Pannekakedagen.

Det er pannekakedagen. Visstnok. Jeg var ikke klar over det før jeg logget meg inn på ulike sosiale medier etter den siste kaffekoppen i går kveld, men da var det lissom umulig å ikke få det med seg lengre. Bilder av pannekaker i alle varianter poppet opp på Instagram og facebook og Twitter og VG. Og hva skjer med en lettere påvirkelig og lite motstandsdyktig hobbyblogger fra Liermåsan da? Jo, hun blir akutt fysen, og hodet koker nesten over av sånne kreative pannekakeideer.

Dagens middag var allerede planlagt og delvis klargjort, så vi byttet ikke om på middagsmenyen, men hvem er det som bestemmer at pannekaker må være middag?

 

Mettende pannekaker med litt tyggemotstand. Perfekt start (eller avslutning) på dagen.

 

Her lar vi i hvert fall ikke pannekakedagen forbigå i stillhet, så vi kjørte på med pannekaker til frokost i dag. Genialt, særlig for en familie som tidvis er ganske brødleie. Pannekaker er digg! Skikkelig snadder, men jeg synes egentlig at det er litt tung mat, i hvert fall kun pannekaker som måltid alene. Det metter fort, så kjennes magen brått tung, og etter noen timer er man sulten igjen. Ekstra fint er det at røren med fordel kan lages mange timer i forveien, og holder seg lenge i kjøleskapet. Røra vi brukte i dag ble i all hast slengt sammen i går kveld.

Jeg laget en litt annen pannekakevariant i dag. Små, luftige, og mettende pannekaker med litt tyggemotstand. De er knallgode rett fra panna (stekepanna, for de som må ha det inn med te-skje!), men like gode dagen etter som nistemat i matboksen. En pannekake alene metter godt, men de mest drevne trøste- og hobbyspisere svelger greit unna to før de må kaste inn håndlke. Slike pannekaker er lette å variere med, og kan derfor brukes til alle måltider.

 

Den eldste poden med overdrevent stort søtsug (litt lik mor si den gutten, gitt!) toppet frokosten med Nutella og et lite melis-dryss.

 

Poden som ligger i hardtrening til cross-sesongen toppet pannekaka med yoghurt og ananas. Spennende, og frisk variant.

 

Den yngste poden med gammel sjel dro en “oldemor”, og kjørte på med bringebær og seter-rømme. Min favoritt også!

 

Pannekakene smaker godt med en skive brunost til frokost, eller med syltetøy og brunost i matpakka. Gode med bare et dryss melis, eller varme, rett fra panna uten noe som helst tilbehør. Tilføyer du litt friske bær og en kule med vaniljeis er det rene desserten. Et hav av muligheter, et pannekakemekka.

Oppskriften jeg bruker gir ca 12 pannekaker, og holder massevis til en storspist familie på fem. (Det er mektige saker, og mettende da de er litt grovere enn vanlige pannekaker.) Skal du ha pannekaker liggende til flere måltider dobler du røra.

 

Oppskriften er som følger:

2 egg (piskes lett)

1 dl sukker (kan sløyfes, men hallo??? Sukker er digg lissom. Kan eventuelt erstattes med litt honning, eller most banan eller eple. )

6 dl melk

50 gr smeltet smør (eller en halv dl nøytral olje)

1 ts kardemomme

1 ts natron

3 ss chiafrø

1 dl havregryn

1 dl byggryn (hele)

6 dl hvetemel.

Alt blandes sammen til en tykk røre. La røren svelle på benken i ca 30 min. Stekes på takke eller i panne på svak varme til de er gylne på hver side.

 

 

Og mor sjøl pakket med seg lunsj på jobb i dag, til ære for pannekakedagen!

“Pannekakematpakke”! Si det fort tre ganger etter hverandre da!! 😉

 

 

Og katta lissom bare:

“Det er MAAAAAAAT!”

 

Skal du feire pannekakedagen i dag?

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Har du fått i deg noen boller enda? Det er liksom ikke fastelavn før man sitter med krembart under nesa og med bollesmuler mellom den andre og tredje bilringen. Jeg har begge deler, både smuler og bart, og smiler mett og fornøyd når jeg tenker på uka som skal oppsummeres.

Det har blitt noen fine øyeblikk denne uka. Ikke sånne storslagne, minnerike hendelser som egner seg i skryteposter på facebook, men mange små fine hverdagsøyeblikk som har fått meg til å stoppe opp litt, trekke pusten, og nyte, om enn bare for noen sekunder av gangen. Mandagen startet med et sånt øyeblikk. Midt på gangveien mellom måsahuset og skolen stoppet jeg opp og fylte lungene med iskald vinterluft, og nøt å endelig skulle tilbake på jobb, etter fire lange uker hjemme. Så kaldt var det, at det stakk i nesa, og øyevippene var fulle av hvitt rim. Slikt vær som normalt ville fått meg til å gå med trassige skritt og skuldrene opp etter ørene hele veien til jobb, men akkurat på mandag nøt jeg det. En frisk og herlig start på uka, rett og slett.

 

( Rød nesetipp og rim i vippene. Hverdagslykke en mandags morgen. )

 

Det var så herlig å bli møtt med rause klemmer og smilende ansikter på kontoret, og blide elever i korridorene og klasserommene. Det kjennes godt å være skikkelig i gang igjen.

