Det blir enda en litt annerledes søndagsblogg. Juleuka gikk med til horisontalt sideleie på sofa og i seng, ispedd hostekuler, hodepine og feber. Hele uka. Oppi det hele forsvant smak og luktesans, derfor er et helt lager julesnop lagt på vent til smaksløkene er i vigør igjen. Romjulen ble derfor en rolig affære, slik planen var, men av helt andre årsaker. Formen er, om ikke helt på topp, stigende, og i morgen er det jobb igjen. Energien skal derfor hentes i de små øyeblikkene resten av dagen, og ikke skrives bort nå på morgenkvisten.

Når man har tid til å stirre i taket har man tid til å tenke. Virkelig tid. Jeg tenker at 2022 var godt. Jeg har en jobb jeg stortrives i, kolleger som er like mye fortrolige venner som de er mennesker jeg arbeider med. Jeg har gode venner, familie, og akkurat nok av det jeg trenger.

Likevel har året bydd på utfordringer også. To av podene befant seg plutselig i høst i arbeidssøker-situasjonen, da firmaet de jobber i skulle avvikles. Det ble tøft for podene, som til tross for at de er trygge, fine, unge menn, også trives aller best når ting er forutsigbart. Det ble noen pep-talker, og noen lange turer rundt i bygda i kveldsmørket, for å snakke, resonere, sette ting i perspektiv. De vokser på dette, det er jeg sikker på, og ting falt mer eller mindre på plass for begge før året var omme.

Det er ikke alltid så enkelt å være ung. Jeg merker det på mine egne poder, og på ungdommene jeg omgåes på skolen. Samtalene i år har vært mange, lange, og noe ganger såre. Samfunnet endres, vi voksne endres, forventingene til neste generasjon er mange og store. Verden går ikke fra verken oss eller ungene våre, gi de tid til å lære, og tid til å bare være!

Det siste skal jeg gjøre selv også, nå i 2023. Jeg skal være! For 2022 har lært meg det også… Det står ikke rader av folk og applauderer eller takker deg om du gir til du er helt på felgen. Man må passe på seg selv. Jeg skal gjøre nettopp det. I fare for å høres kynisk ut…jeg skal takke nei til ting jeg ikke har spesielt lyst til, jeg skal si nei til å jobbe gratis, jeg skal ha overskudd til det som gir meg energi. Overskudd til ungdommen, både mine og andres. Overskudd til vin med jentene en fredag kveld, overskudd til trening og turer. Enda mer glede.

Ja takk til både salat og sjokolade. Ja takk til solbrent nesetipp og regndråper som faller på den store rosa paraplyen. Ja takk til turer på fjellet, og til svømming i iskaldt isbre-vann. Ja takk til musikk på full guffe, livlige samtaler med alle fem i måsahuset rundt middagsbordet, dårlige vitser og latterkramper på kontoret. Ja takk til alle disse små øyeblikkene som til sammen blir gode hverdager, uker, måneder, og til slutt år.

Tusen takk for følget i 2022, takk til alle som sender en melding, legger igjen en kommentar, alle som leser. Jeg ønsker deg et godt nytt år, stappfullt av gode små øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.