer og smeller i alle ytterveggene her i måsahuset. Tømmer som utvider seg og trekker seg sammen, alt ettersom hvor mye kuldegradene kryper oppover der ute. Julesokkene fra Lena varmer føttene, godt med ull på skrotten i disse dager. Det er nytraktet kaffe på kanna, og varm te i koppen min. Rundstykker står i ovnen, og stearinlys er tent rundt omkring i stua, tenner man mange nok varmer de også overraskende mye. Ja, også gjør de noe med stemningen da. Skikkelig søndagsfølelse, ikkeno haster, og det er litt for frøsent ute til at vi har lagt andre planer enn å chille inne. Så godt å ha en unnskyldning, så slipper man å innrømme at man er lat.

Selv om arbeidsuka var litt kortere enn vanlig har uka likevel kjentes vanlig lang. De siste fridagene før man skal på jobb igjen er alltid litt sånn trege for min del. Som om jeg bare tusler rundt og venter på at hverdagen skal begynne igjen, selv om jeg egentlig bare vil nyte det å ikke måtte noe også. Rare greier. Stakk en liten tur innom butikken til Mona for å slå av en prat, men også fordi jeg hadde et gavekort derfra som jeg fikk av gubben til jul, og jeg hadde lyst på noe nytt til fatet på bordet. Fant så fine lysestaker at de ble med hjem, og mer skulle ikke til før jula ble ryddet vekk, og huset støvsuget og vasket, klar for et nytt år. Altså, det ble ikke overveldende rent i kriker og kroker, men ryddig nok til at jeg kunne legge bena høyt, og nyte følelsen av ryddig ro rundt meg en liten stund. Det er fine øyeblikk det. Når to lysestaker får plass på bordet, huset er ryddig, og det enda er et par timer før poder kommer hjem og “roter” til huset med arbeidsklær og verktøy.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

De siste fridagene brukte jeg litt tid på å fylle fryseren med brød og rundstykker og fylte horn. Så deilig å ta frem om kvelden, la det tine over natta, og bruke til matpakkene. Gutta sparer til hus,  og blir lykkelige hver gang de kan ta med lunsj hjemmefra, istedet for å handle litt på butikken hver dag. Og jeg liker lukta. Lukta av nystekte brød er det fint lite som slår.

Bortsett fra lukten av nystekt kringle eller kanelsnurrer da! Den lukta er uslåelig. Det har blitt ei kringle denne uka også, på forespørsel fra minstepoden. Satt en deig til kaldheving over natta fredag kveld, også kunne måsafolket våkne til lukten av nystekt kringle lørdag morgen. Lurer på når det deler ut den pokalen for årets husmor altså… Om det blir pokal eller ikke, fersk kringle og en kopp kaffe, surra inn i ei dyne på sofaen, med en liten selskapssyk voffs i armkroken, og poder og podekjærester samlet rundt frokostbordet på en sånn fridag, det er hverdagslykke det!!! Jeg tror ikke jeg egentlig klarer å beskrive den gode følelsen  det gir meg. Glad, trygg, mett og tullete ungdom, det er reint gull!

Jah, det var den voffsen da. Når podekjæresten er hjemme på militær perm får vi pels-besøk titt og ofte, og det er så koselig. En liten firbeint venn som er lykkelig bare du gidder å klø litt bak øret. Det er så mye herlig selskap i en sånn skapning, og fyller litt tomrommet og savnet av å ha dyr boende i måsahuset. Firbeint glede, fine øyeblikk.

Så var det tilbake på jobb, etter to deilige juleferieuker, og det første som møtte meg var nytraktet kaffe fra kollega Anne Grethe, for renholderne på skolen er ukristelig tidlig på`n om morran. Anne Grethe er one of a kind!!! En sånn kollega som egentlig burde rammes inn. At det lukter kaffe når man åpner døra til kontoret om morran, fantastisk fint øyeblikk.

Godt å se kolleger igjen, godt å se elever igjen, og så kom kulda! Ekstra tidlig opp på morrakvisten, finne frem alt av ullklær, og pakke seg inn før man rusler til jobb i nesten 30 minusgrader. Og kaldt var det, for all del, men fordelen med sånn kulde er jo gleden man kjenner på når man kommer frem, og kan kjenne varmen slå mot seg når man  tusler inn døra. Det er en nydelig følelse. Så kan man sitte ved vinduet og vente på at sola skal ta over for mørket, og lyse opp skolegården i det fantastisk flotte lyset som denne kulda gir!

