God morgen, og riktig god søndag. Den tredje i advent, allerede. Nå går tiden for fort. Ventetiden bare raser forbi. Jeg som skulle sitte hver kveld, bare nyte tente lys, og røkelse og pepperkaker med blåmuggost…men så farer bare dagene forbi. De er fine altså, det er ikke det. De bare går for fort. Altfor fort.

Oppe ligger minstepoden og sover. Han har hatt en siste kort-perm fra forsvaret før juleferien. Han fikk innvilget en ekstra permisjon for å reise på en konsert han var bedt med på. De resterende dagene av helgen har har stort sett tilbragt ute i garasjen der “prosjekt Volvo” har inntatt løftebukken. Kun i korte drag er han inne i måsahuset, for å sove, åpne kalenderpakkene, spise litt, og for å høre med pappaen om tips og råd i forbindelse med mekkinga. Et par lange kveldsturer har vi også fått til, bare poden og jeg. Rusle rundt i bygda, og snakke sammen. Vår greie, fine øyeblikk. Om noen få timer skal vi kjøre han til flyplassen, deretter skal vi levere ut noen julegaver på veien hjemover, til noen av de vi ikke ser mer til før jul. Så blir det bakst av krumkaker, før håndballfinale i kveldinga. Så ja, søndagen kommer til å rase forbi i en forrykende fart den også, men først, først skal jeg bla gjennom den mentale minneboka, og notere ned noen av ukas små øyeblikk.

Frokosten i dag består av restebaksten fra i går. Like god etter et par omdreininger i mikron. En kopp varm kaffe, og en lussekatt. Akkurat dette er skikkelig julestemning, og et skikkelig fint øyeblikk. Det knitrer i tørr bjørkeved borte i peisen, lysene på juletreet er tent, gubben steker rundstykker, og jeg bare nyter et stille øyeblikk før søndagen starter for alvor.

Uka har nok en gang bydd på mange, fine, små øyeblikk. Tidlig i uka fikk jeg en så innmari søt gave fra en elev. En julekopp, rett fra julemarked i Tyskland. Så nå kan jeg gå rundt resten av tiden frem mot juleferien, og drikke kaffe, kakao og gløgg, rett fra en “støvel”. Slike ting gjør meg så glad. Ikke bare gaven i seg selv, men omtanken bak den, og det faktum at akkurat denne ungdommen hadde meg i tankene da gaven ble kjøpt. Bare det er en gave stor nok i seg selv, for så gammal og sentimental har jeg blitt. Herlig øyeblikk.

Denne uka spilte vi inn den siste episoden av årets julekalender. Det har, i år som i fjor, vært artig å jobbe med Javier. Så herlig å møte nye mennesker, og gamle kjente, farte rundt i bedriftene på Bjørkelangen. Bare herlige øyeblikk. Når det er sagt, det er kjempedeilig å være ferdig også, for det er jo tidkrevende. Også er det ikke bra for helsa tror jeg. For å skulle stupe kråke i treningsdress av polyester, for så å tørke støv på bunnen av bassenget på Bjørkebadet, det tar på en sliten og utrent skrott. Men, moro var det lell, og fine øyeblikk har det blitt.

Sånn reint værmessig er det fint lite som tyder på julestemning, og så langt er vi på denne kanten av landet så langt unna hvit jul som man kan komme…så sant ikke man har en kjeller full av kokain da… Likevel kjenner jeg, merkelig nok, på julestemninga hver morgen når jeg rusler gjennom skolegården. For grønt gress og våt asfalt til tross, de lyser i juletreet vaktmesteren har satt opp, det henger julestjerner i alle vinduene i kantina, og inne på skolen lukter det pepperkaker nesten i alle kriker og kroker. Fine øyeblikk, selv uten snø.

Og selvom det er sparing, sparing, nedskjæringer og mer sparing i skolen og fylkesskommunen, hender det at det dukker opp en aldri så liten uventa “julebonus”. Særlig når man jobber tett med en av de som har et langt bein innafor utdanningsforbundet. Ei gedigen konfekt-eske har prydet kontorpulten denne uka, og fredag var jeg alene på kontoret nesten hele dagen. Så da ble den esken både frokost buffet, OG lunsj buffet!!! DET var en bra dag for denne over snittet fysne ganen! Smakfulle øyeblikk.

En ettermiddag denne uka var huet litt for fult. Det hender det blir det, de dagene ekstra mange ungdommer trenger en prat, en skulder å gråte på, eller hjelp til en “siste liten” innlevering. Istedet for å dure rett hjem etter jobb, ruslet meg meg en ekstra tur, bare for å få litt luft mellom øra. Og det var så deilig. Kjente at klumpen i hjertet lettet litt da jeg nærmet meg juletreet nede ved den gamle stasjonen, og mer skulle det ikke til før den mørke kvelden ble litt lysere. Juletre-magi, og herlig øyeblikk.

Midt i uka, midt på arbeidsdagen, da jeg skulle gå fra det ene bygget til det andre, ringte det plutselig i bjeller, og tvers gjennom skolegården ruslet et tog av nisser på nissehester. En helt plutselig hverdagsglede, og akutt snev av julemagi.  Hvem de var, og hvorfor de var akkurat der, det vet jeg ikke, jeg vet bare at de skapte et nydelig lite øyeblikk for meg.

Og slik gikk uka. Den nest siste før juleferien. Jeg har smug-smaktpå mer julesnop enn jeg har godt av, ledd mer av morsomme kolleger enn jeg sikkert burde, og jeg har pyntet enda flere kroker av måsahuset. Jeg har spist middag med to gode kolleger hjemme hos Anne Grethe, skrevet de siste julekortene, sendt avgårde to julegaver med postmannen, og bakt nisseboller bare fordi misntepoden mente jeg burde skape litt ekstra julestemning i magen hans, når han først var hjemme.

Hverdagsuke, en av de siste i et hverdagsår, fylt av herlige små hverdagsøyeblikk. Håper uken som gikk var raus med øyeblikkene for deg, og at uken som kommer er god. Ta vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.