jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Andre søndagen i advent. Jammen gikk det raskt denne uka også, denne nedtellinga til jul. God morgen, til alle som titter innom, og riktig god søndag. Juletreet skinner midt i stua, helt ferdig pynta. Tidlig, men det er jo at den tresorten som drysser svært lite, altså plast, så det gjør jo ikke noe. Jeg nyter lysene, pynten, og stemninga juletreet tar med seg inn i stua. Borte i peisen knitrer det i tørr ved, og her i sofahjørnet har jeg pakket inn skrotten i sprett nye, og altfor store pysjbukser. Rødrutete selvsagt, for såpass bør det være i Desember. Akkurat nå er et fint øyeblikk. Ro og stillhet, og litt julestemning. Så er det på tide å oppsummere ukas små øyeblikk, og i natt da jeg ikke fikk sove, prøvde jeg å se for meg øyeblikkene. Jeg føler meg travel, selv om alt jeg gjør er ting som gir meg glede. Likevel kjenner jeg at jeg gleder meg til juleferien. Helt fri, fra både jobb og annet. Det skal bli godt å ikke måtte noe som helst.

Da jeg og kollega Martin låste oss inn på kontoret mandag morgen, ble vi møtt av et bål nederst i hjørnet der vi har kontorplasser. Jepp, du leste riktig. Og først ble vi litt sjokka over hvor ekte det så ut, selv om vi ganske kjapt skjønte at her var det noe flakkende lamper bak veden. Hven speider`n er, som i løpet av helgen har fyra opp leirbålet inne på c12, det er fremdeles ikke oppklart, men vi mistenker vaktmester`n. Han er stadig innom å gjør no sprell som garantert ikke står i arbeidskontrakta hans, og vi digger det! Så nå har vi bål ved kontorplassen vår, og fordi det trekker fra gamle vegger, skulle vi jo ønske det varmet litt mer, men koselig er det ihvertfall. Herlig øyeblikk! Og vaktmester`n , hvis du leser dette, vi mangler pølser og grillpinner!!!! Fikser du?

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Hjemme drives det også med julesysler. Det har ikke kommet så mange slag i kakeboksene enda, og helt ærlig kan det tenkes det ikke blir så mange heller. Men jeg maler julekort, lager kjeleunderlag, fyller julestrømper, og koser meg med annet gøy til jul. Denne uka har jeg blant annet laget små duftkranser som har fått plass på skapdører, og knagger. Der skal de få henge i julen og spre litt deilige juledufter i huset. Så enkelt, men så gøy å lage, og for meg er de en tradisjon. Husker mamma laget disse allerede da vi bodde i den lille leiligheten i Lillestrøm, da jeg var liten. Lukten av stjerneanis og appelsin er barndommens juleminner. Fine øyeblikk.

Tirsdag ble jeg lei fargen på peisen. Jeg synes den ble en mørk kloss som tok for mye plass og lys der borte i hjørnet. Tirsdag malte jeg den. Fortsatt ikke helt fornøyd, jeg ønsker meg at den skal bli enda mer varm beige, men det får bli til uka. Godt med alt som er gjort uansett, og hjørnet ble betraktelig lysere, og mer levende. Også synes julepynten på peishylla enda bedre!! Forandring fryder, gode øyeblikk.

Den morgenen snøen falt tungt fra himmelen da jeg ruslet til jobb, og la deg på bakken som et mjukt hvitt teppe. Da var det julestemning hele veien til jobb. Rett over veien ved påstkassa startet moroa, for det var kun ett menneske som hadde gått på gangveien før meg, og enten er vedkommende akkurat like barnslig som meg, ellers så har personen røyka tidenes “rev” på morran før de to turen ut. For de fotsporene, som varte i over 100 meter, var mer enn litt underholdende, og her var det virkelig gjort en innsats for å more eller forvirre den som kom etter.

Sporene er av den typen som får meg til å tro at spor-eieren dagen etter må ha kjent på vonde hofter, og/eller støle kne-ledd! Men du verden som jeg flira, og de sporene ga meg altså en så herlig og lattermild start på dagen. Jeg aner ikke hvem du er, du menneske med god tid på morran, og en evne til å sette spor i snøen som krever iherdig innsats, men takk skal du ha. Made my day!

Og da jeg ankom skolegården fikk jeg atter en gang skikkelig julestemning. Hvitt snøteppe i hele skolegården, utråkka og fin, også lys i julegrana mot mørkeblå vinterhimmel. Jeg ble stående lenge før jeg låste meg inn, bare for å nyte øyeblikket. Hverdag på sitt aller beste.

Vi spiller fremdeles inn episoder til julekalenderen. Det er tidkrevende, bittelitt pinlig når vi filmer på offentlige steder der det ferdes masse folk, men også kjempemorsomt. Også er det de bedriftene da, som virkelig gir det lille ekstra mens vi er der. Denne uka spilte vi inn en episode på Hannes Clinic, og jeg fikk ligge på mjuke madrasser, pakket inn i varme tepper, mens jeg nøt ansiktsmasasje fra Carolina. Tenk at dette lille tettstedet har så masse å by på! Så ja, pinlige stunder, og kamera rett i nepa er verdt det, når det bringer med seg slike gode øyeblikk.

Og slik gikk den aller første uka i Desember. Jeg har tråkket i regn, i snø, og på tørr asfalt. Jeg har drukket gløgg og spist pepperkaker med elever, og kost meg med håndballjentenes kamper på kvelden.

Jeg har pakket inn noen små ekstra gaver, og sortert gavene i poser etter hvor de skal og hvem de skal leveres til. Vi har så smått begynt å pakke det poden skal ha med seg når han flytter, bare 12 dager til han tar over leiligheten han har kjøpt nå. Jeg har bakt noen småkaker til kakeboksene, og kjenner jeg denne podeflokken min rett, er de boksene tomme lenge før julaften. Jeg har rusla noen kveldsturer bare for å se på julelysene i vinduene rundt omkring, vært på Fjøset og spist god middag med to gode venner, prøvd julekjoler Hos Mona, laget kveldsmat og samlet flokken rundt bordet på slutten av dagen, bare for å skravle. Jeg har kost meg med voffsen, kost meg med kaffekoppen, og kost meg elevene på jobb. Hverdagsuke, juleversjonen.

Håper uka som gikk ga deg noen gode øyeblikk, og at uka som kommer bringer frem smilet ditt. Ta vare på deg selv, det er du verdt. Vi blogges.

God morgen, god søndag, og goood første advent. NÅ er det lov! Lov med nisser, og kuler, og stjerner, og risgrøt, og riskrem og marsipan med sjokoladetrekk. Jeg har gitt meg selv lov lenge da, men nå er det liksom offisielt ventetid. Akkurat nå, er som nesten alltid, et godt øyeblikk. Søndagsmorgen er som regel det. Det knitrer borte i peisen, og voffsen og jeg sitter under teppet i sofaen, sammen. På peishylla er julekransen, og et par-tre nøtteknekkere på plass. Litt julestemning borte i det hjørnet også. Kaffemaskinen har fylt koppen min med hasselnøtt-kaffe, og gubben har nettopp satt rundstykker i ovnen. Straks skal voffsen tvinges med ut på en liten tur for å strekke på beina, og for å tømme tanken, men da jeg fant frem selen i stad løp hun under bordet og gjemte seg. Ingen stor frilufts-entusiast det dyret der, men tur blir det likevel snart. Vi skal bare sitte litt til her under teppet, og oppsummere noen av ukas små øyeblikk.

Tenk at det r 1 Desember alt da!! November, som alltid er litt mørk og lang, den gikk fort likevel. Og med advent kommer håndball på TV! Det er tradisjon for meg. Kvelder i stua, med håndball-jentene på tittekassa! Alltid like gøy, alltid like spennende. Litt sånn ungdomsminner også, fra den tiden jeg spilte selv, fast benkesliter på jenter 16 på Sørumsand. Husker at desemberkveldene hjemme var mamma og pappa og meg foran tv`n, og at heiaropene var høye, og spenninga enda høyere. Pappa lærte meg alle banneordene han kunne hver gang Norge bomma, helt ubevisst. En tradisjon jeg mer eller mindre dro med meg i oppdragelsen av egne barn… Uansett, håndball EM 2024, bring it on!!! Gode øyeblikk hele Desember!