Gubben bare rister på hodet av og til. “Noen ganger er du bare så…snål ass!” sa han da jeg smugspiste av kakepynten jeg bakte til forrige helgs bursdagsfeiringer. For med munnen full av lyserosa marengs og tidenes sukkerkick oppdaget jeg et bittelite tilfeldig hjerte under en av sukkerbombene, og akkurat sånne ting gjør meg så glad. Hjerteformede stener på skogstien, en sky formet som hjerte på himmelen. Sånne fine små tegn på kjærlighet. Og der, midt under et lite bakverk skjulte det seg et lite hjerte. Hverdagsmagi. Herlig. Snålt kanskje, men jeg synes det var fint. Et hverdagsøyeblikk.

 

( Når det dukker opp slike små tegn på kjærlighet. Et lite hjerte, i en liten sukkerbombe. )

 

Jeg har gledet meg over bollebakst på en helt vanlig hverdagsettermiddag. Jeg har laget skikkelig grønnsakssuppe helt fra bunnen av, akkurat sånn mormor pleide å lage, og jeg har spist wienerpølser stående ved kjøkkenbenken, for å slippe å dekke på middagsbordet.

Jeg har trasket rundt i snøen i altfor tynne sommersko, og det var ren magi å kunne tre kalde føtter inn i varme hjemmestrikkede ullsokker. Du vet det øyeblikket, når du kjenner at de iskalde tærne endelig tiner, og du vet at resten av kvelden kan du bare tusle rundt i varme sokker og gjøre nesten ingenting? Det er herlige øyeblikk det!

 

( Varme tær. Lykke, rett og slett! )

 

Onsdag var den minste poden for syk til å gå på skolen, men likevel for frisk til å være sengeliggende. I løpet av timene hjemme alene den dagen hadde han begynt å kjede seg, og svingte seg derfor rundt på kjøkkenet. Den ettermiddagen kom jeg hjem fra jobb til et hus som oste av nystekt brød og varm kaffe. Jeg tror det må ha vært ukas fineste øyeblikk. Tenk å ha en 13 åring som fikser sånne fine overraskelser. Så herlig det var å lande i sofaen, med en kopp varm kaffe, og rykende ferskt grovbrød med et tynt tykt lag smør som smeltet på skiva skivene.

 

( Ukas høydare. Å komme hjem til nystekt brød. Minstepoden altså, flink kar! )

Jeg har gledet meg over tulipanene fra måsagubben, som etter to uker i det gamle melkespannet er like vakre, selv når de er sprunget ut, og på vei til å avblomstre. Jeg kjenner at sterke farger gjør noe med humøret om dagen, og tulipaner særlig, er liksom en forsmak på våren, selv om bakken ute er dekket av snø, og grantrærne bak huset glitrer av frost.

 

( Farger. Skikkelig glade farger. Det gjør noe med humøret. )

 

Jeg har kjent på gleden over føtter som verker etter å ha tråkket rundt en hel dag, og jeg har gjenoppdaget kosen med brunt sukker og fløte i kaffekoppen etter middag. Det minner meg sånn om barndommen i mormor og morfarhuset, da vi barnebarna fikk hver vår skål med sukkerbiter som vi dyppet i en kopp kald kaffe. Slike minner som plutselig dukker opp og fyller hodet og hjertet med ren glede, det er hverdagsmagi på sitt beste. Herlige øyeblikk, rett og slett.

 

( Kaffe, i skikkelig morfar-stil. Lykke i en liten kopp. )

 

Helt til slutt vil jeg bare takke alle for det enorme engasjementet på innlegget “Bare en assistent”. Ofte er det slik at innleggene med humor og tegninger fenger aller mest her på bloggen, og aldri hadde jeg vel trodd at akkurat dette innlegget skulle engasjere så til de grader, og over flere dager. Det er rett og slett veldig hyggelig, litt overraskende, og jeg er så takknemlig! Takk for at du deler, kommenterer og engasjerer deg! Tusen takk!

 

Så fort skiskytingen på tv er ferdig skal vottene på. Jeg skal rusle en liten runde rundt på Bjørkelangen, trekke inn litt frisk vinterluft og kanskje gjøre plass til enda en bolle med kremtopp. Det er jo tross alt fastelavn. Kanskje jeg skal ta på de tynne sommerskoene også, og rusle litt der snøen enda er dyp, slik at det vil bli ekstra deilig å tre føttene ned i varme ullsokker når jeg kommer hjem. Leve litt på kanten lissom! (Fy flate, jeg er vågal!)

Jeg håper uken din har vært full av fine små øyeblikk, og at uka som venter rett rundt hjørnet byr på masser av hverdagsmagi.

En riktig god søndag ønskes alle som titer innom.

 

 

 

Det er alltid morsdag.

I morgen er det morsdag igjen, sånn helt offisielt. Her i huset har ikke morsdag, eller farsdag for den saks skyld, noen gang vært en stor merkedag. Vi spiser ikke kake på senga (ikke noe mer enn vanlig i hvert fall 😉 ), og vi legger sjelden penger i gaver. Ikke fordi vi er sånne «hipster wannabees» som mener at morsdag er et fenomen forårsaket av handelsstanden, og at kjøpepresset har fått oss til å glemme hva det er vi egentlig feirer.

