Janne møter kjendis.

Inne i hodet mitt er jeg skikkelig smooth. Velartikulert og vittig. Et varp av et kvinnfolk. Men noen ganger, ganske ofte, når jeg åpner kjeften, da motbeviser jeg meg selv.

Vi som ikke har vært så heldige å kunne skli på utseendet hele livet har måttet opparbeide oss andre evner for å få oppmerksomhet.

 Det ble tidlig klart at jeg ikke kom til å kunne sjarmere verden med blonde lokker og bredt smil. Selv ikke som bitteliten fikk jeg gamle damer til å stoppe opp og smile ned i barnevogna. Jeg sklei ut av livmora, ferdig skjeløyd og overvektig, og sikre kilder (pappa) har fortalt at de brukte presenning i stedet for myggnetting på barnevogna, for å ikke skremme tilfeldig forbipasserende folk.

 

( Når folkehelseinstituttet ønsker å bruke bilder av deg i prevensjonskampanjene sine, da vet du at du ikke kan skli gjennom livet på skjønnhet alene. )

 

Humor ble derfor tidlig min greie. Bedre at de ler av deg fordi du er festlig, enn fordi du har to venstreføtter og fordi pupillene dine møtes på midten, ikke sant?

Sånn i det daglige går det greit nok. Etter en barne og ungdomstid med brilleglass så tykke at de kunne vært brukt som frontruter i forsvarets stridsvogner har skjeve hornhinner og skjelende øyeepler rettet seg betraktelig, og sklir kun ut dersom jeg er fryktelig trett, eller stressa. Å si at jeg har blomstret sånn rent utseendemessig vil være å ta i, for fremdeles er det mange kroppslige skavanker som ikke er særlig bloggvennlige, men alt i alt er livet godt. Jeg ser det jeg skal se, og lange pupper og lut holdning er bare et bevis på et følelsesmessig rikt liv.

Likevel er det snakketøyet jeg er mest stolt av, for til å ha tilbrakt det meste av barndommen og tenårene i kulissene av resten av verden, livredd for å snakke høyt, eller ta noen som helst form for plass i en forsamling, er jeg i dag ikke lenger like stille og forsagt. Snarere tvert imot.

Her skravles det over en lav sko i tide og u-tide. Ofte går snakketøyet så varmt at det skummer i munnvikene, og i de aller fleste tilfellene snakker jeg før jeg tenker. Slikt kan selvsagt by på visse sosiale utfordringer. Jeg har for eksempel lært på den harde måten at det er upassende når man er på omvisning i et krematorium, å si slikt som: «Herregud! Det er så varmt her at jeg dævver snart!»

Uansett, greia er den at i voksen alder har evnen til å snakke med folk gjort meg godt. Snakketøyet har gitt meg gode muligheter i jobbsammenheng, og på det private plan har det åpnet for nye bekjentskaper og gode vennskap. Så joda, med tiden har jeg blitt både kul, avslappa og passe sosialt intelligent.

Helt til i dag.

For i over ei uke har jeg vist at det skulle komme en kjendis til bygda. En jeg har sett opp til og beundret i snart 20 år.

Det var da jeg ble mamma, og var hjemmeværende med tre små, at jeg først fattet interesse for denne fargeklatten av en mann. Hver morgen bestakk jeg ungene med ei pakke rosiner og satt selv klistret til skjermen i håp om å få et glimt av han. Så sofistikert, mandig og deilig sart på samme tid, velartikulert og befriende kreativ. Blomsterkongen. Finn Schjøll.

 

( Når du sender så mye fanbrev til TV 2 at de sender en bok tilbake for å få deg til å slutte…)

Jepp, jeg var bitt av frokost TV basillen. Jeg testet oppskriftene til Wenche, lot meg fascinere at denne gode, moderlige TV-kokken, og sklei omtrent av stolen hver gang Finn entret studioet. Jeg hadde våte drømmer om Wenches fiskeboller og Finns fioler, mens jeg selv sved saus på komfyren, og vannet i filler en alovera kaktus som hadde overlevd fire generasjoner før den kom hit til måsahuset.

Så betatt var jeg av heltinnen og blomsterkongen at jeg på et tidspunkt skrev et realt fanbrev til de begge, og fikk bok med Wenches signatur tilbake i posten. Lykken var fullkommen:

«Til Janne. Takk for hyggelig hilsen. Hilsen fra Wenche. Finn hilser også!»

