jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

God morgen, og riktig god søndag. Jeg våknet med frosne tær i dag, og sitter nå under dyna i sofaen, prøver å tine tærne. Jo eldre jeg blir, jo mer frøsen blir jeg. Kanskje ikke hetetokter ville vært så dumt som man skal ha det til… Borte i hjørnet av stua knitrer det i peisen, og huset er helt stille enda. Den eneste hjemmeboende poden ligger oppe og sover. Neste søndag er heller ikke han hjemmeboende lenger.

Tenk at om ei uke er vi alene i måsahuset, gubben og jeg. Nå kommer riktig nok minste hjem igjen for en periode, men ikke før om halvannet år. Storepoden overtar leiligheten han har kjøp førstkommende fredag. Denne uka har jeg bare passet på å nyte alle stundene vi har hatt han hjemme. Han tilbringer mer tid med oss nede i stua enn han har gjort på mange år, mest fordi “hybelen” oppe er full av flatpakka møbler, og smått og stort av alt annet som er handlet inn til leiligheten. Bare de enkleste kveldene med fyr i peisen, nyheter på tv, og en kaffekanne og noen kanelsnurrer på deling, har blitt til noen av de fineste øyeblikkene jeg vet om.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det har blitt noen handleturer med storepoden denne uka også. Det er ikke spesielt vanskelig for denne mammaen å si ja, når poden trenger shoppingassistanse. Denne uka ble det handlet spisebord og stoler, litt stæsj og dekorasjon til hyller og bord, og tepper og gardiner. Slike shoppingdater ender alltid med middag ute, og jeg bare nyter hvert sekund. Hjemveien består av 80 talls slagere på spotify inne i bilen, og allsang. To sure stemmer som ødelegger klassikere, og så ler av hvor talentløse vi er. Jeg gruer meg til han flytter, men elsker all tiden vi tilbringer sammen i prosessen, om det gir mening. Gode øyeblikk.

Også savner jeg minsten. Sånn skikkelig. Men mammahjertet gleder seg så svært over at han trives, og at han blomstrer som menneske. Den sjenerte, og litt ensomme lille gutten og ungdommen han en gang var, blir bare et fjernere og fjernere minne. Han tar utfjordinger, og står i dem. Og han gjør det med glans. Nye vennskap dannes, nye erfaringer gjør at han vokser. Denne uka var han ferdig mer rekrutten, og nå er han ingeniørsoldat på en flybase et annet sted i landet. Det er enda lenge til neste perm, derfor er det så godt når han ringer og skravler en times tid. Fint å høre stemmen hans, og ikke minst latteren.

Også har vi jo kjæresten hans her hjemme da. Ikke lett for ungdommene å være på hver sin kant av landet, med studier, forsvaret, jobb… Men de er så flinke, og det er så godt at hun og voffsen stikker innom rett som det er, og holder oss i måsahuset med selskap. Gode, gode øyeblikk.

Overskudd etter arbeidstid… Dæven, det er det lenge siden jeg har hatt. Altså, sånn helt utmatta er jeg jo ikke, men det har vært noen lange uker nå, hvor dørstokkmila har vært fryktelig lang på kveldinga. Som om jeg har lim under beina etter klokka fire. Men så, en kveld denne uka, kjente jeg plutselig at jeg fikk lyst til å gå en tur. Helt alene. Med musikk på øra, og i raskt tempo. Og ute var temperaturen så god, og asfalten så bar og tørr, at raske skritt ble til jogging, og før jeg viste ordet av det var fem kilometer unnagjort, og kroppen passe svett og sliten. Kjempedeilig. Jeg feira med to kokosboller når jeg kom hjem, bare for å ikke ha vært FOR flink liksom. Det kalles balanse! Herlige øyeblikk.

Tenk at det lysner så tidlig!!! Jeg elsker det. Mandag denne uka var jeg på vei til jobb rett før klokken syv, og da jeg nådde den siste strekningen før skolegården, kom lyset. Som om dagen bare snek seg innpå natta, og skremte den vekk. Det var gjort på så kort tid, bare noen få minutter. Lyset kom, og luften endret seg. Fra kald og klam, til kald og frisk. Fordelen med å bo i gangavstand til jobb er disse gåturene om morran. Nydelige stunder, hele året.

I går morges, mens jeg enda lå i senga og kviet meg for å stå opp og tråkke barbeint ned på det kalde gulvet, tenkte jeg på alt husarbeidet som har hopet seg opp siste uka. Gulvene er fulle av støv og bøss etter å ha dratt podens innkjøp inn og ut av huset. Reine klær lå i et fjell i hjørnet av badet, og ventet på å bli brettet. Oppvaska stod fremdeles rein i oppvaskmaskinen. Så valser gubben inn på soverommet igjen, og spør hva planen for dagen er. Før jeg rekker å synge klagesangen, spør han om vi ikke skal kjøre en tur, handle litt sånn smått til flytte-poden, kanskje kjøpe en bærepose mat til han som allerede er utflytta, og spise lunsj ette eller annet sted. Da fikk husarbeidet bare være. Hasta jo ikke i det hele tatt. Så jeg stod opp, kledde på meg, og innen jeg var ferdig ventet kusten ved vognen. Eller måsagubben i Forden da… Og tur ble det. Over landegrensa tilogmed. Og vi fikk handla både det ene og de andre, og blei mette på burger med pomfri også. Fine øyeblikk.

Noe av husarbeidet ble unnagjort i går ettermiddag, resten lot jeg ligge til i dag. Så har jeg i det minste en plan for søndagen. Bretting av klær. Ikke så gæli det heller. Musikk på badet, litt rock`n roll, så bretting. På grensa til fint egentlig.

Og slik har uka gått. Jeg har matet småfugl og ekorn. Det har snødd, og det har smelta. Det har regna, og sola har blenda meg når jeg har ruslet hjem fra jobb.

Jeg hare hatt så fine samtaler med fine ungdommer, ledd med gode kolleger, ruslet rundt elva i mørke kveldstimer, bakt sjokoladekake bare fordi, og forelsket meg i et par sko jeg har fått av måsagubben.

Håper uken din bød deg på fine små øyeblikk, og at uka som kommer gjør deg godt. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så fortalte kalenderen at det plutselig var søndag igjen, og her sitter jeg under dyna i sofaen og lytter til den velkjente knitringa i peisen. Det står ingen rundstykker i ovnen i dag, for kun en av ungdommene sover i annen etasje, og både gubben og jeg synes det var like kjekt med et par knekkebrød med brunost til frokost. Søndagen skal nytes. Ukeslutt denne gangen betyr også slutten på ei uke med vinterferie, og i morgen venter ei ny arbeidsuke. Om jeg hadde klart ei uke til med fri akkurat nå? Oh yes!! Men om det skal bli fint med helt vanlige hverdager igjen også? Garantert.

Det ble ingen hyttetur denne vinterferien heller. Mest på grunn av mangel på hytte, og fordi ingen andre i måsahuset hadde ferie. Men, jeg har alltid likt den uka med fri midt på vinteren, fri til å ikke gjøre stort, bare ha masse ekstra tid. Døgnet blir lengre om man kan pusle hjemme med ting man vanligvis utsetter. Og da koser jeg meg! Så selv om jeg bare har “surra rundt” hjemme, har uka gått lidderlig fort likevel. Mandag var jeg bedt på barsel visitt til en kollega som nylig fikk en liten datter. Så jeg og kollega Line dura til Urskau med litt bakst i veska, og fikk snuse på silkemyke baby-kinn noen timer. Så innmari koselig. Bysse, snuse, kose, og skravle. Så innmari koselige øyeblikk at timene bare fløy. Bilde av den vakre skatten deles selvsagt med mammaens tillatelse.