Nei erru gæærn?`For er det noen som til stadighet gir etter for det såkalte kjøpepresset, så er det meg! Jeg har svart belte i netthandel, og ubrukelige dingser fra Kina finner stadig veien til postkassen min. Tilbudsplakater trekker meg til seg som gribber over rykende ferske lik, og enhver butikk med salg er mitt mekka. Likevel legger vi ikke spesielt stor vekt på denne ene dagen i året hvor folk flest feirer mor.

I fare for å få alle mødre som i morgen får frokost på senga og blomster i favnen på nakken, la meg kort forklare. (Altså, jeg hadde jo ikke takket nei til frokost på senga eller blomster. For all del, om det finnes noen som er fan av å innta måltider horisontalt, så er det meg. Jeg er tross alt norgesmester i horisontalt inntak av middag med påfølgende multekrem i stabilt sideleie, med og uten serviett.)

Saken er den, at har du først vært så heldig å bli mamma, så er hver eneste dag morsdag. Gode som dårlige dager. Mammalivet er absolutt ingen dans på roser. Mer enn en gang har jeg følt meg TOTALT mislykket i rollen, noen ganger blir jeg sint (nesten) uten grunn, og da gutta var mindre låste jeg av og til døren til badet og satt unødvendig lenge på do uten å trykke i det hele tatt, kun for å få noen sårt trengte minutter for meg selv. Likevel, nå som gutteflokken er godt etablert i tenårene, med en fot inn i voksenlivet, og småbarnsperioden kommer mer og mer på avstand innser jeg det. Hver dag er morsdag.

 

( Når han strakk seg etter hånden min rett før han sovnet, bare for å få med seg den siste mammakosen før natten. )

 

 Det var morsdag i det sekundet eldstemann entret denne verden, bitteliten og skrukkete, da jeg så bort på den gråtsprengte nybakte pappen og sa :

«Hvis du så mye som nærmer deg kroppen min igjen klipper jeg ballene av deg!!!”

Det var morsdag 9 måneder og et kvarter senere da pjokk nummer to sklei ut av livmora som om den skulle vært ei vannsklie i badeland, og vi trodde at familien endelig var fullkommen. ( Så da skjønner du jo sikkert at den balleklippen ble med tanken!)

Det var morsdag to år etter det, da den minste pjokken kjempet for livet etter et keisersnitt som nesten delte undertegnede i to.

Det var morsdag da vi bysset en gråtende liten bylt fra sen kveld til tidlig morgen, og det var morsdag da alle guttene sov hele natten igjennom uten å våkne en eneste gang. Da den hylskrikende treåringen tapte trasskampen mot en beinhard mamma, og godtok kravene om ulltøy og Cherrox i stedet for barbeint i sandaler på årets kaldeste vinterdag. Da eldstepjokken overvant frykten for skumle 4. klassinger og endelig turte å ta skolebussen alene, og da den mellomste poden lærte seg å knytte skolissene helt alene.

 

( Små håpefulle, og fartsgale, selv før de klarte å sette skoene på riktig ben. )

 

 Det er morsdag når 14 åringen smiler lurt, og hvisker hemmelighetsfullt at han har blitt kjæreste med den søteste jenta i klassen.

Når en sliten tenåring vil gå tur med deg alene for å snakke om, og dele bekymringer, og ønsker akkurat din hjelp til å sortere vanskelige tanker.

Når en litt småflau 10 åring har hørt rykter i bussrekka om hvordan man lager barn, og lurer på om mamma kan bekrefte hvorvidt hans kilder er sikre eller ikke.

 

Når alle gutta krøp inn i armkroken den kvelden oldemor døde, og de trøstet hverandre, trøstet meg, og våget så til de grader å vise nære og ekte følelser.

Da var det morsdag!

 Det er morsdag når tre gutter som konkurrerer mot hverandre på banen er venner og vel forlikte etter endt løp, og oppriktig glade på hverandres vegne når de gjør det bra.

 

( Når man kan være bitre konkurrenter, og bestevenner på en gang. )

Det er morsdag når de farter selvsikkert avgårde utpå banen uten å ofre meg en tanke, og enda mer morsdag når de faller, slår seg, og trenger et plaster på såret og en kos av meg likevel.

Det er morsdag hver gang de velger og “henge med” pappa i stedet for meg. Ikke bare fordi det gir en sliten mammakropp noen timer alene til sårt tiltrengt egenpleie, men fordi det beviser at mannen jeg valgte å få barn med er en duganes far , og det gir meg vissheten om at skulle det skje noe med meg, vet jeg at de fremdeles vil vokse opp med en flott rollemodell, og en som elsker de akkurat like høyt som jeg gjør.

Det var morsdag den dagen jeg danset meg gjennom to foreldresamtaler, time på helsestasjonen, engelsklekser og pugging av gangetabell, og et lite kulinarisk himmelrike av en italiensk lassagne laget fra bunnen av.

 

Det var også morsdag den dagen jeg lå skamfull i fosterstilling på sofaen etter å ha glemt et foreldremøte, latt minsten gå med våt bleie altfor lenge, hjulpet eldstemann med feil lekse fordi jeg hadde forrige ukes ukeplan hengende på kjøleskapet enda, og gitt alle tre hver sin neve kakestrø til middag fordi jeg var dritt lei matlaging.

Det er morsdag når minsten haster travelt ut døra en tidlig morgen for å rekke skolebussen, og sender melding fra bussholdeplassen fordi han i kaoset glemte kosen og å si hade.

