Sitter i grunn her og funderer på om jeg i det hele tatt har sett snurten av sola denne uka. Ikke som jeg kommer på nå. November kan være skikkelig mørk altså! Ikke sånn mørk i sinnet, for det er jeg ikke, men mørk-mørk, om du skjønner. Mørkt når man våkner, mørkt når man går til jobb, mørkt når man går hjem fra jobb. All verdens belysning i måsahuset hjelper liksom ikke, det er mørkt uansett.

Jeg kjenner at jeg liker det litt. Den mørkeste mørketiden. Mest fordi jeg hele tiden har samvittighet til å tre kroppen inn i en av de mange myke flanellpysjene, tenne stearinlys og pakke meg nn i et hjørne av sofaen, uten noen konkrete planer. Jo mer jeg tenker over det, jo mer innser jeg det. Jeg er lat! Rett og slett! Og jeg elsker latskapen!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Så da kan man like gjerne si at mørket var et fint øyeblikk da. Eller mange fine øyeblikk. Som det å rusle til jobb en tidig morgen. Ikke for kaldt, akkurat passe grått, akkurat passe vått, men tørr nok under paraplyen. Ankomme skolen idet en av skolebussene slipper av et lass morgentrøtte tenåringer, vinke til vaktmesteren, glede seg til å komme inn på kontoret og kjenne kaffelukta. Fint øyeblikk.

Ny, gammel stol. Lenge har jeg tenkt at jeg ønsker meg hjørnesofa. Eller større sofa, men med hjørne. For størrelsesmessig er vi nå fem voksne i dette måsahuset, og vi tilbringer masse tid sammen i stua. Drikker kakao, snakker, ser film, eller bare henger sammen uten mål og mening. Legg til tre pelskledde pusedyr, og stua er full! For lite sittepasser. Har vært inne på tanken å kjøpe en litt riomslig lenestol også, men så er det det der med penger og slikt da. Passer liksom aldri å gå på storshopping, for det er alltid noen som trenger noe, eller noe som må fikses, eller regninger som må betales. Men, plutselig, mens jeg surfet på nettet, dukket det opp en rimelig brukt lenestol på facebook, av alle steder, og 20 minutter senere stod den i stua mi. Hjemkjørt av selger og greier. Billig og fin, og jeg ble glad. Enda en plass til en måsakropp eller en pelsdott, uten at lommeboka led nevneverdig. Sånt gleder. Fint øyeblikk!

4 søvnløse netter, mer eller mindre. Trodde jeg skulle bli gal. Det er slitsomt når søvnen uteblir. 1-2 netter, ok, det kan jeg leve med, men 4!!! Fytte flate, da begynte jeg å bli desperat. Men så er det nå slik da, at å bli liggende i senga, høre gubben snorke så taket løfter seg, og bli mer og mer frustrert, det hjelper lite. Så da har jeg heller stått opp. Fire netter for meg selv i stua denne uka. Slitsomt, men noen fine øyeblikk likevel. Jeg har fått jobbet litt med oppgaver til enkelt elever, jeg har laget noen julekort, sett en film, ryddet i boden, bakt ferske rundstykker til frokost, eller bare sittet i sofaen pakket inn i dyna, drukket urte-te, bladd i gamle album og latt tankene vandre. Og slike øyeblikk, i stillheten midt på natten, de er faktisk ganske fine.

Den kvelden to av podene pusset opp boden oppe og laget egen garderobe i arbeidsklærne. Så kjekt med store og nevenyttige gutter som ordner selv. Under ryddingen fant de en gammel skoeske full av bilder jeg ikke engang husker å ha spart på, og den ene gamle skatten etter den andre dukket opp. Kort måsagubben skrev den gangen vi var nyforelska, og bildet av mamma. Bildet jeg knapt husker å ha tatt, men likevel så kjært. Jeg har så få bilder av mamma, for hun var en sånn som trivdes best bak kamera. Bildet er tatt fra den aller vaskeligste perioden i livet, likevel den perioden vi var så nære, så nære.  Mamma og meg. Så herlig å finne, så fint øyeblikk.

Blomstene jeg fikk forrige lørdag på Grinder. De står fremdeles, er akkurat like fine. Blomster altså. Jeg flytter dem liksom rundt i huset, bare for å glede meg over de flest mulig steder. Blomster er sike fine fargeklatter, og gir alltid fine øyeblikk, enkelt og greit.

Også Bolla, selvsagt. At det går an, å se så uskyldig ut, likevel være så utspekulert. Ja, for den katta har snart fagbrev i ugang, men hun har et blikk som gir meg dødsdårlig samvittighet om jeg kjefter. Uansett, høyt i gardiner og sabotasje av blomsterpotter, og jakt på mennesketær…Bolla gir oss det ene fine øyeblikket etter det andre, hele tiden!

Gamle ukeblader. Du vet, når man rydder boden finner man mye rart, og når man rydder boden midt på natta, den tredje i rekken uten søvn, da blir alt man leser i overkant festlig. Som den natten jeg ble sittende å lese Norsk Ukeblad fra 1961, og tenkte på hvor mye verden har forandret seg. Illustrasjonene, måten de skrev på, reklamene. Ble sittende å lese høyt helt alene, med sånn rask “filmavisen-stemme”, og lo høy av meg selv. Fint øyeblikk.

Den ettermiddagen vi ble liggenede på hver vår sofa, poden og jeg. Jeg trøtt etter ikkeno, poden sliten etter tentamen. Så lå vi bare der, under hvert vårt teppe, hørte på musikk, snakket om rommet han har pusset opp, hva vi ønsker oss til jul, og om han skal ha sløyfe eller slips på juleballet. Rolig fin ettermiddag på sofaen, poden og jeg, akkurat passe late. Fint øyeblikk.

Den dagen måsagubben bare fant ut at han skulle sende en spontan lite kjærlighetserklæring på tekstmelding. Han er egenlig ikke en sånn kar som  strør om seg med store, dype ord denne måsagubben, derfor ble jeg liksom akutt mistenksom. En slik kjærlighetserklæring er som regel etterfulgt av en eller annen tilståelse typ “Jeg har tatt med to gamle rustne pansere hjem som skal stå og ta plass i gangen noen måneder”, men neida, ikke denne gangen. Hyggelig melding, fin mann, fint øyeblikk.

Og slik var hverdagsuka. Full av gode små øyeblikk, og fine stunder. Kopper med varm kaffe, et spennende møte med kreative mennesker om et nytt prosjekt, kringle og kaffe til middag den ettermiddagen jeg var helt alene hjemme, tid til å binde en julekrans til peisen, trekning av adventskalender vinner, regn på nesetippen, og varme flammer i ovnen. Pusekatter som sovner i fanget, en uåpnet og ny bok på nattbordet, musikk på ørene på vei hjem fra jobb, og to nye julegaver handlet og pakket inn. Hverdagsøyeblikk på sitt beste.

Hva var ditt fineste øyeblikk i uka som gikk?