God morgen, og god søndag ❤️ I går morges sov jeg til klokka var neste 10, i natt har jeg knapt lukket øynene. Jeg er ikke trøtt akkurat nå, men tipper trøtten kommer utpå formiddagen. Halve natte lå jeg og lyttet til regndråpene utenfor soveromsvinduene, ganske beroligende faktisk, selv om søvnen uteble.

På asjetten på bordet, ved siden av kaffekoppen, ligger to knekkebrød med brunost. Hverdagskosten er tilbake, selv om det teknisk sett er ferie i ei drøy uke til. Jeg har en neve fargerike vitaminer også, som skal gi litt energi. De heter M&M…Jeg har jobbet litt i uka som gikk, bare sånne småting som liksom må på plass før skolen fylles med elever igjen. Den hjemmeboende poden har allerede reist på golfbanen med en bror, og huset er ganske så stille. En vanlig søndagsmorgen. Helt hverdagslig, men fin.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Uka som gikk bød på gode øyeblikk, selv om de aller fleste dager ble tilbragt her i og ved måsahuset.  Mest sol, noen skyer, og noe regn. Helt vanlig norsk sommer. Forrige uke begynte jeg å beise huset. Jeg ga opp litt da det kom til langveggen, bare fordi den er så himla høy. Ikke høyere enn vegger flest altså, men høy nok, oppunder mønene der. Jeg har blitt så pysete de siste åra. Høyder gjorde meg ikke noe før, nå skjelver lårene bare jeg ser stigen liggende på bakken. Så jeg malte første etasjen, og undersøkte prisen på leie av lift og stillaser

Så en formiddag, mens jeg satt og googlet priser, la jeg fra meg mobilen, satte stigen inntil veggen, og klatret. Først ett trinn, så et til. Så ropte jeg til poden at han han skulle komme dersom jeg skreik, for da betydde det at jeg falt. Men jeg falt ikke. Skalv? Oh yes! Meg jeg stod stødig. Og en plank etter en annen fikk et nytt strøk med penselen, og innen halvannen time var jeg ferdig! Fy flate for en god følelse!!! Mestringsfølelse, og bare så innmari deilig å se veggen ferdig! Alle spør hvorfor ikke unga kunne gjort det, siden jeg har tre voksne gutter! Hvorfor? Fordi det kommer til å komme en dag da jeg MÅ be dem om tjenester, men enn så lenge klarer jeg selv, og det er pokker så fint det! Å stå nede i hagen og nyte synet av noe jeg har fiksa selv! Det er fine øyeblikk det!

Den dagen det lå en helt ny bok til meg i postkassa. Linda Tjellaug har skrevet en ærlig bok om livet, om kjærlighet, og jeg gleder meg til å lese.

Tror det blir en del av søndagen min i dag. Damer som gjennomfører en drøm, damer som våger, slik som Linda, det synes jeg er så herlig. Tenk å ha lyst til å skrive bok, også bare gjøre det!!! Rykende fersk lektyre i hendene, så fint øyeblikk.

Alle de små minnene som dukker opp når jeg styrer i hagen. En formiddag denne uka røsket jeg opp ugress bak huset, og laget meg en kompost haug ute i skogen. I det jeg drar opp et buskas med røtter og alt, skimter jeg noe rødt som flyr gjennom lufta, og lander ved tørkestativet. Og der ligger den, en liten bit av barndom, et minne fra da en hel haug smågutter lekte med småbiler i skogen bak huset. Traktoren fikk en god spyling fra hageslangen, før den ble satt på ei hylle inntil den nymalte veggen. Og det tok ikke mange timene før podene kom hjem på grillmat etter golfingen, og traktoren igjen fikk kjørt litt i hagen. Store gutter, unge sjeler, og fine øyeblikk.

