Så var det atter en gang søndag. For første gang på lenge står ikke døren oppe så tidlig på morgenkvisten i helgen, for sommertemperaturen er liksom ikke helt oppe og nikker før litt senere på dagen. En del av meg gleder meg til de morgenene vi skal fyre i peisen for å varme opp stua, den andre delen av meg gleder meg over de fremdeles lange og varme kveldene. Sommeren kan godt vare litt til, selv om høsten banker på døra.

Det er stille i måsahuset igjen. Ingen pode er hjemme på perm, og jeg synes det var ekstra vanskelig å gi slipp på han forrige søndag. På kjøkkenet lager måsagubben frokost til to. Jeg begynner å bli vant til det nå, at det igjen bare er han og meg. Noen ganger tar jeg meg tilogmed i i nyte stillheten. Andre ganger er jeg hun rastløse mammaen som savner gutta sine. Da sender jeg en melding til en eller begge utflytterpodene, og lokker med fersk bakst, eller middag. De går som regel rett i fella, disse podene. Denne uka var vi begge litt sent hjemme fra jobb, gubben og jeg, og størstepoden jobbet også overtid. Så vi bestilte like greit en pizza, og ba ungen på middag. Det var så deilig å bare sette pizzaesken midt på bordet, også samle oss rundt for å spise og skravle. Så enkelt, men så koselig. Så fikk denne mammaen en liten dose selskap, og mange fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tirsdag morgen var nydelig. Det var dagen alle kolleger vendte tilbake til skolen, og endelig var jeg ikke alene på kontoret. Klokken syv på morgenkvisten var det allerede lys i vinduet på kontoret, og kollega Martin hadde kaffen klar da jeg kom. En etter en kom resten av avdelingen, klare for fire planleggingsdager på rappen. Noen nye ansikter, og mange kjente og kjære. Skolestart er hektisk, på grensa til litt pes egentlig, men du verden så deilig det er med rutiner også. Og når sola skinner i skolegården før fuglene fiser, da blir dagene fulle av fine øyeblikk.

Planleggingsdagene var hektiske. En blanding av kursing, workshops, møter, planlegging, og mottak av noen nye elever som skulle ha infodag før oppstarten i morgen. Mer enn nok å gjøre, slik at man sovner godt om kvelden, men igjen, det er godt å komme igang også. Planlegger-boka er spekket med gjøremål, og jeg fiksa meg klistremerker med navnet mitt på. Lo godt av en ekstra bokstav i etternavnet. Passer meg bra. Gøy øyeblikk.

Og den nest siste arbeidsdagen, da 12-knekken kom, og hodet var litt for fult etter å ha hengt med en herlig gjeng ungdommer hele dagen, da lå favorittsjokoladen på pulten min da jeg kom inn på kontoret for å pakke sekken. Jeg aner ikke hvem av kollegene som har lagt den der, men OMG!!! Den gjorde dagen komplett. Så i stedet for å reise hjem satt jeg meg ned, fylte kaffekoppen, og tok ei velfortjent ettermiddagspause med kaffe og sjokolade på kontoret. Nydelig øyeblikk.

For å koble litt ut etter dager fulle av informasjon og planlegging, har jeg holdt på en del i hagen. Jeg har plantet noen frø til stauder, og krysser fingrene for at de kommer opp til våren. Akkurat det er nok et sjangsespill, for jeg har alt annet enn grønne fingre, men jeg prøver likevel. Enten så går det, eller så går det over. Og mens jeg stod der og gravde i bakken, snekret sammen rammer til et blomsterbed, og lurte på hva jeg hadde begitt meg utpå, landet en liten sommerfugl på hånda mi. Jeg ble så paff! Den satt der lenge, så lenge at jeg til slutt satt meg ned på gresset for å studere den. Så fikk vi en hvil, begge to, sommerfuglen og jeg. Noen kommenterte at det kanskje var kameraten som “var på besøk”, og den tanken gjorde noe med meg. Tenk om. For en fin tanke. Og for et fint øyeblikk.

Og når vi snakker om hage! Jeg har kjøpt meg livets første hagehortensia. Jeg har plantet den ute, og nå krysser jeg fingre og tær for at den overlever vinteren på måsan, og blomstrer igjen til våren. Jeg ser disse i hagene rundt omkring, og synes de er SÅ himla vakre! Voksenpoeng for innkjøp av blomster, fint øyeblikk.

Jeg kjøpte frokostblanding sist vi var i Sverige. En kveld denne uka laget jeg med en porsjon, og satte meg ved spisebordet. Plutselig hører jeg gubben si “Hæææ??? Eter du kattemat???” Og da gliste jeg så høyt, for når jeg virkelig så etter, skjønner jeg jo hva han mener. Det så jo ut som kattemat! Mista jeg matlysta av den grunn? Neida, men noe instagramvennlig kulinarisk måltid var det jo ikke. Gøy øyeblikk! Gleder meg til å se om denne type kosthold gir meg tykk og plank pels!

Jeg har jo vært åpen om at de siste månedene har vært tidvis vanskelige, eller tunge er kanskje riktigere ord. Det kommer seg, det gjør jo det, selv om jeg noen ganger kjenner at tankene surrer i overkant mye. I går, i bilen på vei hjem etter å ha demontert og hentet et telt til bobilen, surret tankene igjen. Jeg merker det ikke selv, at jeg blir stille, og at øynene bare glir igjen, at jeg soner ut litt. Ikke før jeg kjenner at han tar hånden min, og stryker den litt. Han sier ikke noe, bare er der. Så er jeg liksom tilbake igjen, ute av tankekjøret. Sånne øyeblikk er så gode. Når han minner meg på at han er der, uten å si et ord. Takknemlig for de øyeblikkene.

Og slik gikk den aller første hverdagsuka etter sommerferien. I blomsterbeddet har den gule rosen jeg fikk til påske fått nye knopper. Jeg håper de rekker å blomstre før frosten tar dem.

Jeg har jobbet lange dager, og sovnet tidlig på kveldene. Jeg har gått lange turer, sittet midt i hagen og sett trærne begynne å skifte farge, og jeg har gledet meg til å ta imot gamle og nye elever. I morgen skjer det. Men aller først, en helt ny og ubrukt søndag venter. Håper uka som gikk ga deg noe å smile av, og at uken som kommer er grei med deg. Pass godt på deg selv, det er du verdt. Vi blogges.