Og slik gikk uka. Fridager og arbeidsdager i skjønn forening. Hadde ikke vært dumt om regjeringa innførte tredagers arbeidsuker… Jeg kunne lett stilt meg bak et slik forslag.  Kanskje jeg skulle starte så smått i lokalpolitikken…

Jeg har nyti solnedgangen utpå mangenskauen, fra pasajersetet i bilen, og jeg har nyti morgensolen fra kontorvinduet på skolen. Jeg har hatt salat i matboksen, og en liten julemarsipangris i jakkelomma, sånn i tilfelle abstinenser. Marsipan og Epi-pen er nesten det samme, egentlig. Jeg har bakt brød, og kjøpt brød, laget middag fra bunn, og varmet fire grandiosaer dagen etter. Jeg har sklidd på isen, slått hull på et buksekne, og forbannet moteverdenen som ikke lenger produserer ullgensere som går lenger ned en navlen. Jeg har ruslet tur med vofsen, luktet på hodet til en nyfødt baby, og ledd unødvendig mye av en snap jeg fikk av min aller første venn i livet. Vi møttes da vi flyttet inn i samme leilighetskompleks som 2-3 åringer, og akkurat den snappen bragte frem minner, eller kall det gjerne barndomstraumer, som virkelig traff.

Nå skal søndagen nytes, slik søndager skal. Det blir mer brødbakst, et lite tegneoppdrag til en kommende jubilant, fyr i peisen, mer fyr i peisen, en tur ut med frø til fuglebrettet, og muligens en runde med politisk ukorrekt med gutta. Perfekt oppladning til en femdagers arbeidsuke. Fem dager…pokker, jeg må inn i den politikken ass!!!

Håper årets første uke ga deg en fin start på året, og at uka som kommer byr på gode øyeblikk. Vær snill med deg selv da, det er du verdt. Vi blogges.

Så skulle altså årets siste “ukas små øyeblikk”, også være årets siste dag. Å avslutte et år på den siste ukedagen, det er sånn som ordensmennesker drømmer om. Nå er ikke jeg no utprega ordensmenneske, men likevel er det behagelig passende å tenke at “ny uke, nytt år”.  Men før det blir nytt år skal vi gjennom søndagen, og det betyr en liten oppsummering av ukas små øyeblikk.

Det begrenser seg litt da, hvor ulike øyeblikkene blir, eller hvor mange løyeblikk man kan få, av å rusle hjemme. For det er stort sett det vi har gjort denne julen. Selvvalgt, og fantastisk deilig. Jeg har jo nevnt det før, at denne høsten har tatt på. I tillegg til utfordringer jeg ikke helt var forberedt på da skoleåret startet, ble November en måned da kroppen stoppet opp litt. Mange trodde de to hadde en sammenheng, på et tidspunkt trodde jeg det selv også. Men så viste det seg at kroppen trengte påfyll av ting den vanligvis skal mekke selv, og nå begynner ting å stabilisere seg igjen. Derfor har det vært ekstra godt med en rolig juleferie. Ingen juleselskaper, ingen forventninger til skåling med høye glass og glitrende kjoler. Bare oss her hjemme, nedpå og avslappet. Late dager, tente lys, god mat, turer i snøen, og late morninger i pysj foran peisen. Kjedelig tenker du kanskje? Nydelig tenker jeg! Å bare rusle rundt, være til ladning, klar for å være sosial igjen om noen få dager.

Nå er enda et slikt øyeblikk. Huset, som hele jula har vært full av poder, og podekjæreste og en firbent liten skatt er stille. Folket sover. Mine folk. Ja, for så heldig er jeg, at også denne jula bor alle hjemme. For alt jeg vet kan det være siste året, så jeg nyter. Det knitrer i peisen, utenfor vinduet er ekorn, rådyr og flere dompapper enn jeg kan telle igang med frokost buffeen. Juletreet glitrer på nest siste dag, og jeg nyter synet av det også.  Det lukter kaffe, og det lukter gløgg. Jeg klarte ikke å bestemme meg for hva jeg vill drikke til frokosten, så det ble like godt begge deler. Vi fintfolk veit å gasse oss, si.

