jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Dæven døtte, det er søndag igjen. Rett etter mandag, ihvertfall kjennes det sånn. Jeg sitter her, som vanlig, under pleddet, og nyter lukten fra kaffekoppen. Rykende fersk kaffe, egg, og bacon. Kan ikke klage på søndagsmenyen så langt. Jeg er forberedt på regnvær i dag, da værmeldingen hintet om det, men krysser likevel fingrene for litt utevær i løpet av dagen. Synes det er litt ugreit at værgudene så langt i vår har jobbet best i ukedagene, da jeg er stuck inne på skolen, for jeg har så lyst til å rusle rundt i hagen med gummistøvler på beina, og nesa vendt mot skyfri himmel.

Uka har uansett bydd på enda flere små øyeblikk enn det har vært værtyper, og stadig flere vårtegn dukker opp langs grøftekantene. Hestehoven har stått så lenge enkelte steder, at den snart går i dvale igjen, men blåveisen og hvitveisen danser i vinden langs veien, og strekker halsen mot morgensola hver morgen når jeg rusler forbi den på vei til jobb. Jeg har plukket med meg en liten bukett hvitveis inn. De står i en gammel kaffekopp på spisebordet, og slipper nye gule blomsterfrø ned på bordflaten hver natt. De er fine, men de de er enda finere ute. Der hvor bakken er hvit av tette hvitveis, får man bare lyst til å sitte på knærne og beundre. Sånne øyeblikk er så fine.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Noen ganger forundrer det meg hva som går viralt. I påsken laget jeg en liten video på instagram, slik jeg innimellom gjør. Den ble postet på både instagram og Facebook, fikk noen kommentarer og latterfjes fra den fine, faste følgerskaren, også glemte jeg hele greia, slik jeg også nesten alltid gjør. Gjort er gjort, spist er spist, osv…  Men så våknet jeg en dag denne uka til en mobil med mer varsler enn noen gang, og plutselig har den lille humorsnutten der jeg står litt ustelt en påskemorgen og rauter i hagen blåst skikkelig opp. I skrivende stund har den 1 million visninger på Facebook, og 2 millioner på Instagram. Og her er det som forundrer meg nesten like mye som hvorfor i all verden akkurat dette gikk viralt. Kommentarene på instagram er kun latterfjes, og folk som tar en fleip. Kommentarene på Facebook derimot har stor vekt av amerikanske menn som mener jeg er så udregelig stygg, at de heller hadde ligget med kua enn med meg! Og hadde jeg vært 20 år yngre hadde jeg nok på et nivå blitt litt lei meg, for folk er fanken ikke snaue altså, men i en alder av 49 er har jeg jo for lengst forlatt kjøttmakedet uansett, og lar amerikanske mannfolk med spydig tunge gjerne bedekke ei ku hver dag i uka.

Så helt ærlig! Et av ukas bedre øyeblikk var faktisk å sitte å reflektere over hvor lite andres meninger faktisk påvirker meg. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme dit, for selvtillit har alltid vært noe jeg har måttet jobbe  med, men her er jeg altså. Endelig voksen, ku eller ei 💕

Gubben sendte meg melding en ettermiddag, omtrent en time før jobben var ferdig, og sa han hadde bedt podene på pizza. Sånne ettermiddager er så fine. Gutta mine hjemme på besøk, pizza rett fra kartongen, skravling og latter. Og etter middag var det som å skru tiden ti år tilbake. For mens jeg satt i stolen og jobbet litt i Teams, hørte jeg plutselig snorking fra sofaen, og da jeg snudde meg lå podene utstakt på hver sin sofa, og sov. Rot på bordet, masse sko i gangen, mette, sovende poder i stua. Noen ting forandrer seg aldri, og godt er det. Fine øyeblikk.

På torsdag inviterte nok en gang Mona bygdas kvinnfolk, til Damenes Aften og åpen kveld. Jeg fikk være konferansier, som vanlig, og selv om jeg nå har gjort det flere ganger enn jeg klarer å telle, er det alltid litt ubehagelig å skulle stå på scenen. Men det gikk kjempefint, det gjør jo alltid det. Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg skal være så nervøs i forkant. En super kveld ble det. Fullsatt sal, kaffe og kaker, og rekordmange handleglade damer.

Og rett før jeg skulle på scenen ser jeg plutselig at på et bord oppe i hjørnet satt alle damene på kontoret! Ingen hadde sagt til meg at de hadde meldt seg på, og plutselig satt de der og vinket og lo, og gjorde kvelden komplett. Så etter moteshowet ble det skravlings, latter, klemmer og enda mer latter. For en gjeng! Jeg har sagt det før, men gjentar det mer enn gjerne. Jeg er så heldig som har så mange fine folk i livet mitt ❤️

På hylla står to vinflasker jeg har fått av en kollega, en av mange fine overraskelser denne uka. Noen har absolutt fått med seg at jeg handler vin kun ut fra etiketten, og mer kultivert enn det blir jeg nok aldri. Disse etikettene er for fine til å ikke pryde stua, så nå står de på hylla, livsglede på flaske. Sånne fine øyeblikk, i sånne små gleder.

Og slik gikk hverdagsuka. Denne rautende kua har plantet avstikkere av hortensia ute i bedet, etter at de har stått inne i vann noen uker. Enn så lenge ser de ut til å trives, og jeg krysser fingrene for at de slår røtter, og etter hvert blir blomstrende busker. Målet er å få grønne fingre før jeg blir pensjonist.

Jeg har bakt sjokoladekake på en ukekveld, bare fordi jeg hadde lyst å spise kakerøre med spiseskje.

Jeg har vært på harryhandel i Sverige og snakket med herlige Anita mellom brushyllene, og jeg har stått så nære ekornet på fuglebrettet, at jeg nesten kunne klappe den på hodet. Kanskje vi blir nære venner i løpet av sommeren.

Håper uka som gikk ga det fine små øyeblikk, og at uka som kommer er greiere med deg enn tilfeldige amerikanske menn på det store internettet. Hold hodet høyt, og vær stolt av deg selv. Det fortjener du. Vi blogges 💕

Søndager kommer, og går. Noen ganger, når jeg setter meg til rette i sofaen for å oppsummere ukas små øyeblikk på søndagsmorgen, tenker jeg at det bare er et par dager siden sist. Ukene går så fort. Så innmari fort, og det til tross for at mange av dagene er ganske like. Samme rytme, samme tidsmønster, samme jobb, samme mennesker. For et vanedyr som meg er det egentlig veldig fint. Og fordi dagene  er så like, tar jeg meg selv i å undres over hvor mange ulike øyeblikk dagene har. Likevel er det kanskje de samme type øyeblikkene, jeg setter mest pris på. De som utgjør hverdagen.

