Julehjelpen

Du vet når du har nådd den alderen når ungene spør deg hva du ønsker deg til jul? Og du svarer “snille barn”, og faktisk mener det. For sannheten er at du egentlig har alt du trenger, og snille barn er så mye mer viktig enn krimskrams til hylla, eller den flasken med vin, eller et nytt slips og nye sokker.

Det er en deilig alder å nå. Vente på jula, vite at man har alt man har behov for, og enda har man litt i lommeboka til “salt til grøten”, og alt det der.

Du er mett, du er varm, og du er rolig til sinns fordi de du er glad i er det samme.

 

Så snur du litt på det. Tenk at du snur og vender på hver eneste krone nå frem mot jul, og uansett hvor mye du spinker og sparer vet du at det likevel ikke vil bli nok. Ikke fordi du sløser, har kjøpt ekstravagante julegaver eller et overpriset juleantrekk til deg selv. Ikke fordi du svei kredittkortet på heisatur i sommer, eller fordi du har tatt av litt med nettshopping.

Nei, fordi tilfeldighetene, omstendighetene, situasjonene akkurat nå er vanskelig, og det ingen ting du kan gjøre med det. Sykdom kanskje. Arbeidsledig. Uventet dødsfall i nær familie, eller kanskje du nylig har blitt alene med små barn. Omstendigheter du ikke kunne forutse.

 

For det skjer. Hver eneste dag, i hele landet. Jada, i Norge også, et av verdens rikeste land. I Aurskog-Høland tilogmed, min hjemkommune.

Her finnes det fattigdom. Det er et fakta.

Også finnes det mennesker som Morten Rognan.

 

Morten. Mannen i gata, med et hjerte av gull!

 

Morten, som en dag før jul for tre år siden ble sittende å fundere på akkurat dette her, ganske tilfeldig egentlig. Morten som en dag tenkte at ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe, også gjorde han nettopp det. Noe. Sånn helt uten videre, og bare fordi.

Morten som ikke har overflod av noe, men akkurat nok. Mannen i gata. Ok da, mannen i gata med et hjerte kanskje litt større enn gjennomsnittet. For i mitt hode har man det, om man ikke bare tenker at man skal bidra, men faktisk gjør det!

 

Hvis du skal gjøre en bra ting i dag, da kan du jo vipse en tier (eller det du vil selvsagt) til Julehjelpen. Tenk for en forskjell du vil gjøre.

Morten startet “julehjelpen”. Det var ikke så vanskelig sier han. “Bare stakk innom de lokale matbutikkene, spurte om de kunne ha en handlekurv stående, som kunder kunne legge litt matvarer i, som senere kunne kjøres ut til de som trengte det. Opprettet en Vips, laget en Facebookside, og kjørte ut med mat, og gavekort til de som trengte litt ekstra hjelp i julen.”

Neida, ikke så vanskelig kanskje, men ikke alle gjør det. Men det gjør Morten. Kjører hjem til de som har turt å be om hjelp. (Ja, for mørketallene er store, og mange tør ikke spørre) Morten er diskret. Ingen logo på bilen, ingen selvhevdende facebookoppdateringer og selfier, bare Morten, som gjør noe for andre, uten å forvente noe igjen.

“Det gjør jo godt for meg også!“, sier han. “Se at noen kanskje får en litt lettere høytid, fordi jeg kunne bidra med litt!”

Tenk på det. Om alle vi som har kommet dit i livet at vi har nok, ikke overflod, men akkurat nok, kunne tenke at den største gleden er å glede andre. Ikke bare dine nærmeste, men også de du ikke kjenner.

Du trenger ikke gi mye heller. Kjøp en ekstra flaske brus, eller litt pålegg, og legg det i kurven til Julehjelpen før du reier hjem med egne varer. Vips noen kroner. Tenk om alle som hadde en tier å avse kunne vipse nettopp det. Tenk for en forskjell det kunne utgjøre, for den som ikke har noe.

 

Det er ikke mye, men for noen utgjør det en forskjell.

Det er mitt ønske for dagen. At alle de som kan gir litt.

I dagens Jul i Bygda var jeg så heldig å få snakke med Morten om julehjelpen, julefeiring og juleglede. Vil du se “praten” vår er den delt på facebooksiden til JanneNordvang Blogg.

Tusen takk for praten Morten, du er et flott menneske! Takk for jobben du gjør, og riktig god jul!

Ukas små øyeblikk.

Åkæi.

På ei uke har jeg spydd og skiti min egen kroppsvekt, men nesten ikke gått ned et gram (fordømte bortkasta omgangssyke), spist min egen kroppsvekt i marsipan med sjokoladetrekk (Hallo Nordvang, der har du svaret lissom), og jeg har runda livet. Helt sant!!! Dævver jeg i morra, så går jeg i bakken med tommelen i været! Mer om det senere. ( Hah, skulle vært nyhetsoppleser på statskanalen med uttalelser som det der!)

Åssen var uka di da?

Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne, for uka har bydd på så mange øyeblikk at det egentlig har vært nok til et blogginnlegg hver dag.Vi kan jo starte med den julekalendergreia for bygda som jeg har fått være med på. Det er skikkelig ekkelt å snakke til kamera, og å bli filmet. Så med den erfaringen i sekken kan jeg jo bare legge planen om å kapre rollen som Moneypenny i neste James Bond på hylla! MEN, selv om jeg enda ikke har sett en eneste episode der jeg er medvirkende, rett og slett fordi jeg blir flau av å se og høre meg selv, så har jeg selvinnsikt nok til å forstå hvorfor ikke Skavlan har bedt meg som gjest på programmet sitt enda. Jeg har et sånt ansikt bare en mor kan elske (og hun lever jo ikke lenger, så der fikk jeg den lissom),  og det gjør seg ikke på TV. Når det er sagt kan man få skikkelig latterkrampe av å se screenshots av seg selv fra filmingen da. Som den kvelden en elev sendte meg dette bildet, og jeg flira så jeg nesten tippet av stolen. Latter, le av seg selv, når man sikkert egentlig bare burde stikke hue i sanda og bestille en “bli ny-dag” med Jan Thomas, det gir fine øyeblikk. Tross alt.

Når man nyter…virkelig nyter julemarsipan, også glemmer man at kamera går! Skulle hatt eget tv-show ass!

Å koke smultringer. Sånn ca 2oo stk. Det var et fint øyeblikk. For her hjemme blir det liksom ikke jul før smultringene er kokt, og lagt i fryser`n. Noen poser skal deles ut til familie som ikke baker selv, men de aller leste blir her, og skal nytes i julen. Vi har prøvesmakt. En sånn 10-12 stykker. Det kalles kvalitetssikring faktisk, og det er viktig! Laget litt ekstra små hull i smultringene i år for å ikke kaste bort kalorier. En del av det der spis opp maten prosjektet. (That`s my story and I`m sticking to it!)

Småhullede smultringer. Me like!!!