Julaften ble også en rolig affære. Mellomste poden satt ny rekord i ribbe og surkål, alle fikk gaver de både lo av, og gaver de ble skikkelig glad for. Hjertet bobla litt over den kvelden. I April skal jeg på det podene kaller “mor og datter tur”, med mellomste skrotten. Julegaven fra han i år var billetter til han og meg, til konsert med Bryan Adams i Spektrum. Herremin som jeg gleder meg!!! Tegneferdighetene hans, hva gavekortet angår, er ikke noe å skryte av, men at han, som er så glad i å forsnakke seg, har klart å holde det hemmelig, det er gøy!

De gangene vi har tatt oss i nakken, gubben og jeg, og hoppet ut av kosebuksa sånn langt utpå formiddagen, har vi vært ute. Ute i snøen, ute å rusla, ute og tent bål, grilla, drukket kaffe, og bare vært sammen. Iskaldt noen dager, mild vinter andre dager, men uendelig vintervakkert uansett temperatur. Trærne er så tunge av snø at grankvistene subber i bakken.

Fullmånen er så svær og henger så lavt på himmelen at det kjennes som om man nesten kan ta på den, bare man stekker litt på tærne. Så rusler vi hjemover igjen, fyrer opp i peisen på nytt, spiser oss mette, og snakker om hvor vakkert det var ute, mens mørket legger seg over bygda, og pakker inn jula i en sånn rolig boble av gode følelser og gode lukter. Ja, også knepper vi opp knappen i buksa, for den har som vanlig krympet litt i jula. Det stresser meg fint lite!

I dag blir det ribbemat igjen. Den er klar for ovnen om få strakser. Om alt går slik det ryktes om, blir det bare gubben og meg til middag. Podene har planer, slik poder skal ha på årets siste dag. Vi skal nyte kvelden. God mat, god dessert, og på god avstand fra nyttårs smellene, likevel nære nok til å se himmelen lyse opp lenger bort i bygda. Så skal vi kysse på truten, si Godt Nytt År og takk for det gamle, også legge oss i varme dyner, og le litt av hvor gamle og kjedelige vi er, før vi sovner. Bare tanken på det gjør meg glad og avslappet.

Jeg håper at julen var god med deg, og at du, uansett hvordan du har feiret, har fått noen fine øyeblikk.

Et riktig godt nytt år ønskes alle som titter innom. Måtte 2024 blir friskt og festlig, passer rolig, og proppfullt av nye små øyeblikk. Takk for følget i 2023 ❤ Vi blogges.

God morgen, og god julemorgen. Jeg håper du er varm, mett og trygg, og at du gleder deg til kvelden som kommer, uansett hvordan, eller med hvem du feirer den. Jeg satte meg ned foran peisen for å skrive om ukas små øyeblikk, men jeg tror jeg lander på en liten julehilsen istedet.

Det knitrer høyt fra peisen. Ennå har ikke hele måsahuset blitt varmt, men om en halvtimes tid har pipa varmet opp alle rom. Gutta er allerede våkne og oppe, sånn de alltid er på julaften. Tre voksne arbeidskarer, og den julestrømpa er fortsatt så ubegripelig spennende. Det er vel en av de tingene aldri vokser av seg. De har forskanset seg i hvert sitt hjørne av stua, der de bygger lego. Julegaven i strømpa fra nissen. Minsten, som tross alt bare er 19, har vært borte og snoka på gavene under juletreet flere ganger allerede. Hvor mange ganger er det egentlig nødvendig å forklare noen at de ikke skal se med fingrene??? Det er jammen ikke rart mødre blir som militære ledere på julaften!!!!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Ribba er akkurat satt i ovnen, prosjekt “sprø svor” er igang. Lukta har begynt å spre seg. Det spilles julemusikk fra et eller annet sted i huset, jeg har ikke lokalisert hvor.

Tirsdag var siste arbeidsdag før ferien, så det blir lang juleferie i år. Hele to uker! Det kjennes godt! Fylkeskommunens julegave til de ansatte… Siste arbeidsdag var et herlig kaos av elever som sang, lærere som imiterte Elvis, gløgg og klementiner i klasserommene, gøyale julegensere, og fine kjoler, før en siste felles lunsj med personalet, rektor sitt faste juledikt, også kos og klem og ønsker om fine juledager, før vi gikk hvert til vårt.