I dag skulle jeg egentlig male vinduskarmene, men så glemte jeg helt å stikke på Maxbo og kjøpe maling i går. Det kom jeg på først i dag tidlig… Dermed røk en av søndagsplanene, men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Da slipper jeg jo å rydde ut av vinduene, og vente på at malingen skal tørke. I vinduene står glass med avleggere av hortensia fra skolen. Jeg er så spent på om de overlever når jeg senere skal sette de ut.  Svigerfar hadde bursdag i går, så vi durer dit på kaffebesøk om ei stund. I mellomtiden skal frokosten spises, og kaffen nytes, mens jeg sitter her i hjørnet mitt for å kose meg med ukas små øyeblikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Selv om arbeidsuka var en dag kortere enn den vanligvis er, kjennes det ikke slik. Det slår aldri feil. Ferier, eller langhelger, gir alltid litt ekstra pågang til den første uka tilbake. Mange ungdommer trenger å bli sett, hørt, eller trenger å snakke. Det har vært slik i mange år. Man vet liksom at man bør sette av de første dagene tilbake på skolen, til bare å være tilgjengelig. Det er både fint og trist, egentlig. Fint at det er så mange ungdommer som er åpne om hva som er vanskelig, men trist å se at behovet øker hvert eneste år. Etter mange slike dager er det godt at kvelden fremdeles er lys og lang når man kommer hjem. En liten runde rundt huset, et par skritt ut i hagen, eller ut i skogen, og det letter både hodet og kroppen. Bare å gå med sakte skritt, med nesa ned, og se etter tegn på våren. Det gir gode øyeblikk det. Rein terapi. Helt gratis.

Alt var duket for en helt vanlig planleggingsdag da jeg kom på jobb tirsdag. Det var kaffe på kontoret, prat med kolleger, også rusla vi sammen til auditoriet for første del av arbeidsdagen. Og slik startet livets beste dag. For utenfor døra til auditoriet stod en scooter og ventet på meg, med eget skilt og greier!!! Jeg har jo i hele dette skoleåret hatt et prosjekt jeg har kalt “Jannes ekstra fridager”, hvor jeg har testet ut ulike sykdommer i håp om at rektor skal innvilge et par sykedager her og der, uten at hun har anerkjent forsøkene  mine. Men andre kolleger har åpenbart mer sympati for hobby-hypokondere, så vaktmesteren hadde fiksa scooter for en dag, slik at jeg skulle slippe å belaste skrotten med vanlig gange, første dag etter påskeferien! Skiltet i seg selv var nok til å gjøre dagen min! Og bare så det er sagt, dette er på ingen måte et forsøk på å gjøre narr av de som er kronisk syke, og har behov for hjelpemidler. Dette handler kun om en intern spøk.

Jeg klarte nesten ikke å konsentrere meg da vi måtte sitte i auditoriet i OVER en time, for å høre foredrag om psykososialt arbeidsmiljø, når det fete gliset av et kjøretøy ventet på meg rett utenfor døra! Julaften, og bursdag på samme dag, enda det ikke var noen av delene! Og da jeg endelig fikk muligheten til å dure rundt, gjorde jeg det til gangs. Jeg kjørte drive-in i kantina, og fikk både tomat om agurk, så kjørte jeg gjennom hele første etasje, før jeg dura ut i skolegården for å cruise! Sladda litt på grusen, spola opp plenen under flaggstanga, også inn i kantina igjen for påfyll av brødskive med ost og paprika! Fytterakker`n for en drømmedag! Rektor har fremdeles ikke innvilget så mye som en halvtime avspasering engang, men vaktmester`n er 10 av 10! Årets beste øyeblikk!

Jeg fant den gamle minneboka mi da jeg rydda i skapet forleden. Det ble et gledelig gjensyn med gamle øyeblikk. Jeg husker enda den julaften jeg fikk den, i 1983, og hvordan jeg gledet meg til å ta den med på skolen for at klassekameratene skulle skrive i den. Spesielt fint er det å lese ordene fra de som ikke er her lengre. Mormor, morfar, bestemor, frøken, mamma… Jeg satt lenge med den boka i hendene den kvelden, leste, strøk fingrene over små vers av håndskrift som aldri skal formidle igjen. Fine øyeblikk.

Barndomsvenninnen min fra Sørumsand gjorde nesten det samme som meg den kvelden. Satt hjemme og bladde i gamle minner. Ikke akkurat i en minnebok, men i saker og ting vi drev med i tidlig tenår. Jeg har nesten ingen ting igjen fra den tiden, men Gry har tatt vare på alt, og det er så herlig. Så fikk jeg tilsendt noe jeg helt hadde glemt at vi laget. Jeg tør nesten ikke tenke på hvor mye tid og energi vi brukte på kjendiscrushene våre… Men fy fillern som jeg gliser når jeg ser tilbake på det nå. Fine minner, og skikkelig herlige øyeblikk.

Og slik gikk uka. Strålende sol, og sur vind, skikkelig vårlig kombinasjon. Jeg har sådd noen frø til stauder, ryddet mer i krattet bak huset, og funnet spor at podene som engang lekte der ute hver eneste dag. Småbiler, og legoklosser dukker stadig opp når jeg raker i bakken.

Jeg har kjørt scooter med eget skilt, og sykkel uten gir. Jeg har spist salat og sjokolade, kjent sola varme i kinnene, og varmet hendene foran flammene i peisen. Håper uka som gikk ga deg fine øyeblikk, og at uka som kommer får frem smilet ditt. Stell godt med deg selv, det fortjener du. God søndag ❤️

God morgen, god søndag, og riktig god påske. To hele fridager igjen å nyte. Det er glede det. Jeg sitter her i hjørnet mitt, under det lodne pleddet, og kjenner at formen er litt uggen. Ikke dårlig akkurat, men ikke helt tipp-topp heller. Som om skrotten enten brygger på noe, eller bare er litt sliten. Derfor er det ekstra godt å tenke på at det ikke er arbeidsdag i morgen, og at uka plutselig blir en dag kortere, med lengre og lysere dager.

Gubben pusler med påskefrokosten, og oppe sover minstepoden.  Enkel forskning viser at han  nok kommer til å sove en stund til, for han var med hele gjengen ut på by`n i går for å feire bursdagen til mellomste poden. Og det var et fint øyeblikk. Ikke sjølve feiringa på by`n, for den var ikke vi gamlinga med på, men det at mellomste runda 24. Jeg har jo nådd den alderen at jeg synes tiden både står stille, og går kjempefort, samtidig. For jeg husker fremdeles hvor perfekt den lille nyfødte poden på brystet mitt var, og nå er han voksen, med egen bolig, og kjæreste som snart er samboer. Han hadde tid til en kort feiring hjemme i måsahuset i går, med kaker, kaffe, og pakker, før han skulle videre til neste fest. Fine øyeblikk, fineste Martin.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Påskeuka som gikk, var som de fleste påskeuker her i måsahuset. Stille, rolige, og gode. Late dager, sene frokoster, og masse herlig utetid, både hjemme og på tur. Litt jobb i starten av uka la ingen demper på feriefølelsen, og hjemmepåske er også godt for skrotten. Minsten er hjemme på påskeperm, og har blitt så vant til å være omringet av folk hele døgnet, at han blir rastløs bare av tanken på å sitte i ro. Og arbeidsgleden hans smitter, så vi har brukt mange av dagene i ferien ute i hagen. Poden har saget opp ved, kuttet stubber, gravet ny plass til tørkestativet… Og jeg har fulgt etter. Jeg har stablet veden, og innviet tørkestativet med sengetøy som endelig igjen kunne tørke i sola ute. Fysisk arbeid, frisk luft, akkurat passe møre muskler når kvelden kommer. Fine øyeblikk.

Den dagen det regnet litt for mye til at det fristet å jobbe i hagen og skogen, dro vi en tur til kirkegården i gamlebygda, for å rydde litt på grava til mamma. Enda litt tid med poden, tid til å prate, mimre, legge planer. Vi var på minnelunden også, satt litt ved plassen til onkel Knut, kameraten vi mistet den vonde sommerdagen. Så stoppet vi innom butikken, kjøpte oss litt drikke, og noe å bite i, også kjørte vi rundt et par timer, bare for å skravle og mimre enda mer. En godt brukt regnværsdag, mange fine øyeblikk samlet i den mentale minneboka.