Den dagen jeg fikk se historien min på trykk i Julemagasinet til Bjørkelangen. Det var mer stas enn jeg liker å innrømme! Altså, ikke for å skryte (det er ikke sant, for dette er reinspikka selvskryt, men det høres bedre ut å ikke innrømme det så åpenbart), men dette var gøy. Å få være en del av noe, få bidra med noe, om enn bare en liten tekst og noen tegninger. Det ser jo helprofft ut, for Beate har gjort en kjempejobb med redigering og trykk av bladet! Så ja, historien på glanset papir, det var et fint øyeblikk!

Nordvang, på glanset papir!

Kollegaene mine! Herreminhatt de er fine. Det var den dagen det rant i begge ender og jeg fikk panikk da jeg entret badet og så at det var en dorull igjen. Jeg satt på ramma og flirte litt da jeg innså at om denne gæligheta vedvarte ville jeg snart tørke baken med nisse og dompapp-servietter, og for å dele “morsomhetene” med kollegaene sendte jeg bildet av den enslige dorullen til chatten vi har på facebook. Noen timer senere, i det sola gikk ned, og jeg innså at jeg snart røyk på en pakke juleservietter fra Nille ringte det på døra, og der stod Anne, som på vegne av hele avdelingen hadde vært på storhandel, og shoppa doruller for resten av året, uansett for mye avfall kroppen velger på kvitte seg med. Jeg orket egentlig ikke å le, men lo likevel,og måtte ligge og hvile resten av kvelden. Det var verdt det! For noen damer jeg jobber sammen med, for en gjeng. Vandrende vitaminpiller hele bunten! Herlig øyeblikk!

Takk damer, tusen takk! Dere reddet en tarm i nød!

 

De øyeblikkene da dere som leser denne bloggen sender meg meldinger, eller bilder av ting dere har laget, inspirert av det som legges ut her. Denne uka hadde Mary-Anne testet deigen og noen av kakene fra juksemakerdeigen min. Jeg synes det er så herlig å se at folk prøver, at folk lager. Blir jo helt rørt, og bittelitt kjempestolt.

 

Kakene til Mary-Anne. Så fine 🙂

Den dagen varmegradene tok over for kulda og all snøen på trærne ble gjort om til glitrende isdiamanter. Altså, jeg tuller ikke når jeg sier at trærne som hang tungt over porten ute ble til et levende, massivt klokkespill av istapper. Vinden tok tak i grenene, slo isklumpene mo hverandre, og hørtes ut som et bjellekor. Et glitrende isbjellekor. Jeg ble stående under trærne en halvtime etter å ha hentet posten, som en sånn tomsing med tomt blikk og åpen munn, og bare lytte, og se. Nydelig øyeblikk, har aldri opplevd noe liknende!

Isdiamter over alt.

Den dagen fagbrevet jeg tok i våres kom i posten. Jeg hadde glemt det litt. Ikke at jeg tok fagbrevet, men at det skulle komme, i papirform. Ble jo nesten litt høytidelig da jeg åpnet det. Vurderte et kort øyeblikk å ha en sånn seremoni hjemme alene for meg selv, med overrekkelse og greier, men droppa det. Uansett, måtte ut å kjøpe ramme og greier. Ble brått litt stolt av det fagbrevet en gang til lissom. Fint øyeblikk!

 

 

Den dagen jeg runda livet!!!! De som kjente meg i tenårene vet at jeg på et tidspunkt (i flere år enn jeg kommer til å innrømme her på bloggen…ok da, sånn ca 10 år) var dødelig dødsforelsket i han som spilte Paul i såpeoperaen Neighbours som den gang gikk på TV3. Vi skulle gifte oss, få 2,3 barn, dra på kjærlighetsferier på tropiske øyparadis, og leve ykkelig i alle våre dager. Problemet var bare at han ikke var klar over det…det at det satt en kjærlighetssyk uttørka jomfru på et lite pikerom et sted på Sørumsand, og dagdrømte. Så da ble det ikke oss to da, selv om jeg reiste helt til England en sommer sammen med Gry, og kjedet oss gjennom tre uker med språkskole, kun for å få kjøpt singelen hans, som de ikke hadde i butikkene der engang, for etterhvert traff jeg jo måsagubben, og gav jomfrudommen min til han istedet.

14 år, på håndballcup på Elverum, og hadde pakket med bildet av fantasikjæresten. Og om du fortsatt lurer..Nei! Jeg var aldri en av de kule jentene…

Men denne uka dere, denne uka, begynte han å følge meg på instagram. Riktig nok 25 år for sent, for jeg er jo relativt lykkelig i dette A4 livet med måsagubben her på Måsan, men om jeg hvinte litt høyt da jeg fant det ut? Jah… Om jeg danset litt spontant rundt i stua med armene i været…eh, jah…for fjortisen i meg liksom bare kom fram, og tok litt av et sekund eller to. Uansett, nå har jeg runda livet, sirkelen er avsluttet. Kleint, men DØDSKULT øyeblikk.

Livet er runda. Ferdig snakka!

Den formiddagen jeg og minste poden ruslet rundt på julemarkedet på Bjørkelangen. Vi skulle egentlig bare kikke litt, suge til oss julestemning før julegateåpning og tenning av grana i sentrum, men vi fikk shoppa litt likevel. Trasket rundt sammen, bare minsten og jeg, hilste på et snodig dyr, og drakk varm gløgg fra pappbeger. Fint øyeblikk.

 

Julemarked på Bjørkelangen. Møtte en ny venn…

Den dagen minsten kom hjem med 10.klasse bildene. Da jeg ble sittende å studere klassebildet, og innse at alle disse små gullungene jeg engang kjente har blitt store fine ungdommer, og det uten at jeg har blitt så mye som en dag eldre. Rare greier! Også poden da. Fine minste poden, han som aldri helt følte at han fant sin plass i klassen. Han som tok i mot da de andre var leie, uten en mine, men som lot tårene falle når han kom hjem. Han som var så stille og sjenert, som følte seg andreledes og litt utenfor, som nå smiler til meg fra bildet som en neste “voksen mann”. Så trygg på seg selv, så rolig, snill som dagen er lang, også så innmari grom. På bildet ser jeg en gutt som vet han er god nok, uansett. Og da ble jeg så rørt, og så glad, for selv om jeg ser denne poden hver eneste dag, så ble det så ekstra tydelig for meg da jeg fikk se bildene! Fine, fine minsten vår! Gurimalla så heldig jeg er som får være mammaen hans!

 

Sjekk den fine poden da <3

 

Og sånn gikk uka. Mer på do enn jeg skulle ønske, men fine øyeblikk like vel. Myk pysj, og dyne på sofaen. Julefilm på tv, og jule-te i koppen. De fine adventsblomstene jeg fikk av “B” for en uke siden som står akkurat like flott enda, og gjør meg glad langt inni sjela hver gang jeg går forbi dem.

 

 

Lukten av klementiner i fatet på bordet, pusekatter som sloss om en plass på fanget så fort man setter seg. Tre poder som snekrer julegaver midt i stua (litt rot får man tåle i julestria), pizza fra Pizzabaker`n, julestjerna i vinduet bak oldemors gamle blondegardiner, og hånda til måsagubben som stryker meg på ryggen til jeg sover.

