“Man skal ikke sove bort sommernatta”, sies det, men en time på øyet, sånn i løpet av nattetimene, hadde det vært for mye forlangt?  Jeg har slitt litt med søvnen siste halvdelen av vinteren, og i våres, og av flere årsaker var jeg sikker på at alt dette skulle endre seg når “skruballen” var funnet. Vel, den er funnet, det er ikke mer vi kan gjøre, verden har roet seg, og likevel sover jeg dårlig. Derfor klaget jeg slik bare et kvinnfolk kan klage til gubben og unger. Sutret over madrassene som gikk ut på dato for mange år siden, hodeputa som bare er en ball av skumgummi, og som burde vært bytta for lengst. Gnålte om ømme ledd, hovne øyne og altfor varme tropenetter. Så fikk jeg dårlig samvittighet.

 

( Passelig trøtt og svett hobbyblogger på morgentur, iført (i følge gubben) prevensjon… Andre kaller det bare fotballdrakt. )

 

For når alt kommer til alt er det ikke så ille gæli, faktisk. Gubben stakkar, han vrir og vender på seg gjennom natten han og, men han har ikke ferie enda, og uansett hvor lite søvn det blir. må han tidlig opp og på jobb, i halvannen uke til.

Jeg, eller “syteren” som jeg kalles på folkemunne (her i huset, mest av meg selv) har ferie. Jeg trenger ikke stå opp når klokka ringer. Klokka kan ta ferie den og. Om jeg vil sove en time midt på dagen, så er det ikke noe som stopper meg. Små barn har jeg heller ikke, ungdommene er da bare glad til om mutter`n fiser av et kvarter eller fem, og ikke fotfølger de rundt hele ferien. Så i de siste dagene har jeg prøvd å snu det.

 

( Når skoa har vært med på noen søvnløse døgn tidligere… Var ikke mor som fikk nye sko denne sommeren heller.)

Om søvnen uteblir, så gjør det beste ut av det. Og enkel forskning viser at livet kan nytes i sene nattetimer, eller tidlig på morgenkvisten også. Lenge før humla suser og den første direktebussen mot Oslo kjører fra Eidslia og gjennom Bjørkelangen. To dager på rad, lenge før kl runder tidlig har jeg trett tette føtter ned i gamle joggesko, og gått og småløpt meg gjennom et par skoger, bortover still stier, og hvilt ved blikkstille bortgjemte skogstjern.

 

( Stigtjern, blikkstille, og lite vann etter sommertørken. Så fint å sitte her mens resten av bygda våkner. )

 

Ikke noe stress, ikke om og gjøre å svette mest mulig, men likevel presse kroppen litt, kjenne at bena blir litt gele før man unner seg en pause. Og skal man først miste litt søvn er sommeren helt klart rette årstiden å gjøre det på, for til tross for den lange tørken er bygda full av sommerlukter og sommerfarger, og slikt henter man energi fra, i hvert fall for en liten stund. Hjemme kan jeg unne meg et langt bad, og enda er huset stille noen timer før podene våkner og starter sine snekkerier som skaper lyd og liv i alle kroker på tomta rundt måsahuset.

 

( Rekanes på ei fjøl, guttas lille snekkerbedrift, provisorisk arbeidsstasjon rett utenfor stuevinduet. )

 

Jeg kan bake fersk brød, og kanelsnurrer, og nye det på solsenga ved “luksus” bassenget på plattingen nede i hagen.

Og om søvnen ikke kommer til kvelden heller, da er det bare å gjøre det beste ut av det også. Åpne vinduene, kjenne sommerlukta sive in i huset med gjennomtrekken, kle seg i en myk flanellspysj som er neste like gammel som meg selv, arvet av en oldefar som også ofte tuslet oppe og var kreativ om nettene. I går leste jeg litt i en bok, drakk en kopp te, og så en litt langtekkelig film på tv. Klokken fire i natt satte jeg en grov deig til fylte horn, og før klokken var syv nøt jeg noen stille minutter langt inne i skogen.

