«Gratulerer! Da blir det vel mer studier etter hvert da? Starte ditt eget firma kanskje? Mye penger å hente på det være sin egen sjef vet du!»

Poden nikket, smilte høflig, men blikket var senket, og så lett for en mamma å lese. Bra, men ikke bra nok.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg burde sikkert ha sagt noe, tatt poden litt i forsvar, men han er 21 år gammel. Om han vil ta opp den kampen er han fullt kapabel til å ta den opp selv. Dessuten er han tøffere enn mammaen min, ikke på langt nær så hårsår, og han er tryggere på egne valg enn jeg var på hans alder. Faktisk er han tryggere enn jeg er nå, og i skrivende stund er jeg akkurat dobbelt så gammel som avkommet.

Likevel føler jeg for å si noe, for dette temaet er så viktig for meg.  Okei da, så skriver jeg istedenfor å rope høyt… Noen som sa konflikt sky???

For hjemme hos oss har tre av tre poder bestemt seg for å bli tømrere. Storepoden tok svennebrev i fjor. Mellomste tar til våren, og minsten starter i læra denne sommeren. Jeg er så stolt at jeg nesten sprekker! Stolt fordi de har valgt selv, fordi de gleder seg over hva de har lært, hva de får til. Og dette er sakens kjerne.

Hva om vi innimellom stoppet opp litt, trakk pusten langt ned i magen, og tenkte at akkurat nå er det bra nok.

Det skal litt trening til, det å tro på det. At ting er bra nok, at du er bra nok. For meg har det tatt lang tid å komme hit, 45 og et halvt år, for å være mer presis, og enda har jeg en lang vei å gå før jeg er helt skråsikker på at det jeg forteller meg selv er sant. At jeg er nok.

Jeg snakker om i arbeidssammenheng denne gangen, et tema jeg har skrevet om før. (du kan lese det HER om du vil)

Jeg jobber på en videregående skole. Arbeidstittelen er elevassistent. Utdannelsen er fagbrev i Barne-og ungdomsarbeider faget. At jeg skulle jobbe med ungdom var nok jeg den aller siste som hadde trodd. Jeg, som ikke likte ungdom da jeg var tenåring selv engang. Jeg som knapt turte å se andre tenåringer i øynene. Men etter å ha jobbet med de minste barna i barnehagen, deretter barneskolebarna, deretter de aller eldste på sykehjemmet, havnet jeg ganske tilfeldig i en jobb som assistent på ungdomsskolen, før jeg ble ansatt i videregående. Heldig tilfeldig kaller jeg det, for jeg trives, mer enn jeg noen gang hadde turt å tro. Jeg gjør en god nok jobb. Ikke bedre enn noen andre, men god nok. Noen ganger så god at kolleger i beste mening sier slikt som: «Du skulle ikke bare ta Ped`n da? Bli lærer? Du som har så godt tekke med elevene?»

Jeg vet de mener det godt, alle som en, og det at de mener jeg ville bli en god lærer er et stort kompliment. Likevel kjennes det nesten hver gang ut som et lite slag under beltet. Som om det å være fagarbeider er fint, men ikke helt nok. Som om jeg kunne vært noe mer, noe bedre, bare jeg gadd.

Og det er greia! Jeg gidder ikke. Jeg vil ikke. Jeg har så enormt respekt for mine kolleger i skolen, for jeg jobber sammen med en stor gjeng enestående lærere, fantastiske pedagoger, men jeg ville ikke byttet med dem for alt i verden.

Skolen trenger fagarbeideren, trenger assistenten. Ungdommene trenger et voksent menneske som ikke skal vurdere arbeidet deres, eller sette karakterer.  Ungdommene trenger den voksne som kan dele opp en vanskelig oppgave, forenkle en innlevering, være bindeleddet mellom ungdommen og den litt skumle voksenverden, eller lytte til de tunge tankene, og rusle en tur for å lufte et ungt hode som nærmest koker over av hormoner, forventningspress, stress, og forvirring over å stå midt imellom de trygge faste rammene og den store verden.

Jeg er bra nok. Ikke enestående, ikke fantastisk, noen ganger er jeg ikke engang spesielt god…bare god nok. Og det burde holde. Så har jeg tenkt at dette er kanskje bare meg, at det er jeg som kjenner på dette, at det er den lille og fortsatt litt utrygge jenta i denne halvgamle skrotten som er litt nærtagende, men så overhørte jeg det igjen. Enda en kommentar fra en velmenende annen, til min egen pode. Han som straks har jobbet ett år som tømrer, med svennebrev. Han som har to år med byggfag etter ungdomsskolen, to år som lærling i bedrift, og straks et år som fast ansatt i godt, anerkjent, lokalt tømrerfirma. Han som legger all sin stolthet i et stykke godt utført arbeid, han som kan bygge bolig til folk og fe. Han som hver dag gleder seg til å dra på jobb, gleder seg til å arbeide, til å bruke kroppen, og til å mestre. Han fikk spørsmål om når han skulle bli noe mer. Som om alt det han har oppnådd så langt, i sitt 21 år gamle liv, ikke er nok.

Han har jo så vidt startet! Kan han ikke bare få jobbe, mestre, eie tittelen sin med stolthet? Ihverfall en stund til, før verden begynner å kreve at han skal være enda mer?  Kanskje han ønsker seg mer, om noen år. Kanskje han vil studere videre, bli sin egen sjef. Men hvis ikke? Hvis han vil være fagarbeider resten av livet? Hva så?

Ikke alle må ha en master eller doktorgrad. All ære til de som jobber mot det målet. Jeg er stum av beundring over de som både evner, og har pågangsmot.

Men vi trenger fagarbeiderne også. Vi trenger de som skifter bleier og tørker tårene til de aller minste, når foreldrene er på jobb. Vi trenger assistentene i barnehagene som med innlevelse og omsorg forteller eventyr om tusser og troll og prinser og prinsesser, de som er den trygge favnen hver dag, når mammaer og pappaer ikke er der.

Vi trenger menn og kvinner som graver i jorda, bytter rør, fikser ledningsnett, vasker gulv, maler vindskier, feier piper, skifter dekk, og fyller spylevæske. Vi trenger de som kan klippe hår, stabler matvarer i hyllene, booker billetter til sommerferien, og som med verdighet og ro steller en gammel kropp som har sluttet å virke.

De er gode nok. Alle som en.

Og selv om det kanskje er i aller beste mening, når du spør hva planen er videre, eller oppfordrer til neste skritt på veien, så kanskje du bare skal stoppe opp litt, snu det tankesettet, og heller si: «Tenk på alt du har fått til! Så flink du er!» La oss heie på alle. Både på de som stadig vil lengre, og på de som er fornøyd med langt nok. For mange er “langt nok” en bragd, har du tenkt på det?

For verden går aldri tom for åpne dører, det må bare være opp til hver og en av oss hvilke dører vi velger å gå igjennom.

Hilsen fra hun som ikke «bare er» assistent, men også en god nok, og ikke minst, sabla stolt fagarbeider.