jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Så var det ukas siste dag, igjen. God søndag, og god morgen. Noen ganger savner jeg ungdomsåra, hvor jeg kunne sove til midt på dagen, og enda litt lenger. Nå om dagen er jeg våken lenge før sola, og i løpet av natten har blæra sørget flere turer opp av senga. Men, så er det noe fint med det å være tidlig oppe også da. Mørket utenfor viser ikke de skitne vinduene så godt. Alenetiden er nydelig. Altså, måsagubben er tidlig på han og, men han er en sånn lugn kar som ikke bråker all verden. Podene sover, og kommer til å gjøre det lenge enda. Vurderer å sette en gjærdeig og la de våkne opp til lukten av kanelsnurrer. Vurderer, det er ikke skrevet i stein at det blir sånn altså…

Det blafrer i stearinlys, og det knitrer i peisen. Vi fyrer med noen oppsagde paller i disse dager, og den er så tørre at de knitrer som fyrverkeri…eller som ryggen til morfar hver gang han reiste seg fra sofaen etter middagshvilen de siste årene han levde. Selv om det knitrer har ikke varmen helt nådd gamle gulv og vegger enda. Ullundertøy og tøfler og varme pledd er redningen hele vinterhalvåret. Noen ganger tenker jeg hvor deilig det hadde vært med nyere hus. Gulvvarme og alt sånt fancy greier, men så er det disse søndagsmorgenene da, hvor jeg sitter her i den grønne sta og hører knitringa fra den gamle peise, fra et litt kaldt sofahjørne, også tenker jeg at jeg sikkert ville savnet dette også. For dette er gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Tilbake på jobb denne uka, etter ei drøy ukes sykemelding. Den gjorde godt, og var nok mer nødvendig enn jeg ville innse. Så nødvendig at den med fordel kunne vart noen dager lenger, men jeg har tilpasset innsatsen på jobb, og selv om det ikke har gått utover noen, har jeg kunne hatt litt lavere terskel for en liten pust i bakken mellom øktene. Det har vært godt, og det er nydelig å være tilbake. Om noen uker, med litt input fra doktoren, vil nok kroppen ha mer energi også. Det gledes! Og så masse har jeg savnet skolen, at selv den mørkeste av de mørke regnværsdagene var fine. Gjemt under paraplyen ruslet jeg til jobb i motvind, og skolegården ble aldri lys den dagen. Mørkegrå himmel, vind som reiv i trærne, og regn som slo mot alle ruter på hele skolen. Men inne var det god stemning. Kaffelukt, elever som jobbet overalt med tverrfaglig kreative prosjekter, og kolleger som lo, skravlet og underviste i skjønn forening. Gode øyeblikk.

Og etter regnet kom frosten, og gjorde alle flater ute litt lysere. For selv om snøen glimret med sitt fravær, så frøs alt som regnet traff til is, og hele bygda fikk et rim-hvitt lag på alle flater. Så fargeløs ble bygda, at det ble trolsk stemning overalt, og det er skikkelig fint det også. Jeg kan gå rundt sånn og bare nyte slike ting i timevis. Lua tredd godt nedover øra, fjeset  pakket inn i skjerf, og bare rusle rundt å glane på det fargeløse som glitrer hver gang lyset treffer det. Små ting, men fine øyeblikk.

Den første dagen tilbake på jobb lå det en pakke og ventet på pulten min. Gode kolleger har jo alle vært på jobbreise i Amsterdam den uka jeg var borte, og som plaster på såret for tapt reise, hadde de handlet gave. Julegenser!!!! Jeg har aldri hatt det før, men alltid ønsket meg. Jo mer glorete, jo bedre, og her har de virkelig oppfylt drømmen min. Det er noe heslig kult over det faktum at de rosa stripene ikke akkurat skriker julestemning, men at det er gjort opp for med en en haug glitrende paljetter. Denne skal brukes flittig i Desember!!! Feteste gaven, ever! Gøy øyeblikk!

Førstemann på kontoret. Det er gode øyeblikk. For det første blir jeg alltid møtt av verdenes herligste kollega som er enda tidligere på`n enn meg, med mopp og kaffe på kjelen. Så tar vi en liten velfortjent kaffepause lenge før min arbeidsdag begynner, slarver litt, ler litt, og løser litt verdensproblemer. Så durer hun videre mens jeg har en halvtime alene til å oppdatere meg på Teams, svare på meldinger fra elever som har kommet i løpet av natten (ungdommer sover visst ikke…), og spise frokost, før resten av kontor-rottene ankommer en etter en. Den rolige morgentimen, den er så god. Fine øyeblikk bestandig.

Da det banket på døra til kontoret til før andre økt, og en av ungdommene jeg snakker mye med kommer med en eske sjokoladeboller, bare fordi hun vet jeg liker dem. Det ble klem, og masse takk, og sjokoladebolle som mellommåltid den dagen. Lykke! Før i tien var det vanlig at elever hadde med eple til læreren. Jeg er så glad den tida er over! Heia sukker og karbohydrater!!!

Fredag klarte jeg ikke vente lenger. Mens gubben satt godt plassert i sofaen og titta på Formel 1 kvalifisering, fant jeg frem bittelitt av julepynten, og mekket et fat til hvert av bordene i stua. Og nå oser det julestemning både på sofabordet, og på spisestuebordet, og kjenner jeg meg selv rett vil den kommende uka gå med til enda mer pynting. Fredag r det jo tross alt Desember allerede, og da er det lov uansett. Tjuvstarting er innafor!!!!

Jeg har pynta inngangspartiet også, med lys og greier. Vi har aldri hatt julelys ute før, men i år gikk jeg all in! Og jeg angrer ikke. Flere ganger i helgen har jeg gått ut den døra, ut på trammen i bare tøfler, kun for å titte litt på lysene og gå inn igjen. Fire år i hodet lissom! Fine øyeblikk.

Og med julepynt i kriker og kroker kryper podene ut av hulene sine, for å gjøre stas på tradisjoner de også. Når bordet var pynta, og en boks pepperkaker stod på bordet og frista, da samlet de seg i sofaen, kledd i pysj, for å se på filmer fra barndommen på TV. Så ble vi sittende, alle fem, og se på film under tepper i sofaen, og knaske så mye pepperkaker at vi måtte frem med støvsugeren dagen etter. Gode øyeblikk.

Og slik gikk uka. Jeg fant ut at det var enklere å mekke et nytt informativt dørskilt enn å vente på at gubben skulle reparere dørklokka. Jeg har bakt både grovt og søtt, og spist begge deler. Jeg har hvilt i lange drag etter jobb uten et snev av dårlig samvittighet, vært våken hele natten, og trøtt hele dagen. Jeg har laget suppe fra bunnen, og saus fra pose, og jeg har kjent sol, regn, snø og vind på nesa. Ei helt vanlig hverdagsuke, full av fine små øyeblikk.

Håper uka som gikk var raus med øyeblikkene sine, og at du stoppet opp og fanget noen av dem. Ønsker deg en super søndag, og en ny fin uke. Vær snill mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Min første tanke da jeg våkna opp i dag: “Kan man egentlig fylle en søndagsblogg med ukas øyeblikk, om man har vært innafor husets fire vegger i sånn ca 90 % av uka?” Svaret får jeg snart, når jeg begynner å skrive. Så får vi se da, hva den mentale minneboken oppe i skallen klarer å hente frem av øyeblikk ra uka som gikk, når nesten hele uka har vært tilbragt her hjemme.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Et av ukas fine øyeblikk er akkurat nå, slik som det pleier å være på søndagsmorgener i måsahuset. Det knitrer litt i veggene, treverket lager lyder i kulda. Det knitrer i peisen også, ganske lik lyd, men laget av en helt annen temperatur. Føttene er varme, pakket inn i ull og pledd, grillet foran peisdøra. Huset er stille enda, og vil nok være det en stund til, kjenner jeg podene og deres søvnmønster rett. Voffsen til podekjærsesten ligger ved siden av meg og forventer å bli klødd bak øret. Ro, varme,pelsdyr og søndag. Fint øyeblikk.