Da jeg bare skulle over veien og i postkassa en morra, og stoppet opp midt i innkjørselen for å klø meg i hue over et avtrykk i snøen. Altså…jeg klarer bare ikke å fatte hva slags avtrykk det er, og ble stående så lenge å glane ned på bakken at folk som kjørte forbi sikkert trodde jeg hadde et pågående illebefinnende eller noe. Men altså, jeg landa på at her må det ha stått en elg, men alvorlig grad av nedsunkne baller. Skikkelig pung-prolaps eller no. Gubben prøvde å innbille meg at han hadde rusla ut med søpla i bare morgenkåpe, og at det var hans avtrykk, men jeg har sjekka. De henger ikke SÅ langt ned. Enda. Uansett, festlig øyeblikk. Og stakkars elg. Må jo ha frostskader på bjellene.

Så var det den morran jeg stod å pussa perleraden på badet, da jeg plutselig kjente et nys komme. Og da jeg nøs strakk jeg lysken så jeg skvatt, og slo albuen i skapdøra, og fikk kjerringstøt. Sann historie. Jeg kan ha tissa litt på meg da jeg nøs også, men det passer seg ikke å fortelle på en søndagsblogg. Altså, jeg ble rett og slett lettere skada. Av å nyse!!!! Og da tenkte jeg et øyeblikk på om jeg bare skulle gå bak låven å vente på å bli avliva… Faderullan, for en psykisk knekk. Så satt jeg der da, med varmeflaske i lysken, med truse nummer to for dagen, FØR frokost, og synes synd på meg selv, da det tikka inn ei melding fra en av svigerdøtrene som lurte på om jeg ville bli med å gå tur i skogen. Pessimisten i meg antok at jeg kanskje skulle avlives der istedet for bak låven, men optimisten i meg var overlykkelig for at ungdommen faktisk ville ha med gamla ut på luftetur. Og tur ble det. I deilige kuldegrader og solskinn, inn i skogen, og utpå isen, svigerdatter, voffs og gamla. Vi avslutta med kaffe her hjemme. Aldeles nydelig dag, skadeomfang til tross, og skikkelig gode øyeblikk. Og bare så det er sagt, jeg har nok verdens fineste svigerdøtre!

Hjemmetid betyr kvinnfolk med trang til å gjøre om, og denne uka bytta sofaene plass. Igjen. Gubben bare kommer hjem og typ: “Hvor skal jeg sitte nå a???”, som om han plutselig ikke har plass i sofaen lenger, til tross for at dette omgjøring-ritualet blir gjennomført fire-fem ganger i året. Men det er så deilig, dra ut sofaen, skure skikkelig bak, flytte rundt på ting, og bare kjenne at bittelitt forandring gjør godt for kvinnehjernen. En god grunn til å rydde litt, kaste litt, og å vaske litt er det også. Vinn-vinn, spør du meg. “Ny” stue, gode øyeblikk. Fant fire litt hårete ostepop under sofaen. Var frista til å smake, men lot vær. Viljestyrke der altså!

Ikke så mye viljestyrke den dagen jeg bakte larveboller. To ganger denne uka har jeg bakt de, bare fordi de forsvant så fort første gangen. Skikkelig gode, men kanel, sukker OG sjokoladefyll. Halleluja. Kurerte nesten lyskestrekken! Nystekt bollebakst og en kopp te, inne i ny-ommøblert stue… Deilige øyeblikk!

Og fordi jeg hadde spist boller to dager på rad, gikk jeg enda en tur mot slutten av uka, og da kom barnet i meg frem igjen. For midt i turen tuppa jeg til en isklump som ble flyvende bort langs veien. Så jeg sparka den en gang til, så en gang til, og plutselig fikk jeg det for meg, voksen som jeg er, at jeg måtte sparke den hele veien hjem! Og det gjorde jeg. Man redder ikke akkurat verden med sånne stunt, men barnet i deg jubler litt. Gøy øyeblikk.

Og fredag var jeg på en åtte timers rundtur med største poden, for å se på møbler til den nye leiligheten, og for å handle inn litt stæsj. Vi var over hele romerike. Jysk, Skeidar, Rustad, Møbelringen, og til slutt landa vi på Ikea før vi tok kveldsmaten på Mc.Donalds, fintfolk som vi er. Og selv om beina var trøtte, var det en så fin dag. Til uka skal vi innover igjen, bestille møbler med levering til flyttedagen, og handle litt kjøkkenutstyr. Poden har overraskende stor interesse av interiør, og det gleder et mammahjerte å få ta del i prosessen. Fin dag, full av fine øyeblikk.

Og slik gikk vinterferieuka. Bare hjemme, men ikke et eneste kjedelig øyeblikk. Jeg har lest ut et par bøler, skura ned badet, rydda og vaska, gått turer i snø og regn, snakket med tante Mariann på telefonen, fått meldinger av pappa som har manneinfluensa med visstnok 44, 9 i mannefeber, og jeg har spist kokosboller foran peisen. Balanse, feriefølelse, kjerring på lading. Og nå skal søndagen nytes, slik søndager skal, før jeg prepper skrotten for nye arbeidsuker.

Håper uka som gikk ga deg mange grunner til å smile, og at uka som kommer bjudar på. Stell pent med deg selv, det er du verdt. Vi blogges.

Så våknet jeg opp i dag tidlig, og for en liten stund kjennes alt normalt ut. Normalt i den forstand at oppe ligger flere ungdommer og sover. Vaskemaskinen kjører ei svær klesvask, og oppvaskmaskinen er full av oppvask fra flere som spiste middag her i går. Om ei stund vil det være liv rundt frokostbordet. Og så, i løpet av noen formiddagstimer, vil huset bli stillere igjen. Minsten kom hjem på helgeperm fredag kveld, og reiser igjen i dag. Akkurat nå bare nyter jeg at det er folk i huset. To poder, en podekjæreste, en firbeint liten koseball, også gubben da.

Jeg blir sakte men sikkert vant til stillheten nå som to av tre poder er ute av redet, men jammen er det godt de øyeblikkene vi er mange her hjemme. Et tomt rede kjennes fremdeles merkelig. Så at minsten er hjemme på perm, med alt det drar med seg av skittentøy, og oppvask, og kakebaking, og latter og skravling, det er herlige øyeblikk.

Og snart blir det enda stillere her i måsahuset. For minsten har fått stilling som ingeniørsoldat i luftforsvaret, og blir dermed borte i 18 måneder istedet for 12. Den er litt tung å svelge for denne mammaen. Og i starten av uka kjøpte storepoden egen leilighet, så på to måneder flytter alle tre podene ut. Trøsten er at storepoden også blir å finne bare en spasertur unna. Han har kjøpt naboleiligheten til mellomste poden. De to gutta som alltid har vært så tette under oppveksten skal nå fortsette å bo side om side, i hver sin leilighet. Akkurat det er skikkelig fint å vite. Så til tross for at jeg helt ærlig kjenner litt på den sorgen det er at de alle tre er ute av redet, så er jeg så innmari stilt av dem også. Tenk, de tre små knøttene som ruslet rundt beina mine her i det lille måsahuset i alle år, de står nå på egne bein. Alle har fått seg utdannelse, alle har fast jobb, de har spinket og spart, kjøpt seg bolig, og mestrer voksenlivet. Det er egentlig verdt mer feiring en mammatårer. Ja, jeg kjenner på stolthet. Fine smågutta mine.

