Man vil så gjerne bare ta det bort, det som er vondt, og det som er vanskelig. Som mamma vil man så gjerne bare fikse. Gjøre om på, rette opp, ta vekk, gjøre ting trygt.

Tenk deg at du møter din største frykt. Tenk deg at den frykten verken er spesielt rasjonell eller lett for andre å forstå. Har du kjent på det noen gang? At det som gjør deg utrygg og redd er noe andre rundt deg tilsynelatende ikke engang ofrer en tanke. At det du er redd for virker dagligdags og enkelt for andre. Så du biter deg i det, sier ikke noe, for det er bedre sånn. Litt flaut egentlig.

Bare noen vet, de aller nærmeste. Jeg har vist det fra han var bitteliten. At akkurat dette, den ene tingen, det er utrygt. Han blir nesten syk om man trigger det. Så urolig i kroppen, så mange tanker at hodet til slutt verker og magen gjør vondt. Ikke ordentlig syk, men nesten.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

“Han vokser det av seg“, sa folk, fagfolk til og med. “Han må dyttes litt, pushes! Det er ikke farlig å være redd.” Neida, det er ikke farlig. Det er vondt! Og jeg klarte ikke, ville ikke, at gutten min skulle ha det vondt. Hvem ønsker vel det, å se sitt eget barn redd, når det strengt tatt ikke er nødvendig. Å utsette noen for frykt, rasjonell eller ikke, bare fordi en sosial norm tilsier at det er “slik alle gjør!”

Han var, og han er så god på så mye annet. Å være utrygg på en liten ting forandrer ikke på det. Da fokuserer man heller på det man er god på. Bygger opp selvtilliten, løfter frem, i håp om at kanskje en dag vil man mestre selv det utrygge.

Frykten ligger alltid og ulmer i kulissene. Det er ikke et daglig tema, var aldri det. Men av og til dukket det opp situasjoner som gjorde den trygge, gode hverdagen skummel. Så snakket vi om det. Hver gang det dukket opp en situasjon som gjorde det nødvendig, og innimellom, når det bare falt seg naturlig. Med årene ble han tøffere. Ikke så tøff at han hoppet i det, men så tøff at tanken på å skulle det, en gang i fremtiden, ikke lenger var så uvirkelig. Som mamma og pappa følte vi at vi så smått kunne begynne å dytte litt bak. Pushe litt. Men fremdeles turte han ikke. Nå nesten av gammel vane, for det er som de sier, den som intet våger-intet vinner.

Så plutselig, nesten helt ute av det blå, befant han seg midt i sitt eget største mareritt. Ble utfordret på en arena hvor han ellers føler seg så trygg. Skolen. Der hvor han  blomster, er i ferd med å bli noe, der hvor han følger en drøm, der ble det plutselig brått utrygt, og jeg som mamma fikk gjort så lite. All verdens snakking kunne ikke ta bort utfordringen, og gjøre det trygt igjen. Han begynner jo å bli så stor, ikke sant? Så da sank hjertet mitt ned i magen, følte meg rådløs for første gang på mange år, kjente at jeg kom til kort som mamma.

Men gutten, som i alle år har gått store omveier rundt problemet, unngått enhver situasjon som leder til det utrygge, han ble plutselig så stor, og så modig. Rolig hadde han prikket læreren litt på skulderen, og sagt, “Du, kan jeg snakke litt med deg om noe?”, og så hadde han lettet hjertet. Og læreren hadde lyttet. I over en time hadde han fått snakke, fortalt om det utrygge, om det flaue som alle andre våger, bare ikke han. Og selv om læreren kanskje ikke forstod, så godtok han. Bare sånn uten videre. Et lite trekk på skuldrene, et klapp på ryggen, en forsikring om at alle har vi et eller annet vi sliter med, og at det faktisk er helt greit. En tekstmelding på ettermiddagen, som en forsikring om at jeg hørte hva du sa. Jeg er her om du trenger noe. Lærer og medmenneske. Tenk så fint!  Og så hoppet gutten i det. Utfordret seg selv, trosset frykten, gjennomførte!

Det jeg  har jobbet for å få til i alle år klarte denne mannen, en jeg ikke kjenner, en jeg knapt har hilst på, i løpet av en time. Bare ved å godta. Ikke dømme, ikke prøve å forstå, eller overtale. Bare godta. “Prøv! Går det ikke, så går det ikke. Da fikser vi det sammen!”

Men det gikk! Det gikk helt strålende. Selvsagt gjorde det det, for det er ingen stor greie, det er noe nesten alle våger, hver eneste dag. Men for gutten er det en seier! En kjempestor seier, et langt skritt videre på veien til voksenlivet, og det takket være et voksent menneske, på rett tid og rett sted. En som har opparbeidet seg tillit ved å la ungdommene lære og våge i eget tempo. En som bare godtok en ung manns utfordringer uten å rynke på nesa.

Og jeg som mamma er takknemmelig! Så takknemmelig at jeg skulle ønske jeg kunne fortelle han hva dette betydde for gutten. Men det skal gutten få si selv, for det våger han!

Innlegget er lest og godkjent av gutten.