Pulten min var oversvømmet av små og store julehilsner, og jeg blir helt satt ut over hvor fine kolleger jeg har. Den hemmelige nissevennen, som tidligere i Desember flytta pulten min tvers over kontoret avsluttet nissestrekene med en personlig og intern humoristisk hilsen. Digger det!!! Så mange fine øyeblikk.

Det har kokt litt denne høsten, og jeg er ikke så klar til jul som jeg pleier å være. Flere slag kaker har blitt med tanken, og det er ikke vasket i kriker og kroker. En vond beskjed bare dager før jul slo litt pusten ut av alle i måsahuset, og tankene våre går til noen andre denne jula. Da blir liksom ikke støv i hjørnene, eller mangelen på serinakaker viktig i det hele tatt.

Jeg brente et brett sjokoladestjerner, men det stresser meg ikke. Det gjør ikke de møkkete vinduene heller. Juletreet lukter ikke gran, men det drysser ikke heller. Snora i trappegangen er full av julekort fra kjente og kjære. Vi har hverandre, vi har varme i peisen, mer enn nok mat i kjøleskapet, og gaver til alle. Det blir jul, uansett. Og jula blir god nok.

Denne uken, samme dagen som snøen kom, ruslet jeg ned på frivilligsentralen for å spille inn en liten sekvens til informasjonsfilmen om besøksvenner. En kaffekopp med Gro Anita, en fin prat, også noen minutter foran kameraet. Mitt lille bidrag til frivilligheten på tampen av året. Ingen kan gjøre alt, alle kan gjør noe.

Snøen falt for noen dager siden, og fortsetter å falle. Kulda bevarer snødekket noen dager til, og det pynter opp ute. Dekker til små feil og mangler, og lager julestemning utenfor vinduene. Fuglene har fått store hauger med solsikkefrø og eplebiter på fuglebrettet, og rådyra koser seg med brødskalkene og gulrøttene som har detti ned av fuglebrettet.

Nå skal ribba snart snus i panna, og jeg skal hindre ungeflokken (de voksne unga) fra å klemme på alle pakkene under treet som nissen kom med i natt. Julekjolen henger klar, bordet skal dekkes, og Donald Duck skal snart ha snøballkrig med Ole, Dole og Doffen. Det er jul.

Til alle der ute, fra alle oss i måsahuset: Ta vare på hverandre, ta vare på øyeblikkene, og ta vare på deg selv. Det fortjener du. Riktig god jul❤

God morgen, og riktig god søndag. Det er ei uke igjen til julaften! Ei uke!!! Du dæven hvor fort Desember har gått, Det kjennes om om det var i forigårs at jeg hang opp julestjernene. De som egentlig ikke er julestjerner, men snøfnugg-stjerner. Jeg var jo ute med disse stjernene ei uke før advent, og tenkte at jeg var i overkant tidlig ute med pyntinga, men nå sitter jeg her og kan nesten lukte ribba. Tia flyr, uansett om man henger med i svingene eller ikke.

Og her sitter jeg, i det samme hjørnet av måsahuset som alltid, men tærne i nissesokkene fra Lena, under det tjukke pleddet, og lytter til knitringa som kommer ra peisen. Typisk søndagsmorgen i måsahuset, og et godt øyeblikk. Knekkebrød og brunost er bytta ut med eggerøre og laks. Jepp, jeg flotter meg skikkelig, for vi var hos onkel Øyvind og tante Mariann på Riis i går og leverte julegavene til tantegullene fra Gol, og da vi skulle dra rota onkel i fryseren og fant frem både laks og spekepølse fra selvskutt elg som han sendte med oss hjem. Så nå gasser vi oss i måsahuset. Fint å ha sånne ihugga fiskere og jegere i familien vettu!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Tante Mariann sendte med litt hjem hun også, sånn tante pleier å gjøre. For hun er en sånn kreativ sjel som lager alt mulig rart, både med og uten barnebarna, og nå har jeg pynta huset med nytt stæsj støpt i betong. Superfine kongler til pyntefatet, og de kuleste betongblomstene på ståltråd. Mulig de egentlig er ment til utebruk, for de tåler jo vær og vind, men jeg synes de er spå fine at de fortjener en plass inne. Hjemmelagde gaver fra tante, fiiiine øyeblikk.