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Fredag var det julebord med jobben. Kroppen og hodet er litt slitne om dagen, og jeg jobba litt med meg selv for å glede meg til fest, men det ble så hyggelig! Masse festkledde kolleger, glitter og stas, høye skåler, julemat og morsomme taler, alt i tråd med julebordstradisjoner. Og selv om det ble litt tidlig kvelden på denne sletne skrotten, så kosa jeg meg skikkelig! Julepyntet skole, julebord med flotte kolleger, en knallfin inngang til helgen. Fine øyeblikk.

Vi er godt igang med innspilling av julekalender for næringsforeningen, Javier og jeg. Han gjør det meste av jobben da. Han instruerer, filmer, redigerer og publiserer. Jeg bare møter, gjør som jeg får beskjed om, og prater til kamera. Blir aldri helt vant til det, men selv om det kjennes kleint, så er det artig lell, og jeg er så heldig som får lov til å være med på sånne prosjekter innimellom. Det blir masse filming de neste ukene også, om vi skal komme i mål med 24 små filmer. Den første legges ut i dag. Så derfor, filming i lokale bedrifter, fine øyeblikk.

Og med den filminga kommer det utfordringer og små opplevelser jeg ikke ville fått ellers. Denne uka har jeg, tro det eller ei, kjørt firhjuling!!! Jeg, som alltid har vært den overnervøse mammaen i depotet på alle crossbaner i alle åra gutta har kjørt, fikk plutselig muligheten til å gasse litt sjøl. Om det ga mersmak??? Jepp, absolutt. For tenk om jeg kunne hatt sånn firhjuling med skjær, og kunne måkt snø på tomta i vinter på den måten!!! Det hadde vært fett det! Noe kjøp av firhjuling blir det neppe denne jula, men opplevelsen var fet!!! Fett øyeblikk.

En kveld denne uka la mellomste poden seg med hodet i fanget mitt da vi satt og så på tv. “Kos meg litt i håret a mamma?” Så satt jeg der da, og kosa med krølltoppen, og kjente at nå er det snart siste gangen jeg sitter i sofaen, med alle podene rundt meg, koser med krøller, og stryker på ryggen, skravler om hverdagen. For straks flytter nettopp denne poden inn i egen leilighet, og ei drøy uke senere reiser minsten i forsvaret for et år. Så jeg bare nøt øyeblikket. Satt bare rolig med en “voksen” pode i fanget, og nøt øyeblikket. Snart r redet mye tommere, jeg gleder meg over dagene, og øyeblikkene som er igjen.

Hver kveld denne uka har jeg fylt på med julepynt. Hver kveld har flere flater, kriker og kroker fått ne små juletrær, nisser og julekuler, og det er så koselig. Huset blir liksom så mye lunere av alt julestæsjet. Om ikke så alt for mange dagen skal juletreet få hedersplassen i stua også, men frem til da koser jeg meg med påfyll av små hint om jul. Så gode øyeblikk.

Den morran jeg var frøsen fra jeg stod opp, og valgte den lengste ullfrakken som yttertøy da jeg rusla til jobb. Jeg gikk på gangveien og var så fornøyd med valget, for kulda slapp ikke gjennom den lange frakken. Tilogmed rumpa og lårene var varme. Men så kom jeg dit hvor gatelysene treffer slik at jeg i noen meter jager min egen skygge, og skvatt litt da jeg innså at jeg så akkurat ut som Dracula. Kunne jo spilt i en skrekkfilm den dagen. Og da flira jeg så godt at jeg måtte stoppe opp å ta et bilde. Teit, jeg veit, men jeg lo likevel. Skummel kjerring i morgenmørket, festlig øyeblikk.

Og slik gikk den siste uka i November. Ei helt vanlig uke, med helt vanlige hverdagsøyeblikk. Jeg har, sammen en kollega Anne Grethe besøkt tidligere kollega Sandra, hatt en så koselig skravlekveld med dem, og kosa med verdens fineste, og ganske stuttbeinte Turbo. Jeg har bakt et slag julekaker, malt noen flere julekort, pakket inn kalendergaver til julekalenderen på kontoret, hatt fine samtaler med elever, og handlet inn litt kjøkkenutstyr til poden som er på flyttefot.

Nå skal jeg lufte den hjemmekjære voffsen. Tvangslufting, rett og slett. Hun er glad og fornøyd når vi først begynner å gå da, det er nok bare dørstokk-mila som er litt lang for de korte beina. Den er i grunn ofte lang for de litt lengre beina mine også…

Håper uka som gikk ga deg noen fine, små øyeblikk, og at søndagen, og den kommende ventetiden gir deg små gleder. Ha en riktig fin søndag, og stell pent med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

Plutselig ukeslutt, igjen. Så derfor, god morgen, og riktig god søndag. Selv om mye kjennes nytt denne uka, er søndags-vanene de samme. Det knitrer borte i peisen, og snart vil varmen spre seg i hele stua. Pysjen er på, den samme loslitte, rutete flanellen jeg har brukt hver helg i snart to år. Forrige søndag oppdaget jeg hull i sømmen på begge sider av buksa, så glemte jeg det, helt til jeg oppdaget de på nytt i dag. Noterer ned ny pysj på ønskelista til julenissen. Jeg har hull i ullsokken også. Kunne nesten spilt hovedrollen i Olivier Twist, så stakkarslig og fillete som dette “kostymet” er, men det gjør ikke noe. Motepolitiet har aldri patruljert her i måsahuset uansett. Kaffekoppen er fylt til randen av jule-kaffe. Smaker et hint av både hasselnøtt og kanel, og jeg koser meg! Et sånn helt vanlig, likevel kjempefint søndagsøyeblikk.

Jeg har ikke helt bestemt meg enda, men har vært inne på tanken om å pynte litt til jul i dag. Bare bittelitt. Neste uke er det jo allerede 1. Desember, og uka som kommer blir travel. Da må det jo være greit å tjuvstarte litt eller? Et par sånne glitrende jule-kuler her og der, og en kvast granbar i en vase eller to? Jule-politiet er akkurat like fraværende som motepolitiet i dette huset, så bløtlagt blir jeg neppe for tjuvstarting uansett.

Uka har bydd på fine øyeblikk. Tidlig på morrakvisten, mens jeg ruslet til skolen, gikk det plutselig opp for meg at blåtimen er tilbake. Og den har jeg savna. Blåtimen gir en sånn indre ro. Så noen hundre meter før skolen måtte jeg bare stoppe opp, puste inn den kalde vinterlufta, kjenne den første snøen knirke litt under skoene, og bare nyte den rolige blåfargen som maler morgenen, før dagslyset trenger gjennom. En liten hvil midt på veien, en pause fra dagen egentlig har startet. Fint øyeblikk.

Den morran verden plutselig ble litt magisk. Jeg stod ute i skolegården på morran, for å møte en elev. Og mens jeg står og skuer utover elevene som kommer av skolebussen, skifter liksom hele lyset i skolegården, fra vanlig morgen-grått, til en sånn helt merkelig flammende rosa-oransje-ish, Over skolen hang en hel regnbue, og rammet nesten inn skolen. Som om hele skolen og skolegården lå inne i ei slags boble. Fantastisk fint. Flott øyeblikk.

Jeg har sagt ja til å spille inn en julekalender for næringsforeningen på Bjørkelangen. Jeg sa ja fordi det var Mona som spurte, og Mona er liksom så grei at man ikke kan si nei. Også angrer jeg med en gang jeg ser kameraet, og Javier, produsenten, er klar til innspilling. Akutt anger. Sånn typ “Der r hu som alltid skal stikke seg frem!” Intet mindre enn 24 små filmer skal vi lage, så det blir jo noen timer jobb i ukene frem mot jul. Denne uka har vi spilt inn de to første. Og selv om jeg angrer litt, så er det jo gøy også. For bedriftene vi besøker stiller med fine kalender-premier, og det ER gøy å kunne bidra til bygda, tross alt. Så ut av komfortsonen, atter en gang, også får jeg jo med skikkelig julestemning samtidig. Det skal man ikke kimse av. Gode øyeblikk.