Jobbuka har vært travel, men travel av den gode sorten. Så mange såre, men nære og fine samtaler med ungdommene. Noen tårer, mange smil. Jeg har fått hjelpe til med det faglige, jeg har vært vikar, og jeg har fått leke. Ja, for ungdommer leker de også! Jeg har vært på jobb klokken syv, og på vei hjem lokken fire. Lange dager, travle dager, fine dager. Og for å toppe det hele har skolegården nesten hver morgen vært lyst opp av en flammende vinterhimmel som har speilet seg i alle vinduer i alle skolebyggene. Hele skolegården har i noen minutter hver morgen vært oransje. Vakkert skue. Så vakkert at jeg har stått ute med lua på snei, og sekken på ryggen, med nesa vendt mot himmelen, bare for å nyte nuet. Gode øyeblikk.

Jeg har aldri vært særlig god på å holde liv i blomster og planter, har aldri hatt sånne grønne fingre som mamma hadde, eller alle besteforeldrene mine. Har alltid tenkt at akkurat det talentet hadde hoppet over en generasjon. Men, når jeg skulle fikse en kjapp middag her om dagen, men egg og stekte poteter, fant jeg ut at lykken har snudd. For uten å ha prøvd engang, hadde jeg klart å lage en gedigen buske av en pose poteter. Da snakker vi talent da!!! Skulle kanskje vært gartner likevel. Neida, men artig var det. For jeg hadde sagt til gubben at han ikke trengte å dra innom butikken på vei hjem, for jeg hadde alt vi trengte til middagen… Det ble pasta istedet, for å si det sånn! Men jeg gliste fælt altså, mens jeg prøvde å huske når jeg egentlig kjøpte de potetene. Artig øyeblikk. Lurer på om jeg skal plantet et ostepop-tre senere i dag. Det er ihvertfall verdt et forsøk!

Podekjæresten sin voffs! Det er så herlig å ha den firbeinte i hus igjen. Det gjør noe med oss alle, det å ha en sånn bitteliten sak tassende rundt beina våre. En som ikke gjør stort mer av seg enn å forlange å bli klødd bak øret, eller å få ligge tett inntil en av oss når vi sitter i sofaen eller foran peisen. Ja, og noen ganger lurer hun veldig på om ikke det er på sin plass at vi “mister” ei bittelitta skive med brunost ned på gulvet når vi spiser frokost. En liten skatt som koser, og som tvinger oss ut på små lufteturer i løpet av dagen, det gir alltid så fine øyeblikk.

Da en av elevene stoppet meg i korridoren og spurte om jeg ville ha kjeks. Det skulle være valentins-kaker, med hjerte av glasur på midten. Og selv om hjertet kanskje så litt mer ut som enhjørnings-bæsj, var alle skjønt enige om at kakene smakte helt fortreffelig. Noe søtt til formiddagskaffen mellom første og andre økt, på en fredag. Det var en knallstart på helgen. Elever burde egentlig bake noe hver dag i uka. Skulle vært en skoleregel.

Og bare for å følge opp tradisjonen med tydelige meldinger på brøstet minst en dag i uka, sendte jeg elevene ut i høstferien med den kuleste t-skjorta jeg eier. Samlingen t-skjorter med tydelige meldinger begynner å bli sliten, men er fremdeles like gøye å bruke. Herlige øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Sorger og gleder, hånd i hånd. Jeg har snufsa og hosta, og gått lange turer i kulda. Jeg har sitti i timevis foran peisen, og lest ut ei bok. Jeg har bakt grovt og søtt, vært helt alene, og omringet av mennesker. Hverdagsuke, full av hverdagsøyeblikk, både store og små. Nå skal frokosten klargjøres for flokken min, så skal det bakes til matpakkene for kara som skal på jobb i morgen, og jeg, jeg skal nyte at jeg har en hel uke vinterferie til å bare være! Det skal bli skikkelig deilig. Håper uka som gikk var snill med deg, og at uka som kommer fylles av øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig fin søndag. Tidlig oppe igjen i dag, etter å ha sovet så rekordlenge i går, at hodet ikke skjønte et kvekk. Gubben ligger enda, etter å ha hostet og harket hele natta. Covid har atter en gang inntatt måsahuset. Vi er heldige da, for allmenntilstanden er fin, det er bare den slitsomme tørrhosten og litt hodepine som ødelegger nettene våre. Men, nå knitrer det i peisen, tærne krøller seg i mjuke tøfler, og det ryker av kaffekoppen. Alt i alt, et godt øyeblikk. Straks skal det settes to deiger som skal bakes ut senere i dag. En grov til matpakke-mat, og en søt til ei kringle eller noe. Jeg har fyst på kringle siden i går, så da er det bare å bake.

Uka som gikk var fin. Travel, sånn reint jobbmessig. Det er en uke igjen til vinterferien, og det merkes på ungdommen. Det er mange som har noe på hjertet, noe de gjerne vil snakke om, før det er flere fridager på rad. Et mønster jeg har sett i mange år nå. For å ha litt oversikt over dagen, sortere rekkefølgen på oppgavene, er det godt å være tidlig på kontoret. Den timen før de andre kommer kan jeg drikke kaffe, sette opp samtaler, finne ut når det passer med møter, eller en til en undervisning. Og da jeg rusla til jobb denne uka, til vanlig tid, gikk det plutselig opp for meg at morgentimen var så mye lysere. Selv under det grå skylaget kunne man se antydning til lysere blå himmel. Og tilogmed for en som elsker vintermørket, gjorde det godt i sjela. Lysere tider. Det er gode øyeblikk.

Det er fortsatt vinter da, til tross for lysere dager. Iskaldt den en dagen, regn den andre, snø den tredje, og solskinn og bar asfalt den fjerde. Jeg klarte ikke å motstå fristelsen til sommersko den dagen det var sol og bart på veien. Jeg har jo en greie for gøye sko og t-skjorter. Simpsons-skoen gjør meg glad. Fargeklatter mot grå asfalt. Så sommersko midt på vinteren, litt gøy øyeblikk. Skal ikke så mye mer til enn å titte ned en gang i bland, også har man en grunn til å smile.

Fredagen var jeg så ferdig med å be folk om å “ta seg sammen” at jeg like gjerne kledde på meg en relativt tydelig beskjed. Så hver gang noen gjorde noe teit, eller sa noe som burde vært usagt, åpnet jeg jakka, og viste t-skjorta. Og da blir man ikke helt den gnagete gamle kjerringa som alltid gnåler om det samme, for meldinga er tydelig, men litt gøyal også. Skulle gjerne hatt et helt skap fult av sånne skjorter, til enhver anledning.

Endelig tid og overskudd til å være litt kreativ igjen. Jeg prøver stadig å venne meg til dette med tommere hus, mindre matlaging, mer alenetid. Det er litt vondt, litt vanskelig, og samtidig veldig fint. Denne uka har jeg vært med storepoden på visning, og sener ei dag skal vi på en til. Boligkjøp haster ikke, men det er fint å sjekke markedet. Det går stadig opp for meg at huset snart blir enda tommere. Minsten i førstegangstjenesten har fått svar på videre stilling, og alt tyder nå på 18 måneder tjeneste, istedet for 12. Vondt i mammahjertet, men uendelig stolt også. Så jeg jobber med å få tiden til å gå, jobber med nye rutiner, ny hverdag. Denne uka brukte jeg en kveld på å tegne bursdagskort til en feiende flott kollega som fylte 30. Miriam er en sånn Mini-me! Kunne vært meg, bare 20 år yngre. Så fint å kunne sette seg ned en kveld og bare tegne. Kose meg med tusjer, leke med detaljer, lytte til musikk. Gode øyeblikk.