Den formiddagen alle podene og podekjæresten var hjemom for å øve litt golf i hagen. Det viser seg at selv voksne gutter kommer hjemom for å leke innimellom. Sånne dager, når sola skinner, nå termosen med kaffe står på trammen, og liv, latter, litt småkrangling, og lyden av unger som har blitt store fyller hagen, da er det fint å være mamma og pappa. Jeg stod lenge bak ryggen til gubben, og kikket på mannen som bare stod der, litt i bakgrunnen, og nøt synet og nærværet til poder som fortsatt er hjemom for å være sammen. Så innmari fine øyeblikk, og jeg er så ubeskrivelig takknemlig for å få oppleve det.

De små spirene som kommer med lovnader om sommer. Hver dag blir knoppene bittelitt større, selv om vi to dager denne uka har våknet opp til snø. under snøen gjemmer små grønne spirer seg. På hekken, på trærne, på blomstene. Gåsungene på treet nederst i hagen minner meg om barndom, og småsko, og solskinn. Jeg må liksom bortom det treet hver dag, for å stryke fingeren over gåsungene, kjenne hvor myke de er. Vår, i en liten lodden spire. Herlige øyeblikk.

Morgensola i stua! Tenk at vi har bodd her i 26 år, og aldri hatt sollys i stua, før nå. Sakte men sikkert blir jeg vant til åt skogen rundt huset er hugget ned, og en av fordelene er utvilsomt, morgensola. Å våkne til det gule, skarpe lyset, se solstrålene trylle liv i det dansende støvet i stua, det er faktisk ganske fint. (selv om det støvet syntes mye mindre når det kun var skygge her inne da…) Men, det ER faktisk energi i skikkelig dagslys, det kjenner jeg! Sol ute, sol inne, sol i sinnet. Fine øyeblikk.

Og slik gikk påskeuka. Fine rolige dager. Litt jobb, litt fri, masse tid. Jeg har spist mer påskegodteri enn jeg hadde planer om, men jammen har det ikke blitt tid til sunne og gode middager laget fra bunnen også. En god blanding.

Jeg har raket løv, kvistet busker, stablet ved, fyrt i peisen, fyrt i bålpannna, grillet pølser, grillet kinnene, gått turer, og sovet på sofaen.

Jeg har lagt meg tidlig og sovet lenge, og jeg har hatt netter jeg ikke har sovet i det hele tatt. Ei helt vanlig uke, bare med flere helligdager enn til vanlig. Små hverdagsøyeblikk, på rekke og rad. Håper uka som gikk ga det påfyll i hjertet, og påfyll i påske-egget, og at uka som kommer byr på fine øyeblikk. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så ble det enda en søndag, og enkel forskning viser at denne søndagen blir lengre og lysere enn søndagene hittil i år.  Og at dagen som ligger helt urørt foran oss kommer til å bli bra, det er garantert. Det har klokka mi akkurat fortalt meg… Vet du hva som er rart? For et par uker siden satt jeg her og drodlet ned søndagsbloggen, også var det den første søndagen dette året. Og ja, det kjennes ut som om det bare var et par uker siden. Og nå starter sommertia. Hvor ble det av alle de andre søndagene? Og det med at jula varer helt til påske har plutselig fått ny mening, for i går tok jeg ned julekransen fra døra. Den hadde begynt å drysse, så jeg strippet den til bunns, og nå er den klar for gjenbruk til neste jul.

Hvor blir egentlig dagene av? Og er det flere enn meg som kjenner at tiden flyr, selv om øyeblikkene er mange? Denne søndagen starter som de aller fleste andre. Det knitrer i peisen, jeg har pakket meg inn i pysj og pledd. Gubben steker rundstykker, og koker egg, mens minstepoden ligger oppe og sover enda. Han kom hjem på påskeperm fra forsvaret fredag kveld, og det er så godt å ha han hjemme noen dager. Ikke at han gjør stort ut av seg, den gutten, men det er så godt å ha han i nærheten. Klemme han litt, skravle litt, spise middag sammen. Jeg slapper av når jeg ser han senke skuldrene og gjøre det samme. Han har en helt annen ro over seg nå, enn bare for noen måneder siden, som om brikkene i livet er i ferd med å falle på plass, selv om veien etter forsvaret ikke er helt spikret enda. Det er helt i orden, de fleste veier blir jo til mens man går, og han begynner å innse det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg måtte krype til korset en dag denne  uka, og gå på jobb med flatt hår. Det ble liksom dobbel dose uhell på morran, for ikke bare var det tomt for hårskummet som løfter manken til vanlig, men strømmen var også borte en halvtime, slik at det ble dårlig med føning. Det er omlag ti år siden jeg sist hadde flatt hår, og det kjennes bare ikke ut som meg. Jeg var ikke helt forberedt på reaksjonene. De fleste påtatt positive, men jammen ble det mye latter og flir fra elevene også. Litt sånn “Oida, det var uvant…hva skjedde med deg egentlig??) Enkel forskning viser at elevene er like mye vanedyr som oss gamle. Ekstra gøy var det da klokka rundet skoleslutt, og det banket på døra til kontoret da jeg pakket sekken for å gå hjem. For der stod det en elev som hadde vært nede på butikken og kjøpt riktig hårskum til meg, for at jeg skulle slippe å gå med flatt hår flere dager. Da satt latteren løst. Nå lurer jeg nesten på om jeg begynner å bli klar for en forandring, og vurderer å spare bare bittelitt lengde. Jeg har prøvd det før, og det går over så fort håret legger seg over ørene, så jeg feiger sikkert ut denne gangen også. Jeg gir det et forsøk til over påske… Uansett, flatt hår på jobb, mange gøyale øyeblikk.

Den siste dagen før påske ble jeg sittende litt på miljøteamkontoret for å svare på meldinger fra elever som alltid gruer seg litt til ferier. Jeg satt en stund etter at elevene hadde reist hjem, og svarte ut meldinger på teams, mens jeg skuet ut over den tomme skolegården, og la merke til stillheten i korridorene. Det er noe rart med en tom skole. Man skulle tro det var fint å vite at det er fri noen dager, men tomheten er rar også. Som om man mangler noe. Jeg ble sittende helt rolig å fundere på det, såpass lenge at lyset på kontoret automatisk slo seg av. Da var det på tide å pakke sammen og sykle hjemover. Jeg tenkte på det resten av kvelden også, hvor heldig jeg er, som har liv og røre rundt meg hele dagen. Det gjør stillheten om kvelden enda mer verdifull, om det gir mening.

Og heldig er jeg som får jobbe med mennesker som gir så mye glede og varme, og omsorg i hverdagen. Kurven på sykkelstyret hang tungt da jeg skulle ha med gavedrysset fra kolleger og elever hjem den siste dagen. Påskegodt, påskehøner og påskeblomster. Så fine, og rause påskegaver, at jeg blir helt satt ut, Fine øyeblikk.

Denne uka har jeg filmet noen videoer sammen med Javier, for næringsforeningen i anledning vårdagene. Vi har vært innom bedriftene på industrien, intervjuet folk, filmet butikkene osv. Egentlig kunne jeg tenkt meg å legge ut et bilde av Thomas på Maxbo, for han er så trevlig, og proff til fingerspissene, at jeg stakk innom Maxbo igjen på lørdag for å handle inn litt til terassen og hagen, men jeg har ikke spurt om å få bruket bildet av oss, så øyeblikkene fra filminga får illustrerse med et foto av meg og filmekspert Javier istedet. Alltid like gjevt å få jobbe med han på slike prosjekter, og heldig er jeg som får ta en liten del av disse opplevelsen filmingen gir.

