God morgen fra bobilen. Trollstigen resort  har vært plassen i natt. Flott liten plass mellom berg og daler. Straks er det frokost, og avreise til neste destinasjon (selv om vi enda ikke helt vet hvor neste destinasjon er), men først skal det blogges litt fra sengekanten. Verden utenfor er stille enda, foreløpig høres bare fuglekvitter. Morgensola titter inn gjennom vinduene, og det lukter natur. Rein natur. Det har vært så mange fine små øyeblikk denne uka, så mye å ta innover deg. Hverdagsuke og ferieuke kombinert, der har du et  konsept man burde ta patent på.

 

Ja, for det starta jo som ei hverdagsuke med tre dager på jobb, så to dager ferie, og nå helg. Bra greier, skikkelig bra.

 

Mandagen ble som ventet både fin og trist. Det er godt å sende elever ut i sommerferie, ønske dem en fin sommer, be de spise en ekstra is, og senke skuldrene. Si “på gjensyn, pass på hverandre!”, men det er ikke like stas å skulle gi slipp på de som ikke kommer tilbake til skolen til høsten. Så mandag ble fin, om enn noe tårevåt. Plaster på såret er jo at jeg vet hva denne ungdommen er duganes til. De kommer til å klare seg bra, bedre enn bra. Så tårer til tross, mandagen bød på mange fine øyeblikk.

Det er alltid slik at de siste dagene på skolen før ferien byr på fine øyeblikk. Mange av dem. Sola, elever som endelig slapper av, og personalet som kjenner lukta av rykende fersk sommerferie gjør stemningen lett og god. Derfor er det vanskelig å plukke ut bare et spesielt øyeblikk fra de siste arbeidsdagene. Det er nærmest umulig faktisk.

Det var fint da jeg ruslet inn i skolegården tidlig om  morgenen, og hele plassen badet i sol. Så tidlig at kun et fåtall ansatte hadde ankommet enda. Fint å rusle nedover korridoren og hilde på renholdspersonalet som var i gang med flytting av pulter, boning av gulv, og skrubbing av klasserommene.

Fint å låse seg inn på kontoret å finne koselig sommergave fra “frokostgjengen”, to av kollegene som alltid er tidlig ute og som rekker frokost og et par kopper kaffe sammen før resten av skolen og kontoret fylles opp. Så koselig.

 

Fint å spise frokost på kontoret for siste gang før sommeren.

Fint å spise kake sammen gjengen, også rusle hjem onsdag ettermiddag, med blomst fra sjefen, og hjertet fullt av alt som var godt ved et litt annerledes skoleår. Følelsen av å ta det første skrittet ut i sommerferien. Herlige øyeblikk, alle sammen.

Frokost på trammen, kjenne at sola varmer i ansiktet enda det fremdeles er tidlige morgentimer. Det er noe med den blandinga der altså….lukten av gresset som var nyklippet dagen før, fremdeles vått av natte-dugg. Rådyrfamilien som gresser nederst i hagen, litt skeptiske til menneskene på trammen, men likevel uredde nok til å bli værende i hagen. Bolla som jager sommerfugler på gresset. Skravlekoret fra fuglene i alle tretoppene rundt på tomta, morgentrafikken på veien, lyden av postbudet som lukker lokkene på kassene på postkassestativet over veien, lukten av nytraktet kaffe, og smaken av iskaffen jeg hadde spart fra kvelden før. Fikk ihvertfall i meg nok koffein, si… Alt dette, og vissheten om at det ikke finnes en eneste plan for dagen. Rett og slett en nydelig følelse. Et nydelig øyeblikk!

Den dagen pakken fra Zalando kom. Åkei, så går det kanskje ikke inn i boka som et slikt strålende øyeblikk. Mer morsomt egentlig. For i mitt hode, når jeg satt på nettet forrige uke, og kikket på sommer- t-skjorter som skulle klikkes hjem, så jeg at den ene modellen hadde på seg hvite jeans til den ene t-skjorta jeg synes var så fin, også tenkte jeg, i mitt noe uerfarne mote-hode, at det hadde sikkert vært skikkelig stilig på meg og…. Men jeg tok feil. Så innmari feil! For det å bestille bukser på nett er et sjansjespill for damer med forkjærlighet for ostepop, og når du i tillegg bestiller i hvitt stoff….ja, da er du egentlig bare litt dum. Spontan bestilling funka dårlig denne gangen, for buksa var jo rett og slett gjennomsiktig og avslørte hemmeligheter jeg ikke engang var klar over at jeg hadde, og akkurat i det jeg stod foran speilet, etter å ha brukt 45 minutter for å åle cellulittene inn i buksa, stoppet måsagubben i døra inn til stua, lot øynene gli over fruen, hevet et øyebryn, og sa: “Jasså…er det Michelin-mannen som er ute å lufter seg…” Trendy eller ei, det ble retur på buksa.

Torsdag kveld. Da kaffekoppen var full, og kveldsmaten med inntatt ute i hageteltet. Minsten og jeg. Det var varmt ute, likevel pakket vi føttene inn i myke pledd. Så satt vi der, selv etter at resten av flokken hadde lagt seg for kvelden, spiste knekkebrød, spilte gitar, og skravlet. Jeg lar meg, som alltid på denne tiden av året, fascinere av dagen som liksom er så lang. Av mørket som så vidt kommer innom før sola står opp igjen. Nydelige øyeblikk.

Hageland. Den dagen Javier skulle filme neste sekvens til prosjektet, og jeg skulle intervjue Line, sjefen på Hageland. I en times tid fikk jeg rusle rundt på det flotte anlegget, lære om blomster, trender og hagemøbler. Fremdeles fryktelig ukomfortabelt å snakke til kamera, men øvelse gjør mester. Sies det da…  Mens Javier filmet litt rundt i butikken etter intervjuet ble jeg servet kaffe og verdens beste vaffel inne i kafeteriaen. For en plass, og for en service. Det er spennende å være med på noe nytt, spennende å lære noe nytt. Fine øyeblikk!

 

Fredag ettermiddag banket det på døren. Der stod Eli, med favnen full av roser, og et kort som rørte meg til tårer. Har lest det fire ganger, blir like glad hver gang. Eli er ei sånn varm og god dame som man bare blir glad av å være i selskap med, og at hun ville glede meg er for min del ei stjerne i boka, rett og slett. Så tusen hjertelig takk Eli, for et av ukas aller fineste øyeblikk.

 

Og så dro vi på tur. Gubben, jeg og bobilen. Gubben stod ikke fritt til å velge ferieuker i år heller, så denne sommeren må ting tas litt på sparket. Neste gang han kan ta noen uker fri er jeg på vei tilbake på jobb, men akkurat denne uka har vi fri samtidig, og det må bare utnyttes og nytes. Hvor ferden går er litt usikkert. Vi har en plan som både kan følges og avfølges, og det passer oss bra. Uansett, ut på veien, opp i fjellene, nydelige øyeblikk, og flere skal det bli. Jeg kommer nok, som alltid når vi er på tur, til å være litt i overkant irriterende mye på instagram. Om du følger meg der er du herved advart!

 

Og nå rumler magen, og måsagubben kjenner det rykker litt i gasspedal-foten, så jeg avslutter her. Ønsker alle som titter innom en riktig fin søndag. Håper den kommer med haugevis av fine små øyeblikk. Vi blogges.