Det er morsdag når de eldste sender melding i skoletimen, enda det ikke er lov, for å fortelle at de fikk en 4èr på fremføringen de har gruet seg til. Det er morsdag når de tør å vise frem prøven de hadde glemt å lese til, og som gikk “åt dundas!”

 Det er morsdag når tre staute karer dresser seg opp og poserer foran kamera til en mamma som er stolt som en hane, og det er morsdag når tre sløve «slamper» subber rundt i en hullete ullsokker mens de totalt usofistikert tørker melkebarten med ribbestrikken nederst på genser-ermet.

 

( James Bond om dagen, slubberter om natten 😉 )

Det var morsdag da den gjeveste gaven de kunne gi var den fineste stenen de fant i grushaugen foran garasjen, og det var morsdag den dagen poden kom hjem med en blomsterbukett kjøpt for egne tjente penger.

 

Det er morsdag hver eneste kveld når de etter nattakosen tusler opp trappa og sier:

-“God natt, sov godt, glad i deg!”

Jeg skal gi meg nå, du har sikkert skjønt poenget. Jeg trenger ikke denne ene søndagen i året for å feire at jeg er mamma, jeg feirer litt hver dag. Hver eneste gang jeg ser inn i øynene til disse tre gutta mine, hver gang jeg hører latteren deres, og for hver eneste nattakos jeg får feirer mammahjertet litt. Hver dag. Bare fordi jeg er så heldig å få være mamma.

Så til alle der ute, alle dere mammaer, alle flotte damer som på en eller annen måte betyr noe godt for noen, gratulerer med morsdagen i morgen, enten du feirer eller ikke. Og selv om hverken frokost på sengen, blomster, eller kake er å forakte, så husk at den aller største gaven er at du får være mamma.

Hver eneste dag.

 

 

 

 

Alle bilder og gjengitte historier er godkjent av gutteflokken.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bare en assistent.

«Assistent ja, akkurat?Du kunne ikke tenkt deg å bli lærer istedet da? Du som er så flink med ungdom?»

Og så henger det litt i lufta. Skepsis, og kanskje et lite stikk, krydret og kamuflert med et kompliment. Kanskje er det jeg som er hårsår. Kanskje er det jeg som har et problem, og må tørre å være litt tryggere på meg selv. Eller kanskje er det hun som må endre holdning, hun som med en kort setning og et litt undrende blikk lurte på om jeg ikke bare ville bli noe mere enn det jeg allerede er. Noe litt bedre. Hun er ikke den første som har spurt heller, om jeg, som både var flink på skolen, og uredd for å ta i et tak, ikke har et ønske om å bli noe mer. Noe mer enn «bare en assistent».

 

Jeg er ikke redd for å jobbe. Tvert imot. Jeg liker det, skikkelig. Følelsen av å gjøre noe samfunnsnyttig. Bidra med noe, ha noe å gå til hver dag. Lønna, ikke minst. Vanskelig å livnære en familie på fem uten lønn.

 

Jeg har jobbet fra jeg var tolv år gammel. Tjente noen kroner på en liten vaskejobb ved siden av skolen. Stod i kiosk og var badevakt hver sommer. Jobbet på pizzeria, og sittet utallige timer barnevakt.

 

 

Så fikk jeg min første fulltidsjobb, rett etter videregående. Jeg takket nei til plassen på folkehøgskole, det føltes feil å være langt borte når hun jeg var glad i skulle kjempe sitt livs kamp. Jeg gikk inn i mamma sin stilling i en liten barnehage på Sørumsand, skulle bare være vikar for henne mens hun tok opp kampen mot sykdommen. Hun kom aldri tilbake på jobb. Jeg var omringet av flotte kollegaer, et samhold jeg i senere tid har innsett ikke finnes på alle arbeidsplasser. Jeg elsket jobben i barnehagen. Leken med ungene, følge utviklingen deres, følelsen av å kunne være et trygt anker for de små som vinket hadet til mamma og pappa hver morgen, og samarbeidet med foreldrene. Assistent i barnehage. Det var fint, virkelig fint. Startet på fagbrevet som barne-og ungdomsarbeider, og var sikker på at jeg hadde havnet på rett hylle. Trodde jeg skulle jobbe i barnehage bestandig.

Så fikk jeg barn selv, tre på rappen, og valgte noe så tradisjonelt utradisjonelt som å være hjemme med ungene. Jeg elsket det også. Å leve på en lønn i så mange år var tungt, men også en fin lærdom. Vi fikk mye ut av lite, og satte så stor pris på de små tingene. I dag tenker jeg stadig på hvor heldig jeg er, som hver eneste dag fikk være sammen med guttene mine. Være den som så de ta de første skrittene, den som fikk høre nye ord og setninger først, den som trøstet gråten, og den som var kilden til smilene,den som fikk oppleve hele barndommen, årene som gikk så inderlig fort.

 

( Den dyrebare tiden. Jeg elsket hvert sekund. )

 

For å spe på budsjettet litt jobbet jeg kvelder, netter og helger på sykehjemmet. Assistent. Jeg stortrivdes, virkelig. Uten noen formell utdannelse innenfor helsefag eller sykepleie var det likevel bruk for meg. Tenk det, bare en assistent, og likevel en ressurs.

