Riktig fin søndag fra måsahuset. Kaffekoppen som har vært inntatt ute de siste søndagene har blitt stående inne i dag. Temperaturen ute på trammen sier herlig sommer, men skyene er ikke like innbydende som sola. Fint å kunne krype opp i sofakroken også, med kaffe, frokost, og en kjapp oppsummering av ukas små øyeblikk. Håper du har hatt mange av dem, gode øyeblikk som om ei stund blir fine minner.
Det er tre arbeidsdager igjen til sommerferien, og akkurat nå kjennes det veldig bra ut. Så fort karakterer er satt, blir jo ungdommen i overkant utålmodige, og skoledagene fylles med det vi voksne mener er hygge, og det elevene ofte mener er unødvendig tortur. I morgen skal jeg si hadet til mine gjenger, da har elevene aller siste skoledag.. Det blir både vemodig og fint, jeg gleder meg, og jeg gruer meg.
Denne uka hadde vi for første gang i historien camp med alle elevene fra Helse og Oppvekst, som en slags avslutning på skoleåret. Vi samlet i overkant av 80 elever, en drøy hånfull lærere og dro til bygdas ferieparadis for lek, selskap og overnatting. Slitsomt, men fantastisk fint. Det går liksom ikke an å bare plukke ut ett øyeblikk fra denne turen, for det ene fine øyeblikket avløste det andre, og slik gikk det, i mer enn 24 timer. Blide ungdommer, latter, lek, bading, spill, grilling, kanopadling, soling, volleyball. For et fantastisk arrangement, og en haug med minner ble skapt, både for ungdom, og antikk ungdom, også kalt lærere. Mitt favorittøyeblikk må kanskje ha vært kl 02.15 o natten. Ikke bare fordi alle elevene sov… (tulla!!!ikke egentlig…), men fordi vakreste Mjermen badet i svak soloppgang, og nattetåke. Blikkstille vann, stille telt-leir, bare undertegnede som nattevakt som spaserte nede ved vannet, i selskap av to beitende rådyr, og allsang fra fugler i hver eneste tretopp rund innsjøen. Helt fantastisk øyeblikk.
Så var det fredagen, da største poden som denne uka har jobbet med svennebrevet endelig kunne kalle seg svenn. Da satt tårene løst da! Av stolthet selvsagt, for det aller meste rein stolthet, men også av en slags lettelse. Tenk at den lille gutten min, han som aldri var lenger enn en meter unna meg, han som trengte ro og trygghet, og ei hånd å holde i hele døgnet, i lang tid, har blitt så boksen, så selvsikker, så trygg. Og nå er han tømrer. Ikke lenger lærling, men ferdig utdannet tømrer, med svennebrev, fast jobb i godt firma. Ferdig utdannet i en alder av 20, men egen bil, og sparekonto som om en stund vil gi han mulighet til å kjøpe egen bolig. Tenk at min lille gutt er en voksen mann, med planer, drømmer og et hav av muligheter, på god vei ut i voksenlivet. Det er fint det! Mer enn fint faktisk. Så ja, jeg tillater meg å være litt ekstra stolt denne uka! Gratulerer Petter`n min!
Prestekragene. Nå blir jeg veldig sånn kjerring igjen, for dette er jo ikke en stor greie, ikke et spektakulært øyeblikk. Men hvert år, omtrent på denne tida, spretter de opp, prestekragene, og plutselig er grøftekanten kledd i et hvitt og gult teppe, og det er nærmest umulig å komme seg hjem uten å ha plukket med deg en bukett. Tenk at disse enkle blomstene kan være så dekorative. Så nå har jeg plukket flere dager på rag, med arbeidsveska over skulderen, med skoa langt ut i gresset ved grøfta, og med rumpa i været har jeg stått og plukket, og hjemme står store buketter av prestekrager spredt rundt i huset. Følelsen av sommer. Fine øyeblikk.
Og når vi er inne på blomster. Jeg fikk en så nydelig bukett på fredag, av en elev som hadde sin siste skoledag da. Blomstene er nydelige, kortet enda vakrere, men det vil jeg holde for meg selv. Noen ord er, og skal forbli private. Jeg felte noen tårer, og nyter synet va en vakker blomsterbukett. Uff, de er så tunge å miste, disse ungdommene man bare har til låns for noen år.
Avspasering! Det må jo være en av tidenes beste oppfinnelse eller??? Torsdag var avspaseringsdag, og selv om dagen likevel ble brukt til litt jobbing hjemmefra, skriving av et par taler, og et legebesøk, så var det skikkelig digg å skru av alarmen da den ringte om morgenen, snu seg, og sove en time til. Spiste frokost i pysj, liggende på sofaen, og spilte musikk så vinduene stod i spenn mens jeg støvsugde første etasjen. Bon Jovi på full guffe, mjuke pysjbukser, og salte kringler er sterkt undervurdert, og anbefales herved på det sterkeste. Sleng det sammen med avspasering, og det er duket for drøssevis med gode øyeblikk. (faderullan ass, jeg skulle vært sånn livs-coach eller noe…)
Den dagen podcasten kom ut. i våres ble jeg spurt av et team fra kommunen om å bli med på en podcast som skulle handle om ungdommer, og tilhørighet. Vi snakket om temaer som rus, skole, fritidstilbud. Artig å få være med, spennende å prøve noe nytt, og resultatet ble bedre enn jeg trodde. Det er alltid ubehagelig å høre sin egen stemme, men så skal jeg jo ikke delta i noen sankonkurranse heller, så hva betyr vel den stemmen, sånn egentlig. Fin opplevelse, gøy å få være med, og ikke minst, flott satsning av kommunen. Om du vil høre kan du gjøre det HER.
Sommergaven fra Lena. Jeg mister en god kollega til høsten, og det er skikkelig kjedelig. Nå bor hun bare et steinkast unna, så det er jo ikke slik at vi mister kontakten, men det er noe med å se det blide fleste på jobben da. På fredag hadde Lena med seg en sånn liten sommergave, og Lena kjenner meg tydeligvis godt! Se på den fantastisk fine lekebilen da, sliten og velbrukt, så masse historie i en liten sak, og jeg ELSKER den. Akkurat slike presanger som får dette samlerhjertet til å hoppe over et slag. Perfekt. Tusen takk, Lena!
Det er så mange flere øyeblikk fra uka som gikk. Små øyeblikk, fine øyeblikk. Rusle til jobben i regnet under den turkise paraplyen. Kjenne lukta av våt, varm asfalt, lukten av sommer. Spise is i varmen, drikke en kopp kaffe på trammen før jobb, se Bolla jage ekorn opp i trærne. Minsten som har fått sitt høyeste snitt i standpunktkarakterer noen sinne, så himla stolt av den poden, snakk om å havne på rett hylle med valg av skole og studie. Våkne til solskinn, legge seg til lyden av regn, ettermiddagsdupp i solstolen, og knuse mellomste poden i badminton. Fine, fine øyeblikk.
Og nå begynner søndagen. Hva den bringer vites ikke, for jeg har ingen planer utover det å hvile. I morgen skal jeg si hadet til de gode elevene mine…tenker jeg må forberede meg litt på det.
vi blogges.
Herlig lesning 🥰