 

( I morfars/oldefars gamle pysjamas…litt merkelig å tenke på at den lille mannen med de korte beina tuslet rundt i denne lange flanellsaken 🙂 )

Så får vi se hva kvelden bringer. Jeg vurderer å kjøpe meg en flaske vin i dag, kanskje ta et glass i kveld…jeg, som ikke har drukket på flere år. Og om søvnen ikke kommer i kveld heller, da er det fremdeles ikke krise, for jeg har fortsatt ferie, og det er ikke noe som haster. Sommeren kan faktisk være ganske så fin på natterstid også, og heldig er den som får med seg både soloppgang, og solnedgang.

 

( Når sola stiger og titter frem mellom trærne. )

Ønsker alle som titter innom en nydelig dag 🙂

Enkel forskning viser at mannfolk og kjerringer ofte har en ulik oppfatning av moro! Hva som er gøy, hva som er spennende, hva som er avslappende. Ta måsagubben for eksempel. Han viser en enorm entusiasme for blankpolerte dupeditter av rustfritt stål som kan henge til både stas og nytte på ei verktøytavle fra Biltema. Det er sånne dupeditter som både kan skru fra hverandre, og sette sammen diverse motorer, og bare det å holde på dem, se på dem, og av og til sniffe på dem gir dette til dels enkle mannfolket en indre sinnsro bare en munk i sølibat kan ha. Fruen derimot deler ikke samme oppfatning av utvalgte duppeditter da de minner for mye om verktøytavla til gynekologen, og dermed ikke gir like stor ønsket effekt av sinnsro.

Det er flere andre oppfatninger vi heller ikke ser likt på. George Clooney for eksempel. Jeg sklir nesten av sofaen bare ved tanken på dette vidunderet av en mann, mens måsagubben ikke viser interesse av noe slag.

Jeg synes promping i bassenget på plattingen er høyst unødvendig og lite morsomt, måsagubben ler så han triller hver gang det brygger til storm i mageregionen, og fyrer mer enn gjerne av ei kruttsalve av en fis mens han flyter rundt i en litt for trang badering med enhjørninghode, og roper “BOBLEBAAAD!”

 

( Noen mener sola nytes best fra innsiden av en kjølig garasje, andre mener skal nytes horisontalt på en flytemadrass i lunkent vann. Ekteskapelige utfordringer 😉 )

Men i går morges, da hadde vi en av disse sjeldne stundene hvor jeg trodde vi endelig var enige, og for en gangs skyld spilte på lag. For i ly av den senere tidens mange utfordringer, og det å miste enda et menneske så altfor tidlig, er vi samstemte i tanken på hvor viktig det er å leve enda litt mer. Gjøre enda mer ut av hverdagen, nyte nuet. Og da vi våknet i går, og så at sola allerede hang høyt på himmelen, ble vi enige om en liten utflukt. Pakke sammen nistemat, badetøy og gutteflokk, og rømme bittelitt fra måsahuset. Et par timers kjøretur unna ligger ferieparadiset Hvaler. Der hvor de har verdens beste pizza på brygga i Skjærhalden, og hvor den nydelige hvite sandstranda og den salte sjøen bare er et steinkast unna.

Jeg hadde for anledningen klemt den tidligere omtalte bloggkroppen inn i en bikini med litt uheldige striper på tvers, en sånn sak som var stilig i butikken, men ikke akkurat gjør underverker for litt allerede brede hofter og lange pupper, og dekket den til med et maritimt, kort skjørt fra 1999. Måsafruen var klar for en pustepause ved havet, menge seg litt med fintfolket i matroshatter, båtfolket på Hvaler. Jeg nynnet til gamle sommerslagere fra radioen og ante fred og ingen fare da bilen plutselig gjorde en u-sving som sendte hengepupper og blindtarmen på en reise rundt sin egen akse, og midt i forvirringen over den plutselige endringen av reiseruta hørte jeg applaus og jubel fra gutteflokken i baksetet. Det var først da nesa til måsagubben begynte å rykke, som en narkohund når den får ferten av heroin, at jeg lukta lunta. For det finnes bare en grunn til å vrenge bilen mot venstre etter Borgenhaugen i rundkjøringa i Sarpsborg, og det er butikken til Lene!

 

( Godis-sjappa, motormekka for folk med overdreven stor interesse for duppeditter og turtall. )

 

For midt mellom måsahuset og det åpne havet ligger godtebutikken av alle godtebutikker for motoridioter som måsagubben og avkommet. Jeg burde ha skjønt det, for det blir verken pizza på brygga, saltvann i håret, eller menging med fiffen av båtfolket før flokken har vært innom Alf Graarud Motor og kjent litt på noen holker, kikka litt på sesongens nyheter, og sniffa inn lukta av nye dekk, med og uten pigg!

Og her har du forskjellen på gubbe og kjerring, for mens jeg kikker meg rundt og er metta på motor på et par minutter, kan gubben bruke timer på å dasse rundt og kikke, og enda ikke ha fått metta si. Så i en snau time fotfulgte jeg ivrige poder og et mannfolk rundt i et mekka av motor, og jo mer skuldrene mine hang, jo bredere ble smilene deres. Og ikke helt uten grunn heller, for det var Lene, daglig leder av denne godis-sjappa som for en tid siden gjorde lillebror til verdens lykkeligste idrettsutøver med ei forundringspakke vi aldri hadde sett maken til.( Kan leses HER ) Vi dro ikke tomhendte fra motor-mekka denne dagen heller, for mellomste poden som har kjørt rundt med hullete, arvede støvler en hel sesong nå fikk velge seg ut et drømmepar av noen kjørestøvler til super pris, og med på lasset hjem fulgte også både bukse og trøyer. Det skal de ha, disse innehaverne av “godis-sjappa”, de er vanvittig gode på service! For det er ikke til å komme bort i fra at det frister til gjentagelse å handle med folk som setter idrettsgleden så høyt, som vet hva de driver med, og som behandler proffer og amatører likt! Så Lene, om du leser blogg, skal du vite at vi setter så stor pris på deg og butikken, og det du har gjort for gutta betyr så mye! Tusen takk.

 

( Gutta og motordronninga. Hverdagshelter er de som gleder andre, uten å forvente noe igjen. Dagens absolutte høydepunkt for gubbe og gutter. )

 

Når gutta hadde fått sin dose av det de betegner som moro, da var det endelig frua sin tur! Med bagasjen full av motor-relaterte godsaker, og forsetet fult av horisontal-stripete bikinikledd kvinnfolk satte vi endelig snuta mot Skjærhalden. Og akkurat her var vi på bølgelengde igjen, både frua, gutta og gubbe. For er det noe vi virkelig er enige om, så er det at pizzaen på brygga er en skikkelig høydare, og når sola stekte i nakken, og maten kom på bordet, da kom den herlige feriefølelsen over oss alle sammen, og det til tross for at ferien ikke egentlig starter før om to uker.

 

( Du vet du er turist når du sitter inne med solbriller. Pizza på brygga! )

 

Men det var jo dette vi hadde lovet hverandre. Ta tilbake hverdagene, leve litt mer, elske litt tydeligere, le litt høyere. Og i går gjorde vi det. Pizza på brygga, softis i skyggen, sand mellom tærne, og saltvann i håret. Gubben, gutta og jeg. Vi satt der og titta på hverandre over solbrilleglassene, gubben og jeg, og jeg vet at vi tenkte det samme. Gutta våre har aldri vært på en skikkelig ferie. Aldri kjørt fly, eller vært i det store utland. Det har ikke vært midler til det. Likevel er de så strålende fornøyd med slike små utflukter, bare noen timer hjemmefra, og det varmer å se både samholdet mellom dem, og evnen de har til å finne glede i det andre tar som en selvfølge. Det skal så lite til for å glede dem at det nesten gjør vondt i mammahjertet, og jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet.

 

( Gutter og mutter, som til tross for ulike oppfatninger av hva som er gøy, er veldig enige i at en strand og litt saltvann er helt innafor. )

 

( Noen kan lissom ikke bare gå ut i vannet slik som alle oss andre… )

 

 Og mens store gutter ble smågutter igjen, tok salto på stranda, og svømte om kapp i sjøen, ble jeg sittende å tenke på hvor mange flere slike dager jeg får med dem alle sammen, før de blir så store at de forlater redet, og ikke lenger blir mer på spontane utflukter som dette. Fast bestemt på å nyte nuet ble jeg med på alt. Stupte kråke i vannet, lå langstrakt på et håndkle på stranden og nøt sola, gravde poden ned i sanda, kysset måsagubben under vann, og drakk eplejuice fra fancy glass på svabergene, helt til sola lå lavt på himmelen og kastet glitter utover vannskorpa.

 

( Gjengen min. )

Det ble en sånn dag da vi levde livet, bare fordi vi fremdeles kan. Om du spør gubben og avkommet hva som var dagens høydepunkt vil de antagelig ikke svare det samme som meg, men det er greit. For kort oppsummert var det moro for unga, moro for far, og moro for frua.

 

( Dagens høydare for podene…nytt kjøreutstyr. )

 

( Dagens høydare for mor…flate ut i varm sand. )

 

Ønsker alle som vrenger innom en nydelig søndag. Håper du tilbringer dem med noe eller noen som gjør deg glad. Vi blogges.

Den første dagen i ferien våknet både gubben og jeg til det vi trodde var et jordskjelv. Med et “KABLANG!” og “DUNK” våknet han opp fra dyps søvn til et mindre hjerteinfarkt, og jeg til et vått laken…. ( litt slarkete knipemuskler her altså! ) Vi var sikre på at hele måsahuset raste ned rundt oss, men etter en kort oppsummering kom vi frem til at det bare var den yngste poden som fremdeles ikke hadde stilt klokka til feriemodus, og derfor spilte Iron Maiden på full guffe på anlegget på gutterommet, kl 08.30.

Da jeg hang opp nyvaska laken og ei underbukse på snora den formiddagen la jeg inn forbud om høy musikk og enhver bruk av høyttaler og bass før kl 10.00 hver morgen i ferien, og frem til for to dager siden gikk det aldeles strålende.

Jeg var akkurat midt i en etterlengtet skjønnhetssøvn, og i ferd med å kysse George Clooney så dypt at jeg nesten kunne fjerne mandlene hans med tunga da en hvesende høy lyd dro meg brått ut av drømmeland. Et raskt blikk på klokka viste at den på langt nær hadde rundet 10.00, så musikk fra podens rom var det neppe. Jeg skulle ikke lenger ut i gangen før jeg fant “problemet”. For man trengte ikke være Sherlock Holmes for å følge den sorte ledningen fra kontakta i gangen for å finne poden som stod rett utenfor inngangsdøra med et lite lass planker og ei gedigen bordsag han arvet av bestefar rett før helgen!

 

( Bordsag, kappsag, håndsag, you name it, han har det! )

 

“Hva i svarte er du driver med??” roper jeg irritert og peker overdrevent ned på klokka! “Nå så inn i granskauen til bråk, og klokka er ikke 10.00 engang!”

“Men mamma, du sa ingen ting om hamring!” sier poden og trekker på skuldrene, før han sender en spiker gjennom en planke med et hammerslag!

Og om man først skal drive med slik flisespikkeri, så hadde poden rett, for så vidt. Det var jo bare musikk vi hadde lagt ned forbud mot!

 

( Når en lang planke er et helt hav av muligheter. )

Den mellomste poden tjener noen lommepenger denne sommeren på å klippe plener, stusse hekker, tømmes søppel, og grave grøfter, sammen med en kompis. Fin jobb. Den eldste poden, og lillebror, de har ikke klart å finne seg sommerjobb, og tok i stedet opp tråden fra forrige sommer, da eldstemann startet egen snekkerbedrift, og solgte varer av småsløyd han selv produserte. Og storebror er uten tvil, og med god grunn, lillebrors store forbilde, og selv om poden enda har to år igjen på ungdomsskolen, er han også, i likhet med de to eldste, fast bestemt på å bli snekker.

 

( Lillebrors fjølproduksjon. )

 

Og selv om det går ut over både skjønnhetssøvnen og lakenet til mor (burde jo sove med bleier!), kan jeg ikke annet enn å stå på sidelinja og heie litt. For mange kronene blir det nok ikke i kassa, og mye blir satt unna til julegaver til venner og familie, men det er så fint at de finner noe å bedrive tiden med i sommer. Det snekres, pusses og males.

 

Serveringsbrett, aldringsmalt i grått, med blondetrykk.

Serveringsbrett i aldringsmalt, grønt.

Serveringsbrett, i beiset Valnøtt. Håndtak av oldemors gamle linduk……..ikke egentlig helt godkjent av moder`n…

 

En storebror og en lillebror, side om side ute i verkstedet. Det sages, måles, hamres og skrus. Latteren sitter løst, og han som allerede har fullført første året på tømrerlinja deler villig av tips og erfaring til en lærevillig 13 åring. Noe småfeil og noen glipper blir det, ikke alt ser like proft ut, men hver eneste lille ting som produseres er unik, og full av hjemmelaget sjarme, og erfaringen han får med seg er ubetalelig.

 

( Og storebror snekrer krakker. )

Med jevne mellomrom fyller moder`n på med saft og vafler, og nystekte boller med brunost. Arbeidskara må jo ha mat, og i da har jeg latt meg overtale til å betale 150 kroner for ei serveringsfjøl, slik at gutta kan stikke på “Grillen” og dele en pomfrittes mens de har styremøte. Fint skal det væra! På vei hjem skal de innom Maxbo og spørre etter mer avkapp og resteplank, og plyndre haugen med gammel plank bak uthuset. Gjenbruk er tingen.

 

 

Så mens gutta nok en gang okkuperer store deler av tomta til snekkerier skal jeg rusle ut i boden og fille hørselvernet til gubben. Deretter skal jeg lempe kroppen ned på solsenga, og prøve å ta igjen litt søvn mens hammer, sag og drill lever sine egne liv. Akkurat nå angrer jeg litt på at jeg ikke utvida forbudet til mer enn bare musikk, og sa noe om hamring. Sommerjobb er fint det, for sprek ungdom med mer pågangsmot en vett, men JEG, gamla, vil ha ferie.

 

“Vi bloggere” er jo som kjent ytterst opptatt av å se dødsdigge ut til enhver tid. En ubetalt hobbyblogger midt i midtlivskrisa er intet unntak. Det er bare det at når pengene øremerket akrylnegler, Botox til sinnarynka og sånne fillers til leppene i stedet ble brukt til ormkur til kattene, ringeklokke til sykkelstyret og ei telefonregning, da er det begrensa hvor mye man får pynta på en noe sliten og forfallen kropp.

Ja, for det er ikke til å komme bort i fra at de siste ukene, til og med månedene har vært noe tøffe for måsafolket, og sånt tærer på et allerede forfallent ytre. Men denne uka skjer det fint lite, bortsett fra en tradisjonell 4.Juli tur til Lillestrøm i kveld, og fruen tenkte faktisk at hun skulle piffe opp denne litt slitne bloggkroppen bare bittelitt. Altså, det er jo en kjent sak at dersom man føler seg vel, så kjennes hverdagen unektelig også litt lettere ut.

Men så begrenser det seg da, hvor mye man får gjort med forfallet på budsjett. Sminke bruker jeg sjelden, og er derfor så dårlig på sparkel og glitter, at den muligheten uteblir. Sist jeg skulle bruke maskara stakk jeg meg i øyet med kosten og endte på legevakten med betent øye…Blir ikke lange blafrende vipper av sånt serrù, blir mer sånn rødsprengt øye-eple og salve!

Så kom jeg på den strålende ideen om å pønte litt på håret i stedet. Trenger jo ikke koste flesk å fikse litt på topplokket, freshe opp sveisen litt, om man kan gjøre det selv, her hjemme på badet. Så med hodet fullt av pågangsmot og gode ideer spradet jeg bort på Europris og handlet med meg en pakke en pakke sånn “Poly Blonde” sripesett. Ei sånn pakke med blekemiddel og snasen hette med hull, og så for meg at litt blonde striper i hanekammen ville være et sprekt tilskudd på bloggkroppen nå om sommeren! Inne på badet blanda jeg sammen det som lukta som en luguber Russisk forskningslab fra tidlig 80 tallet.

 

( Når man ikke har blogget lenge nok til å forstå forskjellen på realitet og ønsket resultat! )

 

I ei skål ved vasken etset et blekemiddel nesten hull i servanten, og jeg fikk et akutt flashback til 1992 da jeg og venninna satte fyr på naturfagrommet på Lillestrøm Videregående fordi vi leste litt feil i boka og ikke helt viste forskjell på dl. og liter…

Men når noe lukter strammere enn blomsterbeddet til Tante Randi der nabokattene sloss om å markere reviret, da er det jo nødt til å virke. Fordi jeg ikke har trent blogg-overarmene mye i vinter er styrken i armene relativt dårlig, og jeg forstod tidlig at det å bruke tid på å få hårtuster ut av den plasthetta som fulgte med ble for slitsomt. Jeg duppa derfor en hårbørste i blekemiddelet i stedet, og gredde det lett inn i hanekammen. Kunne jo like gjerne stripe manken litt skikkelig, når jeg først var i gang. Kanskje burde jeg bli urolig da taggene på børsten nesten smeltet vekk, og hodebunnen svei, men neida. “Yes!! Det funker!” tenkte jeg. ” Om bare 20 minutter er jeg nesten blondine!”

 

( Hobbyblogger, med akkurat nok styrke i overarmene til fire striper i håret! )

 

Fordi jeg ikke liker å sløse mer eller mindre tvang jeg eldste poden til å gre resten av kjemisettet inn i luggen. “Du kommer til å bli dritfin assa!” sa jeg! “Kommer bare til å se ut som om luggen din er solkyssa!”, og ungen gikk fem på!

Akkurat i det det svei så mye at det kjentes ut som om den Nordkoreanske presidenten hadde fyrt av ei atombombe i hodebunnene våre skylte vi faenskapen ut, både poden og jeg. Så tørka vi håret, og avduket “mesterverket”!

Men enkel forskning viser at billig ikke alltid er best, og at bloggkropp på budsjett ikke alltid funker. For undertegnede var slett ikke brunette med blonde striper, og podens lugg var i hvert fall ikke bare “solkysset”! Neida! For hanekammen min så ut som en opptygget og spytta ut gulrotkake, og poden…ja, han så ut som en narkolanger hvis storhetstid var over på 90 tallet da han solgte extacy på Eminem konserter og dyrket egne hasjplanter til “medisinsk bruk” i en bakgård i Drammen.

 

( Når man bare skal bli bittelitt dødsdigge, men blir seende ut som to småkriminelle hasjdyrkere fra 1998… )

Tidlig neste morgen tuslet vi krumrygget bort på Europris, godt gjemt under hver vår caps, og kjøpte hårfarge tilnærmet vår egen. Nå er håret tilbake der det var før “oppussingen”, og bloggkroppen er ikke engang tilbake på “scratch”…neida, den er enda verre! For når burota blomstrer, så gjør allergien det også, og mens håret får en sårt tiltrengt hårkur, sitter jeg her og nyser riskaker med ost og agurk, mens øynene er så hovne og såre at posene under dem legger seg i folder nedover kinnene, og lager skiller når jeg dupper av litt i sola!

 

( Host, nys, klø- repeat! )

Så nå sitter jeg her og blogger, ved bassengkanten som er så billig at den ikke engang er bloggbar, med den ubloggbare kroppen, med de ubloggbare neglene, med de ubloggbare  hovne øynene og den spesielt ikke bloggbare og i hvertfall ikke stripete og blonde hanekammen min, men er passelig lykkelig likevel.

 

( Poseskille fra øya og ned til puppa…neidaså…bloggkropp detta her! )

 

For om litt ligger jeg uti det bassenget og dupper, for om det er noe en ubloggbar kropp kan bedre enn noe annet, så er det å flyte rundt i vannskorpa, og nyte det å være totalt ubloggbar og ganske forfallen.

Ikke akkurat dødsdigg, men ganske fornøyd likevel!

 

( Satser på å virke dødsdigg om man zoomer inn på Måsan fra Google Earth Map!)

Ønsker alle som titter innom en passelig bloggbar og dødsdigg onsdag!

På mandag satt jeg bare å gledet meg til denne uka var over. Så frem mot søndag kveld slik at vi kunne krysse uka ut av kalenderen, og starte helt på nytt. Visste at denne uka ikke ville bli særlig god, ville bare ha den unnagjort. Men nå sitter jeg her, og tenker at det er ingenting med denne uka som verken kan eller vil gå i glemmeboka likevel. For selvsagt har det vært tunge stunder, for alle fem her i måsahuset. Vi sørger forskjellig, alle på sin måte, ut i fra sine relasjoner til hun vi har mistet, likevel har vi alle også hatt gode dager, og det er mye med denne uka, mange små øyeblikk jeg ikke ville ha vært foruten. Midt oppe i sorg finnes det også glede.

