God morgen og god søndag. Knitring i peisen, kalde føtter i varme ulltøfler, og varme rundstykker med brunost på asjetten foran meg. Min egen lille rutine, som egentlig har blitt en tradisjon. Pakket inn i det gule, gamle teppet, klar for å se tilbake på noen av ukas små øyeblikk.

Fortsatt er det gult og rødt på de fleste trærne ute. Det er gult og rødt på bakken også. Vakkert, nesten overalt hvor man snur seg.

Mandag morgen gikk jeg ekstra tidlig på jobb. Jobb har vært en utfordring siden skolen startet igjen. Ikke jobb generelt, men selve jobben. Den har tatt mer energi enn noen gang på de 13 årene jeg har jobbet der, og hadde det ikke vært for de fantastiske menneskene jeg er så heldig å få jobbe sammen med, er jeg neimen ikke sikker på om jeg hadde klart å gå på jobb hver dag. Jeg har forbannet systemene som ser fine ut på papiret, men ikke funker i realiteten. Jeg har tenkt at folkeskikk burde være et eget skolefag, og at skolerett ikke burde bety at man alltid får lov til å være på skolen… høstferien gjorde godt. En uke fri, litt selvransakelse…ingen får gjort alt, men alle får gjort noe. Jeg liker å klare alt, i en perioden nå må jeg innse at noe også er greit. Skolen var stille mandag morgen, det var kun lys på rektors kontor. I over en time var jeg alene før nestemann kom. Jeg kokte kaffe, spiste frokost, gikk en runde rundt byggene. Jeg pustet inn den kalde lufta ute, sendte meldinger til elever jeg viste gruet seg til en ny termin. “Jeg gleder meg til å se det etterpå!” Alene på jobb, lenge før skolen startet, det ga gode øyeblikk!

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Den morgenen voffsen til podekjæresten overnattet her. Det er så koselig å våkne til lyden av labber som tasser over parketten. En varm snute som søker oppmerksomhet, og en hale som logrer selv om man har morra-ånde, og morra-sveis. Vi luftet oss i hagen, en av oss tissa (gjett hvem), også spiste vi frokost i godstolen, hvor voffsen sovnet på fanget før jeg skulle dra. Så ble jeg ikke førstemann på kontoret den dagen, fordi man setter ikke fra seg en pelsdott som snorker i fanget ditt. Da nyter man bare øyeblikket!!!

Votte-vær. Temperaturene er skiftende om dagen. Bitende kaldt den ene dagen, varmt den neste. Lykken var stor den dagen det var så kaldt at man måtte ha votter! For jeg har nemlig votter liggende fra julaften i fjor, som nesten ikke er brukt. Jeg er av typen som synes at nytt strikketøy egentlig er for fint til å brukes, derfor blir det ofte liggende til pynt i en kurv i stua før det blir tatt i bruk, og det gjaldt disse vottene også.  Men den dagen ble de brukt, og det er en liten lykke å kjenne at kulda biter i nesa, men at hendene er like varme. Det så ut som høst, men det lukta vinter. Fint øyeblikk!

En liten kveldstur over skauen for å handle bursdagsgave til minsten som fyller 19 i morra. Herlighet, tenk det! Minstemann fyller 19!!!! Da er han plutselig bare ti år yngre enn meg…. Vi dura over Vestmarka i sakte tempo, for skogen er mørk, og skogens konge hadde maaaange slektninger på vandring denne kvelden. Tror vi møtte til sammen 10-12 elger, og selv om det er koselig, er det litt skummelt når de plutselig hopper uredde ut i veien foran bilen. Saktekjøring gjennom skogen, men bursdagsgavene ferdig pakka inn i baksetet, og hver vår hamburger i hånda…det er gode øyeblikk det!

Det har blitt kanskje tidenes bursdagsgave på de to eldste oktoberbarna i måsahuset også… Gubben fylte år den 10, jeg runder også et høyere tall i morgen, og denne fredagen hentet vi hjem en bobil. Vår egen! Ikke helt ny, ikke veldig gammel eller. Lys og fin, og bare vår!!! Så lørdag morgen spiste vi frokost i bilen, her hjemme på gårdsplassen. Høst og vinter skal brukes til å finne ut hva vi trenger og ønsker oss av nødvendig inventar, og så fort våren kommer med varmere reisevær står vi fritt til å kunne farte på tur hver gang vi ønsker det! Nå må bare kjerra få et passende navn, og jeg og gubben må investere i matchende grilldresser, så er vi klare. Bobil-lykke, ganske greit øyeblikk!

Jeg har ravnet en midttime med kollega Ragnhild, og det var så fint. Hver midttime tar to ansatte på seg “Spør meg” vestene, og ravner litt rundt i skolegården, i kantina, biblioteket, alle klasserommene, og ellers steder elevene oppholder seg. Og det var så fint. Fint å møte elever som ikke så ofte oppholder seg i samme rom og bygg som meg. Fint å snakke med de som går alene, eller sitter alene, fint å komme innpå de som vandrer rundt i større gjenger. Gode øyeblikk. Viktige øyeblikk.

De gangene jeg kjenner hvor lite som skal til før noen gledes. Denne gangen minsten. Han kom nemlig hjem med en ny caps fra tømrermesteren som var så snill å ta han inn som lærling i sommer, da læreplassen hang i en tynn tråd. Tenk at det skal så lite til for at noen skal føle seg spesielle, en caps med navnet sitt på. Den var allerede støvete av sagflis og gips etter en dags bruk, men akkurat den capsen kommer til å kjennes ny ut lenge. Glad gutt, glad mamma, godt øyeblikk.

Gaven fra Line. Jeg har tegnet litt igjen, denne gangen bursdagskort for kollega Line. Som takk for hjelpen stakk hun innom butikken til Mona for å kjøpe en liten gave, og når en skravlekopp møtte en annen skravlekopp kokte til sammen verdens fineste presang. To fine julekuler, som i måsahuset blir helårskuler, fra Halvor Bakke. Ah-mah-gaaad!!!! Interiørlykke. I dag skal de henges opp, jeg tror jeg har funnet den perfekte plassen. Så da er det på tide å avslutte blogginga da. Kuler skal henges, og kake skal bakes så den er klar til vår tradisjonelle bursdagsfrokost i morgen. 19 og 29 år gamle…rare greier.

Håper uka som gikk ga deg gode øyeblikk, og at uken som kommer gir deg enda flere. Ønsker alle som titter innom en nydelig søndag. Og du? Vær snill mot deg selv da, det fortjener du. Vi blogges.