Kake på jobb. En elev jeg ikke egentlig lenger ser hver dag banket plutselig på døra til kontoret, og overleverte et digert sjokoladekake-stykke. For eleven hadde feiret bursdag, og tenkte på “gamlelærer`n” da det var igjen et par saftige stykker. Sånt varmer hjertet skikkelig. Så da ble det kake til lunsj, og en liten “catch up” med en elev jeg ikke lenger ser hver dag. Kjempekoselige øyeblikk.

Torsdag ble måsagubben med mellomste poden i banken for å undersøke mulighetene for boliglån, med tanke på kjøp av egen leilighet. Torsdag kveld var gubben, jeg og poden på visning. Fredag formiddag var mellomste pode eier av egen leilighet. Her gikk det fort i svingene, og rett før jul forlater en av tre poder hjemmet. Jeg har ikke helt forstått det enda, sånn egentlig. Gutta r jo i den alderen, de jobber og sparer, vi visste jo at det ville skje, men nå som det har skjedd, ja da kjennes det rart. Kjempefint, men nytt og rart. Heldigvis blir han i bygda, en rask spasertur unna, og det kjennes trygt. Så skal det bli fint at han står på egen bein, den første skikkelige smaken av voksenlivet. Og ja, jeg tillater meg å være litt stolt også. En pode på vei ut, fint øyeblikk.

Også er det podekjæreste-voffsen da, som alltid er stundene med henne fine øyeblikk. De kveldene hun er her, nettene hun sover her, og de dagene jeg kan bli med henne på morgentur. Denne litte pelsballen, med en forkjærlighet for elefantbamser og tyggebein,er bare rein hverdagslykke. En kontaktsøkende voffs i armkroken er alltid gode øyeblikk.

Og slik har enda ei hverdagsuke gått. Jeg har sitti litt i garasjen sammen med minsten, og sett han pusse, sveise og skru på prosjekt rallybil. Jeg har gått turer med elever, fylt potter og kasser ute på verandaen med mose og granbar, så den er klar for snø og julestemning.

Nå skal resten av kaffen drikkes, et par nye vedkubber skal legges i peisen, også tror jeg jammen jeg skal gi etter for trangen til å finne kassene med julepynt. Plutselig blir det jo jul. Håper uka som gikk gav deg fine øyeblikk, og grunner til å trekke på smilebåndet. Også håper jeg at denne siste kommende uka i November byr på litt hverdagsmagi. Stell pent md deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Foran meg, på bordet, ryker det fra en kopp kaffe med sjokolade, en miks av to kapsler, mekket i kaffemaskinen. Jeg tør påstå at den kaffemaskinen er ei rein lykke på morgener som dette. Velge smak, trykke på en knapp, og tadaaa, lykke i en kopp. Øyeblikk ❤️

Det knitrer borte i peisen, lysene på bordet er tent, og jeg nyter en stille morgen. To poder og en podekjæreste sover enda, en pode og en annen podekjæreste er på hyttetur langt oppe i Nord-Norge. Måsagubben mekker frokost, og jeg har krøpet opp i sofahjørnet mitt for å oppsummere ukas små øyeblikk. Min lille digitale minnebok. Og øyeblikk har det vært denne uka, små og litt større, selv om hverdagsuka har vært skikkelig hverdagslig, med jobb-hjem-jobb-hjem…

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Mandag hadde jeg et sånt “slå meg med en spade og grav meg ned” øyeblikk. Jeg hadde hatt et møte med to kolleger der jeg satt rimelig breibeint i en lav sofa, med to kolleger rett ovenfor meg, og diskutert elev-saker. På vei over skolegården, da jeg vandret tilbake til kontoret synes jeg det trakk så fælt i “underetasjen”, og kikket nedover. Det var da jeg oppdaget en rift i sømmen i skrittet på drøye ti cm…. Ei flenge som nok har vært mer enn godt synlig for de stakkars folka ovenfor meg i møtet. Og som om ikke flenga i sømmen var nok, revna selvsagt buksa den dagen jeg hadde på ei beige truse, slik at det sikkert så ut som om halve “kyllingfileen” var på vei ut av buksa! Og hva gjør man da? Jo, da ler man! For hva annet kan man gjøre??? Og heldigvis fikk jeg tak i nål og tråd, og tetta skandalen før neste undervisnings økt Nå i ettertid, når den største skammen er litt på avstand, kan jeg si det var et litt artig øyeblikk… men bare litt.

Den ettermiddagen jeg rakk en tur med voffsen til podekjæresten før det ble mørkt. Vi rusla en liten runde i skogen, og det  var så deilig å gå av seg litt tanker fra arbeidsdagen. Noen dager er det jo sånn at man har noen løse tråder som man ikke føler man har fått nøstet opp, og det kjennes vanskelig å ikke ha fått vært tilstrekkelig nok for elevene. En luftetur hjelper alltid, og å surre rundt i skogen med en liten pelsball er rein terapi. Fine øyeblikk.

De aller fleste morgninger er jeg på vei til jobb mens det ennå er mørkt, men en dag denne uka var jeg litt senere ute. Morgenlyset hadde akkurat vekket bygda da jeg rusla bortover gangveien, og tåka var i ferd med å lette. Frosten fra natta tinte mens jeg gikk, og langs grøfta hang blader og ugress tunge av vannperler. Fordelen med å vende nesa ned mot bakken når man går er alt det vakre som befinner seg blant helt vanlig grøftegress, og jeg klarer ikke la være å stoppe, titte, lukte og kjenne. Selv i mørke November byr naturen på kunstverk. Er det bare jeg som bruker tid på sånne øyeblikk, eller gjør du det også? Uansett, fint øyeblikk. Somle litt på vei til jobb.

De kveldene jeg har satt meg ned eter middag for å male julekort. Helt enkle julekort, bare litt vannmaling og ark, men det er altså så avslappende. Litt julemusikk fra høyttaleren, en kopp te, også bare la tankene vandre med jeg svinger penselen. Da koser jeg meg da. Med podene sittende rundt meg mens de skravler, mens gubben fyrer i peisen og diskuterer rally-bil-bygging med minsten. Full stue, likevel litt alene i min egen male-boble. Så gode øyeblikk. Må snart kjøpe mer akvarell-ark.

Knusende 12-0 tap på ny fotballkamp i midttimen på torsdag, men gurimalla så moro det r å være med! Vi, altså det lærerlaget med null talent, har nå kun en kamp igjen i innledende runder, og kommer selvsagt ikke videre til noe mellomspill, men artig er det læll. Og svett blir jeg også. Litt fordi jeg beveger meg smått og tregt, mest fordi jeg spiller i grilldressen fra Sparkjøp. og den er av tetteste type polyester. Som å spille fotball, kledd i en presenning. Men ja, tap til tross, disse fotballkampene gir flere latterkuler enn selvtilliten har godt av, og mange fine øyeblikk.

Da minstepoden kom med ønskeliste til jul. Da flira jeg godt. 20 år, snart klar for førstegangstjenesten, fulltids tømrer….men ønskeliste. Proppfull av utstyr til rallybilen han bygger til minne om onkel Knut. Og med den lista i hånda, med en lattermild, dog noe håpefull pode bak meg, kjente jeg på skikkelig julestemning. Blir ønskelista oppfylt? Neppe, men stemninga satt seg okke som. Koselig øyeblikk.

Og dagen etter ønskelista kom det et minne-varsel på mobilen, en gammel snap fra onkel Knut, kameraten vi mistet i sommer. Så slo det meg igjen, at han er borte. At han ikke kommer innom igjen. At han ikke sender flere snapper som dette. Og selv om sorgen akkurat da slo beina litt under meg igjen, så er jeg så glad for disse minnene også. Gode øyeblikk.

