Jeg var stressa i går. Stressa, litt irritert, litt lei meg, egentlig litt uten grunn. Sånn er det bare av og til, når ting hoper seg opp litt, uforutsette ting skjer, skuldrene er høye, når begeret renner litt over. Renner over av det som i den store sammenhengen bare er små ting.
Hva jeg stresset over, og hva jeg tenkte på? At minste poden var blitt syk igjen. Sånn syk at jeg gjerne skulle vært hjemme med han, men barn over 12 år har man ikke lov å være hjemme fra jobben med. Føle at man skal være to steder samtidig. Fullt fokus på jobb, mens tankene egentlig er med poden hjemme. Sende mail til læreren, ringe gubben.
En hadde glemt matpakka på benken, lurte på om jeg kunne vippse noen kroner til brødskiver i kantina. Småpenger, likevel var jeg oppgitt. Hvor vanskelig er det å ta med seg den matpakka lissom?
Regningene. De som kommer samtidig som alle kjøretimene til mellomste poden. Hvordan pengene ser ut til å fly ut fortere enn de kommer inn. Litt lei meg med tanke på julegavene som skal handles inn. Det blir mindre, eller rimeligere julegaver på gutta i år. Sånn må det bare bli.
Ingen aviser å tenne opp i peisen med. Brukte lang tid på å få skikkelig fyr på plankehaugen.
Sørpe! Våt, guffen sørpe. Våte sko, våte sokker, tunge bæreposer.
Måle feber, glemte å ringe til avtalt tidspunkt, de fordømte skjærene hadde rotet i en søppelpose på trappa…hvorfor er det alltid jeg som må ta med søpla ut?
Var sliten når jeg la meg, sov likevel dårlig. Avspaserer i dag. Bruker avspasering fordi det kjentes rett å være hjemme med poden.
Hadde nettopp tråkket ut av senga da største ringte. Gråtkvalt. Vonde nyheter. Uvirkelig for oss voksne, tungt for podene, alle tre.
Største poden kom hjem igjen. Trengte å snakke, gråte… Mellomste er på skolen enda. Lillebror og storebror henger sammen, prøver å samle tankene, snakker, slik bare brødre kan.
Minste poden er i bedre form.
En ødelagt søppelpose har funnet veien til dunken, og fuglemateren har fått påfyll av solsikkefrø og brødskorper. Kanskje ikke søppelposene frister så mye da. Skoene har for lengst tørket, sokkene også. Det brenner godt i peisen, middagen står i ovnen. Gutta har ingen konkrete julegaveønsker, de blir glad for alt! Sånn er de bare, og sånn er det bare. Regningene er betalt, det er fortsatt nok penger på kontoen til neste kjøretime, og best av alt…
Jeg har tre poder jeg kan stryke og klemme på, snakke med. I dag år tankene til de som ikke lenger har det. En liten påminnesle om hva som virkelig betyr noe. En liten påminnelse om hvor heldig jeg er. I kveld skal vi bare være sammen. Håper du tilbringer kvelden med noen du er glad i.
Uff, varme tanker sendes til dere alle 💕 det er jo ofte at triste ting må skje for at vi tenker igjennom hvor bra vi egentlig har det, og at vi må sette pris på alt og alle vi har der og da…. Ting kan snu så altfor fort! Ta vare på hverandre nå 💕 klem til alle 🌺
Ja, det er noe med det. I dag kjenner vi oss ekstra heldige, tross alt 🙂
Ja sånn er livet bare… mye hørtes kjent ut kan ikke nekte for det. Men så kom det med han som virkelig var lei seg da. Det var ganske så ugreit. Av og til skulle vi ønske at vi kunne skjerme englebådnå fra alt som var vondt, mennene ganger må vi bare stå hjelpeløse på siden av og se at de møter det som er bare vondt. Det eneste vi kan tilby er en god klem og tid til å høre. Men kanskje det ikke er så lite bare det. Det er godt at det kommer en dag i morgen, men blanke ark …
Noen ganer er en klem, en hånd på ryggen og en halvtime til å lytte det som trenges 🙂
💗
<3
Så nydelig og realistisk skrevet!
Du er unik når det gjelder formidlingsevne. Du og Kokkejævel (som jeg formoder du vet hvem er) er på samme høye nivå. Digger dere!!!
Ønsker deg, gutta dine og kattene en koselig torsdagskveld.
Så hyggelig å høre, tusen takk. Ja, jeg leser Kokkejævel. Han er en klasse for seg selv! Digger det!
Noen dager er bare sånn…møkkadager.
Rett og slett.
Godt dere har hverandre i gode, vanlige, og vanskelige dager.
Dere er en fin gjeng😊