På kjøkkenet står et brett rundstykker i ovnen, snart klare for avkjøling og felles frokost når podene våkner. Felles frokost skjer ikke så ofte lenger, derfor er det ekstra koselig de dagene vi får det til. I går lå alle poder og podekjæreste å sov da jeg smelte ammen ei svele-røre, og stekte grove sveler på takka. Lukta spredte seg opp i andre etasje, og sakte men sikkert kom morratrøtt ungdom ut fra hulene sine, og satte seg ved bordet. Akkurat sånne øyeblikk er så gode. Når frokosten varer i over en time, fordi man blir sittende rundt bordet og skravle, med kaffekoppen i hånda, og lave skuldre fordi det er helg, og manko på stress. Om ikke så altfor lenge forlater nok podene redet, og slike øyeblikk uteblir. Jeg nyer det så lenge jeg bare kan.

Å gå hjemme en uke, fordi legen har sagt det, det er vanskeligere enn man skulle tro. Det er så prenta inn i meg, det at man skal opp om morran, og på ærbe! Jeg forstår jo at kroppen trenger hvile for å hente seg inn. Teoretisk sett skjønner jeg det. Men så sier samvittigheten noe annet. Jeg blir jo helt dust i topplokket. Føler at jeg gjør no gæli om jeg går på butikken for eksempel…. Onsdag kveld, da landa jeg litt. Først da klarte jeg med god samvittighet å sove litt lengre enn halv sju, hvile på sofaen i løpet av dagen, tillate meg å ikke gjøre noe. Rar følelse, men god også. Formen er sakte men sikkert stigende. Slappe av helt er tydeligvis undervurdert, hvem skulle trudd det lissom? Mandag er siste undersøkelse i første omgang, tirsdag er det tilbake på skolen. Jeg gleder meg, men kjenner for første gang at noen dager hjemme var rett for helsa. Den sitter langt inne å innrømme ass.

Å rusle sånn hjemme gir rom for å være litt kreativ. Det er lett når man kan legge inn kaffepauser akkurat når man vil. Jeg har laget litt kranser denne uka. En hjertekrans i bjørk, en bestilling fra en kollega, i bytte mot to Troika og en pose julemarsipan. Så har det blitt noe bar-kranser til døra ute, til døra på uthuset, og en som ikke har noen plass enda. Spørs om den ikke får ny eier til uka, det er jo begrensa hvor mange kranser man trenger selv. Jeg gikk for det enkle i år. Bare masse grønt, litt kvist og noen kongler. Jula bringer med seg nok dill-dall til at dørkransen kan holdes enkel. Kaffekopp, smultring, og et spisestuebord fult av granbar. Kranse-verksted helt alene. Ganske så fint øyeblikk!

Jah, også malte jeg kjøkkenet en formiddag. Det er ikke svære eller mange veggene da, så noen stor jobb er det ikke, men jeg har tenkt på det en stund, og nå var det plutselig tid til det. Våkna kl seks, begynte å male halv syv, nytt kjøkken innen klokka var ett. ( Fryktelig god på å slappe av serru!!!) Da gubben kom hjem sa han ikkeno. Ikke fordi han ikke likte fargen ellerno, men fordi han ikke så det. Ja, for det er jo fint lite forskjell på mørkegrå, og lysegrønn… Mannfolk ass! Fint lite interessert i interiør den gubben der. Men jeg er fornøyd da. Kjøkkenet føles lysere, litt renere, og forandring fryder. Ny farge på veggen, gøy øyeblikk.

Har starta på et lite DIY prosjekt til, men er usikker på om det ferdige resultatet lir noe å rope hurra for. Det gjør ikke noe egentlig, prosessen er gøyal uansett om det havner i huset, eller på bålet bak i skauen. Planen er en gedigen lampeskjerm av treverk. Den skal dekke de to eksisterende lampeskjermene, også skal toppen pyntes med grambar, kongler og julekuler. Den skal bare henge oppe i Desember da, for å gjøre stua litt lunere. Men som sagt. det kan like gjerne hende hele lampeskjermen blir ved, og at vi grille pølser over den istedet. Time will show. Men som sagt, sånne prosjekter er artig, fine øyeblikk uansett endelig resultat.

Gubbe har shoppe snøstjerne til vinduet. Sånne skal jo lissom ikke opp før advent, MEN…teknisk sett gjelder jo det julestjerner, og ikke snøstjerner. Det er jo to vidt forskjellige ting. Ikke sant??? Så jeg hang den opp, bare for å se åssen den så ut, også ble den hengene, bare fordi…jeg har ikke noen unnskyldning, annet enn at jeg bare måtte! Og det ble så koselig i vinduet at to av podene måtte sette seg under det for å kjenne på julestemninga. (i shorts og t-skjorte, fordi de nettopp hadde vært på trening) Så satt vi der i sofaen, jeg og gutta, og spilte wordfeud under snøstjerna som slett ikke er julestjerne, og kjente på stemninga, og fikk nesten lyst på pepperkaker… Om du leser mellom linjene her, så står det med svær skrift: JEG GLEDER MEG TIL DESEMBER!!!!

Og på plassen under trappa ligger alle julegavene nå ferdig pakket og klare, og bare venter på å deles ut om noen uker. De aller siste ble pakke inn denne uka, og alt av julegaver er nå fiks ferdig, og det er så deilig. Og når gavepapiret er så fint, da tåler de å stå til utstilling ei stønn.

Se der ja! Da ble det noen øyeblikk denne uka likevel da, til tross for pålagt hvile og hjemmetid. Jeg har testa ut ei snorkepakke jeg har bestillt, og sjelden følt meg mindre sexy!

Jeg har testa sånn migrene apparat, og det funker faktisk overraskende godt, selv på en ihugga skeptiker som meg. Heller ikke dette apparatet hjelper på sex-apealen min…

Vi har fått låne podekjæreste vofsen en kveld, og kost oss med den lille loballen, jeg har vært skikkelig husmor og fylt opp fryseren med bakst av flere sorter, jeg har hvilt mer enn på lenge, og kjent litt på stresset fordi jeg har hvilt for mye. Jeg har vært logget på Teams for samtaler og veiledning med elever, gått lange turer i skogen, og kjent litt på tristheten over å ikke være med kolleger til Amsterdam. Så mye, på ei uke hjemme.

Håper uken di var god og gav deg grunner til å smile, også håper jeg at uka som kommer byr på fine små øyeblikk. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig god søndag. Trøtten er enda ikke helt ute av øya, men det gikk ikke å sove lenger eller. Jeg har klemt ned en skål havregryn…var tomt for både knekkebrød og brunost. Hvor urutinert går det egentlig an å bli.

Jeg overlever ei skål havregryn da, særlig når det ligger ei sånn grønn punscherull med “kom og ta meg attitude” på bordet ved siden av te-koppen. Søndager er ikke slankedager ( de heller). Punscherullene falt helt uoppfordra ned i handlekurven i Sverige i går, i likhet med litt lakris, ostepop, noen ruller julepapir, og de aller siste kalendergavene. Så da er jeg ferdig til ul. Eller, ferdig med det som “må” gjøres da. Gaver og sånn. Alt det som bare er kos, det står igjen. Så da kan det være søndagbloggens første gode øyeblikk da, at adventskalenderne er ferdig pakka. Storveis!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Litt blanda følelser i dag. Jeg har vært på jobb hele uka, i morgen skal jeg ikke det. Ikke resten av den kommende uka eller. Sjukemeldt kaller de det…Det svir. Svir så innmari, og jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor. Jeg er ikke “sånn som er sjukemeldt”, og det sier jeg uten å mene noe som helst om noen andre. Jeg bare får så innmari dårlig samvittighet. Ovenfor kolleger og elever som trenger at jeg er der. Nå tror jeg ikke at verden går under fordi jeg er hjemme noen dager, jeg tror ikke jeg er viktigere enn noen andre, jeg er bare ikke vant til å ikke gå på jobb. Føler at jeg skulker liksom, at jeg burde ta meg sammen, og stå i det. Men, kroppen skal utredes litt ei uke, behandles litt, også skal den jobbe igjen neste mandag. Det er planen. Jeg klarer ei uke hjemme altså, det høres jo ut som om jeg er verdens største syter her, det er bare uvant. Å være hjemme når andre ikke er det. Men å gå til legen, å få bekreftet at kroppen faktisk trenger en liten EU-kontroll før den skal ut på veien igjen, det var et godt øyeblikk. Kjipt, likevel fint å få bekreftet at det ikke bare sitter i hue, at jeg ikke innbiller meg noe. Det skal bli fint med litt små-reparasjoner nå. Faktisk.

