God morgen, god søndag, og takk for at du titter innom. Alt er duket for en god pinsedag. Kaffe i koppen, frokost på asjetten, poder sover fremdeles, det er fridag i morgen og ute på fuglebrettet har frokostbuffeen vart i flere timer allerede. Og, det beste av alt, formen er stigende. Ikke riktig på topp enda, men så absolutt stigende. Det slo oss liksom ut som en tornado dette Covid-viruset, og før vi egentlig rakk å tenke over hva det kunne være, lå vi alle sammen. Gubben i tre uker, minsten i over 14 dager, samme med meg, og de eldste podene deler av ei uke. Feber, tung pust, hostekuler, vonde ledd, hodepine, magen i ulage…hører du at jeg synes en smule synd i meg selv her eller???

Men nå, sakte men sikkert, stiger formen, og ingen ting er så digg som akkurat det. Uka har væt fin den, til tross for noe redusert. Høydepunktet var nok å kunne rusle på jobb igjen. Litt roligere dager enn til vanlig, men likevel jobb. Det var så herlig å se kolleger igjen, menge seg litt med elevene, godsnakke litt med papp-mannen min, le høyt, og danse seg nedover korridorene. og det beste av alt, følelsen av at det går mot sommerferie på skolen. Blide elever, sol gjennom vinduene i timene, grønne trær og varm asfalt i skolegården, og lærere som gladelig slipper ungdommen ut noen minutter før friminuttet starter, slik at de rekker å kjøpe is på butikken, før neste økt! Herlige øyeblikk!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Den dagen luktesansen bestemte seg for å returnere. I flere dager hadde jeg tuslet molefonken rundt her uten smak og luktesans, og i mellom to feber-økter hadde jeg ruslet rundt i skogholtet nederst i hagen, og plukket en god bukett liljekonvall. Så satt jeg der, morningen etter, og drakk te mens jeg leste nyheter på nettet, sånn bare for å sjekke om Jonny Depp hadde noen fremgang i rettsaken lissom, og plutselig kilte lukten av liljekonvall i nesa. For en lykke. Litt fordi luktesansen som nevnt var på vei tilbake, mest fordi ingen blomst lukter så godt som de små hvite bjellene. Lukten av sommer og barndom. Nydelig øyeblikk.

Ny kopp. eller, nye kopper. flertall. Røk på to i samme slengen. Mona hadde fått inn et par nye krus i butikken, og et par av tekstene talte til meg, tagg om å få bli med meg hjem. Så da ble det sånn da, for jeg er svak for kopper som taler til meg altså. Skikkelig svak. To nye kopper i samlinga, enkle hverdagsgleder, fine øyeblikk.

Ei litta luftetur med storepoden. “Blir du med ut en tur og hører på lyden i anlegget, eller mutter?” Klart mutter blei med. En halvtimes kjøretur og Mangen-fjellet, med vinduene nede slik at lukten av skog slapp inn i den gamle Volvo`n , og overdøvet duften av wunderbaum og Burn. Så fint å sitte i bilen med poden, høre musikk på fett anlegg (hans ord, ikke mine!), synge litt, skravle litt, komme seg ut litt. Herlige øyeblikk.

Kvelden ved tjernet. Også et av disse fine små øyeblikkene.Vi fartet opp en kveld, måsagubben og jeg. Bra slitne i skrottene etter arbeidsdagen. Da er det så godt å bare sitte i sandkanten nede ved vannet, myse utover det blanke vannet, nyte at alt rundt tjernet er lysegrønt og nytt. Fine øyeblikk.

Mellom oss hadde vi en kurv knallrøde jordbær, matpakke med knekkebrød og brunost, kaffe på termos, og en iskald halvliter Pepsi Max. Sånn er det når fintfolk reiser på tur…reine pikniken ved tjernet den kvelden. Fine øyeblikk, helt til brannbilen kom med fem uniformerte brannmenn, for å teste aggregatet nede ved brygga. Da pakket vi sammen, og kjørte hjem. Merkelig hvor mye lettere hodet er i kveldstimene, etter å ha sittet sånn ute og kikket utover vannet ei stund. Medisin for skrotten!

Når syrinen endelig blomstret. Det gikk liksom fra den ene dagen til den andre. Fra knopper på kvelden, til åpne blomster som dufter sukkertøy og sommer morgenen etter. Så da rusla jeg rundt i hagen da, barføtt i gubbens altfor store slippers, kledd i pysj, eller Covid-antrekket, som vi har kalt det i et par uker, og hørte humlene suse blant blomstene, og kjente lukta av sommer, og nøt fargene. Nydelige øyeblikk.

Så var det den formiddagen elevene. 6 klasser, skulle lage hver sine oppgaver og aktiviteter til en kommende camp ti skal ha på Helse og Oppvekst. Og hva fant den ene klasse på som aktivitet? Joda,, “Sett halen på Janne!”. Først fryktet jeg at jeg måtte løpe rundt med bind for øya mens ungdommer i hytt og pine jaktet på meg med tegnestift og hale, men de knipset istedet et bilde, printet det ut i gedigent format, og mekket plakat. Hadde det enda stoppet der, men neida…kopimaskinen slo seg litt vrang og spydde ut intet mindre en 7 plakater. De ble satt sammen og henger nå på dører rundt om på skolen, inkludert et lite bidrag på rektors kontor. Takk og pris for en god dose selvironi, for det bød på mye latter og fjas, og det gir jo alltid fine øyeblikk!

Nyklippet gress og volleyballnettet opp i hagen. Da er det plutselig sommer. Deilig var det den kvelden vi kunne nyte sola i hagen, spille badminton og volleyball turnering med poder og podekjærester og kompiser, drikke kald brus fra blikkboks, og bare nyte å være barbeint i gresset. Fine øyeblikk.

Og slik har uka gått. Sliten, men fattet. Hostesaft er byttet ut med ostepop. Enda et ekorn har joinet gnager-squaden på fuglebrettet, så nå er de fem. Visne løvetann blåser med vinden gjennom hagen, sola varmer i nakken, regnet gir lukten av varm, våt asfalt, et par bøker er utlest. Gode dager, fulle av gode øyeblikk, akkurat slik ei vanlig hverdagsuke skal være. Nå pakker vi den gamle piknikveska og det gule strandteppe bak i bilen, og setter kursen mot ei strand ved sjøen. Vi unner oss en dag i sommerparadiset. Ønsker deg en riktig fin søndag, og en fortsatt god pinse. Vær snill med deg selv. Vi blogges.