Skal vi se da…flere små øyeblikk fra uka som gikk… Hvor begynner man? Ta de små besøkene fra voffsen til podekjæresten da. Noen ganger overnatter den, andre gangen tilbringer den noen kveldstimer på fanget i sofakroken. Nå er pelsballen så kjent her at hun vet hvor godbit-skapet er, og når hun hopper opp i sofaen er det rett på fanget for nuss og kos. Det er så herlig å ha dyr i huset, altså noen andre enn podene da… Det gir gode øyeblikk.

Og hvorfor kaller hun podene for dyr, tenkte du kanskje etter avsnittet over her. Joda, jeg skal forklare, for dette var kanskje ukas gøyeste øyeblikk, og jeg lo til jeg stod på knærne på kjøkkengulvet. Mellomste poden var en tur på Fjøset fredag kveld. Jepp, her på bygda heter utestedene det. Han drakk et par glass rødvin, og burde visst bedre, for i likhet med mora gir rødvin hodepine. Ikke direkte fyllesyke, men sånn irriterende murring. Så kom han tuslende inn på kjøkkenet lørdag morgen, hengslete og tom i blikket (det siste er ikke helt uvanlig…) “Har vi noe huepine tabletter?” spør han, og jeg svarer at de ligger i skapet over benken. Jeg kommer tilbake utpå kjøkkenet da han i halvblinde har poppa ut to piller, og fyller et vannglass for å svelge unna, og ser at det ikke likner den ibux pakka fra Sverige som vi pleier å bruke. Jeg får kasta meg over poden og stoppet han sekundet før han svelger unna to p-piller for katt!!!! Skulle bare ha latt svimehuet tatt pillene egentlig. Han hadde kanskje ikke blitt kvitt hodepinen, men vi hadde jo spart bygda for et uønsket kattekull i det minste! Gøy øyeblikk!

Det morran det stod en hjemmelaget brunost på pulten min da jeg kom på kontoret. Fyttikatta så god! Som karamell, smelter på tunga! Jeg har aldri smakt hjemmelaget brunost før jeg, før nå! Kollega Anne Grethe er en julekunstner! Så hele denne uka har jeg spist vørtekake med brunost til kveldsmat, enten kombinert med iskald melk, eller varm gløgg. Rein skjær julelykke, og mange fine øyeblikk. Hjemmelagede gavr r de aller beste!

Da jeg rusla nedover mot sentrum en tidlig morgen, og det var helt stille nede ved Tusenårsparken, Ikke et menneske eller en bil å se. Klokka bikka sju mens jeg stod der, og planen var å handle i det butikken åpna, men jeg ble stående ute noen ekstra minutter å nyte synet av snøen som falt, og det store juletreet i enden av parken. Da ble det jul da, i sjela lissom. Snøfnugg på nesa, varm inne i boblejakka, g lysa fra juletreet. Nydelig øyeblikk.

Fy flate!!!!! Da Norge spilte kvatfinale mot Danmark på fredagen! Jeg måtte sånn helt seriøst både tøye ut og dusje etter kanmpen. For en thriller!!!! Jeg var gjennom hle følelsesregisteret! Fortvila, sinna, håpefull, spent, og lykkelig!!! Da Norge scora i aller siste sekund var jeg helt ødelagt! Men fy flate for et idrettsøyeblikk!!! MAkan til underholdning! Og i kveld r det finale. Jeg vet rett og slett ikke om kroppen min tåler det, men jeg gleder meg, okke som!

Og slik gikk hverdagsuka. Små øyeblikk som perler på ei snor. Mange av dem, mange, mange fler enn det som er nevnt her. Snora med julekort har fått to nye bidrag, begge i nydelige hjemmelagede varianter fra Wenche og Anne. Tusen hjertelig takk, de er fantastisk nydelige.

To julegaver fra Heidi og Torunn er lagt under treet, og jeg har nesten ikke klemt på de i det hele tatt, bare for å bevare spenninga. Jeg har drukket varm gløgg med mandel og rosin hver kveld, hørt julemusikk på vei til jobb hver morgen, og sett minsten glede seg over en fin sesjon, som endte med førstegangstjeneste i luftforsvaret i 2025. Mor gleder seg selvsagt med poden, men synes det er rart at han skal reise bort et år. Jeg har hatt gode stunder med fin ungdom på jobb, laget snømann i friminuttene, og sittet i armkroken til måsagubben og sett julefilmer om kveldene. Hverdager i Desember på sitt beste.