Og slik gikk enda en hverdagsuke. Et par kvelder har gubben og jeg gått en lang tur rundt Bjørkelangen. Vi har satt på oss joggeskoa, kledd oss godt, og rusla ut i kveldskulda, bare for å lea litt på skrottene, og for å skravle. Fine øyeblikk.

Jeg har bakt julekake med i overkant mange rosiner, øvet litt på gitaren, og gitt opp å lære å spille gitar. Jeg har fyret med ved til svetten rant, og sykla i kulda så fingrene har vært frosne og blå. Jeg har sittet oppe halve natten og snakket med en av podene om livets sorger og forandringer, og jeg har sovnet i armkroken til gubben på sofaen, lenge før leggetid, to kvelder på rad. Hverdag, enkelt og greit.

Nå skal søndagen få utfolde seg, helt uten en eneste plan. Jeg skal ta øyeblikkene som de kommer, og nyte de alle, før mandagen banker på døra. Håper uka som gikk ga deg fine små øyeblikk, og at uka som kommer byr på enda flere Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så var enda en uke kommet til veis ende. Nesten da, det er jo noen timer igjen. Så derfor, god morgen og god søndag. Det knitrer godt i peisen, og ullsokkene er på. Poder og podekjærester sover enda, og gubben pusler som vanlig på kjøkkenet. Rundstykkene står i ovnen, og eggene koker i en kjele. Det er måsagubben som stort sett tar ansvaret for frokosten til storfamilien i helgene. Skikkelig deilig. På bordet ligger malesaker, min hobby denne uka. På badet ligger en haug sokker uten makker, og jeg har ikke leita skikkelig etter match til noen av dem enda. I gangen ligger tre av seks julekalendere ferdig pakket og klare, de som skal gis videre, altså ut av huset. Litt ryddig, litt kaos, helt vanlig. Huset er liksom et gjenspeil av ukas små øyeblikk, ihvertfall mange av dem. Som vanlig er akkurat nå et godt øyeblikk også, en rolig start på ukas siste dag, men vel vitende om at folk og fe snart våkner til liv for å skape herlig familiekaos. Jeg nyter det så lenge jeg kan, for de to eldste gutta titter stadig på eiendommer til salgs, og minsten skal i forsvaret i Januar…. Jeg holder på øyeblikkene med flokken så godt jeg kan.

Mandag arvet jeg en kaffemaskin av en kollega av måsagubben. Jeg aner ikke hvor mange år jeg har ønsket meg en, men lenge er det. Så enkelt, når jeg eller gutta bare vil ha en kopp kaffe eller varm sjokolade. Så nå er vi frelst alle sammen, og denne uka har vi nok drukket mer kaffe en vanlig, bare fordi det er så enkelt. Også er vi jo litt tjukke i hue alle sammen da, og lar oss kanskje litt for lett fascinere av små maskiner som lager varm kaffe på bare noen sekunder. Uansett, så lettvint, så enkelt, og det er så masse forskjellig kaffe å velge mellom at det er reint forvirrende. Uansett, å kunne sjekke noe av ei gammal ønskeliste, det er herlig det! fiiint øyeblikk.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg bytta sofatrekk og gardiner i stua denne uka, bare fordi jeg var rastløs, og følte for en forandring. Ja, også ønsket jeg at sofakroken skulle bli bittelitt lysere i mørketiden, og sørlig nå i tia før jul. Og når det var gjort falt det seg liksom naturlig å vaske og støvsuge litt, bare fordi jeg var så godt i gang. Ja, og når det var jort, da falt det seg enda mer naturlig å sette frem bare et snev av julepynt…selv om jeg kaller det vinterpynt da. Snik-julifisering kanskje, men samma det. Ei litta gran, i rein plastikk, på hjørnebordet i sofakroken, og en tilsvarende på vegghylla. Det er jo dumt å vente med alt til Desember også…hvorfor vet jeg ikke, jeg bare følte for å ha en unnskyldning i tilfelle jule-politiet leser bloggen, og forteller at det er synd og skam å pynte før advent. Jeg har spist pepperkaker også, bare for å gni det inn. Uansett, forandring fryder, forandring gir gode øyeblikk.

Høst og kulde gjør noe med sansene. Lukter frister mer. Gutteflokken i huset fyser stadig på noe, aller helst noe som lukter godt. Jeg har bakt noen julekaker i det siste. Sånne bollebrød med rosiner. Forleden satte jeg en deig for å bake et par til, for de varer jo aldri lenger enn en dag i dette huset, men så fant jeg ut at noen hadde spist opp rosinene jeg skulle ha i deigen, så da ble det kanelsnurre-brød istedet. Og det lukta jo enda bedre en julekake, for kanel og sukker er jo fristende for selv den mest kresne. Så da ble de kanellsnurr-skiver og te til kvelds, og ganen har sjelden vært lykkeligere. Ble tilogmed nok til ei skive i matpakkene våre også. Fine øyeblikk.

Så ble den murrende hodepinen jeg har hatt i over ei uke litt i overkant tung, og jeg måtte melde meg syk fra jobb en dag. Nedtur for en som er redd for å gå glipp av noe, men nødvendig. Minsteoden har slitt med det samme, og ble hjemme han også. Etter noen ibux og litt ekstra søvn var vi oppegående nok til å sitte litt sammen foran peisen, og skravle litt. Poden fant frem legoen han fikk til bursdagen av storebrødrene, (de gjør alltid et stort nummer ut av at han er minst og lillebror, og kjøper derfor alltid lego…), og jeg drakk kaffe i håp om å jage hodepinen vekk. Funka seff ikke. Bihulesjekk til uka. Uansett, om man ikke er i form til jobb var det i det minste hyggelig med selskap hjemme. Fint øyeblikk.

Og rett etter at skolen var over (uten meg) tikket det inn en melding fra kollega Mimmi, som sa det lå en liten “God bedring-godbit” i postkassa! Kakao og krem!!!! Så da ble bare sjukedagen kos hele kvelden, både for meg og resten av gjengen.

I posten denne uka kom akvarell-ark fra Panduro. I mangel på tid og energi til å lage drøssevis med julekort i år, tenkte jeg at jeg istedet skulle prøve meg på å male noen. Har aldri vært noen stor maler, men gøy var det. Litt sånn avslappende kveldssyssel, og julekortene blir i det minste hjemmelagede i år også, selv om de ikke er scrappet. Så gøy var det, at jeg har malt tre kvelder på rappen, med podekjæresten sittende på den andre siden av bordet, med forberedelser til eksamen. Julekort og organsystemet… Gode øyeblikk.

Og slik har uka gått. Ute er det mørkt når jeg går til jobb, og mørkt når jeg kommer hjem, og jeg liker egentlig begge deler godt. At det er grått og vått ute gir bare gode unnskyldninger til å pusle med småtterier inne. Både jeg og voffsen koser oss i sofakroken med hver våre godbiter, og tenker at verden går ikke under om vi er litt late uansett.

Jeg har bakt grovt og søtt, snakket lenge med en tidligere elev på meldinger, og blitt oppdatert om alt det spennende som har skjedd siden videregående. Jeg har trent på gymmen sammen med gubben, og vært skikkelig støl for første gang på lenge. Jeg har spist burger på McDonalds, og laga grønnsakssuppe hjemme, pakket inn de siste julegavene, strøket en haug med skjorter til julebordsesongen, og hugget ved mens jeg hørte på Celine Dion. Merkelig kombo, men det funka. Også har jeg satt av en kveld for å se Ibelin, dokumentaren alle snakker om i disse dager. Og jeg ble ikke skuffa. Så ufattelig trist og fint på samme tid.

Og nå, nå skal frokosten inntas før sokkene skal møte sine partnere, og fryseren skal fylles opp med matpakkemat. Håper uka som gikk var grei med deg, og at dagene som kommer gjør deg godt. Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?

