God morgen, god søndag, og god vinterstid. Det blir mørkt en time tidligere i kveld, og jeg er en av de få som synes det er deilig. Tanken på det gleder meg, faktisk. En time ekstra med kveld, en time ekstra med tente stearinlys, en time ekstra med snop og potetgull, uten at man legger på seg, fordi enkel forskning viser at om det er mørkt, er det ingen som ser deg spise, og da teller ikke kaloriene. Jepp, mange grunner til å elske mørketiden. Men sånn seriøst, for en som er litt introvert, og som tar ut nesten all den sosiale energien i løpet av en arbeidsdag, er det fint med den ekstra kveldstimen, da det liksom er litt mer innafor å pakke seg inn i huset sitt, og bare nyte roen, uten å kjenne på presset til å måtte finne på noe.

Akkurat nå r et godt øyeblikk. Jeg sitter her i den samme pysjbuksa, i de samme raggsokkene, foran den samme peisen, som jeg har sittet i og ved hele uka. Ikke på dagtid da, men fra omtrent det sekundet jeg har gått inn døra på ettermiddagen, og utover kvelden. Frokosten står på en krakk ved siden ab meg, det samme gjør en kopp nype-te. Bak meg på bordet står en skål med smågodt, rester fra lørdagskvelden. Jeg prøver å holde meg i skinnet, men vet jeg ryker på så fort jeg snur meg rundt. Podene sover, gubben ser på nyheter, og huset er deilig stille. Akkurat slik jeg liker at søndagsmorgenene er. I løpet av dagen skal det bakes, slik at fryseren får påfyll av grovbakst, og utover det finnes svært lite planer. Digg!

Øyeblikk har det vært mange av denne uka, men få av dem er dokumentert med mobilkameraet… Det er som om dagene har vært for travle, ihvertfall i jobbsammenheng, og når jeg har landa hjemme om ettermiddagene har jeg bare brukt kveldene på å hente meg inn igjen. Slappe av og samle energi. Forrige søndag laget jeg julekort, og da natta kom var jeg så godt i gang at jeg ikke følte meg helt ferdig, så jeg lot like gjerne alt utstyret ligge fremme, og fortsatte noen timer på mandagskvelden også. Og nå er jeg i mål. 30 julekort ble det til slutt, og holder ikke det, da får det bli kjøpekort fra butikken. Det er jo ordene på kortet som teller. Julekort er den aller beste juletradisjonen, og jeg koser meg sånn når jeg er “i sonen”, og kan slappe helt av med fine papirer, og lim og stæsj. Kreativt frirom, alltid fine øyeblikk.

Den kvelden vi ikke snakka sammen. Ikke fordi vi ikke ville altså, men fordi vi begge zooma ut med hver våre greier. Jeg med bok, og den beste iskaffen som endelig er tilbake i kjøledisken, og han med online vinudu-shopping til bobilen. Det er så godt det, noen ganger, å være sammen, men ikke måtte snakke sammen. Det er mye kjærleik i akkurat det, å kunne finne roen, og kunne nyte stillheten, i tospann. Trygghet, og gode øyeblikk.

Den kvelden jeg hadde lagt meg, og ligget en time uten helt å finne roen nok til å sovne. Så kom jeg på, helt plutselig, at det ar min tur til å ha med kake til kakedag på jobben dagen etter. I et par minutter funderte jeg på om jeg skulle sykle innom Rema på morran før jobb, og kjøpe med ei sjokoladekake, men så kom jeg på at det lå to epler på kjøkkenbenken som egentlig var litt for melene til å spise, så jeg stod opp, og mekket en eplekake istedet. Satte den i kjøleskapet, og stod opp en halvtime før morran etter, for å steke. Noen ganger er det greit å ha mekka nok eplekaker til at man har oppskrifta i hodet. Så kunne jeg gå å legge meg igjen, med ei kake klar til dagen etter, og noe av energien var brukt opp, slik at søvnen endelig kom. Godt øyeblikk!

De dagene man bare får lov til å være sammen med elevene. Helt vanlige økter, helt vanlige samtaler, helt vanlig undervisning og helt vanlig veiledning. Det er så godt det. Ikke noe mer, ikke noe mindre. Å få være i et aktivt klasserom, bare være deltagende og tilstede, nyte ungdommelig kreativitet og atmosfære. Tegnesaker og skrivesaker over alt, også på gulvet. Sirkulasjonssystemet, kroppens byggesteiner, skjelettet. elever som tilegner seg kunnskap, og som blomstrer sammen. Åh, det er så gode øyeblikk det!

Det magiske høst-lyset. Jeg satt i en sofa i et klasserom på skolen, og snakket md en elev som hadde behov for litt en til en denne dagen. Vi hadde snakket en god stund da lyset i klasserommet plutselig endret seg, og da vi så ut fant vi grunnen. For det skyet til, selv om solen likevel vant kampen om himmelen, og hele verden ble bare en blanding av mørkeblått, og varme høstfarger. Skyene danset litt lavt over skolen, og plutselig satt vi i hver vår vinduskarm, og snakket i stedet.  Det var så fint. Et velkomment avbrekk, i en litt vanskelig samtale. Nydelig øyeblikk.

Den ettermiddagen det stod fem halvannen-litere med Pepsi Max og en flaske vin på dørmatta da jeg kom hjem fra jobb. Ladningen var forseglet med et rødt hjerte, og viste deg å være fra kollega Ragnhild. Hun hadde bestilt et kort av meg, og da jeg ikke skulle ha noe for det, kom hun innom med betaling likevel. Bedre en cash, det er helt sikkert! Fint med kolleger som kjenner meg godt!

Og slik gikk uka. Travel, litt slitsom, likevel veldig god. Anne Grethe som vasker kontoret og har tid til en hyggelig morgenprat når jeg kommer på jobb. Gode øyeblikk. En kjøretur med gubben, ut å strekke på bena, kjøpe en kopp flytende gull i drive in på Mc. Donalds, lytte til musikk, og speide etter elg i grøftekantene.

Litt dårlige, klissete, romantiske filer på tv, akkurat hjernedødt og underholdene nok til å slappe av i sofaen med. Sånne øyeblikk er fine. En lang gå-tur i skogen med minstepoden, en runde med hårsaksa i kråkeredet til storepoden, og dele et par glass rødvin med mellomstepoden. Ulik kvalitetstid, men akkurat like fint.

Nå skal jeg logge av, sette en stor gjærdeig til heving, også skal jeg snoke litt i den godteskåla bak meg. Jeg sa jo at jeg ikke hadde viljestyrke!!! Håper uken som gikk ga det gode øyeblikk, og at den kommende mørketiden er grei med deg. Vær raus med deg selv da, det er du verdt. God søndag, vi blogges.