På`n igjen. Samme leksa. Søndag, pysj, tøfler, kaffe og knekkebrød. Vandedyret Nordvang koser seg i sofakroken, klar for å oppsummere ukas små øyeblikk. Man skulle jo egentlig tro at det i en helt vanlig arbeidsuke ikke ville være så mange små øyeblikk å rope høyt om, men summen av små øyeblikk som gjør ei hverdagsuke god er egentlig ganske mange, dersom man passer på å legge merke til dem, nyte dem, og spare litt på dem.

For hverdagsuke har det vært. En ganske så vanlig en, likevel så full av små latterkuler, varme klemmer, dårlige vitser, solskinn på nesa, småfugl og ekorn på fuglebrettet, og bar asfalt under skoene. I da skal jeg ikke noe, og det kjennes fint. Vanligvis ville huset fylles opp av familie i dag, for å feire poden som fyller 20 i morgen, men bursdagsbarnet selv er opptatt, storebroren ligger med influensa, og da blir det slaraffensøndag med litt baking, tegning, lesing, og kanskje en liten luftetur for skrotten istedet. Ganske deilig egentlig.

Fredag morgen, da jeg ankom kontoret fant jeg en sjokolade på skrivebordet. En sjokolade som ikke lå der dag jeg gikk hjem ettermiddagen før. Kollega Torunn hadde sørget for litt ekstra energi sånn helt i innspurten av uka, og det passet meg utmerket. Sånne små hverdagsoverraskelser er så gode, gjør liksom dagen. Og jammen meg trengte ikke denne kroppen litt energi-inputt i tredje økta. Passet perfekt med ei litta sjokoladepause mellom elevsamtaler, norsk debatt-innlegg, og tverrfaglige caser. Sjokolade er alltid fine øyeblikk.

Torsdagstreninga. Jeg klarer liksom aldri å bli helt komfortabel med dette konseptet som kalles trening. Folk sier at man etter noen uker blir vant til det, at det blir en del av rutinen, men jeg er nok ikke skrudd samme slik folk som flest. Trening er noe pes. MEN, jeg gjør det. Bare det er jo i seg selv en bragt for en som lider av medfødt trenings-vegring, og har svart belte i selvmedlidenhet. Men jeg gjennomførte treninga før jobb torsdag morgen. Bonusen var da jeg fant en twist i jakkelomma. Forøvrig en jakke jeg ikke har brukt på lenge, så det er uvisst hvor gammel twisten var, men jeg liker å leve farlig, og tok sjansen. Angra ikke. Sjokolade på trening, fint øyeblikk!

Jeg hadde ett sånn litt skremmende “a-ha” øyeblikk i uka som gikk. Altså ikke skremmende av typen skummelt, litt mer skremmende av typen “åh-dæven”! Mellomste poden satt og spiste lunsj etter trening, også fikset podekjæresten musefletter på topplokket hans. Så ble det litt latter rundt det, litt sånn at jeg egentlig, årets mor som jeg er, lo mer av enn jeg lo med! For vi fleipa med at jammen er det flaks han ikke er jente, for da hadde han ikke vært særlig attraktiv, og at det der…

Også sendte eg bilde til et par utvalgte på snapshat, og fikk melding tilbake fra en barndomsvenn at han var klin lik meg som tenåring. Så måtte jeg dykke litt ned i albumene, og fant ut, til min store forskrekkelse at poden var slett ikke ulik mora si, som tydelig ikke var noen smellvakker ungpike hun heller. Så da lo vi igjen da, høyt og lenge, og slo fast at det kanskje er like greit det bare kom guttebarn fra denne livmora. Gøyalt øyeblikk..

Etter middag på fredag satt vi ved siden av hverandre i sofaen, under det gule teppet, gubben og jeg. Vi snakket om alt vi burde ha gjort. Satt på ei klesvask, sydd opp den buksa, vaska de kjøkkenskapene, rydda den hagestua….og jo lengre vi snakka, jo trøttere ble vi, og til slutt satt vi bare der, som to søvnige slakt, hånd i hånd, og fant ut at ingen ting av det der hastet. Så vi ble sittende, i stillhet i tospann, og bare døse. Og det var så deilig. Kjenne at helgefølelsen bare kom synkende, og at kroppen slappet skikkelig av! Det var et sånt herlig hverdagsøyeblikk.

Stjertmeisen. Det kommer stadig nye arter flyvende til fuglebrettet for å gasse seg i et koldtbord av frø. Denne uka har vi hatt daglig besøk av duer også. Litt sånn stas med “by-folk” i hagen lissom. Også var det denne lille pippen da, med hvitt trillrundt ansikt, og laaang stjert. Den er så fin, og okkuperer remsa med meiseboller store deler av dagen. Fant ikke ut hva den het, så jeg spurte i storyen på instagram, og fikk svar fra mange av dere fugle-kjennere. Stjertmeis altså, herlig skapning, herlig øyeblikk.

Sommergardiner. En sånn liten hverdagsglede. I hele vinter har vinduene vært delvis dekket av grønne tykke gardiner, og de har laget så lun og god stemning i stua. Jeg liker at det er mørkt, elsker at møkka på vinduene eller støvet i vinduskarmene ikke synes. Men, denne uka trengte jeg forandring, fikk så vårstemning av sola ute, og synes brått det var for gæli å ikke la den skinne litt inn også, nå som kveldene tross alt er mye lysere. Så da kom de tynne, hvite sommergardinene opp, og vipps sp var stua brått litt mer romslig, litt mer luftig. Hverdagsglede. Akkurat det samme kommer jeg til å si til høsten, når jeg finner frem gardinen jeg nettopp har tatt ned.

Kaffe som alltid smaker bedre ute. Det er så godt å kunne rusle ut og kjenne at sola varmer skikkelig, til tross for at vinden biter litt i kjakene enda. En ettermiddag ved bålpanna, kaffe i trekoppen fra onkel Svein, og en pode som spiller gitar på krakken ved siden av meg. og bål som knitrer. Skikkelig på tur, hele syv meter unna utgangsdøra. Nydelig øyeblikk.

Og slik gikk uka. Små doser glede i form av en melding fra en tidligere kollega, gammel twist som fremdeles var spiselig, lyden av bar asfalt under tøysko, ungdommer som smiler i korridorene på skolen, vafler stekt av mellomste poden til kveldsmat, ekornet på fuglebrettet, såre føtter i varmt fotbad og dårlig vits servert med ekte nordnorsk vitseglede av lattermild kollega.

Håper din uke har bydd på fine øyeblikk, og at uken som kommer blir god. Riktig god søndag. Snakk pent til deg selv. Vi blogges.