Så var det plutselig en ny søndagsmorgen. Egentlig skulle jeg våknet opp i trøndelag, vært på besøk hos minsten i forsvaret, men måsahuset er fortsatt basen. Det er slett ikke værst å våkne opp hjemme heller, og det blir snart tur på både måsagubben og kjerringa. Nederst i trappa ligger klærne minsten glemte å rydde sist han var hjemme på perm. Jeg har latt det ligge dere denne uka, da er det nesten som om han er her. Gubben står på kjøkkenet og mekker frokost, jeg nyter en kopp kaffe, og elsker lukten av gårsdagens plenklipp som siver inn gjennom det åpne vinduet. Planene for dagen er ikke store, eller mange. En tur i skogen for å lufte skrotten litt, vaske siste rest av klær som skal pakkes i feriebagen, og kanskje skure bittelitt i kriker og kroker. og ja, også durer vi over grensa til Sverige for å kjøpe shorts til gubben… Han mener det holder med den ene han har, jeg er uenig! Skrotten er, om jeg skal være helt ærlig, litt tappet akkurat nå. Hodet er fullt, skuldrene høye. Tankene er litt overalt, men om noen dager er det ferie, og jeg har bestemt meg for å klare å lande. Og uavhengig av skrottens tilstand, så har uka vært full av fine små hverdagsøyeblikk.
Så godt som alle øyeblikkene denne uka består av nærhet, omsorg, vennskap og kjennskap. Det hører jo liksom med til avslutningen av et skoleår, når både elever og kolleger går hvert til sitt, men dette året har jeg kjent ekstra på det. Kjent på varmen og omsorgen, særlig de dagene jeg har tvilt mest på meg selv. Innerst inne vet jeg at det er dette jeg ønsker å gjøre, kanskje tilogmed resten av arbeidslivet. Så skrev jeg noe om det på instagram, egentlig bare en liten tekst under bilder fra siste dag med elevene, også kom det en kommentar fra en gammel klassevenn, som jeg måtte lese flere ganger. Hun skriver så klokt om akkurat det der med å tvile. Jeg skal prøve å endre litt på akkurat det, hva jeg lar tvilen gjøre med meg. “Gammel dame vond å vende” er mitt favoritt ordtak, men jeg skal gå litt i meg selv i sommer. Vi gamlinger har heller ikke vondt av endring.
En ettermiddag gikk ferden ned til cafeen rett etter jobb, for å spise litt mat, litt kake, og for å være litt sammen med kollega, tidligere kollega, og venner, Anne Grethe og Sandra. Og det var så koselig. Bare sitte der og snakke om alt og ikkeno, oppdatere hverandre på livet og hverdagene, og til slutt klemme litt og ønske hverandre god sommer. Nydelige øyeblikk.
Da jeg kom hjem den kvelden åpnet jeg sommergaven fra Anne Grethe, og tror du ikke jeg har fått meg ny kaffekopp til neste skoleår. Jeg har en forkjærlighet for kopper med gøye motiver og tekster, og koppen fra Anne Grethe er så teit at den er kjempekul. Gubben tok den ikke, derfor er jeg sikker på at det er god humor.
Så var den vondeste, men samtidig fineste dagen. Torsdag, da det var avslutning for ungdommene som ikke skal rusle rundt i korridorene neste høst. Da skoledagen var over var minneboken min full av de nydeligste hilsner, og da starta tårekrana. Tidligere på dagen hadde jeg hatt flere samtaler med elevene, for aller siste gang, også toppes det med minner i ei minnebok. Jeg måtte vente til det var sent på kvelden med å lese ferdig, så jeg ble sittende oppe til over midnatt med tårene trillende nedover kjakan.
Avslutningen i Aulaen var fin, og elevene verdig, og heldig er jeg som fikk holde tale til ungdommene som nå er ferdige på yrkesfag. En ære, rett og slett. Det er så rart det der, å stå foran i aulaen, skue utover en flokk ungdommer som gjennom skoleåret har ruslet i gangene, spist i kantina, vandret over skolegården, løpt til og fra skolebussen, engasjert seg i klasserommene…også er det plutselig over. Fint for mange, trist for mange, og veldig, veldig rart for meg. Hvor mange ungdommer han man egentlig plass til i et hjerte? Jeg fyller ihvertfall opp hvert eneste år.
Etter avslutninga måtte jeg bli med kollega Line ut på parkeringsplassen, for hun sa hun hadde kjøpt en “liten” sommergave til meg. Og ut av bilden drar hun intet mindre enn en diger solstol, en som som gjør at man strekker ut skinnet, og unngår solskille mellom bilringene. Line er det gøyeste mennesket jeg kjenner. Et som kvinnfolk som bare er en eneste lang fest å være sammen med. Herlig øyeblikk.
Så kom den aller siste skoledagen, når man skulle avslutte året med de som aller mest sannsynlig kommer tilbake til høsten. Ikke like trist, men vemodig likevel. Også noen av kollegene forsvinner. Noen for et år, og noen for godt. Gavedrysset på fredagen var enormt. Fra elever og kolleger, og det er vanskelig å sette ord på hvor mye det betyr. Ikke gavene i seg selv, men klemmene, ordene, kortene, alt som følger med. Jeg kan, med hånda på hjertet, si at menneskene på denne arbeidsplassen er av aller beste sort. Det finnes knapt et sted med mer omsorg, men humor og latter, mer kunnskap og godhet, enn det finnes i c-blokka på Bjørkelangen videregående. Gode, overveldende øyeblikk.
Og akkurat i det man tar helg, og skoleåret er over, og man tror man skal vente på høsten for å kjenne på samholdet igjen, så tikker det inn en melding med varsel om morgenlevering, lørdag morgen.
Og det gjorde dagen. Tenk å få frokosten levert rett i postkassa, toppa med varme, ferske kanelsboller. Det er hverdagslykke det!
Og slik gikk hverdagsuka. Jeg har grini så manga tårer at denne skrotten er på kanten til dehydrert. Heldigvis har kollega Roald sørget for påfyll til tørr skrott, og laget egen vin-etikett til forfriskningene. Bare en av ukas svært interne latterkuler.
Jeg har spist jordbær ute i hage teltet, i stedet for middag, bare fordi det er sommer, og fordi jeg var lei av å lage mat.
Jeg har fått de blåeste joggeskoa i gave av gubben, slik at jeg er klar for turer i fjellet senere i sommer. Jeg har fått flere klemmer en jeg har klart å telle, mottatt den kuleste t-skjorta noen sinne av elever med tilsvarende humor som meg, og jeg har kjent på at det skal bli skikkelig fint med sommer.
Håper uka som gikk gav deg mange gode øyeblikk, og at uka som kommer gjør skrotten og toppen din godt. Ta vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.
Som en klok kollega sa til meg en gang:»det er de klokeste som tviler, de som er skråsikre tar ofte feil – og vil ikke innrømme det». Har levd med denne i mange år, og tenker at dersom man slutter å tvile å ting, så lærer man ikke mye, og kommer heller ikke videre. Du er både klok og reflektert! Hilsen en «kollega» i fylkesadministrasjonen.