God morgen, og fin-fin søndag. Jeg sitter her under ei dyne i sofakroken og hutrer litt. Litt frøsen og uggen, men ikke sjuk altså. Skrotten blir snart nok varm, bare varmen fra peisen når hele stua. Knitringa fra tørr bjørkeved er som musikk i ørene, beroligende, og varmende. Huset er helt rolig enda, poder sover, gubben fikser frokost, og trakteren er i full gang med morgenkaffen.

Det er godt at det er søndag. Godt at det er tidlig mørkt, og at kveldene er lengre. Altså, tidlige kvelder da, om det gir mening. Jeg er til ladning på denne tiden av året, og jeg nyter det. Akkurat nå er jeg sliten. De siste ukene har vært hektiske, men når tror jeg ting roer ned fremover, det er er en god følelse å kjenne på. For et par uker siden hadde jeg flere foredra på kveldene, de siste 14 dagene har skolen hatt 10-klasse elever på besøk, og det krever litt ekstra av alle som skal følge de en dag. De er så koselig å møte dem, og denne runden har vi bare hatt helt nydelige tenåringer, men det krever litt ekstra energi. Tidlig på`n om morran, starten med frokost på skolekjøkkenet fra kl 07.00, for så å henge med ukjente unge håpefulle noen timer, i tillegg til til å skulle ivareta de elevene vi allerede har. Jeg stresser nok litt når jeg føler at jeg kommer litt på hæla, redd for å ikke strekke til for alle. Men…fra nå av, og frem til jul er det full fokus på hverdagsjobben. Det blir godt, og kveldene er stort sett frie til akkurat det jeg selv ønsker. Glede!

Og midt oppe i alt hverdags-“kaoset”, så har det vært fine små øyeblikk som har gitt rom for bittesmå pauser. Bare stoppe litt opp, glede seg over de små tingene. Akkurat det er jo ekstra viktig når man kjenner at ting hoper seg opp. En tidlig morgen denne uka, mens jeg satt på kontoret og planla to elevsamtaler, tikker det inn ei melding fra en av de gromme elevene. “Er du på jobb, og liker du hunder?” Så da dura jeg ut, og fikk hilse på og kose med verdens skjønneste lille Marco. En sånn ivrig liten bamse som tydeligvis shower og sjarmer når den blir klappet av halvgamle damer, for den trippa rundt, kræsjlanda i fanget, og la seg på rygg med alle beina rett til værs, for å være sikker på at magen var synlig for kløing! For en nydelig start på dagen. Hundekos ute i skolegården før først økt! Snakk om kickstart. Herlig øyeblikk.

Samme dag da jeg kom hjem, ble jeg møtt av enda en firbeint liten skatt. Hjemme i måsahuset hadde podekjæresten og voffsen tilbragt dagen med studier i stua, og det var så koselig å komme hjem til noen. Som oftest er jo jeg hjemme aller først, og pusler med middagen alene, mens poder og gubber renner inn sånn etterhvert. Sånne små lykker. Ei blid svigerdatter på 20, en liten pelskledd søtnos, også hadde jeg selskap mens jeg mekket middag. Noen å skravle med, og noen å kose med. Hverdagslykke.

På mandag starta jeg på et lite oppussingsprosjekt, som ingen ende ville ta. Jeg så for meg at jeg skulle strippe av et par lag maling, pusse litt, olje litt, også “tadaaa, god som ny”… Men neida! Nå er høyrearmen dobbelt så stor som den venstre, for her var det så mange lag maling at jeg har pussa på meg biceps! Jeg telte til sammen seks ulike farger!!! Alt fra 70-talls knallgul og oransje, til 90-tallets kornblå og burgunder, og til slutt shabby-chik hvitt. Og da jeg endelig kom til bunns, så jeg at treverket både var ødelagt og ikke spesielt pent heller… Men etter så mange dager med pussing var jeg så irritert at jeg like gjerne satte hele greia inn i gangen, der det var planlagt at den skulle stå, og tenkte at styggfint sikkert også har en sjarm. Så nå er jeg litt glad i den likevel da, selv om det ikke ble i nærheten av hva jeg forestilte meg… Den skal uansett få stå sånn til over jul. Litt fordi jeg synes det var litt sjarmerende med en kvast gran i vasen på toppen, og litt fordi den bicepsen på skrumpe inn litt igjen.

Så kom torsdagen, og Halloween, og tradisjonen tro kler man seg på på skolen den dagen. Så jeg tenkte at jeg kunne gjøre det både billig og skummelt. Innkjøp-hoppeball. Ting fra skuffen- sauseskinn og gedigen bestemortruse. Og med relativt lite midler, dog stor fantasi, entret jeg skolen som Miley Cirus, i musikkvideoen til Wreckingball. Det ble et par opptredener den dagen, og jeg levde meg selvsagt inn i rollen. Finnes jo ikke noe skumlere enn ungdomsidoler i overgangsalder. Sjekk bildene, og døm selv. Jeg er jo kliss lik!!!! Uansett, pedagogisk innafor eller ikke, ( selvsagt svært upedagogisk) Halloween på skolen er gøye øyeblikk.

Så ble det utkledning på freddan også, for personalet skulle feire bursdagen til rektor i lunsjen, utkledd som Magne Furuholmen fra A.Ha… Og vi valgte letteste vei, og mekka masker til alle på avdelingen. Det gikk opp for oss, først da vi skulle spise kake, at masker kanskje ikke var en sånn innmari god ide alikevel, for vi hadde jo kun klippet hull til øynene, og de spiser vi jo ikke kake med. Men hallo, 10 av 10 for kreativitet da. Vi lo ihvertfall godt av oss selv, derfor fint øyeblikk.

Og slik gikk uka. Jeg har snusa litt rundt i butikken til Mona, og brukt siste rest av gavekortene jeg fikk til bursdagen der. En julepyntet “Hos Mona” er en drømmebutikk!!! Jeg ønsker meg nesten ALT der!

Jeg har bakt sjokoladekjeks som var så gode at jeg ikke rakk å ta bilder av dem engang, jeg har trent sammen med gubben på gymmen borte på skolen, og hatt enda en liten runde med prøvesmaking av julemarsipan. Og nå skal kaffen nytes sammen med resten av søndagen, for enda en ny vanlig hverdagsuka banker på døra. Jammen har ikke stua rukket å bli god og varm mens jeg har oppsummert de små øyeblikkene også. Håper uka som kom gav deg noen fine øyeblikk, og at uka som venter bringer litt smil og glede. Tenk pent om deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Fra travel uke, til slaraffenlivet. Ikke helt sånn da, men jammen har det vært stor forskjell på de to siste ukene. Likevel har det ikke manket på små øyeblikk i uka som gikk heller, til tross for ei uke helt uten planer på ettermiddager og kvelder. Jeg er jho såpass makelig anlagt, at jeg vet å sette skikkelig pris på hjemmelivet også.

Akkurat nå er et fint øyeblikk. To poder sover i andre etasje. En pode sover hos kjæresten, og en podekjæreste er på tidlig vakt i hjemmesykepleien. Jeg er så imponert over arbeidsgleden til ungdommen. Hvem sa at ungdommer er giddalause? Og når podekjæresten er på jobb, får vi lov å passe grom-voffsen. Så her sitter jeg i det faste hjørnet av sofaen, pakket inn i teppet mitt, men en liten firbent venn i armkroken. Hun er akkurat like frøsen som meg, og vil også aller helst pakkes inn i tepper og pledd. Koppen er full av varm kaffe, og magen r full av knekkebrød md brunost. Skikkelig høstmorgen. Klokka er stilt til vintertid, så i kveld tennes stearinlysene enda en time tidligere. Små gleder, fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Mandag var det igjen duket for fotabllkamp mot elevene i midttimen. Endelig en grunn til å bruke den “fete” grilldressen fra sommerens campingturer. Lærerlaget hadde ikke blitt særlig bedre, for her manker det jo hardt på både talent og trening, men vi holdt i det minste ut hele kampen. Jeg hadde, med hånda på hjertet, aldri trodd jeg skulle synes det var gøy å spille fotball, men det er det faktisk. Sikkert fordi det er et så lavterskel-lag jeg har blitt med på, men også fordi de lave forventningene til prestering tar brodden av hele greia, og gir rom for gøy! Derfor, fotballkamp mot elevene, herlig øyeblikk. Klar for ny kamp til uka.

