God morgen, og riktig gods søndag. Jeg måtte sjekke kalenderen, bare for å være helt sikker på hvilken dag det var. Romjula er sånn. Dagene går i surr, om det er mandag eller lørdag betyr ingen ting. Snop spiser man hver dag uansett, kveldene blir lange, og dagene late. Det kjennes som om kroppen endelig har fått litt ro, sånn etter julaften, og det er godt. Noen dager så mye ro at man er på grensa til å kjede seg, men da er det  bare å rusle en tur ut, få litt frisk luft, også nyter man innetiden igjen når man kan krype opp i sofaen.

Borte i peisen knitrer det som vanlig. I ovnen står et brett eltefrie gulrotrundstykker til steking. Jeg slang sammen en deig på slump i går kveld som har hevet over natten i kjøleskapet. Godt med noe grovt og rykende fersk til frokost, og som bonus lukter det digg i hele huset! De unge menneskene som fortsatt er hjemmeboende sover etter natten festligheter, gubben og bikkja og jeg nyter enda en rolig morgen. Gode øyeblikk, slik de aller fleste søndagsmorgener har vært gjennom året. Tenk at denne søndagen er årets siste.

Annonsørinnhold

Norge: Disse høyfjellshotellene kommer du til å elske

Øyeblikkene er mange disse juledagene. Ikke fordi det skjer så mye, men fordi man har tid til å nyte.

Natt til julaften satt jeg lenge oppe, bare fordi enkelte tradisjoner ikke kan brytes. Det er nemlig sånn, at nissen legger alle pakkene under treet først når podene er i seng, og mammaen i huset sitter oppe for å vente på nissen. Og jo eldre podene blir, jo seinere på natta legger de seg. Klokken 01.00 fikk mammaen nok, og sa at nissen faktisk ikke kom, og podene ikke gikk til sengs…tenk at det funker, selv på\ han som fyller 24 i Januar… Så mens voffsen slappet av i lysene fra juletreet, fikk nissen gjort jobben sin, og det var så nostalgisk og koselig at mammaen i huset plutselig orket å sitte oppe en halvtime ekstra, bare for å nyte.

Og fra julaften finnes det bare to bilder på mobilen.

For etter å ha dekket frokostbordet, og satt ribba i ovnen, bare nøt jeg dagen, og menneskene mine, helt uten mobilen. Jeg koste meg med podene som bygget lego fra julestrømpa, svigerdatteren som var med oss hele morningen, pappa som kom på besøk for å levere julegavene, og svigerfar som tilbragte julekvelden her. Gaver, god mat, og tid sammen. Akkurat slik en julaften skal være.

I trappegangen er snora full av julekort fra kjente og kjære. Personlige små hilsener med ønsker om fine juledager. De fineste juletradisjonen.

De dagene timene har blitt litt for lange, har jeg surra litt i huset. Nå som en pode har flyttet inn i egen bolig har jeg fått et ekstra rom, og med det, sårt trengt lagringsplass. Derfor har jeg ryddet, møblert, snekret og malt litt. Så deilig å få røsket opp litt i saker og ting, og med et slikt ryddesjau kommer trangen til små forandringer. Bordene i stua har fått en omgang hvitvask, et lite triks jeg plukka opp på tik-tok, av alle steder. Og med litt lysere flater på store møbler øker romfølelsen litt. Herlig med små forandringer.

Jeg har sitti i butikken til Mona og skravla litt om løst og fast, og ja, det ble shopping også. Det er så masse fint i butikken nå, klær og interiør.

Også har jeg kost meg med voffsen,. for hun har vært her nesten hele julen, og det er så koselig. En som alltid blir med på tur, selv om det går i sakte tempo. En som alltid vil ligge på fanget, en som alltid vil ha kos. Late dager, med passe lat firbent venn.

Og så enkle kan juledagene være- Så enkle, og så fine. Og med året på hell kjenner jeg på en ro og takknemmelighet for øyeblikkene 2024 har gitt. Vi startet året med sinne og fortvilelse, som i løpet av sommeren gikk over til utmattelse og sorg, da verdens fineste kamerat tapte kampen mot hjernekreft. Vi følte at vi mistet han to ganger. Først da kreften tok fra oss den han var, deretter da livet tok slutt. Det var et vanskelig halvår.

Så kom sommeren med sol, fjell, fjord og fjell, og skikkelig fete grilldresser i blank polyester. Vi bestemte oss for å leve, valgte gleden og latteren etter sorgen. Det som i fjor var et litt annerledes og vanskelig arbeidsår har tatt seg opp. Jeg står stødigere, sammen med flere. Det kjennes godt å ta arbeidsgleden tilbake. Podene er på vei ut av redet, en har allerede flyttet, en er på boligjakt, og den siste reiser i forsvaret i Januar. Vi har fått to nydelige “svigerdøtre. Fornuftige, flotte jenter, med bein i nesa.

Jeg har gode venner, fantastisk fine kolleger som gjør hverdagene fulle av gøy, og en mann som stryker meg i håret når jeg sovner på sofaen, mellom måltidene i de late juledagene.

Takk for året, takk for følget, og takk for øyeblikkene. Vi blogges i 2025. Godt nytt år alle sammen ❤️