Mange, mange herlige hverdagsøyeblikk!

Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?

Grove gløgg-brød.

Det finnes lite som slår fersk gjærbakst. Nybakt grovbrød eller søte boller spiller ingen rolle,det er like godt begge deler, bare det er ferskt. Men hva om man slår sammen de to da? Kombinerer et litt grovt brød med søte boller, og tilsetter en dæsj av jul! Hva får du da?

SNADDER!!! Det er det du får. Skikkelig digg snadder!

 

Jeg har bakt grove gløgg-brød! Det lukter jul, og det smaker jul, og det metter. Og når jeg er mett skjærer jeg en skive til, bare fordi det er skikkelig godt, og det er alltid rom mer av det som er godt.

 

 

Dette brødet får fast plass i brødboksen hele Desember. Perfekt i matpakka, ei skive til frokost, eller som en godbit til kaffekoppen på kveldinga.

Lyst til å bake ditt eget? Det er i grunn ganske enkelt.

Oppskriften er som følger:

1/2 kg hvetemel

1/2 kg grovbakst

50 gr gjær

1 raus ts kardemomme

2 dl rosiner

2 dl mandler

1 dl flytende margarin

3 dl melk

3 dl gløgg

 

Bland alt sammen i bakebollen, og elt sammen i 10-15 min. La deigen heve under plast i en time. Fordel deigen i to brødformer, og la de hvile på et lunt sted under plast i ca en time.

 

Jeg lar “Bodil” ta seg av eltingen. Kjøkkenmaskin er en luksus jeg ikke helt forstår hvordan jeg klarte meg uten så lenge. Jeg elsker “Bodil” altså!
Så skal det heves.
Del deigen i to like store deler, og fordel i ønskede former. Jeg brukte en vanlig brødform, og en gammel jerngryte, bare for å få to ulike fasonger.

 

Tid for etterheving.

 

Drysset over mel og risset mønster med skarp kniv før steking. Prøvde meg på en litta snøstjerne, men…se neste bilde!

 

Når du risser inn ei nett lita snøstjerne, men den ender opp med å se ut som en ille tilberedt vaginal fødsel i siste stadie…smaker godt likevel da…kanke få til alt hele tida heller lissom…

Stekes på nederste rille i ovnen, 200 grader (over og undervarme) i 45-50 min.

 

Og da er det bare å nyte, med eller uten en grådig tykt lag meierismør og brunost!

Og sånn, der har du oppskriften på et skikkelig digg litt grovt gløgg-brød! Har du lyst til å bake?

Hva er din favorittjulebakst?

Nå koser vi vårs dere!!!!

«Nå koser vi vårs dere!» skrålte jentegjengen, og hevet glassene med rødvinsgløgg i en skål for høytiden. Viktig å få klemt inn en sånn koselig venninnekveld midt i julestria, bare sånn for å roe ned litt, og virkelig kjenne på den gode julestemninga.

Jeg registrerte en svette-ring på størrelse med rundkjøringa utenfor Bisonbygget under armen på silkeskjorta fra butikken til Mona da jeg hevet glasset og skålte med, og trakk ned armen igjen så raskt at rosiner og mandler satte seg på tvers i halsen og forårsaket et hosteanfall av dimensjoner, mens gløggen skvulpet over og laget flekk midt i skrittet på «gå-bort-buksene». Flekken som senere på kvelden, etter x antall kopper gløgg med rødvin og og et glass bobler ble kjent som “Hahahaha, Janne har “gløgg” gjennom!”

Hetetokter? Stress? Uansett, nå koser vi vårs dere!

Må være overgangsalderen, det som forårsaket den litt ubeleilige og lite feminine svetteringen altså, helt sikkert, for stressa er jeg i hvert fall ikke.

«Strir du fælt til jul du da?» spurte dama bak kassa på Coop meg tidligere på dagen da jeg pakket handlenettet fullt av pepperkakedeig, melis, nonstop.

«Åh, neida!» svarte jeg . «Jeg strir ikke, jeg bare koser meg!» (og hvis noen spør har jeg laget den pepperkakedeigen selv…for sånt har man jo tid til i stria før stria.)

 

Jeg vil ikke akkurat si at jeg strir til jul. Kanskje har jeg mange jern i ilden samtidig, sånn i den grad at man strir litt i stria før julestria, men det er jo bare for at vi skal kunne kose vårs når stria er over.

Damene skravler og skåler, koser seg. Jeg koser meg og, selv om føttene tripper noe rastløst under bordet, og tankene i hodet kverner rundt som om for å minne meg på noe jeg ikke husker at jeg har glemt som jeg burde gjort. Men joda, jeg koser meg! Har kost meg i mange uker alt jeg, med å få stridd ferdig med stria før julestria.

Jeg koste meg for eksempel skikkelig da jeg var å handla kjole med glitrende paljetter Hos Mona for en drøy måned sia. En sånn snerten liten sak som jeg skal inn i før jul. Stod der inne i prøverommet i grelt neonlys, med vinterblek hud, og innså at det var på tide med en time alene på badet og en omgang med høvelen, fordi jeg fra navlen og ned så ut som Yassir Arafat! Kjøpte den paljettsaken en halv størrelse for liten, for da antok jeg at jeg får liksom motivasjon til å være skikkelig flink med maten nå i stria før stria. Ikke at jeg strir sånn veldig med vekta egentlig, men det hadde jo vært gøy å se litt digg ut på årets julebilder liksom. Sånn at jeg med god samvittighet og en passelig dose påtatt selvtillit kan poste et par bilder på sosiale medier og vise fjern familie, avstandsbekjente, skolekamerater jeg aldri egentlig var særlig kamerat med på skolen, og et titalls folk jeg ikke kan huske å ha lagt til på vennelista hvordan vi koser vårs i jula!

 

Når det går så paljettene spretter…

Litt stritt å gå forbi julemarsipanen på Kiwi hver gang jeg er der uten å røske med meg en sjokoladetrekt purke eller to. Bittelitt stritt å leve på svart kaffe og frossen rosenkål dampet i rapsolje hver eneste dag frem til jul, men det kommer til å bli så verdt det når jeg jeg klemmer den småklamme overgangsalderkroppen inn i den hittil nå litt for lille glitterkjolen på julaften, forhåpentligvis uten at paljettene spretter og ser i overkant mye ut som ferdig poppa bobleplast.

