Da jeg var 8 år fikk jeg ny sykkel. Sprett ny, ikke brukt ny. Rett ut fra butikken til “Sykkel-Knut”, som holdt til i den gule murbygningen rett over veien fra det store murhuset der vi bodde i Jernbanegata i Lillestrøm.

Den var rød, og blank, og hadde bagasjebrett og ringeklokke, og jeg vet at mamma og pappa hadde spart lenge for å kunne kjøpe den.

Jeg lærte å sykle da jeg var rundt fem, på en oransje kombisykkel med blå blomster, lånt av nabojenta. Jeg trente hele den helgen hun var borte, og arvet den sykkelen da hun fikk ny. Jeg råkjørte på den sykkelen. Syklet fortere enn alle guttene i gata, tilogmed bråkjekke Hugo med hockeysveis, og ei tam hetterotte i jakke ermet på en sliten olajakke.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men den røde, blanke nye sykkelen, den råkjørte jeg ikke med. Det var den for fin til, og innen jeg vokste fra den var den fortsatt nesten like blank og ripefri.

Nå er det mange år siden sist jeg hadde sykkel, selv om det lenge har stått høyt på ønskelista. Det er jo bare det at det alltid er noe annet som bare må prioriteres først. Kravene var ikke store, sånn egentlig. To hjul, og ei ringeklokke holdt i massevis. Lette litt etter en ok brukt, men selv de brukte hadde for stiv pris for lommeboka, så det ble med tanken.

I går morges stod jeg og brettet klær da eldste poden kom ned trappa, fremdeles overraskende tidlig med tanke på at det var første feriedagen hans.

“Blir du med en tur innover eller mamma? Har fått feriepenger, og tenkte jeg skulle kjøpe et par t-skjorter, og en ny shorts.”

Så gjorde jeg det gode venner egentlig ikke skal. Jeg sendte melding til Mona, spurte om vi kunne utsette avtalen vår om en tur i skogen, slik at jeg kunne henge litt med storepoden. Jeg suger til meg all den tid de gutta er vikllige til å gi. Mona er grei sånn, ingen sure miner, så vi satte snuta mot Strømmen, poden og jeg.

Høy musikk på dødsfett anlegg, inntullet i en eim av Wunderbaum, og med dinglende plysjternnger i frontruta nådde vi rundkjøringa på SKjetten, og jeg påpekte at dette kanskje ikke var raskeste veien til Storsenteret, men poden bare gliste.

“Må bare en kjapp tur innom Biltema! Trenger no deler til Volvo`n!”

Så stakk vi på Biltema. Jeg gikk til kassa for å kjøpe en kald brus til oss hver, og han lenger inn i sjappa for å finne det han skulle. Ved utgangsdøra ble jeg stående å vente noen minutter, før jeg ser poden komme mot kassa, trillende på en gul doning med kjerringsete og bagasjebrett, blid som ei lerke!

Før jeg egentlig rekker å tenke har han betalt, og kommer trillende mot meg med bredt smil!

“Værsegod mamma! God sommer!”

Egentlig litt ute av stand til å tenke går det sakte opp for meg at jeg for første gang siden jeg var åtte år. nå er eier av en sprett ny sykkel. En gave fra Petter. Så renner tårene litt. Først egentlig av dårlig samvittighet, for det er ikke til å benekte at det kjennes rart å motta en så stor gave av sin egen sønn, men mest av glede og stolthet. Glede fordi jeg nesten er åtte år i hodet igjen, og kjenner på lysten til å tråkke fort, kjenne vinden i håret, og lage bremsespor som får Hugo med hetterotta til å gape av beundring, og stolthet fordi den herlige, snille, gromme  og gavmilde 19 åringen jeg har fått den av er min gutt! Jeg har oppdratt han! Makan til herlig ung mann, for en flott fyr han har blitt!

Så i dag skal jeg hekte kurv på styret. Jeg skal kjøpe lås med nøkkel, tråkke så fort at luggen flagrer under hjelmen (jepp, jeg har sykkelhjelm) bort til butikken for å kjøpe lørdagsgodteri, og lage bremsespor i grusen mens jeg sender en tanke til Hugo med hetterotta!

En gul glede!

Jeg har NY sykkel!!!