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Latter og fjas og alvor på jobb, som vanlig. En nyoppdaget serie poden anbefalte på NRK har gitt meg noen fryktelig ukontrollerte latterkuler, og meldinger fra en elev har rørt meg til tårer. Viktig med balanse i følelsesregisteret veit du. Jeg har bakt grovbrød, og stekt vafler, spist salat, og Troika, i samme måltid. Viktig med balanse i kostholdet også. Jeg har holdt på flere ettermiddager ute i hagen, og tror jammen meg at jeg begynner å få litt dilla på hagearbeid. Håper den dillen varer lengre enn tålmodigheten til å spare hår…

Håper uka som gikk ga deg mange fine øyeblikk, og at uka som kommer byr på enda flere. En riktig fin søndag til deg, og god påske, når den tid kommer. Vi blogges.

God morgen, og riktig god søndag. Det knitrer i peisen, det ryker fra kaffekoppen, og jeg krysser fingrene for at sola skal titte frem, selv om værmeldingen ikke ikke er like gira på strålende vårvær som det jeg er. Forsmaken på vår, som kom på torsdag denne uka, ga mersmak. Rart det der. Når det snør, synes jeg det er så koselig med alt det hvite ute. Når det regner, koser jeg meg inne, men nå når solen kom, og var frekk nok til å forsvinne igjen, ønsker jeg meg bare sola tilbake. På torsdag satt jeg ute i deler av midttimen, med en tidligere elev som var på besøk på skolen. Vi satt på en krakk i solveggen, og snakket om alt som har skjedd siden sist vi møttes, og det var så innmari godt å kjenne sola varme skikkelig. Så varmt ble det, at jeg kastet skjerfet. Og da klokken rundet 16, og jeg startet på hjemturen, var det som å være 10 år igjen, på årets første vårdag. Gleden av sommersko på tørr og ny-feid asfalt, lyse bukser, åpen jakke, og en nydelig bukett gule tulipaner i hånden. En liten gave fra to kolleger. For en herlig følelse, og et skikkelig fint øyeblikk.

Fredag morgen kom en kollega som egentlig hadde fri innom, bare for å skravle litt, fordi hun viste jeg satt alene på kontoret. Varm kaffe i kaffekoppen, frokost sammen, og den fine praten. Også hun hadde med en nydelig bukett tulipaner til meg. Tankene mine gikk til mamma akkurat da. Hun skulle fylt 69 å den dagen, og hennes favorittblomst var tulipaner. Nå står en kjempestor bukett på spisebordet vårt, og lyser opp hele stua. Knitrende, fargerike vårtegn, fra fine, fargerike mennesker som betyr så mye for meg. Nydelige øyeblikk.

Jeg har ledd så skikkelig et par ganger denne uka. Sånn at det til slutt gjør vondt i magen, og at latteren blir mer en hes hvesing enn latter. Først da dum og dummer, aka sønn nr 1 og 2 kom hjemom for å trene golf i hagen. De kom ikke inn og sa hei engang, vi bare registrerte lyder ute, kikket ut av kjøkkenvinduet, og der stod to poder og slo baller mot ei bøtte. På et tidspunkt fikk de for seg at de ville øve litt lengre slag, og siktet mot en punkt ute i skogen, sannsynligvis i god tro om at de ville se sånn ca hvor ballene landet, og at det ville være lett å finne dem igjen. Og da vi tittet ut det andre vinduet gikk to tullinger ute på myra, med nesene ned i lyngen, og køllene i været. Ingen baller ble funnet…. Jeg klarer liksom ikke å glemme det synet av de to skrullene, med golfkøller, langt ute i skauen. Gøy øyeblikk!

Dagen etter ble jeg og en kollega sittende på kontoret på slutten av arbeidsdagen, og se gjennom gamle skolekataloger. Enkel forskning viser at mitt første arbeidsår på skolen, var hennes første skoleår. Da følte jeg meg gammel!!! Også er det sånn med gamle bilder da, at man jo ler litt over hvor mye man har forandret seg, og dette bildet var intet unntak. Kollegaen var så raus at hun la det inn i gruppechatten til avdelingen, og senere på kvelden fikk jeg melding av en annen kollega som hadde tatt skjermdump av bildet, og lekt seg litt med KI. Og da kom latteren igjen!!! Latter er undervurdert medisin altså!

Når to av podene kom hjemom på middag. Det var et sånt fint hverdagsøyeblikk. Gubben ba gutta på middag, bestilte pizza fra Pizzabakeren, og det var det. To poder svingte innom rett etter jobb, begge kledd i arbeidsklær. Ikke noe fancy, verken asjetter etter krystall, bare pizza rett fra kartongen, brus i vanlige kjøkkenglass, og skravlings. Og de dagene vi gjør sånt blir jeg alltid sittende etter at de har reist, og tenke over hvor store de har blitt. Alle gutta, både de som har flyttet ut, og han som har siste innspurt i forsvaret. Tenk at det tre ungene mine har blitt så fine, snille og selvstendige voksne menn. Det er hverdagslykke det!

Den morgenen noen, og jeg har ikke funnet ut hvem, hadde lagt en sjokolade på pulten min. For det første, treffende tekst på sjokkisen, og for det andre, for en luksus det er å komme til ferdig dekket frokostbord!!! Ja, for den sjokoladen ble frokost! Kan du tenke deg noe bedre? Rusle til jobben i frisk og vårlig luft, sette seg ned og nyte timen før elevene kommer, med varm kaffe og sjokolade. Gørfint øyeblikk!

Pepsi Max på glassflaske. En kollega hadde med en til oss hver! Det smaker bedre frav glassflaske faktisk. Litt sånn lukurativt. Så jeg satt der, og latet som kontoret var en firestjerners restaurant, og nøt edle dråper fra glassflaske. Jeg og rikingene! Fett øyeblikk!

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Den nest siste før påskedagene kommer. Jeg har funnet frem de kule Simpson skoene, og gleder meg over at det er femte sesong jeg får tråkke rundt i de fargerike “glede-skoene” mine.

Jeg har fått servert gulrotmufiins elever har laget på skolekjøkkenet, og selv om de verken hang sammen, eller innehold spesielt mye gulrot, var de både gode og mettende, og spesielt velkomne den dagen matpakka lå igjen på benken hjemme.

Jeg har gått tur i skogen, tur i sentrum, og tur i hagen. Jeg har raket løv, prøv å lage avleggere av en hortensia-busk fra hagen, holdt foredrag for veilederne i kommunens skoler, barnehager og sykehjem, og jeg har hatt barn og svigerbarn på vafler og kaffe. Jeg har ledd, vært litt lei meg, og jeg har vært stolt av både andre og meg selv. Nå venter enda en søndag uten store planer, og det kjennes ganske enkelt kjempefint. En hel hviledag, før ei ny hverdagsuke.

Stell pent med deg selv, det er du verdt. Vi blogges.

