Hallo søndagsmorgen. Vanedyret fra måsahuset hat brutt gullrekka!!! Det knitrer IKKE i peisen. Tenk det da! Jeg har ikke fyrt opp enda, fordi det ikke er så fryktelig huskaldt. Nå er sommeren i anmarsj! Andre kjenner sånt på gikta, jeg kjenner det på gulvvarmen i dette 100 år gamle huset.

Men jeg bryter ikke alle vaner på en gang da, så vill og gæærn er jeg ikke. Jeg sitter fortsatt under pleddet, føttene er pakket inn i ullsokker, de siste i skuffen uten hull, skrotten er pakket inn i flanellspysjen, og på asjetten foran meg finnes to knekkebrød med brunost, og en kopp kaffe. Og sånn starter søndagen, med et fint lite øyeblikk.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Poder og podekjærester sover, og skal man gå ut fra tidligere statistikker og analyser vil det være stille på ungdommen enda noen timer. Jeg er litt sånn i ualge etter ujevnt med søvn, har vært oppe hos minsten et par ganger i natt, for han er så dårlig akkurat nå. Krysser fingrene for at formen stiger snart, stakkar. Planene for søndagen er ikke mange. Egentlig skulle jeg sette opp hageteltet jeg har bestilt på den nederste plattingen, men Postnord er ikke sånn himla keen på å levere til avtalt tid, så det har ikke ankommet. Utedag blir det uansett, med tanke på været som er meldt. Det har jo vært utedager hele uka.

Vi satte kursen mot vannet flere kvelder denne uka, nettopp på grunn av været. Man kan jo ikke spise middag inne, eller sitte i sofaen, når sola skinner ute. Franske bakevarer, mekket på Mysen, ble fortært på ei krakk på en brygge denne uka. Det var en sånn skikkelig varm kveld, så varm at jakka ble liggende i bilen, og skjorte-ermene ble bretta opp. Så satt vi der, flere timer etter middagen, gubben og jeg. Dinglet med bena fra en krakk, nøt stillheten, sola som speila seg i vannskorpa, og musikken fra en og annen forbipasserende råne-bil. Ja, også fylte vi på med kalorier da…det er jo også en del av kosen! Et sånt herlig øyeblikk.

Vi har, til gubbens store glede, mata gakk-gakker denne uka også. Fredag etter jobb! Rakk knapt å låse opp døra og slenge fra meg veska før vi var ute på tur igjen. Pakka piknik kurven med nok mat og drikke, og satte kursen for vaggende, kvekkende kamerater. Og så fort de hører det rasle i posen med solsikkefrø kommer de. Så herlige vesener, så trygge og menneskevante at de mer enn gjerne snårter frø fra neven. Så der ble vi sittende i flere timer, vi og endene, og bare nøt fredagskvelden. Fint øyeblikk.

Jeg hadde gruet meg litt til denne arbeidsuka, fordi sånn ca 90%  av kollegene har vært på utenlandsturer i forbindelse med jobb. Me det har gått fint! Sliten? Nja, litt, men også veldig glad. For uka har vørt annerledes og fin, og når været er så godt er det så herlig å kunne flytte klasseromsundervisningen ut. Onsdagen var en sånn dag. Ca 50 ungdommer på tur, rebusløp, volleyballturnering, og grilling i gapahuken. Det er godt med sånne dager, hvor man kan være med elevene på en litt annen måte. Mange fine øyeblikk.

Favnen full av hvitveis. Det er noe av det vakreste jeg vet om. Når det grønnes på trærne, og når bakken bugner av utslåtte hvitveis. Det er noe grådig nasjonalromantisk over det hele. Denne uka måtte jeg bare hoppe av og parkere sykkelen, og plukke med meg en bukett hjem. Måtte liksom holde liv i tradisjonen om en bukett hvitveis på bordet i mai-måned. Det minner om barndommen, om en hel dal med hvitveis bak byggefeltet på Sørumsand, turer med bikkja, og grønske på knærne. Tenk at en enkelt blomst kan inneholde så mange minner. Fine øyeblikk.

Lørdag vendte vi nesa mot kirkegården i Sørum, gubben og jeg, for å plante litt på grava til mamma. Det ble stemor denne gangen. Mamma satte alltid ned stemor før 17 mai. I potter og kasser og bed. Senere ble de byttet ut med blomster som skulle vare hele sommeren, men først ute var stemoren. Så nå blomster det på grava, av lilla favoritter. Forrige måned var det 25 år siden hun døde. Det er rart å tenke på at det er så lenge siden. Jeg har levd lenger uten mamma enn med, jeg er nå flere år eldre enn hun var da hun døde. Det gir rom for ettertanke, og desto større grunn til å ta vare på de små øyeblikkene.

Konserter. Gitarkonserter, i stua og på plattingen ute i sola. Det spilles i hvert hjørne av måsahuset. Mellomste poden satt en hel kveld denne uka og klimpret på kassegitaren i sofaen. Min favoritt, sånn kassegitarspilling. Det er liksom en egen ro over det, den lyden av ballader på stålstrenger.

Ute rigges det til hver kveld med forsterkere og el-gitarer. Ikke akkurat samme ro over det, men det låter ikke så halvgæli likevel, når gutta jammer sammen. Gamle rockelåter, aller helst fra 70 og 80 tallet. Pappaen og jeg sitter i hageteltet på den øverste plattingen og bare nyter at gutta er samla, og at de spiller. Det er ikke mange slike stunder igjen, vi tar med oss det vi kan.

Og der har du hverdagsuka. En noe sliten, men ganske så glad skrott sitter igjen med akkurat nok fine øyeblikk i den mentale minneboka. Jeg har sitti under en teltduk og hørt tordenværet rulle over himmelen. Jeg har lukta vått regn på varm asfalt, plukket blomster, plantet blomster, spist lunsj med svigerfar, og duppet tærne i iskald vann. Jeg har hatt gode samtaler med elever, lagt meg tidlig, men sovet lite, og jeg har drukket nytrukket kaffe på kontoret hver morgen, og facetimet med kolleger som har vært andre steder i verden. Hverdager, slik hverdager skal være. Nå starter straks ei annerledes uke. Jeg skal være mamma for den skralle poden, feire 17 mai hjemme i måsahuset, og få utdelt eksamen på fredag….travelt, men fint og spennende.

Jeg håper uken som gikk bød deg på gode øyeblikk, og at uken som kommer blir fin. Ønsker deg en nydelig søndag, og vær raus med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.