“Vekker du meg litt tidligere i morgen, mamma? Jeg tror jeg går til skolen jeg.”

Poden har spist kveldsmat, gjort lekser, og skal til å legge seg for kvelden.

 

“Men det er meldt over 20 kuldegrader!” sier jeg, “Og jeg har fylt på busskortet ditt, så nå skal alt være i orden!”

Den ellers så glade 13 åringen ser bekymret ut.

“Men hva hvis det er den samme bussjåføren i morgen da, mamma?”

 

Storebroren bryter inn.

“Bare slapp av!”, sier han. ” Det er ikke deg det er noe galt med, og han kommer sikkert ikke til å huske deg engang. Han er jo sånn mot alle! I morgen tar vi bussen alle tre, også bare smiler du når du går på, og setter deg bak. Det kommer til å gå helt fint”!

Minsten roer seg med det. Det blir nok buss til skolen i morgen, men jeg er litt sjokkert over det jeg har hørt.

 

( Hva ser du? En opprørsk tenåring med ring i øret og dårlig holdning? Jeg ser en snill gutt med stor kjærlighet for musikk og med så mye empati for andre at han ofte glemmer å ta vare på seg selv også. Jeg ser en flott tenåring! Jeg ser fremtiden. )

 

Da den minste poden skulle ta skolebussen hjem første dagen etter vinterferien var busskortet tomt. Jeg tok det med for å fylle på etter jobb, poden fikk med seg kontanter til å betale med. 17 kr klarte vi i morgenkaoset å skrape sammen. Flaks, vi hadde akkurat det bussbilletten kostet, liggende i kontanter. Så skulle det vise seg at  prisen på en billett hadde økt med en krone siden sist. Vi hadde ikke fått det med oss. Jeg burde ha visst det, selvsagt. Mitt ansvar, som mamma.

Poden forklarte bussjåføren at mamma sikkert ikke visste at prisen hadde økt, at han hadde en krone for lite, at han fikk nytt busskort så fort han kom hjem. Han unnskyldte seg, sa han kunne gå hjem, og snudde seg for å gå av. Bak han var det selvsagt en liten kø av andre skolebarn. Bussjåføren, en godt voksen mann hever stemmen. Ikke litt, men så mye at både de i rekka bak poden, og de som allerede sitter på bussen får det med seg.

“Bare gi meg de penga du har, og pell deg bak i bussen, du lager kø!”, sier han. River nærmest til seg kronestykkene, slenger til poden billetten, og nærmest roper etter han da han beveger seg innover i bussen: “Og i morra får du sørge for å ha med deg nok!“, mens han sender han et blikk som får poden til å krympe seg sammen bak setene bakerst i bussen.

Poden sender meg melding . “Prisen har gått opp mamma, sjåføren ble skikkelig sint! Du MÅ ikke glemme å kjøpe nytt busskort! Jeg kommer litt senere hjem, for jeg går av ved stasjo`n. Tør ikke å spørre om han stopper utenfor hos oss.”

Vel hjemme varmer han litt frosne fingre og tiner en rød nesetipp. Ingen skade skjedd, ingen unger har vondt av å gå hjem fra skolen, kuldegrader eller ikke. Jeg trøster, sier at sjåføren sikkert hadde en dårlig dag, at fra i morgen av er busskortet fylt på. Ingen skade skjedd. Men inne i meg tenker jeg, “hvorfor kunne han ikke bare sagt at poden ikke hadde nok penger. Bedt han om å gå hjem i stedet for”. Hvor vanskelig er det, å si med vanlig høflig stemme og en liten dose folkeskikk, at “dessverre, sånn er reglene, slik blir det i dag!” Det hadde poden taklet helt fint. I stedet sitter han her og gruer seg til å ta skolebussen.

 

( Hva ser du? En litt innbitt tenåring med slaskete hettegenser, en som ikke hilser når du møter han, og som lukter trøbbel lang vei? Jeg ser en dedikert og skoleflink ung mann. En som hjelper eldre damer med tunge handleposer, som jobber hardere enn noen andre for å nå målet. Jeg ser et forbilde! Jeg ser en flott tenåring! Jeg ser fremtiden.)

 

“Hva mener du med at han er sånn med alle?” spør jeg den eldste poden.

“At han alltid er sur vel. Snakker til alle unga på bussen som om de er idioter. Hjelper ikke om vi hilser eller smiler eller noe, han er bare skikkelig sur!”

Så kan det altså ikke avskrives som bare en dårlig dag tenker jeg.

“Men han kjører vel ikke skolebussen hver dag?” spør jeg.

“Neida, bare innimellom. Men han er ikke den eneste som er sur han altså!”

“Så det er flere av skolebuss-sjåførene som er sånn?” spør jeg.

“Ja, mange. Men det er jo sånn over alt, da mamma! Det er nesten ingen som liker tenåringer!”