Så kom enda en søndag. Ukas aller siste dag, med tid og rom for gjennomgang av øyeblikkene som kom og gikk. Dette vanedyret sitter, som alltid, i sofakroken i måsahuset. Gradvis gjennom uka har jeg blitt mer og mer vant til dagslyset som flommer inn i stua, etter at skogen rundt huset er hugget ned. Det er fremdeles uvant, fremdeles litt trist, men jeg har valgt å omfavne det positive. Lyset, planene om å flytte tørkestativet til den åpne plassen ved soveromsdøren, hvor stor tomta bak huset plutselig ble, og alle rådyrene og elgene vi ser hver ettermiddag. Gleder meg til våren, når det grønnes skikkelig der ute.

Enda ei hverdagsuke er forbi. Travel, fin, vanlig. Flere søvnløse netter har gjort arbeidsdagene litt ekstra tunge, men kolleger og fine ungdommer har gjort arbeidsdagene ekstra gode. Og slik går arbeidsdagene opp i opp, om det gir mening. Man tåler liksom den formiddagsknekken bedre, når folka rundt deg er så bra! Kollegene som stryker på ryggen, som fyller koppen med kaffe, som fyller hjertet med vennskap, og rommet med latter. Også har du de som topper det med en sjokolade på pulten rett før lunsj! Sånne fine øyeblikk.

Og når man først snakker om sjokolade. En av de fine ungdommene fylte 18, og fikk lappen på samme dag, og heldig er jeg som får dele gleden. EKSTRA heldig er man når ungdommen bruker lappen fornuftig, for eksempel til å kjøre på butikken i friminuttet, og tilbyr seg å kjøpe med medisin fra godishylla, nemlig lakris i alle varianter! Made my day!!! Nå snakker vi hverdagslykke!

Og fordi de første to dagene av arbeidsuka bød på i overkant mange raske karbohydrater, valgte jeg å fylle matboksen med frukt og grønt på onsdag. For å ikke gi kroppen sjokk, og bli alvorlig sjuk at den raske endringen i kostholdet, valgte jeg en sjokolade som lot seg kamuflere godt i matboksen. Forskning viser at om hjernen ikke oppfatter sjokoladepapiret blant grønnsakene, så klarer ikke kroppen å skjønne at det er kalorier! Må snart lage nytt hull i beltet, så mange gode slanketips jeg har…Godt og blanda, gode øyeblikk!

Denne uka ble jeg også, helt plutselig, kalt inn på kontoret til lederen for det som på folkemunne er kjent som “rubbel og bit” avdelingen. Fordi ledelsen skulle på no seminar etter lunsj den dagen, fikk jeg ansvar for brann-permen for opptil flere avdelinger! Brått fikk jeg sånn akutt lederinstinkt, og tok selvsagt jobben sjukt alvorlig! Jeg voktet den permen som om det stod om livet, og satte på lesebrillene fra Temu for å virke ekstra lederaktig!

Kollega Tore fikk tilsvarende ansvar på den andre siden av skolen, og var like gira på heder og ære som meg! Så vi fiksa oss like gjerne refleks vester, hjelmer og solbriller, og hadde ekstraordinært brann-møte med kaffe og sjokolade. Og når sant skal sies, må vi ha gjort en kjempejobb med forebyggende arbeid, for det brant ikke et eneste sted på skolen den ettermiddagen! Det lukter både lønnshopp og avisomtale dette her! Herlige små øyeblikk.

Bare for å fremstå ekstra viktig da ledelsen kom tilbake, iscenesatte jeg en bitteliten brann (under særdeles skjerpende forhold nær sølepytt) , slukket brannen, og satte bevismaterialet inn i brannpermen… bare som et bevis på mitt heltemot. Nesten rart jeg ikke blir satt til viktige jobber på den skolen mye oftere… Hvorfor er jeg ikke rektor liksom?

Gubben hadde avspasering på fredag, og fikk det for seg at siden borettslaget til småfuglene, altså trærne våre, er borte, måtte han sørge for noen nye boliger til de vingekledde små. Så han brukte dagen i garasjen på å snekre fuglekasser av gamle pallekarmer, for så å henge de opp i trærne i andre deler av hagen. Og ikke før kassene var bundet til trærne kom de nebbete små på visning, og før vi i det hele tatt hadde avtalt pris på husleie, var flere i ferd med å flytte inn. Husokkupanter, rett og slett. Men du verden som vi to skrullene i måsahuset koste oss i vinduet resten av den kvelden, for det finnes lite som er koseligere enn småfugl som synger våren inn. Skikkelig herlig hverdagsglede.

Så kom lørdagen, og 70 årslag for tante Mariann. En liten drøss damer, samlet i tantehuset på Riis. God mat servert av kokk og jeger-onkel, fine samtaler, kaklende damer, latter og kos. Det var sang, taler, gaver, skikkelig bursdagskalas, og det beste av alt, herlig kvalitetstid med verdens fineste lille tantegull. Sånne kvelder gir så mye. Skikkelig fine øyeblikk.

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Varme i peisen hver kveld, søvnløse netter, men fine dager. Jeg har bakt marsipankake til jubilant-tanten, og grovbrød til gubbens matpakker.

Jeg har skiftet på sengene, og sovnet i reint sengetøy. Jeg har gått tur i sola, og jeg har nesten blåst over ende i skolegården, da torsdags-stormen ankom bygda rett etter skoledagen var over. Jeg har raket fjorårets løv fra hagen, fordi snøen forsvant i regnet, og jeg har brent bål i bålpanna i skogkanten bak huset. Jeg har skravlet med gamle kjente, sånne fine damer som Beate, mennesker det går lenge mellom hver gang man ser, men likevel går praten så fint. God tur tilbake til Tønsberg, Beate, og takk for laget.  Små øyeblikk som tilsammen har laget helt alminnelige, men gode hverdager.

Håper uken som gikk bød på noe fint, og at uken som venter gir deg grunner til å smile og le litt. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Riktig fin søndag til deg, vi blogges.

Kan noen spole verden tilbake til fredag? På forhånd takk! Denne skrotten er nemlig ikke vant til å planer hele helgen, så jeg skulle gjerne starta helgen på nytt, bare for å få litt ekstra tid i sofaen! For et vanedyr jeg har blitt. (Eller, egentlig har jeg nok alltid vært det!) Men helgen har vært skikkelig fin, og nå ser jeg frem til en lang og rolig søndag her hjemme. Det knitrer allerede i peisen, og det ryker fra kaffekoppen. Jeg har plassert meg i sofahjørnet, under koseteppet, og registrerer at stua i måsahuset er uvanlig lys. For første gang, på de 26 årene vi har bodd her, flommer morgenlyset inn gjennom vinduet. Akkurat det kjenner jeg faktisk er litt godt, men at granskogen rundt huset er borte, det er for uvant til at jeg liker det.

For denne uka forsvant omlag 50 høye, og nesten 100 år gamle grantrær fra tomta. Det som sikkert i sin tid ble plantet som en granhekk, var jo svær skog innen vi kjøpte huset. Nå ville Elvia at trærne skulle ned, med tanke på høyspentlinja ute på måsan. Vi hadde vel ikke så mye vi skulle sagt om det, selv om de stod på vår tomt.  Gutta fra Aurskog-Høland bygdeservice, som har fjernet trærne har gjort en kjempejobb så langt, og selv om noe fremdeles gjenstår, og det enda er mye “rot” i forhold til hogsten, så er stua som sagt mye lysere. Jeg krysser bare fingrene for at bjørketrærne som står langs hagen kan beholdes. Jeg kommer til å savne trærne som både har hindret innsyn, og liksom har pakket inn dette slitne gamle huset, men alt blir vel en vane. Jeg krysser fingrene for det. Det har ihvertfall åpnet opp for alt vi må ta tak i denne våren og sommeren. Ny panel på noen bygg, husvask og beisning, utbytting av vindskyer og takrenner. Kan nesten høre lyden av feriepengene som flakser avgårde!!! Men, fokus på det positive!!! Lys i stua, fint øyeblikk.