Og bare for å toppe det hele. I tillegg til den fotballkampen hadde jeg flydd fra klasserom til klasserom hele dagen, fordi jeg skulle hjelpe elever i hytt og gevær, og da jeg var omtrent halvveis på hjemveien, dura det i klokka! Og for første gang opplevde jeg at smartklokka var smart. Den sa noe om restituering etter aktivitet, og jeg leste mellom linjene at her burde jeg kjøpe julemarsipan for ånspise den mens jeg lå i stabilt sideleie på sofaen resten av dagen. Som sagt så gjort! Endelig gjorde den klokka nytte for seg!!! Fint øyeblikk.

Morgenmørket. Jeg liker å være tidlig på jobb. Da kan jeg trakte kaffe, og svare på meldinger fra elever som har tikket inn på Teams i løpet av kveld og natt. God tid på morran gjør ofte arbeidsdagen bedre. Tid til å roe litt, spise frokost, drikke kaffe, skravle litt med kolleger, og møte elever som av ulike årsaker kommer ekstra tidlig på skolen. Og nå på denne årstiden er morgenlyset så vakkert at jeg ofte blir stående ute i skolegården litt, før jeg går inn, bare for å nyte himmelen, hvordan lyset reflekteres i vinduene, og den kjørlige, gode lufta. Morgenstund i skolegården er alltid så fine øyeblikk.

Den dagen voffsen fylte seks år. Nå hadde vi ingen storslått feiring, for så spinnville er vi liksom ikke enda. Men poden hadde ordna gave til den firbeinte, og jeg så mitt snitt til å spise sjokolade, i mangel av kake. Alltid fint med en unnskyldning til å trøkke i seg noen kalorier. Og bikkja var svært fornøyd med gaven, og jobber nå på spreng med hjernetrim for å finne go`biter i bokser og luker. Jammen bra jeg ikke må jobbe like mye for mine godbiter.

Minsten var på sitt aller lykkeligste den dagen vi hentet hjem en rallybil. Nå er det bare et tomt skall foreløpig, men her skal det bygges. Lenge før kameraten ble syk avtalte minsten og “onkel” at de skulle bygge rallybilen sammen. Deres prosjekt. Så ble kameraten syk, for syk til å gjøre annet enn å ligge på sykehuset, og så ble kameraten revet fra oss, og prosjektet til minsten og onkel ble aldri noe av. Helt til onkelens familie forteller at minsten kan arve bilen. Poden felte noen tårer, både av glede og av savn, men er fast bestemt på å bygge bilen slik de to engang planla. En rallybil til minne om onkel Knut. Og nå er den hentet hjem. Tomta er enda trangere, men hjertene desto fullere. Jeg gleder meg til å følge poden og prosjektet hans, og jeg vet han kommer til å bygge bil med kameraten vår i tankene, og i hjertet. Dyrt, tidkrevende, men fint likevel. Godt øyeblikk.

Og mens poden bygget bil, bygget jeg blomsterpotte. Jeg kjøpte noen pinner på Biltema for en stund siden, og endelig fikk jeg tid til å leke meg litt med de. Første prosjekt ble en blomsterpotte til “grana” jeg pleier å ha stående fremme vinterhalvåret. En gammel kakeboks med rust i bunnen hadde gjort nytta si hva kaker angår, og fikk nytt liv i stua, med helt nytt formål. Gjenbruk og greier. Ekstra trivelig at podekjæresten satt seg ned sammen md meg, og laget gave til mormoren sin samtidig. Nesten som et godt gammeldags juleverksted i stua, en kveld midt i uka. Sånne øyeblikk elsker jeg!

Og slik gikk uka. Jeg har jobbet hver dag, og kost meg hver kveld. Det tennes lys i hele stua, det stekes vafler og grovbrød. Jeg har slappet av rundt det runde bordet i butikken til Mona, spist kake på personalrommet, gått tur i skogen, og brettet klær på badet. (ikke at det sytes da…for haugen er svær som et fjell)

Nå skal søndagen nytes før en ny uke banker på døra. Voffsen skal luftes, det samme skal denne skrotten. Håper uka som gikk ga deg masse, masse fine øyeblikk, og at uka som kommer bjudar på! Stell godt med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God søndagsmorgen til alle og enhver. Utenfor vinduet mitt ligger høsttåka tjukt og lavt…litt sånn som kroppen min akkurat nå. Mulig tåka letter i løpet av dagen, men om det ikke skjer, er det også helt greit. Enda en unnskyldning til å pakke seg inn i stua, fyre i peisen, tenne lys, og gjemme seg litt fra verden. Jeg trenger det i dag kjenner jeg, bare fordi uka har gitt så mye, for for en som blir litt slitn av for mye sosialt, er det godt med litt alenetid, og litt ro, sånn på tampen av uka, før det smeller til med nye øyeblikk fra i morgen av.

Morgenkvisten er fin. Det er bare gubben og jeg som er våkne. En pode sover hos kjæresten, de andre ligger enda i annen etasje og snorker. Rundstykkene står i ovnen, kaffen er allerede klar på kanna, og det knitrer i tørre bjørkekvister borte i peisen. Alt ligger til rette for at søndagen blir akkurat slik jeg liker søndager best.

Uka har vært proppfull av fine øyeblikk. Noen sånne hverdagsøyeblikk som bare kommer når man minst venter det, og noen øyeblikk som dukker opp fordi man gjør noe man ikke gjør hver uke, noe ikke fullt så hverdagslig. Mandag var stemmen hes, og hodet nesten tomt innen klokka 14. Hvert år, i livsmestringsuka på skolen, har jeg seksualfordrag for alle på vg1. Til sammen drøye 200 elever i auditoriet, fordelt på to økter, skal få servert en salig blanding av flatlus, porno, og identitet. Ingen grunn til å pynte på noe, ungdommen er verken hårsåre, eller uopplyste, snarere tvert imot. Og selv om jeg synes det er herlig å være en del av livsmestringsuka, gøy å være nær elevene på en annen måte enn den vanlige skolehverdagen, så koster det både stemme og energi. Men at det gir mer enn det tar, det er det ingen tvil om. Pangstart på uka, og skikkelig fine øyeblikk.

Så finnes det hverdagsengler da, og i mitt liv er de ofte forkledd som helt vanlige kolleger. Sånne som prikker deg på skulderen, og sniker til deg en sjokolade sammen med en liten post it lapp med noen oppmuntrende ord, og plutselig blir dagen enda litt bedre. Ikke nødvendigvis på grunn av sjokoladen (selv om det selvsagt er kjærkommen altså), men bare fordi noen tok seg bryet, med meg i tankene akkurat det øyeblikket. Og det er fint det! Skikkelig fint!

Så var det den morgenen jeg virkelig følte at vinteren kom. Den morran det det var så mye frost på sykkelsetet at alle eggene mine frøs før jeg nådde postkassa, og sikkert kunne bli millionær på svartebørs-egg på det illegale prøverørsmarkedet. Så kaldt var det, at vottene  måtte frem, og nesa var rød på tippen da jeg ruslet gjennom skolegården. Nesten julestemning, fint øyeblikk!

Og med frosten kommer alt det vakre som skjer i overgangen fra høst til vinter. For høsten har enda ikke helt sluppet argene, selv om mange av fargene har falt til bakken. Og kulda lager rammer rundt bladene, rammer av frost som gjør bakken til et skattekammer for oss som liker å gå med snuta ned på let etter noe vakkert. Og å rusle rundt sånn og se etter blader med rim, det gir meg så ro i sjela! Så mange fine øyeblikk, litt i min egen verden, midt i alle andres travle hverdag. Hvilepuls!