( Nå skal det også nevnes, som seg hør og bør, at det finnes en drøss fantastisk flotte sjåfører som også kjører denne ruta. Folk som tar seg tid til å snakke med ungdommen på vei hjem, har tid til å slå av en prat, stopper selv der det ikke er holdeplass for å slippe av ungdom i vinterkulda, og som spiller julemusikk og kjører med nisselue hele Desember, som alltid smiler og sier “Ha en god dag”, når ungene går av bussen. Tusen takk til alle dere, som får ungene våre både glade og trygge til og fra skolen hver eneste dag! )

Den mellomste poden er også ferdig med tannpussen, og setter seg ned sammen med oss. De forteller om ulike opplevelser, om hvordan det er å være gammel nok til å forstå når mennesker synes de er til bryderi, men for unge til å ta til motmæle.

Kjøpmannen på matbutikken som fotfølger tenåringer rundt i butikken, som skuler på dem med senkede øyebryn og med jevne mellomrom bjeffer: “Ikke no tull nå!!!”, slik at hårene reiser seg i nakken, og de føler seg som uglesette småkriminelle bare de stikker innom butikken etter skolen for å kjøpe med en liter melk til moder`n, og en pakke tygges til seg selv. Om de eldre damene som har fast bord på cafeen i senteret, som høylytt beklager seg over “den slappe ungdommen” som gasser seg med skoleboller på bordet ved siden av, uten å vite at ungdommen slapper av etter en lang skoledag, men bakevarer kjøpt for egne opptjente penger.

De forteller om blikk fra godt voksne mennesker som vitner om at de er uønsket på treningssenteret, at ungdommen kommer inn og tar opp plassen på tredemølla, som om den er forbeholdt folk i midlivskrise og panikkalder.

 

( Hva ser du? En fjortis, en slapp tenåring med lua bak-frem og skrukkete skjorte, en som suser gjennom tenårene uten mål og mening? Jeg ser et midtpunkt, en som kan holde på hemmeligheter og trøste de som trenger det. En som trener hardere enn noen andre for å oppnå resultater, en som bringer frem latteren selv på de aller mørkeste dagen. Jeg ser en flott tenåring. Jeg ser fremtiden.)

 

Jeg blir bare sittende og nikke anerkjennende. Jeg har jo sett det. Tenåringer opplever slikt hele tiden. Jeg har bare ikke tenkt over det. Litt fordi det ikke angår meg, og litt fordi, til tross for at jeg har egne barn i tenårene, ofte tar meg i å tenke liknende tanker om enkelte unge mennesker. Man ser det ikke før man tror det, er det noen som så klokt sa en gang. Og jeg kjenner at det stemmer.

Når gutta forteller, så tror jeg. Og jeg ser det jo, nå som jeg tror.

Men så er det nå slik da, at om ikke så alt for lenge, er det dagens tenåringer som overtar rollene vi voksne har i dag, og sannheten er at man høster som man sår. Ønsker du en sitteplass på en full buss den dagen du er gammel og skjør, ja, så vil jeg anbefale å smile til den tenåringen som sitter ovenfor deg på bussen i dag. Kanskje han  eller henne husker det om noen år, og smilende gir opp plassen sin til noen som trenger den mer.

Og om du tror at å sende en gruppe unge jenter eller gutter advarende blikk og krasse ord i det de kommer inn i butikken din for å unngå eventuell stjeling, da vil jeg tro det er enda mer forebyggende med et enkelt “God ettermiddag, er det noe spesielt dere ser etter, og kan jeg hjelpe dere med noe?”. For tenåringer er faktisk ikke noe annet enn helt vanlig unge mennesker, helt i starten av voksenlivet, med behov for veiledning, forståelse, og tillit, akkurat slik som alle vi voksne var, for ikke så altfor mange år tilbake.

Joda, men noen av de er vanskelige å ha med å gjøre tenker du kanskje, og selvsagt har du rett. Blant tenåringer finnes det, i likhet med godt voksne folk, et og annet råttent egg, men det gir da ingen grunn til å ta alle under en kam?

Skal tenåringene våre bli gode voksne mennesker må vi å gå foran som gode forbilder. Vi må tørre å oppdra. Finne balansen mellom det å være streng, og det å være sint. Vi må ikke være så forutinntatt, men gi de rom for å prøve og å feile. Vi må støtte, vi må lære bort, og vi må lære av. Vi må ha et åpent sinn, selv på en dårlig dag, og vi må tenke at om noen år vil de gjøre slik vi har gjort, ikke slik vi har sagt! Hvis vi som voksne ikke forventer mer av ungdommen enn slappe holdninger og dårlig oppførsel, hva gjenstår det for dem da å bevise?

Smil litt da!

For bak fasaden, bak capsen som sitter bak-frem på hodet, bak den åpne skinnjakka i minusgrader, bak de hullete olabuksene, og bak den lange slentrende kroppen med litt lut holdning, der gjemmer det seg bare en snill, god og litt usikker 13 åring som gjerne vil ta skolebussen hjem, uten å bli kjeftet på i all offentlighet.

 

Alle bilder og all tekst er gjennomlest og godkjent av de det gjelder.