Føttene er dratt opp i sofaen, kalde tær beskyttes fra kalde gulv med ullsokker og varme pledd. Ser at favorittsokkene må stoppes igjen, spørs om ikke dette er siste gangen før de skal få hvile for godt. De har nok gjort nytten sin nå. Bolla ligger som vanlig tett inntil, litt snurt for å ha blitt flyttet ned fra fanget til fordel for Pc`n, men hun er vel vant med det nå. Søndagsritualet vårt dette her, for Bolla og meg. Frokost i sofakroken, under teppet, mens vi (eller jeg da) oppsummerer uka med de små øyeblikkene på bloggen.

Opp og ned uke dette her!

Alt fra de fineste små øyeblikkene som varmet langt inn i hjerterota, til selvpålagt selvsmedlidelse, og tårer felt for gode venner i en fortvilt situasjon. Hele skalaen av følelsesspekteret på en og samme uke, ytterpunkt til ytterpunkt.

Dagene er noen minutter lengre, lyset sloss med mørket om et minutt her og der. Den dagen det brant i bålringen bak i skogen da jeg kom hjem fra jobb, for poden med hjemmeskole hadde gjort ferdig alt av dagens skolearbeid, gått ut fyrt opp et bål, og stekte pannekaker på åpne flammer. Det var isende kaldt, og gnistrende vakkert, men akkurat varmt nok foran bålet til å kunne nyte en liten kopp solbærtoddy før sola gikk ned, og vi stakk inn igjen. Ganske så fint øyeblikk..

Den dagen da ting var litt mørkt. Ikke ute, men inne i skrotten og hode. Det var bare en sånn dag. Ingen grunn til det egentlig, bare ting som hopet seg opp. Lei pandemi, lei av å ikke få sove om nettene, savnet etter kolleger som jobber hjemmefra, alene på kontoret. Men det var lyspunkter den dagen også, fine små øyeblikk som dukket opp mens jeg skrev meg gjennom dagen. Det er utrolig hva en tur ut kan gjøre for humøret, og ikke minst for kroppen. Så jeg knøtt på skoa, tredde lua langt nedover ørene, og trasket ut i snøværet. Gikk til ryggen var svett og nesa rød, gjennom hele Bjørkelangen, i ti cm nysnø! Og det hjalp! Det hjalp så skikkelig. Avsluttet kvelden på sofaen med bena høyt, etter en varm dusj, og kjente at roen endelig kom. Det er så godt når sånne dager snur. Fint øyeblikk.

Oppussingen fortsetter, og jeg løfter nesten ikke en finger. Denne uka har minsten, som lærte å liste og å legge gulv av største poden forrige uke lagt ny parkett, malt vegger og tak, og listet gangen oppe. Alle rester av parkett kom til nytte, og den 100 år gamle gangen er “ny”. Strøkent blir det aldri oppe, for det er den eldste delen av huset, og 100 år gamle gulv tak og vekker vil alltid være litt skjeve, knirke litt, men det har jo og sin sjarm. Nytter ikke å være fin på det i måsahuset.  Gangen er malt grønn, så nær den originale fargen som vi kom, etter å ha pusset oss gjennom 100 år og mange lag med maling for å finne den rette fargen. I gangen er det garderobe til podenes arbeidsklær, kjøleskap, og litt bodplass. Dette får gutta styre med, det er deres etasje. Fint å høre de samarbeide, kose seg med snekringen, og jeg er mektig imponert over minsten som tok et helt rom alene. Fine øyeblikk.

Den dagen jeg åpnet posten, lo så høyt og så lenge at minsten kom ned trappa og lurte på om jeg hadde “tippa helt”. (det er visstnok et uttrykk!) For er sånn herlig sprø venninne på Jar har de gøyeste påfunn, og finner de rareste ting, så nå har jeg fått buttmask…altså oppstrammende og fuktgivende maske til rumpa. Er det virkelig et marked for sånnt??? Altså, er det fler enn Hege som faktisk handler eller bruker dette? Skal gladelig innrømme at en del av meg er over snittet nysgjerrig på dette produktet, men når i huleste skal jeg kunne gå rundt med ei maske på rassen, når jeg deler et eneste bad med fire mannfolk??? Uansett, gaver i posten, sånne som gleder, eller bare gjør at jeg “tipper helt”, det gir fine øyeblikk det! Gleder meg til silkemyk og kvisefri rattata…

Den morgenen jeg hadde så god tid. Mest fordi søvnen uteble igjen, men medaljens bakside kan også skinne, bare man pusser den litt. Stekte rundstykker til matpakkene, kokte kaffe, tente i peisen og nøt noen stille morgentimer sammen med Bolla før resten av huset våknet, og verden igjen ble travel. Å ha tid, bare for seg selv, bare til å nyte, det er ganske fint, selv om det er sånn ca midt på natta.

Bygda! Bygda og service, det er fint. Podene fikk klokker til jul, kjøpt hos den lokale gullsmeden. Det er alltid hyggeog å handle der, alltid fint å handle lokalt. Men så viste det seg at klokka til minsten ikke gikk som den skulle, så den ble levert tilbake og sent på reparasjon. Fredag fikk jeg en tekstmelding mens jeg var ute og gikk med en elev. “Klokka er ferdig, velkommen innom”, Og klokka er fikset, nytt urverk, null kostnader, blide fjes i butikken, og lykkelig pode hjemme, for denne klokka har han ønsket seg lenge. Sånn service gjør meg glad, det likke ekstra liksom. Fint øyeblikk!

Selskap i snøen. Det blir mye skrot, søppel og avkapp når tre poder snekrer i hytt og pine, og det havner på trammen. Så er det opp til mor da, å rydde og kaste. Eller, egentlig er det podenes jobb, men jeg får stressutslett av å se det ligge, så jeg tar det. Fin trim er det og, selv om det er litt kjedelig å skli rundt i snøen, samle plank og avkapp, og hive det på hengeren, eller bålet. Men mens jeg drev på hadde jeg Bolla hakk i hel, hele tiden. Fulgte i sporene mine, jaktet på snøballer, og satt rolig på fanget bak i skogen da vi fyrte opp ei tønne småflis. Det er jammen mye selskap i en sånn pelsball.

Og så var det “plutselig” søndag igjen. I to dager har jeg skrudd av tv`n, tatt litt avstand til nyheter. Orket ikke forholde meg til overskrifter om lange køer utenfor vinmonopolet, om det blir hytteforbud eller ikke. Det var godt å være hjemme, inne og ute, sammen med mine. Lese, spille kort, lage mat sammen, stenge verden, og alt alvoret litt ute. I dag logger jeg på igjen, venter på siste nytt om skoledagen i morgen, oppdatere meg litt igjen.

Resten av dagen skal nytes. Jeg skal få luft i hodet, sitte foran peisen og varme tærne, prøve  fortelle Bolla at presangene (altså smågnagerne) hun legger igjen på dørmatta ikke blir satt pris på, og jeg skal bake. Hva vet jeg ikke, det finner jeg ut mens jeg kikker i kjøkkenskapene etterpå. Mulig jeg lar deigen heve mens rumpemasken fukter stjerten…

Håper du har hatt noen fine små øyeblikk denne uke, om det var stående i pol-kø, eller noe annet spennende.

Riktig god søndag. Vi blogges.