 

Jeg koste med forrige helg også da jeg jeg tvang de tre småtrøtte tenåringsguttene hjemme til å bake pepperkaker, slik vi har gjort i alle år, fordi sånn tradisjonell pepperkakebaking er så innmari koselig! Nå er det ikke sånn at vi spiser så himla mye julekaker her hjemme, men pepperkakebaking er liksom tradisjon. Strei litt med å motivere podene nok til å lage noen billedvennlige pepperkakemenn og pepperkakedamer som kunne postes på Instagram, for enkel forskning viser at tenåringsgutter har en tendens til å la fantasien løpe litt løpsk når de befinner seg midt i hormonbobla og får tilgang på rikelig med lettformlig pepperkakedeig. Julestemninga var kanskje ikke til å ta og føle på da jeg for endte gang rev meg i håret og fortvilt ropte at de i det miste kunne forsøke å lage noe annet enn pepperkakedamer som hadde sklidd på skrevs rett inn i Paradise Hotel, eller da jeg så rolig og pedagogisk som mulig forklarte med hevet stemme at om de først så absolutt skulle lage det mannlige forplantningsorganet i pepperkakedeig, i det minste kunne lage de både størrelsesmessige og anatomisk korrekte, og at de skulle slutte å være så himla hormonelt umodne, fordi det egentlig var meningen, sånn for syns skyld, at vi for pokker skulle KOSE VÅRS!!!

 

Livet med tenåringsgutter dere. Da koser vi vårs!!!

Ok, så hadde jeg kanskje litt høy puls den kvelden spisebordet var dekket av granbar, kongler, mose, ståltråd, blonder og hyssing, bare fordi jeg hadde fått det for meg at det ikke ble jul uten en hjemmelaga krans på døra. Det blir jo ikke jul uten dørkrans! Det hadde kanskje ikke vært så stritt hadde det ikke vært for de tre førdømte kattekrekene som gikk rett inn i jaktmodus på rullende kongler og tørr mose som drøss over hele gulvet, og ting hadde kanskje ikke vært så ille hvis jeg ikke hadde lent meg over bordet kun iført en tynn bomullssinglet fra Cubus uten BH, og uheldigvis slengt den ene utsugde mammapuppen over det området der limpistolen hadde lekket glovarmt lim den siste halvtimen, slik at puppen fikk annengrads forbrenning og ble sittende fast i spisebordet og en halv mosedott, akkurat der jeg har tenkt til å sitte syltynn og dødsdigg i glitterkjolen fra Hos Mona på julaften! Og kanskje, bare kanskje, kan jeg ha verbalt ha bitt hodet av gubben, (gubben, hvis eneste oppgave i stria før julestria er å holde navlen fri for lo!) da han så på meg med medlidenhet mens han forsiktig med møkkete Volvo-mekk fingre prøvde og lirke puppen min ut av limet, mens han spurte: «Du strir ikke litt vel mye med denna jula eller?», og jeg så sarkastisk som bare en overgangsalder-kjerring med julemarsipan-abstinenser, svetteringer under armene og en forbrent pupp fastlimt i mosedott og spisebordet roper som en illsint furie: «Jeg strir ikke ditt naut! JEG KOSER MEG!!!!!!»

Litt sånn hobby-sysler før jul. Det er koselig det. Nå koser vi vårs dere!!!

 

Neida, jeg strir ikke. Jeg koser meg jeg, når julegavebudsjettet ryker fordi jeg må på Moseby og handle ny stekeovn fordi grill-elementet i den gamle gikk til he***te da hovedsikringen smalt etter overbelastning, fordi gubben tømte Europris for utendørs julebelysning for å pynte den gamle Volvo`n uten motor som står midt på gårdsplassen. Må jo ha grillelement slik at purka får sprø svor på julaften!

Jeg koser meg jeg, når det går opp for meg at det eneste vi kan servere oldemor til kaffen i førjulstida er overdimensjonerte pepperkake-tisser med nonstop på pungen.

Jeg koser meg jeg, når jentegjengen skåler i gløgg og rødvin på den lokale restauranten, og koser seg med billig priskrig-Twist og marsipan fra Rema, mens jeg sitter ved enden av bordet og kniper, fordi jeg holder inne en rapsolje-dampet frossen rosenkål-fis som vil få hemoroidene til å flagre så det smeller mellom skinkene, og blåse de andre gjestene på 4 You av stolene og ut i gågata om jeg bare slipper opp bittelitt!

 

God jul a!

Så om jeg strir? STRIR? Jeg nei!!!??

 

Åkæi da!! Så strir jeg kanskje bittelitt før jul, sånn nå i stria før stria før julestria,  men det er verdt det. For snart, snart skal vi kose vårs dere!!!

Juksemaker… En deig- 11 slag.

Nåååh, er du ferdig med alle sju slaga tel jul du a?” gliste dama foran meg i kassa da hun så boksen med 10 kroners pepperkaker i handlekurven min. “Selvgode gamling!” tenkte jeg, men smilte høflig slik mamma lærte meg.

“Å jadda, jeg bakte 11 slag i går jeg!” svarte jeg, og flirte innvendig da hun snurpet sammen brødsaksa og snudde seg. Det værste er at det er helt sant. Jeg bakte 11 slag i går. Hadde planer om ti, men kom ut av tellinga. God til å bake, ikke like god i matte!

11 slag i boks, på en drøy time. Ok da, kanskje ikke alle de tradisjonelle slagene, de folk flest forbinder med jul, men like fult 11 ulike kakesorter. Alle laget av samme deig, likevel ulike i fasong, farger og smak.

Ja, for det er faktisk sånn, at om du har en god grunndeig, da er det bare fantasien som setter grenser på hvor mange slag du får i boksen. Moro for voksne, enda gøyere for unga…selv store tenåringer som mine poder!

 

Juksekaker kaller jeg det, fordi man kan fylle kakeboksene med ulike kaker laget av samme deig. Latmannskaker hadde vært et enda mer passenede navn kanskje, men jeg synes det er helt genialt. Smaker nydelig, dessuten er det den perfekte gaven til den som har alt. En boks full av spenndende kaker til kaffen.

 

Oppskriften på deigen er som følger:

 

300 gr smør

200 gr sukker

2 egg

1 ts vaniljesukker

1 ts bakepulver

450 gr hvetemel

2 ts honning

 

Stekes midt i ovnen i ca ti min, på 175 grader.

 

Del deigen og tilsett kakao og ønsket farge for variasjon.

 

Peppermyntehjerter. Stilkk ut hjerter av rød deig. Pensles med eggehvite og dryss over knust peppermyntesukkertøy. (candycanes)

 

Nisseluer. Stikk ut med hjerteform, skjør av nederste del, og lag små dusker av lys deig.

 

 

Stkk ut juletrær av grønn deig. Pensles med eggehvite, og dryss over perlesukker.

 

Sjakkruter, en av ungenes favoritter. Rutekjeks laget av orginal deig og deig med kakao.

 

 

Sukkertøystjerner. Orginal deig, fylt med knuste bringebærsukkertøy.

 

Peanøtt og sjokoladekjeks. Litt sånn type æmerikæn cookies. Orginal deig, peanøtter og sjokoladebiter, pensles med eggehvite og dryss over et knipe havsalt. Nyyydelig!

 

Snømanncookies, laget av alle deigene. Gøyalt for unga.

 

 

Mandelhjertekaker. Orginal deig, med mandler.

 

 

Karamellringer. Oh-la-laaaa!!! Det er digg det! Stikk ut ringer med smultringform av orginal deig, og legg et karamellsukkertøy i midten!