Nå skal det logges litt av. Jeg skal svinge meg ved bakebollene enda en gang. Både grovt og søtt skal fylle fryser og kakebokser, og hodet skal lufte seg litt med en tur ut i frisk luft. Håper den siste uka før jul byr deg på mer enn bare julestress. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Andre søndag i advent. Gos søndag, og god morgen.

Kroppen er litt tom for energi etter ei uke med masse, men hodet er med. Akkurat nå er det godt med ei stue for seg selv. Eller, måsagubben er her da, men han gjør jo sjelden mye ut av seg. Nissen har vært her i natt med kalendergaver til guttas julestrømper, men de sover enda. Ro, og stillhet! Akkurat sånn en søndagsmorgen i advent skal være. Det knitrer så herlig fra peisen, og bortsett far et par stearinlys er det kun juletreet som lyser. Jeg er pakket inn i julesokkene fra Lena, en litt for stor pysj, og en pledd. Trærne utenfor en snøtunge, fuglebrettet yrer av liv, og jeg startet siste ukedag med en gjennomgang av ukas små øyeblikk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi har sånn hemmelig nissevenn greie på kontoret. Alle har trukket hver sin kollega som skal få litt ekstra oppmerksomhet i Desember. Min plass på kontoret er nederst i hjørnet, midt imellom et vindu fra 70-tallet som trekker inn kaldt luft, og en ventil i taket som pusher kald luft ned. Jeg er konstant kald! Så en tidlig morra da jeg låste meg inn på kontoret så jeg ikke pulten min! Ikke før jeg runda hjørnet, og innså et en eller annen tulling har flytta hele det gedigne droget at en vinkelpult tvers igjennom hele rommet, og satt den forran kjøleskapet, og kaffetrakteren! Satans nissevenn fandenskap!!!! Det sku lissom være varmere i den delen av kontoret… Så måtte jeg fløtte hele skiten tilbake da, dønn alene, for det var enda leeenge til nestemann var ventet å entre C-blokka. Det eneste som hindra meg i å ikke starte heksejakt på min hemmelige nisse”venn”, var at vedkommende i det minste hadde hatt vett på å legge igjen en Troika som plaster på såret… Men jeg lo da! Høyt og lenge, for påfunnet var egentlig gøy. Morsomt øyeblikk…men hevnen er søt!!! Må bare finne ut hvem det er!

Og siden hele kontoret allerede var i dårlig humor-humør, klinka vi til med en gedigen lapp på stolen til kontorets største skravlebøtte. Og da lo vi! Lo fordi vi synes plakaten var det mest treffende vi noen gang har kommi på, og lo fordi vi gleda oss til hun skulle komme på jobb å se den. Ja, også lo vi når hun så den da, for da lo hun så masse selv. Små hverdagsgleder altså. Det skal ikke så mye til!

Snøen. Endelig et lite lag nysnø til å pakke inn verden med. Det er jo som å sette julelpapir på en gave når det nør ute. Selv om man vet hva som befinner seg under snøen blir plutselig omgivelsene litt mer spennende. Litt finere, litt renere, litt mer magisk. Nysnøen skapte så fin julestemning rundt måsahuset at det var reint dobbelt så koselig å komme hjem etter å ha vært ute en tur. Herlig øyeblikk.

En liten sviger-voffs på besøk om natten, og en liten svigervoffs å gå tur med på morran før frokost. Det  ar en nydelig start på lørdagen. Jeg merker hvor snål jeg blir med denne bikkja, og tenker at det kanskje er like greit at jeg ikke eier en hund selv. Eksempel: Bikkja setter seg ned i snøen, og når den reiser seg igjen har den klemt ut en kabel på størrelse med en liten dachs. Og hva gjør jeg? Setter meg ned på huk forran dyret, klapper begeistret i hendene, og sier med tilgjort lys stemme “Ååååh, så flink du var til å bæsje! Så stooor bæsj! Sååå flink!!!” Kan umulig være normalt? Så plukke jeg opp skiten, og rusla hjem med bæsj i en pose i hånda, som om det skulle være gull…. Bortsett fra det, at jeg er i ferd med å bli gæærn, så er det fint med en lånehund å gå morgentur med! Gode øyeblikk!