 

Så begynte minsten i første klasse, og jeg ble tilbudt en jobb på ungdomsskolen. Assistent. Jeg, som ikke likte tenåringer den gangen jeg var en selv engang tok meg selv i å glede meg til hver arbeidsdag. Jeg bistod i barneskolen, og på ungdomstrinnet. Ingen dag var lik, jeg jobbet der det var behov. Bare en assistent, likevel arbeidsdager så lange og så fulle at kroppen verket når jeg kom hjem.

 

Nå er jeg på mitt syvende år i den videregående skolen. Fremdeles assistent. Tenk det, etter over 20 år i arbeidslivet er jeg fremdeles «bare en assistent». Bare en assistent som har skiftet bleier, og sunget nattasang midt på dagen, for flere barn enn jeg kan telle. Bare en assistent som har kysset febervarme panner mens vi venter på en travel mamma og pappa. Bare en assistent som midt på natten baker brød slik at de eldste innimellom skal få noe annet enn kjøpebrød til frokost. Bare en assistent som har massert ømme føtter, redd senger, og holdt hånden på sengekanten da livet ebber ut. Bare en assistent som i stillhet og med ydmykhet steller en død gammel kropp, og gir sørgende pårørende et håndtrykk og en klem.

Bare en assistent som geleider en sjenert skolegutt inn i leken, som time etter time pugger gangetabellen med han som synes det er så vanskelig, og som med en nesten usynlig hånd hjelper en liten tass med lopper i blodet å sitte rolig ved skolepulten, i bare fem minutter til.

 

Bare en assistent som leser seg opp i det ene faget etter det andre, for å kunne bistå en ungdom som synes læreboka er tung og uforståelig. Bare en assistent som passer på at ungdommen spiser litt i dag også, en som lytter når ting er vanskelig, en som holder på hemmeligheter, og en som kan følge deg til timen når angsten klemmer om hjertet som en skarp klo.

Bare en assistent som år etter år møter og tar imot nye mennesker med åpne armer, skaper relasjoner og tillit. Bare en assistent som med glede sier et endelig farvel til de som sprer vingene og flyr videre, og som med gråten i halsen klemmer de du aldri fikk gjort nok for.

Bare en assistent som hver eneste dag tar med seg en liten bit av jobben hjem, for hvem er det vel, av de som jobber tett med andre mennesker, som ikke fra tid til annen gjør nettopp det?

 

Det finnes så mange viktige yrker der ute. Det finnes så mange dyktige mennesker, mennesker som er gode i sitt felt. Det finnes gode leger, gode mekanikere, gode advokater, meglere, lærere, bloggere, kjøpmenn og sjåfører. Og det finnes gode assistenter.

Så om jeg kunne tenkt med å bli noe mer? Nei, jeg kunne ikke det. Ikke akkurat nå, kanskje aldri, men hvem vet. Jeg har så mye mer jeg vil lære. Jeg har masse jeg er god på, og enda mer jeg kan bli bedre på.

Kanskje vi rett og slett skal tenke mindre tittel og status, og heller fokusere på yrkesstolthet. Bli så god bare du kan i akkurat ditt felt.

 

 

Og sånn helt til slutt, bare for ordens skyld.

Jeg er ikke «bare en assistent».

Jeg er en assistent.

 

 

 

Lek med fastelavnsboller.

Førstkommende søndag er det både morsdag og fastelavn. Førstnevnte markerer vi sjelden, og gjør lite ut av, men de som har fulgt bloggen en stund vet at en offisiell bolledag som fastelavn blir feiret med brask og bram i måsahuset. Man kan jo ikke la slik en gyllen mulighet til litt bollebakst gå fra seg, og alle hobbykokker med respekt for seg selv prøvesmaker varene før de kan serveres. For å prøvesmakes må det prøvebakes, og tadaaaa, plutselig var det nesten offisiell bolleuke! For man må jo teste ut et par boller i forkant av de store dagen, slik at man vet hvilken som er favoritt, og dermed får hedersplassen på først fatet, og så i kjøttkverna (munnen) på søndag.

Jeg satte en søt gjærdeig til kaldheving i dag tidlig, og startet bakingen så fort jeg kom hjem fra jobb. Nå, mens kjøttkakene putrer i gryta og venter på middagssultne måsapoder, står to brett nystekte boller til avkjøling på benken. Da ble det dessert i dag også gitt…den var lei! (ironi)

Jeg har sagt det før, og sier det igjen. Gjærdeig er terapi! Å bare stå ved kjøkkenbenken og nynne til gamle slagere på radioen, elte luftig deg som oser av kardemomme, og leke seg med  boller og kranser i ulike fasonger, det kunne like gjerne vært skrevet ut på blå resept som stresslindrende medisin.

 

( Skal det være ei bille…eh, mener bolle? )

 

En gjærdeig blir fort til flere bolleslag, og plutselig har du et festfat proppet av spennende fastelavnsboller. De klassiske gode til den snerpete bestemora innrøkt i rulletobakk og faste vaner, og søte små, spennende varianter for den kresne og småspiste ungen som er midt i “jeg liker ikke”-alderen.

I dag laget jeg seks varianter av en og samme deig. Hvem som stikker av med seieren og får en ny porsjon oppkalt etter seg førstkommende søndag vites ikke før desserten er inntatt og avstemningen gjort, men at de allerede ser fine ut på brettet, og at de lukter nydelig, det er hevet over enhver tvil. Og hvem vet, så bolledilla som denne frua har er det ikke umulig vi prøvebaker enda en runde før fastelavn, men i mellomtiden deler jeg dagens bakst.