 

 

Sjokoladestjerner. Tilsett sjokoladebiter i orginal deig, og stikk ut stjerner.

 

Kakene stekes likt, og dereter nytes de! Helt vanlige serinakaker, for den tradisjonelle julebukken.

 

Søte, sprø mandelhjertekaker.

 

Helsprø karamellringer. Disse er SÅ himla gode, sånn på grensa til vanedannende!

 

Sprø og myke peanøtt og sjokoladekjeks med havsalt. OMG!!

 

Snømannkaker.

 

Søte, sprø OG dekorative sukkertøystjerner! Gode i magen, dekorative på ei snor i vinduet.

 

Samle noen i en kakeboks eller et norgesglass kanskje? Super gave til den som har alt. Her oser det kaffeslabras!

 

Sjakkruter, med deilig kakao. Denne boksen blir fort tom!!!

 

Sjokoladestjernene får et lite lag smeltet melkesjokolade over seg. SÅ godt!

 

 

 

Tja…11 slag i boks. Slett ikke gæli på en dag. Nå skal jeg spise litt småkaker, ta en kopp kaffe, også skal jeg koke smultringer. Blir ikke jul uten smultringer!

Blogges da!

Nå er det lov å glede seg litt.

Dette er liksom den dagen jeg synes jeg har lov til å begynne å glede meg, sånn rent offentlig. Sannheten er at jeg har gledet meg lenge, lenge før advent. Da den første snøen falt i November gikk jeg inn i akutt julemodus, og ble fysen på både ribbe og riskrem. Jeg har stått imot fristelsen enn så lenge, og synes egentlig nesten jeg fortjener medalje for det!

 

Altså, nå er verden vakker altså! Akutt julestemning.

Men nå, nå er det lov. Jeg tilhører de menneskene som pynter huset til jul den første Desember. Tidlig for mange, jada, men så forsvinner også all julepynten den 1 Januar. Nytt år og greier, da skal det vekk. For meg er det Desember som er jul. I barneårene pyntet mamma med lilla i advent. Bare sånne små greier, lilla adventslys, lilla servietter, sånne små detaljer. Så pyntet hun huset de aller siste dagene før jul, og juletreet kom aldri opp før lille julaften. Jeg husker jeg synes julen varte altfor kort. Slik synes vel de fleste barn som har gode erfaringer med julefeiringen.

Litt jul i sofakroken også.

Noen av mammas tradisjoner holder jeg på, andre ikke, og mange tradisjoner har vi selv skapt her i måsahuset, ettersom årene har gått, familien har vokst, og noen kjære har falt fra. Nye tradisjoner er også fint. Å kunne skape noe selv, noe ungene kanskje tar med seg videre den dagen de forlater redet, om de vil da.

 

Juletreet vårt pyntes noen dager før jul, aller helst hugger vi grana selv, om det lar seg gjøre. Vi pynter med både nytt og gammelt, og ikke alt passer sammen. Jeg liker det sånn, litt krimskrams. Ikke alt står på samme sted fra år til år heller, bortsett fra enkelte ting podene nekter plassbytte på.

Gammelt leketøy fra morfarhuset blir fin og nostalgisk julepynt.

Favoritten min er alle lysene vi tenner på spisebordet på julaften. Et lys for hvert av menneskene vi er så glad i , men som ikke finnes i tiden lenger. Det er guttene som tenner lysene før vi skal spise. Et lys for mormor Elin, et for bestemor, et for oldemor og oldefar, osv. Mange lys, desverre, men også mange minner. Minner fra tidligere juler, tidligere tradisjoner, gode mennesker.

 

 

Ja, nå er måsahuset pyntet til jul. Kalenderstrømpene henger i bunnen av trappa slik de bestandig har gjort. En av tradisjonene podene nekter å gi slipp på. Nissen må jo så klart ha et sted å putte de små kalendergavene hver natt. Julekalender er en tradisjon podene tydeligvis aldri blir for gamle til.

 

Nissene, gaven fra pappa Vangen står på kommoden. Et juleminne fra i fjor. Ikke et gammelt minne, likevel så kjært. Det lukter kongerøkelse fra den gamle lysestaken på brettet i stua, og de fine julekulene, de som er for fine til å henge på treet, sånn med tanke på at vi har huset fult av lekne pusekatter, de pryder et fat på bordet.

 

 

Litt etter litt vil huset fylles med enda mer juleminner, det vil fylles med julelukter, med familie og venner, spennende pakker og hemmeligheter, og med smil og forventninger. Jeg kjenner det helt inn i margen, at jeg gleder meg til jul. Gleder meg til hele Desember.

 

Har du kjent på julegleden enda?

Ukas små øyeblikk.

Noen dager har jeg vært så trøtt etter netter uten søvn, at hodet føles som om det er fult av bomull. Andre dager har den iskalde lufta klarnet hodet og kroppen har vært full av energi. En mellomting haddde ikke vært å forakte, men det finnes slike fine små øyeblikk som er verdt å ta vare på i nesten alle situasjoner.

Det er første Desember, og første søndag i advent. November lissom bare…SVOSJ, ferdig! Jeg elsker adventstiden. Akkurat nå, akkurat dette øyeblikket, er et sånt fint øyeblikk. Bare fordi jeg sitter her, skriver, har tent noen lys, også er ventetiden igang. Ingen av podene har vært nede og hentet kalendergavene i kalenderstrømpene enda. Det er liksom en egen ro over huset. Podene sover, pusene ligger foran peisen, utsrakte, alle i samme stol, og adventsstjernene lyser i vinduene.

Mørketiden. Synes den er fin jeg. kjempefin faktisk.

Tror jeg starter med øyeblikket fredag morgen. Da jeg ikke hadde fått så mye som et minutts søvn engang i løpet av natten, og øynene sved mens hodet kjentes tomt. Men så gikk jeg ut døren for å rusle til jobb, og ble møtt av mange deilige cm med snø, og isende kulde og gryende blå himmel. Øyeblikket da jeg snudde meg og kikket på måsahuset før jeg trasket over veien. Tanken på at der inne lå måsagubben fremdeles og sov fordi han hadde fri. Stjerna i vinduet som ble hengt opp kvelden før lyste, og plutselig var hodet litt klarere. Tanken på at hit skulle jeg hjem igjen om noen timer, også skulle helgen starte. Fint øyeblikk.

Måsahuset.

Den kvelden vi kjørte langs Glomma akkurat i det sola gikk ned. Isende kaldt ute, men varmt og godt i bilen. Vi gliste og lo, snakket om alt og ikke noe, slik vi alltid gjør, gubben og jeg. Det er så fint, kjøre sånn på kvelden, i herlig vintervær og i magsisk kveldslys. Vi stoppet på en veikro, kjøpte oss middag, og kom hjem til et ryddig hus fordi minsten hadde kjedet seg og fått rydde og vaskeånden over seg. Fint øyeblikk.

Glomma i solnedgang. Ganske så vakkert øyeblikk.

