“Skal du være med i morgen?” Jeg slenger ut spørsmålet mens han samler sammen lommebok, biløkler og caps fra salongbordet, klar for en tur ut med bilen, møte kompiser, og forventer egentlig et nei. At han skal noe annet, ut med gutta, jobbe…noe i den duren.
“Ja, klart jeg skal bli med!” svarer han, og jeg prøver å skjule den spotane gleden. Følelsen av å ville smile bredt, og rope “YES!” Må passe på å ikke bli en sånn mamma, vet du. En sånn litt teit, klengete mamma. Men gleden er stor, veldig stor, og jeg smiler, vel vitende om at det blir tur dagen etter, med hele familien. Eldstemann inkludert. En del av meg tenker at dette, dette blir kanskje den siste gangen.
Dagen etter er vi klare, klokken halv ti, som avtalt. Alle er ferdig kledd, alle er ferdig pakket. Jeg tar meg i å tenke, “Når var siste gang?” Når var siste gang vi alle skulle på tur, og jeg fløy rundt i huset som et organisert spetakkel, vekket trøtte guttekropper og pakket bager med badeshortser, håndklær og matpakker, i tilfelle noen skulle bli sultne under bilturen? Når sluttet jeg med det? For nå er alle våkne, alle har jo vekkerklokke på mobilen. Alle har pakket shorts og håndklær, alle har spist. Alle er klare, null stress.
Tre snålinger i baksetet i en gammel rusten bil. Fineste gutta, brødre og bestevenner. Lykke for en mamma!
Så sitter vi i bilen. Måsagubben og jeg foran, tre gutter i baksetet. tre unge menn. De sitter bak der og ler. Fleiper og ler. Av hverandre og med hverandre. De snakker om det de liker aller best, alle de tingene de har til felles, denne brødreflokken. Om tømring. Om fundament og dimensjoner, bindingsverk og takstoler. De snakker om damer, skjønt, “damer” på 18 år er i mitt hode bare jenter enda, men jeg holder munn, klok av skade! De er harmoniske, glade, inkluderende. Når en snakker lytter de andre. Og jeg kaster et stjålent blikk på dem i sladrespeilet og tenker, ” Når var siste gang jeg hevet stemmen i bilen? Når var siste gange jeg måtte være streng, be de slutte å “egle” med hverandre, eller be de bruke innestemmen i bilen?”
17 år, klatrer enda!
Fremme på Hvaler parkerer vi der vi har parkert så mange ganger før. Dette er tradisjon. Rusle ned på brygga, bestille pizza, spise til vi nesten sprekker, men likevel orker softis til dessert. Vi stopper på lekeplassen. Gutta er snart voksne, men likevel stopper vi på lekeplassen. Det skal klatres, det skal konkurreres. Jeg blir stående å se på dem. Tenker “Når var siste gangen jeg måtte trøstet? Når var siste gangen en av dem falt ned fra klatrestativet, når var siste gang jeg måtte blåse på vondter eller plastre skrubbsår på knærne?” Så slenger jeg veska på bakken og klatrer jeg også, for hvem vet, dette kan jo være siste gang jeg får bli med i leken!
Apekatt!
42 og et halvt år. Kom opp, men ikke ned…
Så rusler vi nedover mot brygga. Gutta foran, måsagubben og jeg bak, arm i arm. Vi ser på dem, og så smiler vi, for vi vet at vi begge tenker det samme. “Tenk at de er våre!” de store gutta der, de er våre. Når var siste gangen de gikk sånn foran oss på veien, og jeg ropte at de måtte gå pent, passe seg for bilene? Nå går de bare der, rolig, tre nesten voksne menn.
Tenk at de er våre. De tre store gutta der!
Så parkerer vi bilen og går de siste meterene ned mot stranda. Alle ferdig skiftet til badetøy, alle med hvert sitt håndkle under armen. Det er alt vi trenger. Når var siste gangen vi pakket med bøtte og spade, eller baderinger? Når var siste gangen jeg tvang de til å stå på rad og rekke foran meg mens jeg smurte tre små kropper inn med seig solkrem som sanden festet seg til? Når var siste gangen tre små gutter vred seg unna solkremen, og sa “Ææææsj, ikke i ansiktet mamma, ekkelt!!!”
Gutta mine. Op pappaen dems, som flyter i vannskorpa der ute!
Gubben er først ute i vannet. Gutta tusler etter, en etter en. Ler av fatter`n som vaker der ute i vannskorpa. Tenk at fatter`n er såååå barnslig liksom! Når var siste gangen tre små gutter stod nede ved strandkanten og trippet, maste om at mamma og pappa måtte bli med å bade? Når var siste gang jeg slapp taket i en liten kropp som tok sine aller første svømmetak, eller siste gang jeg stod i vannet og desperat prøvde å ha oversikt over tre viltre lekne gutter mellom bølgene, livredd for at det skulle skje dem noe. Nå legger de på svøm selv!
Blir de noen gang for gamle til å leke i vannet?
