God morgen og god søndag. I dag er det ekstra godt å være tidlig oppe i et hus hvor alle de andre fremdeles sover. Det er ekstra godt med den roen. Ikke nødvendigvis stillheten, men det å vite at alle kara i måsahuset sover, men er hjemme, at søndagen som ligger foran meg ikke inneholder noen konkrete planer om ting man M^Å, men står fritt til å brukes slik vil. Luksus for hodet, og kroppen, etter en sånn uke hvor man er så til de grader logga på, nesten hele døgnet. Mentalt logget på altså, ikke på internetten!

Nå er som alltid et godt øyeblikk. Akkurat nå. I det hjørnet av sofaen hvor puta for lengst er formet etter min rumpe, under det gule teppet, med kaffe i koppen, og med vinduet akkurat så mye åpent at lukten av vått gress og gran når nesa.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det var skolestart denne uka. Sånn på ekte. For selv om jeg jobbet forrige uke også, så var det jo midt i denne uka at elevene kom. Onsdagen braket det løs. Det var så himla godt å å se at skolegården gradvis fyltes opp av nye og gamle elever. Det vanket haugevis av “high fives” og klemmer fra de som skal starte på andre eller tredje året, og slikt rører en lettrørt dame midt i livet. Så godt å se dem igjen, alle disse unge, håpefulle, gode ungdommene. Også så spennende å møte de nye. De som kommer rett fra ungdomsskolen, og som på onsdagen tok et liteskritt inn i voksenlivet. Noen mer sjenerte enn andre, noen allerede skravlesjuke, spørrende og varme i trøya, alle like fine på sitt vis, og heldig er jeg skal skal få bli kjent med dem. Onsdag var en sånn dag som yret av liv i skolegård, korridorer, klasserom, lærerværelser! Jeg ELSKER det! En dag stappet av inntrykk, og proppfull av øyeblikk. Dette kommer til å bli et godt skoleår!

Går like gjerne rett på fredagen jeg. For endelig kunne vi samle oss igjen, de fire førtisene som har vanket sammen jevn og trutt siden barneåra, og som i den litt kleine ungdomstia gjorde hverandres skoledager litt enklere, og litt morsommere. Vi samlet oss hos Gry hjemme på Sørumsand, og spiste oss stappmette på spekemat, salater, ost og kjeks, og selvsagt litt fermenterte druer, i form av vin, i glasset. Det var så godt å se jentene igjen, samlet liksom, uten pandemirestriksjoner og annet gørr. God stemning, gode samtaler, mimring som vanlig, og masse, masse latter. Nydelig sommerkveld, med noen av de fineste jentene jeg vet om. Herlige øyeblikk!

Asfalt! Rart det der, hvor lite som noen ganger skal til for å kjenne på glede. Men denne uka, da jeg en morgen som vanlig syklet til jobb, og jeg oppdaget at den siste lille biten med grusvei i oppoverbakken hadde fått et nytt tjukt lag med svart asfalt på seg, da ble jeg så glad! Så lett å sykle på. Ingen hull, ingen dumper, ingen svære steiner som punkterer hjula! Hverdagsøyeblikk, rett og slett! Rykende fersk asfalt! Svære greier for ei bygdejente!

Da det gule bladet liksom svevde gjennom lufta foran meg, slik at jeg kunne stoppe opp mens jeg gikk, og bare se på at det dalte og danset i vinden, lenge før det landet rett foran føttene mine. Et vitne om en ny årstid som venter rundt neste sving, en årstid med farger, nye lukter, varme gensere og gule blader som kan sparkes opp ra asfalten mens man er ute og går. Det blir fint det. Jeg elsker høsten. Når bladet som landet rett foran føttene mine i tillegg var et bittelite hjerte, om man legger godvilja til, da var øyeblikket fullkomment. Gult hjerte som danset i vinden, et øyeblikk over på bare noen sekunder, likevel nok til å trekke på smilebåndet av. Det gledes!

Pappmannen min. Papp-Paul! Ja, det er fortsatt kanskje den beste gaven jeg noen gang har fått! Det er så herlig å være tilbake på jobb, herlig at ungdomscrushet står og venter på meg hver morgen når jeg låser meg inn på kontoret! Min indre 16 åring er helt i ekstase, min nåværende 45 og et halvt-åring er egentlig ikke noe bedre. Derfor, tilbake til Papp-Paul, herlig øyeblikk!

Kveldsol og svett rygg. Det ble en liten tur i skogen denne uka også, en kveld etter jobb. For det er ikke til å komme unna at skolestart er mye. Mye inntrykk, mye jobb, mye stemmer, mye spørsmål, mye omsorg, og når man går hjem om ettermiddagen er hodet fullt og skuldrene stive. Det koster å være så til stede for så mange, og selv om det er herlig, så trenger hodet ro når dagen er over. Så jeg tredde på joggeskoa, og gikk meg en runde i skogen. Stoppet ved Eidsdammen, ble sittende der litt, mutters alene, og høre på humla suse! Sånt gir ro i sjela, og fornyet energi! Nydelig øyeblikk!

Så var det den kvelden eldste poden plutselig ble akutt fysen (lik mor si den gutten der), og ba med mor og far på en rusletur bort til smågodthylla på Europris. Og når godteri er involvert er ikke mor og far vonde å be, så da ble det luftetur på eftan. Nå lokket det jo greit med litt tid sammen med poden også da, men gulrota var hekt klart en pose lakris. Fint øyeblikk. Rusle sakte i sola, skravle litt, handle litt, flire litt, og ende opp hjemme i sofa`n med en liten godteskål, og en kopp kaffe. Sånne kvelder er alltid gode!

Også var det i går da. Lørdagskvelden. Da vi bare reiste fra rotete hus, og støvsugeren midt på gulvet, gubben og jeg. kjørte til Ørje, med kaffe i sekken, for å mate gakk-gakkene. Og gleden til gubben var stor da omlag 35 ender, OG en flokk bittesmå andunger nesten krabbet opp i fangene våre og spiste mat rett fra hånda. Tenk å sitte slik på steiner varme fra sola, med tærne i vannet, omringet av herlige ender, og bare nyte øyeblikket.

Og slik var uka. Hektisk og herlig! Skravlende spente ungdommer, nye fjes å bli kjent med, gamle fjes å klemme litt. Middag med alle podene, varm sol, og lummert regn, og blafrende stearinlys på bordet mens tordenværet hamret utenfor vinduene. Bittesmå øyeblikk, sånne fine som danner ei helt vanlig, god uke. Makaløst!

Måtte søndagen din bli god, også håper jeg at uka som kommer byr på gode øyeblikk. Vi blogges.