Førjulsstemning på Teppa Gård. Gurimalla så gøy. Jeg var invitert tilbake dit jeg var i sommer. Den gangen snakket jeg om flerbrukskroppen, denne gangen skulle jeg holde eventyrstund for voksne med selvkomponerte eventyr. Juleeventyr da, selvsagt.

Eventyrstund for voksne…

Og det var så koselig, og så artig. Flotte kvinnfolk som hadde tatt turen, som drakk kaffe og jule-te, og spiste kromkaker, shoppet litt i gardsbutikken, og ja, hørte på juleeventyr. Sånne dager er vitaminbomber for meg. Komme ut, treffe nye folk, le litt, bruke snakketøyet, og suge til seg litt skikkelig førjulsstemning. Herlige øyeblikk.

Vakre Teppa Gård i nydelig vinterdrakt.

Den samme kvelden, da jeg kom hjem, og kjente meg passe sliten i kroppen etter ei lang og litt trøtt uke, og det står en pakke fra Interflora på bordet, levert av blomsterbutikken på Aurskog. Nydelige blomster fra B. Jeg aner ikke hvem B er, jeg bare vet at B kanskje gledet meg mer enn noen denne uka. Nydelige advenstblomster, kjærlighet på pinne til hele måsafamilien, og et kort som rørte meg til tårer. Blir man mer lettrørt med alderen? Jeg synes jeg griner for alt om dagen. Noen sier noe hyggelig til meg, og jeg bare …”Vrææææl!” Uansett, Kjære B, hvem enn du er. Vit at i går gjorde du meg skikkelig, skikkelig glad. Tusen takk for nydelig øyeblikk!

Adventsbukett fra “B”. Tusen hjertelig takk <3

Også Trine da! Rause, fine Trine som kom på døra med en nissepakke fra henne og June som jeg ikke hadde lov til å pakke opp før i dag tidlig! Jeg klarte å vente, faktisk. Og det er godt gjort, til meg å være, for jeg er som en unge når det gjelder pakker. I dag tidlig pakket jeg opp min helt egne julekalender. En sånn med te-lakris og sjokolade. Altså, får det blitt mer perfekt eller? Tre av de tingene jeg liker aller best i verden lissom, sammen med brannmenn i bar overkropp med små kattunger på brystkassa, og napoleoskake. Om man hadde fått brannmann kalender hadde jeg kjøpt meg det. Ekte brannmenn altså..ikke bare sånn med bilder. Så nå får jeg et herlig øyeblikk hver eneste dag frem til julaften, og det i seg elv er et flott øyeblikk. Tusen takk Trine og June, dere er gull!!!

Den dagen det glitret sånn i snøen i hagen at det lyste opp hele kjøkkenet. Den dagen det endelig ble sol etter mange dager med grå himmel. Slike øyeblikk er så fine. Når man bare må ut i snøen, stikke nesa opp mot sola og stå slik det biter litt i kinnene av kulde. Bare ta inn vinteren på en måte, forundre seg over at det glitrer på bakken, og i tretoppene, over alt. Fint øyeblikk.

Hagen i vinterprakt.

Traske ut i skogen bak huset, pakket inn i ull fra topp til tå, og sanke kvist og granbar til et par kranser som skal mekkes. Fint øyeblikk. Tråkke dypt ned i nysnøen i høye støvler, få selskap av en av podene som tenner bål. Koke kaffe over flammene, og bare nyte stunden, og været, og den fine tiden med poden. Nydelig øyeblikk.

Blogger i skauen.

Sitte i ei varm stue og høre at kulda tar tak i panelen på huset så det knitrer i ytterveggene, og vite at man har hele kvelden fri, og bare kan nyte den myke flanellpysj-buksa, en bolle popcorn, en kopp gløgg, og varmen fra ovnen. Bolla som gjerne skulle fanget flammene, de store pusene som strekker seg i sofaen, og konserten fra andre etasje der to av podene spiller julelåter på gitaren. Det var et fint øyeblikk det!

Varm stue, og nysgjerrig pus. Fine øyeblikk.

Den kvelden vi filmet de to første episodene til Jul i Bygda, julekalenderen jeg får lov til å være med på. Skummelt, men likevel gøy. Å si at jeg er komfortabel foran kamera vil være en gedigen overdrivelse,  og noen sånn proffesjonell, nett lita tv-vertinne blir jeg aldri! Tror du meg ikke? Ta et titt på bildet nedenfor. Det er en liten fotomontasje laget av en filmsnutt jeg fikk tilsendt av produsenten, fra episoden som postes 3 Desember. Ja, neida, så…la oss snakke med HELE trynet, det gjør seg sikkert på film…NOT!

 

Hei, jeg heter Janne, og så fort jeg ser et kamera begynner ansiktet automatisk med Yoga øvelser uten å melde fra til hjernen på forhånd!

Noen ganger må man bare slå et slag for lokalsamfunnet, og det var skikkelig artig. Faktisk. Til uken spiller jeg inn fire episoder til. 24 episoder, 4 programledere. Etter mye om og men falt valget på å være meg selv, rett og slett. Meningen var at jeg skulle finne en karakter jeg kunne være mens jeg intervjuet folk, men det kjennes så mye mer riktig å være meg selv. Karianne, en av de andre programlederne er den fødte skuespiller, jeg er overbevist om at hun kan lage haraball nok for oss alle. Uansett, julekalenderinnspilling. Ganske fint øyeblikk!

Når det sies at kamera legger på ti kilo…og de har satt opp fire kameraer…shit! Det er 40 kg det…

Og slik var uka. Fra gråe skyer og regnvær, til strålende sol og nysnø. Trøtte øyne og tomt hode, latter og møter med nye mennesker. Salat til lunsj, og pepperkaker til dessert. En klem fra gode elever, latteranfall med fine kolleger, pusekatter som gnager på tærne, og pusekatter som sovner på armen. Kalde fingre og varme tær, møkkete vinduer men nyvaska gulv. Jepp, uka var bra den, full av hverdagsøyeblikk, og nå gleder jeg meg til den aller første adventsuka.

 

Jeg ønsker deg en nydelig søndag, også håper jeg du har hatt noen gode øyeblikk i uka som gikk.

Vi blogges.

Den perfekte julegaven.

Annonse for Posterstore.no

 

Måsahuset er gammelt og værbitt. Mye kunne vært oppgradert, ingen ting her er av nyere dato, likevel har det sin sjarm. Jeg elsker det gamle, det som har en historie, og interiøret bærer preg av at det er brukt bbåde lenge og vel, også av generasjoner før oss som bor her nå. Jeg liker det sånn. Arv og bruktfunn. Nå skal det også sies at jeg fra tid til annen får lyst på noe nytt også. Freshe opp litt liksom, pynte litt etter årstidene, bytte litt farger. Om du har lest bloggen en stund har du sikkert fått med deg at jeg har sort belte i akutt fargebytte på stueveggen, og en mastergrad i spontan ommøblering. For selv om man holder fast på det gamle gode, så er det ingen hemmelighet at forandring fryder! Å blande det gamle med det nye er alltid spennende, og da jeg fikk tilbud om et samarbeid med Posterstore.no ble jeg sånn litt over snittet gira. For mer enn en gang har jeg vært innom nettsidene deres, og stadig tar jeg meg selv i å kikke på instagramkontoen deres for ideer og inspirasjon. De har altså SÅ masse fint.

