Ferieøyeblikkene. Det blir søndagsbloggen denne uka, enkelt og greit. Jeg sitter i sofakroken hjemme i måsahuset. Litt blanda følelser rundt akkurat det. Det er godt å være hjemme igjen, for all del, men det er så fort gjort å bli vant til det enkle livet i bobilen. Alt man trenger på bittesmå kvadratmetere, og det man ikke har tilgjengelig, det må man bare klare seg uten. Den samme shortsen flere dager, flekken på benet til tross. Bustete hår, for hvem bryr seg egentlig, og en enkel feiekost og en litt sliten klut gjør vasken god nok.

På badet durer både vask, og tørketrommel. Det må til, etter ei uke på veien. Gubben lager den siste søndagsfrokosten før han skal på jobb igjen i morgen. Det betyr at jeg må sette en deig, og lage matpakkebrød i kveldinga. Jeg har savna podene. sånn sett er det godt å være hjemme igjen. Minsten hadde jobbintervju forrige uke, og det gikk bra. Vi vet ikke noe før i August, men vi krysser fingrene, han er ihvertfall klar for nye utfordringer. Å komme hjem til hagen var også ganske fint. Blomkarsen og ringblomstene jeg sådde i våres blomstrer endelig!!! Jeg har en sånn kløende trang til å plukke meg en bukett til vasen inne, men har klart å la være foreløpig. Mulig jeg ryker på en smell i dag.

Hele uka har vi tilbragt ved sjøen. To forskjellige plasser, to-tre ulike strender, men den samme varme sola, og den gode, stille feriestemninga. Jeg har slappet av. Så veldig også, i en sånn grad jeg egentlig ikke kan huske å ha slappet av på veldig, veldig lenge. Jeg har snakket litt med noen av ungdommene fra skolen. Både de jeg ser igjen til høsten, og de som skal videre. Bare sånne hyggelige ferieoppdateringer. Bilder fra turer de er på, sladder om hvem som har blitt kjæreste med hvem, og hvem som har funnet et ferie-crush. Jeg koser meg da, når jeg kan sitte på et teppe nede ved sjøen, og kjenne på gleden over at ungdommene jeg er så glad i har det fint. Det er gode øyeblikk.

Vi har tilbragt uken i Stavern området. Vi vender liksom alltid tilbake dit, så vi har kanskje funnet vår plass, om det gir mening. Ikke for langt hjemmefra, likevel miljøforandring nok til at det kjennes som ferie. Vi oppdaget en ny liten perle da vi overnattet to netter på Stretere. Med bakhjula på bobilen parkert på stranda kan man trygt si det var sommerferiefølelse.

En ettermiddag mens vi begge satt i hver vår strandstol og halvsov, krabbet en bitteliten fugleunge over føttene til gubben, og videre inn i buska bak oss. Der ble den sittende i over en time og kvitre. Det var et sånt øyeblikk jeg ikke kommer til å glemme. En sånn uredd liten skapning, bare noen cm unna oss, men den plystret, hoppet frem til en enda nærmere kvit. Den fikk drikke vann fra en spiseskje, og takket ja til fire solsikkefrø. Magiske sommerøyeblikk.

Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har ruslet langs vannkanten på jakt etter fine skjell og runde stener. Det er så mange maneter i år, flere enn jeg noen gang har sett. Blåmanetene minner meg om middagsserviset til mormor, det vi spiste av på julaften, og bursdager med runde tall. Bilderullen min er full av maneter, i alle størrelser og fasonger.

Og jeg har plukket stener og skjell. De fleste bare hadde jeg å hånden en stund. Studerte, kjente på teksturen, studerte fargene. “Du kan ikke ta med alt hjem!” sa gubben. Nei da, tenkte jeg, men jeg kan leke med de mens vi er her. Og det gjorde jeg. Bilde, etter bilde ble laget i sanden, foreviget med mobilen, og så fikk sanden blåse over dem i løpet av natten. Gode øyeblikk skapt.

Og noen ble med hjem også, til bollen med ferieminner. Det minste skjellet jeg fant tar jo ingen nevneverdig plass uansett. Små gleder er også fine øyeblikk.

Det har blitt kveldsturer barbeint i sanda. Bort til Helgeroa for å kjøpe softis. Gode øyeblikk.

Det har blitt sykkelturer langs stier, pauser på nye strender, eller brygger, eller stener nede ved vannkanten. Bare sitte sånn i stillhet og se sola speile seg i så stille vann, at kvelden blir magisk lys, og fargespillet så voldsomt at det kjennes ut som om man sitter midt i et maleri. Det eneste som kjennes virkelig er hjerteslagene, og lukten av sjø. Sånne øyeblikk.

Jeg har sittet på stranden hver kveld, bare en steinkast unna bobilen, og sett den ene solnedgangen etter den andre.

Og hver eneste kveld tenker jeg det samme! At nå får det ikke blitt vakrere. Men så lar jeg meg begeistre om og om igjen. For hver kveld farger sola himmelen og havet på nytt, og det er som om havet brenner. Disse øyeblikkene.

Og slik gikk ferieuka. Sakte, likevel for fort. Godt å være borte, fint å komme hjem. Nå skal søndagen nytes, slik søndager skal.

Det blir nok blomster i vasen, enten jeg plukker de fra grøfta, eller fra hagen. Poden skal på golfkurs sammen med to venninner, gubben skal mentalt innstille seg på jobb, og jeg skal bake, vaske, nyte sola, og bare være. Det blir gode øyeblikk av slikt osgå.

Har du hatt et fint øyeblikk fra denne uka du vil dele?