Morgenmørket og øs-pøs regnvær. Høres jo ut som en deprimerende start på en skrekkfilm fra 80-tallet, men det var faktisk et av ukas fine øyeblikk. Etter mange netter uten særlig søvn, litt tankekjør og noen bekymringer, og mange gjøremål på jobb, var det tungt å ta på seg skoa kl sju, og gå ut i mørket. Men…så kommer jeg bare noen meter bortover gangveien, slår opp den gedigne rosa paraplyen, hører regndråpene tromme mot paraplyen over hodet mitt, og finner ut at regnet trommer takten til We Will Rock You, av Queen! Så da gikk jeg inn i akutt popstjerne modus, sang i takt med regnet, og smådansa mellom sølepyttene nesten hele veien bort til skolen. Popstjerne, skult av mørket og diger paraply, tørrskodd og litt mer våken på kontoret. Fin start på dagen, godt øyeblikk.

Storfint besøk i lunsjpausa på jobb. En kollega jeg savner veldig har mammapermisjon, og de gangene hun kommer innom med det lille nurket er det bare å kaste matpakka, og og snuse på det lille babyhodet. Øyeblikket trenger vel neppe mer forklaring enn det. En sovende liten gullklump i armene, bittesmå hender som holder deg rundt pekefingeren, små søvnige smil som sikkert bare er mageknip, men det teller likevel… Fine øyeblikk. Ble ikke noe matpakke den lunsjen, helt verdt litt rumling i magen.

En tekstmelding fra gubben som sitter bare noen meter unna. “Kom ut i bilen da! Har satt på varmen og julefilm!” Så da gikk jeg ut da, dit hvor gubben helst hadde flytta inn om det var praktisk. I bobilen ute på gården var lyset tent, varmen var på, på tv`n surra en sånn helamerikansk klissete julefilm, og på bordet stod potetgull og kaffe. Date, rett og slett, reinspikka romantikk på måsagubbens vis. Enkelt. litt primitivt, men veldig koselig. Vi ble sittende sånn og skravle et par timer, fire meter unna husveggen og sofaen. Fint øyeblikk.

Å se verden suse forbi, bokstavelig talt. Lørdag formiddag. Litt lite søvn den natten og, men vi hadde ærender planlagt, og måtte jo ut en tur. Så er det disse bittesmå øyeblikkene da, som man aldri egentlig tenker over, eller som varer så kort at man glemmer å tenke på det som et øyeblikk. Men de er der likevel. Stille i bilen, bare lav musikk på anlegget. Pledd over knærne, bare fordi gubben vet jeg alltid er litt frossen, og alltid har et pledd liggende i baksetet, lett tilgjengelig. Hode lent mot vinduet mens vi kjører gjennom skauen, også kan man bare la seg hypnotisere av trærne mens man kjører forbi. Tre, etter tre, etter tre…. Når tankene slipper taket, og skuldrene senkes, og verden bare suser forbi. Rart, jeg vet det, men jeg synes det er gode øyeblikk.

Gubben i sprett ny pysj. Den første pysjen han har hatt siden han var pjokk. Så nå har vi like pysjer, måsagubben og jeg. Som to gamle tullinger som har vært sammen altfor lenge, og blitt utgaver av hverandre. Jeg frykter at kliss like grilldresser i bobilen til sommer`n er neste steg…. Men altså, vi to, i rutete pysj, under samme teppe i samme sofakrok, en sein kveld, men film på tv, og popcorn i skåla…  Kleint for podene som gjorde et stort nummer ut av hvor sjukt gamle vi hadde blitt! Det var så koselig det, uansett hvor “harry” det høres ut. Gøy øyeblikk.

Og slik gikk uka. Vi har bare nådd midten av November, men måsahuset lukter allerede kongerøkelse. Snik-julifisering hele uka. Tenk om vi hadde hatt litt annen orddeling av det ordet…Snikjul-i-fisering!!! Jeg ler for meg selv her. Jeg har drukket kaffe med Anne Grethe noen morninger, lenge før alle andre ankommer skolen. Gode samtaler med elever, baking med en drøss tiendeklassinger som kanskje skal søke skoleplass hos oss neste høst, et møte med en fantastisk dyktig og omsorgsfull legestudent, regn, sludd, sol og binding av en ny krans til ytterdøra.  Jeg har sovet på sofaen med en besøks-voffs i armkroken, og ledd av hvor skremmende klar voffsen er over hvor godteskapet er. Gode øyeblikk, på rekke og rad. Nå skal batteriene lades en uke, enten jeg vil eller ikke, og jeg tenker det skal gå helt fint. Det finnes nok å bedrive tiden med.

Håper uka som gikk ga deg mange grunner til å smile, og at uka som kommer byr deg gode øyeblikk. Ta godt vare på deg selv, du er så verdt innsatsen. Vi blogges <3

God søndagsmorgen, og vel overstått første mørketid-uke. Søndagsøyeblikk, gode øyeblikk. Vanedyret har kledd seg i den samma gamle suglete pysjen, de samma gamle ulltøfla, under det samma gamle teppet. Det står varmt fra peisen, te-kjelen har nettopp plystret ferdig, og to knekkebrød med brunost har stagget den vante morgen-sulten. Godt øyeblikk.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg kjenner meg litt sliten etter uka som gikk. Godt sliten da, for det har stort sett bare vært hyggelige ting, men sliten lell. Jobben byr fremdeles på noen uvante utfordringer, og selv om man kjenner at man fikser det, føles det uvant å være så tappet for energi etter arbeidsdagen. Da er det ekstra godt med helg, og lange søndager helt uten planer, der kveldsmørket kommer fort, og pakker inn verden i ro. Jeg elsker den mørketid-roen. De to neste ukene blir vel så travle, om ikke enda mer. Jeg har en sånn egen tidsregning nå, før og etter uke 46. Da skal denne skrotten bare være!!!

Mandagen kom med snø. Og selv om det på ingen måte burde komme som et sjokk på noen i dette landet, det at den første snøen alltid kommer, så stod bilene på rekke og rad i både veier og grøfter gjennom vårt langstrakte land, også min egen lille bygd. Da var det ekstra godt å kunne spenne på seg et par slitne brodder, pakke seg inn i boblekåpe, og rusle til fots mot jobb. Snøen er jo ingen hindring for oss som har gangavstand til jobb. Førstemann til å tråkke opp spor i nysnøen over skolegården, ganske fint øyeblikk. Himmelen over åsen bak skolen lyste litt rosa, snøen hang tungt på grener som enda ikke hadde mistet alle høstfargene, og det eneste vinduet det lyste i på hele skolen var rektor sitt kontor. Vintermorgen, fantastisk nydelig.

Og med snø kom akutt julestemning! Altfor tidlig selvsagt, men likevel julestemning. Og vi er flere på jobben som har det sånn. Snakker om gløgg og julekuler med stjerner i blikket, og gleder oss til julekalendere, og lys i vinduene, og pepperkaker til formiddagskaffen hver dag. Og når November er så lang og mørk, da er det innafor å tjuvstarte litt på jula, særlig om noen serverer deg den tjuvstarten. Ville jo nesten vært ufint da, å ikke smake! Og ufin har jeg lært å ikke være! Så da det lå er purke med navnet mitt på på pulten min da jeg kom inn på kontoret en morgen, da ble det likegodt purke til frokost. Eier jo ikke selvbeherskelse i det hele tatt. Godt var det, og jeg angrer ingen ting. Egentlig burde folk takke meg for å ha tatt kvalitetssjekk på årets julegriser. Værsegod for mitt bidrag til HelseNorge!!! Godt øyeblikk.

Den kvelden alle planen røk fordi hjertet krangla litt. Jeg skulle så mye etter jobb. Sette en diger gjærdeig til kaldheving over natten, kjøpe to julegaver, pakke og sende en gave som skal til den andre siden av verden, hjelpe minsten med litt bestillinger på nett, og sy opp ei bukse for storepoden. Gubben ser det egentlig før jeg kjenner at kroppen tappes fullstendig, og hjerte raser av gårde litt. “Nå er du bleik mor! Helt grå på henda! Sett deg ned litt da!” Så klapper han på plassen ved siden av seg i sofaen, tar hånda mi og stryker den, også lander jeg litt. Og da kjenner jeg det! At kveldens planer ryker, for hjertet sliter ut skrotten litt, og bena høyt og hodet bakover er eneste medisin. Det går over, det gjør alltid det, men slike kvelder må liksom bare bli late! Oppe i det hele finnes gode øyeblikk! Hånda til gubben som er så varm å holde i, ro i stua, og endelig evnen til å godta at sånne øyeblikk ikke ødelegger noe, de bare utsetter litt.