Kvelden etter hadde jeg fremdeles masse tid, så jeg fant frem eskene med scrappesaker, for å lage et kort til jubilanten. Og plutselig slappet jeg av, midt i alt rotet av papir, og lim, og glitter og ende mer lim. Så ble det ikke bare et kort, men fem-seks stykker. Lenge siden jeg har mekket opp et lite lager av kort, men det er så kjekt å ha liggende noen til ulike anledninger. Om tiden strekker til, og lysten kommer over meg, er det mulig det blir litt flere kort i dag, innimellom all bakningen og turen ut med poden. Kreativt papir-rot, definitivt gode øyeblikk.

Barnevakt for podekjæresten sin firbeinte koseball. Det er så herlig når hun entrer måsahuset, og bare krøller seg opp i fanget for å kose. Jeg slapper så fullstendig av når hun ligger sånn på armen og snorker. En liten voffs som ikke krever annet enn oppmerksomhet, ei mjuk pute, og en og annen godbit. Så herlige øyeblikk.

Hele tre kaker har jeg bakt denne uka. Brownies med karamell-fudge, bare fordi vi ville ha noe digg til kaffen en kveld. En krydderkake for å ha i fryseren, og ei eplekake til bursdagsfeiring på jobben, bestilt av en 30 åring med smaksløker som ei dame på 90. Men eplekake er godt da!! Og jeg koser meg når jeg står på kjøkkenet og blander alt som skal bli til snadder. Det er avslappende å bake, skikkelig fine øyeblikk.

Den morran vi fikk frokostbesøk av utflytterpoden. Det er så herlig at han tross alt bare bor en snau kilometer unna. Han kommer stadig innom bare for å snakke litt, eller spise litt. Litt sånn “shopping” i matlageret her hjemme. Han setter seg ned i sofaen, beina på bordet, spiller litt gitar, forteller vitser bare han synes er morsomme, akkurat som før han flytta for seg selv. Et herlig bevis på at hjemme alltid vil være hjemme, og skikkelig gode øyeblikk for pappaen og meg.

Og slik gikk hverdagsuka, de første i februar. Jeg har hosta meg gjennom flere netter, og trøstespist meg gjennom et par-tre vafler. Jeg har tråkka på løsnegler, og ledd høyt av de synlige bevisene på at jeg jobber med ungdom.

Jeg har kasta snøball, sklidd på isen, og rusla på tørr asfalt med sommersko. Huset har vært reint, og huset har vært støvete. Skinnetøyskurven har vært full, og den har vært tom. Hverdager har kommet og gått, øyeblikkene har vist seg fra sine beste og sine dårligste sider. Enda ei uke i et helt vanlig a4 liv, og jeg setter så pris på det. Håper uka som gikk var grei med deg, og at du i uka som kommer er grei med deg selv. Det er du verdt. Vi blogges.

Ny morgen, ny søndag, ny ukeslutt. Nye øyeblikk å oppsummere. Gubben har fyrt i peisen, og varmen begynner såvidt å nå hit bort til sofakroken. Enda er det gulvkaldt, og veggene knirker litt. Gamle hus skravler jo mer enn en syklubb når det er væromslag. Jeg har pakket meg inn i ei dundyne, tredd føttene ned i tøflene, og en ny ladning grove gulrot rundstykker er nettopp tatt ut av ovnen. Slang sammen en deig på slump i går kveld, stekte de når jeg stod opp. Lukter helt himmelsk, og jeg gleder meg til å sette tenna i en av dem straks. Planen var egentlig ikke å bake rundstykker til frokosten i dag, men når huset igjen plutselig yrer litt av liv, da blir det lett endring i planene.

Oppe på rommet til poden som er i forsvaret, sover kjæresten hans, og voffsen. Hun overnatter etter bursdagsfeiring av eldstepoden i Lillestrøm i går. Han bestilte bord til hele venneflokken, så ungdommen har spist middag, og kost seg ute på byen etter det. Mellomste poden og hans kjæreste var også med, mens minsten var med vis snap, fra leir i Madla. Vi var litt med via snap vi to gamlinga her hjemme også. Små glimt fra kvelden ble sendt oss med jevne mellomrom. Skikkelig koselig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så i går kveld, mens ungdommer feiret, var vi så heldige å få være barnevakt for den firbeinte. En liten og rolig pelsball som vekslet mellom å ligge i fangene våre og på gulvet foran peisen. En liten pelsball som så på oss med bedende øyne når leverposteien stod på benken, og en liten pelsball som bare fyller dette lille måsahuset med sitt bittelille vesten. Så fine øyeblikk.

Uka gikk slik uker alltid gjør. Fem hverdager, og to helgedager. Helt normalt. Fine små øyeblikk hver dag, både på jobb og hjemme. Veldig sånn standard uke dette, egentlig. Jobbdagene på skolen har vært travle denne uka. Vinteren er ofte litt sånn. Januar, Februar og Mars har en tendens til å være lange for ungdommene. Noen trenger ekstra samtaler, en skulder å gråte på. Noen trenger bare å snakke, om alt og ingenting, bare fortelle om smått og stort. Noen stresser med karakterer og neste års skolesøknad, og noen er, dessverre, i ferd med å gi opp hele skolegreia. Det er mye å ta tak i, på godt og vondt. Og midt oppe i høye skuldre, og en pågående følelse av å ikke klare å være der for alle, så kan plutselig smil og latter være avkoblende og helt nødvendige. Og der har jeg kolleger som leverer hver eneste uke. Denne uka var det vaktmester`n som fikk meg til å drar på smilebåndet, da han kom med en liten gave han hadde funnet på Bjørkebadet. “Denne anda var bare helt deg!” sa han. Så nå har jeg tidenes feteste gangster-gakkgakk på pulten min! Flirer hver gang jeg ser på den. Herlige øyeblikk.

En tidlig morgenstund med en ung herremann. Tradisjonen tro, til tross for at unga begynner å bli store, starter vi bursdagene med kake og gaver rundt bordet i stua. Det er det alltid tid til, selv om alle skal på jobb. Storepoden ble 24 denne uka. Sannsynligvis den siste bursdagen han starter med kake og presang her hjemme. Og jeg bare nøt øyeblikket. En kopp kaffe, et kakestykke, bursdagslykke. Fin start på dagen, fint øyeblikk.

Minstepoden sendte meg melding og spurte om jeg kunne hente en pakke for han på posten. En pakke med et knippe bilder tatt av forsvaret. Jeg fikk lov å pakke de opp, og ble sittende en stund å se på dem. Aleine i stua, kaffekoppen i hånda, sittende å stirre på ansiktet til ungen min som plutselig ikke er en unge lenger. Så ble jeg sittende å fundere da, på når det egentlig skjedde. Når gikk han fra liten gutt med tusen spørsmål, og like mange usikkerheter, til en voksen mann med utdannelse, jobb, kjæreste, og nå uniform? Hvor ble det av tiden? Og jeg var ikke direkte trist heller, bare undrende. Kikket meg selv i speilet seinere på kvelden, studerte de grå hårene, rynkene rundt øynene. Tiden altså…svisj. Fra søndag til søndag, år etter år. Øyeblikk etter øyeblikk. Så viktig å bare nyte øyeblikkene.