 

Er det flere som er sånn? At de liksom “vindus-shopper” litt på nettet av og til? Drømmer seg bort litt?

 

Det har ikke skortet på tilbud om samarbeid fra diverse nettbutikker det siste året, men jeg klarer bare ikke å få meg til å reklamere for ting jeg ikke kan stå inne for. Jeg synes det er vanskelig å skulle anbefale slankeprodukter, og aldringshemmende hudpleieprodukter, eller piller for hår og negler. Aldring er jo ikke en belastning, det er et privelegie. Men Posterstore, det liker jeg! Interiør skader ingen, og når butikken i tillegg er proffesjonell til fingerspissene, ja da samarbeider selv denne skeptiske måsakjerringa mer enn gjerne.

 

Jeg elsker dette bildet, og bestilte to. Et til mellomste poden, og et til meg selv. Fint på veggen, eller som en del av et stillben på kommoden.

Denne uka har jeg bestillt meg en fin samling både postere og rammer fra Posterestore.

 

Jeg ønsket meg noe som kunne freshe opp den gamle og litt slitte trappegangen opp til andre etasje. Noe nytt, moderne, men som likevel kunne stå i stil til de malte panleveggene, og det gamle Norgeskartet som har fast plass på veggen.

 

Moderne kunst og drømmende bilder, alle i samme fargeskala, og de passer så fint i den gamle trappa.

 

Jeg falt sånn for teksten på dette bildet. “I love you”. Så veldig treffende på veggen med bildene av alle de vi er så glad i.

I tillegg ønsket jeg meg noen bilder som kunne stå i stil til alle familiefotografiene jeg er så glad i, noe som kunne bryte opp litt, men likevel passe inn.

 

Litt enkel fornyelse på bildeveggen over sofaen. Noe litt nytt mot det gamle og kjente.

 

Og podene, de ønsket seg litt nytt til veggene på gutterommene oppe.

 

Helt perfekt plakat for en ung musiker med forkjærlighet for gamle slagere. That`s my boy!

 

Det var vaskelig å velge, faktisk! For utvalget er så bredt, og prisene er også gode.

Grønt er skjønt. Enkelt og delikat.

 

Jeg fikk bestemt meg til slutt, og i går kom pakken pakken i posten, kun et døgn etter bestilling. Lynrask levering, og super service. Sånnt liker jeg. Og nå har både stuen, trappegangen, og gutterommene fått en liten oppgradering på dekorfronten. Vi er superfornøyd. Tykk og god kvalitet på posterne, og flotte rammer.

Posterstore har et stort utvalg av rammer i alle størrelser, farger og materiale.

 

Og du…embalasjen posterne og rammene kommer i er til stor glede for de firbente vennene våre. Bolla la sin elsk på både pappeske og tape.

 

Noe for deg? Eller kanskje som julegave til noen du er glad i? Eller enda bedre, en julegave til deg selv!

Her finnes det noe for alle. Søte motiver til barnerommene, kule plakater til ungdomshula, natur og dyrebilder til hytta kanskje? Og noe for ethvert hjem, uansett hvilken stil du liker å innrede i. Ta deg en titt.

Dersom du går inn på posterstore.no og finner noe du liker får du nå, i forbindelse med Black Weekend, 40 % avslag på hele bestillingen frem til 13 Desember. (gjelder ikke selection) dersom du bruker rabattkoden Jannenordvang40

 

Jeg har akkurat funnet et morsomt bilde jeg ønsker meg til veggen over sengen, slik at det er det første jeg ser hver morgen…eller rett etter nesegrevet til måsagubben da. Bildet jeg har lyst på finnes HER . Helt meg lissom 😉 Tror jammen jeg skal ta meg en liten shoppingrunde på nett i dag også, benytte meg av tilbudet… må jo ikke komme ut av trening 😉

Vi shoppes blogges.

 

 

Ukas små øyeblikk.

Sitter i grunn her og funderer på om jeg i det hele tatt har sett snurten av sola denne uka. Ikke som jeg kommer på nå. November kan være skikkelig mørk altså! Ikke sånn mørk i sinnet, for det er jeg ikke, men mørk-mørk, om du skjønner. Mørkt når man våkner, mørkt når man går til jobb, mørkt når man går hjem fra jobb. All verdens belysning i måsahuset hjelper liksom ikke, det er mørkt uansett.

Jeg kjenner at jeg liker det litt. Den mørkeste mørketiden. Mest fordi jeg hele tiden har samvittighet til å tre kroppen inn i en av de mange myke flanellpysjene, tenne stearinlys og pakke meg nn i et hjørne av sofaen, uten noen konkrete planer. Jo mer jeg tenker over det, jo mer innser jeg det. Jeg er lat! Rett og slett! Og jeg elsker latskapen!

 

Lenge leve latskap i flanell.

Så da kan man like gjerne si at mørket var et fint øyeblikk da. Eller mange fine øyeblikk. Som det å rusle til jobb en tidig morgen. Ikke for kaldt, akkurat passe grått, akkurat passe vått, men tørr nok under paraplyen. Ankomme skolen idet en av skolebussene slipper av et lass morgentrøtte tenåringer, vinke til vaktmesteren, glede seg til å komme inn på kontoret og kjenne kaffelukta. Fint øyeblikk.

 

Å ankomme jobben i vått ruskevær. Ganske fint egentlig.

Ny, gammel stol. Lenge har jeg tenkt at jeg ønsker meg hjørnesofa. Eller større sofa, men med hjørne. For størrelsesmessig er vi nå fem voksne i dette måsahuset, og vi tilbringer masse tid sammen i stua. Drikker kakao, snakker, ser film, eller bare henger sammen uten mål og mening. Legg til tre pelskledde pusedyr, og stua er full! For lite sittepasser. Har vært inne på tanken å kjøpe en litt riomslig lenestol også, men så er det det der med penger og slikt da. Passer liksom aldri å gå på storshopping, for det er alltid noen som trenger noe, eller noe som må fikses, eller regninger som må betales. Men, plutselig, mens jeg surfet på nettet, dukket det opp en rimelig brukt lenestol på facebook, av alle steder, og 20 minutter senere stod den i stua mi. Hjemkjørt av selger og greier. Billig og fin, og jeg ble glad. Enda en plass til en måsakropp eller en pelsdott, uten at lommeboka led nevneverdig. Sånt gleder. Fint øyeblikk!

 

Ok..innser at stolen kanske ikke kom helt med på bildet…men jeg liker`n fordet!

