Å være lillebror i brødreflokk på tre, det kan være riktig fint. Det er mange fordeler ved å være minstemann. Alltid noen å strekke seg etter, noen å se opp til. Tryggheten i å ha to brødre som passer på deg i skolegården, bruser litt med fjæra når noen slenger med leppa, og alltid en trygg venn å sitte ved siden av på skolebussen hjem. Jo, å være lillebror i en brødreflokk på tre kan helt klart være riktig så fint.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

( Lillebror i midten, på fillete sykkel, i sliten og arvet kjøretøy, og gammel hjem. Men lykkelig, det var han! )

Men å være minstemann betyr også at man som regel er den som stiller i bakerste rekke, i mer enn en sammenheng. Sistemann som begynner på skolen. Sistemann til å få prøve de nye lekene, sistemann som lærer seg å sykle. Han som måtte stå på krakken når de stod på rad og rekke for å pusse tennene om kvelden, og han som løp aller bakerst når mamma ropte inn til middag, og han som nesten aldri fikk stå i mål på fotballbanen, bare fordi han var minst.

Men lillebroren vår klaget aldri! ALDRI! For når han stod på krakken og pusset tennene var han like stor som de andre, og når de andre satt på skolebussen stod han i grøfta og vinket og smilte, og gledet seg til de kom hjem igjen.

At han alltid var den som måtte arve klær betød ingenting. Tvert imot var han kjempeglad når slitne gensere og olabukser med lapper på knærne endelig nådde den tredje kommodeskuffen, og han kunne bruke klærne brødrene nærmest hadde slitt ut.

( I flunkende ny kjøretrøye fra Alf Graarud Motor. Ikke rukket å bli støvete engang. )

Lillebror klaget aldri. Stillferdig og snill, tidvis nesten usynlig. Var med, men gjorde lite ut av seg, stod ofte i bakgrunnen og observerte. Idretten har alltid vært en stor del av brødreflokkens liv, hele familiens egentlig. Men også her var lillebror synlig minst, og selv om han verket etter å kunne kjøre selv, stod han likevel tålmodig på sidelinjen og heiet på alle andre , helt til den dagen han endelig var gammel nok til å delta. Og sjelden har vel en pode vist mer idrettsglede enn lillebror. Så bredt var smilet hver gang vi kom på crossbane, at hjelmen var vanskelig å få på. Den gamle hjelmen, brukt av to storebrødre før han. Og i en nesten utslitt, fillete kjøredress følte han seg som kongen, på en liten crosser som nesten ikke hang sammen lenger.

( Kjøreglede, bare ren skjær kjøreglede! )

Men poden kjørte tanken tom, gang på gang, runde på runde. Lusket rundt pappaen som skrudde og mekket, plukket opp og lærte. Ingen store konkurranse instinkter slik som brødrene, ikke så nøye at det gikk fort, ikke viktig hvem som vant, bare han fikk være med, og derfor, uten at det er noen unnskyldning, ble det heller ikke til at han på banen, på idrettsarenaen var den som fikk mest oppmerksomhet. Men lillebror brydde seg ikke. Om han kom først eller sist var helt uvesentlig. Så oppriktig glad på brødrenes vegne, når de gjorde det godt, og så oppriktig stolt av seg selv, uansett hvilken plassering. Han krevde aldri noe, bare viste bestandig en ren skjær idrettsglede.

( Flunkende ny, fra topp til tå! Og bare bittelitt støv. Fotografen tygger grus enda! )

Og slik gikk årene. Aldri noe “kan jeg få”, eller noe høylytt “se på meg”! Bare lykkelig over å få være med, glede seg over nye prestasjoner, og egne mål. Og det er så fint. For selvsagt er det artig når ungene setter seg høye mål, og visst er vi stolte når den mellomste poden satser alt på NM og oppnår resultater. Men vi er minst like stolte når lillebror slår egne rekorder! Når han smiler fordi han ikke kom sist, og når han viser med hele seg at han blir så oppriktig glad på brødrenes vegne. For det er jo det ekte idrettsglede handler om. Ikke nødvendigvis de store resultatene, men kjærligheten til idretten din.

