Så viser kalenderen årets aller første søndag. Jeg har allerede skrevet 2024, og måttet rette opp på et par dokumenter. Alltid vanskelig å omstille hodet til nytt årstall. Nytt år, nye muligheter og alt det der, men akkurat i dag kjennes måsahuset ut som det alltid gjør, og det gleder meg. For selv om det bor en mindre pode hjemme nå, så merkes det ikke om morran i helgene, da lå jo alle uansett og sov. Tirsdag morgen reiser minstepoden i forsvaret. Jeg benekter det bittelitt i hodet kjenner jeg. Får heller ta stilling til hvor rolig det blir når den tid kommer. Egentlig skulle jeg ønske podekjæresten og voffsen bare ble boende her mens han var borte. så redet ikke blir så brå-tomt.
Men, akkurat nå er et fint øyeblikk. Poder sover, det knitrer i peisen, og tørr bjørkeved jobber iherdig med å varme opp et iskaldt gammelt hus. Jula er så godt som ute. Jeg synes alltid det er så deilig å starte Januar med ryddige kriker og kroker, og reine overflater. Bittelitt av jula blir stående en stund til. Blomster og småtrær, grankvister, og julelysene som ikke er brent opp enda. Så fort juletreet er borte blir jo slik pynt mer vinterstæsj, en julepynt. Men ja, å rydde ut jula, skure litt, starte litt fresht med mindre stæsj fremme, det gir en god følelse. Fine øyeblikk.
Jeg har vel hatt tidenes korteste arbeidsuke, men kun en arbeidsdag på freddan. Nå har det vært litt meldinger i jule selvsagt, ungdommer som lurer på noe, vil fortelle noe, eller bare trenger noen trøstende ord, men første fysiske skoledag var altså på fredag. Sånne korte uker kunne det jo med fordel ha vært flere av, men når det er sagt, så gleder jeg meg til hverdagen igjen. På fredag kjente jeg jo at kroppen var vant til å få mat (egentlig marsipan) hver halvtime…. Var jo sulten (egentlig fysen) hele arbeidsdagen. Så jo, rutiner blir bra. En rolig arbeidsdag, bare for å komme igang igjen, var derfor et godt øyeblikk.
Den dagen snøen kom. Eller, egentlig kom den om natten. Og vi var jo delvis forberedt, for gamlinger som oss følger jo med på værmeldinga, så kvelden før hadde gubben fylt opp fuglebrettet i hagen med frø og epler. Og da vintersola kastet lange skygger over nysnøen i hagen, ble vi stående lenge i kjøkkenvinduet og se dompap og ekorn sitte side om side i matfatet, og skrelle solsikkefrø som proffer. Og vakrere blir ikke hagen. Sol, snø og dyreliv, og alt kan nytes innenfra. Så fine øyeblikk.
Den dagen det ble høy latter på kjøkkenet. Jeg skulle bare vaske litt rundt matskåla til kjøteren. (Bikkja, ikke gubben), og mens jeg stod sånn i vinkel fylte jeg matskåla også. Og da så bikkja, som er over snittet nysgjerrig, sitt snitt til å overvære hele seansen fra ryggen. Min rygg, ikke sin egen. Så hun spratt opp, satte seg til rette, og ventet på at skåla skulle fylles. Og det var artig for både undertegnede og tilskuere. Gøyalt lite øyeblikk.
Og hadde det ikke vært for den bikkja, så hadde jeg nok vært enda latere denne uka, så takk og pris for at bikkja ikke bruker doen inne, for da må jeg ut på tur. Selv de dagene dørstokkmila er lang, og gradene kalde, så rusler vi turer. Tilogmed dyret er fullt påkledd med boblejakke og sko på de aller kaldeste dagen, også nyter vi begge fyr i peisen, og godbit når vi kommer hjem igjen. Men slike lufteturer er helt avgjørende for å lufte tanker og skrott. Frisk luft, uansett hvor kald den er, gjør alltid godt.
Og skal jeg være helt ærlig, så har det ikke skjedd stort mer denne uka. Alle de late fridagene har blitt brukt til å rydde vekk det meste av julen, til å lage garderobe i det ledige rommet poden har flyttet fra, til å fylle fryseren med litt grov matpakkemat.
Jeg nyter noe så enkelt som en porsjon havregrøt og yoghurt, bare fordi ganen er akkurat passe lei sprø svor og surkål. Jeg har lest ut et par bøker, og så vidt startet på en tredje som skal holde tankene mine vekk fra stillheten som kommer til å fylle huset når minsten reiser. Jeg har saumfart nettet etter hus det vil være mulig for eldstemann å kjøpe dette året, da han også er i overkant klar for egen bolig.
Noen kvelder har jeg luftet hodet i snø og kulde, bare for å kjenne hvor deilig det er å varme tærne foran peisen når jeg kommer hjem igjen, og når ingen ser meg spiser jeg rester av marsipan, julekaker, og tilogmed banan-twist…. fordi det er den som ligger igjen til slutt i godteskåla. Da lukker jeg øynene og later som det er lakristwist. Akk, for en innsats jeg gjør for å tømme de godteskålene. Burde fått kongens fortjenestemedalje eller noe, så lite matsvinn som det blir her.
Og slik gikk den første hverdagsuka, som egentlig bare bestod av en eneste hverdag. Ønsker alle som titter innom et riktig godt nytt år, jeg håper vi alle får mulighet til å sanke masse, masse hverdagsøyeblikk. Det fortjener vi. Velkommen 2025. Vi blogges.