Når var siste gang jeg hyttet med pekefingeren og sa :”Ikke hold hodet til broren din under vann! Lek pent, vær forsiktig!” Nå sitter de på hverandres skuldre, tar salto, svømmer om kapp under vann. Er dette siste gangen jeg får se de “leke” sammen?
Meg :Ikke drukne broren din nå da! Han: Neeeidaaa….
Og jeg stopper opp. Trekker pusten, og nyter! Nyter en dag sammen med familien. Hele familien. For tiden har gått så innmari fort. Som om gutta var små i fjor, men fine unge menn i år.
Storebror og lillebror, i fortrolig samtale, på en av livets late dager.Når er siste gangen de leker på stranden?
Så mange stunder jeg har glemt, så mange hverdagsøyeblikk som har blitt borte, bare fordi jeg ikke tenkte over dem som de skattene de faktisk var. Kranglingen i baksetet, små føtter som løp ukontrollert og altfor fort nedover gangveien, små knær med skrubbsår etter fall på lekeplassen, grimasene de laget da de fikk solkrem i ansiktet, eller forventningene når mamma og pappa ble med ut i vannet for å bade. Det som den gangen kjentes mer hektisk enn moro, det savner jeg nå, selv om livet med selvstendige tenåringer også er uendelig herlig!
Største poden.Mellomste poden.Minste poden.
Så jeg bare nyter. Trekker pusten, hører bølgene som slår inn mot stranden, lytter til samtalen mellom storebror og lillebror på stranden, smiler av latteren til brødrene som lekesloss i vannet, smuglytter til samtalene i baksetet om de “fine damene”, og klatrer i klatrestativet. På stranden legger setter jeg meg ned på håndklet, midt i gutteflokken.
Du vet den herlige følelsen, når unga endelig sovner i bilen? Lurer på om dette muligens var siste gangen!
Jeg nyter hvert eneste sekund med ungene mine, de som nå er i ferd med så bli så store, så selvstendige. Vil ikke miste et eneste lite øyeblikk av akkurat denne sommerdagen, nå som vi aller er sammen, for kanskje, bare kanskje, er dette siste gangen.
Alle bilder og tekst er selvsagt sett igjennom og godkjent av podene.
Nydelig innlegg Janne 💕 for en herlig flokk du har! Jeg har det akkurat på samme måte som deg, når jeg ser på mine småtroll, som plutselig ble voksne individer 😘 hvor ble all tiden av? Er så herlig og se på samholdet mellom gutta dine, du og måsagubben må være så stolte av de. Dere to er virkelig innafor når det gjelder foreldrejobben deres må jeg si🤩 Ble så glad når det dukket opp innlegg fra deg på en torsdag! Nå blir dagen på jobb så mye lettere, og til uka begynner ferien! Tusen takk for at du er du Janne, og at vi får ta del i det herlige livet ditt😘 nyt dagen, klem 🌺
Er det ikke bar helt utrolig hvor fort tiden går. Hvor ble småbarnstiden av? Gutta er heldige som har hverandre, det kameratskapet er unikt. Ønsker deg en nydelig dag, Heidi, og en riktig god ferie når den starter <3
Uff ja, det har jeg tenkt mye på i det siste, med eldstemann som reiser ut i millitæret om bare noen uker. Her har det vært mye siste gangen, og jeg har hatt lyst til å holde dem krampeaktig tilbake, tvinge dem til fortsatt være små, og avhengig av mammaen sin. Men det går jo ikke, fuglen vil fly og fuglen skal få fly, det er jo helt riktig. Så håper jeg bare at vi har klart å bygge et godt nok fundament for dem, til at livet ikke blir mer enn sånn passe vanskelig. Men jeg tenker stadig på om vi har ledd nok sammen, om jeg har lest nok for dem, om vi har skapt en god oppvekst som de vil tenke tilbake på med smil om munnen når de selv får barn. For nå er det visst tid for å gi slipp… ❤
Så godt beskrevet Ellen 🙂 Du har helt rett, de bestemmer selv når de er klare for å stå på egne ben, og da er det bare å håpe at v har lagt et godt grunnlag for dem 🙂 Frem til da nyter jeg alle dagen vi får 🙂
For en herlig gjeng dere er 😃Du må huske på at dette bare er begynnelsen😃 Tenk at du kommer til å få enda flere herlige hverdasøyeblikk med de herlige gutta dine enn du allerede har opplevd. Når de reiser i militæret eller flyr videre så kommer de alltid til å ringe mammaen sin, de blir aldri for store til å ringe hjem for å dele eller for store til å slenge innom hjemme bare for en klem💕
Alt det beste ligger i fremtiden, de får fullføre utdannelse, får seg jobb, får tak i en av damene de drømmer om😍Snart er det de som tar med deg å spanderer pizza, de som fortsetter å fikse og ordne ting bare for at du skal slippe. De kommer til å fortsette å spise deg ut av huset, og til å glede seg over enda mer hjembakst, mer kjærlighet og mer latter😃
Dette er bare begynnelsen så jeg gleder meg til å høre om alt fremover på bloggen din🥰
Tusen takk for gode ord Lene, og for en herlig tanke. Jeg gleder meg til de skal fikse råten plank på huset, men vaske sine egne klær. Det blir en fin tid, det også. Fortsatt en nydelig dag til deg, og som alltid, takk for at du også deler dine kloke tanker!