Helse og oppvekst avdelinga hadde ansvar for årets julebord, og fredag braket det løs. Det var artig, skikkelig artig, men pokker så slitsomt også. Rigging, baking, dekking, servering, underholdning, rydding! Jeg har hatt en sånn indre tidsregning i hodet den siste måneden. Før og etter julebord. Nå er alt jeg “må” unnagjort, og bare ting jeg “vil” gjenstår frem til jul. Det er herlig å tenke på! Når det er sagt, fest med gode kolleger var fint det, selv om uttrykket på bildet nedenunder da jeg tok for meg forsamlingen i auditoriet tyder på noe annet…

Kveldsmat hos Anne Grethe. Det var fine øyeblikk det. Jeg var bedt på kaffe til den fine kollegaen en kveld, sammen med en kollega som gikk av med pensjon i sommer.  Det var skravlings og latter og fjas, smørbrød og kaker, og kaffe hele kvelden. Og det var så koselig! En sånn liten energibombe i en litt travel uke, en mulighet til å koble av litt, bare slappe av i koselig selskap. En skikkelig fin kveld!

Og slik gikk uka, snart avrundet, og oppsummert med et knippe av øyeblikkene som gjorde hverdagen ekstra god. Jeg har gjort om noen gamle kjedelige julekuler til “rustne” skatter, og nå har de fått nytt liv både på treet og på ulike pyntefat. Jeg har snakket med de fine ungdommene på jobben, gått turer i kveldsmørket, varmet føttene foran peisen, og levert ut et knippe julekort. Jeg har spist julegrøt med mandel og vunnet marsipangris….jeg var alene hjemme på denne grøtfesten, så det gjorde mandelkonkurransen noe enklere! Jeg har fått ny kjole i posten, som passa!!!! Må jo være årets julemiraklel! Også har jeg sovnet i armene til gubben hver kveld, hatt juleverksted med minstepoden, og lovet på tro og ære at det skal mekkes noen bokser krumkaker denne søndagen. Så da er det vel på tide å avrunde bloggen. Det skal bakes, og det skal tegnes. Litt forberedelser før en liten opptreden på veiledersamling på ærbe i morgen.

Nå skal kalenderluke nummer to fra fineste Line åpnes. Jeg har spart den til oppsummeringa av ukas øyeblikk var ferdig.

Håper uka som gikk bød på fine små øyeblikk, og at uka som kommer gjør deg godt. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges!

God morgen, og fin-fin søndag. Standard morgenrapport fra måsahuset. Det kan meldes om kalde gulv, men lun stemning. Peisen varmer og knitrer, kaffen er traktet og rundstykker smurt. På fuglebrettet utenfor vinduet myldrer det av dompapper med en forkjærlighet for solsikkefrø og brødsmuler, og jeg lurer på hvordan vi gikk ra ett dompapp-par i fjor, til det gedigne slektstreffet som er der ute i disse dager. Røde pippipper så langt øyet kan se, julestemning ute, og julestemning inne.

Og nå ER det lov med julestemning, for på kalenderen står det Desember, og i dag er det faktisk advent, sånn helt på ekte. Hodet er fult av julesanger, og det frister å bake ett eller annet som lukter jul. Meget mulig denne dama tar seg ei kjøkken-økt i dag, og mekker noe til kaffen. Jeg har akkurat åpnet julekalenderen fra kollega Line. En ny pakke hver søndag i advent. Det gledes, jeg har verdens beste folk rundt meg! Det er hevet over enhver tvil!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det var julestemning fredag morgen også. Det var iskald i skolegården, og klokka hadde så vidt bikka sju da jeg ankom jobb. Det var bare lys i vinduet til rektor, og lys på juletreet vaktmesteren hadde satt opp utenfor N-blokka. Den mørkeblå, iskalde himmelen med en stor lysende måned, et ferskt tynt lag puddersnø på bakken, regnbuevinduer og lys på treet. Og helt musestille, bortsett fra snøen som knirka under skoa. Helt nydelig! Skikkelig stemningsfullt, skikkelig fint øyeblikk, og en god start på dagen.