Arbeidsuka har vært som arbeidsuker flest. En akkurat passe blanding av frustrasjon, galgenhumor, og fine menneskemøter. Jeg tror ikke det går an å jobbe med mennesker, uten å kjenne på nærmest hele følelsesregisteret i løpet av en uke. Den fine følelsen, når en ungdom endelig lar skjolde fallet litt. Frustrasjonen når systemet ikke klarer å fange opp noen. Alt og ingenting, på samme arbeidsdag. Det som ikke forandrer seg er kollegene, og takk og pris for det. De fine samtalene, latteren, alltid noen med gode råd. Også de fine øyeblikkene da man føler at man har knapt har stoppet opp for å puste hele dagen, når kontoret er tomt innen man får tid til å hente seg inn litt, og det ligger små notater på pulten som får frem smilet. Slike små gester, alltid fine øyeblikk.

Torsdag etter jobb fartet jeg til Vestby, for å holde foredrag på oppdrag fra Vestby Bygdekvinnelag. Og for en fantastisk fin kveld det ble. I en en gammel prestebolig midt ute på et tun, måtte det bæres inn stoler på rekke og rad, for å få plass til alle som møtte.

Jeg gruer meg alltid så mye før jeg skal holde slike foredrag, men det går jo alltid bra, og denne kvelden ble ekstra fin. Fullt hus, fantastisk flotte kvinnfolk fylte hele lokalet, og mer til. En kveld jeg kommer til å huske lenge, så tusen hjertelig takk for øyeblikkene, til alle som kom, og til alle som har send så koselige meldinger i dagene etter. Dette er øyeblikk jeg lever lenge på!

Så kom fredagen, og enda en kveld jeg har gledet meg til lenge. Endelig var barndommens , egentlig livets venner, samlet igjen. Og nok en gang slår det meg, hvor heldig jeg er som fremdeles har disse fine, trygge, gode damene i livet mitt. Den litt u-kule gjengen fra ungdomsskolen har blitt voksne, og vi er garantert kulere nå enn da! (synes vi selv ihvertfall!) Middag i Lillestrøm, for å feire Tove, den første i gjengen som har runda 50. Vi har bursdager jevnt fordelt utover året, så det er heldigvis flere slike kvelder å se frem til. Latter, gode samtaler, mer latter, nydelig middag, og enda mer latter. Takk for øyeblikkene damer, jeg er så glad i dere!

Og jammen tro jeg ikke skikkelig til, og gikk laaangt utafor normalen, da det ble vinkveld med et par venninner lørdagskvelden også. Snakk om overeksponering! Sosialisering tre kvelder på rad, ny personlig rekord! Og koselig var det! Rolig, og avslappet, vi laget middag, spiste, skravlet og koste oss til sent på kveld. Nok en gang slår det meg, hvor innmari heldig jeg er med menneskene i livet mitt. Fine, fine øyeblikk.

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Den kom atter engang med gleder og utfordringer, forandringer og gamle vaner. Små øyeblikk fikk meg til å stoppe opp noen sekunder, nyte litt, kjenne på små pusterom. Jeg har samlet noen siste kongler fra trærne som har falt, for nå må det lages julepynt av minnene. Jeg har stoppet opp i grøfta ved en jordekant, bare for å nyte lyset fra en fullmåne så stor at verden kjentes liten og intim under den.

Jeg har stått i skolegården klokken syv og sett hvordan sola farger himmelen helt oransje og rosa, før den titter frem over rådhuset. Jeg har lekt med en selskapssyk katt som besøker skolen hver friminutt, spist Dubai-donut FØR lunsj, bare fordi jeg ga etter for fristelsen, og jeg har gått kveldstur med gubben bare for å strekke på bena før leggetid. Fine små øyeblikk.

Nå skal fridagen nytes. Det skal bakes, det skal soves formiddagslur, og jeg skal ut å trekke frisk luft. Håper uka som gikk ga deg noen fine øyeblikk, og at du steller raust med deg selv i uka som kommer. Det fortjener du jo! Vi blogges.

Noen søndager, sånn som i dag, blir jeg sittende ganske lenge før fingrene begynner å knotte på tastaturet. Ikke fordi jeg ikke vil skrive, men fordi det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Det handler ikke om at det mangler øyeblikk, for de er det nok av. Det handler mer om å sortere tankene før man foreviger de. For i det siste har så mange av de aller beste øyeblikkene vært av den typen øyeblikk som er ment for å bare være mellom de menneskene som deler det. Et menneske jeg er glad i er borte, men det er ikke min sorg, eller mitt savns som skal deles. Et par ungdommer som har hatt det vanskelig så lenge, de blomstrer. Og jeg har fått være med på reisen. En sånn glede som kunne vært til inspirasjon for så mange andre unge mennesker, likevel ikke en historie jeg eier. Ei heller er den klar for å deles. En kollega jeg har snakket så mye med om alt den siste tiden, men samtalene er våre, og bare våre. Også er det liksom disse øyeblikkene som spilles av i den mentale minneboken, når ukas øyeblikk skal oppsummeres på søndags morgen, men de skal ikke deles videre. En indre sensur.

Men så tenker jeg på de andre små øyeblikkene, også danser plutselig fingrene over tastaturet. For selv om kanskje de aller fineste øyeblikkene ikke er ment å deles med alle, så finnes det nok av andre små og store stunder som til sammen utgjør den gode hverdagsuka, som jeg i voksen alder har lært meg å sette pris på. Snøfall og regn, og sol, alt på en dag. Sjokolade, selskapssyke pusekatter, besøk fra podene… Alle små hverdagslige øyeblikk, uviktige der og da, viktige i den store sammenhengen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kollega Fredrik har nylig operert et kne. Han spiller på det gode lærerlaget i skolens fotball-liga. altså IKKE det laget jeg spilte på. I disse dager konkurrerer vi om å ha flest idrettsskader. Jeg har en brukket tommel, og på onsdag knakk jeg lilletåa. Legen har tapet, og lover at det er rask bedring. Den er bedre allerede, faktisk, men nå har høyre side av kroppen to skader. Det er litt kult å skryte av for ei som prøver å overbevise rektor om å innvilge meg et par ekstra feriedager, foreløpig uten hell. På grunn av kneet kunne ikke Fredrik stå i mål under ukas siste kamp, så han spurte om jeg kunne stå for han. En del av meg hadde sjukt lyst, bare for å skryte av å spilt for det gode lærerlaget, og den andre delen av meg, som egentlig hater fotball, ville overhode ikke. Så viser enkel forskning at vi begge to er tjukke i hue nok til å stille, så vi endte med å spille en omgang hver. Nå har han pådratt seg et realt slag i siden, mulig brudd i ribbein, og jeg har en lyd i hofta jeg ikke helt klarer å diagnostisere. Men moro var det!!!! Og et herlig øyeblikk på tampen av uka.