Den kvelden vi kjørte innom Hageland på Aurskog for å kjøpe litt friske blomster til graven til mamma. Det ble kun med tre blomster denne gangen, men vi gikk en runde likevel, og kikket på trær, busker og stauder. Jeg drømte meg selvsagt bort. Hagen vår er så stor, og har så mye postensiale, men jeg aner liksom ikke hvor jeg skal begynne. Men drømme, det kan jeg. Når jeg blir millionær skal jeg hyre noen med peiling, enn så lenge nøyer jeg meg med ganske grønn plen, og nye blomster til mamma. Det ga fine øyeblikk det også.

Og når vi snakker om blomster. inne har klart å holde liv i en blomst i over fem uker nå. Blomsten var en gave fra kollega Line før ferien, og jeg synes den gir sånne barndomsvibber, for den står der så fargerik, helt ulik alle andre farger i måsastua, i en gammel krukke etter mormor og morfar. og den gjør meg glad! Skikkelig glad. For den har enda ikke gjort meg til morder! Gode øyeblikk!

Kanskje det uansett ikke er lurt om jeg får grønne fingre, og lager en oase i hagen, for hver eneste dag i uka kryr det av vegetarianere rundt husveggene, som forsyner seg grådig av det som blomstrer. Rådyr, elg… og rev, harer, ekorn… Nå har jeg til gode å se ekornet spise av blomstene altså, men yrende dyreliv er det ihvertfall på måsan. Hver eneste dag. Og ikke er de sånn kjempesjenerte heller. Ekornene spiser snart av hendene våre, og elgen tusler bare noen meter unna oss, og stopper så vidt opp når gubben reiser seg og forteller dem at veien på den andre siden av huset har tatt livet av fetterene deres. Sånne øyeblikk bare står vi og nyter. Tenk å ha ei rykende fersk viltgryte i hagen, hver dag.

Og slik gikk uka. Minsten har tatt med mamsen på flere shoppingturer over grensa til Sverige, og jeg tro vi satte ny rekord i raskt inntak av smultbakst denne uka. GODE øyeblikk.

Også har det blitt bakst. Brød, sjokoladekake, og kanelsnurrer. Bare fordi vi hadde lyst på, og fordi det er ferie, så vi har all verdens tid til å bake.

Jeg har sovet lenge, og jeg har ligget våken hele natten. Jeg har klippet gresset, og vaket i et grunt plaskebasseng, mens sola har gjort nestetippen rød.

Jeg har blitt ferdig med innkjøp til to av fem adventskalendere, og strittet imot trangen til å pakke dem inn. Jeg har møtt en elev for å spise lunsj, og for å skravle litt, og jeg har hatt herlig, etterlengtet alenetid, med podcast på øret. Hverdager, i ferien, fulle av små hverdagsøyeblikk. Håper uken som gikk ga deg fine øyeblikk, og at uka som kommer er grei med deg. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Enda en ferieuke er over, og jeg kjenner at skolestarten nærmer seg, til tross for at det fremdeles venter et par late uker. Jeg sitter her i sofakroken og venter på at kaffen i koppen skal bli kald nok til å drikke. Matlysten som har forduftet litt i de varmeste dagene er på vei tilbake, og lukten av nystekte rundstykker fra kjøkkenet frister. Den svale lufta som sive rinn gjennom det åpne vinduet bak meg, drar med seg noe som river i nesa og klør i øynene, men ikke nok til å ødelegge følelsen av enda en nydelig sommermorgen. Selv om været i helgen har vært vått og kjølig i forhold til resten av uka, er det godt å kjenne den litt friskere lufta fylle huset. Gjennomtrekk for alle penga.