4 søvnløse netter, mer eller mindre. Trodde jeg skulle bli gal. Det er slitsomt når søvnen uteblir. 1-2 netter, ok, det kan jeg leve med, men 4!!! Fytte flate, da begynte jeg å bli desperat. Men så er det nå slik da, at å bli liggende i senga, høre gubben snorke så taket løfter seg, og bli mer og mer frustrert, det hjelper lite. Så da har jeg heller stått opp. Fire netter for meg selv i stua denne uka. Slitsomt, men noen fine øyeblikk likevel. Jeg har fått jobbet litt med oppgaver til enkelt elever, jeg har laget noen julekort, sett en film, ryddet i boden, bakt ferske rundstykker til frokost, eller bare sittet i sofaen pakket inn i dyna, drukket urte-te, bladd i gamle album og latt tankene vandre. Og slike øyeblikk, i stillheten midt på natten, de er faktisk ganske fine.

 

Midt på natten, helt alene, helt stille, helt ok.

Den kvelden to av podene pusset opp boden oppe og laget egen garderobe i arbeidsklærne. Så kjekt med store og nevenyttige gutter som ordner selv. Under ryddingen fant de en gammel skoeske full av bilder jeg ikke engang husker å ha spart på, og den ene gamle skatten etter den andre dukket opp. Kort måsagubben skrev den gangen vi var nyforelska, og bildet av mamma. Bildet jeg knapt husker å ha tatt, men likevel så kjært. Jeg har så få bilder av mamma, for hun var en sånn som trivdes best bak kamera. Bildet er tatt fra den aller vaskeligste perioden i livet, likevel den perioden vi var så nære, så nære.  Mamma og meg. Så herlig å finne, så fint øyeblikk.

 

Så herlig øyeblikk, å finne igjen slike minner.

Blomstene jeg fikk forrige lørdag på Grinder. De står fremdeles, er akkurat like fine. Blomster altså. Jeg flytter dem liksom rundt i huset, bare for å glede meg over de flest mulig steder. Blomster er sike fine fargeklatter, og gir alltid fine øyeblikk, enkelt og greit.

 

Når Bolla går Blomster-Finn i næringa, og danderer litt på buketten fra forrige helg.

Også Bolla, selvsagt. At det går an, å se så uskyldig ut, likevel være så utspekulert. Ja, for den katta har snart fagbrev i ugang, men hun har et blikk som gir meg dødsdårlig samvittighet om jeg kjefter. Uansett, høyt i gardiner og sabotasje av blomsterpotter, og jakt på mennesketær…Bolla gir oss det ene fine øyeblikket etter det andre, hele tiden!

Når man sitter i skammekroken og jobber intenst med “unnskyld-blikket!”

Gamle ukeblader. Du vet, når man rydder boden finner man mye rart, og når man rydder boden midt på natta, den tredje i rekken uten søvn, da blir alt man leser i overkant festlig. Som den natten jeg ble sittende å lese Norsk Ukeblad fra 1961, og tenkte på hvor mye verden har forandret seg. Illustrasjonene, måten de skrev på, reklamene. Ble sittende å lese høyt helt alene, med sånn rask “filmavisen-stemme”, og lo høy av meg selv. Fint øyeblikk.

 

“Åh, Lorang. Kyss på meg prolaps i nakken slik bare de kan!!!”

Den ettermiddagen vi ble liggenede på hver vår sofa, poden og jeg. Jeg trøtt etter ikkeno, poden sliten etter tentamen. Så lå vi bare der, under hvert vårt teppe, hørte på musikk, snakket om rommet han har pusset opp, hva vi ønsker oss til jul, og om han skal ha sløyfe eller slips på juleballet. Rolig fin ettermiddag på sofaen, poden og jeg, akkurat passe late. Fint øyeblikk.

Trøtt og lat. Fotograf: Minsten!

Den dagen måsagubben bare fant ut at han skulle sende en spontan lite kjærlighetserklæring på tekstmelding. Han er egenlig ikke en sånn kar som  strør om seg med store, dype ord denne måsagubben, derfor ble jeg liksom akutt mistenksom. En slik kjærlighetserklæring er som regel etterfulgt av en eller annen tilståelse typ “Jeg har tatt med to gamle rustne pansere hjem som skal stå og ta plass i gangen noen måneder”, men neida, ikke denne gangen. Hyggelig melding, fin mann, fint øyeblikk.

Tror fortsatt han har gjort no gæli!

Og slik var hverdagsuka. Full av gode små øyeblikk, og fine stunder. Kopper med varm kaffe, et spennende møte med kreative mennesker om et nytt prosjekt, kringle og kaffe til middag den ettermiddagen jeg var helt alene hjemme, tid til å binde en julekrans til peisen, trekning av adventskalender vinner, regn på nesetippen, og varme flammer i ovnen. Pusekatter som sovner i fanget, en uåpnet og ny bok på nattbordet, musikk på ørene på vei hjem fra jobb, og to nye julegaver handlet og pakket inn. Hverdagsøyeblikk på sitt beste.

November på Måsan.

Hva var ditt fineste øyeblikk i uka som gikk?

 

 

Hjælp!

Så var det igjen det der med å tenke først og svare etterpå da…ikke min sterke side. Virkelig ikke.

Noen spør meg om noe, jeg sier spontant ja, også blir skuldrene høye i det øyeblikket jeg innser at jeg ikke helt vet hva jeg har begitt meg ut på.

 

Denne gangen er det advenstkalender, og ikke bare en sånn ny pakke å åpne hver dag. Neida! Sånn på film! Sånn med ekte mennesker, noe skuespill, intervjuer, litt musikk, litt tradisjoner, noe alvor og en god del fleip og humor. Julekalenderen skal være av Aurskog-Høland, og for Aurskog-Høland, og i spissen for det hele står idemaker og resigør Javier fra Albatrossfilms.

 

What to do??? Skal man driste seg ut i en rolle med med litt volum i håret da?

 

Og her trenger jeg hjælp! Eller ideer er kanskje mer rett å si. For min oppgave i dette virrvaret jeg har begitt meg ut på er som følger:

Finn en rolle, lag deg en karakter. Du skal i hver episode ha liten en monolog, deretter intervjue lokale bygdefolk om jul, tradisjoner og liknende, fortsatt i karakter. (Blir jo nesten litt sånn Asbjørn Brekke show over det hele.)

 

Monolog skal jeg klare. Gudene skal jo vite at jeg er utstyrt med et relativt hyperaktivt snakketøy. Intervjuene skal jeg nok også fikse, da skal jo hovedfokuset være på intervjuobjektet.

Men!!! Jeg skal altså lage meg en karakter. En personlighet som skal vare i seks episoder eller mer.Og nå trenger jeg ideer.

Jeg tenker at karakteren skal være litt overdreven, i den grad at man skjønner at det er snakk om en oppdiktet personlighet, skuespill, men likevel gjenkjenbar for folk flest. For mye av det gode blir ofte slitsomt, her må det altså finnes en gyllen middelvei.

Har du noen ideer til type menneske jeg kan karrakterisere? Kostyme? Stemme og dialekt? Navn? Talefeil, eller spesielle uvaner eller fakter?

 

Det er en uke til filmingen starter, og alle episoder vil etterhvert bli tilgjengelig på YouTube.

Har du noen ideer som ville være til hjælp?

Alle forslag mottas med takk!

Vi blogges!