Størstepoden driver å fullfører en sleeve, altså en hel tatovert arm. Delte meninger om tatoveringer selvsagt, men jeg synes det er gøy at de gjør sin greie, når de først skal ha blekk på skrotten. Store deler av armen er tatovert til minne om oldefar, altså min morfar. En fantastisk mann som jeg har skrevet om flere ganger, en som betydde så mye for meg og måsagubben, og for podene. Den siste tatovering gjorde meg lettere rørt, jeg må innrømme det. For morfar jobbet store deler av livet i jernbanen, først i Danmark, så i Norge da han møtte mormor, og bosatte seg her. Hver gang vi var der på besøk tok han med seg alle gutta ned i kjelleren, og der stod de i timevis og kjørte modelljernbane. Det ble deres greie. Og nå er oldefar foreviget på underarmen, vandrende på vei inn i de evige togskinner. Symbolsk og vakkert, til en tatovering å være. Tatovøren er en storslagen kunstner, det er det ingen tvil om. Oldefar på armen, fint øyeblikk.

Den ettermiddagen gubben hentet meg på jobb. Det sludda, regnet jo nesten isbiter, og hodebunnen ble isende kald den korte veien fra c-blokka og ut på parkeringa. I bilen fikk vi melding i familiechatten om at alle podene hadde planer for middag andre steder en hjemme, så vi kjørte motsatt vei enn måsahuset, og endte opp på drive in på Mc. Donalds! Så satt vi der i vintermørket, spiste burger og tilbehør, og avslutta med en gedigen karamell frappe. Mette på junk og ferdig fordøyde karbohydrater kjørte vi hjemover med musikk på radioen, og varmeapparatet i setet på så høy varme at det lukta bacon av gubbens edlere deler. Og det beste av alt, da vi kom hjem var vi fremdeles mette, og det fantes ikke spor av oppvask. Digg øyeblikk!

Foredrag i Nittedal, arrangert av bygdekvinnelaget. Kanskje ukas fineste øyeblikk. For et fantastisk flott knippe kvinnfolk samlet på Nybrent kafe. Fortsatt kjennes det rart at noen inviterer meg til slikt, fordi de vil høre det akkurat jeg har ¨å si. Surrealistisk, men veldig fint. Først var det nydelig mat i godt selskap, deretter foredrag, før jeg satte snyta hjemover mange opplevelser rikere. Det er sånne øyeblikk det slår meg hvor heldig jeg er, som får reise litt rundt, treffe så mye fine mennesker, skravle litt, dele litt, le en hel masse. Med oss hjem i bilen var også gaver, og nydelig sjokolade. Tusen takk for en fantastisk aften damer, dere er supre, og takk for hederlig omtale. Det varmer. Så mange gode øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Så kan man jo legge til øyeblikk som en kopp kaffe med Mona i butikken hennes, snøballkrig med gubben utenfor Kiwi, bare fordi det er fint å være litt barnslig innimellom, og latter og fjas med gode kolleger. Jeg takker større makter for at jeg ikke knakk noe da jeg sklei på isen og lå paddeflat på gangveien på morrakvisten, og for at treet som knakk og falt ned i hagen falt rett vei, og ødela kun en hekkeplante, og ikke verandaen og hageteltet, Flax!!!

Håper uka som gikk gav deg mange grunner til å smile, og at uka som kommer byr deg på fine små øyeblikk. Snakk pent til deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, god søndag, og god vinterstid. Det blir mørkt en time tidligere i kveld, og jeg er en av de få som synes det er deilig. Tanken på det gleder meg, faktisk. En time ekstra med kveld, en time ekstra med tente stearinlys, en time ekstra med snop og potetgull, uten at man legger på seg, fordi enkel forskning viser at om det er mørkt, er det ingen som ser deg spise, og da teller ikke kaloriene. Jepp, mange grunner til å elske mørketiden. Men sånn seriøst, for en som er litt introvert, og som tar ut nesten all den sosiale energien i løpet av en arbeidsdag, er det fint med den ekstra kveldstimen, da det liksom er litt mer innafor å pakke seg inn i huset sitt, og bare nyte roen, uten å kjenne på presset til å måtte finne på noe.

Akkurat nå r et godt øyeblikk. Jeg sitter her i den samme pysjbuksa, i de samme raggsokkene, foran den samme peisen, som jeg har sittet i og ved hele uka. Ikke på dagtid da, men fra omtrent det sekundet jeg har gått inn døra på ettermiddagen, og utover kvelden. Frokosten står på en krakk ved siden ab meg, det samme gjør en kopp nype-te. Bak meg på bordet står en skål med smågodt, rester fra lørdagskvelden. Jeg prøver å holde meg i skinnet, men vet jeg ryker på så fort jeg snur meg rundt. Podene sover, gubben ser på nyheter, og huset er deilig stille. Akkurat slik jeg liker at søndagsmorgenene er. I løpet av dagen skal det bakes, slik at fryseren får påfyll av grovbakst, og utover det finnes svært lite planer. Digg!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Øyeblikk har det vært mange av denne uka, men få av dem er dokumentert med mobilkameraet… Det er som om dagene har vært for travle, ihvertfall i jobbsammenheng, og når jeg har landa hjemme om ettermiddagene har jeg bare brukt kveldene på å hente meg inn igjen. Slappe av og samle energi. Forrige søndag laget jeg julekort, og da natta kom var jeg så godt i gang at jeg ikke følte meg helt ferdig, så jeg lot like gjerne alt utstyret ligge fremme, og fortsatte noen timer på mandagskvelden også. Og nå er jeg i mål. 30 julekort ble det til slutt, og holder ikke det, da får det bli kjøpekort fra butikken. Det er jo ordene på kortet som teller. Julekort er den aller beste juletradisjonen, og jeg koser meg sånn når jeg er “i sonen”, og kan slappe helt av med fine papirer, og lim og stæsj. Kreativt frirom, alltid fine øyeblikk.

Den kvelden vi ikke snakka sammen. Ikke fordi vi ikke ville altså, men fordi vi begge zooma ut med hver våre greier. Jeg med bok, og den beste iskaffen som endelig er tilbake i kjøledisken, og han med online vinudu-shopping til bobilen. Det er så godt det, noen ganger, å være sammen, men ikke måtte snakke sammen. Det er mye kjærleik i akkurat det, å kunne finne roen, og kunne nyte stillheten, i tospann. Trygghet, og gode øyeblikk.

Den kvelden jeg hadde lagt meg, og ligget en time uten helt å finne roen nok til å sovne. Så kom jeg på, helt plutselig, at det ar min tur til å ha med kake til kakedag på jobben dagen etter. I et par minutter funderte jeg på om jeg skulle sykle innom Rema på morran før jobb, og kjøpe med ei sjokoladekake, men så kom jeg på at det lå to epler på kjøkkenbenken som egentlig var litt for melene til å spise, så jeg stod opp, og mekket en eplekake istedet. Satte den i kjøleskapet, og stod opp en halvtime før morran etter, for å steke. Noen ganger er det greit å ha mekka nok eplekaker til at man har oppskrifta i hodet. Så kunne jeg gå å legge meg igjen, med ei kake klar til dagen etter, og noe av energien var brukt opp, slik at søvnen endelig kom. Godt øyeblikk!

De dagene man bare får lov til å være sammen med elevene. Helt vanlige økter, helt vanlige samtaler, helt vanlig undervisning og helt vanlig veiledning. Det er så godt det. Ikke noe mer, ikke noe mindre. Å få være i et aktivt klasserom, bare være deltagende og tilstede, nyte ungdommelig kreativitet og atmosfære. Tegnesaker og skrivesaker over alt, også på gulvet. Sirkulasjonssystemet, kroppens byggesteiner, skjelettet. elever som tilegner seg kunnskap, og som blomstrer sammen. Åh, det er så gode øyeblikk det!

Det magiske høst-lyset. Jeg satt i en sofa i et klasserom på skolen, og snakket md en elev som hadde behov for litt en til en denne dagen. Vi hadde snakket en god stund da lyset i klasserommet plutselig endret seg, og da vi så ut fant vi grunnen. For det skyet til, selv om solen likevel vant kampen om himmelen, og hele verden ble bare en blanding av mørkeblått, og varme høstfarger. Skyene danset litt lavt over skolen, og plutselig satt vi i hver vår vinduskarm, og snakket i stedet.  Det var så fint. Et velkomment avbrekk, i en litt vanskelig samtale. Nydelig øyeblikk.

