Jeg prøver å se for meg ukas små øyeblikk, lete etter gledene. Akkurat nå er det litt trått. Bekymringer overgår på en måte lyspunktene, selv om de er mange. Jeg tror måsahuset er forfulgt av uhell om dagen, som om det rusler en liten djevel rundt og ødelegger ting. Først oppvaskmaskinen. Så vaskemaskinen. Bilen til størstepoden. Tørketrommelen. Vaskemaskin ble kjøpt ny brukt, det samme med oppvaskmaskinen. Bilen står på bukk i garasjen, under reparasjon. Sånt tar tid. Den nye brukte tørketrommelen vi var så heldig å arve begynte å brenne for en uke siden…heldigvis oppdaget vi lukten av sur røyk før det spredte seg og gjorde skade på annet en klærne…så, på fredag raste motoren i bilen til mellomste poden. Den står ikke til å redde, og nå står han uten bil- Om en uke kniper det, da er det usikkert hvordan han skal komme seg til og fra jobb…læretiden starter slett ikke godt. Og nå er vi LEI. Jeg er lei! Lei og sliten! Småplukk i den store sammenhengen, helt sikkert, men likevel har jeg bare lyst til å trekke lua langt nedover øynene, slå i veggen, og rope “GIVE US A BREAK!!!!!” Lite nattesøvn, for mange tanker, og vondt i nakken og hodet etter å ha bitt tennene sammen hele natten. Ute regner det. Akkurat det kjennes greit.

Skulle jeg ha skrevet verdens korteste oppsummering om ukas øyeblikk ville det stått sånn her: “Det var bløtt hele uka!”

For det har vært det. Skikkelig bløtt. Det har regnet masse, men ikke hele tiden, likevel har det vært bløtt hele uka. Et resultat av høsten, lavere temperaturer, og kortere dager. Bakken rekker liksom aldri å tørke helt. Og folk klager…”Isj, nå er det guffent!”

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men jeg liker det! Er nok litt gæli skrudd sammen akkurat der, for jeg elsker det. Litt fordi det er friskt og godt å bevege seg ute, mest fordi jeg på en måte føler at jeg har en gyldig grunn til å krype opp i sofakroken hjemme, og bli der på ubestemt tid. Det er liksom så lite som haster på denne tiden av året. Så derfor, bløt asfalt, bløtt gress, bløtt fallent løv på trammen, bløte sko og sokker, fine øyeblikk.

Mandagen startet helt fint. Litt sånn gromsete i halsen da jeg våknet, men morragruff er helt normalt når man sover med vinduet på gløtt, så jeg var helt sikker på at det skulle forsvinne med den første kaffekoppen. Det gjorde det ikke. Halvveis ut i arbeidsdagen var halsen sår, og panna varm. Normalt ville jeg tatt en paracet, og fortsatt å jobbe, men det er annerledes tider akkurat nå, og reglene er klare. “Pell deg hjemmat!” ( For alle de som har sendt bekymrede pandemi-meldinger…takk for omtanken, det var bare en helt vanlig kjedelig høstforkjølelse!)

Nå skulle man kanskje ikke tro at dette var noe fint øyeblikk, men jeg gikk stien hjem istedet for gangveien, bare for å få litt ekstra luft i den varme panna. Mandagen var det kaldt. Kanskje den eneste dagen denne uka det ikke var særlig bløtt, og det gjorde så godt både for hals og hode å rusle sakte mellom skogen og jordet og kjenne den kalde friske lufta mot den varme panna. Og akkurat det, å kjenne seg bittelitt friskere bare på grunn av den milde frosten, det var et fin øyeblikk.

Jeg var ikke den eneste i måsahuset med laber form den uka, og minstepoden tilbragte noen dager hjemme foran peisen sammen med meg. Da var det bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Pysj hele dagen, ullsokker på føttene, litt lekser på poden og veiledning av elever på teams for meg, og suppe! Mange liter deilig fersk suppe på kok på komfyren. Proppfull av alle grønnsakene vi hadde i kjøleskapet, noen pølsebiter, og ingefær, naturens egen medisin. Så satt vi der, i det som egentlig skulle vært midttimen i en vanlig skoledag, under hvert vårt teppe, og slurpet suppe. Ganske fint øyeblikk, tross alt.

