Jeg er dårlig på sånne spontane hverdagsinnlegg. Sånn type “Hva gjør jeg nå?” greier. De små øyeblikkene verdt å notere seg, sånn for min egen del altså, de samler jeg jo som regel opp i et egen innlegg om øyeblikkene hver søndag morgen.

Men så satt jeg forrige kvelden, med en bunke brune små papirposer foran meg, og fikk det for meg at jeg skulle lage noen julekort, bare et par stykker, for å få noen minutter, kvarter eller halvtimer til å gå. Jeg delte et par bilder av prosessen på snapchat og på storyen på Instagram, også ramlet det inn en hel haug med kommentarer og spørsmål.

Spørsmål om julekort, hva slags papirposer… (er ikke papirpose papirpose lissom?), og hvordan jeg laget avisrosene. Og til slutt var det et par som lurte veldig på om jeg ikke kunne ha en sånn uhøytidelig spørsmålsrunde på Instagram. Sånn type “spørsmål og svar” om alt mulig, men der går grensa. Den slags er forbeholdt unge “influensere” mer spennende liv enn ei middelaldrende dame på Måsan. Her blir jeg rett og slett for kjedelig, hva i all verden skulle folk spurt om??? For det mest spennende som har skjedd her de siste dagene, ja det er, dessverre, produksjonen av årets julekort.

 

 

Det starta egentlig med at det regnet. En hel dag!!! Og da ble jeg litt småfurten, og hang opp de gule høstgardinene bare på trass. Eller, egentlig for å få litt farge i stua, fordi det var så grått ute. Også begynte hjernen å jobbe…du vet, jobbe slik at man blir gående rundt i egen stue og snakke med seg selv som en smågal husmor på kanten av stupet.

Min samtale med meg selv gikk omtrent slik: ” Om jeg henger opp disse gule gardinene nå, så får jeg jo litt mer ut av dem. For om jeg henger de opp til høsten, da får det bare henge opp i to måneder før de røde julegardinene skal opp. Ooohhh, jul, nå fikk jeg lyst til å lage julekort…mmmm—ligger det ikke en fryst ribbe i fryseren??? Fader ass, nå ble jeg sulten. Heeeyyyy….OSTEPOP, det matcher jo gardinene!”

 

 

Jah…så enkel er denne hjernen faktisk, så da skjønner du hvorfor en spørsmålsrunde på instagram er overvurdert. Svaret vil alltid, uansett spørsmål, bli ostepop!

 

Så med gule gardiner i vinduene tømte jeg boden for scrappesaker, og rotet til skikkelig i stua. Gurimalla som jeg misunner de med eget hobbyrom, for kaoset av lim og papir og blonder ligger fremdele utover. For sånn er det når jeg først får dilla, da blir jeg sittende, og når hjertet i tillegg krangler litt, og søvnen uteblir, da blir det julekort hele natta også.

Det er helt greit. I to døgn har jeg gått til og fra stuebordet, lekt med papirer, gamle aviser, lim og glitter. Jeg har drukket kaffe og spist ostepop, og laget ferdig julekortene for i år. Tror jeg da…plutselig får jeg dilla igjen og lager enda flere senere i år.

Det er så deilig avslappende å sitte slik, selv om det er kaos rundt på alle kanter. Spille julemusikk midt på sommeren, få vannblemmer på fingertuppene av det varme limet i limpistolen, og koble ut alt i hodet fordi kreativiteten tar over.

 

I dag skal jeg rydde opp litt i kaoset. Sortere papirer, blonder, og maling, få litt orden i usystemet slik at alt er klart til neste gang hjernen min snakker med seg selv og vil leke med saks og papir igjen.

Sola skinner gjennom vinduene, og julesanglista på spotify byttes ut med sommerhits igjen. Det beste av to årstider på under to dager…det var nesten verdt et eget hverdagsinnlegg det.

God jul(i) da!

Vi blogges!

 

 

 

Det ligger en søkkvåt katt under teppet ved siden av meg i sofaen, og en annen bløt liten dott ved føttene mine, og det stinker…ja, du veit…søkkvåt katt. Det er greit. Helt greit faktisk. Jeg kikker stadig mot vinduet, mest av gammel vane, og venter på at den tredje og siste pusen skal hamre labben mot ruta og komme inn for litt mat og kos, men han kommer ikke. Vi mistet Baghera denne uken. Jeg skal ikke si så mye mer om det annet enn at det kjennes litt unødvendig, og veldig vondt. Desto større er gleden over pusejentene som ligger krøllet rundt meg nå, uansett hvor mye de enn stinker av våt katt. Jeg nyter øyeblikket.

Denne første ferieuka har bydd på noen virkelig fine øyeblikk. Kan jo starte med tirsdagen, da vi spiste middag og drakk vin hos “Sjefen”, et knippe kolleger, for å si hadet til Elin som satte snuta hjem mot Haugsesund denne uka. Kjipt å miste en god kollega, fint å kunne si hadet med brask og bram sammen med et knippe supre damer.