Tenk å komme først inn på kontoret på morgenkvisten, også oppdage en lapp fra renholder og kollega ved kaffekanna, der det står at kanna er full av nytraktet kaffe. Da snakker vi hverdagslykke! Tenk at det finnes folk som tar seg tid til å glede andre, selv om de har en arbeidsdag som starter omtrent på natta, og jobber i ei gruppe som allerede er underbemannet og overarbeidet. Sånne folk fortjener alt!!! Kaffen var god! Så digg å ta av jakka, fylle kaffekoppen, og bare nyte roen før skolen våknet til liv. Nydelig øyeblikk!

Jeg har fått verdens fineste julesokker!!!! Herlighet for ei gave! De lå på pulten min da jeg kom inn på kontoret etter andre økt en formiddag. Årets første julekort er herved oppe på snora, bare det er en glede i seg selv, men de sokkene! OMG! Har du sett noe så herlig? Nissesokker, altså… Og de er så varme og gode, og er allerede i bruk, selv om de egentlig er for fine til å brukes!!! Jeg bruker det bare når jeg sitter, for ikke å slite de under. Ihvertfall foreløpig. Kjære Lena, tusen, tusen takk! Jeg ELSKER dem! Ukas øyeblikk!

Vi har for aller, aller første gang, investert i uekte juletre. Jeg har tenkt på det i noen år, etter alltid å ha hatt ekte tre. Men jeg har så lyst til å pynte det tidlig, har så lyst til at det ikke skal drysse seg nakent før pakkene under treet er åpna, og det finnes sååå mange som er så fine. Også var vi på Hageland på Aurskog for å se på julemarkedet, det var skikkelig tilbud, det ene ledet til det andre, og plutselig hadde vi uekte tre. Og nå skal unga melde oss til barnevernet for omsorgssvikt, for vi har offisielt ødelagt jula, og nissen kommer i følge størstepoden til å fylle strømpene våre med kull…. Rart hvordan halvvoksne macho-menn blir dramadronninger når man kødder med tradisjoner. Men, jeg pynta treet i går jeg, bare fordi jeg ville selv om det er ulovlig tidlig, og gutta mykna plutselig likevel. For det er skikkelig fint, fylt med minner og blanke kuler, og stua, selv om den er ekstra trang med et digert tre midt i, ble så lun og koselig. Fint øyeblikk.

Den kvelden jeg satt inne og lurte på hvorfor minsten ble så lenge ute i garasjen, for han skulle egentlig bare bytte plugger på motoren. Men så tikka det inn en snap fra poden, med tidenes dårligste vits, og et bilde av veden han hadde sagd opp. Og det var så digg, for da slapp jeg, og nå kan jeg fyre ei uke uten å røre verken øksa eller saga. Det lønner seg å ha voksne unger altså!!! Herlig øyeblikk.

En liten tur innom graven til mamma, bare for å se om røslyngen fremdeles hadde farge. Så hjem igjen for å lage en grønn krans, og nå ligger den klar til neste tur på kirkegården. Det er liksom fremdeles rart å være der. Selv etter over 25 år er det rart å tenke på at hun ikke er her, for på så mange måter er hun enda så levende i minnet. Rart og veldig fint på samme tid, og en tur innom kirkegården i gnistrende vinterkulde, og strålende sol, det er gode øyeblikk.

En lang spasertur i sola. Iskaldt, men varm under lua. Den følelsen når sola kaster lange blå skygger fra trærne i tynt snølag, når vinteren biter i kinnene, men du blåser i det, for sola skinner, og det er ikke langt hjem der hvor gubben allerede fyrer i peisen, og en bestilling på pizza er lagt inn til rundt middagstid. Ah, digg øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. En god blanding av November og Desember, sykkelføre, og holkeføre, varmegrader og kuldegrader. Størstepoden har vært på første julebord med ny bedrift, og storkost seg, tilogmed strøket skjorta selv. En bilkrise skapte kaos, så ble den løst. God følelse. Jeg har hatt en drøss samtaler med elever som har trengt å lufte hodet, gråte litt, og jeg har flira av kolleger med like dust humor som meg. Nå skal jeg lage ferdig en leirkongle jeg begynte på i går, så skal jeg skrive på julekort som skal sendes, og glede meg over det jeg synes er julas aller fineste tradisjon. Krysser fingrene for mange kort på snora i år.

Håper uka som gikk ga deg mange grunner til å trekke på smilebåndet, og at uka som står på trammen gir mange fine små øyeblikk. Ha en aldeles nydelig første søndag i advent, og hust å være grei med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.