Uka som gikk var som uker flest, opp, ned, mest opp. Små øyeblikk, stille stunder, og et liv som suser forbi, enten man henger seg på eller ei. Jeg har prøvd å koble litt av denne uka, koble litt ut, fordi jeg trenger ro til å samle tanker, legge planer, sortere gjøremål, og prioritere rett. Jeg prøver å ta vare på meg selv, mens jeg tar vare på andre. Nattesøvnen er så som så. Litt skyldes varmen, litt skyldes tankekjør. Men øyeblikkene er der likevel, til glede og forundring. Noe så enkelt som å følge nyhetssendingen den dagen landslaget ble møtt av tusenvis på slottsplassen. Der satt jeg, hjemme i sofaen, ikke engang direkte deltagende i øyeblikket, og grein, fordi samhold og ekte glede gjør noe med meg. Alene hjemme, men glede seg over andres øyeblikk, det er ikke dumt det heller.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den dagen minsten og størsten startet dagen med en fire timers runde på golfbanen, og mellomste poden kom hjem til mamsen for å skravle, og øve litt på slag i hagen. Vi satt ute i hagen helt til magen rumlet, og bestemte oss for å stikke ned på Pia på senteret for å spise pizza til lunsj. Som sagt så gjort. Et par timer ble vi sittende der, nyte aircondition, kald brus, pizza, og skravling. Det er alltid så koselig å ha en av podene for seg selv, for som regel henger de sammen, og da er det fullt hus når vi sees. Så en Martin og mamma dag, nydelige øyeblikk.

Og dagen etter kom de hjem for å henge litt, alle mann. For selv om de har flytta ut, de to eldste, er det alltid et eller annet som må fikses i garasjen, eller lekes med i hagen, eller stjeles fra kjøleskapet… Så da tilbragte vi hele dagen i hagen. Grillet lunsj, grillet middag, badet i et bittelite plaskebasseng, øvet golf på plenen, til det nesten ikke var gress igjen, matet ekornene, og spilte badminton. Akkurat en slik sommerdag vi hadde da de var små. Hvor hagen var en oase av lek og latter. Eneste forskjellen er at alle gutta har mørkere stemme, og at de selv henger badeshortsen til tørk på snora. Gode, gode sømmerøyeblikk.

To formiddager denne uka har jeg vært på cafe. Den ene formiddagen møtte jeg Anne Grethe for litt kaffe, kake og skravlings. Så hyggelig å bare sitte å lufte litt tanker, spise sjokoladekake, og bare nyte stunden. Man blir fort litt susete i hodet av å bare rusle hjemme, så slike små avbrekk er gull verdt. Dagen etter møtte jeg Anita og Elisabeth på senteret, to primus motorer fra Aurskog Sanitetsforening. De planlegger en helaften for bygdas kvinnfolk i oktober, og jeg skal få være en av foredragsholderne i kultursalen. Det ble skravling, planlegging og en kaffekopp. Enda et lite kjærkomment avbrekk. Gode øyeblikk.

Jeg har begynt å beise huset. En stund vurderte vi ny farge, men i siste liten landet vi på at måsahuset forblir rødt. Litt mørkere rød enn forrige runde, men det synes egentlig ikke. To av veggene har jeg fått malt denne uka, og jeg måtte male sent på kveld, og tidlig på morran, for å unngå de varmeste timene. Fremdeles er det mye igjen, men det haster ikke. Andre etasje får jeg uansett ikke tatt før vi får leid en lift etter et stillaset, men det er ihvertfall en start. Og følelsen av å bli ferdig med fronten av huset, den var ganske digg. Godt med alt som er gjort, litt møre skuldre, og lukta av nymalt treverk. Ganske fine øyeblikk.

Og når sola nådde veggen, og jeg kunne legge vekk kosten, og sette lokket på malingsspannet, og sette meg i bassenget for å kjøle meg ned, da var denne skrotten rimelig happy. Svær kvinne i lite plaskebasseng er kanskje ikke sånne ferieøyeblikk man skriver om på postkort, men fine øyeblikk er de okke som.

I hagen springer det stadig ut nye blomster, også der jeg slett ikke har plantet dem. Fuglene har sørget for såing av solsikkefrø, og rundt om i hagen vokser solsikker seg høyere og høyrere for hver dag. Jeg gleder meg til de blomstrer.

Andre steder springer det ut blomster, knall rosa, lange, men litt skjøre. Den første blomstret i en dag, før regn og vind blåste av alle kronbladene. Jeg aner ikke engang hva blomsten heter.

Jeg vet bare at den var vakker, og at flere snart blomstrer mellom syrintrærne. Jeg er ute og sjekker dem to ganger om dagen. Små gleder, fine øyeblikk.