 

Starter med helt vanlige kanelknuter. Nydelige alene, enda bedre fylt med pisket krem. Enkelt, med dekorativt.

 

 

( Denne blir min nå rett etter middag. H

ar sagt “fus”, så det er alvor liksom! ) 

 

Vanlig flettebolle. Flott å se på, artig å lage.

 

 

( Så lett, sååå digg! )

 

Marihøne. En liten billebolle for de søte små.

 

Bollene dekoreres med matfarge før steking. Her kan jo selv de mest kresne små trassigtotter få være med å male sin helt egen bolle, og senere spise et lite kunstverk. Maten frister jo gjerne de små mer om de har deltatt i prosessen.

 

( Marihøne med pisket krem og jordbærsyltetøy. Uklassisk klassiker. )

 

Rosinrose med mandel.

 

 

Stekes i muffinsform for å holde fasongen bedre.

 

Dekorativ på fatet, og nydelig på smak. Denne skal testes på nytt enda en gang denne uka, da med kjerne av kransekakedeig. Ser for meg at det hadde smakt nydelig.

 

 

Vanlige boller. Kjedelige å se på, men gode! Og fyllet kan jo varieres i det uendelige. Fint for vanedyr, slik som måsagubben. Bolle skal være bolle lissom!

 

Kanelsnurr i form.

Klassisk kanelsnurr stekes i muffinsform.

 

 

( Innertier. Kanelsnurr er alltid en sikker vinner, og med pisket krem kan til og med kongen komme på uanmeldt bollevisitt! )

 

Nå skal middagen fortæres før måsagjengen skal foreta en høyst uoffisiell bollekåring.

Har du bolleplaner for helgen?

Ukas små øyeblikk.

Jeg fryser. Er iskald på tærne og fingrene, men det gjør ikke noe. Det er helt greit fordi jeg også har roser i kinnene, og en litt frossen nesetipp, og rim i øyevippene. Jeg har nemlig nettopp kommet inn døren i måsahuset etter den aller første turen ute i frisk luft i hele 2018.

Det er fire uker siden foten ble operert for tredje gang, og i dag hadde jeg lov til å gå i mer enn 20 minutter.

 

(På tur med Petter`n, i gnistrende vakkert vintervær. Bjørkelangen altså, ikke den verste bygda og bo i!)

 

Foten verker. Mye mer enn den egentlig burde, og jeg frykter at disse problemene med føttene ikke er helt over på en stund enda, men akkurat nå er jeg bare glad for å kunne gå! Det var så deilig. Kuldegrader, sol fra blå himmel, lue og votter og stilongs, og selskap av den eldste poden. I snaue halvannen time har vi tuslet rundt i bygda, og ledd, og skravlet, og det var så befriende herlig. Og selv om foten er øm, og fingrene kalde, så slo det meg at akkurat nå, akkurat dette, må være mitt beste øyeblikk denne uka. Sliten, kald, og kjempeglad. Det har vært andre fine øyeblikk denne uka også, men fordi jeg liksom ikke blir helt kvitt tanken på at kroppen, eller foten da, fungerer optimalt, blir liksom humøret litt sånn …meh!!! I den store sammenhengen er det en bagatell, jeg vet jo det, men likevel kjennes det litt kjipt.

Når det er sagt, og surmulingen til side, så har det vært så mange små øyeblikk å glede seg over også. Akkurat den kvelden jeg satt på mitt mest furtne, men foten høyt, og tom stue, fordi alle i familien utenom meg hadde et sosialt liv (bitter much?), tikket den inn en melding i gruppechatten med barndomsvennene på facebook, og før jeg viste ordet av det hadde vi ikke bare avtalt, men også bestilt bord til middag og slarvings i midten av Februar. Rein og pur lykke! Noe å glede seg til, en tur ut med gode venner. Et skikkelig fint øyeblikk faktisk!

Så var det den dagen det var så kaldt at kulda bet i kinnene da jeg gikk i postkassa, og kattene kom inn med istapper på potene etter en bitteliten luftetur i hagen. Så vakkert var da sola skinte på alt det iskalde, at jeg tredde kroppen inn i varmedressen til gubben, og tuslet rundt i hagen med fotoapparatet bare for å forevige litt av det aller vakreste med vinteren. Det var ikke mange minuttene jeg hinket rundt der ute i snøen, men du verden så deilig det var. Og det beste med det hele, var å komme inn og varme føtter og fingre foran en varm peis, tenne et par lys, og bare nyte stillheten i ei varm stue. Det var et fint øyeblikk det. Levende lys og varm peis er hverdagsmagi på sitt beste, jeg må bare huske å sette pris på det, virkelig nyte det.

 

 

( Selv det iskalde og fargeløse er vakkert, bare man tar seg tid til å virkelig se etter. )

 

Det var så herlig å sitte et par timer på en helt vanlig torsdag, og spise rykende fersk kringle med naboen, og le!!! Virkelig le! Av oss selv, av andre, av dårlige vitser, og kroppslig forfall. Et kjærkomment avbrekk i en uke hvor jeg egentlig har vært mye alene. (Selv om ofte snakker med meg selv som en annen tomsing også!) Et sånt fint øyeblikk, sånn som etterlater deg med ømme kinn etter brede smil.