Vi blogges ❤️

Så var det søndag igjen, og enda ei uke bare føk forbi. Det er som om mandag, tirsdag og onsdag bare svingte innom for å si hei, for så å reise igjen. Enkel forskning viser at ukedagene går fort i sommerferien også. Dagene er en passe blanding av fulle, og late, om det gir mening. Ingen ting haster, og det er deilig. Det er ikke noe jeg MÅ gjøre, fint lite jeg BURDE gjøre, og masse ting jeg kunne ha gjort, men som jeg likevel utsetter, fordi så viktig er det jo ikke.

Og alt dette til tross, øyeblikkene dukker opp, hver eneste dag. I litt saktere tempo kanskje, men like fullt dukker de opp.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mandag var vi på veien med bobilen, med kurs mot måsahuset. Men heller ikke det hastet, så vi brukte god tid. Å våkne opp i Åndalsnes var et nydelig øyeblikk, og det er så mange vakre steder å kjøre gjennom, og innom på vei hjemover. Å stoppe langs blågrønne sildrene små fossefall og elver, med fjellene som bakteppe, det er nydelige øyeblikk. Lunsj på en stein langs elven, sola i ansiktet, kaffe på termosen, og ikke en eneste plan for dagen, annet enn å kjøre sånn ca i riktig retning.

Det første jeg sjekket da jeg kom hjem var om noe hadde blomstret i hagen mens vi var borte. Jeg kan ikke skryte på meg grønne fingre i år eller, men noe hadde sprunget ut. Så mens gubben pakket ut av bilen ruslet jeg rundt i hagen, og kjente på, og luktet på at som hadde sprunget ut, og kjente på ekte glede. Mål for resten av sommeren, plante et par busker langs kanten av plenen, Hva slags vet jeg ikke enda.

Bare for å ikke få helt jobb abstinenser, møtte jeg en kollega på senteret en dag denne uka, og tok en kopp kaffe. Det kjennes som om skoleåret fikk en litt brå slutt, og vi har nok ikke helt greid å lande helt, noen av oss. Derfor var det kjekt å kunne møtes, skravle litt, le litt, og ja, rett og slett lande litt. Det ble et par timer med koselig skravlings, og påfyll i kaffekoppen. Fint øyeblikk.

Så kom torsdagen. Dagen vi har venta på lenge. Minsten skulle dimme fra forsvaret, og endelig komme hjem til måsahuset. Hele dagen gikk vi liksom å venta, for poden sitt fly gikk ikke før sent på kvelden, og det var forsinkelser i tillegg. Han hadde bestilt mammas vafler til kveldsmat, så jeg ble hjemme og kokkelerte, mens gubben hentet på Gardermoen. Da jeg fikk snap fra måsagubben, om at flyet hadde landet, da rant det noen tårer nedover kinnet på denne mora! Endelig.

Og så var han hjemme, for godt denne gangen. Eller, det er vel å ta i, han er hjemme for nå. For på sikt vil jo denne poden også flytte for seg selv, kjøpe seg en bolig. Og planene er klare, men en liten stopp hjemom måsahuset må til, før planene kan iverksettes. Jeg har ikke ord for hvor stolt jeg er av denne fine ungen mannen. Hvordan han har håndtert de 18 månedene i forsvaret, særlig det siste året i Trøndelag. Han kommer hjem litt klokere, litt sterkere, litt eldre, og med en ro er så god å se. Ting som bekymrer meg, tar han på strak arm. Utfordringer er for han bare en måte å lære på, ikke et hinder. Mandag venter første jobbintervju, og jeg krysser fingre og tær for at det går bra, for jeg vet han ønsker seg jobben. Uansett hva fremtiden bringer, så jeg er bare glad for å ha han hjemme igjen, at flokken min er samlet. Det kjennes uendelig godt.

Da jeg satt i hageteltet på dagen i går, og bare nøt at sola varmet, ruslet plutselig en katt gjennom hagen, og la seg ned i gresset foran meg. Først ble jeg bare sittende å se på den, ville ikke skremme den med å være sånn overgira crazy cat-lady som jeg ofte er når jeg møter en pusekatt. Da den hadde ligget i gresset noen minutter, og studert meg på avstand, hoppet den opp på plattingen, vandret uredd mot med, hoppet opp i fanget mitt, og la seg på ryggen i armkroken min, så jeg skulle klø den på magen. Og slik lå den lenge, malte og kikket på meg. Og jeg bare nøt stunden, småsnakket til den, og kjente hvor innmari jeg savner en pus, eller en hund i måsahuset.

I godt over en time ble pusen værende. Den vekslet mellom kos i fanget, musejakt i skråningen, og spionering på fuglebrettet under det gamle seljetreet. Så takket den liksom for laget, strøk seg mot bena mine noen ganger, mjauet litt, og forsvant. Og akkurat dette besøket gjorde meg så glad. Sånn varm i hjertet glad. Nydelige øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Borte og hjemme. Fra strand, til fjell, til måsahuset. Fra to til tre. Tua i hagen med markjordbær bugner! Jeg plukker en diger neve, to ganger om dagen, og nyter smaken av sommer.

Jeg har stekt vafler, bakt bløtkake, og spist salat med krabbe. Enda mer smaken av sommer. Jeg har lagt meg sent, og stått opp tidlig, og hver eneste dag, uansett vær, har jeg sittet ei stund alene i hageteltet og drukket kaffe, og spist knekkebrød med brunost, bare for å samle tankene, og nyte øyeblikkene.

Nå er bobilen pakket og klar for nye eventyr ved sjøen, og vi krysser fingrene for sol og varme. Håper uka som gikk var raus med øyeblikkene, og at uka som kommer gjør deg godt. Vi blogges, og fortsatt god sommer. Og du, om du har tid, kan du ikke legge igjen et bilde i kommentarfeltet, av et av dine fine øyeblikk denne uka. Så har jeg noe å glede meg over på bilturen 💕