Snø den ene dagen, bar og tørr asfalt den andre. Og med bar asfalt under joggeskoa mens jeg rusla til jobb her en morra, kom følelsen av tidligere vårer. Det skjer hvert år, når man finner årets første flekk med tørr asfalt uten grus. Får plutselig lyst til å hoppe paradis, eller ta rennafart og løpe så fort man kan, i “småskoa”. Lysten til å løpe fort gikk over før jeg starta å løpe da… Realiteten av voksen alder. Men bar asfalt under skoa, en dag i slutten av Januar. Fint øyeblikk.

Og slik gikk den siste uka i årets første måned. Vi har feiret 28 år som kjærester, 25 år som eiere av måsahuset, 24 år som foreldre. Jeg har bakt sunt brød, og søte boller. Jeg har spist salat og vaffel, drukket vann og rødvin. Jeg har ledd av kolleger, ledd av elever, ledd av gubben, og ledd av mellomste pode som sendte teit snap. Han treffer humoren min hver gang.

En ny uke banker på døra, men jeg har ingen planer om å lukke opp før i morgen tidlig. Søndagen skal nytes, med alt den gidder å bjuda på. Håper uken som gikk ga deg glimt av fine øyeblikk, og at uka som kommer er raus med deg. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen fra måsahuset. Veden må ha vært ekstra tørr i dag, for det knaker og spraker borte i peisen. Lukten av kaffe og nystekte gulrot-rundstykker sprer seg i måsahuset, og jeg har tent lysene på bordet, selv om det begynner å bli lyst ute, bare for stemninga sin skyld. Etter ei uke med litt for mange netter med hjerteflimmer og hodepine har jeg endelig sovet skikkelig godt. Ikke altfor mange timer med søvn, men sammenhengende timer, og det hjelper masse.

Uka har gått fort. Fortere enn den pleier når antallet søvnløse netter hoper seg opp. Og til tross for noen trøtte timer på dagtid har uka innehold mange fine små øyeblikk. Vær-messig har vi jo vært innom nesten alle årstidene. Sol og tørr asfalt, regn og vind, og store mengder snø. Det er nesten litt gjettelek hver morgen når jeg titter ut av vinduet, og å kunne bruke samme jakke og fottøy hver dag funker dårlig. Paraply en dag, solbriller en annen. Den morran det hadde snødd så masse at buskene langs gangveien hang tungt langs bakken, da var det fint å gå til jobb. Det er helt merkelig hvor mye et lag ny-snø kan lyse opp de mørke morgentimene. Så tuslet jeg bortover, saktere enn vanlig, bare for å nyte synet av snøtunge greiner og kvister. De blir jo nesten som et maleri mot mørket. Fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Å være førstemann på kontoret er jeg vant til. Kun en annen kollega pleier å være der rundt klokken syv, men han jobber ikke hver dag. Men enkelte dager, særlig etter våken-netter, er det fint å tusle over skolegården og inn i c-blokka, og vite at man har litt alenetid på jobb, før skolen fylles med ungdommer og kolleger. Da får jeg tid til å sette på kaffen, koke te-vann, og spise litt frokost. Svare på meldinger som har kommet inn i løpet av natten (overraskende mange ungdommer er nattedyr), og lese nyheter på nett. Sånne små ting, rolig start på dagen, gode øyeblikk.

Ut på tur med elever, midt på dagen, i snøvær. Mange av de litt såre og vonde samtalene er det fint å ta ute. Ofte opplever jeg at det er lettere å være avslappet, litt mer åpen, når man går side om side, og ikke sitter i et grupperom på to plastikk stoler, rett overfor hverandre. Så vi går, ungdommen og jeg, nesten uansett vær. Og det hjelper meg også. Hjelper med luft, slik at hodet ikke blir så tungt. Du verden så mye man kan løse sånn side om side, i snøværet. Denne uka gikk jeg med en ungdom som er like glad i å fange øyeblikk som meg, med et kamera. Vi gikk sånn rundt stiene bortenfor skolen, litt inni skogen, snakket, og knipset bilder av snødekte skatter. Og da turen var over, og vi gikk tilbake til hvert vårt klasserom fikk jeg et par bilder tilsendt på Teams. “Takk for turen”. Sånne øyeblikk gjør meg så glad.

Torsdag var det åpen kveld på skolen. Kolleger, noen ungdommer og jeg stod klare hele kvelden til å ta imot neste års elever, presentere miljøteamet, og Helse og Oppvekst avdelingen. Fine, spente tiendeklassinger, nysgjerrige foreldre, myldring i korridorene og god stemning. 13 timers arbeidsdag, fra 07.00 til 22.00. Passe trøtt i skrotten når jeg kom hjem, men fin kveld likevel. Fine øyeblikk.

Så tilbake på jobb fredag morgen, og klar for siste fotballkamp i midttimen. Som ligaens dårligste lag sier det seg selv at å komme videre til sluttspillet ville kostet oss mer bestikkelser enn vi er bemidlet med, men… For at det gode lærerlaget, med det fengene lagnavnet Man Chest Hair- United, skulle vinne innledende runder, og sitte igjen med fet pokal, måtte mitt lag tape med mindre enn 18 mål. Høres ut som en lett oppgave, men vi suger faktisk så til de grader, at det ikke var en umulighet. Vi klarte det da!!! Og denne gangen hadde jeg tatt forhåndsregler, for forrige kamp sine blåmerker er fortsatt synlige på leggene til denne målvakta. Mekket meg legg beskyttere av bobleplast og gaffatape, og slapp inn “bare” 13 mål. Dessuten endte jeg med å bli, til tross for at jeg er målvakt, lagets toppskårer. Jeg har scora ett mål…. Det sier jo litt om nivået vårt. Sier meg godt fornøyd med innsatsen i årets liga, og noterer meg gode øyeblikk.

Så kom fredagskvelden med ukas beste øyeblikk. Poden, som sa tidligere i uka at det ikke ble perm fra militæret likevel, stod plutselig midt i stua sammen med podekjæresten kl 22.00 på kvelden. Vi skjønte det ikke helt først, trodde bare det var kjæresten som stakk innom, vi hadde jo akkurat skrevet meldinger med han der han fortalte at han var på vei til leieren etter skyteøvelsen. Også stod han der, og strålte. Stram i holdninga, og så kamuflert i uniformen at han nesten var vanskelig å få øye på. I ettermiddag reiser han tilbake, men så herlig det har vært å ha han hjemme noen timer. Han stråler. Den første uka var nok tung for gutten, hjemlengsel, savn etter kjæresten, alt det som hører med når man reiser langt for første gang. Men det går bedre nå, og han er klar for nye fem uker i rekrutten før det blir ny stilling en annen plass i landet. Ja, jeg er nok litt sånn mammastolt akkurat nå, av både poden og kjæresten. Flott ungdom. Nydelige øyeblikk.

Og slik gikk uka. Trøtte netter og våkenetter, popcorn og havregrøt, snø og sol, trist ungdom, glad ungdom, og huset fult av poder.

I kveld blir det stille igjen, og i morgen starter ei ny uke. Men, før det skal jeg spise frokost med flokken, og nyte en helt ubrukt søndag. Håper uka som gikk ga deg mange små øyeblikk å se tilbake på, og at uka som kommer er snill med deg. Tenkt godt om deg selv, det fortjener du, vi blogges.

God morgen fra hun som stadig leter etter de små øyeblikkene. Jeg tror jeg bare skal starte med å si takk. Et kjempestort takk for alle gode ord og tilbakemeldinger etter forrige søndags noe annerledes innlegg. Det er helt klart flere som kjenner på den “sorgen” det er når huset plutselig blir så mye tommere. Den er helt klart reell, og jeg er slettes ikke alene om å ha kjent, eller kjenne på den. Så takk. Tusen hjertelig takk for gode ord, og erfaringer delt. Det varmet, og det varmer enda.

Og ja, som forventet kjennes det noe bedre denne uka. For først var det som om lufta ble litt slått ut av meg. Som når du får et slag i magen, og man higer etter pusten, men lufta ikke kommer helt ned i lungene. Sånn var det. Som om dagliglivet gikk sin gang, men noe mangla. En pode bor fremdeles hjemme. Det er godt. Vi er tre til middag hver dag. Nesten hver dag ihvertfall. Og en pode skal etter hvert hjem på sin første perm. En kort en, men jeg skal rekke å klemme han noen ganger. Og en pode bor tross alt bare en liten spasertur unna. *Jeg var innom der denne uka. Måtte bare.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og hva gjør man når man savner gjengen? Man tar affære! Så tidlig i uka sendte vi, gubben og jeg, en melding ut i familie-chatten, og ba inn hurven, poder og podekjærester på taco-torsdag. Og taco ble det, med hele hurven, for enkel forskning viser at om man lokker unge mennesker med mat, da kommer de! Og selv om han som er i forsvaret glimret med sitt fravær, så var det fint å kunne dekke på til fler. Og det ble en så fin kveld. Sitte lenge ved bordet, skravle og le, senke skuldrene, slappe av, og bare nyte ei stue full av menneskene våre. Podekjæresten og voffsen ble sittende lengst av alle, godt krøpet opp i sofaen, mens skravla gikk. Det fineste øyeblikket denne uka.

Endelig fikk jeg ut fingeren, og bestilte time hos tatovøren. Jeg fikk gavekort av podene til bursdagen min. Planen var egentlig ikke fler tatoveringer, jeg synes det  var nok med de to jeg hadde, men så fristet det litt alikevel da, med en liten en til. Noe litt jentete, og litt symbolsk. Noe familiært. Og jeg jeg kjempefornøyd. Føler meg nesten som sånn bad-ass biker babe….

Og da jeg stolt sendte den rundt til et par kolleger på kvelden fikk jeg et bilde tilbake fra en ung mann jeg jobber tett med. En som tidvis synes jeg er gammal og snål, men som alltid treffer humoren min midt i blinken. Og han laget seg en “tatovering” med skolens motto, teksten vi har på t-skjortene de ansatte sprader rundt i stadig vekk, og da lo jeg så jeg fikk vondt i magen. Åkei da, ikke så gøy for alle andre, men for oss, dødsbra humor. Herlig øyeblikk.

Største poden har plukka opp at denne mora fort kjeder seg når huset er så stille, så han satte igang et lite prosjekt vi kunne jobbe sammen på. Han sitter stadig og skroller på nett etter små snekker-ideer, og har sett et par flagg av massivt treverk, som han har hatt lyst til å lage. Så han tok seg av snekringa. Limte, høvla, sagde, meisla, freste og pussa. Også fikk jeg malejobben, før han brant og lakkerte. Og vipps, så hadde vi fått et par kvelder til å gå, poden og jeg. Noen kopper kaffe, masse fine samtaler, og en hel haug med kreativ pusling både ute i verkstedet, og inne ved stuebordet. Fine små øyeblikk.

Fullmånen! Den morran jeg rusla til jobben, og nesten ble blendet av det sterke månelyset. For et fantastisk skue. Skulle ønske jeg hadde fått bedre bilder, for et tåkete mobil-bilde kan aldri få vist hvor fint det var. Men vakkert var det. Månelyst, rett før klokken syv om morningen, stille langs gangveien. Vakkert. Fint øyeblikk.

En liten tur på Storsenteret med gubben. Jeg har blitt for gammal for store kjøpesentere. Jeg kjenner det skikkelig, når det myldrer av folk, at jeg bare vil hjemmat til bygda. Men et par timer etter jobb, utenom det verste kaoset, det var ganske fint. Gubben hadde et gavekort det  ar på tide å bruke opp, så vi rusla litt rundt, plukka med litt smått, dro gavekortet, og kjente at det var litt digg å ikke bruke egne penger på smått vi egentlig ikke trengte, men gjerne ville ha likevel. Det ble nye sko på gubben, ei ny lampe til gangen, litt påfyll av diverse husholdnings ting, også fikk vi kikket etter bursdagspresang til storepoden som fyller år i slutten av måneden. Vi rusla sånn rundt og shoppa i halvannen time, og spiste middag ute på vei hjem. Fin inngang til helgen, og gode øyeblikk, folkemylder til tross.

På storsenteret vikk vi handlet et par lamper til leiligheten til mellomste poden også, og tadaaaa, så hadde vi skikkelig god grunn til å ta turen innom han på lørdagen. Papsen hang opp nye lamper, mamsen fiksa kaffemaskin og gardiner, også kom storepoden innom samtidig, bare for å henge litt. Så ble vi sittende der, i den nye leiligheten til guttungen, og drikke kaffe og skravle. På besøk hos egne barn. Rar greie. Men man blir vel vant til det også…

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Jeg har hatt noen skikkelig tøffe samtaler med noen av elevene på skolen, og jeg har hatt noen skikkelig fine samtaler. Jeg har sklidd avgårde på holka, og holdt meg på beina takket være nye brodder. Gammalmanns-verktøy. Jeg har bakt matpakkemat og lagt i fryseren, kost meg med besøk av podekjæreste og voffs, og lest igjennom et av arbeidskravene til studiene hennes. Knallflink jente.

Jeg har tegnet et bursdagskort til en feirende kollega, lest ut to bøker på stille kvelder, stoppet ullsokker, og laget ny spilleliste til spotify.

Helt vanlige hverdagsøyeblikk, i ei helt vanlig hverdagsuke. Helt vanlig hverdagsglede. Skal ikke kimse av det.

Takk for at du titter innom og leser. Ønsker deg en nydelig søndag, også håper jeg at uka som kommer gir deg mange grunner til å trekke på smilebåndet. Vær grei med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

I mange år nå har jeg skrevet disse søndagsbloggene mine, om ukas små øyeblikk. Noen ganger har ukene vært fulle av øyeblikk, så fulle at ikke alle blir nevnt. Noen ganger har ukene vært tynget av jobb, litt vanskelige stunder. Likevel, hver søndag, noterer jeg meg øyeblikkene jeg husker best, de som ga glede, eller korte rom for å stoppe opp litt, nyte nuet. Puste litt.

Mine øyeblikk betyr ikke stort for andre enn meg selv, likevel skriver jeg de ned. Publiserer tilogmed. For min egen del, men også litt for vennskap og kommunikasjon som oppstår med mennesker øyeblikkene når, mennesker jeg egentlig ikke kjenner. Og noen ganger har jeg tatt meg i å tenke at det kanskje ikke er verdt bryet. Men denne uka har jeg trengt øyeblikkene. Jeg har trengt å være bevisst de små øyeblikkene, og jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet jeg ikke hadde lett etter dem, om det ikke hadde vært for disse årene som har gjort det å leite etter lysglimt, til en vane.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og nå må ikke du som leser tro det har skjedd noe dramatisk her i måsahuset altså, for det har det ikke. Men ja, denne søndagen starter nok bloggen med en litt annen innledning enn de andre søndagene. For når jeg sitter her i sofahjørnet mitt, under pleddet, og titter bort på flammene som knitrer i peisen, så kunne det vært en hvilken som helst søndag, lik alle andre søndager. En sånn som starter med at huset er stille, men snart våkner poder og podekjærester, og da blir det frokost.  Men i ovnen står bare halvparten av rundstykkene vi pleier å steke, og i huset sover bare en pode.