 

( Levende lys, små gleder i hverdagen. )

 

Og når vi snakker om kringle! På torsdag bakte jeg kringle, live, på Snapchat etter oppfordring fra fineste Stine, og maken til respons fra så mange som titter innom bloggen. Jeg er helt rørt over tilbakemeldingene, og senest i formiddag fikk jeg tilsendt et bilde med en kringle til helving! Så herlige dere er! Jeg kjenner jeg blir oppriktig glad, og ikke så rent lite overrasket, når det tikker inn slike fine meldinger! Et av ukas høydepunkter, helt klart! Det er mange som har spist kringle denne uka, og det gleder meg!

 

( Livebaking på Snapchat. Skummelt å teste noe nytt, men du verden så gøy! Kanskje ukas høydepunkt, hvertfall med så mange fine tilbakemeldinger fra flotte folk. )

 

I går var måsahuset stappfullt. Av mennesker jeg er glad i, latter og kaker. Vi feiret 17 årsdagen til eldste poden som hadde bursdag på mandag, og 1 årsdagen til den fineste lille tantejenta. Jeg elsker å samle familien, og kjenner hver gang de kommer hvor inderlig glad jeg er for hver og en av dem. Vi er enebarn, både måsagubben og jeg, og derfor setter vi ekstra stor pris på at våre tanter, onkler, besteforeldre og søskenbarn stiller opp. Det blir så brått stille når de drar, men trøsten er tonnevis med restemat og kaker 😉 Et av ukas små øyeblikk, familie samlet under samme tak. Det er herlig det.

 

( Marsipankake til en liten prinsesse. Så herlig å kunne leke seg med litt rosa kakepynt. )

 

Jeg er fremdeles frossen, og knotting på tastaturet hjalp ikke stort på kalde fingre. Jeg logger av her, og hopper i badekaret. Varmt vann, og en kald Pepsi Max, det blir et av ukas siste øyeblikk tenker jeg. Det blir bra. Deretter blir det hjemmebakt pizza, og en gitarkonsert på gutterommet. Den minste poden har lært ei ny låt, og jeg er invitert til livekonsert. Gleder meg!

 

( Den minste poden, som plutselig er lengst av alle, og selvlært på gitar. Nå blir det konsert på a mor. )

 

Minner om den lille gaven du kan vinne til noen du er glad i. innlegget finner du HER, og vinneren trekkes i kveld kl 21, og kunngjøres på Facebook kort tid etter det.

 

( Siste sjans til å vinne en gave til noen du er glad i. Fristen går ut kl 21 i kveld. )

 

Ønsker alle som titter innom en riktig god søndag, og en flott ny uke. Måtte den bli proppfull av fine små øyeblikk. (og kringle.)

 

 

 

 

Tekst og bilder som omhandler ungene er gjennomlest og godkjent.

Sterke, flotte kvinner, og en liten giveaway.

“Visste du at det snart er morsdag?” Den yngste poden hadde plukket opp posten i postkassa etter skolen, og viftet med et reklameblad mens han sparket av skoene, og hang skolesekken på knaggen.

“Ja!” svarte jeg. “Det visste jeg. Jeg tror det er neste søndag!”

Til “tøffe” gutter å være, med utpreget stor sans for motoriserte kjøretøy som går altfor fort, til å være pjokker som digger alt som potensielt kan ende i skrubbsår, hjernerystelse, punkterte lunger og bristet halebein, og med en forkjærlighet for bråkete heavy metal og skikkelig 80talls puddelrock, er de ganske så myke unge menn, alle sammen.

“Blir du lei deg på sånne dager, du vet, fordi du ikke har noen mamma lenger?” spør han, og gjemmer reklamebladet litt bak ryggen, mens han ser spørrende på meg.

“Nei.” svarer jeg, og kjenner at det faktisk er helt sant.

“Kors på halsen?” sier han.

“Kors på halsen og ti kniver i hjertet!”, svarer jeg, også ler vi litt, for det er jo ingen som sier sånt lenger.

 

( Mamma. 20 år med morsdager rakk vi, men minnene varer evig. )

“Men helt serr mamma? Er det ikke litt trist engang, å ikke ha en mamma på morsdagen?” Han vil liksom ikke helt tro på det. Enda vi har snakket om det mange ganger. At etter noen år går sorgen over i savn, og savn trenger ikke være noe trist. Det kan bare bety at du en gang hadde noen i livet ditt, noen så snille og gode, at de er verdt å savne. Savn betyr rett og slett at du har elsket.

Selvfølgelig har det tatt tid å komme dit. Det er aldri riktig at unge mennesker blir syke, og dør. Men det skjer, og det skjedde oss. Og jeg lovet henne, den kloke mammaen min som visste at det ikke var mange dager igjen av hennes liv, å virkelig leve mitt!

Så om jeg savner å ha en mamma?

Nei, og ja. Jeg savner henne! Jeg savner min mamma, fordi hun var henne, med alt det fine det innebar. Og om jeg kunne velge, ja så ville det vært fantastisk om hun var hos oss fremdeles. Om guttene fikk bli kjent med henne. Om Ronny virkelig hadde fått lært henne å kjenne. Om vi kunne spart mormor og morfar for den store sorgen det er å miste et barn. Men om jeg savner å “ha en mamma”?.

Nei, det går fint, og det forklarte jeg minsten. Enda en gang.

Det går fint, fordi jeg har så mange andre flotte, sterke, vakre kvinner i livet mitt. Noen som passer på meg når jeg trenger det.