 

Lo egentlig litt da vi var på polet for å handle inn. Jeg er jo ikke akkurat  noen party-jente, jeg blir småbrisen av å sniffe på korken, og er ihvertfall ingen vinkjenner..her går det stort sett i Pepsi Max, derfor er jeg litt sånn ikke akkurat i mitt rette element blandt vinhyllene på polet.

Samtalen gikk omtrent sånn her:

Vennene mine: “Hmmm, jeg vurderer noe litt robust, likevel med en feminin toutch. Noe jord-aktig, sødmefylt, men særegen ettersmak av Toscana eller Australia!!!”

Meg: “Ooooooh, fine sommerfugler på etiketten. Den tar jeg!!!”

 

Men det viste seg å være et godt valg da, for vinen var god den! Skikkelig god.

Og kvelden ble god den også. En av de bedre. En sånn kveld med latter, og dype samtaler i skjønn forening. Løste noen verdensproblemer, men har glemt hvilken. Kort oppsummert, flott kveld, og herlig øyeblikk.

 

Late feriemorgener. Det er fint det. Våkne tidlig fordi man vil, ikke fordi man må. Ha noen timer for seg selv i første etasje før feriepodene står opp. Surre rundt i pyjamas, drikke kaffe, lese nyheter på nett og steke grytebrød med deigen som har stått til heving i kjøleskapet over natten. Lange, stille frokoster med grovt brød og kaffe latte i den fine blå koppen. (Jeg har en greie for blå kopper, og det finnes ikke en avvenning for det!). Fint øyeblikk.

Sommerregn. Ikke for mye av det, men en sånn forfriskende skur innimellom, det er fint. Den dagen himmelen åpnet seg da jeg stod på brua, halvveis i den lille løperunden min (som ikke inneholdt en meter løping engang!). Min første tanke var å sette opp farten, dra hetta over hodet, og dure hjem raskeste snarvei, men så ble jeg liksom fire år i hodet istedet. Tråkket i sølepytter, for skoa var jo allerede våte uansett, vendte nesa mot himmelen, og lot bare regnet sile nedover ansiktet. Innen jeg var hjemme igjen skinte sola. Det å gå rundt sånn, se vanndråpene tørke fort på regntunge blader, det er fine øyeblikk det!

Gamle skatter. Da jeg flyttet på et gammelt skap i gangen fant jeg et bilde som hadde kilt seg fast mellom skapet og veggen. Et bilde jeg husker å ha sett, men som jeg helt har glemt, antagelig fordi det har vært borte så lenge. Førsteklasse bilde av mamma. Rart å se henne som liten jente. Øynene og smilet er, eller var da, det samme. Plutselig gikk det opp for meg hvorfor mamma i alle år insisterte på å klippe panneluggen min selv for å spare penger…det var rein hevn fordi mormor tydeligvis gjorde det samme med henne. Til uka skal jeg kjøpe ramme. En slik liten bildeskatt fortjener en plass på veggen. Finne igjen gamle og glemte skatter. Fint øyeblikk.

Den nye, gule sykkelen min. Nå fikk jo denne doningen et helt eget innlegg på bloggen i går, men den må jo nevnes i dag også. For da Petter kjøpte sommergave til mutter`n, og jeg ble eier av en sprett ny sykkel for første gang siden jeg var åtte, det var en ganske så nydelig øyeblikk. Endelig skal jeg sykle til og fra jobb, og til og fra butikken. Bare for å feire burde jeg sykle en tur til polet også, og kjøpe en vin med fine sommerfugler på etiketten som kan ligge i kurven foran på styret. Høres ut som en plan spør du meg 😉

Kvelden jeg gikk tur med minstepoden. Dagen blir litt lange for ungdommen når han ikke har sommerjobb, og derfor inviterer han stadig moder`n med på rusleturer. Koselig det. Rusle rundt i bygda, kjøpe en is på veien, skravle, snakke om de nye utfordringene som venter over sommeren, spenningen rundt ny skole, ny hverdag. Det er mye som skal bearbeides for et ungt hode…for et litt eldre mammahode også faktisk. Men det jeg ville frem til da, er at slike kveldsturer er fine øyeblikk. Ha all verdens tid, stoppe å se på rare blomster, hilse på hestene borte ved HV leieren, sikle på gamle amerikanere langs veien (bilene altså, gamle amerikanske biler. Ikke gamle amerikanske turister eller noe…) Fine øyeblikk.

 

Markblomster. Store buketter med markblomster. Det er liksom selve greia med sommer`n det. Jeg klarer knapt å tråkke utenfor trammen før behovet for å stelle seg med kjerringrøven i været og plukke med seg en kvast eller tre melder seg. Tar jeg de med inn i hus nyser jeg som besatt, og ganen klør mens øynene renner, men det er verdt det! Så jeg tygger en allergipille om dagen, og plukker med meg den ene buketten etter den andre, bare fordi jeg vil! Gamle mugger, kjøkkenglass og melkespann, fulle av de vakreste markblomstene, det er sommerlykke det. Fine øyeblikk!