Så herlig skrevet, og vi er vel flere mammaer
med samme tanker. Bare å nyte. Alle minner, og at de blir voksne fine mennesker.
Fortsatt riktig god sommer til deg og den herlige flokken din.
Fantastisk ❤❤ Hverdagslykke! Det er så herlig å se at barna har det fint og trives sammen, også som unge voksne. Jeg har to gutter selv, på 17 og snart 22, og jeg kjenner igjen så mye av det du setter ord på. Takk for påminnelsen om å sette pris på alle øyeblikkene ❤
😍😍☀️ herlig gjeng☀️
Takk. Veldig fornøyd med denne gjengen ja 🙂
Nydelig innlegg Janne 💕 for en herlig flokk du har! Jeg har det akkurat på samme måte som deg, når jeg ser på mine småtroll, som plutselig ble voksne individer 😘 hvor ble all tiden av? Er så herlig og se på samholdet mellom gutta dine, du og måsagubben må være så stolte av de. Dere to er virkelig innafor når det gjelder foreldrejobben deres må jeg si🤩 Ble så glad når det dukket opp innlegg fra deg på en torsdag! Nå blir dagen på jobb så mye lettere, og til uka begynner ferien! Tusen takk for at du er du Janne, og at vi får ta del i det herlige livet ditt😘 nyt dagen, klem 🌺
Er det ikke bar helt utrolig hvor fort tiden går. Hvor ble småbarnstiden av? Gutta er heldige som har hverandre, det kameratskapet er unikt. Ønsker deg en nydelig dag, Heidi, og en riktig god ferie når den starter <3
Uff ja, det har jeg tenkt mye på i det siste, med eldstemann som reiser ut i millitæret om bare noen uker. Her har det vært mye siste gangen, og jeg har hatt lyst til å holde dem krampeaktig tilbake, tvinge dem til fortsatt være små, og avhengig av mammaen sin. Men det går jo ikke, fuglen vil fly og fuglen skal få fly, det er jo helt riktig. Så håper jeg bare at vi har klart å bygge et godt nok fundament for dem, til at livet ikke blir mer enn sånn passe vanskelig. Men jeg tenker stadig på om vi har ledd nok sammen, om jeg har lest nok for dem, om vi har skapt en god oppvekst som de vil tenke tilbake på med smil om munnen når de selv får barn. For nå er det visst tid for å gi slipp… ❤
Så godt beskrevet Ellen 🙂 Du har helt rett, de bestemmer selv når de er klare for å stå på egne ben, og da er det bare å håpe at v har lagt et godt grunnlag for dem 🙂 Frem til da nyter jeg alle dagen vi får 🙂
For en herlig gjeng dere er 😃Du må huske på at dette bare er begynnelsen😃 Tenk at du kommer til å få enda flere herlige hverdasøyeblikk med de herlige gutta dine enn du allerede har opplevd. Når de reiser i militæret eller flyr videre så kommer de alltid til å ringe mammaen sin, de blir aldri for store til å ringe hjem for å dele eller for store til å slenge innom hjemme bare for en klem💕
Alt det beste ligger i fremtiden, de får fullføre utdannelse, får seg jobb, får tak i en av damene de drømmer om😍Snart er det de som tar med deg å spanderer pizza, de som fortsetter å fikse og ordne ting bare for at du skal slippe. De kommer til å fortsette å spise deg ut av huset, og til å glede seg over enda mer hjembakst, mer kjærlighet og mer latter😃
Dette er bare begynnelsen så jeg gleder meg til å høre om alt fremover på bloggen din🥰
Tusen takk for gode ord Lene, og for en herlig tanke. Jeg gleder meg til de skal fikse råten plank på huset, men vaske sine egne klær. Det blir en fin tid, det også. Fortsatt en nydelig dag til deg, og som alltid, takk for at du også deler dine kloke tanker!
Tusen takk for kloke ord. ❤
Så herlig skrevet, og vi er vel flere mammaer
med samme tanker. Bare å nyte. Alle minner, og at de blir voksne fine mennesker.
Fortsatt riktig god sommer til deg og den herlige flokken din.
Så sant. Vi må nyte mens vi kan. Fortsatt god sommer til deg og 🙂
Skikkelig fine & ikke minst livlige unge menn 🙂
Fantastisk ❤❤ Hverdagslykke! Det er så herlig å se at barna har det fint og trives sammen, også som unge voksne. Jeg har to gutter selv, på 17 og snart 22, og jeg kjenner igjen så mye av det du setter ord på. Takk for påminnelsen om å sette pris på alle øyeblikkene ❤