«Og det var fysssste gåången at julestjææærna brann, og sia hara brønniiii….»

Den mellomste poden stod nærmest andektig foran juletreet og kikket opp på stjerna i toppen mens han øvde på en av tre juleklassikere som skulle sitte innen juleavslutningen i gymsalen senere den kvelden. Jeg stod litt gjemt bak kjøkkendøra og smugkikket på avkommet, for ikke å forstyrre sangen, og for ikke å gjøre 8 åringen forlegen ved å briste ut i overdrevent stolte mammatårer. Kontrastene var store til skolens juleavslutning året før, da han ikledd pappas hvite dress-skjorte og med glitter i håret hadde entret scenen i gymsalen som nummer fire i Luciatoget, og sunget av full hals den versjonen av Lucia sangen hans far hadde lært han. «Saaanta Lucia- dreit oppi lia!!!» Ikke mitt stolteste øyeblikk som mor til tre gutter, det heller. Men i år var det annerledes. I år var poden staselig antrukket i bukser med press, og rødt slips til nystrøket skjorte, og sangteksten var terpet til det kjedsommelige, uten noen som helst improvisert input fra en pappa på 38, med den mentale kreativiteten til en umoden 12 åring.

Joda, nå var jula på stell. For ikke bare hadde jeg tatt ansvaret for å lære en tonedøv 8 åring korrekte sangtekster, jeg hadde i tillegg, hele tre dager før julekvelden, allerede pynta treet, kokt grøten til riskremen, knekket ut en dobbel hasselnøtt fra nøttefatet sammen med størstepoden, og fortalt alt om min barndoms store nøtte-julelek kalt fillipine, der målet var å vinne en marsipangris ved å være den første som ropte «FILLIPNE!!!» neste gang man møttes, og ribba som var nettopp satt på midterste rille til forhåndssteking, slik at julaften formiddag ikke skulle forsvinne i en sky av stress og svor.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Alt, hele julefeiringa, hele julestria, planlagt og tilrettelagt i klassisk Egon Olsen stil, og mens jeg stod der og tyvlyttet til en tonedøv 8 åring synge julekveldsvisa på inn og ut-pust mellom to løse fortenner, kjente jeg at julefreden sakte, men sikkert senket seg, og muskelknuta mellom skuldrene løste seg sakte opp. Endelig en jul med alt på stell, et hittil ukjent fenomen for en litt sliten trebarnsmamma med fetish for stramme tidsskjemaer og en doktorgrad i uorganisert planlegging.

Klokken litt på hæla stappet vi familien på fem inn i bilen og duret bort på barneskolen for halvannen times julefeiring i en svett gymsal med defekte ribbevegger, sammen med andre foreldre og et drøyt tyvetalls andreklassinger høye på sukker og høytids-forventninger.  Med fjorårets Lucia- bommert friskt i minne holdt jeg pusten under konserten og den tonedøve podens solofremføring av «Så tenner vi et lys i kveld», og kunne puste lettet ut da underholdningen var over, og vi kunne gyve løs på kakebordet, og lytte til klassekontaktenes lovprisende tale om kontaktlærerne, og overvære den offisielle utdelingen av halvvissen juleoppsats fra Plantasjen, og gavekort fra lokale leverandører.

Juleavslutning, check!

Vel hjemme, og ved godt mot, låste vi opp døren og ble møtt av lukten av ribbe og risgrøt og overpriset edelgran. Julestemningen slo meg som en uplanlagt hetetokt, og jeg klappet meg selv mentalt på skulderen for godt planlagt organisering, og gjennomføring av relativt stressfrie juleforberedelser.

Siden alt var på stell og stemningen på topp, tillot jeg meg selv en halvtime i horisontalt sideleie i en treseter fra Ikea, i godt selskap av myke saueskinnstøfler, en kopp gløgg, og en malende pusekatt. Lykke på jord for en trebarnsmor.

Enkel forskning viser at barn værer en mors humør slik en sporhund værer dop, og en noe utspekulert og svært oppfinnsom gutteflokk så sitt snitt til å be om ting de normalt ikke fikk lov til. Slik som for eksempel bruk av fyrstikker….

For inspirert av storebrors solofremføring av adventsvers på juleavslutningen, ville gjerne lillebror på 5 imponere med sine pyro-ferdigheter, og ba så pent som bare en utspekulert femåring kan, om å få tenne adventslysene på bordet.