 

Og nå skulle altså blomsterkongen ankomme bygda. Endelig en mulighet til å få autografen til Finn i boka også, rett under signaturen til dronningen av fårikål og frokost-tv.

 Inne i hodet mitt var planen klar. Jeg skulle marsjere bort, presentere meg, spørre pent om en signatur, kanskje slå av en liten prat, fortelle en festlig vits eller noe, også skulle vi bli bestevenner. Finn og jeg. Sammen skulle vi rusle arm i arm gjennom tulipanparker i Nederland, og kanskje feire jul sammen hjemme på kjøkkenet til Wenche. Bestevenner. Trekløveret.  Lett! Jeg er jo god på å snakke, ikke sant.

Kontrollert og verdensvant skulle jeg smile sjarmerende, Si noe skikkelig gøyalt som for eksempel “Finn deg schjøl”, så skulle jeg le en litt yndig feminin og trillende latter, vise han den utsprungne rosen jeg egentlig er, kanskje ta et bilde av meg og min nye bestevenn sammen, og sanke rekordmange likes på sosiale medier.

 

( Når det bor et sofistikert menneske inne i deg som bare venter på å komme ut! )

I tre timer trasket jeg rundt på senteret i påvente av min gode venn Finn.  Men i det blomsterkongen endelig entret det lokale kjøpesenteret forsvant 25 år med oppbygget selvtillit som dugg for solen. For der oppe på en provisorisk scene under rulletrappa som bare kjører oppover, stod han. Som en uoppnåelig drøm, midt i et lite hav av grønne kvister, avskårne blomster og vaser av krystall. En fargeklatt av et menneske, med spenstig brilleinnfatning og flagrende tørkle i halsen, med en hestehale i nakken som blafret lett i vinden fra skyvedørene ut mot gågata. Han kastet lett på nakken så hestehalen og halstørklet danset over skuldrene, mens han med sylskarp kniv og nøyaktighet skar stilker på skrå og satte blomster i vann. Han stod der på utstilling og til beundring på podiet, som Frokost-tv`s svar på Fabio, han som en gang var å finne på hvert cover av hver eneste lettleste kioskroman.

 

( Finn “Fabio” Schjøll. Kreativt geni og blomsterkonge, her beundret på trygg avstand av sosialt underutviklet beundrer. )

 

Og han var uoppnåelig. Tre ganger måtte jeg kjøre rulletrappen opp, og ta heisen ned, før jeg i det hele tatt turte å nærme meg dette vidunderet av et menneske. Alt jeg hadde planlagt å si, alle festlige vitser, all trillende latter og feminine sjarme forsvant, og igjen stod et målbundet og delvis skjeløyd kvinnfolk med lut holdning, med en kulepenn i den ene hånda, og en gammel bok i den andre. Og her husker jeg knapt noe mer enn at jeg som en sosialt utilregnelig amøbe nærmest kastet boken i fanget hans, og sa «Skriv her!»

Jeg kan så vidt erindre en svak duft av herlig aftershave og orkideer, en mandig stemme som lovpriser Wenche Andersen og Linn Skåber, og at jeg kommer til meg selv et sted mellom Rema 1000 og rundkjøringa ved sykehjemmet.

 

( “Lev Vel”…jeg døøøøør! Er ikke det en kjærlighetserklæring, så vet ikke jeg! Klyp meg i armen lissom!  Finn + Janne = sant )

 

Alle disse årene med endeløs beundring, også mister jeg totalt hodet og fremstår som en komplett bygdetulling. Så ute av meg sjæl at jeg knapt husker noe. Men jeg vet det har skjedd! For i den gamle kokeboka, rett under signaturen til Wenche er det nå, med en sirlig hånd, tegnet intet mindre enn fem hjerter, signert med et «Lev vel, Finn Schjøll», og på mobilen til måsagubben finnes et bilde av en fargerik, verdensvant, sofistikert blomsterkonge, og en lutrygget, skjeløyd, og sosialt utfordret amøbe!

 

( Fotogen blomstergud med blafrende hestehale og en litt skjeløyd og sosialt utfordret hobbyblogger. )

 

På tide å vanne en kaktus! Vi blogges!