( Når storebror hopper forbi deg, men du storkoser deg likevel! )

Og plutselig en dag var lillebror ikke minstemann lenger. Yngst i brødreflokken selvsagt, men ikke minst lenger. Ingen å arve fra. Men lillebror ber fremdeles aldri om noe. I stedet finner han glede i å lappe slitte kjørebukser, og tape ødelagte støvelsåler. “Så gode som nye” flirer han, og kjører seg en runde til. Heier på brødrene som har satt seg mål om NM titler og nye banerekorder, mens han selv putrer inn til plasseringer midt på treet, og er strålende fornøyd med det! Bruker alt han har lært ved å tusle rundt bena til fatter`n i alle år, er plutselig den storebrødrene kommer til når motoren fusker, eller slitte dekk på byttes. Og lillebror fikser. Og det, det er ekte idrettsglede. ikke å være best, men å elske det du gjør, uavhengig av resultater.

( Skrur selv mellom heatene. Har lært av fatter`n. )

Og i forrige uke ble hele familien nesten rørt til tårer da en fantastisk raus dame, og eier av en av landets ledende motorsykkelbutikker sendte gutta en forundringspakke i posten. For denne pakken var proppfull av nytt kjøreutstyr som gutta skulle dele på, og det eneste kriterie var “Behold idrettsgleden!” Og mens brødreflokken kastet seg over gaven, fordelte utstyr, prøvde hansker, briller og kjøretrøyer,  trakk lillebror seg litt unna og tittet rolig på fra avstand. “Du må jo se hva dere har fått” sa pappaen, men lillebror bare smilte. ” De andre gutta kan velge først sa han”, som om han snakket av gammel vane. ” Jeg kan ta det som blir til overs.”

( Selv lillebrødre kan fly høyt. )

Men lillebror har blitt stor, større enn brødrene, og gjett hvem som passet aller best inn i det nye kjøretøyet? Lillebror! Og med tårer i øynene, og et smil som nesten gikk rundt, stod han foran speilet og strålte om kapp med sola. For aldri før har poden som har arvet alt, vært flunkende ny fra topp til tå. Vi har aldri hatt råd til det, og fornuften sier jo at det er riktig, selv om hjertet sier noe annet. Bak han stod to storebrødre, nå noen cm mindre på sokkelesten, og diskuterte hvem som skulle arve utstyret når lillebror har vokst ut av det. Og lillebror bare flirte. “Dere får vel dele på det da!”

( Når man har fått sitt aller første sprett nye hanskepar, som ikke er arvet, eller kjøpt på salg. Da er gleden stor! )

Så i helgen har det blitt kjøring, masse kjøring. Alle tre gutta i nytt utstyr fra Alf Graarud motor, men det var lillebror som kjørte mest. For på sidelinja stod to brødre som la satsingen litt på vent, og to foreldre som så lillebror, og kun lillebror, og heiet og ropte. Og akkurat der og da kjente vi også på denne herlige og ekte idrettsgleden lillebror alltid viser oss.

( Lene, og resten av Graarud Motor. Tusen takk! Denne gesten, denne gaven vil vi huske bestandig! For en glede! )

Lillebror selv var diplomatisk som alltid, der han høstet komplimenter for den fine nye kjøredressen. “Takk, men det er ikke så viktig med fint utstyr da!” sa han. Men på gutterommet, på knaggen bak døra, der henger det en ny men støvete kjørebukse med press i buksebena, og to nye trøyer er sirlig brettet sammen. De ligger på toppen av kommoden, ved siden av sprett nye kjørehansker, og flunkende nye kjørebriller. Så at det finnes bare litt idrettsglede i skinnende nytt utstyr også, det er jeg ganske sikker på!

(Innlegg og bilder, gjennomlest og godkjent av lillebror. )