For en har flyttet i egen leilighet, og denne uka dro minsten i forsvaret. Og med han flyttet jo både kjæresten og voffsen samtidig. Og nå kjennes det så innmari stille. Så stille som jeg noen ganger har tenkt at det skal bli deilig at det blir, men så er det slett ikke det i det hele tatt. Det er bare uvant og rart. Nesten som en sorg. En tomhet som jo er helt naturlig, men som kanskje kom litt brått for denne mammaen, som er vant til at gangen flyter over av sko og arbeidsklær. Som er vant til at skittentøyskurven er full med en gang den er tømt. Som er vant til at benken er full av smuler, oppvaskmaskinen full av oppvask, og døra til badet er låst når jeg er så tissetrengt at beina låser seg i kryss.

Bråtomt. Og selv om det er fint, så er det rart. Rart å komme hjem fra jobb, når vi i løpet av noen uker blei mindre enn halvparten til middag. Så denne uken har jeg gått litt rundt med sånn hjernetåke, rusla rundt meg selv, og bare lyttet til stillheten. Prøvd å bli vant til den. Det kommer seg, sakte men sikkert, men det er uvant, og jeg kjenner det kommer til å ta tid. Og øyeblikkene, de fine små, de hadde jeg nok oversett, om jeg ikke bevisst hadde leita, fordi jeg har lagt til meg vanen.

Da podekjæresten kjørte minsten til flyplassen den dagen han reiste, og sendte meg bilde. Da grein jeg bittelitt. Litt fordi han dro, for det kjennes rart at lillegutt skal lenger enn bare en hyttetur unna. Også grein jeg litt fordi jeg er så takknemlig for jenta som er kjæresten hans, som tar seg tid til å sende meg akkurat det bildet.

Samme jenta som satt her noen timer en kveld seinere i uka, bare fordi. Spiste litt nystekte horn sammen med oss, skravla litt, lot voffsen sove litt i sofakroken før de reiste hjem for kvelden. De øyeblikkene var virkelig gode.

Da jeg ryddet litt i gamle skap og skuffer for å få tiden til å gå en kveld det var stille, og endelig fikk tid til å reparere den gamle hylla morfar laget. Den fikk plass over knaggene under trappa, og bildene av mamma og svigermor fikk nye rammer, og plass på hylla. Ting jeg skulle gjort for lenge siden, og plutselig hadde tid til, for det var jo ikke noen haug av klær som skulle vaskes og tørkes. Fine øyeblikk.

Omorganisering av bildeveggen over sofaen. Endelig fikk vi printet ut bilde av kameraten, og satt på ramme. Fint øyeblikk.

Forballkamp i midttimen. Lærerlaget mot mot unge gutter med så mye krutt i sparkene, at leggene mine er blå av å stå i mål. Svett, sliten, men skikkelig gøy. Herlig øyeblikk.

Vårstemning midt på den kaldeste vinterdagen, da kollega Ragnhild hadde sett blåmerkene fra fotballkampen, og kjøpte med en sånn “god bedring” blomst da hun var nede på butikken. Like gul som sola, et hint av farge og vår hjemme i stua som fortsatt oser av vinter. Nydelige øyeblikk.

Og slik var hverdagsuka. Annerledes, men fin. Og selv om jeg kjenner på stillheten, kjenner jeg også på enorm takknemlighet. For han som har kjøpt seg bolig, og dermed har tatt et stort skritt ut i voksenlivet. For han som bor hjemme enn så lenge, mens har saumfarer nettet på jakt etter hus. For han som omfavner en ny hverdag på en annen kant av landet, for hun som stikker innom svigerforeldrene bare fordi, for gubben som har varm armkrok når jeg trenger en å sitte inntil, og for kolleger og elever som gjør den nye hverdagen tilnærmet lik den gamle. Og for øyeblikkene. Alle de små øyeblikkene som betyr såp mye, og som finnes i hopetall, bare man leiter litt. Noen ganger trenger man å leite.

Ønsker deg som titter innom en riktig fin søndag, håper uka di var god, og at uka som kommer kaster øyeblikkene i fanget ditt. Og lander de ikke rett foran nesa di, lov meg at du leter litt. De finnes jo. Vi blogges.

Så viser kalenderen årets aller første søndag. Jeg har allerede skrevet 2024, og måttet rette opp på et par dokumenter. Alltid vanskelig å omstille hodet til nytt årstall. Nytt år, nye muligheter og alt det der, men akkurat i dag kjennes måsahuset ut som det alltid gjør, og det gleder meg. For selv om det bor en mindre pode hjemme nå, så merkes det ikke om morran i helgene, da lå jo alle uansett og sov. Tirsdag morgen reiser minstepoden i forsvaret. Jeg benekter det bittelitt i hodet kjenner jeg. Får heller ta stilling til hvor rolig det blir når den tid kommer. Egentlig skulle jeg ønske podekjæresten og voffsen bare ble boende her mens han var borte. så redet ikke blir så brå-tomt.

Men, akkurat nå er et fint øyeblikk. Poder sover, det knitrer i peisen, og tørr bjørkeved jobber iherdig med å varme opp et iskaldt gammelt hus. Jula er så godt som ute. Jeg synes alltid det er så deilig å starte Januar med ryddige kriker og kroker, og reine overflater. Bittelitt av jula blir stående en stund til. Blomster og småtrær, grankvister, og julelysene som ikke er brent opp enda. Så fort juletreet er borte blir jo slik pynt mer vinterstæsj, en julepynt. Men ja, å rydde ut jula, skure litt, starte litt fresht med mindre stæsj fremme, det gir en god følelse. Fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har vel hatt tidenes korteste arbeidsuke, men kun en arbeidsdag på freddan. Nå har det vært litt meldinger i jule selvsagt, ungdommer som lurer på noe, vil fortelle noe, eller bare trenger noen trøstende ord, men første fysiske skoledag var altså på fredag. Sånne korte uker kunne det jo med fordel ha vært flere av, men når det er sagt, så gleder jeg meg til hverdagen igjen. På fredag kjente jeg jo at kroppen var vant til å få mat (egentlig marsipan) hver halvtime…. Var jo sulten (egentlig fysen) hele arbeidsdagen. Så jo, rutiner blir bra. En rolig arbeidsdag, bare for å komme igang igjen, var derfor et godt øyeblikk.

Den dagen snøen kom. Eller, egentlig kom den om natten. Og vi var jo delvis forberedt, for gamlinger som oss følger jo med på værmeldinga, så kvelden før hadde gubben fylt opp fuglebrettet i hagen med frø og epler. Og da vintersola kastet lange skygger over nysnøen i hagen, ble vi stående lenge i kjøkkenvinduet og se dompap og ekorn sitte side om side i matfatet, og skrelle solsikkefrø som proffer. Og vakrere blir ikke hagen. Sol, snø og dyreliv, og alt kan nytes innenfra. Så fine øyeblikk.

Den dagen det ble høy latter på kjøkkenet. Jeg skulle bare vaske litt rundt matskåla til kjøteren. (Bikkja, ikke gubben), og mens jeg stod sånn i vinkel fylte jeg matskåla også. Og da så bikkja, som er over snittet nysgjerrig, sitt snitt til å overvære hele seansen fra ryggen. Min rygg, ikke sin egen. Så hun spratt opp, satte seg til rette, og ventet på at skåla skulle fylles. Og det var artig for både undertegnede og tilskuere. Gøyalt lite øyeblikk.