 

 

18 kommentarer
    1. Hahaha du har en egen evne til å formidle historier på, som gjør at man bare må lese hvert eneste ord! Og så steike bra at du fikk møtt han da, selv om det kanskje ikke ble dere to. Eg hadde det litt sånn da eg møtte Per Inge Torkelsen for mange år siden, så eg kjente meg godt igjen i det å bli litt starstruck 😀

    2. Herlig! Godt å høre at det ikke er bare jeg som har det sånn i ganske godt voksen alder… I fjor vår, da jeg fremdeles var unge 48 år gammel, var en venninne og jeg på en foredrag om fugl. Plutselig oppdager jeg at selveste Jon Østeng Hov satt på samme rad som oss, bare på motsatt side av midtgangen i det ørlille auditoriet! Etterpå satt han sammen med noen andre karer utenfor auditoriet og skravlet og like før de skulle begynne neste foredrag og begynte å bryte opp så grep jeg min venninne i armen, “Ta bilde!”, tok meg så mye til mot jeg bare kunne, ruslet bort og spurte forsiktig om jeg kunne få lov til å ta et bilde sammen med ham. Han strålte opp i et stort smil, “Bilde med meg? Selvfølgelig! Vil du sitte på fanget også?” og så gjorde han plass til meg på fanget!!! Herregud! Jeg benyttet også sjansen til å gi ham en klem og et suss på kinnet og etterpå skalv jeg så fælt at jeg ikke klarte å lukke glidelåsen på jakka mi! *tomatrød* Men en opplevelse jeg aldri vil glemme – for en fantastisk mann! Og det bildet – ja, det er mitt favorittbilde, jeg tror alle jeg kjenner fikk det på mms den dagen, i tillegg til at det ble delt både på blogg og fb! *hahahaha*

    3. Anne Berit: Åh, så herlig! Jeg satt verken på fanget, eller kyssa noen på kinnet, likevel sitter jeg her og nistirrer på autografen i boka mi. Love it!

    4. Dette fikk meg til å huske den gangen jeg skulle på en bokhandel fordi Joralf ” Snåsamannen” Gjerstad skulle signere bøker.
      Da var jeg solgt og troppet opp, med nyinnkjøpt bok klar for signering.
      Han lurte på hvem det skulle være til. Jeg sa Dorthe, han sa hæ? Sånn holdt vi på frem til jeg skrev navnet mitt på en lapp. 🙈

    5. Det er ingen selvfølge at en blir modigere med årene når man står innen rekkevidde av sånne kjendiser. Men så gøy når en tørr bare bitte litt og får god respons. Kan leve lenge på det.

    6. Du har jo BEVIS hvert fall på at du har KOSA med kongen til og med 😀 hehe. Artig du fikk treffe han da, og om du ikke husker det så har du altså bevis, både i bok og på bilde 😀 Ikke så lett å være tøff i tryne når det GJELDER 😀

    7. Er jammen ikke lett når det kommer en kjendis men jammen fikk du lønn for strevet. Nærmeste en kjendis jeg har kommet til er hainn Oluf i Rallkattlia. Turte ikke snakke til han og be om autograf og den gangen var det ikke kommet til mobil og selfie.
      Synes du var flott sammen med Finn.

    8. Takk for hyggelig møte ,selv om jeg oppfattet det noe andeledes 😊😊😊
      Nydelig skrevet og du skulle ha sett deg med mine øyne .
      Historien ville ikke blitt dårligere , du ville fremstått som den du er … vakker .sporty .frisk , og du var en av dem som gjorde dagen på Bjørkelangen til noe ekstra .Nært og kjært .

    9. Finn Schjøll: Tusen takk for hyggelig tilbakemelding og tidenes kanskje største selvtillitsboost. Snakk om å gjøre en kald og grå mandagsmorgen fargerik og lun! Med dine ord i bakhodet går jeg inn i ei ny uke, klar for å møte flere helter og kjendiser med rak rygg. (Holder en knapp på George Clooney som ukas kjendismøte.) Takk for at du tok turen til Bjørkelangen og fikk denne lille bygda til å blomstre en helt vanlig lørdag, og gi “min gode venn” Wenche en klem fra meg 🙂

    10. Sitter og flirer her, jeg. Skulle egentlig vært ute og løpt, men måtte bare…
      Du vet, Janne, blomsterFinn var heldig som fikk treffe DEG 😘
      God mandag til deg 😉
      Klem
      T

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg