Jeg tok meg selv i klemme to fingre over neseryggen, knipe øynene sammen i håp om at de ikke skulle kjennes så tørre når jeg åpnet dem igjen, at de skulle slutte å svi, også la jeg hodet bakover og trakk pusten. Et par dype trekk. Det hjalp litt, for ei stønn.

Jeg traktet ti kopper kaffe, men forble alene på kontoret. I dag skulle kolleger treffes kun på Teams. Litt kjedelig når kontoret er så tomt, litt deilig også faktisk, akkurat i dag, om det er greit å innrømme det. Ute i korridoren hørtes glade stemmer. Ungdommen begynte å fylle opp klasserommene. Tre lette bank på døra. Noen trenger et pappkrus, andre en lader eller overgang, noen vil bare si hei.

Jeg trenger ikke klistre på meg noe smil, det kommer helt naturlig når ungdommene stikker hodene inn. Når døra lukkes igjen kjenner jeg at det verker nederst i ryggen, og i skuldre og nakke. Konkluderer med at det å male halvparten av veggene i måsahuset på ei drøy uke er hard kost for kroppen. Når ble egentlig kroppen så gammal? Tenker at jeg må begynne å trene igjen, både kondisjon og styrke, men dørstokkmila er så himla lang hver eneste ettermiddag. Det er som om sofaen har en kontrollerende makt over meg, og den vinner hver eneste diskusjon…ikke det at jeg diskuterer akkurat, jeg bare overgir meg. Gladelig. Hver eneste ettermiddag.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Håret er flatt og vått etter å ha trasket i snøværet tidlig på morran. Glemte paraply. Glemte den egentlig ikke, bare gadd ikke ta den med. Prøvde å ta på hetta, men da den blåste av gadd jeg ikke ta den på igjen. Toppen av latskap.

Tenker på gårsdagen da jeg stod i veien for neste mann som skulle betale i kassa på butikken. Tre varer skulle jeg legge ned i poden. TRE varer. Somla sikkert, for kassadamen ba meg flytte meg nedover. Litt brå i stemmen. Kjenner at jeg blir lei meg av det. Da er du ustabil eller??? Når sånne bagateller fester seg.

Reiser meg og rusler litt rundt på kontoret for å løsne opp ryggen litt. Det banker på døra igjen. En ungdom trenger hjelp med fag, en annen trenger å snakke litt. Humøret snur igjen, og ryggen er bedre. De er medisin disse ungdommene, så fort det banker på døra forsvinner vondter og tanker.

Noen trenger å gråte ut litt. Jeg savner å kunne stryke på ryggen, gi en klem, sitte nær. Øyekontakt duger litt. Til slutt stryker jeg på ryggen også. Det er det mest naturlige. Holder avstand, stryker lett på ryggen. Vasker fingre, spriter hender. Rare tider.

Ser meg i speilet over vasken på kontoret, og ser at de siste nettene uten søvn har satt spor igjen. Ringene under øynene er mørke, posene henger. Veldig lite flatterende, men absolutt stilreint i forhold til det flate håret og de vinterbleike kjakene. Ler utapå, men griner litt på innsia. Tenker at jeg håper søvnen kommer i natt, det trengs nå.

Et møte med en kollega bringer latter og glede. Og forståelse. Et fysisk møte, på kontoret. Så var det greit med full kanne kaffe likevel, når vi en liten stund ble to. Etter møtet stikker flere ungdommer hodet inn. Timene går, når man er opptatt glemmer man det sure, det slitne, det grå.

Det snør på hjemveien også. Lettere nå enn i dag tidlig, men nok til at nesa blir kald og håret vått. Glatte såler på nysnø og isete underlag er heller ikke det smarteste jeg har gjort denne uka. Kjenner jeg er andpusten når jeg svarer da telefonen ringer, og setter handleposen ned i snøen. Mener å huske at jeg en gang i tiden kunne både gå og snakke i mobilen samtidig, men etter fylte fir-og førr er visst det for ekstremsport å regne. Sjefen,  som egentlig ikke er sjefen, og som er mer venn enn kollega spurte om jeg var lei meg. Det hadde visst sett slik ut på teamsmøtet vi avsluttet før jeg gikk hjem for dagen. Jeg var ikke lei meg, så jeg sa det, og jeg mente det. Likevel grein jeg da jeg la på. Gikk hjemover i snøværet, og grein. Stille. Bare tårer som rant, ikke no hulking eller noe. Bare sånn “nå synes jeg synd på meg selv tårer”. En handlepose har vel aldri kjentes tyngre. Hersens rygg og hersens skuldre.

Tror jeg grein fordi det kjentes godt å bli sett. Lettet over at noen faktisk så at jeg var sliten. At noen erkjente de mørke ringene under øynene, at jeg hadde en “sånn” dag. At noen lissom bare “Jeg må jo passe litt på deg vettu!” Det høres sjukt fjernt ut, som om jeg higer etter den type oppmerksomhet, når alt jeg egentlig ville var å komme hjem, og gjemme meg for verden. Skru av denne dagen, vente på kveldsmørket, og bare la sofaen vinne over dørstokkmila igjen.

Jeg pleier å være god på de små øyeblikkene. I dag er ikke en sånn dag. Jeg skal prøve å snu det. Jeg skal ta på stilongs, joggesko, også skal jeg gå. Gå fort, til jeg higer etter pusten, og blir svett på ryggen. Jeg skal ut å gå, enda det snør, og selv om det er mørkt ute. Jeg skal snu denne dagen, også skal jeg la sofaen vinne runde nummer to. Runde nummer en vinner jeg.

Jeg kunne holdt stillt. Latt være å skrive om det, formidlet de fine små øyeblikkene i søndagsbloggen. Men enkelte dager er litt dritt. Sånn er det bare, og det er helt greit, det er helt normalt, så hvorfor ikke dele en slik dag også?

Det snur snart, det gjør det alltid.

Nå skal jeg ut å gå av meg litt skit.

Vi blogges!