En elev jeg ikke har sett på lenge sendte meg melding en kveld tidlig i uka, og lurte på om vi kunne møtes på skolen torsdag morgen. Ungdommen hadde mye å fortelle etter vinterferien, så vi booka et klasserom og skravlet den lille tiden jeg hadde. Det var så koselig, et sånt øyeblikk som gjør jobben ekstra verdifull. I sekken hadde han med gave også, for akkurat denne ungdommen har plukket opp min kjærleik til Troika! Made my day!!!! Tenk at jeg er så heldig, at dette er en del av arbeidshverdagen.

Den siste morningen med snø og kald gradestokk, før regnet og søla kom. Det var så fint å rusle til jobb den morran. Blåtimen, med et snev av den varme oransje soloppgangen i det fjerne. Fremdeles vinter, men vel vitende om at vårværet bare var noen timer unna. Jeg var kald på nesetippen da jeg kom frem til jobb, og jeg nøt det. Bare en sånn fin morgenstund.

I hagen rusler det rykende fersk jegergryte hver eneste dag nå. Elgen sover under grantrærne nederst i hagen, og rådyrene står under fuglebrettet og spiser solsikkefrø. Vi har lagt ut litt høy, salat og gulrøtter til de også. Vi kan stå i kjøkkenvinduet lenge av gangen, og bare titte ut på disse herlige skapningene. Det gir liksom en egen ro, alt dette dyrelivet rett utenfor vinduene våre. Skikkelig fine øyeblikk. Godt det er ei stund igjen til høstjakta.

Jeg var innom Rusta denne uka, bare for å kjøpe mopper, men like ved kassa stod det noen søte vaser til bare 5 kr stk. De passa ikke helt inn i stua, men hjernen min kortslutta litt, og så for seg en liten aften med maling og redesign. Og slik ble det. Jeg malte med hvitt og brunt, rulla vasene i hvetemel, tørket de foran peisen, børstet av melet, fikk lyst til å bake bare fordi det uansett var mel over alt, droppet bakinga, og nå har jeg fire nye vaser stående rundt i huset. Enkel DIY, fort gjort, og jeg føler at jeg har gjort et kupp, på enda en ting jeg ikke egentlig trengte. Uansett, fine øyeblikk, når man kan pusle litt med sånt en kveld.

Og slik har uken gått. Hverdagsuken, med øyeblikk som både skal deles, og holdes kun mellom de som delte det. Jeg har fått en så fin gave fra Masai-markedet i Kenya, fordi en kollega har vært der i et par uke, sammen med elever i praksis. Jeg har forberedt meg litt til et foredrag jeg skal holde i Vestby til uka, jeg har tegnet litt på oppdrag fra fagskolen, sittet mange timer i sofakroken og lest en spennende bok, og jeg har gledet meg til en helg som allerede er på hell.

Uka som kommer vil by på utfordringer, sammenkomster, og forandringer, men ingen fotballkamper. Det kapittelet er heldigvis, og ENDELIG helt over. Håper uka som kommer byr deg fine øyeblikk. Vær raus mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Riktig god morgen, og riktig god søndag. Enda ei hverdagsuke er over. Øyeblikkene har ikke stått i kø denne uka, men sånn er det jo, når man er for lat til å stå for øyeblikkene selv. For lat uke har det jammen vært. Litt jobb, men ingen elever, og svært få kolleger på skolen, da så godt som alle har hatt vinterferie. Så hjemme alene dager, tre på rappen, og jeg har ikke gjort noe som helst fornuftig. Hjernen har rett og slett koblet ut. Jeg har nesten ikke engang vært utenfor døra, selv om planen var mange turer i skogen. Istedet har jeg jeg gått i pysjen til langt utpå formiddagen, for så å skifte til joggebukse… Det har vært OL på TV, og bomull i hodet. Egentlig overraskende godt. Og nå sitter jeg her, på tampen av enda ei uke, og skal liksom oppsummere øyeblikkene, som nesten ikke har funnet sted. Men, kaffekoppen er full, knekkebrødene er smurt, peisen er tent, og søndagen ligger blank og urørt foran meg. Jeg tviholder på det som er igjen av vinterferien, fast bestemt på å nyte enda en lat dag.

Gubben stod opp først i dag, for å tenne i peisen, slik at det var litt varme i stua når jeg stod opp. Hverdagsromantikk. Jeg ligger sånn halvveis i drømmeland da jeg hører gubben kjefte høyt på noen utenfor vinduet. -“Fy!!! Kom deg vekk! Skam deg, din slemming!!!” Jeg skvetter, hopper inn i pysjen, og tenker at nå er det tjuvradder på tomta, klar for å ringe 112, klar for å gå ut og sloss mot vinningskriminalitet, side om side med mannen i mitt mitt liv. Ser for meg VG oppslag, kanskje et helte-innslag på Dagsrevyen senere i kveld. Men i det jeg skal sette på meg skoa kommer gubben ruslende fornøyd inn igjen. Han har rett og slett sett gjennom vinduet, en hønsehauk som tok ei kråke, så løpt ut for å redde kråka! Gubben er strålende fornøyd med egen innsats. Snøen utenfor ser ut som et åsted fult av fjær, men kråka lever… Det blir neppe et dagsrevyen innslag i kveld, men det ble jo litt av et øyeblikk tidlig på ukas siste dag… Nå er han ute i pysjen og legger en kilo solsikkefrø på fuglebrettet. Jeg har ikke hjerte til å fortelle han, at han med det lokker til seg småfugl nok til et helt koldtbord for hønsehauken… Modige mannen min, sloss for fedreland og fjærkre!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mandag, og halve tirsdag var jeg på jobb. Litt kjedelig å pusle med inventar, og skrive referater, når det ikke er andre der, men desto koseligere å kunne planlegge en lunsjdate med Anne Grethe og Renate. Å ha tid til å sitte nes å spise matpakka, og drikke kaffe, uten at noen banker på døra, eller lurer på noe. Voksentid, rett og slett. Det er jo litt mangel-tid ellers når man arbeider på en skole. Det fineste øyeblikket med å jobbe i ferien var uansett å komme hjem på tirsdag, å henge fra seg veska på knaggen i gangen, vel vitende om at resten av uka var FRI! Det var en skikkelig god følelse, og et herlig øyeblikk.

Fredag kom en kollega hjem til måsahuset på lunsj. Ja, for det kan jo ikke gå ei hel uke, uten at man skravler med noen fra jobb. Det var så koselig! Fyr i peisen, kaffe, lunsj, og masse herlig skravling! Sånne dager er så fine, og gir så gode øyeblikk. Kine hadde med så herlig gave til meg også. Blir litt satt ut av sånt jeg, men du verden så koselig!

Blomstene fra forrige ukes middagsslaberas med venner og kolleger står fremdeles så fint i vasen. De har fått plass i kjøkkenvinduet, bare fordi lyset derfra gjør de ekstra vakre synes jeg. Så gir de meg gode øyeblikk, hver gang jeg står i vinduet, og titter på elgene og rådyrene som daglig rusler rundt i hagen.

Hagen full av elg og rådyr ja. Jeg har ikke anelse på hvor mye tid jeg bruker ved det kjøkkenvinduet om dagen, men dyrelivet der ute er så herlig å se på. Fugl og ekorn, elg, rådyr, hare, grevling… Og sporene til rådyrene i nysnøen!! Små hjerter over hele hagen. Fine, fine øyeblikk.