Og hadde det ikke vært for den bikkja, så hadde jeg nok vært enda latere denne uka, så takk og pris for at bikkja ikke bruker doen inne, for da må jeg ut på tur. Selv de dagene dørstokkmila er lang, og gradene kalde, så rusler vi turer. Tilogmed dyret er fullt påkledd med boblejakke og sko på de aller kaldeste dagen, også nyter vi begge fyr i peisen, og godbit når vi kommer hjem igjen. Men slike lufteturer er helt avgjørende for å lufte tanker og skrott. Frisk luft, uansett hvor kald den er, gjør alltid godt.

Og skal jeg være helt ærlig, så har det ikke skjedd stort mer denne uka. Alle de late fridagene har blitt brukt til å rydde vekk det meste av julen, til å lage garderobe i det ledige rommet poden har flyttet fra, til å fylle fryseren med litt grov matpakkemat.

Jeg nyter noe så enkelt som en porsjon havregrøt og yoghurt, bare fordi ganen er akkurat passe lei sprø svor og surkål. Jeg har lest ut et par bøker, og så vidt startet på en tredje som skal holde tankene mine vekk fra stillheten som kommer til å fylle huset når minsten reiser. Jeg har saumfart nettet etter hus det vil være mulig for eldstemann å kjøpe dette året, da han også er i overkant klar for egen bolig.

Noen kvelder har jeg luftet hodet i snø og kulde, bare for å kjenne hvor deilig det er å varme tærne foran peisen når jeg kommer hjem igjen, og når ingen ser meg spiser jeg rester av marsipan, julekaker, og tilogmed banan-twist…. fordi det er den som ligger igjen til slutt i godteskåla. Da lukker jeg øynene og later som det er lakristwist. Akk, for en innsats jeg gjør for å tømme de godteskålene. Burde fått kongens fortjenestemedalje eller noe, så lite matsvinn som det blir her.

Og slik gikk den første hverdagsuka, som egentlig bare bestod av en eneste hverdag. Ønsker alle som titter innom et riktig godt nytt år, jeg håper vi alle får mulighet til å sanke masse, masse hverdagsøyeblikk. Det fortjener vi. Velkommen 2025. Vi blogges.

God morgen, og riktig gods søndag. Jeg måtte sjekke kalenderen, bare for å være helt sikker på hvilken dag det var. Romjula er sånn. Dagene går i surr, om det er mandag eller lørdag betyr ingen ting. Snop spiser man hver dag uansett, kveldene blir lange, og dagene late. Det kjennes som om kroppen endelig har fått litt ro, sånn etter julaften, og det er godt. Noen dager så mye ro at man er på grensa til å kjede seg, men da er det  bare å rusle en tur ut, få litt frisk luft, også nyter man innetiden igjen når man kan krype opp i sofaen.

Borte i peisen knitrer det som vanlig. I ovnen står et brett eltefrie gulrotrundstykker til steking. Jeg slang sammen en deig på slump i går kveld som har hevet over natten i kjøleskapet. Godt med noe grovt og rykende fersk til frokost, og som bonus lukter det digg i hele huset! De unge menneskene som fortsatt er hjemmeboende sover etter natten festligheter, gubben og bikkja og jeg nyter enda en rolig morgen. Gode øyeblikk, slik de aller fleste søndagsmorgener har vært gjennom året. Tenk at denne søndagen er årets siste.

Øyeblikkene er mange disse juledagene. Ikke fordi det skjer så mye, men fordi man har tid til å nyte.

Natt til julaften satt jeg lenge oppe, bare fordi enkelte tradisjoner ikke kan brytes. Det er nemlig sånn, at nissen legger alle pakkene under treet først når podene er i seng, og mammaen i huset sitter oppe for å vente på nissen. Og jo eldre podene blir, jo seinere på natta legger de seg. Klokken 01.00 fikk mammaen nok, og sa at nissen faktisk ikke kom, og podene ikke gikk til sengs…tenk at det funker, selv på\ han som fyller 24 i Januar… Så mens voffsen slappet av i lysene fra juletreet, fikk nissen gjort jobben sin, og det var så nostalgisk og koselig at mammaen i huset plutselig orket å sitte oppe en halvtime ekstra, bare for å nyte.

Og fra julaften finnes det bare to bilder på mobilen.

For etter å ha dekket frokostbordet, og satt ribba i ovnen, bare nøt jeg dagen, og menneskene mine, helt uten mobilen. Jeg koste meg med podene som bygget lego fra julestrømpa, svigerdatteren som var med oss hele morningen, pappa som kom på besøk for å levere julegavene, og svigerfar som tilbragte julekvelden her. Gaver, god mat, og tid sammen. Akkurat slik en julaften skal være.

I trappegangen er snora full av julekort fra kjente og kjære. Personlige små hilsener med ønsker om fine juledager. De fineste juletradisjonen.

De dagene timene har blitt litt for lange, har jeg surra litt i huset. Nå som en pode har flyttet inn i egen bolig har jeg fått et ekstra rom, og med det, sårt trengt lagringsplass. Derfor har jeg ryddet, møblert, snekret og malt litt. Så deilig å få røsket opp litt i saker og ting, og med et slikt ryddesjau kommer trangen til små forandringer. Bordene i stua har fått en omgang hvitvask, et lite triks jeg plukka opp på tik-tok, av alle steder. Og med litt lysere flater på store møbler øker romfølelsen litt. Herlig med små forandringer.

Jeg har sitti i butikken til Mona og skravla litt om løst og fast, og ja, det ble shopping også. Det er så masse fint i butikken nå, klær og interiør.

Også har jeg kost meg med voffsen,. for hun har vært her nesten hele julen, og det er så koselig. En som alltid blir med på tur, selv om det går i sakte tempo. En som alltid vil ligge på fanget, en som alltid vil ha kos. Late dager, med passe lat firbent venn.

Og så enkle kan juledagene være- Så enkle, og så fine. Og med året på hell kjenner jeg på en ro og takknemmelighet for øyeblikkene 2024 har gitt. Vi startet året med sinne og fortvilelse, som i løpet av sommeren gikk over til utmattelse og sorg, da verdens fineste kamerat tapte kampen mot hjernekreft. Vi følte at vi mistet han to ganger. Først da kreften tok fra oss den han var, deretter da livet tok slutt. Det var et vanskelig halvår.

Så kom sommeren med sol, fjell, fjord og fjell, og skikkelig fete grilldresser i blank polyester. Vi bestemte oss for å leve, valgte gleden og latteren etter sorgen. Det som i fjor var et litt annerledes og vanskelig arbeidsår har tatt seg opp. Jeg står stødigere, sammen med flere. Det kjennes godt å ta arbeidsgleden tilbake. Podene er på vei ut av redet, en har allerede flyttet, en er på boligjakt, og den siste reiser i forsvaret i Januar. Vi har fått to nydelige “svigerdøtre. Fornuftige, flotte jenter, med bein i nesa.

Jeg har gode venner, fantastisk fine kolleger som gjør hverdagene fulle av gøy, og en mann som stryker meg i håret når jeg sovner på sofaen, mellom måltidene i de late juledagene.

Takk for året, takk for følget, og takk for øyeblikkene. Vi blogges i 2025. Godt nytt år alle sammen ❤️