De aller fleste av mine små øyeblikk blir spart til bloggen på søndager. Noen øyeblikk, slik som i dag, fortjener sitt eget lille innlegg. En liten påminner til meg selv, og kanskje til deg også.

Mennesker er overfladiske. Ikke like overfladiske hele tiden, noen er mer enn andre, like fullt, vi er overfladiske vesner. Det ytre teller, sikkert ofte mer enn vi tillater oss selv å innrømme. Av og til handler det om hvordan vi ønsker at andre skal se oss, og oftest bunner det i indre usikkerhet. At vi sammenlikner oss med hverandre.

Jeg er intet unntak. Jeg, som innimellom blir invitert rundt for å fortelle større forsamlinger om det å være glad i seg selv, kunsten å kunne gi litt faen! (pardon my frensh!) Jeg, som hver eneste dag bruker timer på å fortelle ungdom at de er gode nok, at de duger, og at det som betyr noe er hvem er på innsia, hvordan de oppfører seg mot andre, og ikke hvordan de ser ut. Ikke det ytre.

Jeg mener det også! Det at det overfladiske er nettopp kun det. Overfladisk! Likevel kan jeg enkelte dager se meg i speilet, eller se et bilde av meg selv, og tenke at “Erre muli…?” Eller at det eneste det er nok av med denne kroppen er forbedringspotensialet.

Og da kjenner jeg at dobbeltmoralen sitter litt på skulderen min og gliser og gnir seg i henda. Jeg vil jo ikke være sånn, men klarer likevel ikke alltid la være. Jeg tror det er menneskelig. Jeg tror at alle, på flere tidspunkt i livet, finner ting ved seg selv de ikke liker. Noen dager er verre enn andre. Den siste uka har formen vært laber, og jeg har ruslet rundt hjemme på dagtid i mitt eget selskap, drukket kaffe og jaget feberen vekk med paracet. Altfor ofte har jeg kikket meg i speilet, lent meg så nære jeg kan, og studert skavankene inngående. Jeg har dratt posene under øynene nedover mot kinnet med en finger, prøvd å forestille meg hvordan jeg ville sett ut uten. Jeg har strukket huden på kjakene utover og bakover, løftet dobbelthaka, studert profilen og lurt på hvor mange kilo som må vekk før den forsvinner, for så å konkludere med at løshuden uansett sikkert har kommet for å bli. 44 i forrige uke…glansdagene, om de noen gang fantes, kjørte med et tidlig tog, det er sikkert og visst.

I dag var kroppen frisk nok til å reise på jobb igjen. Det gjorde godt for kropp og sjel. To elever trengte en prat i dag. Jeg vet at noen ganger går samtalene lettere om man rusler side om side. I dag ruslet vi side om side, ungdommen og jeg. Ut i den friske høstlufta, men en termokopp full av kruttsterk kaffe i hånda. Hvor heldig er ikke jeg da, som får lov til å kalle dette jobben min.

Innimellom er vi stille også, når vi er ute og går. Det er fint å ikke alltid MÅTTE snakke, men bare gå, trekke pusten. Midt i stillheten merker jeg at ungdommen ser på meg. Studerer meg nærmest. Så rynker jeg panna litt spørrende, og ungdommen smiler.

“Vet du hva jeg tror jeg liker aller best med deg egentlig?”

Jeg trekker litt på skuldrene, og sier fleipende at det er så mye å velge mellom at det blir vanskelig å trekke ut noe. Påtatt selvtillit der altså. Ungdommen kjenner meg godt, og flirer litt.

“Nei, men sånn seriøst? Jeg liker at jeg veit når du smiler på ekte, for da får du rynker rundt øya!”

Ungdommen passer på å ikke være for raus med komplimentene, og legger til:

“Også får du sånn djup skrukk MELLOM øya når du blir litt forbanna!”

Hjemme fra jobb henter jeg dagboka til mamma ut fra bokhylla, den hun skrev de to årene hun var syk, før hun døde. Mamma var også overfladisk. Fantastisk god, raus, snill, og overfladisk. I dagboken har hun skrevet ned fargekoden til hårfargen, slik at hun kunne kjøpe samme fargen når håret igjen vokste ut etter cellegiftkuren. Hun skriver om den røde leppestiften hun kjøpte på parfymeriet, og det vakre sjalet hun har fått av bestemor, det hun skal bruke bare hun kommer hjem fra sykehuset.

Men den røde leppestiften ble liggende i toalettmappen, håret vokste aldri ut igjen, og skjerfet ble kun brukt et par ganger, for mamma ble aldri frisk. Hun døde, tre år yngre enn jeg er nå.

Jeg lever. 44 år, frisk som en fisk. Og med den erkjennelsen satt nettopp og studerte bildet ungdommen tok av meg i dag. Jeg ser litt runde kinn, dobbelthaka jeg skjuler under skjerfet, posene under øynene, og rynkene i øyekroken, alt det overfladiske. Jeg ser også ei brukanes dame på 44, med tre friske gutter og en hårete måsagubbe, med øyne som smiler til rynkene folder seg fordi en ungdom på sitt mest sårbare var klokere enn jeg har vært hele den siste uka.

Og med det tar jeg helg!

Vi blogges!