Aller først, takk. Takk for alle meldinger etter forrige søndags blogg. Jeg har lest alle, og tatt til meg gode ord, og gode råd. Jeg vet det, det folk sier. Vet det så godt, hadde sagt det til andre selv. Ta vare på deg selv, helsa først, ingen kan klare alt, brenne lyset i begge ender…alt det der. Jeg vet det. Det viser seg bare svært så vanskelig når det gjelder en selv.
Når jeg snakker til meg selv går det mer i “Den som gir seg er en dritt!” og “Jeg er jo ikke syk, bare sliten!” Jeg ville ikke sagt det til andre, men jo, det er det jeg sier til meg selv. Jeg står på beina altså, hver dag. Tidlig opp, på jobb, møte motbakkene, så rusle hjem, børste støv av frynsete sinn, og komme seg gjennom kvelden og natten. Ta vare på de fine øyeblikkene, for de er mange! Veldig mange.
Noen ganger tenker jeg at tankekjøret, stresset, annerledes-hverdagen og frykten kunne fått eget blogginnlegg. Jeg har ikke skrevet det enda, kanskje fordi jeg blir tung i pusten bare av å tenke på ting. Å skrive det ned ville kanskje gjøre det enda mer ekte, på en måte. Høres det merkelig ut? Kanskje hadde det vært fint å taste det ut på tastaturet også…Vi får se. Uansett, tusen takk, jeg står på beina!
Oppe i alt det som plutselig er så uvant, der finnes det fine øyeblikk. Det hjelper å lete etter dem, og stoppe opp noen sekunder når man oppdager dem. Ta de inn liksom, sånn som man gjør når lukten av nytraktet kaffe eller nystekte kanelboller når nesa. Stoppe opp og kjenne på øyeblikkene. Den morgenen da jeg var halvveis til jobb, og de tunge regnskyene sprakk opp nok til at sola trengte seg igjennom skylaget. Morgen sola malte skysprekkende i rød-toner, og man kunne nesten kjenne på kroppen det øyeblikket sola kom. Som om man kunne høre asfalten tørke, og fuglene starte morgenkoret. Også lukta. Lukta av kaldt, vått gress, delvis dekket av fallent høstløv, jord og vann….høstlukt. Jeg balanserte mellom sølepyttene bortover asfalten for å ikke bli våt på upraktiske tøysko, og kjente at trøtten forsvant med skyene. Fint øyeblikk.
Anne Grethe. Jeg vet jeg nevner henne ofte, men førr ei dame! Vi har, på skolen vår, verdens beste renholdere, Anne Grethe muligens den flotteste av dem alle. Ikke fordi de holder skolen ren, eller det og selvsagt, men fordi de som kolleger er helt unike, og fantastisk gode. Mandag morgen lå frokosten, i form av en pakke sjokoladehjerter, og og ventet på meg på kontoret. Bare for å glede. Alltid tid til en liten prat, utveksle gleder og frustrasjoner. En solstråle av et menneske, rett og slett, og stadig utslagsgivende for de fine små øyeblikkene.
En tur til Kløfta for å hjelpe kollega Martin og forloveden å lage bryllupsinvitasjoner. Så fint å komme seg litt ut og bort, være kreativ på noen andre sitt budsjett! Arbeidslysten er jo alltid større når man ikke selv betaler for moroa veit du. Kaffe og kaffemat, saks og lim, og bånd og blomster, og vipps så er omlag 60 invitasjoner klare, og det kommende brudeparet har enda en “must do” ting de kan krysse av lista si! Og jeg har fått utløp for litt kreativitet, og er i flaske sprudlevann og ei lita rekke fine øyeblikk rikere.
Enda en live-shopping fra butikken til Mona er unnagjort, og gøy var det. Det er så fint å få klemt inn litt venninnetid samtidig som man jobber. Forberedelser og skravling, fine lyttende Mona og Beate som oser over av en salig blanding av omsorg og galgenhumor, akkurat det man trenger når man bruker deler av dagene til å butte hodet i veggen. En time foran kameraet, rett inn i stuene til de som ser på. Skøy og moro, og blødmer, og føtter i salaten, og salg! Full fart, litt svett i nakken, men fy søren så gøy. Liveshopping fra butikken til Mona, fine øyeblikk!
Den dagen vi hadde avdelingsmøte og for første gang skulle møte vår nye avdelingsleder. Vi er jo en gjeng litt humoristisk ustabile folk på kontoret, og tenkte at det kunne like gjerne den nye avdelingslederen få greie på med en gang. Så vi fikk et par andre gode kolleger til å trylle frem to tomme spritflasker, fylte de med vann, og midt i møtet tok vi de frem, sendte de rundt, og fylte en god klunk i hver vår kaffekopp! Det ble et par skråblikk før den avtroppende avdelingslederen, som ikke var informert om spøken nesten falt av stolen, og da klarte ingen å holde maska lenger! Pokker, så gøy! Fint øyeblikk.
Å bli “roasta” og parodiert på årets vg3-revy, det var gøy! Så stolt av tidligere elever som utfoldet seg på scenen, bød på seg selv, og underholdt hele skolen. Herlig å se hva de har fått til, nydelig å være invitert, og så artig å se hva de jobber nå som de ikke lener helt er “mine” elever. Fint øyeblikk.
Å rusle seg en ekstra runde etter jobb. Gå omvei, bare for å lufte hodet. Kjenne at blåsten og regnet jeg trasket i på vei til jobb var erstattet av varm sval vind. Så varmt at jakka var åpen, og paraplyen sammenslått. En ekstra kilometer med musikk på øret, avkobling før middag og kveld. Nydelig øyeblikk.
Barndomsvennene som bestandig er bare en gruppechat unna. Når det stormer litt, og man kan skrive ned noen tanker, og få konstruktive tilbakemeldinger, og støtte flen, for så å våkne neste morgen til frokost og hyggelig melding levert på døra. Da kjenner man på kjærleiken da! Gammelt vennskap som har vart siden barneskolen, og som fremdeles er like viktig. Jeg grein, rørt til tårer. Godt å grine litt på morrakvisten, også spise varme rundstykker og eplekake etterpå. For en gjeng jeg har rundt meg.
Og slik var uka. Noen ganger hjertet i halsen, andre ganger hjertet der hjertet skal være. Sjokolade og grønnsaker, tårer og latter, kalde fingre, kald nesetipp, og mjukt skjerf. Måsagubbens armkrok, yatzy med podene, Bruce Springsteen på høyttaler, og knitring i peisen selv om det ikke egentlig er kaldt nok til det. Øyeblikk!
Håper uka som gikk ga deg grunner til å smile, og at uka som kommer er snill mot deg. Pass godt på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.