Som erfaren mor burde jeg ant ugler i mosen, men jeg var så inn i julemagien at jeg lot tvilen komme de tre tiltalte til gode. Uerfarent! For mens minsten stolt tente fyrstikk etter fyrstikk, og leste opp alle fire adventsversene, hørtes rabalder fra kjøkkenet.

Og der satt han på kjøkkengulvet foran ovnen, åtte åringen med løse fortenner, med favnen full av risgrøt, og stirret ned i det som fremdeles var igjen av grøt i kjelen før han titter opp på meg, og gliser bredt, men en tann mindre!!!

«Jeg mista tanna mamma!!! Oppi kjelen!!!!» For den mellomste poden hadde benyttet tiden mor var opptatt med å kontrollere en lillebrors evner til håndtering av brennbart materiale, til å småsmake litt på risgrøten, men mistet balansen på krakken han hadde klatret på, dratt kjelen med seg i fallet, og slått ut tanna. Og med ett var julestresset tilbake.

For om man så hadde klart å lokalisere ei fortann i grøten, ville det likevel være høyst uaktuelt å servere den som dessert på julekvelden. Her i huset setter vi grensa ved uskrelt mandel, vi er da dannede folk, tross alt. Etter noen minutters intens jobbing for å få oversikt over skadeomfanget, fikk jeg sendt poden ut av kjøkkenet og i dusjen for å bli kvitt et lag graut, og da gulvet endelig var relativt fritt for matrester tørket jeg svetten av panna, pustet sakte ut og inn, telte til ti, og kjente så vidt at stresset lettet, da jeg skrur av lyset over benken, og rusler ut av kjøkkendøra.

Det er da jeg runder hjørnet til stua at en middels høy skikkelse hopper frem fra bak julegrana, og skriker: «FILLIPINE!!!!»

Denne mammaen, som allerede ligger på en sterk tier på den indre stress-skalaen, skvetter så til de grader at hun går i akutt forsvarsmodus, henter frem sin indre ninja, og langer ut armene til siden i et slags karategrep som får Jackie Chan til å se ut som en nuddel-strikkende  amatør av en bestemor. Jeg vræler ut et banneord som kan skremme fanden på flatmark, og kjenner en ilende smerte i håndleddet da armen treffer juletreet, som sakte, men sikkert velter mot gulvet.

Katta, som hele tiden har tatt oppstyret med knusende ro fra sofakroken, spretter opp med beundringsverdig raske overlevelses-reflekser, og i sin iver etter å unngå å bli overfalt av overpriset edelgran i fritt fall, spretter katta over bordet, og river ned fire tente adventslys i en gjennomsnittsfart på fryktelig mange kilometer i timen.

Kombinasjonen tente lys og tørr gran viser seg å være heller ugunstig, for innen denne forskremte hobby-ninjaen har fått registrert hva som har hendt, og lokalisert katta, tar det fyr i pappstjerna i toppen av grana, og bare sekunder senere høres et smell i juletrebelysningen, etterfulgt av et hest hves fra stikkontakten, før hele førsteetasjen blir mørklagt!

En snarrådig minstemann slukker flammene i juletresjterna med en lunken kopp julegløgg. Takk og pris jeg droppa den skvetten med himbrent i gløggen!

Det hersker totalt kaos og et snev av fortvilelse i stua, og mens jeg sitter på gulvet og samler tanker og leter etter fornuftige løsninger, på nippet til å ta til tårene som en hormonell pre-pubertal jentunge, høres en barnestemme litt undrende fra dusjen på badet.

«Mamma??? Finner tannfeen frem i mørket?»

Og med ett ler jeg så jeg rister. For midt oppe i alt dette tragikomiske kaoset, er det den største bekymringen for ungene. Oppe i alt stresset med å få stresset mindre til jul, stilles det spørsmål fra ivrige barnesinn, om hvorvidt tannfeen har lommelykt eller ikke.

Det tok et iherdig døgn å få jula på plass igjen. Innen strømmen var tilbake hadde vi glemt ribba som stod i ovnen, og som dermed ble like overstekt som en britisk turist på Gran Canaria i fellesferien, men vi kjøpte riskrem fra frysedisken på Rema, hugget ned, tok inn og pyntet den litt slitne furua fra hagen, og satte ut en skål med risgrøt skrapet opp fra gulvet til nissen, og en til tannfeen.

Det er mange år siden podene var små, i huset finnes det ikke lenger ei melketann å oppdrive, og det eneste minnet vi har igjen fra den jula er et lite svimerke i parketten der edelgrana falt.

For det var fysste (og siste)  gongen, at julestjerna brann.