Den ettermiddagen det stod fem halvannen-litere med Pepsi Max og en flaske vin på dørmatta da jeg kom hjem fra jobb. Ladningen var forseglet med et rødt hjerte, og viste deg å være fra kollega Ragnhild. Hun hadde bestilt et kort av meg, og da jeg ikke skulle ha noe for det, kom hun innom med betaling likevel. Bedre en cash, det er helt sikkert! Fint med kolleger som kjenner meg godt!

Og slik gikk uka. Travel, litt slitsom, likevel veldig god. Anne Grethe som vasker kontoret og har tid til en hyggelig morgenprat når jeg kommer på jobb. Gode øyeblikk. En kjøretur med gubben, ut å strekke på bena, kjøpe en kopp flytende gull i drive in på Mc. Donalds, lytte til musikk, og speide etter elg i grøftekantene.

Litt dårlige, klissete, romantiske filer på tv, akkurat hjernedødt og underholdene nok til å slappe av i sofaen med. Sånne øyeblikk er fine. En lang gå-tur i skogen med minstepoden, en runde med hårsaksa i kråkeredet til storepoden, og dele et par glass rødvin med mellomstepoden. Ulik kvalitetstid, men akkurat like fint.

Nå skal jeg logge av, sette en stor gjærdeig til heving, også skal jeg snoke litt i den godteskåla bak meg. Jeg sa jo at jeg ikke hadde viljestyrke!!! Håper uken som gikk ga det gode øyeblikk, og at den kommende mørketiden er grei med deg. Vær raus med deg selv da, det er du verdt. God søndag, vi blogges.

Så var det enda en søndag, og den kom akkurat like brått på som alle de andre søndagene dette året. Og her sitter jeg, som det vanedyret jeg er, i den samme gamle pysjen, under det samme gamle teppet, og hører på de samme gamle, velkjente lydene i måsahuset. Knitringa i peisen, klunkinga fra kaffetrakteren, og gubben som pusler rundt med smått og stort som dreier seg om bobil. Nytt bestikk vaskes og legges i bilen, samme med kjeler, kjøkkenhåndklær, kaffekopper… Plutselig ble gubben helt interiør-konge over tre kvadratmeter boflate. Han er grom da, det skal han ha. Gleder seg stort over den bobilen, det er ihvertfall sikkert. Jeg nyter dagens første kopp med kaffe, varmen fra peisen, og sorterer ukas små øyeblikk i hodet før de skal tastes ned her på bloggen.

Uka har vært god, det er konklusjonen. Mer søvn enn på lenge, og fine dager og kvelder med gode mennesker. Mandagen var bare en eneste lang feiring. Ingen sak å fylle 47 når man knapt rekker å registrere hvor gammel man blir fordi dagen ble full av gaver, og klemmer, og kaker og gratulasjoner. Så mange øyeblikk at det har tatt hele uka å ta inn alle inntrykkene. Vi startet som alltid med bløtkake til frokost, minsten og jeg. Det fine med å fylle år på samme dag er jo tradisjonene det bringer med seg. På jobben ble pulten fylt opp av gaver og koselige kort fra de gromme kollegene inne på c 12, og i klasserommene jallet bursdagssangen hver gang jeg kom in. Fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da jeg akkurat hadde kommet inn døra etter arbeidsdagen kom et blomsterbud på døra med en nydelig bukett fra Heidi. Jeg burde egentlig kjøpe meg oftere blomster selv, for de gir jo så masse glede! Buketten står akkurat like fin enda, og pryder spisebordet. Gode øyeblikk.

Og på kvelden ble det kaker og kaffe med alle i måsahuset, samt podekjæresten, kjæreste-voffsen og pappa og bonusmamma. Bare gode øyeblikk hele bursdagen, akkurat slik bursdager skal være. 47 år….det er ikke gæli!

I anledning livsmestringsuka på skolen, har skoledagene vært litt annerledes. Undertegnede fikk i år igjen, gleden av å ha seksualundervisning for alle førsteklassingene på skolen. To pujler, over to øke\ter i auditoriet. Det er så gøy når elevene engasjerer seg og er med. Når de tør å dele tanker og tør å stille spørsmål, enda gøyere når de opplever å lære no. Målet var enkelt, alle skulle vite minst en ting mer da de forlot forelesningen enn da de ankom. Tror målet ble nådd. Fint øyeblikk.

Å se seg selv på bildene som kollega Mimmi tok senere den dagen var enda morsommere enn selve forelesningen. En ting er sikkert…om ikke denne skrotten hadde vært stappfull av selvironi, og med evnen til å le av eget oppsyn, da kunne jeg bare gravd meg ned. Tips til de hårsåre der ute, zoom aldri inn på bilder av deg selv, tatt av andre!

Dagen etter lå en eske sjokoladehjerter og en hyggelig liten melding på pulten min da jeg kom inn etter en økt ute med elever. En liten oppmerksomhet fra ressursgruppa som styrer livsmestrings-uka. Så hyggelig, og veldig passende da jeg hadde gått tre timer og nitten minutter uten sukker….så slapp jeg abstinenser den dagen. Fantastisk øyeblikk.

Første lille bobiltur i egen bil. Ikke så langt, og heller ingen overnatting, for med snøværet som var meldt tok vi ikke sjansen på det. Men, vi kjørte over grensa for en bitteliten Harry-handel, egentlig med mål om å kjøpe inn litt smått til bilen. På butikken i Sverige går jeg rett på en herremann som stopper meg for å si at han følger bloggen, også ble jeg helt perpleks, og bare lo og sa takk, før jeg kræsja i en pall med kokosboller som datt oppi handlekurven. Da tenkte jeg at det var skjebnen, så nå har jeg kokosboller for et par uker liggende i skapet…Det er så koselig når lesere av denne lille bloggen stopper opp for å prate. Jeg blir aldri vant til det, men det er likevel innmari koselig! Bobiltur, shopping og trivelig kar ved kokosbolle-pallen, fine øyeblikk!

Pelsball-kos. Å ligge på sofaen med en liten varm hårball på magen eller i armkroken, det gir fine øyeblikk det. En som tusler etter deg og venter på baderomsmatta mens man gjør sitt fornødende på do, eller en som tusler etter deg inn på kjøkkenet i håp om at det skal ramle ned en ostebit eller noe annet snadder når man smører seg ei skive. Det er så fint med besøk av en sånn liten skapning som bare vil ha kos og ro, og det gjør noe med alle her i huset. Voffsen blir et naturlig midtpunkt og en kilde til avslapning. Besøk av firbeint, fine øyeblikk.

En liten ladning juleark i postkassa, bestilt med bursdagspenger. Det er rein lykke det! Å kunne bestille noen fine mønsterark, for så å bare la de ligge fremme og nyte de litt noen dager. I dag, om tiden strekker til, skal jeg lage noen julekort av dem. Det gledes!!!

Og slik har uke flydd forbi. Små øyeblikk på rekke og rad, flere en de som blir nedskrevet og lagret. Kake til frokost og kvelds altfor mange dager på rad. Lett snøfall som lover at vinteren er rett rundt hjørnet, en telefonsamtale med planlegging at et av høstens foredrag for et bygdekvinnelag i Nittedal. Fersk suppe med lokale grønnsaker til middag, sprett nytt sengetøy og helt nye dyner, som å legge seg i en varm og lun sky hver kveld. Det er tente stearinlys i alle kroker hver kveld, fargerike skjerf om halsen hver dag. Gode samtaler med elever og kolleger, litt for mye sjokolade, en gåtur i kveldsmørket, og tær som tiner foran peisen. Tidlig morgener med møte på rektors kontor…nei, jeg jar ikke gjort no gæærnt! Fikk kaffe også, bra start på dagen. Gode øyeblikk!

Og plutselig er det søndag. Igjen. Jeg skal fylle kaffekoppen på nytt, sette en deig som skal bli ukas mange matpakker, også skal jeg nyte fridagen, uten store planer i det hele tatt.

Håper uka som gikk var grei med deg, og at du fant noen øyeblikk som gjorde deg god. Måtte uka som kommer by på smil og flir. Vær snill mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen og god søndag. Knitring i peisen, kalde føtter i varme ulltøfler, og varme rundstykker med brunost på asjetten foran meg. Min egen lille rutine, som egentlig har blitt en tradisjon. Pakket inn i det gule, gamle teppet, klar for å se tilbake på noen av ukas små øyeblikk.

Fortsatt er det gult og rødt på de fleste trærne ute. Det er gult og rødt på bakken også. Vakkert, nesten overalt hvor man snur seg.