Den morgenen jeg stod på parkeringsplassen og ventet på en elev, og en annen smilende ungdom hilser blidt, og sier :”Hvis du snur deg nå, så ser det ut som om skolen brenner!” Og han hadde helt rett! For løve på trærne som rammer inn skolen bak ved skogkanten så ut til å stå i fyr og flamme, og sola kastet skygger, og striper av gull om hverandre over skolegården, og det var bare så innmari fint! Så stod vi der da, en ung mann, og ei middelaldrende dame, og snakka om høst, og natur, og trær i brann, og vafler i kantina, også hadde vi plutselig begge fått skravla litt før skoleklokka ringte. Blitt bittelitt kjent, bare på grunn av blader på trærne. Tenk så fint!

Så kom bursdagen, både for minsten om mamsen. Og jeg starta dagen md bløtkakefrokost med lillegutt, slik vi har starta dagene vår siden hav var bitteliten. På trammen lå blomster og sjokolade fra Heidi, sendt med morgenlevering. En skikkelig fin høstbukett som resten av uka har lyst opp hele stua, og gitt fine øyeblikk hver gang jeg ser på den.

På jobben den dagen var det nesten flaut mye oppmerksomhet. FOR en gjeng jeg har rundt meg hver eneste dag. Så heldig jeg er, som har nære venner på jobb. Det bugnet av gaver, klemmer, og fine hilsener. Så mye at jeg blei reint forlegen. Fantastisk fine øyeblikk for ei rimelig bortskjemt dame på nå 48.

Og det var ikke bare på kontoret det  ar fest, for i korridoren stod plutselig en vakker bukett ungdommer, og sang bursdag sangen så det jallet i hele blokka, og med meg hjem ble fine hilsener fra de unge, sjokolade, og et hjerte fullere enn fullest.

Og bare for å toppe det hele fikk jeg en så god latter da kollega Martin overleverte sin gave, med et kort som traff meg midt i galgenhumoren. For galgenhumor må man ha, og da bestekameraten døde i sommer, så kollega Martin sitt snitt til å rykke opp, og lengst frem i rekka som bestevenn, og akkurat det lo vi så masse av i sommer, midt oppe i sorgen. Så når jeg leste kortet flira jeg igjen. Et stort pluss er jo at kompisen kjenner meg såpass godt at med kortet fulgte et gavekort fra butikken til Mona. Uka som kommer skal det shoppes!

På torsdag gikk ferden til Kirkenær, for å holde foredrag på temakveld om Kvinnehelse, på Hæppi treningssenter. FOR en fantastisk kveld det ble. Publikumet stod jo for halve underholdninga, og gjorde at foredraget ble 25 minutter lengre enn planlagt. For en gjeng kvinnfolk! Nå jeg lyst til å adoptere den gromme dialekta der ute, og si ting som gætteri og gærfint! Jeg har ikke ord, rett og slett, eller så har jeg kanskje brukt dem opp, for skravla gikk! For en plass, for noen folk, og for en kveld. Tusen takk for varm mottakelse, kjære kvinnfolk på Kirkenær. Det var en opplevelse av de sjeldne.

(bildet er stjælt av maje7774, på instagram)

Og bare for å toppe hele uka avsluttet vi med kollegafest hjemme hos Miriam, på fantastiske Langstranda, fredag kveld. Det var sjampis og vin, og mer mat enn vi maktet å fortære. Det var latter og alvor, og fjas, og enda mer latter. Et sårt tiltrengt avbrekk fra en hektisk start på skoleåret

Og slik gikk uka. Flere øyeblikk enn jeg kan telle, langt flere enn jeg kan gjengi, og sjela er enda rikere enn forrige søndag. Håper din uke også gav deg fine øyeblikk, og at uka som kommer raust deler av de små gledene. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så ble det søndag igjen, og den kom akkurat like kjapt som alle andre søndager. Plutselig er det huskaldt, sånn på ordentlig. Ikke lenger bare et hint av høstkulda som setter seg litt i veggene, men heller nesten på grensa til vinterkaldt. Sånn av det å gå barbeint gjennom stua på morran ikke er aktuelt. De nye tøflene er gull verd. Billige tøfler fra Europris, men gode å varme når føttene er kalde. Søndagen starter slik søndager flest. Undertegnede pakket inn i pysj og pledd, kaffetrakteren har levert varene, og gubben steller i stand rundstykker og egg. Poder sover. peisen knitrer, og dagslyset er i ferd med å trenge inn gjennom vinduene. Godt øyeblikk.

Ute regner høstløvet ned fra trærne , og straks er plenen dekket med rødt, oransje og gult løv. Om jeg sitter lenge nok ved kjøkkenvinduet kan jeg gradvis se gresset bli dekket. Forleden måtte jeg bare ut å tråkke litt i det, kjenne litt på det, og lukte litt på det. Jeg hadde sittet inne hele dagen på jobb, og store deler ettermiddagen hjemme, så rett før dagslyset forsvant tok jeg på meg skoene, og tuslet ut i hagen med lusekofta over skuldrene, og kaffekoppen i hånda, bare for å tråkke litt i høsten, før den forsvinner helt. Klarne hodet i frisk luft, og ta inn fargene med alle sansene. Fine øyeblikk.

Fredag markerte skolen verdensdagen for psykisk helse. Miljøteamet har nok å gjøre på sånne dager, fordi det lages opplegg hele skoledagen. Dette kommer jo i tillegg til alt det andre som skal gjøres daglig, så da det nærmet seg midttimen, var beina allerede trette, og hodet litt fullt. Så ringte det to jenter på Teams, og spurte om jeg ville komme en tur på skolekjøkkenet. De hadde, på eget initiativ, tatt på seg å lage boller til alle på hele skolen. Vi snakker 600 boller på to ungdommer. For en jobb. Og nå trengte de litt rulle og stekehjelp, og jeg fikk “sneket” meg unna en liten stund. Så herlig avbrekk, å kunne jobbe litt på skolekjøkkenet med to fine ungdommer, skravle litt, bake litt, prøvesmake litt, og på det viset samle litt energi til resten av annerledesdagen. Slike små hverdagsøyeblikk altså, de er gull verdt.

Og midt oppe i alt som oser av høst, så tråkket jeg rett på et sikkert vårtegn den ettermiddagen jeg gikk en tur for å lufte skrotten. Jeg gikk egentlig å titta mot grøfta og jordet, for akkurat langs denne stien pleier jeg å møte på elg på slektstreff, og siden jeg ikke er en nær slektning skuer de stygt på meg, så det er liksom best å ha litt hodet klart, bare sånn i tilfelle. Så lyste det liksom noe opp fra bakken, og da jeg tittet ned stod jeg med skotuppen på en liten løvetann. En overlever, en sånn skikkelig hardhaus som bare har venta på skikkelig høstsol, og sett sitt snitt til å sprette ut. Og sånne små ting får meg alltid til å bremse ned, stoppe litt opp, og bare undre meg over naturen, og nyte et bittelite pusterom. Løvetann-øyeblikk.

Også spretter vi fra et snev av sommeren, og rett ut i jula. For en tidlig morgen i slutten av uka låste jeg meg inn på kontoret, og der lå årets første marsipan gris og ventet på meg! Purke møter purke! Og da blei jeg så glad, for det ble liksom akutt julestemning! Jeg var iskald på hendene etter å ha sykla til jobb i to plussgrader, rød i kinnene, sånn man blir på kalde vinterdager, også var det kaffe og marsipangris til frokost, lenge før resten av kollegene dukket opp. En stille stund, bare grisen og meg. Nesten så jeg sang julesanger også, men bare nesten! Grisefint øyeblikk!