Vi fant solmodne jordbær i grøftekanten denne uka også. Jeg og minsten skulle rusle oss en liten runde mandag kveld. En 13 åring har mange tanker rundt det å miste noen, og selv om dette er en prosess gutta har vært med på flere ganger før, er minsten enda ikke så gammel, og han har mange spørsmål. Da er det fint å sette på seg joggeskoene, og rusle rundt på de gamle traktorstiene, se på elgene som beiter borte i skogkanten, og bare snakke. Og midt mellom dype samtaler om jord og himmel fant vi jordbær. Små, røde, og smaken av skikkelig sommer. Mye mer enn en neve, og fordi vi ikke har for vane å traske rundt med ei bøtte i lomma fant vi strå. Hele veien hjem snakket vi om bestemor, og spiste jordbær. Trist og fint på en gang, et øyeblikk verdt å huske. Terapi på strå.

 

Stikke fra alt. Det var fint. Den dagen alle gutta var opptatt med sitt. Noen skulle snekre, noen jobbe, og noen bade og trene. Hele dagen. Så da stakk vi fra alt, gubben og jeg. Fartet over grensa for å finne pensko til minsten. Han vokser jo fortere enn ugress om dagen, og kunne jo ikke stille i joggesko i begravelse. Selv ikke det fineste slipset i butikken ville matche joggesko. Og det var fint å sitte i bilen en times tid hver vei, titte på tett skog, lange sletter, og blikkstille vann. Snakke om alt og ingenting, le av hvor store sko minsten måtte ha, fundere over hvor tiden ble av, og tenke tilbake på den gang vi handlet pensko til gutta som vi fikk plass til i håndflaten. Vi kjøpte basseng også. Hadde jo lovet gutta det når feriepengene kom, og selv om det ble en uke senere en planlagt ble det likevel godt mottatt.

Det bassenget vi skulle ha var utsolgt, men det vi fikk er mer enn stort nok likevel. Den kvelden avsluttet vi med middag ute, bare gubben og jeg. Gutta drev fremdeles med sitt, hadde allerede spist, og det var fint å bare være to, få maten servert. Vi gjør så sjelden sånn, altfor sjelden.

 

( Lokal sjappe, god mat, fin date. )

Frokost ved bassenget ute flere dager på rad. Fine øyeblikk. Varmt nok til å dukke under midt på formiddagen. Tygge knekkebrød, drikke kaffe, og krysse fingrene for at den litt dumdristige katta ikke mister balansen og detter uti. ( noen kryssa fingra for det motsatte, bare for underholdningsverdien i det! )

 

( Når man lever litt på kanten… )

Dagen vi fulgte båren til kapellet. De fine gutta som var ekstra snille med hverandre, snille med pappaen sin. Timene på Sørumsand mens ventet. Rart å tenke på at jeg vokste opp der, og hvordan det ikke kjennes ut som hjemme lenger. Fint, men ikke hjemme. Satt nede ved Glomma, på stenene jeg har sittet på så mange ganger i barne og ungdomsårene, nå sammen med gutta mine. Duppe tærne i iskaldt Glommavann, og bare være sammen på en dag som inneholdt flere inntrykk og følelser enn hva jeg klarer å formidle.

 

( Fineste gutta. )

Skogturer helt alene. Komme seg ut av huset, løpe og gå om hverandre, kjenne lukten av tørr skogbunn, og bare være en liten stund, sånn ca midt på dagen. Ikke møte på noen. Kunne gråte bare bittelitt, få ut litt frustrasjon uten at noen ser. Fint.

 

Blomsten! Den flotte og fargerike blomsten. Den kommer hvert eneste år, helt alene. Rett bak søplekassene, der det bare er ugress, spretter hver eneste sommer en blomst så stor og fin. Jeg lar den stå en liten uke, nyter synet av den hver gang jeg går inn porten. Så plukker jeg den inn, nyter den litt i en vase inne også. Som et symbol på noe nytt og fint i alt som ikke betegnes som vakkert.