Mandag morgen gikk jeg ekstra tidlig på jobb. Jobb har vært en utfordring siden skolen startet igjen. Ikke jobb generelt, men selve jobben. Den har tatt mer energi enn noen gang på de 13 årene jeg har jobbet der, og hadde det ikke vært for de fantastiske menneskene jeg er så heldig å få jobbe sammen med, er jeg neimen ikke sikker på om jeg hadde klart å gå på jobb hver dag. Jeg har forbannet systemene som ser fine ut på papiret, men ikke funker i realiteten. Jeg har tenkt at folkeskikk burde være et eget skolefag, og at skolerett ikke burde bety at man alltid får lov til å være på skolen… høstferien gjorde godt. En uke fri, litt selvransakelse…ingen får gjort alt, men alle får gjort noe. Jeg liker å klare alt, i en perioden nå må jeg innse at noe også er greit. Skolen var stille mandag morgen, det var kun lys på rektors kontor. I over en time var jeg alene før nestemann kom. Jeg kokte kaffe, spiste frokost, gikk en runde rundt byggene. Jeg pustet inn den kalde lufta ute, sendte meldinger til elever jeg viste gruet seg til en ny termin. “Jeg gleder meg til å se det etterpå!” Alene på jobb, lenge før skolen startet, det ga gode øyeblikk!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Den morgenen voffsen til podekjæresten overnattet her. Det er så koselig å våkne til lyden av labber som tasser over parketten. En varm snute som søker oppmerksomhet, og en hale som logrer selv om man har morra-ånde, og morra-sveis. Vi luftet oss i hagen, en av oss tissa (gjett hvem), også spiste vi frokost i godstolen, hvor voffsen sovnet på fanget før jeg skulle dra. Så ble jeg ikke førstemann på kontoret den dagen, fordi man setter ikke fra seg en pelsdott som snorker i fanget ditt. Da nyter man bare øyeblikket!!!

Votte-vær. Temperaturene er skiftende om dagen. Bitende kaldt den ene dagen, varmt den neste. Lykken var stor den dagen det var så kaldt at man måtte ha votter! For jeg har nemlig votter liggende fra julaften i fjor, som nesten ikke er brukt. Jeg er av typen som synes at nytt strikketøy egentlig er for fint til å brukes, derfor blir det ofte liggende til pynt i en kurv i stua før det blir tatt i bruk, og det gjaldt disse vottene også.  Men den dagen ble de brukt, og det er en liten lykke å kjenne at kulda biter i nesa, men at hendene er like varme. Det så ut som høst, men det lukta vinter. Fint øyeblikk!

En liten kveldstur over skauen for å handle bursdagsgave til minsten som fyller 19 i morra. Herlighet, tenk det! Minstemann fyller 19!!!! Da er han plutselig bare ti år yngre enn meg…. Vi dura over Vestmarka i sakte tempo, for skogen er mørk, og skogens konge hadde maaaange slektninger på vandring denne kvelden. Tror vi møtte til sammen 10-12 elger, og selv om det er koselig, er det litt skummelt når de plutselig hopper uredde ut i veien foran bilen. Saktekjøring gjennom skogen, men bursdagsgavene ferdig pakka inn i baksetet, og hver vår hamburger i hånda…det er gode øyeblikk det!

Det har blitt kanskje tidenes bursdagsgave på de to eldste oktoberbarna i måsahuset også… Gubben fylte år den 10, jeg runder også et høyere tall i morgen, og denne fredagen hentet vi hjem en bobil. Vår egen! Ikke helt ny, ikke veldig gammel eller. Lys og fin, og bare vår!!! Så lørdag morgen spiste vi frokost i bilen, her hjemme på gårdsplassen. Høst og vinter skal brukes til å finne ut hva vi trenger og ønsker oss av nødvendig inventar, og så fort våren kommer med varmere reisevær står vi fritt til å kunne farte på tur hver gang vi ønsker det! Nå må bare kjerra få et passende navn, og jeg og gubben må investere i matchende grilldresser, så er vi klare. Bobil-lykke, ganske greit øyeblikk!

Jeg har ravnet en midttime med kollega Ragnhild, og det var så fint. Hver midttime tar to ansatte på seg “Spør meg” vestene, og ravner litt rundt i skolegården, i kantina, biblioteket, alle klasserommene, og ellers steder elevene oppholder seg. Og det var så fint. Fint å møte elever som ikke så ofte oppholder seg i samme rom og bygg som meg. Fint å snakke med de som går alene, eller sitter alene, fint å komme innpå de som vandrer rundt i større gjenger. Gode øyeblikk. Viktige øyeblikk.

De gangene jeg kjenner hvor lite som skal til før noen gledes. Denne gangen minsten. Han kom nemlig hjem med en ny caps fra tømrermesteren som var så snill å ta han inn som lærling i sommer, da læreplassen hang i en tynn tråd. Tenk at det skal så lite til for at noen skal føle seg spesielle, en caps med navnet sitt på. Den var allerede støvete av sagflis og gips etter en dags bruk, men akkurat den capsen kommer til å kjennes ny ut lenge. Glad gutt, glad mamma, godt øyeblikk.

Gaven fra Line. Jeg har tegnet litt igjen, denne gangen bursdagskort for kollega Line. Som takk for hjelpen stakk hun innom butikken til Mona for å kjøpe en liten gave, og når en skravlekopp møtte en annen skravlekopp kokte til sammen verdens fineste presang. To fine julekuler, som i måsahuset blir helårskuler, fra Halvor Bakke. Ah-mah-gaaad!!!! Interiørlykke. I dag skal de henges opp, jeg tror jeg har funnet den perfekte plassen. Så da er det på tide å avslutte blogginga da. Kuler skal henges, og kake skal bakes så den er klar til vår tradisjonelle bursdagsfrokost i morgen. 19 og 29 år gamle…rare greier.

Håper uka som gikk ga deg gode øyeblikk, og at uken som kommer gir deg enda flere. Ønsker alle som titter innom en nydelig søndag. Og du? Vær snill mot deg selv da, det fortjener du. Vi blogges.

Nettenes tankekjør har holdt meg våken, og flere ganger har jeg vært på nippet til å skrive om det, legge det ut. Men noe hindrer meg. Lojalitet, kanskje… Eller så er det bare skummelt, å skulle snakke om denne annerledes-hverdagen som berører meg i disse dager, berører nattesøvnen, allmenntilstanden. Jeg vet ikke. Det jeg vet, er at det er siste dag av høstferien. Ei uke som har gått i overkant fort, men som til tross for våken-netter, har bydd på gode øyeblikk, i all hovedsak her hjemme.

Jeg har nok unngått folk litt, i jaken på roen, og det har til en viss grad funket. Jeg har aldri kjedet meg i eget selskap, ikke engang da jeg var småjente. Butikk og ærender har foregått ved åpningstider, så har jeg ruslet hjem, og sullet rundt hjemme eller rett utenfor måsahuset. De helt enkleste ting, ofte til og med ting som bare er høyst ufornuftig tidsfordriv. Som å lage blomster av fargerike høstblader, og legge det på et fat på bordet, bare for å la de stå noen dager, til de mister sjarmen eller fasongen, eller fargene , også ryker de ut vinduet.  Men ja, noe så enkelt har faktisk gitt både glede og fine øyeblikk. En time til sammen, med sanking av løv i hagen, sitte i sola på trammen og sette sammen “blomstene”, og til slutt sette små fargeklatter av høsten rundt omkring i stua. Fine øyeblikk. Avslappende, og veldig lite krevende.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mandagen hadde måsagubben også fri. En avspaseringsfredag ble flyttet til mandag, også fikk vi liksom litt minihøstferie sammen. En dag, mer enn ikkeno. Så vi dro på tur. ikke så langt da, bare rett over grensa til Sverige for å kjøpe kun det høyst nødvendige. Polkagriser og tøymykner. Vi trengte jo egentlig ikke stort, turen var mest for turen sin skyld. Gubben er litt sånn støttekontakt for kjerringa om dagen, sørger for at hun kommer seg ut og sånn, får litt fresk luft i hodet. Og det var så deilig! Solskinn og musikk i bilen, varm lunsj på grensa, og et stopp langs veien hjem bare for å sitte ved vannet og se fisken hoppe etter fluer, men sola varmet nesetippen. Nydelige øyeblikk.

