Kjære ungdom.

Nok et skoleår er i ferd med å avsluttes, og du står med et bein plantet i startgropa av ferien. Det andre beinet har tjuvstarta, og har tatt et langt skritt ut i sommeren allerede. Vi her på skolen har prøvd å holde igjen litt de siste ukene, dratt deg litt tilbake, messet om at orden og oppførselskarakterer enda ikke er satt, bedt deg om å roe ned, ta til deg bare bittelitt mer læring, men sol og late dager er forlokkende. Du ville ha en forsmak av sommeren. Noen har allerede tatt en diger bit av feriekaka, andre har bare prøvesmakt.

Det er vanskelig å skulle skrive noen ord til ungdommen, ord og setninger som både inkluderer og treffer alle. For selv om store deler av samfunnet har satt dere litt i bås, og mener at ungdom er ungdom, så vet vi som jobber tett på dere hver dag at dere er høyst forskjellige individer, i likhet med oss som har levd litt lenger, og som skryter uhemmet av «livserfaring» og voksenpoeng.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hver og en av dere er unike.  Du er helt spesiell. Selv i strevet etter å følge normene, blende inn, være tilnærmet lik alle andre, skinner personligheten din igjennom, og heldig er jeg som innimellom får lære å kjenne ditt egentlige jeg!

Jeg vil at du skal vite en ting. Ingen stor hemmelighet, likevel noe de færreste er klar over. De gangene du har grått fortvilet over tverrfaglige oppgaver du ikke har forstått, har det sittet så mange andre og grått over akkurat det samme. Du var ikke alene.

De gangene du har revet deg i håret, frustrert over læreren som ikke har forstått hvor kjedelig undervisningen er, eller hvor strenge de har vært på karakterene, har mange like frustrert, om ikke enda mer enn deg. Du var ikke alene.

De tidlige morgentimene da verden liksom aldri våknet, da du lå i sengen og tenkte at i dag, i dag klarer jeg ikke å møte verden, da lå det så innmari mange andre i sine senger og tenkte akkurat det samme. Om du bare visste hvor mange det var som samtidig som deg slo av alarmen, dro dyna over hodet, og kjente seg så tom at alle tankene var som en uendelig lang og blytung gråværsdag. Du var ikke alene.

Du var heller ikke alene om å kjenne på kjærlighetssorgen, på sinnet over en mamma eller pappa som sviktet igjen og igjen, på misunnelsen på vennene som tilsynelatende fant noe å smile av hele tiden, på ensomheten da verden stengte ned på nytt, og atter en gang satte ungdomstiden på vent. Du så det kanskje ikke, men det gjorde jeg. Tro meg, du var ikke alene.

Du trenger ikke å være best i alt. Du trenger ikke å være best i noe. Bare jobb med å være glad i deg selv!

Jeg håper du vet at du er god. Ikke bare god nok. Du er skikkelig bra. Det er mulig du suger i matte! Det kan godt hende du strøyk i engelsk, eller sprengte et reagensglass på laben i det kjipe naturfagsforsøket. Kanskje er du så dårlig i stikkball at selv gymlæreren lo av deg, og det kan hende du har så høyt fravær at det ble IV flere fag.

Du er bra likevel! Det er ikke karakterene dine som definerer deg. Tror du virkelig at om fem år fra nå vil klassekameratene du møter igjen huske deg som hen som ikke fikk teken på brøk og likninger? Eller som den som misforstod og strøk på den tverrfaglige oppgaven? Da tar du grundig feil. Ta det fra en som har levd ei stønn.  Du vil huskes for smilet du gav den som trengte det. Du vil huskes for de varme klemmene, og oppriktigheten i stemmen da du sa «Så fint å se deg i dag!»  Du vil huskes for latteren, de freidige, morsomme kommentarene, og for å være den som sa «God Jul», «Gratulerer med dagen» og som hilste og hevet blikket da andre kom inn i rommet.

Det er som om verden på en måte har frarøvet deg dette året av ungdommen. Dette året da du skulle ta enda et skritt ut i den store verden, finne deg selv, være fri og sorgløs. Det er som om verden har frarøvet deg enda et normalt skoleår, hindret deg i tradisjonell undervisning, likevel hatt forventninger tid deg. Ja, for ungdom er jo så tilpasningsdyktig sies det.

Det er en viss sannhet i det. Du ER tilpasningsdyktig. Du er også sårbar, skjør, usikker og avhengig av faste rammer. Og enda, til tross for at verden kanskje ikke har klart å gi deg alt du trenger dette året, dette skoleåret, så står du enda oppreist. Du er enestående! Tenk litt på det. Klapp deg selv på skulderen. Du er her, du kom deg gjennom det. Kanskje med noen avstikkere på veien, noen overraskende fartsdumper og et par motbakker som så ut til å ikke ha en bakketopp, men du er her!!! Det er så bra! Du er så bra!

Så vil jeg du skal vite dette, du kjære, flotte ungdom. At selv om jeg ikke alltid har klart å fange opp akkurat dine behov, kanskje ikke alltid har hatt tid til den samtalen, ikke har kunnet gitt deg den klemmen du så inderlig trengte og fortjente, så skal du vite dette. Jeg har hatt deg i tankene. Når du har grått de stille tårene, og når du har latt de renne i strie strømmer. Jeg har stille frydet meg med deg når du mestret den fremføringen, eller rakk den innleveringsfristen. Jeg har krysset fingrene før matteprøven din, ledd av din ungdommelige, herlige galskap, og hele tiden har jeg heiet på deg! Ta med deg det. Selv de gangene jeg har vært kjip og urettferdig har jeg heiet på deg. Jeg er så uendelig stolt av deg.

Så len deg bakover i høyt, grønt gress, mys mot sola, senk skuldrene, vass i vannkanten, spis den isen, se ferdig den serien, smil til den du synes er aller finest, kjenn på de sommerfuglene i magen, la de tårene renne, le til ditt eget speilbilde, våg å tro at det blir bra, at DU er bra, og ta det skrittet ut i sommerferien. Det fortjener du. Takk for at jeg fikk være en del av ditt skoleår, det har vært en sann glede!