Lenge fikk jeg beholde verdens beste mormor. En nydelig gammel dame som var redd for ulv, influensabakterier og kald trekk. Som ringte nesten hver dag bare for å høre stemmen min, og som karret seg på bussen med rullatoren full av skoleboller og sjokolademelk, slik at hun kunne tilbringe noen timer på Bjørkelangen hver uke, mens gutta var små.

 

( Et levd liv. Slitne, gamle hender. Forbilde. )

 

Jeg har bestemor på Sørumsand. Hun som oppdro fire barn mens hun jobbet fullt. Hun som arbeidet til hun var langt over 80. Hun som er tøff, og real, og nesten brutalt ærlig. Hun som lærte meg å bake smultringer, og stoppe sokker, og å jobbe for det jeg tror på.

 

( En farmor og en mormor. Fantastisk flotte rollemodeller, begge to. )

 

Jeg har en bonusmamma som steppet inn, og ble mormor for gutta mine. Hun som elsker de bare slik en mormor kan, med hele hjertet. En som ikke er redd for å ta de litt tøffe samtalene, eller å vise sinsårbare side. En som kan snakke både på inn og ut-pust. En som lytter når jeg snakker, virkelig lytter.

Jeg har tante Mariann, mammas søster. Hun som bare gjør. Hun som er sterk, arbeidsom, kreativ og raus. Hun som ordner opp, tar affære, og viser vei. Hun som er så raus med komplimenter, og når hun sier “Så flink du er!”, så tror jeg på det.

Jeg har venner. Sterke kvinner. Sårbare kvinner. Rause kvinner. Venner jeg lærer av, og som lærer av meg. Som jeg kan le sammen med, til jeg nesten knekker og tårene triller. Som jeg kan gråte sammen med, og som trøster, om ting er vanskelig.

 

( Vakreste mormor. Som jeg savner varmen hennes. )

 

Så nei. Morsdag er verken trist eller vanskelig. Den er ingen stor merkedag her i måsahuset, men ikke fordi den er trist. Og om jeg hadde villet feire, ja så hadde jeg gjort det. For jeg har mange kvinner i livet mitt som fortjener oppmerksomhet, som fortjener en feiring.

Så lurer jeg på da, om du kjenner en slik kvinne. En mamma, eller en morsfigur. En dame som gjør deg glad, bare ved å være seg selv. En kvinne som fortjener en oppmerksomhet i forbindelse med morsdagen. En flott dame som du og jeg kan glede litt, med en liten oppmerksomhet.

Gjør du det kan du bli med på en liten giveaway, og glede nettopp den du har kjær.

 

Pakken du kan bli med å gi bort inneholder stort og smått en real kvinne verdig. Hva kan du se på bildene under.

 

 

 

 

 

 

Du kan legge igjen en kommentar her på bloggen, eller på bloggens facebookside under innlegget som linker til dette innlegget. Tagg gjerne den du er glad i, og om du vil, si gjerne noen gode ord om akkurat henne. Bli med å spre litt glede.

En vinner trekkes mandag 5 Februar, og sendes så fort jeg har et navn og en adresse.

 

 

Jeg håper livet ditt er fullt av sterke, flotte kvinner.

Vi blogges.

 

 

Knallgod kringle på Snapchat.

Jeg prøver desperat å få de siste dagene før jeg begynner på jobb igjen (ENDELIG!) til uka til å gå. Selv om ingen av føttene er like bra som jeg skulle ønske er jeg mer enn klar for jobb igjen. Bena får heller hvile høyt om kvelden, for nå er jeg mektig lei av å gå hjemme. Når det skal sies har jeg likevel klart å fylle dagene litt de siste par ukene. Enkelte dager har det blitt malt litt diverse av vegger og interiør i måsahuset. Noen dager har jeg sydd litt, alle skap og skuffer har fått en real opprydding, og jeg har bakt. Masse! Fryseren er full, det samme er magene til måsagutta.

 

 

I går bakte jeg en diger, safting og knallgod kringle, og som seg hør og bør la jeg ut bilde av den på Snapchat. For det første blir jeg like overrasket hver gang jeg oppdager en og annen ny følger på Snap, og for det andre blir jeg skikkelig glad når noen virkelig ser ut til å like bildene av den baksten jeg legger ut. I går var det mange som spurte etter oppskrift, og søteste Stine etterspurte til og med en sånn steg for steg forklaring på Snap.

Akkurat den etterspørselen var lett å etterfølge da alternativet var gulvvask, bretting av klær og vask av sengetøy…Takke meg til baking lissom.

Da Bente, som alltid titter innom bloggen og dens facebooksider med hyggelige kommentarer og gode ord også spurte etter oppskrift slo jeg like greit to fluer i en smekk, og blogger derfor bare alle bildene av hele kringleprosessen. Enklere kan det ikke gjøres! (Og bloggere sier det er tøft å blogge…hah!)

 

 

Så om du, som meg, til stadighet skulle finne deg selv med et stort behov for overivrig inntak av fersk gjærbakst kan du bare skrolle videre nedover. Hvis ikke foreslår jeg at du logger deg ut og heller kommer tilbake i morgen. Da kjører vi en bitteliten “gjør noen glad-giveaway” på bloggen igjen. Men frem til da:

Snurr snap!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ferdig stekt, bare å få på et lite lak melis, så er kringlen klar for å nytes.

 

Ønsker alle som titter innom en riktig god torsdag. Mvh hobbyblogger i selvforskyldt kringle-koma!