Endelig tid til å bake litt skikkelig. Nesten hver dag denne uka har jeg bakt, på bestilling fra minstepoden, i all hovedsak. “Ååååhh, har du fri? Kunne du bakt da? Rullekake og suksessterte? Fylte horn, eller innbakt pizza? Grovbrød og makroner? Polarbrød? Brownies???” Poden er i overkant glad i fersk bakst, sier det minner om barndom og sånn. Og jeg er lett å overtale, når skapet er fullt av mel og gjør og fløte og mandler og alt annet digg.

Så det har blitt kake til dessert nesten hver kveld, og grov bakst i matpakkene, eller som tilbehør til middagene. Mekket sammen noen brød til fryseren også, så kjekt å ta frem om kvelden, la de tine over natta, også fylle matboksene med ferske brødskiver til jobb hver morgen. Jeg laget granskuddsirup i våres, og denne uka blandet jeg det i brød-deigen og laget konglebrød. Mye mer fancy en hva som er nødvendig, men det er jo prosessen som er morsom. Og når huset fylles med lukten av nystekt brød, da er jeg lykkelig da. Gode øyeblikk.

Podene har fått dilla på poker, og setter seg gjerne ned sammen om kveldene for å spille litt. Jeg husker ikke reglene, og spiller derfor ikke sammen med dem, men jeg elsker det når de sitter i stua og skravler og ler og jukser. Huset fullt kan bli mye for et slitent hode noen ganger, men fy søren så fint det er også. Det varer jo ikke evig. Det jeg ikke kan i poker gjør jeg opp for i vri åtter, og denne uka har jeg knust minsten flere ganger. Gøyale øyeblikk.

Solsikkene. En liten gruppe nederst i hagen som fremdeles blomstrer, de har fått bli med inn. Enda litt av høsten tatt inn i måsahuset. Jeg har fått unna litt hagearbeid denne uka, såpass at jeg har blitt skikkelig svett og sliten. Gressklipp, beskjæring av noen busker, raking av løv, også har jeg saget og hugget opp ei diger bjørk som har ligget over deler av plenen etter at lynet slo ned i den for noen uker siden. Blytungt å dælje løs med øksa, men deilig når jeg var ferdig. Godt støl i armer og rygg, ei real treningsøkt som synes i hagen. Også avslutte det hele med å ta med de aller siste solsikkene inn. Fine øyeblikk.

God jul!!!Julemarsipanen har ankommet Europris, og gubben kjøpte med ei purke hjem. Det er sunt! Gris er hvitt kjøtt, er det ikke? Bra for hjertet, og at det der. Uansett, jeg er en av de som liker at jula kommer tidlig i butikkene. Da kan jeg liksom glede meg bare enda lenger, også tenker jeg at det er viktig å ikke vente med alt som er godt, for det er livet altfor kort til! En forsmak på jula denne uka, helt innafor, og fint øyeblikk!

Også måsagubben da. Fine, rause, gode måsagubben. Vi tok en tur på lørdag også. Bare innover til Lørenskog for å hente en ting han hadde glemt på jobb. Så ble det lunsj ute denne dagen også. Vi stoppa på lensene ved Fetsund på vei hjemover, i strålende solskinn. Bare speilbildet i vannet , av trær i høstdrakt, er grunn nok til å komme seg ut.

Gubben har fast plass når vi er på lensene. Det er flere år siden jeg ba han finne seg en plass med fin utsikt, mens jeg var inne og kjøpte vaffel og kaffe. Da jeg kom ut igjen lo jeg så jeg mista kaffen, for den enkle sjelen som han er hadde han funnet seg en plass hvor han synes, helt oppriktig, at utsikten var magisk….rett foran ei diger bjørk! Og det har blitt plassen vå. Så ler vi litt hver gang vi setter oss på krakken, og nyter “utsikten”. Fint øyeblikk.

Og slik gikk uka. Ei litta ferieuke, et avbrekk fra alt som kjennes litt kvelende. Jeg håper søvnen kommer i natt, og er klar for å brette opp ermene for en ny termin på skolen. Men først skal søndagen få lov til å bare være, med det den måtte bringe av øyeblikk. Det knitrer i peisen, magen er full av grovbrød og kaffe, og det er et nydelig utgangspunkt for en søndag. Jeg skal nyte noen timer til alene før alle podene våkner og inntar stua. Håper uka som gikk ga deg grunner til å smile, og at uken som kommer gir gode øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Det knitrer i peisen og ryker av sokkene. Endelig var det kjølig nok til at det var innafor å tenne på noen kubber sånn på morrakvisten. Vissheten om at det er høstferie siger inn med lyden av knitringen og med varmen fra flammene. Endelig!

Den rutete pysjen er i total stilkræsj med de spraglete ullsokkene, og sånn kommer det til å være ei uke nå. Stilkræsj hver eneste dag. Ferie fra bukser uten strikk i linninga, ferie fra hengepupper i BH-fengsel, ferie fra jobb. Alt annet en glamorøst, kanskje til og med på grensa til vulgært latskap Det skal nytes.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På bordet står en kopp kaffe og en kringlebit med melis….selv om det mest ser omvendt ut. Som melis med en kringlebit. Jeg spiste en gulrot i går, og veier opp for det i dag.

En ferie har aldri vært mer etterlengtet og velkommen enn akkurat denne høstferien. Jepp, for denne uka har som de tidligere ukene vært tøff. Tøffere enn vanlig. Til tross for det gikk det seg noe til mot slutten av uka, dagene ble lettere, jeg fikk litt mer tid til å gjøre “min greie”, være meg sånn jeg er best, og ikke har det manglet på øyeblikk heller. Selv ikke på de gråeste dagene.

Da jeg syklet inn gjennom porten, og under lønnetreet etter jobb på fredag, dalte et lite lønneblad rett ned i sykkelkurven. Som om høsten ønsket meg velkommen hjem, og markerte starten på ferien. Og sansene bare svingte seg rundt. Øynene så seg ikke mette på de spraglete rødfargene, og nesa fikk ikke snust nok på lukten av regnvått lønneblad. Nå ligger bladet i press mellom to tunge bøker. Straks kan det brukes som bokmerke. Så fint å ta høsten litt inn.

Hver mandag steller vi, eller jeg og et par andre gøyale (etter vår mening) oss opp i vinduene på kontoret, de som er ut mot skolegården. I de 15 minuttene mellom skoledagens slutt for elevene, før avdelingsmøtet starter, står vi der, i det vi kaller verdens gøyeste kommentatorboks, også ler vi. Ikke av elevene, men av oss selv, og reaksjonen vi får hver gang vi blir oppdaget. Flir og latter, elever som først skvetter, så ler, også vinker. Da er vi morsomme da! Fast mandagstradisjon, fine øyeblikk.

En ettermiddag med siste innspurt på vår film nummer tre. Premiere på torsdag, siste intervju gjort mandag, voiceover på tirsdag. Det går fort i svingene når man henger litt bakpå, for å si det sånn. Kameramann og jeg dura opp til Setskauen for å intervjue en loka musikkprodusent og sanger. I et lite, men høyst proft studio, laget til i et gammelt verksted. Koselig plass, koselig intervju, godt med alt so er gjort. Fint øyeblikk.

Og torsdag var det premiere, med publikumsrekord, og det var så gøy! Så gøy at folk kommer og ser disse filmene vi har lagt inn så masse tid og energi i. Hederlig omtale i avisa, takk til entusiastisk journalist! Det er fremdeles fryktelig rar å både se og høre seg selv på storskjermen, men det er vanskelig å ikke være litt stolt også! Fint øyeblikk. Til uka fortsetter filmingen til fjerde og siste film.

Tirsdag fikk vi, til tross for travel timeplan, klemt inn et bursdagsbesøk hos pappa. 67…. da skal det kun lett matematikk til for å finne ut at jeg er farlig nære 47… Plutselig er vi gamle, både pappsen og jeg. Leiligheten til pappa og bonusmamma luktet av kaffe og nystekt kringle, og vi fikk slavet litt med hele bonusfamilien igjen. Så koselig, sånn en tirsdag ettermiddag. Gangen var stappfull av sko, stua full av latter og klemmer. Godt øyeblikk.

Litt høst på kirkegården. Vi rakk en tur til Sørum denne uka, for å sette ned litt lyng og luke litt både hos mamma og svigermor. Enda, så mange år senere, kjennes det rart at de ikke er en del av hverdagen, sånn rent fysisk. For med oss er de jo ofte, i tanker og i samtaler, men det blir så virkelig at de begge mangler hver gang vi er på kirkegården. Så stod vi der, gubben og jeg, og pratet med mammaene våre mens vi gravde (ikke for langt ned selvsagt…savnet er ikke SÅ stort!), og plantet, og børstet vekk fallent løv. Snakket om gutta, om jobben, og resten av familien. Fine øyeblikk.

