God morgen, og riktig god søndag. Jeg våknet med frosne tær i dag, og sitter nå under dyna i sofaen, prøver å tine tærne. Jo eldre jeg blir, jo mer frøsen blir jeg. Kanskje ikke hetetokter ville vært så dumt som man skal ha det til… Borte i hjørnet av stua knitrer det i peisen, og huset er helt stille enda. Den eneste hjemmeboende poden ligger oppe og sover. Neste søndag er heller ikke han hjemmeboende lenger.

Tenk at om ei uke er vi alene i måsahuset, gubben og jeg. Nå kommer riktig nok minste hjem igjen for en periode, men ikke før om halvannet år. Storepoden overtar leiligheten han har kjøp førstkommende fredag. Denne uka har jeg bare passet på å nyte alle stundene vi har hatt han hjemme. Han tilbringer mer tid med oss nede i stua enn han har gjort på mange år, mest fordi “hybelen” oppe er full av flatpakka møbler, og smått og stort av alt annet som er handlet inn til leiligheten. Bare de enkleste kveldene med fyr i peisen, nyheter på tv, og en kaffekanne og noen kanelsnurrer på deling, har blitt til noen av de fineste øyeblikkene jeg vet om.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Det har blitt noen handleturer med storepoden denne uka også. Det er ikke spesielt vanskelig for denne mammaen å si ja, når poden trenger shoppingassistanse. Denne uka ble det handlet spisebord og stoler, litt stæsj og dekorasjon til hyller og bord, og tepper og gardiner. Slike shoppingdater ender alltid med middag ute, og jeg bare nyter hvert sekund. Hjemveien består av 80 talls slagere på spotify inne i bilen, og allsang. To sure stemmer som ødelegger klassikere, og så ler av hvor talentløse vi er. Jeg gruer meg til han flytter, men elsker all tiden vi tilbringer sammen i prosessen, om det gir mening. Gode øyeblikk.

Også savner jeg minsten. Sånn skikkelig. Men mammahjertet gleder seg så svært over at han trives, og at han blomstrer som menneske. Den sjenerte, og litt ensomme lille gutten og ungdommen han en gang var, blir bare et fjernere og fjernere minne. Han tar utfjordinger, og står i dem. Og han gjør det med glans. Nye vennskap dannes, nye erfaringer gjør at han vokser. Denne uka var han ferdig mer rekrutten, og nå er han ingeniørsoldat på en flybase et annet sted i landet. Det er enda lenge til neste perm, derfor er det så godt når han ringer og skravler en times tid. Fint å høre stemmen hans, og ikke minst latteren.

Også har vi jo kjæresten hans her hjemme da. Ikke lett for ungdommene å være på hver sin kant av landet, med studier, forsvaret, jobb… Men de er så flinke, og det er så godt at hun og voffsen stikker innom rett som det er, og holder oss i måsahuset med selskap. Gode, gode øyeblikk.

Overskudd etter arbeidstid… Dæven, det er det lenge siden jeg har hatt. Altså, sånn helt utmatta er jeg jo ikke, men det har vært noen lange uker nå, hvor dørstokkmila har vært fryktelig lang på kveldinga. Som om jeg har lim under beina etter klokka fire. Men så, en kveld denne uka, kjente jeg plutselig at jeg fikk lyst til å gå en tur. Helt alene. Med musikk på øra, og i raskt tempo. Og ute var temperaturen så god, og asfalten så bar og tørr, at raske skritt ble til jogging, og før jeg viste ordet av det var fem kilometer unnagjort, og kroppen passe svett og sliten. Kjempedeilig. Jeg feira med to kokosboller når jeg kom hjem, bare for å ikke ha vært FOR flink liksom. Det kalles balanse! Herlige øyeblikk.

Tenk at det lysner så tidlig!!! Jeg elsker det. Mandag denne uka var jeg på vei til jobb rett før klokken syv, og da jeg nådde den siste strekningen før skolegården, kom lyset. Som om dagen bare snek seg innpå natta, og skremte den vekk. Det var gjort på så kort tid, bare noen få minutter. Lyset kom, og luften endret seg. Fra kald og klam, til kald og frisk. Fordelen med å bo i gangavstand til jobb er disse gåturene om morran. Nydelige stunder, hele året.

I går morges, mens jeg enda lå i senga og kviet meg for å stå opp og tråkke barbeint ned på det kalde gulvet, tenkte jeg på alt husarbeidet som har hopet seg opp siste uka. Gulvene er fulle av støv og bøss etter å ha dratt podens innkjøp inn og ut av huset. Reine klær lå i et fjell i hjørnet av badet, og ventet på å bli brettet. Oppvaska stod fremdeles rein i oppvaskmaskinen. Så valser gubben inn på soverommet igjen, og spør hva planen for dagen er. Før jeg rekker å synge klagesangen, spør han om vi ikke skal kjøre en tur, handle litt sånn smått til flytte-poden, kanskje kjøpe en bærepose mat til han som allerede er utflytta, og spise lunsj ette eller annet sted. Da fikk husarbeidet bare være. Hasta jo ikke i det hele tatt. Så jeg stod opp, kledde på meg, og innen jeg var ferdig ventet kusten ved vognen. Eller måsagubben i Forden da… Og tur ble det. Over landegrensa tilogmed. Og vi fikk handla både det ene og de andre, og blei mette på burger med pomfri også. Fine øyeblikk.

Noe av husarbeidet ble unnagjort i går ettermiddag, resten lot jeg ligge til i dag. Så har jeg i det minste en plan for søndagen. Bretting av klær. Ikke så gæli det heller. Musikk på badet, litt rock`n roll, så bretting. På grensa til fint egentlig.

Og slik har uka gått. Jeg har matet småfugl og ekorn. Det har snødd, og det har smelta. Det har regna, og sola har blenda meg når jeg har ruslet hjem fra jobb.

Jeg hare hatt så fine samtaler med fine ungdommer, ledd med gode kolleger, ruslet rundt elva i mørke kveldstimer, bakt sjokoladekake bare fordi, og forelsket meg i et par sko jeg har fått av måsagubben.

Håper uken din bød deg på fine små øyeblikk, og at uka som kommer gjør deg godt. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.