Og slik gikk uka. Barn og svigerbarn har vært hjemom nesten hver dag. Det har blitt vafler og vannmelon til kveldsmat på de varmeste dagene.

Det har blitt lange dager i solen, flere turer til Sverige med minsten for å handle litt, og spise litt. Det har blitt luking i blomsterbed, beisning av hus, flere is enn jeg har tellinga over, urolige netter, men late dager. Og mange, mange små øyeblikk.  Håper sommeren din er god, og at du har mange fine øyeblikk. Det fortjener du. Vi blogges.

Ferieøyeblikkene. Det blir søndagsbloggen denne uka, enkelt og greit. Jeg sitter i sofakroken hjemme i måsahuset. Litt blanda følelser rundt akkurat det. Det er godt å være hjemme igjen, for all del, men det er så fort gjort å bli vant til det enkle livet i bobilen. Alt man trenger på bittesmå kvadratmetere, og det man ikke har tilgjengelig, det må man bare klare seg uten. Den samme shortsen flere dager, flekken på benet til tross. Bustete hår, for hvem bryr seg egentlig, og en enkel feiekost og en litt sliten klut gjør vasken god nok.

På badet durer både vask, og tørketrommel. Det må til, etter ei uke på veien. Gubben lager den siste søndagsfrokosten før han skal på jobb igjen i morgen. Det betyr at jeg må sette en deig, og lage matpakkebrød i kveldinga. Jeg har savna podene. sånn sett er det godt å være hjemme igjen. Minsten hadde jobbintervju forrige uke, og det gikk bra. Vi vet ikke noe før i August, men vi krysser fingrene, han er ihvertfall klar for nye utfordringer. Å komme hjem til hagen var også ganske fint. Blomkarsen og ringblomstene jeg sådde i våres blomstrer endelig!!! Jeg har en sånn kløende trang til å plukke meg en bukett til vasen inne, men har klart å la være foreløpig. Mulig jeg ryker på en smell i dag.

Hele uka har vi tilbragt ved sjøen. To forskjellige plasser, to-tre ulike strender, men den samme varme sola, og den gode, stille feriestemninga. Jeg har slappet av. Så veldig også, i en sånn grad jeg egentlig ikke kan huske å ha slappet av på veldig, veldig lenge. Jeg har snakket litt med noen av ungdommene fra skolen. Både de jeg ser igjen til høsten, og de som skal videre. Bare sånne hyggelige ferieoppdateringer. Bilder fra turer de er på, sladder om hvem som har blitt kjæreste med hvem, og hvem som har funnet et ferie-crush. Jeg koser meg da, når jeg kan sitte på et teppe nede ved sjøen, og kjenne på gleden over at ungdommene jeg er så glad i har det fint. Det er gode øyeblikk.

Vi har tilbragt uken i Stavern området. Vi vender liksom alltid tilbake dit, så vi har kanskje funnet vår plass, om det gir mening. Ikke for langt hjemmefra, likevel miljøforandring nok til at det kjennes som ferie. Vi oppdaget en ny liten perle da vi overnattet to netter på Stretere. Med bakhjula på bobilen parkert på stranda kan man trygt si det var sommerferiefølelse.

En ettermiddag mens vi begge satt i hver vår strandstol og halvsov, krabbet en bitteliten fugleunge over føttene til gubben, og videre inn i buska bak oss. Der ble den sittende i over en time og kvitre. Det var et sånt øyeblikk jeg ikke kommer til å glemme. En sånn uredd liten skapning, bare noen cm unna oss, men den plystret, hoppet frem til en enda nærmere kvit. Den fikk drikke vann fra en spiseskje, og takket ja til fire solsikkefrø. Magiske sommerøyeblikk.

Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har ruslet langs vannkanten på jakt etter fine skjell og runde stener. Det er så mange maneter i år, flere enn jeg noen gang har sett. Blåmanetene minner meg om middagsserviset til mormor, det vi spiste av på julaften, og bursdager med runde tall. Bilderullen min er full av maneter, i alle størrelser og fasonger.