Den dagen jeg ble minnet på noe jeg trengte å høre, etter å ha surret rundt i et negativt vakum noen dager. Tankene på alt som er ødelagt og må byttes, tankene rundt et slitent ansikt og litt tunge tanker. Øyeblikket fikk sitt eget blogginnlegg, det var et sånt øyeblikk som fortjente det!

Den dagen vinteren kom. Da vi våknet til snø, snø som riktig nok regnet bort i løpet av ettermiddagen, men likevel… Fulgte etter katta ut i snøen den morgenen, bare for å rusle litt rundt i hagen, ta inn lukten av kald vinter, og kjenne det knitre litt under skosålene. Katta var ikke spesielt imponert, og hoppet som en skadeskutt kenguru over gresset for å ikke bli kald på labbene, før hun smatt inn vinduet så fort hun kunne, og gjemte seg under et pledd i sofaen. Jeg derimot nøt synet av nysnø. (og var samtidig litt glad for at den ikke var kommet for å bli riktig enda!) Fint øyeblikk da!

Da klokka på stigen stoppa. Høres rart ut. Tittet på klokken flere ganger, slik man ofte gjør, før jeg registrerte at den først gikk feil, så at den hadde stoppet. Ble sittende å tenke litt på hvor avhengig man er av klokka. ikke tiden i seg selv, men klokka. Og hvorfor det? Akkurat denne dagen betydde ikke klokka noe uansett. Jeg skulle ikke på jobb neste dag, ingen grunn til å stresse med leggetid. Podene var ute i garasjen og mekket Volvo sammen med gubben, det knitret i oven, og jeg hadde absolutt ingen andre planer enn å bli kvitt den hersens feberen. Kikket bort på katta som satt i sine egne tanker og stirret inn i flammene, og tenkte at jammen har man godt av at tiden står stille innimellom, og at vi ikke lar oss styre av minuttene og sekundene. (Her blei jeg dyp kjenner jeg…) Uansett, poetisk eller ei, ganske greit øyeblikk.

Den dagen jeg igjen kunne smøre matpakke på morran og rusle bort på jobb. Kontakt med kolleger og elever på nett er slett ikke det samme som nærkontakt. Det funker, men det er ikke det samme. Jeg er avhengig av samtalene, smilene, latteren, tårene, og lukten av nyprintede tverrfaglige oppgaver , rykende ferske fra kopimaskinen. Samtalen med noen av ungdommene fikk sitt eget blogginnlegg denne uka. Fint øyeblikk. Restene av livsglede-uka, med fokus på mental helse henger fremdeles igjen rundt omkring på skolen. Utenfor inngangen til C-blokka lå en lapp i blomsterbedet. Så fin at den fortjente å bli foreviget på et bilde før den forsvant i søppelbøtten. Enda et fint øyeblikk.

Og slik gikk uka. En fin og nær samtale med et av de fineste menneskene jeg vet om, på kontoret. Hun er liksom “mamma” for alle lærlinger i kommunen, og har noe så inderlig godt over seg. Slike samtaler er så fint for sjela, rett og slett. Blomstene jeg fikk av noen elever til bursdagen forrige uke har sprunget helt ut, og tar stor plass på bordet. Nydelige farger, og jeg vet ikke hvorfor, men synet av dem gir meg sånne 80-talls vibber, og minner meg om Don Johnson i Miami Vice, og Crystal i Dynastiet…Fine da, men skikkelig 80-talls.

Jeg har fått, og takket ja til et tilbud som både gleder meg, og skremmer livsskiten ut av meg, og jeg gleder meg til å fortelle om det når det er klart. Jeg har danset nedover korridorene på skolen til hipp musikk, og snubla i egne skolisser midt på senteret.

Jeg har spist suppe tre dager på rad uten å bli lei, og brutt alle normer og kjøpt meg intet mindre enn to marsipangriser med sjokolade. Rebellen Janne!!! Alt i alt, en ganske normal, likevel god hverdagsuke.

Ønsker deg en riktig god søndag, og håper at du også har noen fine hverdagsøyeblikk å se tilbake på. Nå skal jeg starte dagen, røre litt på kroppen, rømme litt fra det som er kjipt, og tenke glade tanker.

Vi blogges.