Et lite hverdagsinnlegg fra søndagsblogger`n, sånn på tampen av ettermiddagen. Det hører sjeldenhetene til. Jeg synes det er rart å skulle dele de små hendelsene, sånn utenom sammendraget på søndagene da. I dag følte jeg likevel for det, for mestringsfølelse både kan, og burde dokumenteres.
Folk som har blitt kjent med meg i voksen alder tror jeg overdriver, eller rett og slett lyver, når jeg kaller meg selv innadvent, eller sier at jeg er lit redd for å prøve nye ting. Folk som har kjent meg hele livet vil derimot nikke anerkjennende. de vet hva det engang kostet meg, og hva de fremdeles innimellom koster, å snakke offentlig, å synes, å skulle ta plass.
Jeg er bedre enn det jeg var. Jeg blir stadig bedre. Det er en pågående prosess. Jeg fremstår kanskje som snakksalig og selvsikker, men en del av meg skjelver i buksene med hver nye utfordring jeg får. Jeg vet uansett av erfaring at den som intet våger, intet vinner, og at øvelse gjør mester.
Da Else fra kommunen sendte meg mail og spurte på om jeg kunne gjeste en podcast for Aurskog-Høland kommune var min umiddelbare, og faste, reaksjon, å takke nei. Skummelt! Har aldri gjort det før. Nei takk! Men så leste jeg gjennom hva podcasten skulle inneholde, og bestemte meg istedenfor at det å bli forespurt, det å bli vist denne tilliten, det kan man ikke takke nei til. Særlig ikke når det er et tema jeg brenner for.
Da den andre gjesten i tillegg er en lokal mann jeg både beundrer og respekterer, og programlederen har mer talent i lillefingeren enn de fleste har i hele skrotten, var valget ganske lett. Selvsagt takker man ja.
(Så skal det sies at den andre gjesten gruet seg vel så mye som undertegnede, og det hjalp litt det også!)
Og i dag var det innspilling. Tema: Ungdom, rus og tilhørighet. Jeg leste meg ikke opp på temaet. Tenkte det var like greit å hoppe uti med begge bena, snakke av erfaring, rett fra hjertet og levra. Og det gikk så mye bedre enn fryktet, mye takket være Lars Jørgen, Og Jan Petter. (Ja, jeg har fått tillatelse til å dele navn og bilder.)
Lars Jørgen er lærer på barneskolen, en tidligere kollega, og en superhelt for mine poder som har vært så heldige å få være i hans klasserom. Lars er en lite selvhøytidelig moromann, kongen av dårlige vitser, belest og belært, og så inkluderende at hans nærvær tar brodden av alt som er utrygt og nytt.
Jan Petter er utekontakt i kommunen, og stiller med en faglig kompetanse som er intet annet enn beundringsverdig. Han er rågod på å bygge relasjoner til barn og unge, og utstråler en ro og trygghet i alt han foretar seg.
Samtalen rundt bordet gikk lett. Så lett at man til tider glemte mikrofonene, lo på upassende steder, og før vi viste ordet av det var tiden brukt opp. Så gjenstår det å se da, etter at teamet til kommunen har redigert ferdig, om dette i det hele tatt vil fenge sambygdingene, men jeg klapper meg selv på skulderen likevel. Et klapp for den usikre, sjenerte lille jenta som endelig er voksen nok til å trosse styggen på ryggen, og hoppe ut i det ukjente. For det VAR gøy. Det VAR lærerikt! Det VAR verdt det.
Så tusen takk Lars Jørgen og Jan Petter, for samtalen, latteren, den dårlige vitsen om tamponger, og timen i trevlig selskap. Takk til teamet i kommunen som inviterte meg med, og for satsingen rundt barn og unge. I dag er jeg stolt og glad innbygger i Aurskog-Høland kommune!
Feirer med en liten sjokolade jeg!
Vi blogges!
Vettu – det der er faktisk en liten greie for de innadvendte 😊. Når de bryr seg mye om et tema, noe de synes er viktig nok, noe de brenner for – ja da skifter de ham. Og det koster dem, selv om mestringsfølelsen ikke er til å kimse av ! Fritt gjenfortalt fra Susan Cain sin bok «Stille – introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke». Heia deg, sjokolade er velfortjent 👏.
Hah, der kan du se ja! Det er nok litt av greia her, interessen og engasjement går nok hånd i hånd. Nå blir det sjokkis 🙂
Jeg er HELT lik deg. Vil alltid si nei. Gruer livet av meg til nye ting, men er flink så det HOLDER når jeg første får øvd meg litt. En Ludvik i ryggen, som gjerne vil bli en Solan på sikt. 😀 Jeg er nok hakket feigere enn deg kanskje…men det får jeg ikke svar på, får blir ikke spurt om så mye sånt her i Oslo. Sjelden det kommer noen tilbud sånn sett…Men får kjørt meg litt på jobb innimellom. Men sier ofte nei først, eller sier at jeg vil ha litt hjelp først. Og SÅ kan jeg 🙂 Hørtes gøy ut det der da, med fine folk 🙂
Ludvik på ryggen, og en Solan i sikte. Det liker jeg, akkurat sånn er det. Jeg tenker jo at det er sunt å utfordre seg selv, det er bare det at det av og til sitter så langt inne å si ja. Herlig når man har turt da.