Og jeg har plukket stener og skjell. De fleste bare hadde jeg å hånden en stund. Studerte, kjente på teksturen, studerte fargene. “Du kan ikke ta med alt hjem!” sa gubben. Nei da, tenkte jeg, men jeg kan leke med de mens vi er her. Og det gjorde jeg. Bilde, etter bilde ble laget i sanden, foreviget med mobilen, og så fikk sanden blåse over dem i løpet av natten. Gode øyeblikk skapt.

Og noen ble med hjem også, til bollen med ferieminner. Det minste skjellet jeg fant tar jo ingen nevneverdig plass uansett. Små gleder er også fine øyeblikk.

Det har blitt kveldsturer barbeint i sanda. Bort til Helgeroa for å kjøpe softis. Gode øyeblikk.

Det har blitt sykkelturer langs stier, pauser på nye strender, eller brygger, eller stener nede ved vannkanten. Bare sitte sånn i stillhet og se sola speile seg i så stille vann, at kvelden blir magisk lys, og fargespillet så voldsomt at det kjennes ut som om man sitter midt i et maleri. Det eneste som kjennes virkelig er hjerteslagene, og lukten av sjø. Sånne øyeblikk.

Jeg har sittet på stranden hver kveld, bare en steinkast unna bobilen, og sett den ene solnedgangen etter den andre.

Og hver eneste kveld tenker jeg det samme! At nå får det ikke blitt vakrere. Men så lar jeg meg begeistre om og om igjen. For hver kveld farger sola himmelen og havet på nytt, og det er som om havet brenner. Disse øyeblikkene.

Og slik gikk ferieuka. Sakte, likevel for fort. Godt å være borte, fint å komme hjem. Nå skal søndagen nytes, slik søndager skal.

Det blir nok blomster i vasen, enten jeg plukker de fra grøfta, eller fra hagen. Poden skal på golfkurs sammen med to venninner, gubben skal mentalt innstille seg på jobb, og jeg skal bake, vaske, nyte sola, og bare være. Det blir gode øyeblikk av slikt osgå.

Har du hatt et fint øyeblikk fra denne uka du vil dele?

Vi blogges ❤️

Så var det søndag igjen, og enda ei uke bare føk forbi. Det er som om mandag, tirsdag og onsdag bare svingte innom for å si hei, for så å reise igjen. Enkel forskning viser at ukedagene går fort i sommerferien også. Dagene er en passe blanding av fulle, og late, om det gir mening. Ingen ting haster, og det er deilig. Det er ikke noe jeg MÅ gjøre, fint lite jeg BURDE gjøre, og masse ting jeg kunne ha gjort, men som jeg likevel utsetter, fordi så viktig er det jo ikke.

Og alt dette til tross, øyeblikkene dukker opp, hver eneste dag. I litt saktere tempo kanskje, men like fullt dukker de opp.

Mandag var vi på veien med bobilen, med kurs mot måsahuset. Men heller ikke det hastet, så vi brukte god tid. Å våkne opp i Åndalsnes var et nydelig øyeblikk, og det er så mange vakre steder å kjøre gjennom, og innom på vei hjemover. Å stoppe langs blågrønne sildrene små fossefall og elver, med fjellene som bakteppe, det er nydelige øyeblikk. Lunsj på en stein langs elven, sola i ansiktet, kaffe på termosen, og ikke en eneste plan for dagen, annet enn å kjøre sånn ca i riktig retning.

Det første jeg sjekket da jeg kom hjem var om noe hadde blomstret i hagen mens vi var borte. Jeg kan ikke skryte på meg grønne fingre i år eller, men noe hadde sprunget ut. Så mens gubben pakket ut av bilen ruslet jeg rundt i hagen, og kjente på, og luktet på at som hadde sprunget ut, og kjente på ekte glede. Mål for resten av sommeren, plante et par busker langs kanten av plenen, Hva slags vet jeg ikke enda.