 

Begravelsen. Alltid tungt.

Fint også. En fin ramme, en verdig og fin avslutning på noe som både var vondt og vakker samtidig. Noe endelig. Gutta som bar kisten. Så modige, store og små på en gang. Alle menneskene som kom, som var med oss etterpå. Tusen takk til hver og en, ord strekker ikke til i en slik sammenheng, men tusen takk.

Salmesang og Rock` Roll på samme dag. Vi skulle bare hjem, sitte i sofaen resten av kvelden, fordøye inntrykkene, slappe av. Men jeg hadde vunnet billetter i lokalavisen til konsert på Skansen den kvelden. To billetter til konsert med barndommens helter, og plutselig kjentes det riktig å dra likevel. Gjøre noe helt annet. Se folk, koble av, leve!! Så da gjorde vi det! Levde! Den dagen vi hadde tatt farvel med en kjær feiret vi livet.

 

( Når fruen rocker til pikedrømmen, sammen med nåværende ektemann, stesøster og stesvoger. Fine folk. PS: Glenn! Skylder deg en hundrings! Har du vipps???)

 

 

Vi sang med til sanger som i sin tid ljomet fra pikerommet på Sørumsand. På scenen stod han so i sin tid var nummer tre på lista over potensielle fremtidige ektemenn for undertegnede, sammen med Glenn Mederios, Jason Donovan og Mc.Gyver. Ved siden av meg stod den røslige, hårete og hjertevarme Lørenfallingen som vant hjertet mitt, over alle disse idolene. Fint! Vi traff gamle kjente, skolekamerater, gamle naboer, nåværende sambygdinger, og blogglesere!

 

( Slitne, likevel lykkelige. Første konsert sammen, 20 år som oss to. Vi har lovet oss selv å leve enda mer! Det virker som riktig tid nå! Livet er for kort til å sitte inne. )

Så mange blogglesere! Og jeg ble like sjokkert og overrasket hver gang en kom bort, gav en klem og slo av en prat. Er det mulig å treffe på så mange fine folk? Jeg var så sliten den kvelden, både fysisk og følelsesmessig, men alle jeg møtte, dere skal vite at jeg satte så pris på det. Takk for alle klemmer og fine ord! Fantastiske folk. Jentene som kom løpende etter meg da vi skulle dra hjem. Gamle elever det var fint å se igjen, de som fikk meg til å føle meg ung og steingammal på samme tid! De som smilende roper “Du ser dødsmye yngre ut i virkeligheten! Serr lissom, Hvor gammel er du??? Hæh?? 41?? Da ser du ut som 35! Serr sant da!!!”

Og da følte man seg ung og fresh, før de hever glasset, skåler og roper: “Mamma bare digger bloggen din!!!”

 

( Uklart bilde av herlig hendelse. Takk jenter, for en flott avslutning på en tung dag. You made my day!!! God sommer, fininger! )

 

Mamma lissom. Så da ble jeg steingammal igjen, og fikk føttene greit kjapt ned igjen på jorda! Nå skal det sies at disse mammaene har oppdratt flotte døtre, så, så altfor gæli er det jo ikke!

Avsluttet uka med en joggetur, og følte meg riktig så sprek, helt til jeg foran et titalls biler snubla i mine egne åreknuter, tryna så lang jeg var i veirenna, tygde ugress og grus, og ødela den eneste hele treningsbuksa jeg eier!!! Det finnes neppe et plaster nok for min sårede stolthet, og nå bare krysser jeg fingrene for at det ikke var kjentfolk i noen av bilene, og at ingen av de hadde dashbordkamera!!! Da snakker vi i såfall en YouTube- hit av dimensjoner.

 

( Når du snubler i egne åreknuter, og stoltheten blør!!! )

 

( Jah, da er det bare å vente på lønning da, så`n får handla seg ei hel treningsbukse. #Kløne )

 

Og det oppsummerer uka! Sol og regn, sorg og glede, knall og fall, samler og Rock`n Roll. Jeg er glad den går mot slutten, likevel glad for at det gode og alle de fine øyeblikkene den brakte med seg!

Håper du har hatt en fin uke, og at den neste blir full av fine øyeblikk!

Vi blogges!