Kveldene blir lysere og lysere. I går ettermiddag dro vi ut for å spise middag, gubben og jeg. Da vi kjørte hjemover ble jeg så overrasket da jeg kikket på klokka, og innså at den var over fem. For ute var det fremdeles lyst, selv om sola var i ferd med å gå ned. Det magiske vinterlyset, den tynne stripa av flammende oransje og rosa som ligger lavt på himmelen, bare meter over snøskorpa. Den er vakker den. så vakker at vi stoppet bilen, gikk ut bare for å se. Fremdeles vinter, men vår i sikte. Fine stunder, og fine øyeblikk.

Og det var vel egentlig det. Late dager hjemme, mest inne, begrenser jo de store øyeblikkene, men det har vært så deilig å bare være i sin egen boble noe dager. Jeg har bakt brød, rundstykker og fylte horn, puttet masse fryseren, masse matpakkemat for gubben og meg til arbeidsdagene som kommer. Jeg har sett siste sesong av Bridgerton, og er overbevist om at jeg jeg født i feil tid!!! Heller hest og kjerre enn Tesla, for å si det sånn! Jeg har lest ut tre bøker, spist smågodt til frokost noen dager, og laget middag fra bunnen hver dag, bare fordi jeg har hatt så mye herlig tid. Slike øyeblikk er mer enn nok. Nå skal søndagen nytes, krysser fingrene for at ikke flere fugler må reddes av superhelten i rutete bukser! Siste rest av OL på TV, og enda mer sofasitting, i pysj! Enkelt og greit.

Håper uka var raus med deg, og at øyeblikkene står i kø kommende uke. Vær snill mot seg selv, det er du verdt. Vi blogges.

God morgen, og god OL-søndag. Ja, for i dag blir det mye sofa sitting på denne dama. Det skal ljome sport fra Tv`n i stua, og jeg skal bli sympati-svett uten å løfte en finger. Måsahuset er gulvkaldt og stille. Kulda kommer av temperaturene ute, men de varme flammene borte i peisen jobber med saken. Snart har den gamle pipa som står midt i måsahuset varmet opp alle rom. Foreløpig holder jeg med under teppet mitt her i sofakroken, iført ei sliten joggebukse hvor jeg plutselig fant en lapp i lomma, en koselig hilsen jeg fikk av en kollega for flere uker siden. En hyggelig overraskelse å finne igjen en søndagsmorgen. Stille er det fordi det igjen bare er gubben og meg hjemme. Minsten er tilbake i tjeneste i Trøndelag, og utflytterpodene våkner selvsagt opp hjemme hos seg selv. Akkurat nå nyter jeg stillheten, etter enda ei uka hvor det har kokt litt på jobb. Det bruker å være sånn, den siste uka før en ferie, og vinterferien er intet unntak. Mange har hatt behov for en prat, litt mekling, en skulder å gråte på, eller hjelp til en innlevering eller prøve. Det er ikke helt ferie på meg enda, men arbeidsdagen er uansett annerledes når elevene ikke er på skolen. Og noen fridager skal jeg ha. Det skal bli godt å senke skuldrene litt utover uka.

Uka som gikk var full av øyeblikk, selv om dagene nok en gang har gått så i ett, at ikke alle øyeblikkene ble dokumentert i bilder. Det går fint, jeg har de jo i hodet, og øyeblikkene blir jo ikke mindre betydningsfulle selv om det ikke blogges.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En tidlig morgen denne uka gikk jeg med hodet ned på vei til jobb. Egentlig aller mest for å gjemme nesa ned i skjerfet og jakkekraven, fordi vinden bet i ansiktet, og snøen prikket kaldt i kinnene. Mens jeg gikk fikk jeg øye på en bitteliten klump med snø på gangveien, formet som et hjerte. Jeg gikk bare videre, fordi jeg var så frossen. Fremme på jobb angret jeg på at jeg ikke hadde stoppet, og tatt et bilde. Så glemte jeg øyeblikket. Helt til dagen etter, da jeg enda en gang gravde nesa ned i skjerfet, og tuppen av skoen sparket til et bittelite snøhjerte på gangveien. Det lå der enda. Helt urørt, til tross for vind, snø, og mange føtter som har ruslet langs veien i et døgn. Så da stoppet jeg opp, tok et bilde, bare for å minnes øyeblikket. Det lille snøhjertet betyr ingen ting. Det endrer ingen ting. Det var bare fint synes jeg, og noen ganger er det nok.

Uflaks dagen. Eller klønedagen. For jeg vet ikke lenger om jeg har uflaks, eller om jeg bare er et kjøtthue som blir mer og mer klønete med alderen. Dagens første kaffekopp brant meg på tunga. Jeg har to kopper stående på pulten. En til Pepsi Max, og en til kaffe. Og jeg tok feil kopp. Skulle ta en diger slurk brus, tok feil kopp, og brant tunga så jeg utvikla en ufrivillig talefeil. Dagens andre kaffekopp førte jeg rolig opp til fjeset, men bomma på munnen. Kaffen rant nedover skjerfet, videre over magen, og satte flekker på ALT av klær!!! Bare høyre sokk gikk fri. Og innen lunsjen hadde jeg klart å skalle nesa i pc skjermen så blodet rant, og det eneste av nytte i medisinskapet på kontoret var en tampong…. Noen dager burde man bare blitt i senga.. Men, sånne dager gjør også de gode øyeblikkene, uten noen form for ulykker, enda mer verdifulle. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe.

OL sending i lunsjen på miljøteamkontoret. Små gleder, fine øyeblikk. Smørbrød fra kantina, der man blir bortskjemt av kantine-damene med ekstra bacon på skiva. Åpen dør, elever som kommer inn og ut av kontoret fordi de blir nysgjerrige når en gjeng miljøarbeidere med en snittalder på 50+ sitter og heier. Kaffe, lunsj, ski på skjerm. Fine øyeblikk, midt i uka.

Fredag fikset elevrådet, tradisjonen tro, litt ekstra stemning i anledning Valentines dagen. Det var roseutdeling, og heldige meg fikk rose av flotte jenter i påbyggsklassen. Små øyeblikk som rusker litt i hjerterota.

Og bare for å toppe dagen stikker enda en gullunge innom kontoret, og skriver en herlig liten hilsen på en serviett, før hun forsvinner tilbake til norsk-timen. Små, små øyeblikk som gir så mye mer glede enn disse ungdommen noen gang kommer til å forstå. Hverdagsglede.

Kvelden med Sandra og Anne Grethe. Kollega, og tidligere kollega. Vi møtes innimellom for å oppdatere hverandre på livet, skravle litt, spise litt og le litt. Så koselig med besøk, en kveld midt i uka. Pai, salat, sjokolade, smultringer, og en kulerund babymage. Så herlige øyeblikk. Jeg er så heldig som har disse fine damene i livet mitt. Blomstene på bordet er en nydelig påminner om herlig besøk, og enda en koselig jentekveld. Herlige øyeblikk.

Og slik gikk uka. Jeg har holdt litt i tradisjonen med kveldsturer jeg og minsten har når han er hjemme, og gått med et par turer i mørket noen ettermiddager. Det gjør så godt for kroppen og hodet å rusle en runde i bygda etter middag.

Jeg har spist mye mer snop enn jeg burde, men har klart å kjøre på med litt grønnsaker også. En slags balanse… Jeg har tråkka på bar asfalt, og jeg har tråkka på snø. Sett ungdommer gråte, og sett ungdommer smile. Og nå, nå skal jeg spise ost og kjeks til frokost, før jeg setter deigen til ukas matpakker, før OL skal få dominere de største delene av dagen. Straks mandag og jobb, ganske snart vinterferiedager, men aller først, god søndag. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.