Fredag var det rosadag på skolen, et årlig stunt for brystkreft. Og mens jeg pussa tenna på morran fikk jeg et sånn infall som utfordra impulskontrollen, og impulskontrollen tapte, slik den nesten alltid gjør. Så jeg knuste litt øyenskygge, blanda med hårvoks, og plutselig hadde jeg rosa hår, og var særs fornøyd med eget påfunn. Men…Så kom jeg på jobb, og så hue i dagslys! Altså, jeg så ut som en evig singel, overgangsalder-bombe fra grisgrente strøk. Ei sånn som røyker rullings med begge henda, hører på Rune Rudberg, og frivillig melder seg på Charterfeber for å få gratis ferie med likesinnede katte-damer fra andre grisgrente strøk. OG, det så ut som om jeg hadde skabb. Det eneste positive var at impulskontrollen ikke hadde hatt tilgang på permanent farge. Gøy øyeblikk da, for en god sak!

Og med impulskontrollen allerede på viddene, stakk jeg innom Maxbo etter jobb, for å kjøpe maling. For etter at jeg malte trapppegangen beige for et år siden, har fargehjertet mitt vrengt seg hver gang jeg går i trappa. Så nå er det blått! Første strøk fredag kveld, andre strøk lørdag morgen. Dette gamle måsahuset kler best litt farger, og jeg er lykkeligere når alt ikke er beige eller grått, sånn er det bare. Flott hos andre, ikke hos meg. Neste helg får nok yttergangen en tilsvarende runde med penselen, men før det skal ei i overkant hektisk uke gjennomføres, uten maleprosjekter på kveldstid.

Og slik gikk enda en hverdagsuke. 50 årsdagen til måsagubben kom og gikk, akkurat slik den lugne jubilanten ønsket seg. Til uka fyller minsten 20, og jeg 48….tallet er plutselig stort, men hodet er stadig like barnlig. Jeg har vaska et vindu, mer gadd jeg ikke. Jeg har sydd ei ny sofapute, pakket inn enda en liten julegave, drukket kaffe med en venn, og skravla litt med Mona i butikken hennes. Små ting, små øyeblikk.

Nå skal søndagen brukes til fint lite. Litt bretting av et fjell reine klær, kommer neppe til bunnen av fjellet i dag. Det skal bakes til ukas matpakker, jeg skal forberede meg på seksualforedragene jeg skal holde da livsmestringsuka kicker av i morgen, og et foredrag jeg skal ha i Kirkenær torsdag kveld. Resten av dagen skal bare nytes. Håper uka som gikk var raus med deg, og at noen av øyeblikkene ga deg grunner til å smile. Ønsker alle en toppers søndag, og ei fin ny uke. Vær snill med deg selv, det er du verdt. Vi blogges.

Brått var det søndag igjen, og høstferien som jeg hadde gledet meg til, den synger på siste verset. Hvordan kan dagene gå så innmari fort??? Selv de dagene man knapt gjør noe som helst, de bare flyr avgårde. Det har blitt Oktober også. Min favoritt måned fra så lenge jeg kan huske. Bursdager på rekke og rad, og det betyr masse, masse kake. Løvet ser ut som om det brenner på trærne, sola er så sterk at mysing er påbudt, og regnet lukter frisk ny årstid. Så joda, selv om høstferien gikk grådig fort, finnes det mange øyeblikk å se frem til de kommende ukene også. I slutten av neste uke fyller måsagubben 50…jeg jobber litt med å forstå at kjæresten runder et halvt århundre. Uka etter fyller minstemann 20, det er ikke lettere å forstå det eller…

Det knitrer i peisen, og rundstykkene står i ovnen. Poder og podekjæresten sover, og jeg nyter en ganske vanlig søndagsmorgen her i sofakroken. Som alltid et fint øyeblikk, og et godt utgangspunkt for å hente frem andre små øyeblikk fra uka som gikk.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Mandag var jeg dagmamma for voffsen til podekjæresten, for hun var i Oslo og studerte, slik studenter ofte gjør. Jeg og voffsen kokte kaffe til termosen, smurte matpakke, tok sekken på ryggen, og ruslet ut i skogen. Vi hadde kun to planer for turen. Kose oss, og samle litt mose. Og vi koste oss masse. Ruslet runden oppe ved Eksismoa, spiste lunsj og drakk kaffe i gapahuken ved Eidsdammen, og samlet masse mose i sekken på vei nedover fra skogen igjen. Mange timer var vi borte, og så gode og slitne var vi i skrottene at vi sovnet litt sammen i godstolen foran peisen når vi kom hjem. Gode øyeblikk.

Mosen vi samlet gav rom for litt kreativitet ute på trammen i høstsola, litt senere på dagen. Hvert år lager jeg en høstkrans til døra ute, og noen moseballer til å pynte med både ute og inne. Så enkelt som det får blitt, men det er så deilig å stå ute ved arbeidsbenken, leke seg til med naturmaterialer, og bare senke skuldrene mens man jobber litt med hendene. Enkel høstpynt, som varer helt til jul, og lenge etter det. Så nå er det krans på døra, og moseballer i fleng både ute og inne.

Tirsdag dura måsgubben og jeg over svenskegrensa da han kom hjem fra jobb. Planen var å bare komme oss litt ut og vekk, og spise middag sammen. Noen storhandel ble det ikke, bare litt smør, og litt oppvaskmiddel. Det var jo turen i seg selv som var målet. Over Mangenskauen på vei hjem kom tåka, og la seg lavt over veier og jorder og skog, og det var en nesten sånn trolsk stemning. Så vakkert. Tenk at tåka, i det sola går ned, kan gjøre den delen av verden man kjenner så godt, plutselig litt ny og annerledes. Så fine, små øyeblikk. Nye oppdagelser på kjente strekninger.

Onsdag dro vi ut med bobilen. Gubben har karret til seg noen små dager med høstferie, og vi dro ut med bilen bare for å kjenne bittelitt på feriefølelsen. Fine øyeblikk. Reise til blikkstille vann, strandkanter, bare rusle rundt, ha all verdens tid, spise middag, og slappe av. På et tidspunkt midt på dagen så hele verden ut til å stå stille, som om tiden var frosset. Det var ikke et annet menneske å se på plassen, ikke en lyd å høre. Ikke during fra biler, ikke engang fuglekvitter. Så stille var vannskorpa at hadde jeg ikke vist bedre, ville det være nesten umulig å se forskjell på speilbildet i vannet, og den virkelige verden. Vi ble bare stående ved siden av hverandre, og ta inn øyeblikket i noen minutter. Så fint øyeblikk.

Høstferien gav også masse tid til baking. Bakst til frokost, lunsj, middag og kvelds. Alt fra rundstykker, fylte horn og pizza, til gresskarboller, vafler og bananbrød med sjokolade. Det er liksom skikkelig høst ute når det lukter bakverk inne. Så lenge podene bor hjemme får alt av bakverk bein å gå på også, så da er det ekstra kos med de øyeblikkene på kjøkkenet.

En ettermiddag til Ørje. Middag i Mysen, en tur innom Biltema på Slitu for å kjøpe solsikkefrø. for så å dure avgårde til Ørje for å mate gakkgakkene til måsagubben. Nå er de jo ikke hans gakkgakker da, men han blir litt sånn som en bestefar for disse vaggende fjærkledde, der han sitter på svaberget, småprater med dem, og kaster frø i vannet. Og jeg skjønner det litt, for det er veldig beroligende å sitte sånn på en stein som er varmet av sola, og se endene dykke etter frø. Herlig tidsfordriv, fin ettermiddag, og fine øyeblikk.

Og slik gikk enda en uke. Det har blitt mange utetimer i det gode høstværet. Hagen er så godt som ryddet for vinteren, krukker og esker er fylt opp med gran, mose og lyng, slike ting som ikke koster noe, men skaper litt lun og god høst stemning rundt veggene ute.

Jeg har sovet lenge noen morgener, og hatt noen litt våkne netter, men er likevel mer uthvilt enn på ei stønn. Jeg har ruslet flere turer med voffsen, drukket kaffe ute i sola, grillet pølser på bålpanna i hagen, og spilt høy musikk og danset med moppen mens jeg var hjemme alene. I morgen er det jobb igjen, ingen fridager før juleferien, men først, først skal en ny og ubrukt søndag nytes. Håper uka som gikk var grei med deg, og at uka som kommer byr deg på fine øyeblikk. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.