Og sånn har uka gått. En kosepus mindre, likevel mange hverdagsøyeblikk rikere. Godt og vondt, slik livet er. Jeg har snakket med elgen på jordet, og vært en tur innom bonusmamma på Sørumsand for å gratulere med bryllupsdag. Jeg har hengt med storepoden på Storsenteret, og gått alene i skogen. Jeg har vært på testtur med bobil, og spist middag i Kirkenær. Jeg har kastet pinner i elven på den ene siden av brua, og løpt for å se om den kommer seilende ut på den andre siden. (Ole Brum øyeblikk!) Jeg har hørt sommermusikk og julesanger, spist salat til middag, og potetgull til dessert.

 

Nå skal søndagen nytes, også håper jeg du gjør det samme, og at øyeblikkene dine kommer på rekke og rad. Vi blogges.

 

 

 

 

 

 

Da jeg var 8 år fikk jeg ny sykkel. Sprett ny, ikke brukt ny. Rett ut fra butikken til “Sykkel-Knut”, som holdt til i den gule murbygningen rett over veien fra det store murhuset der vi bodde i Jernbanegata i Lillestrøm.

Den var rød, og blank, og hadde bagasjebrett og ringeklokke, og jeg vet at mamma og pappa hadde spart lenge for å kunne kjøpe den.

Jeg lærte å sykle da jeg var rundt fem, på en oransje kombisykkel med blå blomster, lånt av nabojenta. Jeg trente hele den helgen hun var borte, og arvet den sykkelen da hun fikk ny. Jeg råkjørte på den sykkelen. Syklet fortere enn alle guttene i gata, tilogmed bråkjekke Hugo med hockeysveis, og ei tam hetterotte i jakke ermet på en sliten olajakke.

Men den røde, blanke nye sykkelen, den råkjørte jeg ikke med. Det var den for fin til, og innen jeg vokste fra den var den fortsatt nesten like blank og ripefri.

 

Nå er det mange år siden sist jeg hadde sykkel, selv om det lenge har stått høyt på ønskelista. Det er jo bare det at det alltid er noe annet som bare må prioriteres først. Kravene var ikke store, sånn egentlig. To hjul, og ei ringeklokke holdt i massevis. Lette litt etter en ok brukt, men selv de brukte hadde for stiv pris for lommeboka, så det ble med tanken.

 

I går morges stod jeg og brettet klær da eldste poden kom ned trappa, fremdeles overraskende tidlig med tanke på at det var første feriedagen hans.

“Blir du med en tur innover eller mamma? Har fått feriepenger, og tenkte jeg skulle kjøpe et par t-skjorter, og en ny shorts.”

Så gjorde jeg det gode venner egentlig ikke skal. Jeg sendte melding til Mona, spurte om vi kunne utsette avtalen vår om en tur i skogen, slik at jeg kunne henge litt med storepoden. Jeg suger til meg all den tid de gutta er vikllige til å gi. Mona er grei sånn, ingen sure miner, så vi satte snuta mot Strømmen, poden og jeg.

Høy musikk på dødsfett anlegg, inntullet i en eim av Wunderbaum, og med dinglende plysjternnger i frontruta nådde vi rundkjøringa på SKjetten, og jeg påpekte at dette kanskje ikke var raskeste veien til Storsenteret, men poden bare gliste.

“Må bare en kjapp tur innom Biltema! Trenger no deler til Volvo`n!”

Så stakk vi på Biltema. Jeg gikk til kassa for å kjøpe en kald brus til oss hver, og han lenger inn i sjappa for å finne det han skulle. Ved utgangsdøra ble jeg stående å vente noen minutter, før jeg ser poden komme mot kassa, trillende på en gul doning med kjerringsete og bagasjebrett, blid som ei lerke!

Før jeg egentlig rekker å tenke har han betalt, og kommer trillende mot meg med bredt smil!

“Værsegod mamma! God sommer!”

 

Egentlig litt ute av stand til å tenke går det sakte opp for meg at jeg for første gang siden jeg var åtte år. nå er eier av en sprett ny sykkel. En gave fra Petter. Så renner tårene litt. Først egentlig av dårlig samvittighet, for det er ikke til å benekte at det kjennes rart å motta en så stor gave av sin egen sønn, men mest av glede og stolthet. Glede fordi jeg nesten er åtte år i hodet igjen, og kjenner på lysten til å tråkke fort, kjenne vinden i håret, og lage bremsespor som får Hugo med hetterotta til å gape av beundring, og stolthet fordi den herlige, snille, gromme  og gavmilde 19 åringen jeg har fått den av er min gutt! Jeg har oppdratt han! Makan til herlig ung mann, for en flott fyr han har blitt!

Så i dag skal jeg hekte kurv på styret. Jeg skal kjøpe lås med nøkkel, tråkke så fort at luggen flagrer under hjelmen (jepp, jeg har sykkelhjelm) bort til butikken for å kjøpe lørdagsgodteri, og lage bremsespor i grusen mens jeg sender en tanke til Hugo med hetterotta!

En gul glede!

Jeg har NY sykkel!!!