Bare for å ikke få helt jobb abstinenser, møtte jeg en kollega på senteret en dag denne uka, og tok en kopp kaffe. Det kjennes som om skoleåret fikk en litt brå slutt, og vi har nok ikke helt greid å lande helt, noen av oss. Derfor var det kjekt å kunne møtes, skravle litt, le litt, og ja, rett og slett lande litt. Det ble et par timer med koselig skravlings, og påfyll i kaffekoppen. Fint øyeblikk.

Så kom torsdagen. Dagen vi har venta på lenge. Minsten skulle dimme fra forsvaret, og endelig komme hjem til måsahuset. Hele dagen gikk vi liksom å venta, for poden sitt fly gikk ikke før sent på kvelden, og det var forsinkelser i tillegg. Han hadde bestilt mammas vafler til kveldsmat, så jeg ble hjemme og kokkelerte, mens gubben hentet på Gardermoen. Da jeg fikk snap fra måsagubben, om at flyet hadde landet, da rant det noen tårer nedover kinnet på denne mora! Endelig.

Og så var han hjemme, for godt denne gangen. Eller, det er vel å ta i, han er hjemme for nå. For på sikt vil jo denne poden også flytte for seg selv, kjøpe seg en bolig. Og planene er klare, men en liten stopp hjemom måsahuset må til, før planene kan iverksettes. Jeg har ikke ord for hvor stolt jeg er av denne fine ungen mannen. Hvordan han har håndtert de 18 månedene i forsvaret, særlig det siste året i Trøndelag. Han kommer hjem litt klokere, litt sterkere, litt eldre, og med en ro er så god å se. Ting som bekymrer meg, tar han på strak arm. Utfordringer er for han bare en måte å lære på, ikke et hinder. Mandag venter første jobbintervju, og jeg krysser fingre og tær for at det går bra, for jeg vet han ønsker seg jobben. Uansett hva fremtiden bringer, så jeg er bare glad for å ha han hjemme igjen, at flokken min er samlet. Det kjennes uendelig godt.

Da jeg satt i hageteltet på dagen i går, og bare nøt at sola varmet, ruslet plutselig en katt gjennom hagen, og la seg ned i gresset foran meg. Først ble jeg bare sittende å se på den, ville ikke skremme den med å være sånn overgira crazy cat-lady som jeg ofte er når jeg møter en pusekatt. Da den hadde ligget i gresset noen minutter, og studert meg på avstand, hoppet den opp på plattingen, vandret uredd mot med, hoppet opp i fanget mitt, og la seg på ryggen i armkroken min, så jeg skulle klø den på magen. Og slik lå den lenge, malte og kikket på meg. Og jeg bare nøt stunden, småsnakket til den, og kjente hvor innmari jeg savner en pus, eller en hund i måsahuset.

I godt over en time ble pusen værende. Den vekslet mellom kos i fanget, musejakt i skråningen, og spionering på fuglebrettet under det gamle seljetreet. Så takket den liksom for laget, strøk seg mot bena mine noen ganger, mjauet litt, og forsvant. Og akkurat dette besøket gjorde meg så glad. Sånn varm i hjertet glad. Nydelige øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Borte og hjemme. Fra strand, til fjell, til måsahuset. Fra to til tre. Tua i hagen med markjordbær bugner! Jeg plukker en diger neve, to ganger om dagen, og nyter smaken av sommer.

Jeg har stekt vafler, bakt bløtkake, og spist salat med krabbe. Enda mer smaken av sommer. Jeg har lagt meg sent, og stått opp tidlig, og hver eneste dag, uansett vær, har jeg sittet ei stund alene i hageteltet og drukket kaffe, og spist knekkebrød med brunost, bare for å samle tankene, og nyte øyeblikkene.

Nå er bobilen pakket og klar for nye eventyr ved sjøen, og vi krysser fingrene for sol og varme. Håper uka som gikk var raus med øyeblikkene, og at uka som kommer gjør deg godt. Vi blogges, og fortsatt god sommer. Og du, om du har tid, kan du ikke legge igjen et bilde i kommentarfeltet, av et av dine fine øyeblikk denne uka. Så har jeg noe å glede meg over på bilturen 💕