Den dagen jeg fikk matpakke av en elev. Ungdommer altså! “Du, jeg kjøpte mer enn jeg klarte å spise på Too good to go i går, så jeg har med litt ekstra!” Ferdig smurt nistemat den dagen matpakka mi lå igjen på spisebordet hjemme. Hva er oddsen? Hverdagslykke! Hverdagsøyeblikk!

Og der har du uka! Uka med stearinlys på bordet, fordi kveldsmørket kommer tidligere og tidligere. Uka med regn så stritt av til og med undertøyet var vått, og med sol så varm at jeg måtte kaste jakka da jeg ruslet hjem fra jobb. Jeg har sovet på sofaen om ettermiddagen og vandret våken hele natta. Stått opp for meg selv og følt meg liten blant de som har streke meninger. Jeg har grini litt, og skreket så høyt jeg bare kunne når jeg var alene hjemme, enda godt vi ikke har nære naboer ved dette måsahuset. Jeg har tatt frem mjuke puter og pledd til sofaen, kledd måsastua for en ny høst, og jeg har pakket vekk de tynneste klærne. Nybakt brød er fortært med smør og brunost, sjokoladeskuffen ble raidet på en vanlig hverdag, og jeg har gode samtaler med mange.

Nå skal søndagen nytes ilag med gubben og gutta, før en uke helt uten planer står og banker på. Den eneste planen er lave skuldre, og søvn. Så mye som mulig. Håper uka som gikk gjorde deg godt, og at uka som kommer bry på glade øyeblikk. Vær snill mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Aller først, takk. Takk for alle meldinger etter forrige søndags blogg. Jeg har lest alle, og tatt til meg gode ord, og gode råd. Jeg vet det, det folk sier. Vet det så godt, hadde sagt det til andre selv. Ta vare på deg selv, helsa først, ingen kan klare alt, brenne lyset i begge ender…alt det der. Jeg vet det. Det viser seg bare svært så vanskelig når det gjelder en selv.

Når jeg snakker til meg selv går det mer i “Den som gir seg er en dritt!” og “Jeg er jo ikke syk, bare sliten!” Jeg ville ikke sagt det til andre, men jo, det er det jeg sier til meg selv. Jeg står på beina altså, hver dag. Tidlig opp, på jobb, møte motbakkene, så rusle hjem, børste støv av frynsete sinn, og komme seg gjennom kvelden og natten. Ta vare på de fine øyeblikkene, for de er mange! Veldig mange.

Noen ganger tenker jeg at tankekjøret, stresset, annerledes-hverdagen og frykten kunne fått eget blogginnlegg. Jeg har ikke skrevet det enda, kanskje fordi jeg blir tung i pusten bare av å tenke på ting. Å skrive det ned ville kanskje gjøre det enda mer ekte, på en måte. Høres det merkelig ut? Kanskje hadde det vært fint å taste det ut på tastaturet også…Vi får se. Uansett, tusen takk, jeg står på beina!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Oppe i alt det som plutselig er så uvant, der finnes det fine øyeblikk. Det hjelper å lete etter dem, og stoppe opp noen sekunder når man oppdager dem. Ta de inn liksom, sånn som man gjør når lukten av nytraktet kaffe eller nystekte kanelboller når nesa. Stoppe opp og kjenne på øyeblikkene. Den morgenen da jeg var halvveis til jobb, og de tunge regnskyene sprakk opp nok til at sola trengte seg igjennom skylaget. Morgen sola malte skysprekkende i rød-toner, og man kunne nesten kjenne på kroppen det øyeblikket sola kom. Som om man kunne høre asfalten tørke, og fuglene starte morgenkoret. Også lukta. Lukta av kaldt, vått gress, delvis dekket av fallent høstløv, jord og vann….høstlukt. Jeg balanserte mellom sølepyttene bortover asfalten for å ikke bli våt på upraktiske tøysko, og kjente at trøtten forsvant med skyene. Fint øyeblikk.

Anne Grethe. Jeg vet jeg nevner henne ofte, men førr ei dame! Vi har, på skolen vår, verdens beste renholdere, Anne Grethe muligens den flotteste av dem alle. Ikke fordi de holder skolen ren, eller det og selvsagt, men fordi de som kolleger er helt unike, og fantastisk gode. Mandag morgen lå frokosten, i form av en pakke sjokoladehjerter, og og ventet på meg på kontoret. Bare for å glede. Alltid tid til en liten prat, utveksle gleder og frustrasjoner. En solstråle av et menneske, rett og slett, og stadig utslagsgivende for de fine små øyeblikkene.

En tur til Kløfta for å hjelpe kollega Martin og forloveden å lage bryllupsinvitasjoner. Så fint å komme seg litt ut og bort, være kreativ på noen andre sitt budsjett! Arbeidslysten er jo alltid større når man ikke selv betaler for moroa veit du. Kaffe og kaffemat, saks og lim, og bånd og blomster, og vipps så er omlag 60 invitasjoner klare, og det kommende brudeparet har enda en “must do” ting de kan krysse av lista si! Og jeg har fått utløp for litt kreativitet, og er i flaske sprudlevann og ei lita rekke fine øyeblikk rikere.

Enda en live-shopping fra butikken til Mona er unnagjort, og gøy var det. Det er så fint å få klemt inn litt venninnetid samtidig som man jobber. Forberedelser og skravling, fine lyttende Mona og Beate som oser over av en salig blanding av omsorg og galgenhumor, akkurat det man trenger når man bruker deler av dagene til å butte hodet i veggen. En time foran kameraet, rett inn i stuene til de som ser på. Skøy og moro, og blødmer, og føtter i salaten, og salg! Full fart, litt svett i nakken, men fy søren så gøy. Liveshopping fra butikken til Mona, fine øyeblikk!

Den dagen vi hadde avdelingsmøte og for første gang skulle møte vår nye avdelingsleder. Vi er jo en gjeng litt humoristisk ustabile folk på kontoret, og tenkte at det kunne like gjerne den nye avdelingslederen få greie på med en gang. Så vi fikk et par andre gode kolleger til å trylle frem to tomme spritflasker, fylte de med vann, og midt i møtet tok vi de frem, sendte de rundt, og fylte en god klunk i hver vår kaffekopp! Det ble et par skråblikk før den avtroppende avdelingslederen, som ikke var informert om spøken nesten falt av stolen, og da klarte ingen å holde maska lenger! Pokker, så gøy! Fint øyeblikk.

Å bli “roasta” og parodiert på årets vg3-revy, det var gøy! Så stolt av tidligere elever som utfoldet seg på scenen, bød på seg selv, og underholdt hele skolen. Herlig å se hva de har fått til, nydelig å være invitert, og så artig å se hva de jobber nå som de ikke lener helt er “mine” elever. Fint øyeblikk.

Å rusle seg en ekstra runde etter jobb. Gå omvei, bare for å lufte hodet. Kjenne at blåsten og regnet jeg trasket i på vei til jobb var erstattet av varm sval vind. Så varmt at jakka var åpen, og paraplyen sammenslått. En ekstra kilometer med musikk på øret, avkobling før middag og kveld. Nydelig øyeblikk.

Barndomsvennene som bestandig er bare en gruppechat unna. Når det stormer litt, og man kan skrive ned noen tanker, og få konstruktive tilbakemeldinger, og støtte  flen, for så å våkne neste morgen til frokost og hyggelig melding levert på døra. Da kjenner man på kjærleiken da! Gammelt vennskap som har vart siden barneskolen, og som fremdeles er like viktig. Jeg grein, rørt til tårer. Godt å grine litt på morrakvisten, også spise varme rundstykker og eplekake etterpå. For en gjeng jeg har rundt meg.

Og slik var uka. Noen ganger hjertet i halsen, andre ganger hjertet der hjertet skal være. Sjokolade og grønnsaker, tårer og latter, kalde fingre, kald nesetipp, og mjukt skjerf. Måsagubbens armkrok, yatzy med podene, Bruce Springsteen på høyttaler, og knitring i peisen selv om det ikke egentlig er kaldt nok til det. Øyeblikk!

Håper uka som gikk ga deg grunner til å smile, og at uka som kommer er snill mot deg. Pass godt på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.